Lange skygger

Lange skygger

Robert Galbraith

Lange skygger Oversatt av Heidi Grinde

Tidligere utgivelser av Robert Galbraith: Når gjøken galer (2014) Silkeormen (2015) Ondskapens kall (2016) Hvit død (2019)

Robert Galbraith Originalens tittel: Troubled Blood Oversatt av: Heidi Grinde Copyright © J.K. Rowling 2020 First published in Great Britain in 2020 by Sphere Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-72435-1 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Duncan Spilling © Little, Brown Book Group Ltd 2020 Omslagsfoto: (Figurer) Stephen Mulcahey. (Brostein, Dam, Fugler og tekstur) Shutterstock Additional texture, Arigato/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim, 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022 Satt i Bembo og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Barbara Murray, sosialarbeider, aktiv innen voksenopplæring, lærer, hustru, mor, bestemor, en djevel til å spille bridge og verdens fineste svigermor

Og søkte henne overalt, og spurte alle steder Der noen kunne ane hvor hun måtte være Men ingen visste noe. Og lang tid skulle gå Før de fikk vite hvilken hard og ublid skjebne Som hadde stjålet henne bort fra hennes kjære …

Edmund Spenser The Faerie Queene

For var det ikke slik, ville det vært noe som hadde forsvunnet til ingenting, hvilket matematisk sett er absurd.

Aleister Crowley Thoths bok

DEL EN Så kom den fagre sommeren …

Edmund Spenser The Faerie Queene

1 Og han, hvorom jeg skal fortelle, Er Artigall, rettferdighetens forkjemper …

Edmund Spenser The Faerie Queene

«Du er tvers igjennom kornisk, født og oppvokst her,» sa Dave Polworth irritert. «’Strike’ er ikke det riktige navnet ditt engang. Egentlig er du en Nancarrow. Du vil ikke sitte her og påstå at du er engelsk?»

Puben Victory Inn var så overfylt denne varme augustkvelden at øldrikkerne hadde måttet trekke ut på den brede steintrappen som førte ned til bukta. Polworth og Strike satt ved et hjørnebord og feiret Polworths trettiniårsdag med noen halvlitere. Kornisk nasjonalisme hadde vært samtaleemnet de siste tjue minuttene; for Strike føltes det mye lenger.

«Ville jeg si jeg var engelsk?» tenkte han høyt. «Nei, jeg ville sannsynligvis kalle meg britisk.»

«Gi nå faen,» sa Polworth, som hadde kort lunte. «Det ville du ikke.

Du prøver bare å provosere meg.»

De to vennene var fysisk sett motsetninger. Polworth var kortvokst, mager og senete som en jockey; huden var værbitt og mer furet enn alderen tilsa, og den solbrune skallen skinte gjennom det tynne håret.

Jeansen var revnet og T-skjorten krøllete, som om han hadde plukket den opp fra gulvet eller tatt den rett ut av tørketrommelen. På venstre underarm hadde han tatovert St Pirans hvite kors, på høyre hånd hadde han et stygt arr etter nærkontakt med en hai.

11

Hans venn Strike minnet om en avdanket bokser – noe han faktisk var. En stor mann, over en nitti høy, med en litt skjev nese og tykt, mørkt, krusete hår. Han hadde ingen tatoveringer, og selv om han alltid hadde en skygge av mørk skjeggvekst, virket han velstelt og ordentlig på en måte som ofte tyder på en fortid i politiet eller det militære.

«Du ble født her.» Polworth ga seg ikke. «Altså er du kornisk.»

«Problemet er at ut fra den tankegangen er du fra Birmingham.»

«Nei så faen!» skrek Polworth i fistel, oppriktig fornærmet. «Jeg har vært her siden jeg var to måneder gammel, og mor er en Trevelyan.

Det er identiteten – det du føler her,» sa Polworth og klappet seg på brystet over hjertet. «Mors familie har vært kornisk i flere hundre år –» «Vel, blod og jord har aldri vært min –» «Har du hørt om den siste undersøkelsen som ble gjort her?» avbrøt Polworth. «Et av spørsmålene var ‘Hva er din etniske opprinnelse?’ og halvparten – halvparten – krysset av for ‘kornisk’ istedenfor ‘engelsk’.

En formidabel økning.»

«Flotte greier,» sa Strike. «Hva blir det neste? Mulighet til å krysse av for ‘dumnoner’ eller ‘romer’?»

«Du kommer faen ikke langt med den forbanna nedlatende tonen der,» sa Polworth. «Du har vært for jævlig lenge i London, gutt … Det er ikke noe galt i å være stolt av opprinnelsen din. Ikke noe galt i at regioner vil ha litt makt tilbake fra Westminster. Skottene går i spissen neste år. Vent og se. Når de får uavhengighet, kommer keltiske folkeslag over hele landet til å følge etter.

Vil du ha en til?» spurte han med en håndbevegelse mot Strikes tomme glass.

Strike hadde gått til puben fordi han trengte en pause fra stress og bekymringer, ikke for å bli overøst med svada om kornisk politikk. Han hadde ikke sett Polworth på et års tid, og i løpet av den tiden virket det som om vennen var blitt enda sterkere knyttet til Mebyon Kernow, det nasjonalistiske partiet han hadde meldt seg inn i da han var seksten. Vanligvis var det ingen som kunne få Strike til å le så hjertelig som Dave, men han tålte ikke spøk om emnet uavhengighet for Cornwall, noe som interesserte Strike omtrent like mye som gardinstoffer eller fugletitting. Et øyeblikk hadde han lurt på om han skulle unnskylde seg 12

og si at han måtte hjem til tanten han var på besøk hos, men tanken på det var nesten mer deprimerende enn barndomsvennens utskjelling av supermarkeder som ikke merket varer av kornisk opprinnelse med St Piran-korset.

«Takk, gjerne,» sa han, ga Dave det tomme glasset og så vennen brøyte seg vei mot baren mens han nikket til høyre og venstre til sine tallrike venner og kjente.

Mens Strike satt alene ved bordet så han seg rundt i puben, som han alltid hadde sett på som sitt stamsted. Den hadde gjennomgått noen forandringer i årenes løp, men var fremdeles gjenkjennelig som stedet der han og kameratene i Cornwall hadde møttes i ungdommen. Han fikk en merkelig, motstridende følelse av å være akkurat der han hørte hjemme og der han aldri hadde hørt hjemme, av intens tilhørighet, men samtidig adskilthet.

Mens blikket gled formålsløst fra de tykke gulvplankene til skutebildene på veggene, så han brått rett inn i de store, engstelige øynene til en kvinne som sto ved baren med en venninne. Ansiktet hennes var blekt og avlangt, og det var strimer av grått i det mørke, skulderlange håret. Han dro ikke kjensel på henne, men i den siste timen hadde han vært klar over at enkelte av pubgjestene snudde hodet for å se på ham, eller forsøkte å fange blikket hans. Strike snudde seg vekk, fant fram mobilen og lot som han tekstet.

Fjerne bekjentskaper hadde en god unnskyldning for å slå av en prat hvis han ga dem den minste oppmuntring, for det virket som om hele St Mawes visste at Strikes tante Joan var blitt diagnostisert med langt fremskreden eggstokkreft ti dager tidligere, og at han, hans halvsøster Lucy, samt Lucys tre sønner, i all hast hadde reist over til Joan og ektemannen Ted for å tilby sin støtte. Hver gang han hadde våget seg ut av huset den siste uken hadde han måttet svare på spørsmål, ta imot medfølelse og høflig avslå tilbud om hjelp. Han var grundig lei av å finne nye måter å si «Ja, det ser ut til at hun kommer til å dø av det, og ja, vi synes det er noe dritt, alle sammen» på.

Polworth strevde seg tilbake til bordet med to breddfulle halvlitere.

«Her, Diddy,» sa han og satte seg igjen.

De fleste trodde at det gamle oppnavnet var en slags ironisk referanse til Strikes digre kropp, men det stammet fra «didicoy», det korniske 13

ordet for sigøyner. Strike myknet da han hørte ordet, som minnet ham om grunnen til at Polworth var hans aller eldste venn.

Trettifem år tidligere hadde Strike begynt på St Mawes barneskole midt i semesteret – uvanlig stor for alderen og med en dialekt som skilte seg markant fra klassekameratenes. Selv om han ble født i Cornwall, hadde moren straks hun kom seg etter fødselen, tatt ham i armene og flyktet ut i natten, tilbake til det London hun elsket, og flagret fra leilighet til okkupert hus, fra fest til fest. Da Strike var fire år, dro hun tilbake til St Mawes med sønnen og sin nyfødte datter Lucy, men sent en natt stakk hun av nok en gang, og lot barna bli igjen.

Strike hadde aldri fått vite nøyaktig hva Leda hadde skrevet i brevet hun la igjen på kjøkkenbordet. Kanskje hun hadde problemer med en husvert eller en kjæreste, kanskje det var en festival hun hadde spesielt lyst til å være med på – det begynte å bli vanskelig å leve slik hun ville med to unger på slep. Uansett hva grunnen var til det lange fraværet, hadde svigerinnen Joan, som var like konvensjonell og skikkelig som Leda var flagrende og kaotisk, kjøpt skoleuniform til Strike og meldt ham inn på den lokale barneskolen.

De andre fire-og-et-halvt-åringene måpte da han ble vist inn i klassen. Noen fniste da læreren sa fornavnet hans – Cormoran. Dette med skolen bekymret ham litt, for han var sikker på at moren hadde sagt at han skulle ha «hjemmeundervisning». Han forsøkte å si til onkel Ted at han ikke trodde moren ville at han skulle gå på skolen, men Ted, som vanligvis var så forståelsesfull, hadde sagt fast og bestemt at det måtte han, så nå sto han her blant ukjente unger som snakket en merkelig dialekt. Strike, som aldri hadde grått mye, hadde en klump i halsen så stor som et eple da han satte seg ved den gammeldagse pulten.

Ingen, ikke engang Strike, hadde noen gang fått noen skikkelig forklaring på at Dave Polworth, klassens ubestridte vesle leder, bestemte seg for å bli venner med den nye gutten. Det kunne ikke være fordi han ble skremt av Strikes størrelse, for Daves to beste venner var røslige fiskersønner, og Dave selv var uansett en beryktet slåsskjempe, enda så liten han var av vekst. Før Strikes første skoledag var over, var Polworth blitt både venn og forsvarer, og benyttet enhver anledning til å overbevise klassekameratene om at Strike fortjente deres respekt: Han var født i Cornwall, han var nevøen til Ted Nancarrow i sjøredningstje14

nesten, han visste ikke hvor moren hans var, og det var ikke hans feil at han snakket rart.

Selv om Strikes tante nå var svært syk, selv om hun hadde nytt å ha Strike på besøk i en hel uke, og han måtte dra igjen neste morgen, hadde hun praktisk talt dyttet ham ut av døren for å feire «vesle Daves» fødselsdag den kvelden. Hun verdsatte gamle vennskap enormt høyt, og satte stor pris på at Strike og Dave Polworth fremdeles var kamerater etter alle disse årene. For Joan var vennskapet deres et bevis på at hun hadde gjort det rette da hun sendte ham på skolen mot hans udugelige mors ønske, samt et bevis på at Cornwall var Strikes rette hjemsted, uansett hvor vidt han hadde vandret siden barndommen, uansett om han nå hadde slått seg ned i London.

Polworth tok en dyp slurk av sin fjerde halvliter, og sa, med et skarpt blikk over skulderen på den mørke kvinnen og hennes blonde venninne, som fremdeles stirret på Strike: «Jævla tilreisende.»

«Og hvordan ville det gå med parken din uten turister?» spurte Strike.

«Bra nok,» kom svaret øyeblikkelig. «Vi har haugevis med besøkende fra Cornwall, mange som kommer tilbake flere ganger.»

Polworth hadde nylig sluttet i en lederstilling i et ingeniørfirma i Bristol og tatt seg jobb som sjefgartner i en stor park litt lenger nede ved kysten. Han hadde vært rastløs og intenst fysisk aktiv siden barndommen, og årene bak skrivebordet hadde ikke lagt noen demper på det – han hadde dykkersertifikat, han surfet og deltok i triatlonkonkurranser.

«Du angrer ikke, da?» spurte Strike.

«Nei, så faen,» sa Polworth med ettertrykk. «Måtte bli møkkete på henda igjen. Jobbe i friluft. Blir førti til neste år, det var nå eller aldri.»

Polworth hadde søkt jobben uten å si noe om det til kona. Da han fikk den, sa han opp sin gamle jobb og dro hjem og fortalte det til familien som et fait accompli.

«Så Penny godtar det nå?» spurte Strike.

«Hun sier fremdeles at hun vil skilles, omtrent en gang i uka,» svarte Polworth likeglad. «Men det var bedre bare å gjøre det enn å bruke fem år på å krangle om det først. Det har funket flott. Ungene liker seg på 15

den nye skolen, Pennys firma har fikset en ny jobb til henne på hovedkontoret i storbyen …» og med det mente Polworth Truro, ikke London. «Hun har det fint. Vil bare ikke innrømme det.»

Strike tvilte i sitt stille sinn på om det var sant. I tillegg til Polworths hang til risiko og kamp for romantiske ideer, hadde han også en tendens til å nekte å se ubehagelige fakta i øynene. Men Strike hadde problemer nok selv, han kunne ikke bekymre seg om Polworths. Altså løftet han ølglasset, og i håp om å styre Polworth unna politikk, sa han: «Vel, kamerat – gratulerer med dagen!»

«Takk,» sa Polworth og klinket med ham. «Hva tror du om Arsenals sjanser, da? Kvalifiserer de seg?»

Strike trakk på skuldrene. Han var redd for at en diskusjon om hvorvidt London-klubben hans ville sikre seg en plass i Champions League, ville føre til en ny runde anklager om hans manglende lojalitet til Cornwall.

Polworth prøvde seg med et nytt emne. «Hvordan går det med kjærlighetslivet, da?»

«Ikke-eksisterende,» sa Strike.

Polworth flirte.

«Joanie mener du kommer til å slå deg sammen med hun der partneren din til slutt. Den Robin-jenta.»

«Sier du det?» sa Strike.

«Hun fortalte meg mye om det forrige helg da jeg var innom og fikset tv-en deres.»

«Det sa de ikke at du hadde gjort,» sa Strike og løftet glasset mot Polworth igjen. «Det var snilt av deg, takk skal du ha.»

Hvis han hadde håpet å avlede Dave, håpet han forgjeves.

«Begge to. Hun og Ted,» sa Polworth. «Begge to mener det blir Robin.»

Og da Strike ikke svarte, presset Polworth på. «Det er ikke noe der, altså?»

«Nei,» sa Strike.

«Hvorfor ikke?» spurte Polworth og rynket pannen igjen. Ikke nok med at Strike nektet å støtte uavhengighet for Cornwall – her nektet han å engasjere seg i en annen god og høyst ønskelig sak. «Hun er 16

jo flott å se på. Så bildet av henne i avisen. Kanskje ikke fullt så lekker som Lady Berserko,» måtte han innrømme. Det var økenavnet han for mange år siden hadde satt på eksforloveden til Strike. «Men på den annen side er hun vel ikke fullt så gæren i hodet heller?»

Strike lo.

«Lucy liker henne,» sa Polworth. «Sier at dere ville passe perfekt sammen.»

«Når diskuterte du kjærlighetslivet mitt med Lucy?» spurte Strike i en litt mindre vennlig tone.

«For en måneds tid siden,» sa Polworth. «Hun og guttene kom nedover en helg, og vi grillet i hagen hos oss.»

Strike drakk og svarte ikke.

«Dere er gode venner, sa hun,» sa Polworth og så nøye på ham.

«Ja da,» sa Strike.

Polworth fortsatte å se på ham og hevet øyenbrynene forventningsfullt.

«Det ville blitt for mye rot,» sa han. «Jeg vil ikke risikere firmaet.»

«Akkurat,» sa Polworth. «Men du er fristet?»

Det ble en liten pause. Strike passet på å holde blikket vekk fra den mørke damen og venninnen hennes. Han var sikker på at de snakket om ham.

«Det kan ha forekommet øyeblikk,» innrømmet han, «hvor tanken har virket tiltrekkende. Men hun er midt oppe i en stygg skilsmisseprosess, vi tilbringer halve livet vårt sammen som det er, hun er partner i firmaet, og jeg liker å jobbe sammen med henne.»

Siden Polworth og Strike var barndomsvenner, og siden de allerede hadde kranglet om politikk, prøvde han å ikke vise en snev av ergrelse over denne utspørringen. Hvert eneste gifte menneske han kjente, virket desperat etter å skysse andre inn i ekteskapet, uansett hvor dårlig reklame deres eget forhold var for institusjonen. For eksempel levde Polworth og kona, så vidt han kunne se, i en permanent tilstand av gjensidig fiendskap. Strike hadde hørt Penny omtale Polworth som «den dusten» oftere enn hun hadde brukt navnet hans; og tilbrakt ikke få kvelder der Dave fornøyd hadde lagt ut om hvordan han hadde greid å forfølge sine egne interesser og ambisjoner på bekostning av kona, og tross hennes protester. De virket begge lykkeligere og mer avslap17

pet sammen med venner av samme kjønn, og ved de sjeldne anledningene da Strike hadde vært i venneselskap hos dem, virket det som om de fulgte det samme mønsteret – damene stimlet sammen i én del av huset, mennene i en annen.

«Og hva skjer når Robin vil ha barn, da?» spurte Polworth.

«Tror ikke hun vil det,» sa Strike. «Hun liker jobben.»

«Det sier de alle,» sa Polworth avfeiende. «Hvor gammel er hun nå?»

«Ti år yngre enn oss.»

«Hun kommer til å ønske seg barn,» erklærte Polworth skråsikkert.

«Alle vil det. Særlig damene. De slåss mot klokka.»

«Vel, hun kommer iallfall ikke til å få barn med meg. Jeg vil ikke ha unger. Og jo eldre jeg blir, desto sikrere blir jeg på at ekteskap ikke er noe for meg.»

«Det trodde jeg også,» sa Polworth. «Før det gikk opp for meg at jeg tok feil. Jeg fortalte deg hvordan det skjedde, ikke sant? Hvordan det hadde seg at jeg fridde til Penny?»

«Jeg tror ikke det,» sa Strike.

«Har jeg aldri fortalt deg om den Tolstoj-greia?» spurte Polworth oppriktig forbauset.

Strike, som hadde vært i ferd med å ta en slurk av glasset, senket det forbløffet igjen. Polworth var lynende intelligent, men helt siden barneskolen hadde han foraktet enhver form for kunnskap som han ikke øyeblikkelig kunne utnytte praktisk, og hadde skydd alle andre former for lesestoff enn tekniske bruksanvisninger. Polworth, som feiltolket Strikes ansiktsuttrykk, utdypet: «Tolstoj. Han er forfatter.»

«Ja,» sa Strike. «Takk. Hvor kommer Tolstoj –» «Det er jo det jeg holder på å fortelle deg. Jeg hadde slått opp med Penny for andre gang. Hun maste og maste om at vi skulle forlove oss, og jeg hadde ikke lyst. Så jeg står altså i denne baren og sier til kameraten min, Chris, at jeg er dødslei av dette maset om at hun vil ha en ring – du husker Chris? Svær kar som lesper. Du traff ham i dåpen til Rozwyn.

Uansett, det står en eldre kar, ganske drita, for seg selv ved baren, litt snobbete type med kordfløyelsjakke og fall i håret, og fyren irriterer meg, for å være ærlig, for jeg ser at han lytter, og jeg spør ham 18

hva faen han glor på, og han ser meg rett inn i øynene,» sa Polworth, «og han sier: ‘Den eneste måten å bære noe på og ha hendene fri, er å spenne fast vekten på ryggen. Gifter du deg, er du fri til å bruke hendene igjen. Gifter du deg ikke, får du aldri brukt hendene til noe annet.

Se på Mazankov, på Krupov. De ødela hele karrieren sin for kvinners skyld.’

Jeg trodde Mazankov og Krupov var venner av ham. Spurte ham hvorfor faen han fortalte meg det. Så sier han at han siterer denne forfatteren – Tolstoj.

Og så begynte vi å prate, og det sier jeg deg, Diddy – det endret livet mitt. Lyset gikk opp for meg,» sa Polworth og pekte opp i luften over det skallete hodet. «Han fikk meg til å se alt så klart. Mannens problem.

Her står jeg og forsøker å få meg et nummer en torsdagskveld, men går hjem alene enda en gang, minus penger, drita sur. Jeg tenkte på hvor mye penger jeg hadde brukt på å fly etter kvinnfolk, og alt bryet, og om jeg ville sitte alene og se på porno når jeg ble førti, og jeg tenkte: Dette er hele poenget. Kan jeg få noen bedre enn Penny? Liker jeg å sitte og prate dritt med damer i barer? Penny og jeg har det greit nok sammen. Jeg kunne gjort det faen så mye verre. Hun ser ikke verst ut. Og all den fitte jeg ville ha, kom til å ligge hjemme og vente på meg.»

«Synd hun ikke hører dette,» sa Strike. «Hun ville bli nyforelsket i deg igjen.»

