__MAIN_TEXT__

Page 1


LÆRERINNENS SANG


Vigdis Hjorth

LÆRERINNENS SANG Roman


Wittgensteinsitatet på s. 5 er hentet fra «Kultur og værdi», Klim 2010, oversatt av forfatteren. Brechts dikt om Laotze på s. 229 er oversatt av Arild Linneberg. Brechtsitatene ellers, som Lotte Bøk omtaler ganske fritt, er hentet fra: «Mor Courage och hennes barn/Den kaukasiska kritcirkeln», LTs förlag, Stockholm 1975, oversatt av Brita og Johannes Edfelt og «EXIL & SEZUAN & SIGARRER», Brutus Östlingsförlag Symposion, Stockholm/Stehag 2002, oversatt av Ulf Peter Hallberg. Diktene er hentet fra «Bertolt Brecht (1898–1956)», Den norske Lyrikklubben 1999, gjendiktet av Georg Johannesen. © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60078-5 ISBN 978-82-525-8917-7 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslag: Øyvind Torseter Sats: Type it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 11/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


I tidligere tider gikk menneskene i kloster. Var det kanskje dumme eller sløve mennesker? – Vel, når slike mennesker har grepet til slike midler for å kunne leve videre, kan problemet ikke være lett! Ludwig Wittgenstein


i Ingenting ville skjedd hvis ikke. Og sĂĽ skjedde det, alt sammen.


Den tiende april 2016 gikk Lotte Bøk fra sitt gamle hus ved Akerselva til sin arbeidsplass på Kunsthøgskolen, uten en anelse om hvordan hennes liv skulle komme til å endre seg i løpet av de nærmeste ukene. Og det på grunn av noe som for andre muligens ville kunne fortone seg som tilfeldigheter. Hun spaserte ned Blåmanngata mens sola sto høyt på den blå aprilhimmelen. Hun hadde på seg en snekkerbukse, et plagg noen kanskje ville mene var (over)modig å bære av en kvinne på 57 år. Men hun holdt seg godt. Hun var lett på foten og i kroppen, noe hun mente måtte være viktigere enn om hun hadde noen rynker i pannen. Å kunne snu seg fort rundt eller løpe etter bussen. Hvis man ikke som Lotte Bøk var så heldig å ha et hus så sentralt beliggende at hun sjelden behøvde å ta buss. Hun kunne spasere til det meste, for eksempel til sitt arbeid på Kunsthøgskolen. Hun hadde et sentralt beliggende hus og en rask og frimodig gange og mot til å gå i snekkerbukse, ikke ulik den Meryl Streep har på seg i filmen Mamma Mia! når hun pusser opp sitt greske pensjonat, uten å vite at mannen i hennes liv er på vei. 9


Vi følger den 57 år gamle Lotte Bøk i sin snekkerbukse på vei ned Blåmanngata. Hun hadde de siste årene lagt seg til en lett maskulin stil i klesveien. Det var så mange kvinner som prøvde å kompensere for sin tapte ungdom med en eksklusiv velkleddhet, drakter med matchende sko og vesker og skjerf og smykker, men det var dyrt, tidkrevende, og særlig: ukomfortabelt. Andre igjen ga opp, liksom endelig, gjerne de som hadde vært gift med samme mann i alle år; fokuserte utelukkende på det som var praktisk: kortklippet hår, firkantede briller, helsesko, allværsjakker over de etter hvert ganske tykkfalne kroppene. Lotte Bøk hadde valgt en annen vei, en uvøren, men ikke uraffinert stil. Hun var skilt for lenge siden, hadde ingen kjæreste, men en voksen datter som også var skilt, og to barnebarn. De var hennes nærmeste, men hadde for et par år siden flyttet til Sydney i Australia der datteren hadde fått et doktorgradsstipend i botanikk, så Lotte så dem ikke så ofte som hun gjerne ville, og hadde ikke lenger de nesten daglige samtalene med datteren om livets vesentlige forhold. Hun savnet dem selvfølgelig, men ville greie seg selv, og var det egentlig mer å si om livets vesentlige forhold når det gjaldt henne selv? Hun lot derfor datteren bestemme omfanget av telefon- og mailkontakten, og datteren ringte eller skrev som regel når hun var i konflikt med eksmannen og så sint og irritert på ham at lysten til å skrive en aggressiv mail til ham var stor. Da ringte hun Lotte, som bidro til å dempe frustrasjonen og særlig de rasende formuleringene så de framsto mer diplomatiske og forsonende. Det var en rolle hun likte, hun var en språkets kvinne og følte seg som regel tilfreds etter slike samtaler. Men det skulle også bare mangle; 10


