Kroppen er en morder

Page 1



Kitty Byng

Kroppen er en morder Roman


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-61910-7 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10.7/14 pkt Sabon og trykt på 80 g Enso creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Revn. Sy. Revn. Sy. Revn. Sy. Silketråd gjennom revnen, som blir ved med å åpne seg. Jeg blir ved med å sy. Arbeider som en and. Stille glidende på overflaten, med føttene padlende febrilsk under.



1 Mamma hadde dratt til legen, for hun hadde følt seg dårlig i noen dager. Svak, liksom. Det fortalte hun meg senere. Hun hadde kjørt dit og satt seg på venterommet. Da hun kom til seg selv igjen, var hun i en ambulanse, hun gråt og sa de kjørte feil vei, at huset hennes var den andre veien. Det viste seg at hun hadde hatt et hjerneslag, midt på venterommet til legen. Da jeg spurte henne om hun besvimte, sa hun at hun ikke trodde det, men at det sto i journalen at hun hadde sagt det var 2011. Da de spurte. Ambulansen kjørte mamma til sykehuset hvor de scannet hodet hennes, fant en propp og ga henne blodfortynnende, så proppen løsnet og blodet kom gjennom den trange åra. Så sluttet mamma å snakke om 2011. Etter hvert kunne hun se at visst var det 2015. Hun hadde bare glemt det en stund. 7


Mamma ringer meg en dag i august, en måned etter. Jeg har snakket med henne flere ganger siden blodproppen, uten at hun har sagt noe om det. Hvordan er været hos deg, har hun spurt. Når drar dere på bryllupsreise? Jeg har ikke mistenkt noe. Hva er det Kristoffer forteller meg om at du har hatt en blodpropp i beinet, spør jeg på telefonen i august. Nei, det var i hodet, sier mamma. I hodet? sier jeg forskrekket. Ja, sier mamma, i hjernen. Mamma forteller meg om venterommet og ambulansen, og jeg sitter i sofaen min og synker. Mamma har blitt gammel. Plutselig. Hun pleide ikke å være det. Hun pleide å gå på ski til hytta, ganske langt, med Kornelis i pulk. Nå har hun blitt som mormor. Det er mormor som fikk slag. Og farfar. Farfar fikk slag og trente opp venstrehånda si ved å trykke på en tennisball, dag inn og dag ut, til han fikk styrken tilbake igjen, for en relativt kort stund. Så ble han så svimmel at han ikke kunne gå lenger, og ble liggende i senga på sykehjemmet resten av tiden sin. Men han var i alle fall sterk i klypa, og alle sa at han var flink til å trene seg opp igjen selv. Det er bra gjort, sa de. Jeg tror ikke mamma ville at jeg skulle bekymre meg, kanskje det er derfor hun ikke sa noe før. Eller kanskje hun ikke ville at slaget skulle bli skumlere enn det var, sånn som ting blir når andre blir redde. I stedet for å bekymre folk dro hun på ferie med mannen sin. Mamma mistet ikke talen etter slaget. Hun ble ikke lam i halve ansiktet, og heller ikke i armer eller bein. Hun bare glemte hvem hun var en stund. Og når hun var. 8


Proppen ble tatt veldig tidlig. Men nå er mamma sliten, sier hun til meg i telefonen. Hun har også litt smerter i ryggen og er tungpustet. Du må ringe legevakta, sier jeg strengt, det kan være et hjerteinfarkt. Nei, jeg ringer bare fastlegen min i morgen, sier mamma. Nei, sier jeg, det kan du ikke vente på! Legevakta blir bekymret og henter mamma i ambulanse igjen. Hun tekster meg fra båra i ambulansen og gir beskjed. De kjører meg til sykehuset for å se om det er hjertet, skriver mamma. Det er hjertet. Mitt, i alle fall. Kona mi, Nina, storebroren min, Kristoffer, og jeg drar til mamma på sykehuset i nord. Jeg flyr med små, vonde steiner i hjertet. På sykehuset er mamma seg selv, men i hvit sykehusskjorte i en seng i korridoren. Hun er korridorpasient. Da er det ikke kritisk, tenker jeg. Man legger ikke en kritisk syk person i korridoren. Hun sitter bak en hvit stoffskillevegg med briller på nesa og løser kryssord da vi kommer. Hun smiler, og vi klemmer. Legene sender en bitteliten farkost inn i hjertet til mamma. Den seiler i blodstrømmen fra håndleddet opp gjennom mørkerøde tunneler til hjertet. Men den finner ikke noen blokkering. Legene tar en blodprøve, og det virker på den som at mamma har hatt et infarkt, sier de, men de kan ikke se noe der inne lenger. Farkosten kan ikke se noe der. Så hvem vet. Det er så mye man ikke vet. 9


