Page 1


Sofus Greni

Langs det utslåtte håret


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-61267-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Satt i 10,8/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Det er ofte nok med en setning, eller kanskje rettere et tonefall, for at det skal oppstĂĽ noe skjebnesvangert mellom to mennesker, noe som de ikke lenger kan unngĂĽ. Philippe Sollers


1


En dag kommer hun hjem med et plaster på haken. Hun tar seg til ansiktet og forteller at det var moren som pekte på føflekken og tilbød seg å betale for å få den fjernet. Hun pakker de gule joggeskoene i treningsbaggen. Hun skulket en forelesning og dro til en klinikk på Tjuvholmen. Det gikk raskt og var ikke vondt. En sprøyte med lokalbedøvelse, et snitt med en skalpell og to små strips. Det var ikke noe å bekymre seg for. Såret vil leges. Hun slenger baggen over skulderen, blir stående på terskelen til utgangsdøren og skrelle en banan. Om du vil, sier hun, kan jeg lage middag i dag. Høres ikke det bra ut? Hun smiler skeivt med en bit banan i kinnet. Døren smeller igjen, og det blir stille i leiligheten. Nora flytter ut på samme måte som hun kom; stillferdig og ubemerket. I skuffen minsker det med klær. Nips forsvinner. Slike ting man ikke legger merke til før de er borte, som hårnålene i vinduskarmen, en flaske lavendelsjampo på flisene i dusjen, en hvit halvsokk bortgjemt bak sengebeinet, kun synlig fra kontorsto9


len. Hun rydder seg selv ut av hybelen. Først da avslører gjenstandene sitt tomrom. Det var de som brant inne med og fylte rommet med nærvær. Folk kommer traskende med ryggsekker gjennom studentbyen. Glinsende i pannenene. Bilene durer langs ring 3. Handlegaten ved siden av stadionet ligger øde. Likevel står en dame utenfor dagligvarehandelen og selger magasiner. Bassen dunker i rutene på treningssenteret. Silhuetter beveger seg på ergometersykler i takt med musikken. Nora er der inne et sted. Da hun kommer hjem er kinnene røde og svulne. Hun peker ut av vinduet og sier at man ikke kan la dagen gå fra seg. Det blir altså ikke middag, for i parken på toppen av St. Hanshaugen sitter venner fra studiet. Kjøkkenkniven dras gjennom skallet på en solgul melon. Saftene renner utover fjøla. Hun graver ut steinene med en skje og kutter stykkene i håndholdte porsjoner. Den var søt, sier hun og suger på en skive. Hun pakker resten i et bærenett og spør om det ikke hadde vært godt å ta med smoothie. Mens hun dusjer, hives frosne skogsbær og appelsinjuice i mikseren. Det bråker. Med ett spretter hun frem, åpner kjøleskapet og tilsetter yoghurt. Lekent dukker hun unna omfavnelsen og løper naken tilbake til badet. Latteren beveger alt den rører ved. Det siste sollyset opprant, men bjørkeløvet holder liksom fast på varmen og pakker inn parken. Det gløder i kull fra engangsgriller. Nora sitter fremoverlent og klør seg på leggene. Det blør fra et myggstikk. En fotball treffer henne i ryggen. Hun snur seg og får øye 10


på en fyr som går over gresset. Øyvind unnskylder at han er sen og setter seg på teppet mellom jentene. I det samme sitter latteren løsere. En flaske velter, ølet siver ut på teppet. Øyvind spinner flaska. Den stopper og tuten peker. Nora ser utover parken. Fotballen settes i bevegelse. De eneste som er på beina, er hun og Øyvind. De løper mot den hvite flekken i mørket. Hun er ærlig. Stjerner betyr ikke mer enn en klar natt. En regnbyge er et påskudd for å søke til lenestolen med en varm kopp. Hun strekker seg ut og kjenner etter, lar fingrene gli gjennom dugget i parkgresset. Hun sparker ballen ut i mørket og ler, en lykke alle bør unnskylde henne.


I gangen stables det små pappesker og bobleplastkonvolutter. Det går en rift over klistremerket med informasjon om postforsendelsen, alltid gjennom hennes navn. Det er olje hun bestiller på nett, en type urteolje som skal drikkes og dermed tilføre huden fuktighet innenfra. Eller det er glass med grønt pulver som sies å være alger, eller frø med rare navn, som chiafrø, hirsefrø og sort quinoa. I hyllene flytter det stadig inn fremmede beholdere. Hun har kontroll på alt. Hun står på kjøkkenet og forklarer virkningen av noen vitaminer. Hun holder frem overarmen og sier at huden blir frisk og gyllen. Brødskive er byttet ut med gresk yoghurt og gojibær. Søtsaker er erstattet med hjemmelagde proteinbarer. Hun står tidlig opp hver morgen for å jogge. Lister seg for ikke å forstyrre. Det smeller i ytterdøren, og tre kvarter senere låser hun seg inn. Dusjen skrus på, en hårføner buldrer. Hun åpner soveromsdøren og river gardinene til side. Forsiktigheten har hun løpt av seg. Hun stiller seg foran speilet. Noen ganger sier hun noe 12