hun var moren. Gode venninner hadde hun også, men så dem ikke så ofte som før, det var som om møtene med dem krevet mer energi enn de ga. Hun visste ikke om det hadde med dem, henne selv eller med livsfasen de var i å gjøre. Det skjedde ikke like mye i livet deres som tidligere, det var ikke så mye å snakke om, de visste hvor de sto politisk og i andre saker, det var aldri noen som skiftet standpunkt i avgjørende spørsmål, så det var lite nytt å melde, og å utveksle hverdagsligheter om barnebarn var ikke noe for henne. Men nå var det vår, de kunne møtes på kafé når det ble varmt nok til å sitte ute! Det hendte hun spiste middag eller gikk på teater med en mann, men det var lenge siden hun hadde delt seng med en. Av og til tenkte hun at det ville vært hyggelig å ha en kjæreste, en mann å dele den – ja, hun innså det – snart forestående alderdommen med, men det føltes ikke som om det hastet. Tanken på enda en gang å måtte gjøre det store arbeidet det er å bli kjent med et nytt menneske, fristet ikke. Å høre om barndommen, kjærlighetsforholdene, de som hadde vart for lenge – «jeg skulle skilt meg lenge før», og de som fremdeles levde i dem som drøm – «hun var min store kjærlighet, hvis jeg bare ikke hadde – ditt eller datt – hadde vi nok fremdeles vært sammen». Og særlig det å skulle bli kjent med en ny kropp, og ja, en aldrende kropp – hun hadde ingen illusjoner – bød henne imot. Det skal sterk forelskelse til for å orke slikt arbeid, og forelsket hadde hun ikke vært på år, hun trodde ikke hun var i stand til å bli det igjen. Å være sammen med en yngre mann fristet heller ikke, det ville bare gjøre henne mer oppmerksom på sin egen aldring enn hun allerede var. Denne dagen tenker hun ikke på den. Sola lyser, hun går 11


nedover Blåmanngata på vei til sitt arbeid på Kunsthøgskolen som hun liker. Hun er en god lærer, engasjert og levende, det har hun ofte fått høre, og det er vår i lufta, fuglene kvitrer og Lotte Bøk har nettopp vært innom en kaffebar og kjøpt seg en kaffe latte på soyamelk som hun bærer med seg i hånda. Hun føler seg fin bak de nye solbrillene kjøpt på Retro i Kristiansand. Verdenssituasjonen er riktignok dyster, men Lotte er lys til sinns og tenker mindre på sin aldring enn på at hun er glad hun ikke er yngre, glad hun har vært så heldig å ha levd hele livet sitt i en relativt lite krevende tid, i et fredelig land. Det vil si, arresterer hun seg selv, landet hennes hadde de siste tjue åra deltatt i flere kriger, men de hadde foregått på fremmed jord og var derfor ikke noe landets innbyggere flest forholdt seg til. Det kjentes ikke som om landet hennes, Norge, var i krig. Folk visste at det var det, på en måte, Lotte visste det, svært godt, for hun holdt jevnlig forelesningsrekker om Bertolt Brechts dramatikk, og ingen som underviser i Bertolt Brechts dramatikk kan unngå å forstå at uttrykk som humanitær aksjon til fremme for menneskerettigheter ofte ble brukt for å dekke over at det var snakk om krig. Regjeringene skriver fredsavtaler. Lille mann: Skriv testament. Den forblir ikke naiv i synet på internasjonale konflikter som i flere år har undervist i Brechts litteratur, og likevel kjente ikke Lotte krigen på kroppen. Det var nettopp det. Hun kjente den ikke på kroppen. Hun stanset og kjente etter. Nei, hun kjente ikke krigen på kroppen. Ville det forandret noe om hun kjente krigen på kroppen? Antagelig ikke. Men hvis mange, mange, hvis hundretusener av nordmenn kjente krigene på kroppen, ville de kanskje tatt til gatene og krevet at 12