Mamma får reise hjem dagen etter, og vi blir hos henne noen dager, vi barna. Hun vil overleve. Det verste er over. Hun er satt på fortynnende, nedsettende og dempende medisiner. Mamma tar seg en røyk, og vi tuller med ting. Da blir det ikke så alvorlig at blodet i hodet til mamma stoppet i 2011. Hånda hennes skjelver. Sigaretten rister hele veien opp til munnen hennes, og hele veien tilbake til askebegeret. Er det medisinen som gjør det der, spør jeg mamma. Ja, jeg tror det. Eller det er stoffskiftet mitt, sier mamma. Nina, Kristoffer og jeg drar hjem til Oslo igjen. Jeg føler meg glassaktig. Knusbar. Og jeg føler meg eldre.


2 Mamma var god på ski, sier pappa. De er skilt for lengst, men han kan innrømme at hun var god på ski. Da jeg var liten, tok mamma med seg lillebroren min, Kornelis, Kristoffer og meg på hytta vår i vinterferien. Den lå langt oppå fjellet og var ganske primitiv. Morfar hadde bygd den med sine egne hender, sa mamma. Jeg så for meg tynne morfar i bar overkropp løfte store tømmerstokker mens han smattet på en pipe. Det var ikke innlagt vann på hytta, og ikke varme, men det var en enorm peis. Av elektriske artikler var det et par vegglamper og en femten tommers svart-hvitt TV med dårlig signal, som ble holdt gående av et lite solcellebatteri på hyttetaket. Mamma kjørte oss opp til Mesnali i en gammel, rød Renault 5, og vi kom frem til parkeringsplassen ved skumringstid. Vi fikk på oss ski, og mamma lastet pulken full med mat, før hun puttet Kornelis oppi, han kan ha vært fire i dette minnet. Vi gikk til hytta, og da vi kom frem, tente mamma i peisen og plasserte oss barna foran den med ulltepper. Så gikk hun tilbake til bilen for 11


å hente resten. Innen hun kom tilbake var det blitt beksvart ute, men hun fant veien. Hun så sporet i snøen og bare gikk. Ingen hadde hodelykt, ingen hadde mobiltelefon. Man måtte bare vente på hverandre. Satse på at ting gikk etter planen. At mamma kom tilbake. Jeg blir alltid imponert over mamma når jeg tenker på disse hytteturene, for det virker så sykt kavete. Jeg synes det er nok bare å ha ansvar for meg selv på ski. Jeg tror ikke mamma var redd engang, for dette var den gang, og den gang var mamma sterk, tøff og selvstendig. Hun visste hvilket år det var. Hun var ung for å være henne, sikkert 42 år eller noe sånt. Mamma er fossilert i min hukommelse som en 42-åring på ski med pulk. Hun har mørkt, krøllete hår under en hvit lue, og blå anorakk. Jeg ser for meg at jeg sitter i pulken, trygg og varm og slept etter mamma, selv om det var Kornelis som satt i den, og han holdt katten vår, Svarten, som vi skulle ha med på fjellet, og som han mistet grepet om med sine fireårige, små hender, og hun løp vekk og døde i skogen på fjellet. Hvem tar med katter på fjellet? Vi gjorde det. Eller vi prøvde i alle fall. Da vi dro hjemmefra, ropte vi på begge kattene våre, Svarten og Hvitøre, som var søstre, men så forskjellige som natt og dag. Bare Svarten kom. Hun var tillitsfull og snill. Hvitøre var en drittsekk på egotripp det meste av tiden. Hun var søkk borte, gjemte seg fordi hun skjønte at noe var på ferde, og vi måtte til slutt dra uten henne. Hun måtte være hjemme alene i en uke. Mamma 12


