Kolbein falkeid Samlede dikt

SAMLEDE DIKT

Kolbein Falkeid

SAMLEDE DIKT

©J.W. Cappelens Forlag a·s, 2003 Denne utgaven © Cappelen Damm AS 2016 Omslagsfoto: Morten Krogvold Satt med Scala hos Heien A.s, Oslo Papir: 100 g FSC-Munken Premiumk Cream (1,3) Trykt og bundet hos Livonia Print, Latvia 2016 ISBN 978-82-02-52308-4 www.cappelendamm.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

livets havkant Å dere oppbruddsbrennende, som spydodder rammer dere vår søvn og får oss til å løpe ned til vårt livs havkant hvor kjølstripen etter dere lyser som aldri lukkede sår fremover i oss selv (fra Dissonans, 1968) To ord faller meg straks inn når jeg leser Kolbein Falkeid: autentisitet og sang. Disse diktene er ekte, de er erfaring, dyrekjøpt erfaring, vekslet inn i poesiens valuta. Og det slynger seg en melodi, i mørke og lyse toner, i hele skalaens farger, fra debuten i 1962 til årets samling, Vind, eple.

Gjennom mer enn fire tiår og snart et halvt århundre har altså Kolbein Falkeid holdt stø kurs. I denne svært omskiftelige perioden, hvor litterære snuoperasjoner og andre påfunn stadig har stått på dagsordenen, har han i stedet navigert etter en stødig stjerne på hjertets urolige firmament.

Kolbein Falkeid er med andre ord en konsekvent dikter, men aldri forutsigbar. Det finnes et stort landskap og en lang kyst i hans poesi og noen vil kanskje komme på tanken å kalle ham naturlyriker. En slik etikett er misvisende. Jeg vil heller kalle Kolbein Falkeid en menneskelyriker. Han har sagt at verden allerede er kartlagt og det er i oss det ukjente finnes. Det er også en poetikk. Og det menneskelige, i alle sine former og uttrykk, i det forord ⱍ 5

komiske og det tragiske, i det lave og det høye, er til stede i hvert ord han skriver.

Han har, som det heter på norsk, bakkekontakt.

Men som Jimi Hendrix synger: Excuse me while I kiss the sky.

Det er god utsikt i Kolbein Falkeids poesi. Han vet at for å se langt må man vite hvor man står.

Og det finnes en like stor bevegelse og uro i hans diktning.

En vakker strofe i diktet Havn, fra samlingen Dissonans (1968), lyder slik: Men nettopp her hvor ordet havn synger og synger i meg legger ensomheten sitt hode mot min skulder og tett ved slår skipsklokken for avgang Og her er man ved et sentralt motiv i Falkeids forfatterskap: Han er også oppbruddets dikter. Han skriver: To skikkelser kjemper om overtaket i meg: nomaden og bonden. Han finner i seg selv både seileren og landkrabben, kanskje man kan kalle poeten Falkeid for en stedbunden flyktning, og det er i denne spenningen, i lengselens og tvilens kraftfelt, bildene og diktene oppstår. Og med alderens perspektiv har dette motivet fått en ny betydning, når han i det storartete diktet Venteværelset skriver dette verset: Jeg sto i venteværelset hvor alt var tomt og stille og stirret inn i speilet mot en annen mann enn meg.

Jeg spurte full av redsel hvem han var og hva han ville.

6

Vi pekte på hverandre og han hvisket sakte: «Deg».

Kolbein Falkeid er på mange måter en folkekjær poet og det er en triumf. Man kan rett og slett hygge seg med et dikt av ham, enten det er Do-diktet eller generøse poetiske hilsener til kolleger og kunstnere. Men Falkeid er ikke og har aldri vært hyggens dikter. I det store diktet Robinson, fra 1981, skriver han, nærmest anekdotisk: «Tegn noe trist, sa læreren. Piken tegnet seg selv mens hun smilte. Det er ikke trist, sa læreren, Jo, sa piken, smilet er falskt.» Dette «falske smilet» dukker også opp i andre dikt og får dermed en større og dypere betydning enn det anekdotiske. I Falkeids språk er falsk det samme som overflatisk, det som alltid snur sin tynne kappe etter vinden, som altså ikke er til å stole på, i motsetning til det sannferdige, det autentiske. En grimase kan være mer ekte enn det mest strålende smil.

Derfor er veien til diktet, ifølge Falkeid, belagt med snublesteiner og smerte.

Og på den veien kommer man ikke utenom En annen sol, fra 1989, en av de mest kraftfulle og bevegende norske diktsamlinger overhodet. Her henter Falkeid stoff fra erfaringens ytterpunkter.

Og han vet at for å beskrive mørket må ordene også være mettet av lys.

Hvis ingenting er eller var annet enn skygger, hvorfor hører jeg latteren din bak første sving på en sommervei?