Polworth enset ikke Strikes ironi. «Jeg trykket den snobbete fyren i hånden,» sa han. «Fikk ham til å skrive ned navnet på boka. Gikk rett ut av baren, fant en taxi, dro til Pennys leilighet, dundret på døren, vekket henne. Hun ble fly forbanna. Trodde jeg kom fordi jeg var full, ville ha et knull og ikke fant noen bedre. Jeg sa, ‘Nei, din dumme ku, jeg er her fordi jeg vil gifte meg med deg.’

Og jeg kan si deg hva boka heter også,» sa Polworth. «Anna Karenina.» Han tømte glasset. «Drittbok.»

Strike lo.

Polworth rapte høyt og kikket på armbåndsuret. Han var en mann som hadde sans for en god avskjedsreplikk, og var like lite interessert i langtrukne avskjeder som i russisk litteratur.

«Må stikke, Diddy,» sa han og reiste seg. «Hvis jeg er hjemme før halv 19

tolv, får jeg et bursdagssug – og der har du poenget igjen. Hele poenget.»

Strike smilte da han trykket Polworths hånd, lovte å hilse tante Joan og å ringe vennen neste gang han var i Cornwall. Så brøytet Polworth seg ut av puben og forsvant.

2 Et skadet, såret hjerte lindres lett av håp om noe som kan dempe smerten …

Edmund Spenser The Faerie Queene

Mens Strike fremdeles smålo av det Polworth hadde sagt, gikk det opp for ham at den mørke damen ved baren viste tegn til å ville komme bort til ham. Det virket som om den lyse venninnen med brillene frarådet det. Strike tømte glasset, tok lommeboken og sjekket at han hadde sigarettene i lommen før han reiste seg med hjelp fra veggen bak seg, og forsikret seg om at balansen var i orden før han forsøkte å gå. Det kunstige benet kunne av og til være lite samarbeidsvillig etter fire halvlitere. Etter å ha konstatert at han var stødig nok, satte han kursen mot utgangsdøren mens han nikket kort og uten et smil til de få stamgjestene som ville blitt fornærmet om han overså dem, og nådde fram til det varme mørket utenfor uten å bli antastet av noen.

Det sto ennå fullt av folk som røykte og drakk på de brede, ujevne steintrappetrinnene som førte ned mot sjøen, og Strike snodde seg mellom dem og fant fram sigarettene mens han gikk.

Det var en varm augustkveld, og turistene vandret ennå omkring langs den pittoreske strandpromenaden. Strike hadde et kvarter å gå hjem til tantens og onkelens hus, deler av veien opp en bratt bakke. På impuls svingte han til høyre, krysset gaten og satte kursen mot den høye steinmuren som skilte parkeringsplassen og fergeterminalen fra sjøen.

Han lente seg mot den, tente en sigarett og så ut over det røykgrå og 21

sølvskimrende havet, ble bare en vanlig turist som uforstyrret kunne ta en røyk uten å måtte svare på spørsmål om kreft. Med vilje utsatte han å dra tilbake til den ukomfortable sofaen han hadde sovet på de siste seks nettene.

Da Strike kom, fikk han høre at det var helt i orden for ham, en barnløs ungkar og tidligere soldat, å sove i stuen, «for du får sove hvor som helst». Tanten hadde vært fast bestemt på å eliminere muligheten Strike hadde luftet over telefonen, nemlig at han kunne finne et rom på et pensjonat fremfor å presse overnattingsmulighetene i huset til det ytterste. Strikes besøk var sjeldne, særlig samtidig med søsteren og nevøene, og Joan ville nyte tiden han var der til fulle, ville føle at hun nok en gang var den som stelte for dem, selv om hun nå var svak og syk etter den første runden med cellegift.

Så store, tunge Strike – som heller ville foretrukket en feltseng – la seg hver kveld, uten klage, på en hard, klumpete, glatt, silketrukket hestehårssofa, og ble hver morgen vekket av de små nevøene sine, som hver morgen glemte at de var blitt bedt om å vente til klokken åtte før de braste inn i stuen. Men Jack hadde i det minste vett til å hviske fram en unnskyldning hver gang han skjønte at han hadde vekket onkelen sin. Den eldste, Luke, klapret og skrek seg ned den smale trappen hver morgen, og bare gliste til Strike når han fór forbi ham på vei mot kjøkkenet.

Luke hadde ødelagt Strikes splitter nye hodetelefoner, og Strike hadde følt seg tvunget til å si at kjære, det gjorde da ingenting. En morgen hadde den eldste nevøen også syntes det var umåtelig festlig å snappe til seg Strikes kunstige ben og løpe ut i hagen, der han sto og viftet med protesen til onkelen gjennom vinduet. Strikes blære var svært full, og han var ute av stand til å hinke opp den bratte trappen til husets eneste toalett, så da Luke endelig kom tilbake med protesen, fikk han en lavmælt, intens overhaling som gjorde ham uvanlig stille resten av dagen.

Og hver morgen sa Joan til Strike «du har sovet godt» uten antydning til spørrende tonefall. Gjennom hele livet hadde Joan hatt en egen evne til å øve varsomt press på familien så de fortalte henne det hun ønsket å høre. I den perioden av Strikes liv hvor han sov på kontoret og var på randen av konkurs (skjønt det skal innrømmes at han ikke fortalte det 22

til tanten og onkelen), hadde Joan alltid sagt i telefonen at «du gjør det jo så kjempebra», og som alltid hadde han følt at det var unødvendig kranglete å protestere på dette optimistiske utsagnet. Og etter at han hadde måttet amputere halve benet etter en mineeksplosjon i Afghanistan, hadde en tårevåt Joan stått ved sykesengen, der han lå og forsøkte å fokusere blikket gjennom morfintåken, og sagt: «Men du har det jo bra. Du har ikke smerter.» Han var svært glad i tanten sin, som hadde tatt vare på ham i store deler av barndommen, men samvær med henne over lengre tid ga ham pustevansker. Han ble sliten når hun insisterte på å sende ut små, positive meldinger mens ubehagelige sannheter ble feid under teppet.

Noe glinset nede i vannet, noe sølvblankt med sotsvarte øyne; en sel tumlet seg dovent i sjøen rett nedenfor Strike. Han så den rulle rundt i vannet, lurte på om den kunne se ham, og av grunner han ikke kunne forklare, gled tankene over på partneren hans i det private etterforskningsbyrået.

Han var fullt klar over at han ikke hadde fortalt Polworth hele sannheten om forholdet til Robin Ellacott. Det var tross alt noe ingen hadde noe med. Sannheten var at følelsene hans var komplekse, og inneholdt nyanser som han foretrakk ikke å analysere nærmere. For eksempel at han når han var alene, når han var nedtrykt eller kjedet seg, lengtet etter å høre stemmen hennes.

Han kikket på klokken. Hun hadde fri i dag, men det var godt mulig at hun var våken ennå, og han hadde et rimelig påskudd til å tekste henne: Han hadde glemt å gi beskjed om at Saul Morris, den nyeste frilanseren deres, skulle ha refundert utleggene sine for forrige måned.

Hvis han sendte en melding om Morris, var det gode muligheter for at Robin ville ringe tilbake og spørre hvordan det sto til med Joan.

«Unnskyld?» hørte han en nervøs kvinnestemme bak seg.

Strike visste, uten å snu seg, at det var den mørkhårete kvinnen fra puben. Dialekten hennes tydet på at hun kom fra London-regionen – Essex, eller kanskje Surrey, og stemmen hadde akkurat den spente, unnskyldende tonen som folk pleide å bruke når de ville snakke om etterforskningsbragdene hans.

«Ja?» sa han og snudde seg.

Den blonde venninnen var blitt med henne – eller kanskje de var 23

mer enn venner, tenkte Strike. Det virket som om det var tette bånd mellom dem, en udefinerbar nærhet. De så ut til å være omkring førti, begge var kledd i jeans og skjorte, og særlig den lyse var værbitt og senete på en måte som tydet på at hun brukte helgene til lange gå- eller sykkelturer. Mange ville sagt at hun hadde «pene trekk» og ment at hun var usminket. Men brillene og de høye kinnbena og hestehalen gjorde også ansiktet strengt.

Den mørke var spinklere, med store, grå øyne som skinte blekt i det smale ansiktet. I halvmørket var det noe intenst, nesten fanatisk over henne, som en martyr fra middelalderen.

«Er du … er du Cormoran Strike?» spurte hun.

«Ja,» svarte han kort. «Å,» sa hun åndeløst med en urolig, liten håndbevegelse. «Dette er – det er så merkelig. Jeg vet at du sikkert ikke vil – beklager at jeg forstyrrer deg, jeg vet at du har fri nå,» hun lo nervøst, «men – jeg heter Anna, forresten – jeg lurte på,» hun trakk pusten dypt «om jeg kunne – om jeg kunne komme og snakke med deg om moren min.»

Strike sa ingenting.

«Hun forsvant,» fortsatte Anna. «Margot Bamborough heter hun.

Hun var allmennpraktiserende lege. En kveld da hun var ferdig for dagen, gikk hun fra legekontoret, og siden har ingen sett henne.»

«Har du kontaktet politiet?» spurte Strike.

En rar, liten latter fra Anna. «Å ja – jeg mener, de visste det – de etterforsket. Men de fant ikke ut noen ting. Hun forsvant,» sa Anna, «i 1974.»

Mørke småbølger klukket mot steinmuren, og Strike syntes han kunne høre sjøen snufse gjennom våte nesebor. Tre fulle ungdommer sjanglet forbi på vei mot fergeterminalen. Strike lurte på om de visste at dagens siste ferge hadde forlatt kaia klokken seks.

«Jeg bare,» fortsatte kvinnen fort, «du skjønner – i forrige uke kontaktet jeg et medium.»

Faen, tenkte Strike.

Fra tid til annen i løpet av etterforskerkarrieren hadde han dumpet borti folk som påsto de var synske eller hadde overnaturlige evner, og hadde bare forakt til overs for dem – i hans øyne var de utsugere som lurte penger ut av godtroende, desperate medmennesker.

24

En motorbåt kom tøffende over vannet og splintret kveldsstillheten.

Den var tydeligvis transporten de tre ungdommene hadde ventet på.

Nå begynte de å le og dunke hverandre med albuene ved utsikten til snarlig sjøsyke.

«Mediet fortalte meg at jeg ville få et ‘tegn’,» fortsatte Anne. «Hun sa: ‘Du kommer til å finne ut hva som skjedde med moren din. Du får et tegn, og du må følge det. Veien vil snart stå klart for deg.’ Så da jeg så deg i puben nå nettopp – Cormoran Strike – det virket som en så fantastisk tilfeldighet, og jeg tenkte – jeg måtte bare snakke med deg.»

Den svake brisen rusket i Annas mørke, sølvstripete hår. Den lyse sa skarpt: «Kom nå, Anna, vi må gå.»

Hun la armen rundt Annas skuldre. Strike så en blank giftering på hånden hennes.

«Beklager at vi plaget deg,» sa hun til Strike.

Den lyse øvde varsomt press på Anna for å snu henne vekk. Anna snufset og mumlet: «Unnskyld … det ble visst litt for mye vin.»

«Vent litt.»

Strike ble ofte sur på seg selv for at han var så uhelbredelig nysgjerrig, for at han alltid måtte klore på et sted som klødde, særlig når han var så trøtt og ergerlig som i kveld. Men 1974 var året da han ble født.

Margot Bamborough hadde vært savnet like lenge som han selv hadde levd. Han kunne ikke hjelpe for det: Han ville vite mer.

«Er dere på ferie her?»

«Ja.» Den lyse svarte. «Vel, vi har sommerhus i Falmouth. Men vi bor i London.»

«Jeg drar tilbake dit i morgen selv,» sa Strike (Hva faen driver du med? spurte en liten, indre stemme), «men jeg har sannsynligvis tid til å svippe innom dere i Falmouth i morgen tidlig, hvis det passer.»

«Mener du det?» gispet Anna. Han hadde ikke lagt merke til at øynene hennes ble fylt av tårer, men han skjønte at det måtte de ha blitt, for nå tørket hun dem. «Å, det ville vært fint ! Takk! Takk! Du skal få adressen.»

Den lyse viste ingen begeistring ved tanken på å se Strike igjen. Men 25

da Anna begynte å lete i håndvesken, sa hun: «Det er greit, jeg har et kort», trakk opp en lommebok fra baklommen og rakte Strike et visittkort med navnet «Dr. Kim Sullivan, autorisert psykolog» med en Falmouth-adresse under.

«Fint,» sa Strike og la kortet inn i sin egen lommebok. «Vel, da ses vi i morgen.»

«Jeg har et telefonmøte i morgen formiddag,» sa Kim, «men jeg er ledig fra klokken tolv. Blir det for sent for deg?»

Underteksten var klar: Du snakker ikke med Anna uten at jeg er til stede.

«Nei, det er helt i orden,» sa Strike. «Klokken tolv, altså.»

«Tusen takk!» sa Anna.

Kim tok Annas hånd, og de to gikk sin vei. Strike så dem gå forbi en gatelykt før han snudde seg mot sjøen igjen. Motorbåten med de fulle ungdommene hadde dunket av gårde igjen, og nå så han den bare som en liten flis i den brede bukta. Motorlyden spaknet etter hvert til en svak, fjern dur.

Strike glemte at han hadde hatt planer om å tekste Robin. Han tente en ny sigarett, fant fram mobilen og googlet Margot Bamborough.

To forskjellige bilder dukket opp på skjermen. Det første et kornete hode-og-skulder-portrett av en tiltrekkende kvinne med jevne trekk, god avstand mellom øynene og bølgende, mørkeblondt hår med midtskill. Hun var iført en bluse med lang krage over en strikket singlet.

Det andre fotografiet viste den samme kvinnen noen år tidligere, iført det berømte Playboy Bunny-kostymet: Svart korsett, svarte strømper, svarte ører og hvit hale. Hun holdt et brett med sigaretter, så det ut til, og smilte mot kameraet. Bak henne sto en annen ung kvinne i samme kostyme med et strålende smil. Hun hadde litt utstående tenner og frodigere kurver enn sin slanke venninne.

Strike scrollet seg nedover til han fikk øye på et beryktet navn knyttet til Margots.

Den unge legen og moren Margaret «Margot» Bamborough forsvant 11. oktober 1974. Forsvinningen viser likhetstegn med Creeds bortføring av Vera Kenny og Gail Wrightman.

Bamborough, som arbeidet ved St John legesenter i

26

Clerkenwell, hadde avtalt å møte en venninne på puben Three Kings klokken seks. Hun dukket ikke opp.

Flere vitner så en liten, hvit varebil som kjørte i stor fart gjennom området omkring den tiden da Bamborough ville vært på vei mot puben.

Førstebetjent Bill Talbot, som ledet etterforskningen av Bamboroughs forsvinning, var helt fra begynnelsen overbevist om at den unge legen var blitt offer for seriedrapsmannen som herjet i de sørøstlige områdene av England. Men ingen spor etter Bamborough ble funnet i kjellerleiligheten der Dennis Creed holdt i alt sju kvinner fanget før han torturerte og drepte dem.

Creeds varemerke var å hugge hodet av ofrene, og …

3 Men her fortelles må om Britomart, om eventyr og merkelige hendelser Edmund Spenser The Faerie Queene

Hvis Robin Ellacotts dag var blitt som planlagt, ville hun akkurat nå ligget ren og nybadet og kost seg med en ny roman i sengen i leiligheten hun leide i Earl’s Court, med skapet fullt av nyvaskede klær. Isteden satt hun i den gamle Land Roveren i de samme klærne hun hadde tatt på seg halv fem om morgenen, og stirret på et opplyst vindu i en pizzarestaurant i Torquay; hun kulset av ren utmattelse selv om kvelden var varm. Ansiktet hun så i sidespeilet, var blekt, de blå øynene blodskutte, og det rødblonde håret som nå var skjult under en strikkelue, trengte sårt til en vask.

Fra tid til annen tok hun en mandel fra en pose i passasjersetet. På overvåkningsoppdrag var det bare så altfor lett å ty til ferdigmat og sjokolade, og i ren kjedsomhet spise mer enn man burde. Robin forsøkte å spise sunt tross den uregelmessige arbeidstiden, men var blitt lei av mandler for lenge siden, og nå hadde hun bare lyst på en bit av den pizzaen hun så et overvektig par legge i seg inne på kafeen. Hun kunne nesten kjenne smaken i munnen, selv om hun var omgitt av salt sjøluft, iblandet lukten av våt hund og gamle gummistøvler som til evig tid hang igjen i de eldgamle stoffsetene i Land Roveren.

Mannen hun overvåket, som hun og Strike kalte «Tusten» på grunn av en tupé som satt usedvanlig dårlig, var for øyeblikket ute av synsfel28

tet. Han hadde forsvunnet inn på kafeen halvannen time tidligere sammen med tre kamerater. Robin kunne se en av dem, en ungdom med armen i gips, hvis hun lente seg sidelengs over i passasjersetet, noe hun gjorde omtrent hvert femte minutt for å se hvor langt de fire var kommet i måltidet. Sist hun så etter, ble det servert iskrem ved bordet. Da måtte de vel snart være ferdige.

Robin kjempet med en depresjon som hun visste delvis skyldtes ren og skjær trøtthet, at kroppen var stiv etter mange timer i førersetet, og at hun hadde gått glipp av den etterlengtede fridagen sin. Siden Strike hadde vært nødt til å være borte fra kontoret en hel uke, hadde hun per i dag jobbet tjue dager i strekk uten pause. I dag skulle egentlig Sam Barclay, den beste frilanseren deres, overtatt overvåkningen av Tusten i Skottland, men Tusten hadde ikke tatt fly til Glasgow som forventet.

Isteden hadde han tatt seg en overraskende tur til Torquay, og Robin hadde ikke hatt annet valg enn å følge etter.

Det var selvfølgelig andre grunner til at hun var så nedtrykt. Én av dem innrømmet hun overfor seg selv, den andre skjøv hun ergerlig til side hvis den trengte seg på.

Den første grunnen, den som lot seg innrømme, var skilsmisseprosessen, som ble mer og mer full av fiendskap for hver uke som gikk.

Etter at Robin oppdaget at eks-ektemannen var utro, hadde de hatt et siste kaldt og bittert møte på en Pizza Express like ved Matthews arbeidsplass, og blitt enige om å søke skilsmisse i minnelighet etter en separasjonsperiode på to år. Robin var ærlig nok til å innrømme at hun hadde sin del av skylden for at ekteskapet strandet. Riktignok var det Matthew som hadde vært utro, men hun visste at hun aldri hadde satset helhjertet på ekteskapet, at hun oftest hadde prioritert jobben fremfor Matthew, og at hun på slutten bare hadde ventet på en grunn til å bryte med ham. Utroskapen hadde vært et sjokk, men også en lettelse.

Men i løpet av de tolv månedene som hadde gått etter at Robin og Matthew spiste sin siste pizza sammen, hadde hun oppdaget at eksmannen langt fra var innstilt på noen minnelig løsning. Tvert imot mente han at det var Robin, og Robin alene, som var skyld i skilsmissen, og var fast bestemt på at hun skulle få betale dyrt, både emosjonelt og økonomisk, for det. Den felles bankkontoen der de hadde satt inn pengene for salget av det gamle huset sitt, var sperret mens advokatene kranglet 29

om hvor stor del av beløpet som rimeligvis kunne tilfalle Robin, gitt at hennes inntekt hadde vært så mye mindre enn Matthews, og gitt at, ble det sterkt antydet i det siste brevet, hun hadde giftet seg med ham ene og alene for å oppnå en økonomisk fordel hun aldri ville ha greid å oppnå på egen hånd.

Robin ble mer og mer stresset, sint og nedtrykt for hvert brev hun fikk fra Matthews advokat. Selv uten at hennes egen advokat hadde påpekt det, ville hun innsett at det virket som om Matthew forsøkte å tvinge henne til å bruke penger hun ikke hadde, på advokatkrangel, og trekke stridighetene ut til hun sto igjen så blakk og ribbet som han kunne få til.

«Jeg har aldri opplevd så mye fiendtlighet i en skilsmisse der det ikke er barn inne i bildet,» hadde advokaten hennes sagt. Uten at det var noen trøst.

Følgen var at Matthew opptok en like stor plass i Robins hode som han hadde gjort mens de var gift. Hun syntes hun kunne lese tankene hans gjennom avstanden og tausheten som skilte dem, nå som de levde så vidt forskjellige liv. Han hadde alltid vært en dårlig taper. Han var nødt til å komme ut av det ydmykende korte ekteskapet som vinner, beholde alle pengene og stemple Robin som den eneste årsaken til at samlivet tok slutt.

Alt dette var i seg selv nok til å forklare Robins svarte sinnsstemning, men i tillegg kom den andre grunnen, den hun ikke ville innrømme for seg selv, den som gjorde henne sint på seg selv.

Det gjaldt noe som hadde hendt på kontoret dagen før. Saul Morris, den nyeste frilanseren de hadde engasjert, skulle ha oppgjør for kostnadene sine den siste måneden, så etter at Robin hadde sett Tusten vel forvart hjemme hos kona i Windsor, hadde hun kjørt tilbake til Denmark Street for å betale Saul.

Morris hadde jobbet for dem i seks uker. Han var tidligere politietterforsker og unektelig kjekk å se på, med mørkt hår og knallblå øyne, men det var noe ved ham som frastøtte Robin. Han hadde for vane å bli myk i stemmen når han snakket til henne, fikk puttet inn flørtende bemerkninger og overpersonlige kommentarer uansett hvor prosaiske ting de holdt på med, og kunne noe tolkes tvetydig, kunne hun være sikker på at Morris oppdaget det. Robin skulle ønske han aldri hadde 30

oppdaget at de begge var i ferd med å skilles, for det virket som om han mente det ga enda mer spillerom for uønskede intime fremstøt.

Hun hadde håpet å rekke tilbake fra Windsor før Pat Chauncey, den nye kontorsjefen i firmaet, gikk for dagen, men klokken var blitt ti over seks før Robin kom opp trappen og så Morris stå og vente utenfor den låste døren.

«Unnskyld at jeg er sen,» sa Robin. «Trafikken var forferdelig.»

Hun fant fram penger fra den nye safen, betalte Morris og sa kort at hun måtte komme seg hjem, men han klistret seg fast som en brukt tyggegummi og fortalte henne alt om meldingene ekskona sendte ham i sene nattetimer. Robin forsøkte å opptre kjølig uten å bli direkte uhøflig, til telefonen ringte på skrivebordet som en gang var hennes. Vanligvis ville hun latt svareren overta, men hun var så oppsatt på å avslutte samtalen med Morris at hun sa: «Beklager, jeg må ta denne. Ha en fin kveld,» og løftet av røret.

«Strike Privatetterforskning, du snakker med Robin.»

«Hei, Robin,» sa en litt hes kvinnestemme. «Er sjefen der?»

Gitt at Robin hadde snakket med Charlotte Campbell bare én gang tre år tidligere, var det kanskje forbausende at hun øyeblikkelig visste hvem som ringte. I ettertid hadde Robin analysert de tre ordene med latterlig omhu. Hun hadde ant en underliggende latter, som om Charlotte moret seg over henne. Videre hadde hun grublet lenge og intenst over hvor lett og naturlig Charlotte hadde brukt fornavnet hennes og beskrevet Strike som «sjefen».

«Nei, dessverre,» sa Robin og grep etter en penn mens hjertet banket litt raskere. «Kan jeg ta imot en beskjed?»

«Kunne du be ham ringe Charlotte Campbell? Jeg har noe han vil ha. Han har nummeret mitt.»

«Greit,» sa Robin.

«Takk skal du ha,» hadde Charlotte svart, fremdeles som om hun moret seg. «Ha det bra.»

Robin skrev pliktskyldig ned beskjeden: «Charlotte Campbell ringte, har noe til deg,» og la lappen på Strikes skrivebord.

Charlotte hadde vært forlovet med Strike. De hadde gjort det slutt tre år tidligere, på samme dag som Robin kom til kontoret for å jobbe som sekretærvikar. Selv om Strike snakket svært lite om det, visste 31

Robin at de hadde vært sammen i seksten år («med visse avbrudd» pleide Strike å understreke, siden forholdet hadde skrantet flere ganger før det tok slutt for godt), at Charlotte forlovet seg med sin nåværende ektemann bare to uker etter at Strike hadde slått opp, og at hun nå var mor til tvillinger.

Men dette var ikke alt Robin visste, for etter at hun gikk fra mannen sin, hadde hun i fem uker bodd på gjesterommet til Nick og Ilsa Herbert, to av Strikes beste venner. I løpet av de ukene var Ilsa og Robin også blitt gode venner, og tok ofte en kopp kaffe eller en drink sammen. Ilsa gjorde ingen hemmelighet av at hun trodde og håpet at Strike og Robin en dag, forhåpentlig raskt, ville skjønne at de var «skapt for hverandre». Selv om Robin hele tiden ba henne slutte med de tydelige hintene sine, og forsikret at hun og Strike var svært fornøyd med å være gode venner og kolleger, lot ikke Ilsa seg overbevise.

Robin var svært glad i Ilsa, men det var ærlig ment når hun ba sin nye venninne slutte med forsøkene på å spleise henne og Strike. Hun rødmet skamfullt ved tanken på at Strike kanskje trodde hun var delaktig når Ilsa stadig foreslo ting de fire kunne gjøre sammen, som om hun så på Strike og Robin som et par. Strike hadde sagt høflig nei takk til Ilsas to siste forslag, og selv om det stemte at de hadde så mye å gjøre på kontoret at det var vanskelig å finne tid til å omgås venner, hadde Robin en uggen følelse av at han var fullt klar over Ilsas skjulte motiver. Når Robin tenkte tilbake på sitt eget kortvarige ekteskap, var hun sikker på at hun aldri hadde behandlet single venner slik Ilsa behandlet henne – med muntert å overse alle protester, og til dels klønete forsøk på å styre kjærlighetslivet hennes.

En av taktikkene Ilsa brukte når hun forsøkte å få Robin til å snakke om Strike, var å fortelle henne alt om Charlotte, og her hadde Robin dårlig samvittighet, for hun forsøkte sjelden å avverge Charlotte-samtalene, selv om hun etterpå alltid hadde en følelse av å ha forspist seg på søppelmat – lettere uvel, og med håp om å motstå trangen til mer av det samme.

Hun visste for eksempel om alle de mange velg-mellom-meg-ogmilitærkarrieren-ultimatumene, om to av selvmordsforsøkene («Det i Arran var ikke alvorlig ment,» sa Ilsa bitende skarpt. «Ren og skjær manipulering!») og om de ti dagene Charlotte var tvangsinnlagt på psy32

kiatrisk sykehus. Hun hadde hørt historiene som Ilsa hadde satt navn på, som om de var titler på billige krimromaner: Natten med Brødkniven, Hendelsen med den Svarte Blondekjolen og Brevet med Blodflekkene. Hun visste at i Ilsas øyne var ikke Charlotte gal, men slem, og at hun og Nick hadde hatt sine verste krangler om nettopp Charlotte, «og hun ville vært jævlig fornøyd om hun hadde visst det,» hadde Ilsa lagt til.

Og nå hadde Charlotte ringt kontoret og bedt Strike ringe tilbake, og Robin satt sulten og trøtt utenfor Pizza Express, og begynte nok en gang å gruble over samtalen, slik tungen aldri kan holde seg unna et munnsår. Siden Charlotte ringte kontoret, var hun åpenbart ikke klar over at Strike var i Cornwall hos sin dødssyke tante, noe som tydet på at de ikke hadde regelmessig kontakt. På den annen side tydet Charlottes lett lattermilde tone på at det fremdeles var et fellesskap mellom henne og Strike.

Det durte i Robins mobil, som lå i passasjersetet ved siden av posen med mandler. Hun ble glad for avledningen, tok den opp og så en melding fra Strike.

Er du våken?

Nei, sendte Robin tilbake.

Som hun hadde regnet med, ringte mobilen øyeblikkelig.

«Du burde ikke vært våken,» sa Strike uten innledende småprat. «Du må være dødstrøtt etter å ha jobbet med Tusten i tre uker i strekk.»

«Jeg holder på ennå.»

«Hva?» utbrøt Strike og lød misfornøyd. «Er du i Glasgow? Hvor er Barclay?»

«I Glasgow. Han sto klar, men Tusten gikk ikke om bord i flyet. Han kjørte ned til Torquay isteden. Akkurat nå spiser han pizza. Jeg sitter i bilen utenfor restauranten.»

«Hva faen gjør han i Torquay når elskerinnen hans er i Skottland?»

«Besøker den første familien sin,» sa Robin og ønsket hun kunne sett ansiktet til Strike da hun ga ham den neste opplysningen. «Han er bigamist.»

33

Det ble fullstendig taust i den andre enden.

«Jeg var utenfor huset i Windsor klokken seks,» sa Robin. «Jeg hadde regnet med å skygge ham til Stansted, se ham trygt om bord i flyet og varsle Barclay om at han var på vei, men han dro ikke til flyplassen. Han stormet ut av huset i vill panikk, kjørte til et lagerhotell, satte kofferten fra seg der og kom ut med en helt annen koffert og minus tupéen. Så kjørte han hit ned.

Klienten vår i Windsor kommer snart til å oppdage at hun ikke er lovlig gift,» fortsatte Robin. «Tusten har hatt en kone i Torquay i tjue år.

Jeg har snakket med naboene. Lot som jeg holdt på med en markedsundersøkelse. En av damene i gaten var i det første bryllupet. Tusten er mye borte på forretningsreiser, sa hun, men han er et fint menneske.

Veldig glad i sønnene sine.

Han har to gutter,» fortsatte Robin, for Strike gjorde ikke tegn til å bryte den lamslåtte tausheten. «Atten–nitten år gamle studenter, og begge ser ut som de er snytt ut av nesa på ham. En av dem veltet på motorsykkel i går – alt dette fikk jeg fra naboen – og brakk armen og ble ganske forslått. Tusten må ha fått vite om uhellet, så han pilte ned hit istedenfor å dra til Skottland.

Tusten er kjent som Edward Campion her nede, ikke John – det viser seg at John er mellomnavnet hans. Jeg har sjekket på nettet. Han og hans første kone og sønnene bor i et virkelig nydelig hus med sjøutsikt og diger hage.»

«Faen i helvete,» sa Strike. «Vår gravide venninne i Glasgow er altså –» «– det minste av fru Windsor-Campions problemer,» sa Robin.

«Mannen lever et trippel-liv. To koner og en elskerinne.»

«Og han ser ut som en skallet bavian. Det er håp for oss alle. Sa du at han spiser middag nå?»

«Pizza med kone og barn. Jeg står parkert utenfor. Jeg fikk ikke tatt bilder av ham og sønnene, og det vil jeg ha, for det er et ugjendrivelig bevis. De er mini-Tuster, akkurat som de to i Windsor. Hvor tror du han har latt som han har vært?»

«Oljeplattform?» foreslo Strike. «I utlandet? Midtøsten? Kanskje det er derfor han passer så godt på å friske opp brunfargen sin?»

Robin sukket.

34

«Klienten vår blir helt knust.»

«Venninnen i Skottland også,» sa Strike. «Hun skal føde hvert øyeblikk.»

«Smaken hans er forbløffende ensartet,» sa Robin. «Hvis du hadde plassert de tre – Torquay-kona, Windsor-kona og elskerinnen i Glasgow ved siden av hverandre, ville de sett ut som den samme damen med tjue års mellomrom.»

«Hvor har du tenkt å sove?»

«Travelodge eller et B&B,» sa Robin og gjespet. «Hvis jeg finner noe ledig nå midt i feriesesongen. Skulle gjerne kjørt tilbake til London i natt, men jeg er dødssliten. Jeg har vært oppe siden fire, og det kom på toppen av en titimers dag i går.»

«Du kjører ikke, og du sover ikke i bilen,» sa Strike. «Finn deg et rom.»

«Hvordan går det med Joan?» spurte Robin. «Vi takler jobben her hvis du vil bli i Cornwall litt lenger.»

«Hun nekter å sitte stille når vi er her alle sammen. Ted er enig i at hun trenger ro. Jeg drar heller tilbake om et par uker.»

«Vel – ringte du for å bli oppdatert på Tusten?»

«Nei, jeg ringte faktisk for å fortelle om noe som skjedde nå nettopp, like etter at jeg hadde gått fra puben …»

Med noen få, konsise setninger beskrev Strike møtet med datteren til Margot Bamborough.

«Jeg har nettopp googlet henne,» sa han. «Margot Bamborough, tjueni år gammel lege, gift, en ett år gammel datter. Forlot arbeidsstedet, et legesenter i Clerkenwell, en kveld etter arbeidstid, fortalte kollegene at hun skulle ta en drink med en venninne på en pub fem minutters spasertur unna og dra rett hjem etterpå. Venninnen satt på puben og ventet, men Margot dukket ikke opp, og ingen har sett henne siden.»

Det ble en pause. Robin hadde fremdeles blikket festet på vinduet i pizzarestauranten da hun sa: «Og nå tror datteren at du skal finne ut hva som skjedde, nesten førti år senere?»

«Det virket som om hun la stor vekt på at hun tilfeldigvis fikk øye på meg på puben, like etter at et medium hun konsulterte, fortalte at hun ville få et ‘tegn’.»

35

«Hmm,» sa Robin. «Og hva mener du sjansene er for å finne ut hva som hendte etter så lang tid?»

«Fra magre til ikke-eksisterende,» medga Strike. «På den annen side – sannheten er der ute et sted. Folk går ikke bare opp i røyk.»

Robin fornemmet en velkjent undertone i stemmen som tydet på at han vurderte spørsmål og muligheter.

«Du skal altså treffe datteren igjen i morgen?»

«Det kan vel ikke skade?» sa Strike.

Robin svarte ikke.

«Jeg vet hva du tenker,» sa han litt forsvarsberedt. «Emosjonelt ustabil klient – medium – åpner for utnyttelse av situasjonen.»

«Jeg mener ikke at du kommer til å utnytte henne –» «Da kan jeg vel like gjerne høre hva hun har å si? Til forskjell fra en god del andre, kommer jeg ikke til å la henne betale for ingenting. Og når jeg har undersøkt alle muligheter –» «Jeg kjenner deg,» sa Robin. «Jo mindre du fant ut, desto mer interessert blir du.»

«Tror jeg ville få kona hennes på nakken hvis jeg ikke får noe resultat innen rimelig tid. De er et lesbisk par,» utdypet han. «Kona er psykolo–» «Cormoran – jeg ringer opp igjen,» sa Robin, og uten å vente på svar la hun på og la mobilen tilbake i passasjersetet.

Tusten hadde nettopp kommet ut fra restauranten sammen med kona og sønnene. De pratet smilende med hverandre mens de gikk mot bilen, som sto parkert fem biler bortenfor Robins Land Rover. Hun løftet kameraet og tok en serie bilder mens familien kom nærmere.

Da de gikk forbi Land Roveren, lå kameraet i fanget til Robin, og hun satt bøyd over mobilen og lot som hun tekstet. I bakspeilet så hun Tuste-familien gå inn i Range Roveren og sette kursen hjemover til villaen ved sjøen.

Robin gjespet igjen og ringte tilbake til Strike.

«Fikk du alt du ville ha?» spurte han.

«Ja,» sa Robin, som holdt kameraet i den ene hånden og sjekket fotoene mens hun snakket. «Fikk et par veldig klare bilder av ham og guttene. Herregud så sterke gener han har. Alle de fire ungene ligner ham på en prikk.»

36

Hun la kameraet tilbake i vesken.

«Du er klar over at jeg bare er et par timers kjøretur fra St Mawes?»

«Nærmere tre,» sa Strike.

«Hvis du vil –» «Du trenger ikke kjøre hele veien hit og tilbake til London igjen. Du sa nettopp at du var dødssliten.»

Men Robin skjønte at han likte tanken. Han hadde reist til Cornwall med tog, taxi og ferge, for etter at han mistet benet, var det hverken lett eller spesielt trivelig for ham å kjøre bil over lange strekninger.

«Jeg skulle gjerne treffe denne Anna. Så kunne jeg kjøre deg tilbake.»

«Vel, hvis du virkelig mener det, ville det vært flott,» sa Strike og lød glad. «Hvis vi tar saken, kan vi jobbe med den sammen. Det blir massevis av materiale å gå igjennom med en så gammel sak, og det lyder som du har avsluttet Tusten-saken i kveld.»

«Jepp,» sukket Robin. «Alt er i boks, bortsett fra at det gjenstår å ødelegge livet for en del mennesker.»

«Du har ikke ødelagt livet for noen,» sa Strike skarpt. «Det gjorde han. Og er det ikke bedre at alle tre kvinnene oppdager det nå, fremfor etter at han er død, med det syndige rotet dét ville medføre?»

«Jeg vet det,» sa Robin og gjespet igjen. «Vil du jeg skal komme til St M–» «Nei,» sa han kjapt og bestemt. «De to – Anna og partneren – er i Falmouth. Jeg møter deg der. Det blir kortere for deg å kjøre.»

«Greit,» sa Robin. «Når da?»

«Kan du være der halv tolv?»

«Det går fint,» sa Robin.

«Jeg sender en melding om hvor vi skal møtes. Få deg litt søvn nå.»

Da Robin vred om tenningsnøkkelen, merket hun at humøret hadde bedret seg betraktelig. Men siden hun følte seg overvåket av en streng jury som blant annet omfattet Ilsa, Matthew og Charlotte Campbell, sørget hun bevisst for å skjule smilet da hun rygget ut fra parkeringsplassen.

4 Unnfanget av to fedre og én mor Men vidt forskjellige av natur …

Edmund Spenser The Faerie Queene

Strike våknet litt før fem neste morgen. Lyset strømmet allerede inn gjennom Joans tynne gardiner. Hver natt skaffet sofaen ham plager i en ny del av kroppen, og i dag kjentes det som om han hadde fått et realt nyrespark. Han grep etter mobilen, så hva klokken var, avgjorde at han hadde for vondt i kroppen til å sovne igjen og satte seg opp.

Etter å ha brukt et par minutter på å strekke seg, klø seg i armhulene og venne blikket til alle de fremmede møbelformene som omga ham i den dunkle stuen til Joan og Ted, googlet han Margot Bamborough for annen gang, og etter et raskt blikk på den smilende legen med det krøllete håret og de pene øynene, scrollet han videre nedover til han oppdaget navnet hennes på et nettsted som omhandlet seriemordere.

Her fant han en lang artikkel om Dennis Creed med mange bilder av mannen på forskjellige alderstrinn, fra søt toåring med lyse krøller og helt fram til det offisielle politifotoet av en slank mann med slapp, sensuell munn og store, firkantede briller.

Deretter gikk Strike inn på en nettbokhandel, der han fant en bok fra 1985 om seriemorderens liv. Boken, som het Demonen fra Paradise Park, var skrevet av en velrenommert, nå avdød, gravejournalist. Et fargefoto av Creeds ordinære ansikt prydet omslaget, mot en bakgrunn av spøkelsesaktige svart-hvitt-bilder av de sju kvinnene han bevislig hadde 38

torturert og drept. Margot Bamboroughs ansikt var ikke blant dem.

Strike bestilte en brukt utgave av boken til ett pund, og ba om å få den sendt til kontoret.

Han la mobilen tilbake til lading, festet benprotesen, tok sigarettene og lighteren, navigerte seg møysommelig forbi en samling settbord med en vase med tørkede blomster, og passet nøye på ikke å rive ned noen av pyntetallerkenene fra veggen på sin vei mot døren og de tre trappetrinnene ned til kjøkkenet. Linoleumen på gulvet, som hadde vært der siden han var barn, kjentes iskald mot den ene foten han hadde igjen.

Han lagde seg et krus te og gikk ut gjennom kjøkkendøren, fremdeles kledd i bare T-skjorte og boksershorts, lente seg mot husveggen, nøt den kjølige morgenluften og trakk inn duften av sjø mellom dragene på sigaretten mens han tenkte på forsvunne mødre. Flere ganger i løpet av de siste ti dagene hadde tankene vandret til Leda, en kvinne som var så forskjellig fra Joan som månen fra solen.

«Har du prøvd å røyke ennå, Cormy?» hadde hun en gang spurt vagt gjennom sin egenproduserte blå røyksky. «Du har ikke godt av det, men gud så godt det er.»

Det hendte han var blitt spurt hvorfor barnevernet aldri hadde grepet inn mot Leda Strike og barna. Svaret var at Leda aldri ble på ett sted lenge nok til å bli et stabilt mål. Bare uker etter at barna hadde begynt på en ny skole, kunne Leda bli grepet av begeistring for et eller annet, og vekk var de; de dro til en ny by, et nytt okkupert hus, til madrasser på gulvet hos en venn eller, en sjelden gang, et sted de leide selv.

De eneste som visste hva som foregikk og kunne ha kontaktet barnevernet, var Joan og Ted, det eneste faste punktet i barnas liv, men de gjorde det aldri, enten det skyldtes at Ted ikke ville ødelegge forholdet til sin egenrådige søster, eller at Joan var redd barna aldri ville tilgi henne.

Et av Strikes klareste barndomsminner var den gangen Leda kom uanmeldt til St Mawes seks uker etter at han begynte på barneskolen der. Det var også en av de sjeldne anledningene da han kunne huske å ha grått. Leda var blitt så forbløffet og rasende over at Joan og Ted hadde foretatt seg noe så inngripende som å melde ham inn på skolen uten å spørre henne om lov, at hun prompte hadde halt ham og søste39

ren med seg på fergen og lovet dem all verdens spennende opplevelser i London. Strike hadde hylskreket og forsøkt å forklare moren at han og Dave Polworth hadde planlagt å utforske smuglerhuler den helgen, huler som muligens bare eksisterte i Daves fantasi, men som likefullt var helt virkelige for Strike.

«Du skal få se de hulene,» hadde Leda lovet og stappet ham full av godteri på toget til London. «Jeg lover at du skal få treffe den gutten igjen snart.»

«Dave,» hulket Strike. «Han heter D-dave.»

Ikke tenk på det, sa Strike til seg selv og tente en ny sigarett med stumpen av den forrige.