satte ut mat og vann til henne, og så måtte vi dra, for vi måtte komme frem før det ble for mørkt. Det er vanskelig å finne en katt som ikke vil bli funnet, og som er på en egotripp. Svarten derimot var typen som kom når vi ropte. En gang satt Svarten høyt oppe i en bjørk utenfor blokka vår. Hun var blitt jagd opp dit av en hund, og hun kom seg ikke ned. Svarten satt og mjauet, og mamma sto under treet. Mamma sa: Kom da, Svarten, hopp! Jeg tar deg imot. Svarten skjønte alt hun sa, tok mot til seg og hoppet. Men mamma kvakk litt og rygget vekk, så hun fanget henne ikke. Svarten falt ned gjennom grenene og rett i bakken, der hun landet på alle fire. Selv etter dette kom Svarten alltid når vi ropte. Men den kvelden hoppet Svarten ut av pulken og løp vekk. Jeg ser henne fortsatt for meg der i snøen, usikker på sitt neste trekk. Vi ropte og ropte, men hun kom ikke. Hun var panisk. Alt dette var for unaturlig for henne, eller for naturlig. Reptilhjernen tok over. Kom da, Svarten! ropte vi. Kom, vi skal på hytta! Kom, Svarten, ellers må vi gå fra deg! ropte vi desperat, tre barnestemmer og mammas, ut i den skumrende vinterskogen. Vi prøvde å fange henne, men når vi kom nærmere, løp hun lenger vekk. Mamma sa vi måtte gå, for skumringen ble til mørke. Hun sa hun fikk se etter Svarten når hun gikk tilbake til bilen og hentet resten. Men mamma fant ikke Svarten. Svarten var jo svart, 13


akkurat som kvelden var blitt. Og hun kom fortsatt ikke da mamma ropte. Kanskje var hun allerede tatt av et rovdyr. Da vi kjørte ned fra fjellet en uke senere, satt jeg klistret til ruta og speidet etter Svarten blant grantrær og bjørk. Tror du hun lever, spurte jeg mamma. Kanskje hun har funnet noe å spise og et sted å sove? Ja, men jeg tror nok ikke hun klarer å overleve her, vennen min, sa mamma. Hvitøre levde i beste velgående i flere år til. Hun forsvant noen ganger, en gang i mange dager, kanskje en uke. Jeg og venninnene mine gikk og lette etter henne i skogen og blokkområdet der vi bodde. Vi ropte og hengte opp lapper med beskrivelse av at hun var hvit og svart, med ett hvitt øre. Uten hell. En dag ringte noen inn til lokalavisen der mamma jobbet som sekretær, og ville at de skulle skrive en notis om en katt som hadde født kattunger i uteområdet til barnehagen, som lå et par kilometer fra oss. Det var blitt stor oppstandelse blant barnehagebarna. Jeg tror det der er min katt, sa mamma. Etter jobb dro hun til barnehagen og fikk konstatert at det var Hvitøre. Stukket av for å gjøre sin egen greie, føde noen barn, leve sitt liv. Hvorfor ville hun ikke gjøre det hjemme hos oss? Jeg tror jeg bare må få dem avlivet, sa mamma fortvila til barnehagen, fordi hun ikke hadde råd til å vaksinere dem eller overskudd til å finne familier til dem. Barne14