krigene ble stanset, umiddelbart, og med et annet engasjement, en annen desperasjon enn den hun og enkelte av studentene hennes la for dagen når de av og til så seg nødt til å protestere mot krigene i et leserinnlegg eller et 1. mai-tog. Hvis krigene kjentes på kroppen. Hvis krigene gjorde vondt i den enkeltes norske kropp. Men sånn var det ikke. Lotte Bøk passerte bomsen som pleide å holde til i området rundt Kunsthøgskolen, han sto med pannen mot muren og buksene så langt nede på hoftene at halve rumpesprekken syntes, med en Ringnes dinglende i hånda. Kanskje kjente han krigen på kroppen. Hun var takknemlig for at hun var i stand til å kjenne glede, for at hun ikke kjente krigen på kroppen, så nødig hun enn ville, måtte hun innrømme det. Hun passerte den rumenske tiggeren som alltid satt ved kunsthøgskoleporten om morgenen, og slapp vekslepengene fra kaffebaren i pappkruset hennes, gikk gjennom porten forbi sykkelstativet og nikket til dem hun kjente som kom motsatt vei med kaffe i hendene, som hadde vært i kantina, men som ville drikke kaffen ute fordi sola skinte og det var vår. Den første vårdagen. Det merktes på alt. Hun gikk inn hoveddøra, smilende fordi hun ikke ante at denne dagen var begynnelsen på slutten for den tilværelsen hun kjente som sin. Lotte Bøk gikk til sin kontorplass, takknemlig for at hun kjente en slik glede som hun faktisk gjorde. Det var ikke så ofte. Hun hadde hatt tunge tak i sitt liv, som så mange andre, men nettopp de som har opplevd tunge tak, kjenner gjerne takknemlighet når gleden igjen melder seg, 13


sånn den gjerne gjør om våren. Datteren hennes hadde det bra, barnebarna hadde det bra, hun hadde et fast arbeid hun likte og behersket, flere interessante styreverv, ingen økonomiske problemer, det måtte være lov å være tilfreds. Denne dagen skulle hun undervise førsteårsstudentene på skuespillerlinja i Bertolt Brechts Det gode mennesket fra Sezuan, et stykke de etter alt å dømme ville komme til å spille i, i løpet av sin karriere. Utfordringen var å få dem til å forstå realismen og relevansen i det. Førsteårsstudentene på skuespillerlinja var svært ambisiøse, nesten krigerske i sine ambisjoner, og det var vanskelig å få dem til å engasjere seg i samfunnsmekanismer som ved første øyekast ikke så ut til å angå dem selv direkte. Det var målet hennes, å få dem til å se utover seg selv, å innse hvilken samfunnssammenheng de inngikk i, og dermed hvilket ansvar de hadde. Hun var godt forberedt, fant fram sine notater og skulle gå mot seminarrommet i den andre enden av bygget da en ung mann passet henne opp og presenterte seg. Hun fikk ikke navnet med seg og kunne ikke huske å ha sett ham før, men det var nærmere fem hundre elever på skolen, og hun forholdt seg i hovedsak til de som studerte teater. Han gikk på Kunstakademiet, fortalte han, og arbeidet med video, og det nye prosjektet hans handlet om noen sentrale lærere på Kunsthøgskolen. Han ville filme undervisningen deres, men også, håpet han, deres hverdag utenfor undervisningssituasjonen og institusjonen, fordi prosjektets tese var at det måtte være sterke sammenhenger mellom liv og undervisning. Dette ville han undersøke nærmere. Ville Lotte Bøk 14