oppgitt til seg selv og slenger en topp tilbake i skapet. Omsider vurderer hun resultatet og det glir en rykning over munnen. Hun går bort til senga og røsker vekk dynen. Gjennom morgentrafikken liker hun å sitte på trikkesetet nærmest vinduet. Hun ser på byen som våkner, på bilene som ligger tett i kø, på baristaen som setter skiltet ut på fortauet, og på moren som leier guttungen til barnehagen. Ut dit vil hun, ut til de andre. Trikken stopper rett ved høyskolen. Av vane snur hun seg og vinker, før hun forsvinner med stadig lettere skritt. Nå er det ikke godt å si hva hun gjør. Hun går vel inn på forelesningssalen, finner frem til benkeraden på plassen ved siden av venninnen, eller kanskje Øyvind. Studievennene har nok lagt merke til forandringen, noe enkelt, som at hun stadig smiler. Kanskje har de også lagt merke til dem. Hvordan de ofte finner sammen i kantinen, i gangen, på benkene ute i vårlyset, som om det regnet og de søkte sammen under en paraply. Det skjer ingenting. De gjenkjenner hverandres utholdenhet og venter på at den skal briste. En ettermiddag står Øyvind utenfor skolen. I stedet for å ta trikken hjem, slår hun følge nedover mot byen. Treningsskjorten klistrer seg til brystet mens han snakker om fag; ernæring, aerobisk trening og søvn. Konsonantene hans er bløte. De slår i takt med en hjemlig følelse. Uten å være det bevisst slår hun om og svarer ham slik hun bare svarer sin mor. Han stanser brått. Solen skinner i sykkelsolbrillene, hun ser gjenskinnet av seg selv i glassene. Han ler høyt og lurer på hvor hun 13


vokste opp. Hun vokste opp i Oslo, svarer hun, men tilbrakte de fleste somrene i hjembygda til moren. Det viser seg at han vokste opp like ved og det spirer en fortrolighet mellom dem. De blir forbigått av folk på gaten. Hun går sakte, for selv om hun ikke vet hvor hun skal, er hun redd for å komme frem. Han spør om hun ikke er sulten, og jo, det er hun. De går inn på en restaurant. En kelner tar dem imot og fører dem til et bord i bakgården. En glipe sol gløtter over mønet på de omkringliggende bygårdene. Han setter seg overfor henne og flytter solbrillene opp på hodet. Hun misliker egentlig gutter som har solbrillene på hodet. Han sier at laksesalaten er god. Hun nikker og bestiller det samme som han. Solen forsvinner og lyslenkene tennes. Kanskje åpner hun seg for ham og forteller noe privat. Sier noe enkelt, som at forholdet hun er i har begynt å gå i oppløsning. At det ikke er helt som det skal være, uten at hun kan sette fingeren på hvorfor eller hva. Nettopp dette «hva» gjør alt dumt, tenker hun. Hun føler at et brudd trenger en legitimitet. En årsak de kan enes om, og som kan bringe begge videre i hver sin retning. Han ser på henne og nikker. Så blir det stille mens han forsoner seg med kvalene. Ute på gaten låner han henne jakka og sammen går de hjemover i skumringen. Hun ringer på klokka utenfor blokken. Like etter er hun innenfor døren. Hun kommer inn på kjøkkenet og unnskylder at hun er sen. Hun sier hun ble sittende igjen i en kollokviegruppe. Hun ser fraværende, eller kanskje trett, ut gjennom vinduet mens hun nipper til et 14


glass vann. Senere trekker hun ned i do og pusser tennene. Kroppen er kald når hun legger seg under dyna. Hun hutrer og kryper inntil. Så varm du er, sier hun. Det durer rytmisk fra det gamle kjøleskapet. Noen smeller med en dør i trappeoppgangen. Bjørkegreinene utenfor tegner skyggestier i taket.

Profile for Cappelen Damm AS

Langs det utslåtte håret  

Denne romanen skildrer forholdet mellom to unge mennesker i Oslo. Nora er offer for et forelsket, men også et stadig mer grådig blikk. Dette...

Langs det utslåtte håret  

Denne romanen skildrer forholdet mellom to unge mennesker i Oslo. Nora er offer for et forelsket, men også et stadig mer grådig blikk. Dette...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded