__MAIN_TEXT__

Page 1


Aksel Selmer

Kysset


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-67885-2 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: ©nuchao/Shutterstock, ©Eric Isselee/Shutterstock, ©Chris Moody/Shutterstock, ©3dmitruk/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 11,7/13,5 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1 Jeg tenker for mye på å puste riktig. Nå står jeg parkert utenfor Rema igjen. Det er mandag morgen. Regnet som trommet mot vinduene da jeg våknet, ga seg idet jeg kjørte ut porten. Det er lett å velge feil bluse og bukse når man helst vil være hjemme. Jeg somlet og gikk rundt meg selv; dusjet for lenge, orket ikke frokost, kaffen ble kald, jeg glemte bilnøkkelen og måtte gå inn igjen. Det ble sølete spor på parketten. Buksa strammer for mye rundt lårene her jeg sitter. Dongerijakke er også feil i dette været. Skyene ligger fortsatt lavt og tungt. Jeg kan ennå ikke si at våren er her. I går så jeg noen gjess i lufta, jeg hørte dem også. Kanskje var det bare noen ender. Jeg ser ut på veien. Tre elever kommer gående på gangstien, rett bak dem rusler en gutt med hette sakte og alene, han ser på telefonen sin. Det er Sverre, han går i 9B og har fire eldre søstre, jeg var kontaktlæreren til Anja, søsteren hans, ambisjonene hennes gjorde inntrykk. Nå stopper Sverre, ser ut i lufta et øyeblikk, og så snur han og går tilbake. Jeg gnir håndflatene frem og tilbake langs oversiden av lårene noen ganger. Jeg vet ikke om jeg puster riktig når jeg tenker på å puste riktig; sannsynligvis er det feil bare det at jeg tenker så mye på pusten min. 5


Det er den dype, gode pusten jeg er usikker på om jeg får til. Kanskje skulle jeg ha valgt de nye, svarte buksene med passepoilerte lommer og blusen med de grå og blekrosa blomstene på i stedet. Eller et skjørt og en kort skinnjakke, med et tynt skjerf muntert slengt rundt halsen og høye støvletter. Jeg låser bilen, trekker litt i buksebeina og går inn i butikken. Det er behagelig stille der inne, nesten ikke folk. Jeg tar en handlekurv og stopper opp i frukt- og grøntavdelingen, rett ved bananene. En av de ansatte kommer forbi med ei handlevogn fylt med salathoder. Hun hilser og smiler. Hun har også stram bukse. Jeg nikker tilbake og bryter av tre bananer fra en stor klase, men legger dem ikke i kurven. Mangoene har fin farge, men er for harde. Druene ser gode ut, men de har reist helt fra Sør-Afrika. Ved eplene stopper jeg og kjenner på et par stykker, men jeg vet ikke. I stedet går jeg tilbake og plukker en halvliter Pepsi Max fra kjøleskapet. På vei til kassa tar jeg med meg noen påsmurte lefser og en sjokolade. To gutter fra skolen står og betaler for energidrikk og boller. Jeg snur før de ser meg og går innover i butikken igjen. Jeg stopper ved de lange glasskapene, stirrer gjennom det uklare speilbildet mitt og inn på varene. Det må være år og dag siden sist jeg spiste fiskepudding. Så sitter jeg i bilen igjen og ser ut på veien. Andreas kjører forbi, han er stadig ute i siste liten. Det gjør ham ikke noe å komme for sent, eller at han ikke 6