være med? Han ga henne en prosjektbeskrivelse og kontaktinformasjon, hun tok imot og sa hun skulle tenke på det, før hun fortsatte til sitt seminarrom. Lærerne på Kunsthøgskolen strakte seg langt for å komme sine studenter i møte. Enkelte fikk tekstmeldinger fra dem døgnet rundt. Av den grunn var det et spennende, men også krevende sted å undervise. Skulle du veilede en student som arbeidet med et svært personlig prosjekt, noe mange gjorde, var det vanskelig ikke å bli følelsesmessig engasjert. Noe som kunne gjøre veiledningssituasjonen potent, ja eksplosiv. Lotte hadde ikke opplevd mye av slikt, men det var et tilbakevendende tema blant de ansatte, særlig dem som veiledet studentene på Kunstakademiet og særlig studentene som gikk på fjerde året, som denne studenten. Han hadde gitt et sympatisk inntrykk, keitete på en tiltalende måte, ikke brautende og selvsikker som mange av særlig de mannlige studentene på Akademiet kunne være. Hun hadde sagt hun skulle tenke på det. Hun tenkte på det. Hun fortalte om Bertolt Brechts dramatiske liv mens hun tenkte på det. Hun ga til beste noen av Brechts mest kjente dikt mens hun tenkte på det. Hun skisserte handlingen i Det gode mennesket i Sezuan mens hun tenkte på det. Tre guder kommer ned til jorda for å se hvordan det står til med menneskene, og konstaterer fort at det står dårlig til. Lotte så for seg den unge mannen for enden av seminarbordet med et videokamera. Menneskene stjeler, sviker, bedrar og dreper, det er ikke engang noen som vil gi gudene husrom. Bortsett fra den prostituerte Shen Te, det gode mennesket. Shen Te gir gudene husrom, og når gudene drar hjem igjen til sin himmel, 15


desillusjonerte på menneskehetens vegne, gir de Shen Te en butikk, så hun skal slippe å prostituere seg. Men Shen Te, det gode mennesket, er for god til å drive forretning. Førsteårsstudentene lå over bordene, noen skrev på sine pc-er, og Lotte hadde en mistanke om at det ikke hadde med Brecht å gjøre. Hun måtte skynde seg til fetteren. Hun bøyde seg fram og hevet stemmen. Shen Te er for snill til å drive forretning, sa hun. Shen Te gir til dem som ikke kan betale, sa hun og ga stemme til en mor som tagg og ba for sitt sultne barn, og til Shen Te som ikke klarte å stå imot bønnen, som ga til barnet uten å få betaling. Hun ga stemme til en eldre døende mann: Kjære Shen Te, det eneste gode menneske i byen vår, gir du ikke en gammel kropp en kopp ris så jeg slipper å dø med skrikende mage. Og Shen Te har ikke hjerte til å si nei. Shen Te gir og studentene følger med nå, og et kamera vil kunne fange opp hvordan studentene er i ferd med å forstå at Shen Te, hvis hun fortsetter på denne måten, vil miste hele butikken. Det kan de levende se for seg, hvordan det går hvis du gir og gir. Det sa de jo ofte til seg selv. At hvis du ikke bare ga til den rumenske tiggeren som satt ved porten til Kunsthøgskolen om morgenen, men også til han som satt på hjørnet mellom Blåmanngata og Thereselunden og hun som satt utenfor Kiwi ved parken, at ga du på den måten, var du ruinert før du var hjemme på hybelen i sentrum. Alle vil gjerne være gode mot alle, men hvordan få det til? Studentene fulgte med nå, for hva skal Shen Te gjøre? Hva skal de selv gjøre? Vi er ved det springende punkt, sa Lotte. Shen Te dikter opp en slem fetter. En gang i 16


måneden kler hun seg ut som den slemme fetteren, drar til landsbyen og krever nådeløst inn sine penger. Gode mennesker orker ikke lenger være gode i vårt land. Når krybben er tom, bites hestene. Akk, hva nytter gudenes strenge bud når nøden hersker. Fortsettelse følger.


Før hun gikk hjem for dagen, banket hun på sin kollega Laila Mays dør. Laila May underviste i fargelære på Akademiet. Hun forsto umiddelbart hvilken elev det dreide seg om, Tage Bast, en svært lovende, hardtarbeidende ung mann, et stort talent, sa hun. Treogtredve år og relativt gammel til å gå på Kunsthøgskolen, men studentene på Akademiet var i gjennomsnitt eldre enn andre studenter. Hun oppfordret Lotte til å bidra, som hun uttrykte seg. Da Tage Bast samme ettermiddag skrev en tekstmelding til Lotte og spurte om hun hadde tenkt på saken, svarte hun at hun gjerne deltok i prosjektet, og da han spurte om han kunne filme henne allerede neste dag, svarte hun ja, for i prosjektbeskrivelsen var det vektlagt at det umiddelbare var et poeng, at det nettopp ikke skulle planlegges og forberedes. Og da han spurte om han også kunne bli med henne hjem etter undervisningen, svarte hun, etter noen sekunders nøling, også ja, i prosjektets ånd. Men la så til at hun hadde en middagsavtale om kvelden, selv om det ikke var sant. Han svarte med smiletegn. 18