«Stick, du blir dødssyk av å stå her ute i bare underbuksen!»

Han snudde hodet. Søsteren hans sto i døren, godt innpakket i en morgenkåpe av ull og med saueskinnstøfler på føttene. Fysisk sett var de så ulike at folk hadde problemer med å tro at de var i slekt i det hele tatt, for ikke å snakke om halvsøsken. Lucy var liten og lys med rosa hud og svært lik sin far, som var musiker og langt mindre berømt enn Strikes musikerfar, men langt mer interessert i å opprettholde kontakten med avkommet sitt.

«Morn,» sa han, men hun hadde allerede forsvunnet, og kom tilbake med buksene hans, genseren, sokker og sko.

«Lucy, jeg fryser ikke –» «Du får lungebetennelse. Kle på deg!»

I likhet med Joan var Lucy fullstendig overbevist om at hun visste hva som var best for sine nære og kjære. Med litt mer velvilje enn han ville greid å mobilisere hvis han ikke hadde visst at han skulle tilbake til London, trakk Strike på seg buksene, skjønt han hadde problemer med balansen og holdt på å ramle i grusgangen. Da han hadde fått på seg sokk og sko på den gode foten, rakte Lucy ham et nytt krus med varm te som hun hadde tatt med ut sammen med sitt eget.

«Jeg fikk ikke sove, jeg heller,» sa hun og satte seg på steinbenken.

Det var første gang i løpet av hele uken at de hadde vært alene sammen.

Lucy hadde ikke veket fra Joans side og insistert på å ta seg av all matlaging og vasking, mens Joan, som syntes det var utenkelig å sette seg ned når huset var fullt av gjester, vimset nervøst omkring henne. Når Joan en sjelden gang ikke var til stede, hadde en eller flere av Lucys sønner 40

alltid vært der, i Jacks tilfelle for å prate med Strike, mens de to andre oftest maste på Lucy om et eller annet.

«Det er grusomt, ikke sant?» sa Lucy og så ut over plenen og Teds velstelte blomsterbed.

«Ja,» sukket Strike. «Men vi får krysse fingrene for at cellegiften –» «Den kan ikke gjøre henne frisk! Den bare forlenger – for –» Lucy ristet på hodet og tørket øynene med en krøllete bit dopapir hun fant i lommen på morgenkåpen.

«Jeg har ringt henne to ganger i uken i nesten tjue år, Stick. Dette er guttenes andre hjem. Hun er den eneste moren jeg har hatt.»

Strike visste at han ikke burde bite på agnet, likevel sa han: «Bortsett fra den biologiske moren vår, selvfølgelig.»

«Leda var ikke moren min,» sa Lucy kaldt. Strike hadde aldri hørt henne si det rett ut, selv om hun ofte hadde kommet med antydninger. «Jeg har ikke tenkt på henne som moren min siden jeg var fjorten.

Nei, yngre, faktisk. Joan er moren min.»

Og da Strike ikke svarte, fortsatte hun: «Du valgte Leda. Jeg vet du er glad i Joan, men vi to har et vidt forskjellig forhold til henne.»

«Jeg visste ikke at det var en konkurranse,» sa Strike og fant fram en ny sigarett.

«Jeg forteller deg bare hva jeg føler!»

Og forteller meg hva jeg føler.

Gjennom hele denne uken med påtvunget nærhet hadde søsteren kommet med adskillige giftige hint om hvor sjelden Strike besøkte Cornwall. Han hadde bitt i seg alle irritable svar. Hans fremste mål var å forlate huset uten å ha kranglet med noen.

«Jeg syntes alltid det var fælt når Leda kom for å ta oss bort herfra,» sa Lucy. «Men du var glad til.»

Han merket seg hvordan hun, i likhet med Joan, fremla det som et faktum, uten å spørre ham.

«Jeg var ikke alltid så glad for det,» protesterte Strike, som husket fergen, Dave Polworth og smuglerhulene, men det virket som om Lucy følte at han prøvde å berøve henne noe.

«Jeg sier bare at du mistet moren din for mange år siden. Nå mister – mister kanskje jeg min.»

41

Enda en gang tørket hun øynene med det fuktige dopapiret.

Strike røykte i taushet mens korsryggen verket, og trøttheten sved i øynene. Han visste at Lucy gjerne skulle fjernet Leda fra hukommelsen for godt, og av og til, når han tenkte på noe av det Leda hadde latt dem gjennomgå, hadde han forståelse for det. Men i denne morgenstunden var det som om Ledas gjenferd svevet rundt i sigarettrøyken som omga ham. Han hørte stemmen hennes si til Lucy: «Gråt ordentlig ut, jenta mi. Det hjelper alltid,» og «Hent en røyk til den gamle moren din, Cormy». Han greide ikke å hate henne.

«Jeg fatter ikke at du gikk på puben med Dave Polworth i går kveld,» sa Lucy plutselig. «Den siste kvelden du var her!»

«Joan praktisk talt dyttet meg ut av døren,» sa Strike støtt. «Hun er veldig glad i Dave. Uansett kommer jeg tilbake om et par uker.»

«Gjør du?» sa Lucy, og nå hang tårene i øyevippene hennes. «Eller glemmer du det fordi du er midt i en eller annen sak?»

Strike blåste røyk ut i en dag som ble stadig lysere og nå hadde antatt det blå skjæret som inntrer like før soloppgang. Langt ute til høyre, over hustakene i skråningen der landsbyen Hillhead lå, trådte skillet mellom land og hav stadig tydeligere fram i den disige horisonten.

«Nei,» sa han. «Jeg glemmer det ikke.»

«Fordi du er god å ha i en krise,» sa Lucy. «Jeg innrømmer det, men det virker som om du har problemer med langvarige forpliktelser. Joan kommer til å trenge støtte i flere måneder, ikke bare når –» «Jeg vet det, Luce,» sa Strike. Nå begynte han, tross alle gode forsetter, å bli ergerlig. «Tro det eller ei, men jeg vet mye om sykdom og restitusjon –» «Jo da,» sa Lucy, «du var fantastisk da Jack lå på sykehuset, men når alt går bra, gidder du rett og slett ikke bry deg.»

«Jeg tok med Jack ut for to uker siden, hva er det du –?»

«Du tok deg ikke engang tid til å komme i fødselsdagen til Luke!

Han hadde fortalt alle vennene sine at du kom i selskapet –» «Vel, det skulle han ikke ha gjort, for jeg sa tydelig fra til deg i telefonen at –» «Du sa at du skulle forsøke –» «Nei, du sa at jeg skulle forsøke,» motsa Strike henne. «Du sa: ‘Men du kommer hvis du rekker det.’ Vel, jeg rakk det ikke, det hadde jeg 42

fortalt deg på forhånd, og det er ikke min feil hvis du fortalte Luke noe annet –» «Jeg setter pris på at du tar med deg Jack ut av og til,» sa Lucy i munnen på ham. «Men har det aldri falt deg inn at det ville vært hyggelig for de to andre å være med også? Adam gråt da Jack kom hjem fra Krigsmuseet! Og så kommer du ned hit,» sa Lucy – nå virket hun fast bestemt på å tømme seg for alt siden hun først hadde begynt, «og har bare med deg en gave til Jack. Hva med Luke og Adam?»

«Jeg dro hit straks Ted hadde ringt og fortalt om Joan. Jeg hadde spart de pinsene til Jack, så jeg tok dem med meg.»

«Og hva tror du Luke og Adam følte da? De tror selvfølgelig at du liker Jack bedre enn dem!»

«Det gjør jeg også,» sa Strike som til slutt mistet beherskelsen. «Adam er en sutrete liten drittunge, og Luke er et skikkelig rasshøl.»

Han stumpet sigaretten mot husveggen, slengte sneipen inn i hekken og gikk inn, mens Lucy ble stående igjen og snappe etter pusten som en fisk på land.

Da Strike kom tilbake til den mørke stuen, braste han rett inn i settbordene, vasen med de tørkede blomstene falt tungt ned på det mønstrede teppet, og før han visste ordet av det hadde han knust de skjøre stilkene og papirtynne blomsterhodene til støv med protesen.

Han holdt fremdeles på å feie sammen restene så godt han kunne da Lucy strente forbi ham mot døren til trappen mens hun utstrålte taus, moderlig krenkelse. Strike satte den tomme vasen tilbake på settbordet og ventet til han hadde hørt Lucy lukke døren til soverommet bak seg før han sydende av sinne gikk opp på badet.

Han lot være å dusje for ikke å vekke Ted og Joan, men tisset. Først da han trakk ned etter seg, husket han hvor mye bråk det gamle klosettet lagde. Så vasket han seg som best han kunne med lunkent vann mens sisternen fylte seg og bråkte som en betongblander. Strike tenkte at den som ikke våknet av noe slikt, måtte være dopet.

Ganske riktig – da han åpnet badedøren, sto han ansikt til ansikt med Joan. Toppen av hodet hennes nådde ham knapt til brystet. Han så ned på det tynne, grå håret og inn i forglemmegeiblå øyne som hadde bleknet med alderen. Den røde, vatterte morgenkåpen var pyntet med snorer og stram og formell som en tradisjonell japansk kimono.

43

«Morn,» sa Strike. Han forsøkte å legge an en munter tone, men oppnådde bare falsk jovialitet. «Jeg vekket deg vel ikke?»

«Nei da. Jeg har vært våken en stund. Hvordan sto det til med Dave?» spurte hun.

«Veldig bra,» sa Strike opprømt. «Trives kjempefint i den nye jobben.»

«Og Penny og jentene?»

«De også. Veldig fornøyd med å være tilbake i Cornwall.»

«Så bra,» sa Joan. «Moren til Dave trodde kanskje at Penny helst ville blitt i Bristol.»

«Nei, alt har funket utmerket.»

Soveromsdøren bak Joan gikk opp. Der sto Luke i pyjamasen og gned seg demonstrativt i øynene.

«Dere vekket meg,» sa han. «Å, unnskyld, vennen min,» sa Joan.

«Kan jeg få Coco Pops?»

«Selvfølgelig kan du det,» sa Joan kjærlig.

Luke bykset ned trappen og trampet på hvert trinn for å lage så mye bråk som mulig. Han hadde ikke vært borte mer enn et minutt da han kom byksende tilbake med et frydefullt uttrykk i det fregnete fjeset.

«Bestemor – onkel Cormoran har ødelagt blomstene dine.»

Din vesle dritt.

«Ja, beklager. De tørkede blomstene,» sa Strike. «Jeg veltet dem, men vasen gikk ikke i stykker –» «Det gjør da ingen verdens ting,» sa Joan og gikk mot trappen. «Jeg henter teppetrillen.»

«Nei,» sa Strike fort. «Jeg har allerede –» «Det er fullt av småbiter over hele teppet ennå,» sa Luke. «Jeg tråkket på dem.»

Om et øyeblikk tråkker jeg på deg, ditt rasshøl.

Strike og Luke fulgte etter Joan ned i stuen, der Strike insisterte på å ta teppetrillen fra henne. Det var en riklete, arkaisk sak hun hadde hatt siden syttitallet. Mens han skjøv trillen frem og tilbake over teppet, sto Luke i kjøkkendøren og betraktet ham med et hånlig flir og skuffet Coco Pops inn i munnen. Da Strike hadde fått teppet så rent som Joan 44

ville ha det, hadde Jack og Adam sluttet seg til selskapet, fulgt av en nå påkledd Lucy med et ansikt hardt som stein.

«Kan vi gå på stranda i dag, mamma?»

«Kan vi bade?»

«Kan jeg få bli med onkel Ted ut i båten?»

«Sett deg ned,» sa Strike til Joan. «Jeg skal hente en kopp te til deg.»

Men Lucy hadde kommet ham i forkjøpet. Hun rakte Joan kruset, sendte Strike et fiendtlig blikk og gikk tilbake til kjøkkenet mens hun svarte på sønnenes spørsmål på veien.

«Hva foregår her?» spurte Ted som kom tassende inn i pyjamasen, tydelig forvirret over all denne aktiviteten grytidlig om morgenen.

Han hadde en gang vært like høy som Strike, som lignet ham svært.

Det tykke, krøllete håret var blitt kritthvitt, det solbrune ansiktet mer furet enn rynkete, men Ted var fremdeles en sterk mann, selv om han var blitt litt krum i ryggen. Men det var som om Joans kreftdiagnose hadde truffet ham som et slag i mellomgulvet. Han virket bokstavelig talt utslått, litt desorientert og ustø.

«Jeg holder bare på å pakke, Ted,» sa Strike som brått følte en overveldende trang til å komme seg vekk. «Jeg må komme meg med den første fergen for å rekke morgentoget.»

«Ah,» sa Ted. «Du drar helt tilbake til London, altså?»

«Jepp,» sa Strike og slengte mobilladeren og deodoranten tilbake i bagen, som allerede inneholdt resten av sakene hans, pent og ryddig pakket. «Men jeg kommer tilbake om et par uker. Du holder meg orientert, ikke sant?»

«Du kan ikke dra før du har spist frokost!» sa Joan bestyrtet. «Jeg skal ordne en sandwich til deg –» «Det er for tidlig for meg med mat nå,» løy Strike. «Jeg har tatt en kopp te, og kjøper et eller annet på toget. Si det til henne,» sa han til Ted, for Joan hørte ikke etter, men pilte mot kjøkkenet.

«Joanie!» ropte Ted. «Han vil ikke ha noe!»

Strike grep jakken som hang på en stolrygg og lempet bagen ut i gangen.

«Du burde gå og legge deg igjen,» sa han til Joan, som kom løpende for å si adjø. «Jeg er virkelig lei for at jeg vekket deg. Ta det med ro, er du snill. La noen andre ta seg av byens trivsel i noen uker.»

45

«Jeg skulle ønske du ville slutte å røyke,» sa hun trist.

Strike greide å himle spøkefullt med øynene og ga henne en klem.

Hun klynget seg til ham slik hun alltid hadde gjort når Leda ventet utålmodig på å trekke ham med seg, og Strike klemte henne like hardt, og følte som alltid hvor vondt det var å trekkes til to kanter, å være både slagmark og krigsbytte, å forsøke å sette ord på ting som hverken lot seg definere eller forklare.

«Ha det, Ted,» sa han og ga onkelen en klem. «Jeg ringer når jeg kommer hjem, så avtaler vi når det passer at jeg kommer tilbake.»

«Jeg kunne ha kjørt deg,» sa Ted usikkert. «Er du sikker på at du ikke vil ha skyss?»

«Jeg liker fergen,» løy Strike. Faktum var at det var nesten umulig for ham å komme seg ned de ujevne trappetrinnene til båten uten hjelp fra fergemannen, men fordi han visste at det ville glede dem, sa han: «Minner meg om når dere tok oss med til Falmouth for å handle da vi var barn.»

Lucy stirret på ham fra den åpne stuedøren, tilsynelatende likeglad.

Luke og Adam hadde ikke villet avbryte Coco Pop-spisingen, men Jack snodde seg andpustent ut i den vesle gangen og sa: «Takk for pinsene, onkel Corm.»

«Bare hyggelig,» sa Strike og rufset gutten i håret. «Ha det, Luce,» ropte han. «Vi sees snart, Jack,» la han til.

5 Han svarte lite, men i mandig hjerte Vellet det en mektig harme opp Og noe smittet over i hans ansikt For pannen rynket seg i raseri …

Edmund Spenser The Faerie Queene

Rommet på pensjonatet der Robin tilbrakte natten, var så vidt stort nok til å romme en enkeltseng, en kommode og en vaklevoren håndvask i et hjørne. Veggene var trukket med et lillablomstrete tapet som måtte ha vært smakløst allerede på syttitallet, tenkte Robin, sengetøyet kjentes fuktig, og den fillete persiennen greide ikke helt å dekke vinduet.

I det skarpe lyset fra en enslig lyspære – lampeskjermen, som var av kurvfletning, gjorde det ikke stort mykere – så Robin et ansikt i speilet som virket utslitt og ustelt med blålige skygger under øynene. I ryggsekken hadde hun bare de tingene hun alltid hadde med seg på overvåkningsjobber – en strikkelue, i tilfelle hun ble nødt til å skjule det karakteristiske rødblonde håret, solbriller, en ren T-skjorte, et kredittkort og legitimasjon med et par ulike navn. T-skjorten hun trakk opp fra sekken, var krøllete, håret trengte sårt en vask, det fantes ikke såpe på rommet, og hun hadde ikke tatt med seg tannbørste og tannkrem, siden hun ikke hadde regnet med å overnatte.

Ved åttetiden neste morgen var hun tilbake på veien. I Newton Abbot stakk hun innom et parfymeri og et supermarked, der hun 47

kjøpte de aller nødvendigste toalettsakene, tørrsjampo og en billig, liten flaske med 4711 eau de cologne. Hun pusset tennene og stelte seg så godt hun kunne på dametoalettet i supermarkedet. Mens hun børstet håret, fikk hun en tekst fra Strike.

Jeg er på Palacio Lounge café på The Moor i Falmouth sentrum.

Hvem som helst kan si deg hvor The Moor er.

Jo lenger vestover Robin kjørte, desto grønnere og frodigere ble landskapet. Hun, som var født i Yorkshire, hadde syntes det var merkelig da hun faktisk så ekte palmer vokse i britisk jord i Torquay. De smale, svingete veiene mellom grønne trær, den frodige vegetasjonen, de intense, nesten subtropiske fargene kom som en overraskelse for et menneske som hadde vokst opp blant nakne, vidstrakte lyngmoer og åssider. Så, til venstre, glimt av kvikksølvfarget hav, bredt og glinsende som speilglass, og nå kom salt sjølukt og blandet seg med den friske duften av colognen hun hadde snappet med seg fra parfymeriet. Enda så trøtt hun var merket hun at humøret steg – det var slik en strålende morgen, og når hun kom fram, ventet Strike.

Hun var fremme i Falmouth klokken elleve, og kjørte gjennom gater fullpakket med turister, forbi butikker med alskens plastleker og puber prydet med vimpler og fargerike blomsterkasser, mens hun speidet etter en parkeringsplass. Hun fant den på The Moor – som var et stort, åpent torg midt i byen – og da hun gikk ut av bilen så hun at under den glorete feriefasaden kunne Falmouth fremvise statelige, gamle bygninger fra attenhundretallet, og i en av dem fant hun Palacio Lounge kafé og restaurant.

Lokalet så ut til å ha vært en rettssal en gang – et høyloftet rom med klassiske proporsjoner – og var bevisst snodig innredet med glorete, oransje tapet, hundrevis av kitchy bilder i pastellfargede rammer og en utstoppet rev utkledd som dommer. Klientellet – hovedsakelig studenter og familier, satt på umake pinnestoler, og praten deres ga gjenlyd i det digre lokalet. Etter et øyeblikk fikk Robin øye på Strike, som satt diger og gretten innerst i lokalet, og virket langt fra begeistret over å sitte ved siden av en familie med en haug småunger i batikkskjorter som fór rundt mellom bordene.

48

Robin mente å se tegn til at Strike lurte på om han skulle reise seg og vinke mens hun tråklet seg fram mellom bordene, men at han ombestemte seg. Hun visste hvordan han så ut når benet plaget ham – da ble furene rundt munnen dypere enn vanlig, som om han bet tennene sammen. Robin selv hadde virket sliten da hun så seg i det støvete speilet på pensjonatet tre timer før, men Strike så helt ferdig ut – han var ubarbert, ansiktet virket skittent, og han hadde blåsvarte skygger under øynene.

«Morn,» sa han og måtte heve stemmen for å overdøve de lystig skrikende hippieungene. «Gikk det greit å få parkert?»

«Ja, fant en plass like rundt hjørnet,» sa hun og satte seg.

«Jeg valgte dette stedet fordi jeg regnet med at det ville være lett å finne,» sa han.

En liten gutt dultet borti bordet deres så Strikes kaffe skvalpet ut på asjetten, som var full av croissantsmuler, og stormet videre. «Hva vil du ha?»

«Kaffe ville smake godt,» ropte Robin gjennom ungeskrålet. «Hvordan sto det til i St Mawes?»

«Som før,» sa Strike.

«Jeg er så lei for det,» sa Robin.

«Hvorfor det? Det er ikke din feil,» gryntet han.

Det var ikke akkurat en slik mottagelse Robin hadde regnet med etter å ha kjørt i to og en halv time for å hente ham. Muligens røpet ansiktet at hun ble ergerlig, for Strike fortsatte: «Takk for at du kom. Setter stor pris på det. Å, ikke lat som du ikke kan se meg, din dust,» la han til, da en ung servitør gikk sin vei uten å ense at Strike hadde løftet hånden.

«Jeg går bort til disken,» sa Robin. «Jeg må på do likevel.»

Da hun hadde tisset og greid å få bestilt en kaffe fra en stresset servitør, begynte hun å merke en dunkende stresshodepine i venstre tinning. Da hun kom tilbake til bordet, så Strike ut som en tordensky, for nå hylte ungene verre enn noen gang mens de stormet rundt nabobordet med de likeglade foreldrene, som bare hevet stemmen for å overdøve avkommet. Det streifet Robin at hun kunne gi Strike beskjeden fra Charlotte nå, men hun slo tanken fra seg.