hagepersonalet så med skrekk på mamma. Nei, det gikk ikke. Kattungene måtte få leve, sa de, og lovte å adoptere dem bort til barn i barnehagen. Hvitøre kom hjem til oss igjen, men også hun døde til slutt. Mamma fikk henne avlivet. Jeg husker ikke helt hvorfor, men jeg tror det ble for vanskelig å ha henne løpende rundt, usterilisert, u-chippet og ulydig. Jeg var glad i kattene våre. En gang var de nær meg, så levende som man kan bli. Alt dør. Alle som sitter i pulk vil en dag måtte dra den pulken, vil en dag selv bli knekt, vil en dag dø på fjellet i snøen. De som står på ski, vil en dag sitte i rullestol. Eller ligge på sykehus og løse kryssord. Eller spise brødskive med appelsinmarmelade med skjelvende hånd.


3 Jeg står på badet mandag morgen etter en dusj og smører meg inn med hudkrem da jeg legger merke til en mørkelilla flekk på baksiden av låret. Det ser ut som en liten klump, en av dem jeg kan få helt uforklarlig og som ikke er noe, bare stygg. Men jeg setter foten på servantskapet vårt og holder et lite speil mot undersiden av låret, og ser at det er flere bittesmå blodårer. Et lite, tett nett av mikroskopiske blodårer. Jeg går til legen og spør hva det er. Hun er i femtiårene, blond, sprek, våken som en border collie, og fra vestkanten. Det er bare blod som har stoppet i årene, sier legen og legger ned forstørrelsesglasset. Ikke noe å bry seg om. Kan jeg unngå det på noen måte? Kan det hjelpe å trene mer, få opp blodsirkulasjonen, spør jeg. Nei, ler legen. Ho, ho, ho! Den var god! Det er ikke noe å gjøre med det. Det er bare sånt som skjer med alderen. Blodet stopper i årene, og der blir det. Du kan fjerne det kosmetisk på en skjønnhetssalong, hvis du absolutt vil, det kan du, sier legen. 16


Jeg vil egentlig gjerne fjerne det, men jeg gidder ikke dra til en skjønnhetssalong. Jeg gnir i stedet ekstra på den lilla flekken med scrubhansken i dusjen. Jeg gnir ekstra på den lilla flekken når jeg smører meg med krem. Jeg prøver å massere blodet vekk, hjertemassere stedet tilbake til liv, men det er dødt for alltid. Et sted på låret mitt, en bit av kroppen min, er død. Vi kan ikke utsette det lenger, sier jeg til Nina. Hva kan vi ikke utsette, sier Nina. Vi må sette i gang med å få barn, sier jeg. Snart er jeg gammel, snart er jeg for knytt opp med åreknuter til å kunne lage et barn med kroppen min. Jeg blir jo eldre, sier jeg. Nina ser på meg. Jeg har blanke øyne, fordi hjertet mitt. Men du skal jo ikke lage barn med blodårene dine, skatt, sier Nina. Nei, men hvis blodårene mine på låret ser sånn ut, hvordan ser mine indre organer ut da, sier jeg. Og så er det mamma. Jeg vil ikke vente så lenge at ikke hun kan være en del av vårt barns liv, sier jeg. Nina og jeg har alltid snakket om at vi vil ha barn. Altså at vi vil det en eller annen gang. Vi har ikke alltid snakket om det, som i kontinuerlig, men vi snakket om det i starten, og så har det liksom ligget som et premiss i forholdet vårt. Nina spurte meg da vi spiste frokost hos henne, etter vår første natt sammen, om barn var noe jeg ønsket i livet. Hun ville ikke kaste bort tiden sin. Hun var lei av å date hippier som ville ha åpne forhold og ingen forpliktelser. Vil du ha barn, spurte Nina. Ja, jeg vil ha barn på et tidspunkt, sa jeg, og så på Nina 17


der hun satt i morgensola på verandaen sin, med en rista brødskive med ost og koriander på fanget. Vil du? spurte jeg. Men det var bare litt mer teoretisk den gang. Jeg var 29. Det lå foran meg. Det har alltid ligget foran meg. Alt har alltid ligget foran meg, egentlig.