Hun ryddet huset. Og mens hun ryddet, tenkte hun over hva hun nå hadde begitt seg ut på. Sammenhengen mellom undervisning og liv? Det hang selvfølgelig sammen på et vis, men på subtile måter, ikke lett å forklare og i hvert fall ikke å fange inn med et kamera. Hvis hun nå tok eksempelet med de rumenske tiggerne. Hvilken sammenheng var det mellom Brecht-undervisningen og hennes forhold til dem? Det hendte hun ga, og det hendte hun lot være, og det hadde med dagsformen hennes å gjøre, hvor travel hun var, og om hun hadde mynter på seg, og om de var lett tilgjengelige, og om hun hadde tid til å stoppe opp og finne dem. Skulle hun være ærlig, noe hun ikke ville være i møtet med Tage Bast når det kom til denne saken, bestemte hun seg for, ga hun helst til tiggere når hun gikk og håpet på noe, at blodprøven hos legen ikke avslørte noe alvorlig, at datteren skulle bli ferdig med doktorgraden i tide. Som om hun gjorde seg fortjent til gode nyheter ved å gi, være barmhjertig. Det var den dumme sannheten. Men dette behøvde hun ikke fortelle til noen. Og når det kom til Brecht, ville han nok forsvart både den som ga, og den som lot være, eller ga på andre måter, det sa han så å si eksplisitt i diktet Herberget, som hun pleide å avslutte sine Brecht-forelesninger med og som hun gjerne kunne deklamere for Tage Bast og hans kamera. Om mannen som hver kveld står på et gatehjørne på Manhattan og samler inn penger til de husløse under jernbanebroa, så de får plass på herberget. Dette forandrer ikke verden, står det. Men noen husløse har fått plass på herberget. Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt. Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten. Men dette forandrer ikke verden. Menneske, legg 19


ikke vekk boken hvor du leser dette! Noen husløse har fått plass på herberget. Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt. Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten. Dette forbedrer ikke forholdet mellom menneskene. Nei, det gjør ikke det. Diktet forteller oss, pleide Lotte å si til sine studenter, at vi må ha to strategier i møte med lidelsen. Hjelpe den enkelte her og nå, men særlig forandre de strukturene som produserer lidelse. Ja. Hun var enig med seg selv, det vil si Brecht. Og med hensyn til å forandre de strukturene som produserer lidelse, hadde hun sitt på det tørre, mente hun. Hun stemte på partiene som ville minske ulikheten i verden, nasjonalt og internasjonalt. Hun underskrev alle slags opprop, mot atomvåpen, for en human innvandringspolitikk. Hun satt i styret i Nyttevekstforeningen. Hva mer ventet Tage Bast? På hvilke andre måter skulle Lotte Bøks undervisning henge sammen med hennes liv? Hva gjorde hun når hun ikke underviste? Forberedte neste undervisningsøkt. Leste og kommenterte bacheloroppgaver og doktorgradsarbeider. Leste sakspapirer før styremøter. Skrev på en planlagt utgivelse om teateret i internettets og Netflix’ tidsalder. Hun var mye for seg selv. Hun likte å være for seg selv, det ga henne en følelse av oversikt. Hun leste. Hun fulgte med i kulturlivet. Så selvfølgelig mye teater, alle viktige kunstutstillinger. Om ikke så mye som tidligere, det måtte hun innrømme, for seg selv. Det var, for å være ærlig, ikke mye hun syntes hun ble klokere eller beveget av. Men det ville hun ikke si til en fjerdeårsstudent på Akademiet. Ville ikke røpe at hun ikke lenger syntes kunsten hadde den fasci20