Faktum var at den viktigste grunnen til Strikes elendige humør var 49

at benstumpen hans verket infernalsk. Han hadde falt (som en komplett idiot, sa han til seg selv) da han skulle om bord i fergen til Falmouth.

Da måtte han først ned noen slitte steintrinn uten rekkverk, og deretter ta et skritt ned på dekket uten annen hjelp enn en håndsrekning fra dekksgutten. Strike, som veide bortimot hundre kilo, var ikke lett å stabilisere når han gled, og glidd hadde han, og nå hadde han store smerter.

Robin fant fram paracet fra vesken.

«Vondt i hodet,» sa hun da hun fanget blikket til Strike.

«Det er faen ikke så merkelig,» sa han og glodde olmt på foreldrene som ropte til hverandre mens ungene hylte verre enn noen gang, men de hørte ham ikke. Strike lurte på om han skulle be Robin om et par tabletter, men det kunne føre til spørsmål og dulling, og slikt hadde han fått nok av de siste par ukene, så han led videre i stillhet.

«Hvor er klienten?» spurte Robin etter å ha svelget pillene med en slurk kaffe.

«Fem minutters kjøretur herfra. Wodehouse Terrace, heter gaten.»

Akkurat da snublet den minste av ungene, falt og slo hodet i gulvet.

De skingrende smerteskrikene hennes dundret mot Robins trommehinner. «Å, Daffy,» sa en av batikkmødrene skarpt, «hva har du gjort?»

Jenta blødde fra leppen. Moren satte seg på huk ved siden av henne, skjente og trøstet, mens søsknene og vennene hennes stimlet interessert sammen rundt dem. Fergepassasjerene hadde reagert omtrent på samme måte i morges da Strike dundret i dekket.

«Han har et kunstig ben,» hadde fergemannen ropt, og Strike hadde mistanke om at det dels var for å si at fallet ikke var hans skyld.

Det hadde ikke gjort ydmykelsen over medpassasjerenes interesse noe mindre.

«Skal vi komme oss av gårde?» spurte Robin, som allerede hadde reist seg.

«Helt klart,» sa Strike og skar en grimase da han reiste seg og grep bagen. «Jævla unger,» mumlet han mens han haltet etter Robin ut i solskinnet.

6 Å fagre kvinne, selv et stenhårdt hjerte Må gripes av den ufortjente sorg og smerte du er blitt til del.

Edmund Spenser The Faerie Queene

Wodehouse Terrace lå på en bakketopp med vid utsikt over bukta nedenfor. Mange av husene hadde fått bygd om loftsetasjen, men allerede fra gaten så de at Anna og Kims hus var blitt mer gjennomgripende endret enn de andre, for taket var erstattet med noe som lignet en firkantet glassboks.

«Hva slags yrke har Anna?» spurte Robin mens de gikk opp trappen mot den mørkeblå inngangsdøren.

«Aner ikke,» sa Strike, «men kona hennes er psykolog. Jeg fikk inntrykk av at hun ikke er spesielt lysten på noen etterforskning.»

Han trykket på ringeklokken. De hørte skritt mot et nakent tregulv, og døren ble åpnet av doktor Sullivan, høy og lys og barbent. Hun var kledd i jeans og skjorte, og solen glimtet i brillene hennes. Hun stirret tydelig overrasket fra Strike til Robin.

«Partneren min, Robin Ellacott,» forklarte Strike. «Å,» sa Kim og virket misfornøyd. «Du er vel klar over at dette bare er en orienterende samtale.»

«Robin var tilfeldigvis i nærheten i forbindelse med en annen sak, så –» «Jeg kan gjerne vente i bilen,» sa Robin høflig, «hvis Anna foretrekker å snakke bare med Cormoran.»

51

«Vel – la oss høre hva Anna selv synes.»

Kim tok et skritt tilbake for å slippe dem inn, og la til: «Rett opp trappen, hun er i stuen.»

Huset var tydeligvis totalrenovert, og standarden var høy. Alt var glass og lyst treverk. Soverommet, som Robin så gjennom en åpen dør, var blitt flyttet til første etasje, og ved siden av lå et rom som antagelig ble brukt til hjemmekontor. Ovenpå, i glassboksen de hadde sett fra gaten, var det et stort, åpent rom med kombinert kjøkken, spisestue og stue og fantastisk utsikt over havet.

Anna sto ved siden av en blank og dyr kaffemaskin; hun var iført en løstsittende, blå jumpsuit og hvite sneakers – Robin syntes antrekket var stilig, Strike fant det bumsete. Håret var trukket tilbake i hestehale; det fremhevet de finttegnede ansiktstrekkene. «Å, hallo,» sa hun og skvatt til da hun så dem. «Kaffemaskinen bråker sånn at jeg ikke hørte at det ringte på.»

«Annie,» sa Kim som fulgte i hælene på Strike og Robin, «dette er Robin Ellacott, eh – Camerons partner. Hun venter gjerne utenfor hvis du vil snakke med –» «Cormoran,» rettet Anna. «Tar folk ofte feil av navnet ditt?» spurte hun Strike.

«Ustanselig,» sa han, men med et smil. «Men det er et jævlig tåpelig navn.»

Anna lo. Hun gikk bort til Robin og rakte fram hånden.

«Bare bli, det er greit for meg,» sa hun. «Jeg tror jeg har lest om deg også,» sa hun, og Robin lot som hun ikke la merke til at Anna kastet et fort blikk på det lange arret på underarmen hennes.

«Vær så god og sitt,» sa Kim med en håndbevegelse mot en sittegruppe rundt et lavt bord med plastplate.

«Kaffe?» tilbød Anna, og begge sa ja takk.

En ragdollkatt med øyne så blå som Joans kom luskende inn og gled gjennom solflekkene på gulvet. Etter å ha foretatt en sindig vurdering av Strike og Robin hoppet den elegant opp i sofaen og la seg i fanget på Strike.

«Ironisk, ikke sant,» sa Kim som satte et brett med kopper og et fat med kjeks på bordet. «Cagney elsker menn.»

Strike og Robin lo høflig. Anna kom med kaffekannen, og de to 52

kvinnene satte seg side om side rett overfor Strike og Robin. De hadde solen i øynene, inntil Anna grep en fjernkontroll som automatisk sørget for å senke kremfargede solskjermer foran vinduene.

«For et nydelig hus,» sa Robin og så seg rundt.

«Takk,» sa Kim. «Hennes fortjeneste,» sa hun og klappet Anna på kneet. «Hun er arkitekt.»

Anna kremtet.

«Jeg må be om unnskyldning for oppførselen min i går kveld,» sa hun og så fast på Strike med de uvanlige, sølvgrå øynene. «Jeg hadde drukket noen glass vin. Du trodde sikkert jeg var litt sprø.»

«Hadde jeg trodd det, ville jeg ikke ha vært her,» sa Strike og klappet katten som malte så det durte.

«Men det at jeg nevnte mediet, må ha virket … for tro meg, Kim har allerede sagt at det var idiotisk av meg å oppsøke henne.»

«Jeg mener ikke at du er en idiot, Annie,» sa Kim stille. «Men du er sårbar. Det er to forskjellige ting.»

«Kan jeg få spørre hva mediet sa?» spurte Strike.

«Spiller det noen rolle?» spurte Kim og så på Strike med noe Robin tolket som mistro.

«Ikke egentlig for etterforskningen,» sa Strike, «men ettersom han – eller hun? – er grunnen til at Anna snakket til meg –» «Det var en kvinne,» sa Anna, «og hun fortalte meg egentlig ikke noe nyttig … ikke at jeg …»

Hun lo nervøst, ristet på hodet og begynte på nytt.

«Jeg vet at det var dumt av meg. Jeg … jeg har nylig vært gjennom en litt vanskelig periode – jeg har sluttet i jobben og blir snart førti og … vel, Kim var bortreist, hun var på et kurs, og jeg … jeg ville vel –» Hun viftet avvergende med hånden, trakk pusten dypt og fortsatte: «Hun bor i Chiswick og ser helt alminnelig ut. Huset hennes var fullt av engler – i keramikk og glass, mener jeg, og over peisen hang en stor engel malt på fløyel.

Kim,» fortsatte Anna, og Robin kastet et blikk på psykologen, men ansiktet hennes røpet ingenting. «Kim tror at hun – mediet – visste hvem moren min var – at hun googlet meg før jeg kom. Jeg hadde oppgitt det riktige navnet mitt. Da jeg kom dit, sa jeg bare at moren min 53

døde for lenge siden – selv om jeg selvfølgelig ikke har noe bevis for at hun er død,» sa Anna med en ny nervøs bevegelse med de magre hendene, «det er en del av – men uansett, jeg sa til mediet at hun var død, og at ingen noen gang hadde gitt meg noen ordentlig forklaring på hvordan hun døde.

Kvinnen gikk inn i en – jeg antar vi kan kalle det transe,» sa Anna og virket flau, «og hun sa til meg at alle mente det var til mitt eget beste at de beskyttet meg, men at det var på tide jeg fikk vite sannheten, og at jeg snart ville få et ‘tegn’ som ville lede meg til den. Og hun sa ‘moren din er veldig stolt av deg’ og ‘hun våker alltid over deg’ og sånne ting.

Det er vel slikt de alltid sier, regner jeg med – og til slutt ‘hun ligger på et hellig sted’.»

«Ligger på et hellig sted?»

«Ja. Hun trodde kanskje det ville være en trøst, men jeg er ingen kirkegjenger. Om mors siste hvilested er hellig grunn eller ikke – hvis hun er begravet – jeg mener, det er ikke det viktigste for meg.»

«Er det i orden om jeg noterer?» spurte Strike.

Han fant fram notatblokk og en penn. Katten Cagney trodde åpenbart det var en leke, for hun dasket til pennen mens Strike skrev ned datoen.

«Kom hit, ditt dumme dyr,» sa Kim, reiste seg, tok katten og satte den ned på det solvarme gulvet.

«For å begynne med begynnelsen,» sa Strike, «så må du ha vært svært liten da moren din forsvant?»

«Litt over et år gammel,» sa Anna, «så jeg husker henne ikke i det hele tatt. Og det var ingen bilder av henne i huset da jeg vokste opp. Det tok lang tid før jeg fikk vite hva som hadde hendt. Internett eksisterte selvfølgelig ikke på den tiden – uansett, moren min beholdt etternavnet sitt etter at de giftet seg. Jeg vokste opp som Anna Phipps – det var fars navn. Hvis noen hadde nevnt navnet Margot Bamborough for meg før jeg var elleve år, ville jeg ikke ha visst at hun hadde noe med meg å gjøre.

Jeg trodde Cynthia var moren min. Hun var barnepiken min da jeg var liten. Hun er fars firmenning og en god del yngre enn ham, men hun heter også Phipps, så jeg regnet med at vi var en helt vanlig kjernefamilie. Jeg mener … hvorfor skulle jeg tro noe annet?

54

Men jeg husker at da jeg begynte på skolen, lurte jeg på hvorfor jeg kalte Cyn for ‘Cyn’ istedenfor ‘mamma’. Men så bestemte pappa og Cyn seg for å gifte seg, og da sa de at nå kunne jeg si mamma til henne hvis jeg ville, og jeg tenkte, akkurat, det var fordi de ikke var gift at jeg måtte bruke navnet hennes og ikke si mamma. Unger finner alltid forklaringer, ikke sant? De bruker sin egen merkelige logikk.

Jeg var sju eller åtte da en jente på skolen sa til meg: ‘Det er ikke den virkelige moren din. Den virkelige moren din forsvant.’ Det lød helt vilt. Jeg spurte ikke pappa og Cyn om det var sant. Jeg bare skjøv det bort, men jeg tror likevel at jeg på et underbevisst plan følte at jeg hadde fått svar på noen av de underlige tingene jeg hadde lagt merke til, men aldri fått noen forklaring på.

Jeg var elleve da jeg fikk skikkelig klarhet. Da hadde jeg allerede hørt andre ting fra andre unger på skolen, blant annet at ‘den virkelige moren din rømte sin vei’. Og en dag sa en virkelig avskyelig gutt: ‘Moren din ble drept av en mann som hugget hodet av henne.’

Da jeg kom hjem, fortalte jeg far hva gutten hadde sagt. Jeg ville at han skulle le, si at det var latterlig, for en forferdelig, liten gutt … men han ble blek.

Samme kveld, da jeg satt på rommet mitt, ba han og Cynthia meg komme ned i stuen til dem, og der fortalte de meg sannheten.

Og alt jeg trodde jeg visste, sank i grus,» sa Anna stille. «Hvem kunne trodd noe slikt kunne hende i ens egen familie? Jeg var forferdelig glad i Cynthia. Når sant skal sies, kom jeg bedre ut av det med henne enn med faren min. Og så oppdaget jeg at hun ikke var moren min, og at begge hadde løyet for meg, løyet, fordi de holdt noe hemmelig.

De fortalte meg at mor hadde gått hjem fra legesenteret en kveld og forsvunnet – gått opp i røyk. Den siste som så henne i live, var damen i resepsjonen. Hun sa at mor var på vei til puben – fem minutter lenger oppe i gaten – for å møte bestevenninnen sin. Da mor ikke dukket opp etter at venninnen – hun het Oonagh Kennedy – hadde ventet en time, trodde hun at mor hadde glemt avtalen. Hun ringte hjem til oss.

Mor var ikke der. Far ringte legekontoret, men det var stengt. Det ble mørkt. Mor kom ikke hjem. Far ringte politiet.

De etterforsket saken i månedsvis. Uten hell. Ikke et spor, ingen som 55

hadde sett henne – det sa iallfall far og Cyn, men senere har jeg lest mye som tyder på det motsatte.

Jeg spurte far og Cyn hvor mors foreldre var. De sa at de var døde, og det viste seg å være sant. Bestefaren min døde av hjerteinfarkt et par år etter at mor forsvant, og året etter døde bestemor av slag. Mor var enebarn, så det var ingen andre slektninger jeg kunne snakke om henne med.

Jeg ba om å få se fotografier. Far sa at han hadde kvittet seg med alle sammen, men et par uker senere greide Cyn å grave fram noen til meg.

Hun ba meg ikke si noe til far, og sa at jeg måtte gjemme fotografiene.

Jeg gjorde det, jeg hadde en pyjamaspose som var sydd som en kanin, og i den gjemte jeg bildene av mor i mange år.»

«Sa din far og stemor noe om hva som kunne ha hendt med din mor?» spurte Strike.

«Dennis Creed, mener du?» sa Anna. «Ja, men de ga meg ingen detaljer. De sa at det var mulig hun var blitt drept av en – av en slem mann.

Såpass var de nødt til å si, på grunn av det den gutten på skolen hadde sagt.

Det var grusomt å tenke seg at Creed hadde drept henne – det varte ikke lenge før jeg fant ut hva han het, ungene på skolen ga meg alle opplysninger med glede. Jeg begynte å ha mareritt om henne. En kropp uten hode. Noen ganger drømte jeg at hun kom inn på rommet mitt om natten. Eller at jeg fant hodet hennes i lekekassen min.

Jeg ble forferdelig sint på far og Cyn,» sa Anna og filtret fingrene sammen. «Selvfølgelig fordi de ikke hadde fortalt meg det før, men jeg begynte også å lure på hva mer de holdt tilbake, om de hadde vært innblandet i mors forsvinning, om de hadde villet ha henne vekk så de kunne gifte seg. Jeg skeiet litt ut, begynte å skulke skolen … en helg stakk jeg av, politiet fant meg og kjørte meg hjem. Far ble rasende.

Selvfølgelig, når jeg tenker tilbake på det, etter det som skjedde med mor … når jeg ble borte også, selv om det bare var i noen timer …

Jeg lagde ærlig talt et helvete for dem,» sa Anna skamfullt. «Men all ære til Cyn, hun støttet meg helhjertet. Ga aldri opp. Hun og far hadde fått barn sammen da, jeg har en yngre bror og søster, og det ble familieterapi og ferier med felles aktiviteter som skulle knytte oss sammen.

På Cyns initiativ alt sammen, for far hadde iallfall ikke lyst til noe av 56

det. Han ble bare sint og ergerlig av å snakke om mor. Jeg husker at han skrek til meg, skjønte jeg ikke hvor forferdelig det var for ham å rote opp i det igjen, hvordan trodde jeg han følte det …

Da jeg var femten, forsøkte jeg å finne Oonagh, venninnen som mor skulle ha møtt den kvelden hun forsvant. De var Playboy Bunnies sammen,» sa Anna med et lite smil, «men det visste jeg ikke da. Jeg fikk oppsport Oonagh i Wolverhampton, og hun ble på gråten av glede over å høre fra meg. Vi hadde noen veldig hyggelige telefonsamtaler.

Hun fortalte meg sånt som jeg virkelig gjerne ville vite, om mors sans for humor, om parfymen hun brukte – Rive Gauche, og dagen etter brukte jeg alle fødselsdagspengene mine på en flaske av den – at hun var avhengig av sjokolade og blodfan av Joni Mitchell. De samtalene med Oonagh gjorde mor mer levende for meg enn fotografiene og det far og Cyn hadde fortalt.

Men far oppdaget at jeg hadde snakket med Oonagh, og ble svært sint. Han tvang meg til å gi ham telefonnummeret hennes, ringte henne og beskyldte henne for å oppmuntre meg til å trasse ham, sa at jeg var ubalansert, gikk i terapi og absolutt ikke trengte folk som ‘rotet opp i ting’. Jeg fikk ikke lov å bruke Rive Gauche heller. Han sa at han ikke orket lukten.

Så jeg fikk aldri truffet Oonagh, og da jeg forsøkte å få kontakt med henne senere, da jeg var over tjue, fant jeg henne ikke. For alt jeg vet, kan hun ha gått bort i mellomtiden.

Jeg begynte på universitetet, dro hjemmefra og begynte å lese alt jeg kom over om Dennis Creed. Marerittene vendte tilbake, uten at det hjalp meg å finne ut mer om hva som hadde skjedd.

Førstebetjenten som ledet etterforskningen, Bill Talbot het han, var tydeligvis sikker på at Creed hadde tatt henne. Talbot er nok død nå, han nærmet seg pensjonsalderen da mor forsvant.

Noen år etter at jeg var ferdig med studiene, fikk jeg den lyse ideen å starte et nettsted,» sa Anna. «Kjæresten min på den tiden var datakyndig, og hjalp meg å lage det. Jeg var veldig naiv,» sukket hun. «Jeg sa hvem jeg var og ba om opplysninger om mor.

Dere kan sikkert tenke dere hvordan det gikk. Alle mulige slags teorier, synske som fortalte meg hvor jeg skulle grave, folk som skrev at det sikkert var faren min som sto bak, andre som beskyldte meg for ikke 57

å være Margots datter og sa at jeg sikkert bare var ute etter penger og oppmerksomhet, og noen skikkelig ondskapsfulle meldinger også, om at mor antagelig hadde rømt med en elsker eller noe enda verre. Et par journalister tok også kontakt. En av dem skrev en grusom reportasje i Daily Express om familien vår: De kontaktet faren min, og det var den siste spikeren i kisten hva forholdet vårt angår.

Siden har det vært dårlig,» sa Anna trist. «Da jeg fortalte at jeg var lesbisk, virket det som om han mente det var noe jeg hadde gjort for å trosse ham. Og i de siste årene har Cyn gått over til hans side. Hun sier alltid: ‘Jeg skylder faren din lojalitet også, Anna.’ Så der står vi nå,» sluttet Anna.

Det ble en kort taushet.

«Så fryktelig for deg,» sa Robin.

«Det er det,» sa Kim og la hånden på kneet til Anna igjen. Og jeg har full forståelse for at Anna gjerne vil ha en oppklaring, klart jeg har det. Ikke at jeg vil undervurdere dere to på noen måte,» sa hun og så først på Strike, så på Robin, «men er det realistisk å forvente at dere kan klare det politiet ikke greide, så lang tid etter?»

«Realistisk?» sa Strike. «Nei.» Robin la merke til at Anna bøyde hodet og at de store øynene brått ble fylt av tårer. Hun syntes utrolig synd på henne, men samtidig respekterte hun at Strike var ærlig, og det virket som om dette også gjorde inntrykk på den skeptiske Kim. «Sannheten er,» sa Strike, og kikket taktfullt ned i notatene sine til Anna hadde tørket tårene med håndbaken, «at vi så vidt jeg kan se, har en viss mulighet til å få tak i politiets gamle saksdokumenter, siden jeg har gode kontakter i Scotland Yard. Vi kan gå gjennom bevismaterialet igjen, snakke med vitner i den grad det er mulig, og sørge for at hver stein blir snudd en gang til.

Men etter så mange år er det liten sannsynlighet for at vi finner ut mer enn politiet gjorde, og vi står overfor to store hindringer.

For det første – ingen tekniske bevis. Så vidt jeg forstår fant de bokstavelig talt ingen spor etter moren din, stemmer det? Ingen klesplagg, ingen busskort – ingenting.»

«Det er riktig,» mumlet Anna.

«For det andre har du selv påpekt at mange av menneskene som 58

kjente henne, eller som så noe den kvelden, sannsynligvis er døde nå.»