har forberedt seg til timen. Han løser alt med et smil og en vits. Dette har han gjort i mange år, og det han skal lære bort står uansett i boka. Jeg misunner ham det bekymringsløse; historiene som kommer så lett. Han har alltid en fotballkamp, en ferietur, en rar nabo eller noen i familien å snakke om på lærerværelset. Jeg har ikke undervisning den første timen, men bruker vanligvis tiden til forberedelser og retting mens jeg drikker kaffe. Nå ser jeg at neglen på pekefingeren på høyre hånd har fliset seg opp, jeg forsøker å bite av det som er løst. Det har begynt å regne igjen. Målet er å puste riktig, uten å tenke på det, at skuldrene skal være lave, helt av seg selv. Snakke langsomt, med tydelig stemme fra dypet, være naturlig, ha kontroll. Jeg lukker øynene, lar hendene hvile i fanget, senker skuldrene og prøver å vende tanken dit jeg vil at pusten skal komme fra. Men det er håpløst, det ender som vanlig med at jeg grubler over hva jeg skal ta meg til ved symaskinen frem mot sommeren.


2 Jeg skvetter til når noen banker på sidevinduet. En blid kvinne står utenfor og smiler og vinker til meg. Det lyse håret er dratt bakover i en hestehale. Jeg trykker på knappen ved dørhåndtaket og åpner vinduet. Det er noe kjent ved henne. Det er moren til en tidligere elev av meg. Hei, Marta, sitter du her og sover, sier hun muntert og legger begge hendene på døra, over sprekken der vinduet nettopp forsvant. Nei hei, er det deg. Jeg fikk ikke tid til å smøre matpakke. Jeg peker på Rema-posen som ligger i setet ved siden av meg. Selv om datteren hennes var min elev i tre år, husker jeg ikke hva hun heter. Datteren heter Anna Maria. Moren var absolutt den blideste av dem. Går det bra med deg, spør hun. Det går fint, og med deg? Jeg er tom for strøm på bilen, sier hun og peker mot en rød bil litt lenger borte. Mannen min glemte å sette den til lading i går kveld. Nå er han på vei for å hente meg. Oi da! 8


Nemlig, sier hun, det er skikkelig ubeleilig. Jeg skal i et jobbintervju. Hun kniper leppene hardt sammen og sperrer opp øynene. Jeg vet ikke om jeg skal nikke forståelsesfullt, eller be henne sette seg inn i bilen min og vente. Sett deg inn hos meg, så du ikke blir våt, sier jeg og kaster bæreposen hardt over i baksetet, som om den er noe jeg helst vil bli kvitt, eller straffe. Hun lener seg lett fremover, stirrer vekselvis ut gjennom frontruta og ned på telefonen som hun holder i hånden. Hun virker ikke spesielt pyntet; mørkerød regnjakke med glidelåsen trukket helt opp, dongeribukse og støvler fra Ilse Jacobsen, en grå skulderbag i kanvas. Hårstrikken er rosa. Hun er pen på den alminnelige, troverdige måten som blide, blonde kvinner med rundt ansikt og noen få, kledelige fregner ofte er. Jeg kunne kanskje ha tatt bussen, sier hun, men jeg er redd den tar for lang tid. Dessuten vet jeg ikke når den går. Jeg tar aldri buss. Mannen min jobber på den andre siden av byen, ved senteret. Han ble litt stresset da han skjønte hva forglemmelsen hans hadde forårsaket. Hun ler kort og ser bort på meg. Så ser hun på telefonen sin igjen. Jeg begynner å få dårlig tid, sier hun og lager en slags smattelyd, samtidig som hun lener seg enda lenger fremover i setet. Har du tid til å stå her, da? Nå ringer det vel snart inn til første time? 9


Ikke tenk på det, sier jeg. Jeg har ikke undervisning før senere. For en dust han er, sier hun. Han vet hvor viktig dette møtet er for meg. Hvor vanskelig kan det være å sette en kontakt i veggen? Jeg må ringe etter en drosje. Vi kan kjøre ham i møte, sier jeg. Så sparer du tid.

Profile for Cappelen Damm AS

Kysset  

Kysset er en klok og tankevekkende roman om undertrykte lengsler, om ensomhet og om hva som skjer når man ikke tar tak i de mulighetene live...

Kysset  

Kysset er en klok og tankevekkende roman om undertrykte lengsler, om ensomhet og om hva som skjer når man ikke tar tak i de mulighetene live...