nasjonskraft hun opplevde i ungdommen. Bortsett fra de helt store, selvfølgelig, Brecht, Ibsen, Shakespeare. Det meste annet fant hun, ja, hun ville ikke bruke et så sterkt uttrykk som uvesentlig, men kanskje: spilt møye. Hele sitt yrkesliv hadde hun argumentert for kunstens nødvendighet og ivret for en generøs stipendpolitikk, for økning av kulturbudsjettet. Hun hadde protestert mot nedleggelser av kulturskoler. Hun mente det samme i dag, ja, hun var like overbevist om kunstens og kulturens nødvendige plass i et samfunn som før, bare med en litt mer defensiv argumentasjon: Å skape kunst var ikke en skadelig eller ødeleggende aktivitet – i motsetning til svært mye annen beskjeftigelse. Den møyen som ble spilt i forsøket på å lage avgjørende kunst, var ikke den verste av all den spilte møyen. Og de som spilte sin møye i forsøket på å lage avgjørende kunst, jobbet tross alt med seg selv, var tvunget til kontinuerlig å reflektere over seg selv og sine beveggrunner, ja alle som interesserte seg for kunst og kultur på en seriøs måte, utviklet sin selvrefleksjon. Hun visste ikke om det kunne belegges vitenskapelig, men det var hennes erfaring, og hun hadde etter hvert ganske mye erfaring. Og det å utvikle sin selvrefleksjon var en god ting. Det var mangelen på selvrefleksjon som gjorde at verden gikk til helvete. De gransket jo ikke seg selv og sine motiver, menneskene som søkte og hadde makt, de så ikke ut til å ha noen idé om sine egentlige drivkrefter. Slik tenkte Lotte Bøk mens hun vasket badet for at Tage Bast ikke skulle kunne filme at hun levde i et grisehus. Men så tenkte hun at det nok ville være en overraskelse for ham om det var rotete og uvasket. Hun hadde lyst til 21


å overraske Tage Bast, kjente hun. Og så tenkte hun at den sannheten hun nettopp hadde bestemt seg for ikke å røpe for fjerdeårsstudenten, at hun ikke lenger trodde på kunsten på samme måte som i yngre dager, antagelig var noe han ante. At det var derfor han ville filme lærerne på Kunshøgskolen mens de underviste og særlig mens de ikke underviste, for å vise hvor stor forskjell det var på lære og liv, på hvordan de i seminarrommene snakket om kunstens revolusjonerende betydning før de gikk hjem til sine diskré og smakfullt innredede leiligheter og planla neste ferietur til Berlin eller Florida. Og selv om de ville legge seg i selen i møte med Tage Bast og hans videokamera, for å framstå glødende og kjempende for kunsten, ville kameraet fange opp fraværet av den lidenskap, rastløshet og uro, ja den smerte som kjennetegner den som virkelig kjemper med seg selv i forsøket på å skape eller formidle kunst. Og kameraet ville sikkert fange opp og dvele ved interiørtidsskriftene til billedhuggerlærerens kone i billedhuggerlærerens entré, umerkelig for læreren som hadde sluppet Tage Bast inn i sitt hjem, men svært synlig for tilskueren til den ferdige filmen. Hvor troverdig var egentlig deres tale om kunstens forandrende kraft? Det var en felle, selvfølgelig, forsto hun, og nå vasket hun badet til ære for han som hadde lagt snaren ut? Hun kastet kluten fra seg og angret at hun hadde sagt ja. Hun ville ikke ha Tage Basts kritiske videokamera med hjem. Hun satte seg ned på dolokket noen minutter, så ringte hun formannen i Nyttevekstforeningens styre og spurte om gjøkesyren var kommet. Han foreslo Sognsvann.


Hun fikk ikke sove. Hun var urolig. Lettet over å ha gjennomskuet Tage Basts plan og over at hun selv hadde en plan, men dette plaget henne: Hvis det var så stor avstand mellom liv og lære at hun ikke turte slippe en fjerdeårsstudent fra Akademiet inn i hjemmet sitt, så burde hun jo gjøre noe?

Profile for Cappelen Damm AS

Lærerinnens sang  

Lotte Bøk underviser på Kunsthøgskolen i Oslo. Hun er glødende opptatt av Brechts dramatikk, som hun formidler med stor innlevelse til stude...

Lærerinnens sang  

Lotte Bøk underviser på Kunsthøgskolen i Oslo. Hun er glødende opptatt av Brechts dramatikk, som hun formidler med stor innlevelse til stude...