«Jeg vet det,» sa Anna, og en glinsende tåre gled ned langs nesen hennes til bordplaten. Kim la armen rundt skuldrene hennes. «Kanskje det er fordi jeg blir førti,» hulket Anna, «men jeg orker ikke tanken på å gå i graven uten å få vite hva som skjedde.»

«Det forstår jeg,» sa Strike, «men jeg vil ikke love noe jeg sannsynligvis ikke kan innfri.»

«Har det vært noen spor eller noen form for utvikling i løpet av disse årene?» spurte Robin.

Kim svarte. Hun virket litt rystet over Annas nakne fortvilelse og holdt fremdeles armen rundt skuldrene hennes.

«Ikke så vidt vi vet, vel, Annie? Men det var Roy – Annas far – som i tilfelle ville fått slike opplysninger. Og det er mulig han ikke fortalte det til oss.»

«Han oppfører seg som om ingenting av dette har hendt, det er slik han takler det,» sa Anna og tørket tårer igjen. «Han later som om mor aldri har eksistert – bortsett fra det ubehagelige faktum at hvis hun ikke hadde gjort det, ville ikke jeg vært her heller.

Tro det eller ei,» fortsatte hun, «men det som virkelig plager meg, er tanken på at hun bare stakk av fordi hun hadde lyst, og aldri kom tilbake, aldri prøvde å finne ut hvordan det var gått med meg. Det er nesten uutholdelig. Farmoren min, som jeg aldri var glad i – hun var en av de mest ondskapsfulle damene jeg noen gang har truffet – syntes det var hennes plikt å fortelle meg at hun i sitt stille sinn alltid hadde trodd at mor rett og slett hadde rømt. At hun ikke likte å være hustru og mor.

Det såret meg mer enn jeg kan beskrive – tanken på at mor ville la oss alle gå gjennom den forferdelige usikkerheten ved ikke å vite hva som hadde hendt, og aldri undersøke om datteren hennes hadde det bra …

Selv om Dennis Creed drepte henne,» fortsatte Anna, «ville det vært forferdelig grusomt, men det ville vært over. Da kunne jeg sørge, og ikke leve med muligheten for at hun er et sted der ute og lever under et annet navn uten å bry seg om hva som skjedde med oss.»

Det ble en kort taushet. Strike og Robin drakk kaffe, Anna snufset, og Kim reiste seg, fant en kjøkkenrull, rev av et stykke og rakte det til Anna.

59

En annen ragdoll-katt kom inn. Hun sendte de fire menneskene et nedlatende blikk før hun la seg ned på en solflekk og strakte seg.

«Det er Lacey,» sa Kim, mens Anna tørket tårer. «Hun liker egentlig ingen, selv ikke oss.»

Strike og Robin lo høflig.

«Hvordan fungerer dette, egentlig?» spurte Kim brått. «Hvordan fakturerer dere?»

«Vi tar timepris,» sa Strike. «Sender en månedlig faktura med oversikt over antall timer vi har brukt, og hva de er blitt brukt til. Jeg kan sende dere ratene våre på e-post,» sa han, «men jeg regner med at dere vil snakke ordentlig igjennom dette før dere tar noen endelig beslutning.»

«Ja, helt klart,» sa Kim, men da hun ga Strike e-postadressen sin, kastet hun nok et bekymret blikk på Anna, som satt med bøyd hode og fremdeles tørket tårer med jevne mellomrom.

Strikes benstump protesterte mot å bære hele vekten hans igjen etter en så kort hvile, men det virket ikke som om de hadde mer å snakke om, særlig ettersom Anna hadde trukket seg inn i tårevåt taushet. Strike syntes det var synd at kjeksfatet sto igjen urørt, men han trykket Annas kalde hånd.

«Takk, uansett,» sa hun, og han hadde følelsen av at han hadde skuffet henne, at hun hadde håpet han ville love henne å finne sannheten, at han ville gitt sitt æresord på å gjøre det ingen andre hadde greid.

Kim fulgte dem til døren.

«Vi ringer dere senere,» sa hun. «I ettermiddag. Er det greit?»

«Helt i orden, da hører vi fra dere,» sa Strike.

Robin så seg tilbake da hun og Strike gikk ned trappen mot gaten i solskinnet, og oppdaget at Kim så etter dem med et underlig blikk, som om hun hadde funnet noe hos dem som hun ikke hadde forventet.

Hun møtte Robins blikk, smilte automatisk, og lukket den blå døren bak dem.

7 Og lenge slik på venners vis de reiste Igjennom øde land, men også by og bygd Edmund Spenser The Faerie Queene

På veien ut av Falmouth ble Strike straks i bedre humør, sikkert på grunn av utsikten til en ny interessant sak, tenkte Robin. Hun hadde aldri opplevd at han ikke lot seg engasjere av et fascinerende problem, uansett hva som skjedde i privatlivet.

Hun hadde delvis rett i det: Annas historie hadde helt klart pirret Strikes nysgjerrighet, men hovedgrunnen til det gode humøret var utsikten til å få hvilt benet i noen timer, pluss at avstanden mellom ham og søsteren økte for hvert minutt. Han åpnet vinduet og slapp frisk sjøluft inn i den gamle bilen, tente en sigarett, blåste røyken vekk fra Robin og spurte: «Sett mye til Morris mens jeg var borte?»

«Traff ham i går,» sa Robin. «Betalte månedsutgiftene hans.»

«Flott, takk skal du ha,» sa Strike. «Jeg hadde tenkt å minne deg på det. Hva synes du om ham? Barclay sier han gjør en god jobb, men prater for mye i bilen.»

«Ja,» sa Robin i en nøytral tone. «Han liker å prate.»

«Hutchins mener han er litt sleip,» sa Strike i et forsiktig forsøk på å få mer ut av henne.

Han hadde lagt merke til tonen Morris la an overfor Robin. Dessuten hadde Hutchins fortalt at Morris hadde spurt ham om Robin var sammen med noen.

61

«Så?» sa Robin. «Jeg har ikke egentlig hatt nok kontakt med ham til å gjøre meg opp en mening.»

På grunn av Strikes problemer i privatlivet, samt det faktum at staben slet med å takle arbeidsbyrden i byrået, hadde hun bestemt seg for ikke å kritisere den sist ansatte frilanseren. De trengte en mann til. Og Morris var i det minste flink i jobben.

«Pat liker ham,» sa hun, dels for å være infam, og moret seg da hun så fra øyekroken at Strike snudde seg mot henne med rynket panne.

«Det er faen ingen anbefaling.»

«Ikke pent sagt,» sa Robin.

«Du er klar over at prøvetiden hennes er over om en uke? Da blir det vanskeligere å sparke henne.»

«Jeg har ikke lyst til å sparke henne,» sa Robin. «Jeg synes hun er flink.»

«Vel, da får du ta skylden hvis hun lager trøbbel senere.»

«Jeg tar ikke skylden for noe,» sa Robin. «Det var ikke jeg som ansatte Pat, det var en felles beslutning. Det var du som var lei av vikarer –» «Og det var du som sa ‘det er kanskje ikke så dumt å få inn en mer tradisjonell kontorsjef ’ og ‘vi kan ikke avskrive henne på grunn av alderen’ –» «Jeg vet hva jeg sa, og står ved det med alderen. Vi trenger et menneske som er organisert, som vet hva et spreadsheet er, men det var du som –» «Jeg ville ikke du skulle beskylde meg for aldersdiskriminering.»

«– det var du som tilbød henne jobben!» fastslo Robin bestemt.

«Skjønner faen ikke hva jeg tenkte på,» mumlet Strike og slo asken av sigaretten ut av vinduet.

Patricia Chauncey var femtiseks og så ut som sekstifem. En tynn dame med et apelignende ansikt med dype furer og usannsynlig ravnsvart hår, som inne på kontoret dampet ustoppelig på en e-sigarett, men ifølge vitner fyrte opp en røyk straks hun hadde satt foten på fortauet når hun var ferdig for dagen. Pats stemme var så dyp og hes at hun ofte ble tatt for Strike i telefonen. Hun satt på forværelset ved skrivebordet som en gang hadde vært Robins, passet telefonen og hadde overtatt 62

storparten av papirarbeidet nå som Robin hadde gått over til etterforskning på heltid.

Forholdet mellom Strike og Pat hadde vært krigersk fra første stund, noe Robin ikke kunne begripe, siden hun likte dem begge. Robin var vant til at Strike innimellom hadde perioder med grettenhet, og lot gjerne tvilen komme ham til gode, særlig når hun hadde mistanke om at han hadde smerter, men Pat hadde ingen problemer med å bjeffe: «Går det an å si takk, eller?» hvis han ikke viste tilstrekkelig takknemlighet når hun rakte ham telefonbeskjedene hans. Hun var åpenbart ikke plaget av den ærbødigheten noen av vikarene før henne hadde vist overfor Strike, som nå var blitt berømt som etterforsker. En av dem hadde fått sparken på stedet da Strike oppdaget at hun satt på forværelset og filmet ham i smug med mobilen. Isteden tydet kontorsjefens adferd på at hun daglig forventet å oppdage ting som gikk i Strikes disfavør, og hadde smilt fornøyd da hun hørte at bulken i det ene arkivskapet skyldtes at Strike en gang hadde smelt knyttneven i det.

På den annen side var arkivet alltid à jour, regnskapet var korrekt, alle kvitteringer på sin rette plass, telefonen ble besvart øyeblikkelig, beskjeder ble korrekt tatt imot og levert videre, de slapp aldri opp for teposer eller melk, og Pat hadde aldri kommet for sent, uansett vær eller forsinkelser på T-banen.

Videre var det et faktum at Pat likte Morris, som ble beæret med flesteparten av de sjeldne smilene hennes. Morris sørget alltid for å gi Pat hele pakken med blåøyd sjarm før han konsentrerte seg om Robin. Pat var allerede åpen for tanken på en romanse mellom de to yngre kollegene.

«Han er sååå kjekk,» hadde hun sagt til Robin uken før, etter at Morris hadde ringt inn for å si hvor han var, slik at Barclay, som han ikke fikk kontakt med akkurat da, kunne få beskjed om hvor han skulle møte for å overta overvåkningen i den største saken deres. «Det må du bare innrømme.»

«Jeg må ingenting,» svarte Robin litt surt.

Det var ille nok at Ilsa drev og maste om Strike på fritiden, om ikke Pat skulle begynne med Morris i arbeidstiden.

«Nei, selvfølgelig ikke,» svarte Pat uanfektet. «Men kanskje du vil en dag.»

63

«Uansett,» sa Strike og stumpet sigaretten i blikkboksen Robin hadde i hanskerommet til det bruk, «så har du avsluttet Tusten-saken.

Jævla bra gjort.»

«Takk,» sa Robin. «Men det blir medieoppmerksomhet. Bigami er alltid en nyhet.»

«Ja,» sa Strike. «Det blir verre for ham enn for oss, men det er vel verdt å prøve å holde oss utenfor hvis mulig. Jeg skal snakke med Fru Windsor-Campion. Da har vi altså igjen,» han telte på de tykke fingrene, «Offeret, Lett-på-tå, Postkort og Slimål.»

De hadde fått for vane å sette oppnavn på klienter og overvåkingsobjekter, stort sett for å unngå å røpe navn av vanvare på mail eller når de kunne bli overhørt. «Offeret» var en tidligere klient som nylig hadde dukket opp igjen etter å ha prøvd andre privatdetektiver han ikke hadde vært fornøyd med. Strike og Robin hadde sjekket to av kjærestene hans tidligere. Ved første, overfladiske blikk kunne mannen se ut til å ha ekstremt uhell i kjærlighet – det virket som jentene alltid falt for den fete bankkontoen hans, men var ute av stand til å være trofaste. Men i tidens løp hadde Strike og Robin begynt å helle til en teori om at han fikk en slags obskur følelsesmessig og seksuell tilfredsstillelse ved å bli bedratt, og at de ble betalt for å skaffe bevis som gjorde ham lykkelig istedenfor det motsatte. Kjæresten ble konfrontert med fotografisk bevis for sitt svik og sendt på dør; deretter fant han raskt en ny, og det samme mønsteret gjentok seg. Nå datet han en glamour-modell som hittil, til Offerets dårlig skjulte skuffelse, virket som om hun holdt seg til ham.

Lett-på-tå (det var Morris som hadde satt det lite oppfinnsomme navnet på ham), var en tjuefire år gammel danser som hadde et forhold til en trettini år gammel kvinne; hun var skilt to ganger og hovedsakelig kjent for sitt langvarige dopmisbruk og sin enorme, båndlagte formue. Det var damens far som hadde engasjert byrået for å finne ut alt de kunne om Lett-på-tås bakgrunn og adferd, og helst noe som kunne brukes til å tvinge datteren vekk fra ham.

Postkort var hittil en helt ukjent størrelse. En middelaldrende, og i Robins øyne temmelig lite tiltrekkende værmeldingsmann i en tvkanal hadde kontaktet byrået etter at politiet hadde sagt at de ikke kunne gjøre noe med de postkortene som hadde begynt å dukke opp 64

på arbeidsplassen hans, og – det mest urovekkende – i hjemmet hans i sene nattetimer. De inneholdt ingen trusler – ofte bare banale bemerkninger om værmeldingsmannens slips, for eksempel – likevel viste de at en eller annen visste langt mer om mannens gjøren og laten i privatlivet enn en fremmed burde vite. Det var også et merkelig valg å bruke postkort, siden det var så mye lettere å trakassere folk på nettet nå for tiden.

En av frilanserne deres, Andy Hutchins, hadde stått parkert utenfor værmannens hus hver natt i to uker i strekk, men Postkort hadde ennå ikke vist seg.

Den siste, og mest lønnsomme, var den interessante saken om Slimål, en ung ansatt i en investeringsbank som hadde steget så raskt i gradene på arbeidsstedet at det rimelig nok hadde vakt forargelse blant forbigåtte kolleger, noe som eksploderte i fullblods mistanke da han ble forfremmet til assisterende direktør i banken foran tre udiskutabelt bedre kvalifiserte kandidater. Nøyaktig hva slags tak Slimål hadde på direktøren (som i byrået gikk under navnet Slimålsjefen eller SS) var nå en sak av interesse ikke bare for Slimåls underordnede, men også for et par mistenksomme medlemmer av styret, som hadde lagt fram bekymringene sine for Strike på et møte i en dunkel bar i City. Foreløpig var Strikes strategi å forsøke å finne ut mer om Slimål gjennom privatsekretæren hans, og Morris hadde fått i oppgave å sjekke henne opp etter arbeidstid, uten å røpe hverken sitt virkelige navn eller hva han drev med, men forsøke å finne ut hvor dypt lojaliteten hennes til Slimål stakk.

«Må du være tilbake i London til noen bestemt tid?» spurte Strike etter en kort pause.

«Nei, hvordan det?» spurte Robin.

«Er det greit om vi stanser og spiser et sted?» spurte Strike. «Jeg fikk ikke spist frokost.»

Selv om Robin med egne øyne hadde sett at han satt med en asjett med croissantsmuler foran seg på Palacio Lounge, sa hun ja. Det virket som om Strike leste tankene hennes.

«Croissanter gjelds ikke. Bare luft.»

Robin lo.

Da de var fremme ved Subway på Cornwall Services, var stemningen dem imellom blitt nesten munter, enda så trøtte de var. Etter at Robin 65

– som husket sitt forsett om å spise sunnere – hadde begynt på salaten sin, og Strike hadde tatt et par tilfredsstillende store biter av sandwichen med roastbiff og ost, sendte han standardbrevet deres om priser og betingelser til Kim med e-post, før han sa: «Jeg kranglet med Lucy i morges.»

Robin regnet med at siden han nevnte det, måtte det ha vært en voldsom krangel.

«Klokken fem, mens jeg sto og tok en stille røyk i hagen.»

«Litt tidlig for store konflikter,» sa Robin og pirket uvillig i salatbladene sine.

«Vel, det viser seg at vi er konkurrenter i spillet Hvem Er Mest Glad I Joan. Visste ikke engang at jeg var påmeldt.»

Han spiste i taushet et øyeblikk før han fortsatte.

«Det endte med at jeg sa til henne at jeg syntes Adam var en sutrete drittunge og at Luke er et rasshøl.»

Robin, som drakk vann, snappet etter pusten og fikk et skikkelig hosteanfall. Gjestene ved nabobordene snudde seg mens hun hikstet og gispet etter luft. Hun snappet en serviett, tørket haken og de rennende øynene, og spurte hest: «Hvorfor i all verden sa du det?»

«Fordi Adam er en sutrete drittunge, og Luke er et rasshøl.»

Robin, som fremdeles prøvde å hoste vann opp fra pusterøret, lo mens øynene rant, men ristet samtidig på hodet.

«For helvete, Cormoran,» sa hun da hun til slutt fikk stemmens bruk igjen.

«Du har ikke nettopp vært utsatt for dem i en hel uke. Luke, den dritten, ødela de nye hodetelefonene mine, og så snappet han protesen min og løp av gårde med den. Så beskylder Lucy meg for å være mer glad i Jack. Selvfølgelig er jeg det – han er den eneste greie av dem.»

«Ja, men å si det til moren –» «Ja, jeg vet det,» sa Strike tungt. «Jeg skal ringe og be om forlatelse.»

Det ble en kort pause. «Men faen heller,» knurret han, «hvorfor skal jeg være nødt til å ta med alle tre ut samtidig? De to andre driter i det militære. ‘Adam gråt da dere kom tilbake fra Krigsmuseet’ meg i ræva. Alt drittungen bryr seg om, er at jeg har kjøpt gaver til Jack. Hvis Lucy fikk viljen sin, skulle jeg tatt dem med ut hver bidige helg, og de 66

skulle velge hvor etter tur, og det kom til å bli zoologisk hage og jævla gokartkjøring, og alt det fine mellom meg og Jack ville bli spolert. Jeg liker Jack,» sa Strike og virket overrasket over det. «Vi er interessert i det samme. Hvorfor er hun så opptatt av at alle skal behandles likt? Skulle tro det var nyttig livslærdom å skjønne at ingen skylder dem noe. Du får ikke automatisk fordeler bare fordi du er i slekt med noen.

Men greit, hvis hun vil at jeg skal kjøpe gaver til de to andre også, så skal jeg kjøpe en plakat til Luke» han tegnet en firkant i luften med hendene, «som han kan ha på soverommet. Og på den skal det stå ‘Prøv å ikke være en drittsekk’.»

De kjøpte en pose med smått og godt å spise før de fortsatte kjøreturen. Da de svingte ut på veien igjen, sa Strike at han hadde dårlig samvittighet for at de ikke kunne dele på kjøringen, siden den gamle Land Roveren var en for stor påkjenning for det kunstige benet.

«Spiller ingen rolle,» sa Robin. «Det gjør meg ingenting. Hva er det som er så morsomt?» la hun til da hun så at Strike flirte over noe han hadde funnet i posen.

«Engelske jordbær,» sa han.

«Og hvorfor er det komisk?»

Han fortalte om Dave Polworth som var så sint fordi mat som var dyrket i Cornwall, ikke var merket tilsvarende, og hvordan han frydet seg over at flere og flere av innbyggerne definerte seg som «korniske» fremfor engelske når de for eksempel fylte ut skjemaer.

«Teorien om sosial identitet er veldig interessant,» sa Robin. «Både den og selvidentifikasjonsteorien. Jeg studerte dem på universitetet. De gjelder både for organisasjoner og samfunnet som helhet …»

Hun pratet fornøyd i vei et par minutter før hun kikket til siden og så at Strike sov fast. Robin valgte ikke å bli fornærmet, siden han var grå av trøtthet, og bortsett fra et snork i ny og ne, kom det ikke en lyd fra Strike før han brått våknet med et rykk like utenfor Swindon.

«Faen,» sa han og tørket munnen med håndbaken. «Beklager. Hvor lenge har jeg sovet?»

«Tre timer, omtrent,» sa Robin.

«Faen,» sa han igjen. «Beklager.» Han grep øyeblikkelig etter sigarettene. «Jeg har sovet på verdens vondeste sofa, og ungene har vekket meg ved jævla daggry hver dag. Vil du ha noe å spise?»

67

«Ja takk,» sa Robin og blåste i sunne dietter. Hun trengte sårt til et energikick. «Sjokolade. Engelsk eller kornisk, det blir det samme.»

«Beklager,» sa Strike for tredje gang. «Du holdt på å fortelle meg om en sosial teori eller noe.»

Robin smilte.

«Du sovnet mens jeg var i ferd med å fortelle hvordan jeg anvendte teorien om sosial identitet på etterforskningsarbeid.»

«Og det var?» sa han og forsøkte å være så høflig at han dekket over den tidligere uhøfligheten.

Robin, som var fullt klar over at det var grunnen til at han spurte, sa: «Kortversjonen er at vi forsøker å definere både oss selv og andre i grupper, hvilket vanligvis fører til at vi overvurderer likhetene mellom medlemmene av en gruppe, og undervurderer likhetene mellom folk som tilhører gruppen og folk som står utenfor.»

«Du sier altså at ikke alle menn fra Cornwall er hardføre, jordnære typer, og ikke alle engelskmenn er hovne drittsekker?»

Strike pakket ut en sjokoladeplate og stakk den i hånden hennes.

«Lyder usannsynlig, men jeg skal høre hva Polworth synes neste gang vi treffes.»

Strike rørte ikke jordbærene – det var Robin som hadde kjøpt dem – men åpnet en boks Cola og drakk den mens han røykte og så på himmelen, som ble stadig rødere jo nærmere de kom London.

«Dennis Creed er i live fremdeles,» sa Strike og stirret ut på trærne som gled forbi som en uklar masse. «Jeg leste om ham på nettet i morges.»

«Hvor er han?» spurte Robin.

«Broadmoor,» sa Strike. «Først ble han sendt til Wakefield, så til Belmarsh, og til slutt ble han overført til Broadmoor i 1995.»

«Hva var den psykiatriske diagnosen?»

«Kontroversiell. Ved rettssaken greide ikke psykiaterne å bli enige om hvorvidt han var sinnssyk eller ikke. Veldig høy IQ. Til slutt avgjorde juryen at han var i stand til å skjønne at det han gjorde var galt, derfor fengsel og ikke sykehus. Men siden da har han åpenbart utviklet symptomer som krever medisinsk behandling.

Selv om jeg ikke har lest særlig mye,» fortsatte Strike, «så skjønner jeg hvorfor lederen av etterforskningen mente at Margot Bamborough 68

kunne ha vært et av ofrene til Creed. Et vitne så visstnok en liten varebil som kjørte uforsvarlig fort vekk fra området omtrent på den tiden Margot var på vei mot Three Kings.» Robin så spørrende på ham, og Strike forklarte: «Creed brukte en varebil da han bortførte noen av de andre.»

Gatelysene langs motorveien var blitt tent før Robin, som hadde spist opp sjokoladen, siterte: «’Hun ligger på et hellig sted’.»

Strike, som røykte fremdeles, fnyste.

«Typisk mediumsludder.»

«Tror du det?»

«Visst faen,» sa Strike. «Det passer dem veldig bra at folk bare kan snakke i kode fra det hinsidige. Gi deg.»

«Greit, slapp av – jeg bare tenkte høyt.»

«Du kan få hva som helst til å være et ‘hellig sted’ hvis du vil.

Clerkenwell, der hun forsvant – hele området har en eller annen religiøs forbindelse. Munker eller noe. Vet du hvor Dennis Creed bodde i 1974?»

«Nei?» «Paradise Park i Islington,» sa Strike. «Å,» sa Robin. «Du tror altså at mediet visste hvem moren til Anna var?»

«Hvis jeg jobbet som medium, er jeg jævlig sikker på at jeg ville googlet klientene mine før de dukket opp. Men det kan ha vært bare noe hun sa for å trøste. Det trodde Anna. Antyde at hun ble begravet på skikkelig vis. Uansett hvor forferdelig hun døde, mildnes det av hvor levningene er. Creed har for øvrig tilstått at han kvittet seg med knokkelfragmenter i Paradise Park. Tråkket dem ned i blomsterbedene.»

Selv om det fremdeles var varmt i bilen, grøsset Robin uvilkårlig.

«Jævla spekulative drittsekker,» sa Strike.

«Hvem?»

«Medier, synske … svindlere som lever av å utnytte folk.»

«Du tror ikke at noen av dem virkelig tror på det de driver med, da?

Tror at de virkelig mottar budskap fra det hinsidige?»

«Det jeg tror, er at det finnes mange gærninger i verden, og jo mindre vi belønner dem for galskapen deres, desto bedre for oss alle.»

69

Mobilen til Strike ringte. Han trakk den opp av lommen.

«Cormoran Strike.»

«Ja, hei, det er Anna Phipps. Jeg har Kim her også.»

Strike satte samtalen på høyttaler.

«Håper dere hører oss,» sa han gjennom motorduren og skranglingen i den gamle Land Roveren. «Vi sitter i bilen ennå.»

«Ja, det er mye bråk,» sa Anna.

«Jeg stanser,» sa Robin og kjørte bilen ut på den faste veiskulderen. «Å, det var bedre,» sa Anna da Robin hadde skrudd av motoren. «Vel, Kim og jeg har diskutert dette, og vi har kommet til at vi gjerne vil hyre dere.»

Robin kjente et støt av glede.

«Fint,» sa Strike. «Vi vil veldig gjerne hjelpe, hvis vi kan.»

«Men,» sa Kim, «vi føler at – av følelsesmessige, og ærlig talt økonomiske grunner, så vil vi gjerne sette en tidsgrense, for siden politiet ikke har greid å oppklare saken på førti år – jeg mener, dere kunne holde på i førti år til uten å finne ut noe.»

«Sant nok,» sa Strike. «Så –» «Vi tenkte oss et år,» sa Anna og lød nervøs. «Synes du … virker det rimelig?»

«Det er det jeg ville foreslått selv,» sa Strike. «Ærlig talt tror jeg vi trenger minst tolv måneder, ellers har vi ikke store sjanser til å finne ut noe.»

«Trenger du noe mer fra meg før du setter i gang?» spurte Anna og lød både nervøs og spent.

«Det kommer jeg sikkert på etter hvert,» sa Strike og fisket fram notatblokken for å sjekke et navn, «men det ville vært fint å få snakket med din far og Cynthia.»

Det ble helt stille i den andre enden. Strike og Robin så på hverandre.

«Jeg tror ikke det er noen mulighet for det,» sa Anna. «Jeg beklager, men hvis faren min visste at jeg gjorde dette, tror jeg aldri han ville tilgi meg.»

«Cynthia, da?»

«Saken er,» hørte de Kims stemme, «at Annas far har vært dårlig i det 70

siste. Cynthia er den som ser mest fornuftig på dette, men hun vil ikke foreta seg noe som gjør Roy opprørt akkurat nå.»

«Det er ikke noe problem,» sa Strike og hevet øyenbrynene mot Robin. «Først og fremst prioriterer vi å få tak i politiets saksdokumenter. I mellomtiden mailer jeg deg standardkontrakten vår. Print den ut, skriv under og send den tilbake, så er vi i gang.»

«Takk,» sa Anna, og etter en liten pause kom et «Det er greit,» fra Kim. De la på.

«Vel, vel,» sa Strike. «Vår første gamle sak. Kalde spor. Dette blir interessant.»

«Og vi har et år på oss,» sa Robin og svingte ut på motorveien igjen.

«De forlenger fristen hvis det virker som vi har funnet noe å gå videre med,» sa Strike.

«Lykke til,» sa Robin sarkastisk. «Kim har gått med på å gi oss et år så hun kan si til Anna at de har prøvd alt. Jeg vedder fem pund her og nå på at vi ikke får noen forlengelser.»

«Vedder imot,» sa Strike. «Hvis vi finner en snev av spor, kommer Anna til å forlange at vi forfølger det til siste slutt.»

På resten av kjøreturen diskuterte de de fire oppdragene byrået nå holdt på med, og samtalen varte helt til de var i enden av Denmark Street, der Strike gikk ut av bilen.

«Cormoran,» sa Robin da han tok bagen ut av baksetet, «det ligger en beskjed på skrivebordet ditt fra Charlotte Campbell. Hun ringte i forgårs og ba deg ringe tilbake. Hun sa at hun har noe du vil ha.»

Et øyeblikk ble Strike bare stående og se på Robin med et uutgrunnelig uttrykk i ansiktet.

«Ja vel. Takk. Ser deg i morgen. Å nei,» avbrøt han seg selv med det samme. «Du har fri. Kos deg.»

Og så smelte han bakdøren igjen og haltet mot kontoret med bøyd hode og bagen over skulderen. En stuptrøtt Robin satt igjen uten å ane om han ville eller ikke ville ha det Charlotte Campbell hadde – hva det nå var.

DEL TO Og så kom høsten, kledd i gull og rødt …

Edmund Spenser The Faerie Queene

8 Og fæle ting han leste i den grumme bok …

Edmund Spenser The Faerie Queene

Da Strike og Robin røpet ektemannens bigami for den likbleke kvinnen de nå kalte Den andre fru Tusten, ble hun sittende taus et par minutter. Det var stille i det lille, men trivelige huset hennes i Windsor den tirsdags morgenen, for sønnen og datteren var på barneskolen, og hun hadde gjort rent før de kom: Det hang en duft av vaskemiddel i luften, og teppet bar merker etter støvsuging. På det blankpussete sofabordet lå ti fotografier av Tusten i Torquay – minus tupéen. En leende Tusten som kom ut fra pizzarestauranten med armen rundt en kvinne som kunne vært den eldre søsteren til klienten deres, fulgt av de to tenåringsguttene som lignet slik på de yngre barna han hadde i Windsor.

Robin, som husket nøyaktig følelsen hun hadde hatt da Sarah Shadlocks diamantøredobb falt ut av hennes egen ekteseng, kunne bare gjette hvor mye smerte, skam og ydmykelse som skjulte seg bak det stramme ansiktet til klienten deres. Strike kom med konvensjonelle, medfølende ord, men Robin ville ha veddet hele bankkontoen sin på at fru Tusten ikke hørte en lyd – og visste hun hadde rett da fru Tusten plutselig reiste seg og skalv så kraftig at Strike også kom seg møysommelig på bena midt i en setning, i tilfelle han måtte fange henne opp før hun falt. Men hun gikk stivt og ustøtt forbi ham ut av rommet.

Like etter hørte de at utgangsdøren gikk opp, og fikk øye på klienten 75

gjennom de tynne gardinene. Med en golfkølle i hånden gikk hun mot den røde bilen, en Audi Q3, som sto parkert utenfor. «Å, faen,» sa Robin.

Før de rakk fram til henne, hadde hun knust frontruten og laget flere dype bulker i taket på bilen. Måpende naboer dukket opp i vinduene, og i huset vis-à-vis begynte to pomeranianere å bjeffe hysterisk. Da Strike vristet golfkøllen ut av fru Tustens hånd, skjelte hun ham ut og forsøkte å rive den til seg igjen, før hun brast i voldsom gråt.

Robin la armen rundt klienten og førte henne inn i huset igjen med fast hånd. Bak dem kom Strike med golfkøllen i hånden. Ute på kjøkkenet ba Robin Strike om å lage sterk kaffe og finne konjakk. Etter råd fra Robin ringte fru Tusten sin bror og ba ham om å komme så fort som mulig, men da hun hadde lagt på og begynte å scrolle seg fram til Tustens nummer, rev Robin mobilen ut av den velmanikyrerte hånden hennes.

«Gi meg den!» skrek fru Tusten, vill i øynene og klar til kamp. «Den drittsekken … den drittsekken … jeg vil snakke med ham … få mobilen tilbake!»

«Ingen god idé,» sa Strike og plasserte kaffekoppen og konjakkglasset foran henne. «Han har allerede bevist at han er god til å skjule penger og eiendeler for deg. Du trenger en dritdyktig advokat.»

De ble sittende hos henne til broren, en dresskledd personalsjef, kom. Han var ergerlig for at hun hadde bedt ham gå tidlig fra jobben, og det tok så lang tid før han oppfattet hva de fortalte ham, at Strike holdt på å gå på veggen, og Robin følte seg tvunget til å gripe inn for å unngå en krangel.

«Faen heller,» mumlet Strike mens de kjørte tilbake til London. «Han var allerede gift med en annen da han giftet seg med søsteren din. Hvor vanskelig er det å begripe?»

«Veldig vanskelig,» sa Robin litt skarpt. «Folk forventer ikke å havne i slike situasjoner.»

«Tror du de hørte etter da jeg ba dem ikke å fortelle pressen at vi hadde noe med saken å gjøre?»

«Nei,» sa Robin.

Det hadde hun rett i. To uker etter at de hadde vært i Windsor, våknet de en morgen og oppdaget at flere av tabloidavisene hadde førstesi76

deoppslag om Tusten og hans tre kvinner, at alle hadde bilde av Strike inne i avisen, og at navnet hans figurerte i en av overskriftene. Han var blitt godt stoff for egen maskin nå, og kombinasjonen berømt privatetterforsker og firskåren, skallet, velstående herremann som hadde greid å sjonglere to familier og en elskerinne, var uimotståelig.

Strike hadde vitnet i en profilert rettssak bare én gang før, og da hadde han hatt helskjegget som vokste så velsignet fort når han trengte det, og pressen brukte oftest et gammelt bilde av ham iført uniform.

Likevel var det en stadig kamp å holde seg så uanselig som yrket hans krevde, dessuten kunne han godt klare seg uten journalister som beleiret kontoret og maste om kommentarer. Den voldsomme medieoppmerksomheten ble dessuten langvarig, for begge fruene Tusten allierte seg mot eksmannen. Begge viste en uventet trang til å være i rampelyset. Ikke bare sa de ja til å la seg intervjue sammen av et stort dameblad, men deltok også sammen i flere tv-programmer for å snakke om de mange årene de var blitt lurt, om sjokket, om vennskapet som hadde oppstått mellom dem, og om at de skulle få Tusten til å angre at han noen gang hadde innlatt seg med noen av dem – pluss en utilslørt advarsel til den gravide elskerinnen i Glasgow (som forbløffende nok lot til å ville bli hos Tusten) – hun måtte bare ikke tro han ville ha en penny igjen av formuen når hans to ekskoner var ferdig med ham.

September gikk sin gang, med kjølig og ustadig vær. Strike ringte Lucy for å beklage at han hadde snakket så stygt om sønnene hennes, men hun lot seg ikke formilde, utvilsomt fordi han bare hadde bedt om unnskyldning fordi han sa sin mening høyt, uten å si at han hadde endret den. Strike ble lettet da han fikk vite at guttene hennes var opptatt med idrettsaktiviteter i helgene nå når skolen hadde begynt, noe som betydde at han ikke trengte å sove på sofaen neste gang han dro til St Mawes, og kunne konsentrere seg om Ted og Joan uten å bli plaget av en anspent og anklagende Lucy i bakgrunnen.

Selv om tanten var like desperat opptatt av å lage mat til Strike som hun alltid hadde vært, hadde cellegiftkurene gjort henne svakere. Det var vondt å se henne slepe seg rundt på kjøkkenet, men hun nektet å sette seg ned, selv om Ted bønnfalt henne. Etter at Joan hadde gått og lagt seg lørdag kveld, brøt Ted sammen og gråt mot Strikes skulder.

I nevøens øyne hadde onkelen alltid fremstått som et urokkelig, usårlig 77

fjell av styrke, og Strike, som vanligvis kunne sove uansett ytre omstendigheter, ble liggende våken til over to om natten og stirre ut i et nattemørke som var mye dypere her enn i London, og lure på om han skulle bli lenger, og forakte seg selv da han avgjorde at nei, det beste var å dra tilbake til London som planlagt.

Når sant skal sies, hadde de så mye å gjøre på kontoret at han hadde dårlig samvittighet for å tilbringe en langhelg i Cornwall og lesse mer av arbeidsbyrden over på Robin og frilanserne. I tillegg til de fem løpende oppdragene de jobbet med, måtte han og Robin administrere et økende antall ansatte, ved siden av at de forhandlet med eiendomsutvikleren som hadde kjøpt kontorbygningen, om å få forlenget leiekontrakten med et år. De forsøkte også å overtale en av kontaktene sine i kriminalpolitiet til å finne og overlate dem den førti år gamle saksmappen vedrørende Margot Bamboroughs forsvinning, men hadde ikke hatt hell med seg hittil. Morris var tidligere kriminaletterforsker, det samme var Andy Hutchins, den frilanseren som hadde arbeidet lengst for dem. Han hadde MS, men var heldigvis inne i en god periode for øyeblikket. Begge hadde forsøkt å overtale kolleger som skyldte dem en tjeneste fra før, men hittil hadde svarene på alle byråets fremstøt ligget mellom «sikkert oppspist av mus og rotter» til «dra til helvete, Strike, jeg er opptatt».

En regnfull ettermiddag da Strike skygget Slimål gjennom City, mens han forsøkte ikke å halte for sterkt, og bante innvendig over nok en selger av billige paraplyer som stengte veien for ham, ringte mobilen hans. Han regnet med at det gjaldt enda et problem han måtte ordne opp i, og ble tatt på sengen da stemmen i den andre enden sa: «Hei, Strike. George Layborn her. Hørte at du vil se på Bamborough-saken igjen?»

Strike hadde bare truffet betjent Layborn én gang tidligere, og selv om det var i forbindelse med en sak der han og Robin hadde gitt kriminalpolitiet verdifull assistanse, hadde han ikke regnet ham som en så nær kontakt at han ville be ham om hjelp med Bamborough-mappen.

«Hei, George, ja, du hørte riktig,» sa Strike og så Slimål gå inn på en vinbar.

«Vel, jeg kunne treffe deg i morgen kveld, hvis det passer. Klokken seks på Feathers?» sa Layborn.

78

Altså ba Strike Barclay ta over for ham neste kveld, og satte kursen mot puben, som lå like ved Scotland Yard, der han fant Layborn som allerede sto ved baren og ventet på ham. Layborn kjøpte en pint London Pride til hver, og de trakk seg tilbake til et hjørnebord.

«Faren min jobbet med Bamborough-saken, under Bill Talbot,» fortalte Layborn. «Han fortalte meg mye om den. Hvor langt er du kommet hittil?»

«Står på stedet hvil. Jeg har lest gamle avisartikler, og jeg forsøker å oppspore folk som kan ha jobbet på legesenteret hun forsvant fra. Det er ikke stort annet jeg kan få gjort før jeg får se saksmappen, men hittil har ingen klart å hjelpe meg med det.»

Layborn, som hadde vært svært glad i fargerik, eksplosiv bannskap den ene gangen Strike hadde truffet ham tidligere, virket merkelig dempet i kveld.

«Bamborough-etterforskningen ble et jævlig rot,» sa han stille. «Har noen fortalt deg om Talbot?»

«Nei?» «Han ble klin gæren,» sa Layborn. «Fikk et skikkelig psykisk sammenbrudd. Han hadde vært merkelig selv før denne saken kom, men du vet dette var på syttitallet – det ble regnet som homsete å bekymre seg for stabens mentale tilstand. Men han hadde vært en dyktig politimann i sin tid. Et par av de yngre etterforskerne la merke til at han oppførte seg underlig, men da de tok det opp, ble de bedt om å dra til helvete.

Han hadde ledet etterforskningen i Bamborough-saken i et halvt år da kona hans ringte etter ambulanse midt på natten og fikk ham tvangsinnlagt. Han fikk pensjonen sin, men det var for sent for saken. Han døde for en ti års tid siden, men jeg har hørt at han aldri kom over at han forkludret etterforskningen. Da han kom seg, skammet han seg forferdelig over det han hadde gjort.»

«Og hva var det?»

«Han hadde lagt for mye vekt på sin egen intuisjon, ikke lett skikkelig etter bevis, var ikke interessert i å avhøre vitner hvis de ikke passet inn i teorien hans –» «Som altså var at Creed bortførte henne?»

«Akkurat,» sa Layborn. «Selv om Creed fremdeles gikk under navnet 79

Essex-slakteren på det tidspunktet, fordi han dumpet de to første likene i Epping Forest og Chigwell.» Layborn tok en lang slurk av ølglasset.

«De fant mesteparten av Jackie Aylett i en container for industriavfall.

Den fyren er et dyr. Verre enn et dyr.»

«Hvem overtok saken etter Talbot?»

«En kar som het Lawson, Ken Lawson,» sa Layborn, «men han hadde tapt seks måneder, sporene var kalde, og han hadde arvet et salig rot.

Dessuten var Margot Bamborough uheldig med timingen,» fortsatte Layborn. «Vet du hva som hendte en måned etter at hun ble borte?»

«Nei?» «Lord Lucan forsvant,» sa Layborn. «Du kan jo forsøke å lage førstesideoppslag om en forsvunnet, allmennpraktiserende lege etter at daddaen til en vaskeekte lord blir funnet slått i hjel og lorden selv stikker av. De hadde allerede brukt Bunny-bildene – visste du at Bamborough var en Bunny-jente?»

«Ja,» sa Strike.

«Finansierte medisinstudiene med det,» sa Layborn, «men faren min fortalte at familien ikke var spesielt begeistret for at dét ble dratt fram.

Ble skikkelig sure, selv om bildene sørget for at saken fikk litt bedre mediedekning. Sånn er verden,» sa han. «Ikke sant?»

«Hva trodde faren din om saken?» spurte Strike.

«Vel, for å være ærlig mente han at Talbot sannsynligvis hadde rett,» sukket Layborn. «Creed hadde tatt henne. Ingenting tydet på at hun forsvant av egen, fri vilje – passet hennes lå igjen hjemme, ingen koffert pakket, ingen klær borte, trygg jobb, ingen pengesorger, en liten datter.»

«Det må være vanskelig å kidnappe en sunn, frisk tjueniåring midt i en folksom gate uten at noen legger merke til det,» bemerket Strike.

«Sant nok,» sa Layborn. «Creed tok dem vanligvis når de var fulle.

Men når det er sagt, så var det en mørk, regnfull kveld. Han hadde greid noe lignende før. Han var flink til å vekke kvinners medfølelse og døyve mistankene deres. Et par av dem ble med ham hjem frivillig.»

«En varebil av samme type som Creeds ble sett i området, stemmer ikke det? En som kjørte svært fort.»

«Ja,» sa Layborn, «og far fortalte at den opplysningen aldri ble sjek80

ket skikkelig. Talbot nektet å høre på forslag om at det kanskje bare var noen som ville hjem til middag. Vanlige rutineoppgaver ble bare ikke gjort. For eksempel hørte jeg at en tidligere kjæreste av Bamborough vaket rundt. Jeg sier ikke at det var han som drepte henne, men far fortalte at Talbot brukte halve avhøret til å finne ut hvor denne kjæresten hadde vært den kvelden Helen Wardrop ble overfalt.»

«Hvem?»

«En prostituert. Creed forsøkte å bortføre henne i 1973. Han hadde noen mislykte forsøk også. En som het Peggy Hiskett kom seg unna i 1971, og ga politiet et signalement, uten at det hjalp stort. Hun sa han var mørk med kraftig kroppsbygning, men den gangen brukte han parykk, hadde på seg damekåpe og hadde stoppet seg godt ut. Det var takket være Melody Bower de tok ham til slutt. Nattklubbsangerinne, lignet Diana Ross. Creed begynte å prate med henne på et busstopp, tilbød henne skyss, og da hun sa nei takk, forsøkte han å dra henne bort til bilen. Hun slapp unna, ga politiet et ordentlig signalement og sa at han hadde sagt at han bodde like ved Paradise Park. Han ble uforsiktig mot slutten. Arrogansen felte ham.»

«Du vet mye om denne saken, George.»

«Ja, fordi far var en av de første som kom inn i Creeds kjeller etter at han ble arrestert. Han ville aldri snakke om det han så der, og han har vært borti gjengdrap og alt som er … Creed tilsto aldri at han hadde drept Bamborough, men det vil ikke si at han ikke gjorde det. Kødden vil at folk skal måtte gjette til han dør. Ond jævla drittsekk. Han har lekt med familiene til de av ofrene vi vet om, i mange år. Liker å hinte om at han har drept flere kvinner, uten å komme med detaljer. En eller annen journalist intervjuet ham tidlig på åttitallet, men det var siste gang han fikk lov å snakke med noen. Justisdepartementet satte foten ned. Creed brukte publisitet til å seigpine familiene. Det var den eneste makten han hadde igjen da.»

Layborn tømte glasset og så på klokken.

«Jeg skal gjøre hva jeg kan når det gjelder saksdokumentene. Faren min ville ønsket at jeg hjalp til. Det plaget ham alltid at den saken ikke ble etterforsket bedre.»

Vinden hadde tiltatt i styrke da Strike kom hjem til loftsleiligheten sin. De regnvåte vinduene slamret i de løse rammene mens han gikk 81

igjennom regningene i lommeboken og omhyggelig sorterte ut dem han måtte levere til regnskapsføreren.

Klokken ni, etter å ha spist middagen han hadde lagd på den enkle kokeplaten, la han seg på sengen og fant fram Dennis Creed-biografien Demonen fra Paradise Park, som hadde ligget uåpnet på nattbordet siden han bestilte den for over en måned siden. Han kneppet opp bukselinningen for å få bedre plass til den enorme porsjonen spagetti han hadde lagt i seg, rapte høyt og godt, tente en sigarett, lente seg tilbake mot hodeputene og begynte fra begynnelsen, som viste en kronologisk oversikt over Creeds lange voldtekts- og drapskarriere.

1937 1954

Født i Greenwell Terrace, Mile End. Begynte å avtjene verneplikten. November: voldtok skolejente Vicky Hornchurch, 15. Dømt til to år, Feltham ungdomsfengsel.

1955–61 Diverse kortvarige jobber, kroppsarbeid, kontorarbeid.

Omgang med prostituerte.

1961 Juli: voldtok og torturterte butikkansatt Sheila Gaskins, 22. Dømt til fem år, Pentonville.

1968 April: Bortførte, voldtok, torturerte og drepte skolejenta Geraldine Christie, 16.

1969 September: bortførte, voldtok, torturerte og drepte Jackie Aylett, 29, sekretær og ettbarnsmor. Omtalt som «Essexslakteren» i mediene.

1970 Januar: Flyttet til Vi Hoopers kjellerleilighet i Liverpool Road like ved Paradise Park. Fikk jobb som bud i et renseri.

Februar: bortførte kantinearbeider og trebarnsmor Vera Kenny, 31. Holdt fanget i kjelleren i tre uker. Voldtatt, torturert og drept.

November: bortførte eiendomsmegler Noreen Sturrock, 28. Holdt fanget i kjelleren i fire uker. Voldtatt, torturert og drept.

1971 August: mislykket forsøk på å bortføre farmasøyt Peggy Hiskett, 34.

1972 September: bortførte arbeidsløse Gail Wrightman, 30.

Holdt fanget i kjelleren. Voldtatt og torturert.

82

1973 1974 1975

1976

Januar: Drepte Wrightman. Desember: Mislykket forsøk på å bortføre Helen Wardrop, 32, prostituert og ettbarnsmor.

September: bortførte frisør Susan Meyer, 27. Holdt fanget i kjelleren. Voldtatt og torturert.

Februar: bortførte doktorgradsstudent Andrea Hooton, 23. Hooton og Meyer holdt fanget i kjelleren samtidig i fire uker.

Mars: drepte Susan.

April: drepte Andrea.

25. januar: forsøkte å bortføre nattklubbsanger Melody Bower, 26. 31. januar: Huseier Vi Hooper gjenkjenner Creed ut fra beskrivelse og fantombilde.

2. februar: Creed arrestert.

Strike bladde om og skumleste forordet, som inneholdt det eneste intervjuet som Creeds mor, Agnes Waite, noen gang gikk med på. …Hun begynte med å fortelle meg at datoen oppgitt på Creeds fødselsattest, var falsk.

«Det står at han ble født 20. desember, ikke sant?» spurte hun. «Det stemmer ikke. Det var om kvelden 19. november. Han løy om datoen da han registrerte fødselen, fordi vi egentlig skulle ha registrert den tidligere.»

«Han» var Agnes’ stefar, William Awdry, en mann som var beryktet i nabolaget for sine voldsomme raseriutbrudd …

«Han rev barnet ut av armene mine straks jeg hadde fått det, og sa at han ville drepe det. Drukne det i utedoen. Jeg bønnfalt ham om ikke å gjøre det. Tryglet ham om å la barnet få leve. Fram til da hadde jeg ikke vært sikker på om jeg ville at det skulle leve eller dø, men når du har sett det, holdt det i armene … og Dennis var sterk, han ville leve, det var lett å se.

Awdry fortsatte i flere uker med å true med å drepe barnet. Men på det tidspunktet hadde naboene hørt barnet gråte, og sikkert hørt hva han (Awdry) truet med også. Han visste at det ikke gikk å skjule det mer, han hadde ventet for lenge. Så han registrerte fødselen, men løy om datoen, så ingen skulle spørre hvorfor han var for sent 83

ute. Det var ingen som kunne si at det hadde skjedd tidligere, ikke noen som telte. De hentet aldri jordmor eller sykepleier eller noe til meg…»

Creed ga meg ofte mer utfyllende svar skriftlig enn vi hadde tid til under samtalene. Flere måneder senere sendte han meg dette brevet om sine mistanker vedrørende farskapet.

«Jeg så den såkalte stebestefaren min stirre på meg fra speilet. Likheten ble sterkere jo eldre jeg ble. Jeg hadde hans øyne, den samme formen på ørene, hans grågule hud, hans lange hals. Han var større enn meg, en mer maskulint utseende mann, og jeg tror en del av grunnen til at han mislikte meg så sterkt, var at han hatet å se sine egne trekk hos en svakere, mer kvinnelig person. Han foraktet svakhet …»

«Ja, selvfølgelig var Dennis hans barn,» sa Agnes til meg. «Han (Awdry) begynte å misbruke meg da jeg var tretten. Jeg fikk aldri gå ut, hadde aldri en kjæreste. Da mor skjønte at jeg var gravid, sa Awdry til henne at jeg hadde sneket meg ut for å møte en gutt. Hva skulle han ellers si? Og mor trodde ham. Eller lot som hun gjorde det.»

Like før Dennis fylte to, flyktet Agnes fra stefarens overfylte hus.

Da var hun seksten og et halvt.

«Jeg ville tatt med meg Dennis, men jeg stakk av midt på natten og torde ikke risikere noe bråk. Jeg hadde ingen steder å dra, ikke jobb, ikke penger. Bare en kjæreste som sa at han skulle passe på meg. Så jeg dro.»

Hun skulle se sin førstefødte bare to ganger siden. Da hun oppdaget at William Awdry sonet ni måneder i fengsel for overfall, dro hun tilbake til morens hus i håp om å få med seg Dennis.

«Jeg hadde tenkt å si til Bert (hennes første mann) at han var nevøen min, for Bert visste ingenting om dette rotet. Men jeg tror ikke Dennis husket meg. Han klynget seg til mamma og ville ikke snakke med meg, og mamma sa at det var for sent nå, og at jeg ikke skulle dratt fra ham hvis jeg så gjerne ville hatt ham. Så jeg dro min vei uten ham.»

Siste gang Agnes så sønnen sin var da hun dro til barneskolen han gikk på og ropte ham til seg over gjerdet. Selv om Creed var knapt 84

fem år, hevdet han i intervjuene med meg at han husket dette siste møtet.

«Hun var en mager, stygg kjerring kledd som en hore,» sa han til meg. «Hun lignet ikke mødrene til de andre guttene. Du kunne se at hun ikke var et respektabelt menneske. Jeg ville ikke at de andre barna skulle se at jeg snakket med henne. Hun sa at hun var moren min, og jeg svarte at det ikke var sant, men jeg visste at det egentlig var det. Jeg løp fra henne.»

«Han ville ikke ha noe med meg å gjøre,» sa Agnes. «Etter det ga jeg opp. Jeg ville ikke gå tilbake til det huset hvis Awdry var der.

Dennis gikk iallfall på skolen. Og han så ren ut …

Jeg tenkte ofte på ham, hvordan han hadde det og sånn,» sa Agnes.

«Selvfølgelig gjør vi det. Unger kommer ut av kroppen vår, ikke sant.

Menn skjønner ikke det. Ja, jeg lurte ofte, men da Bert fikk jobb i Postvesenet, flyttet jeg nordover med ham, og dro aldri tilbake til London, ikke engang da moren min døde, for Awdry hadde sagt til alle at hvis jeg dukket opp, fløy han i taket.»

Da jeg fortalte Agnes at jeg hadde snakket med Dennis en knapp uke før jeg besøkte henne i Romford, spurte hun bare om én ting: «De sier han er veldig skarp, stemmer det?»

Jeg sa at han utvilsomt var svært intelligent. Det var den ene tingen alle psykiaterne var enige om. Fengselsbetjentene fortalte meg at han leste mye, særlig bøker om psykologi.

«Jeg vet ikke hvem han har det etter. Ikke meg … Jeg leste om alt sammen i avisene. Så ham på nyhetene, hørte om alt han hadde gjort.

Grusomt. Grusomt. Hvordan kan et menneske gjøre noe slikt?

Etter rettssaken tenkte jeg tilbake på den gangen han lå naken og blodig på linoleumsgulvet der jeg hadde født ham, mens stefaren min sto over oss og truet med å drukne ham, og jeg sverger, nå sverger jeg at jeg skulle ønske jeg hadde latt ham gjøre det,» sa Agnes Waite.

Strike stumpet sigaretten og grep etter ølboksen ved siden av askebegeret. Et lett regn slo mot vindusrutene mens han bladde seg litt fremover i boken og stanset opp midt i kapittel to.

85

… bestemor, Ena, enten ikke ville, eller ikke kunne, beskytte hjemmets yngste mot ektemannens stadig mer sadistiske straffemetoder.

Særlig nøt Awdry å ydmyke Dennis fordi han stadig tisset i sengen om natten. Stebestefaren kunne helle en bøtte vann i sengen og tvinge gutten til å sove der. Creed husket at han flere ganger ble tvunget til å gå til butikken i søkkvåte pyjamasbukser og kjøpe sigaretter til Awdry.

«Man søker tilflukt i fantasien,» skrev Creed til meg senere. «Inne i mitt eget hode var jeg helt fri og lykkelig. Men selv da fantes det ting i den virkelige verdenen som jeg likte å innlemme i mine hemmelige drømmer. Ting som fikk en totemlignende makt i fantasiene mine.»

Da Dennis ble tolv, hadde han oppdaget hvor spennende og deilig kikking var.

Etter vårt tredje intervju skrev han til meg: «Jeg ble opphisset av å se på en kvinne som ikke visste at hun ble iakttatt. Det kunne være søstrene mine, men jeg kunne også luske meg bort til opplyste vinduer. Hadde jeg flaks, kunne jeg se kvinner eller jenter kle av seg, rette på klærne, kanskje til og med få et glimt av nakenhet. Det var ikke bare det åpenbart sensuelle ved situasjonen som opphisset meg, men også det at det ga meg en følelse av makt. Jeg følte at jeg stjal noe av det innerste ved dem, noe de trodde var skjult og privat.»

Snart gikk han lenger, han begynte å stjele dameundertøy fra naboenes klessnorer, og til og med fra sin bestemor, Ena. Han likte å bruke undertøyet i hemmelighet, og onanerte …

Strike gjespet, bladde videre, og stanset ved et avsnitt i kapittel fire. … et stillfarende medlem av staben på postrommet i Fleetwood Electric, men han forbløffet kollegene en gang de var ute sammen – da tok han på seg kåpen til en kvinnelig kollega og imiterte sangerinnen Kay Starr.

«Der sto lille Dennis i Jennys kåpe og sang ‘Wheel of Fortune’ av full hals,» fortalte en anonym arbeidskollega til pressen etter at Creed ble arrestert. «Noen av de eldre syntes det var ekkelt. Et par av dem trodde han var – du vet – homo etterpå. Men vi yngre klappet som gærne. Han kom litt ut av skallet etter det.»

86

Men Creeds hemmelige fantasier kretset ikke om å spille amatørteater eller synge på puber. Lite ante kollegene som så den småfulle sekstenåringen på scenen den kvelden, at fantasiene hans ble stadig mer utpenslet og sadistiske …

Kollegene i Fleetwood Electric ble rystet da «lille Dennis» ble arrestert for å ha voldtatt og torturert den tjueto år gamle Sheila Gaskins, en butikkansatt som han fulgte etter da hun gikk av en nattbuss. Gaskins, som overlevde ene og alene fordi Creed ble skremt bort av en vekter som hørte lyder fra et smug, kunne vitne mot ham.

Han ble dømt og sonet fem år i Pentonville fengsel. Dette var siste gang Creed ga etter for en plutselig impuls.

Strike tok en pause for å tenne en ny sigarett. Så bladde han seg gjennom enda ti kapitler, til et velkjent navn fanget blikket hans. … doktor Margot Bamborough, en allmennpraktiker fra Clerkenwell, 11. oktober 1974.

Førstebetjent Bill Talbot, som ledet etterforskningen, noterte seg øyeblikkelig mistenkelige likhetstegn mellom den unge legens forsvinning og omstendighetene da Vera Kenny og Gail Wrightman forsvant.

Både Kenny og Wrightman ble bortført på mørke, regnfulle kvelder, da oppslåtte paraplyer og regnvåte frontruter hindret eventuelle vitner i å se noe. Det striregnet den kvelden Margot Bamborough forsvant.

En liten varebil med nummerskilt som politiet hadde en mistanke om var falske, var blitt sett i området like før både Kenny og Wrightman forsvant. Tre vitner fortalte, uavhengig av hverandre, at en lignende, liten hvit varebil ble sett kjøre vekk i stor fart fra et sted i nærheten av legesenteret den kvelden Margot Bamborough forsvant.

Og enda mer tankevekkende var vitneforklaringen til en bilfører som så to kvinner på gaten. Den ene så ut til å være enten ufør eller dårlig, og den andre støttet henne. Talbot så øyeblikkelig en sammenheng mellom denne observasjonen og den berusede Vera Kenny, 87

som ble sett da hun gikk inn i en varebil sammen med en person vitnet beskrev som «en annen kvinne», og vitneforklaringen til Peggy Hiskett, som hadde meldt fra om en mann i kvinneklær hun hadde møtt på et folketomt busstopp. Vedkommende hadde forsøkt å overtale henne til å ta en øl med ham, og begynte å bli aggressiv da hun heldigvis greide å gi signal til en bil som kom forbi.

Talbot var nå overbevist om at Bamborough var blitt offer for seriemorderen som nå ble kalt Essex-slakteren, og …

Strikes mobil ringte. Strike famlet etter den mens han forsøkte å holde fast ved siden han leste, og svarte uten å sjekke hvem som ringte.

«Strike.»

«Hallo, Bluey,» sa en lav kvinnestemme.

Strike la den oppslåtte boken fra seg på sengen med sidene ned. Det ble en pause. Han kunne hørte Charlotte puste.

«Hva er det du vil?»

«Snakke med deg,» sa hun.

«Om hva da?»

«Jeg vet ikke.» Hun lo litt. «Ditt valg.»

Strike kjente dette humøret hennes. Hun hadde drukket en halv flaske vin, eller kanskje tatt et par whiskydrammer. Charlotte hadde nådd et stadium av beruselse – nei, ikke beruselse, men et øyeblikk der alkoholen hadde gjort henne myk og medgjørlig og endog morsom, men hverken krigersk eller tårevåt og sentimental ennå. En gang, mot slutten av forholdet deres, da han, ærlig som han var, ble nødt til å se fakta i øynene og stille de vanskelige spørsmålene, hadde han spurt seg selv hvor sunt og realistisk det var å ønske seg en kone som konstant var lettere påvirket.

«Du ringte meg ikke tilbake,» sa Charlotte. «Jeg la igjen beskjed hos Robin. Ga hun den ikke til deg?»

«Jo, jeg fikk den.»

«Men du ringte ikke.»

«Hva er det du vil, Charlotte?»

Fornuften tilsa at han burde avslutte samtalen, men likevel holdt han telefonen mot øret, lyttet og ventet. I mange år hadde hun vært som narkotika for ham, som dop eller en sykdom.

88

«Interessant,» sa Charlotte drømmende. «Jeg tenkte kanskje hun bestemte seg for ikke å gi deg beskjeden.»

Han sa ingenting.

«Er dere to blitt sammen nå? Hun er veldig pen. Og alltid til stede.

Så hun –» «Hvorfor ringer du?»

«Jeg har jo sagt at jeg ville snakke med deg … vet du hvilken dag det er i dag? Tvillingenes ettårsdag. Hele familien Ross har dukket opp for å fjeske for dem. Dette er første gang i dag jeg har et øyeblikk for meg selv.»

Han visste selvfølgelig at hun hadde fått tvillinger. Det hadde stått en kunngjøring i The Times, siden hun hadde giftet seg inn i en aristokratisk familie som rutinemessig kunngjorde fødsler, giftermål og dødsfall i spaltene der, men det var ikke gjennom avisen Strike hadde fått vite om det. Det var Ilsa som hadde fortalt ham nyheten, og Strike hadde øyeblikkelig husket noe Charlotte hadde sagt til ham over et år tidligere, ved et restaurantbord hun hadde lurt ham til å dele.

Det eneste som hjelper meg å holde ut dette svangerskapet, er tanken på at når jeg først har fått dem, kan jeg dra.

Men tvillingene var blitt født for tidlig, og Charlotte hadde ikke reist fra dem.

Barn kommer ut av kroppen din. Menn skjønner ikke hva det betyr.

I løpet av det siste året hadde Charlotte to ganger ringt Strike etter at hun hadde tatt et par drinker. Den første gangen hadde han lagt på etter noen sekunder fordi Robin prøvde å få tak i ham. Den andre samtalen hadde vart i noen minutter da Charlotte brått avsluttet den.

«Er du klar over at ingen trodde de ville overleve?» sa Charlotte nå.

«Det er et mirakel,» hvisket hun.

«Jeg burde ikke oppholde deg lenger siden det er fødselsdagen til barna dine,» sa Strike. «God natt, Char–» «Ikke legg på,» sa hun, brått intens i stemmen. «Vær så snill, ikke legg på.»

Legg på, sa stemmen i hodet hans. Han gjorde det ikke.

«De sover, sover fast. De aner ikke at det er fødselsdagen deres, hele greia er en vits. Feire årsdagen for det jævla marerittet. Det var grusomt, de skar meg opp –» 89

«Jeg har ikke tid til å prate lenger, jeg har mye å gjøre,» sa han.

«Vær så snill.» Nå klynket hun nesten. «Bluey, du aner ikke hvor ulykkelig jeg er. Jeg har det så jævlig vondt –» «Du er en gift kvinne og mor til to,» sa han brutalt, «og jeg er ingen hjelpetelefon. Det finnes steder du kan ringe anonymt hvis du trenger trøst. God natt, Charlotte.»

Han avsluttet samtalen.

Det regnet sterkere nå. Det trommet mot de mørke vinduene. Han så ansiktet til Dennis Creed opp ned på boken han hadde slengt fra seg.

Virkningen var urovekkende, det var som om øynene med de lyse vippene ble levende og stirret på ham.

Strike åpnet boken igjen og fortsatte å lese.