Jeg lager en ropert av hendene, Hauker og håper du hører meg: Nå kommer jeg!

forord ⱍ 7

gjennom et glass-skår

jeg misunner Jeg misunner alle unger som tegner streker i sanden og ler og hyler – – alle flåsete jyplinger som påkaller Fanden uten frykt og tatoverer brystet!

Jeg misunner mannen med kuffert som ikke tar drosje hvis han kan gå – og oldingen som ennå ikke har vært hos legen og målt blodtrykket!

Jeg misunner småbrukeren vestpå som smører sirup på brødet og ror halvmila til krambua etter kaffe – – Og jeg misunner den slitte kjerring som leser vår mest lovende lyriker og med jord i øynene spør: – Går han løs?

gjennom et glass-skår ⱍ 11

morgen Enda før vekkeruret har revet morgenens drøm i fleng, vil jeg liste meg varsomt inn til den lilles seng og se – først se i hans blikk forventningens klimaks kave lik bølger som kappes mot land fra havet – Så vil jeg trekke gardinet vips – fra vinduet. Lyset inn!

Og oppleve morgenen sammen med et storøyd måpende, mykt og sultent barnesinn –

jydsk landskap Sønnenvind vimser om hvite bindingsverkshus, løper langs hegnene, løfter lerker på ryggen og leker seg vårkåt.

Myke marker buer seg blide som ungpikebryst.

Luftens lyse hender skjelver og stryker kjærtegnende.

12

Dav-Dav, hilser vinden.

Dav-dav, plystrer pilen ved Sottrup kro.

Dav, nikker Claus fisker i Sottrup kro.

Bakover i meg knuses karrige fjell og knauser.

En engle-ingeniør planerer mitt sinn.

Bakover i meg oversvømmer lys luft alle diker, og sønnenvind løfter lerker på ryggen.

Dav! –– Som barn la jeg kinnet mot bakken, og jorden ble vid som i Jylland.

når du sover Når du sover, våker natten som en trofast negertjener ved ditt leie.

Hvor ditt sinn er trygt og bofast når du sover! gjennom et glass-skår ⱍ 13

Menn’sker strir i åndedrettets blide dagblest.

Alle er på veien hjem.

Når du sover, er du alltid en av dem.

Tiden rygger i ditt ansikt. Barnesmil i drømmen om i morgen tidlig streifer mykt din ene munnvik, når du sover.

Når du sover, synker hardt et skamsting i meg.

Og jeg stryker lett ditt kinn.

Fine menneske, tilgi meg når du sover.

studie fra lesesalen Slik vil jeg huske deg! Sittende nederst i rommet med blikket yndig buet ned mot bøkene – de tause, tålmodige bøkene på bordet med armeer bokstaver som bød deg lese.

Slik vil jeg huske deg. Først slik – Og ditt hår som alltid syntes nyvasket og pikelig pjusket over nakken, der dine hvite fingre forgjeves søkte en eneste ensom antydning til krøll!

14

Først slik.

Og siden – med blikket boret inn i en uutgrunnelig blå oktoberhimmel bak rommets eneste rute – Slik vil jeg huske deg!

Og meg selv vil jeg huske – nær deg i rommet og i bøkene – men fjern og fremmed overfor det eventyret du leste i oktoberhimmelens blå bok.

kafé 1962 Kom kelner, fyll mitt glass.

Skjenk i så det høres.

Skjenk i.

Kjør flasken mot glasset, for larm må her til, og menyen – rams opp er De snill.

Rams så det durer, jeg forstår ikke fransk – Men ORDENE, mann.

De fine, intetsigende silkeknitrende ORDENE. De bedøver de!

Kom karer, mitt bord har plass nok.

Skål kamerat.

Prat kamerat.

Pøs på med pjatt og tøv, kamerat.

gjennom et glass-skår ⱍ 15

Spill musikk.

Slå på tromme.

Drum-drum.

Skjenk i.

Døyv.

Drønn.

Dur. OVERDØV STILLHETEN I MEG! GJØR MEG SLØV, HELVETESLARM!

gresset gror Der er et dikt om gresset: «La meg gro!

Dyng kroppene høyt ved Gettysburg og la meg gro!»

Og gresset gror på størknet menneskeblod.

Bestandig var der en ung Johannes, en Pierre – en Frank, en Gösta, en Chang, fra gaten, fra gården som gikk på dans og elsket om våren.

Det var så mange av de der – Et sted i verden ligger en vott de etterlot.

Et slips. En bok.

De er ikke mere her!

Bak bordene sier de gamle menn at verden er alle de unges. Alle de unges er den!

De mener det godt de gamle menn.

16

De venter ingen morgendag.

De pusser brillene og drøfter kommende slag: – HER ER MENNESKER NOK! – HER ER FOR LITE FØDEJORD! Gresset gror.

årsskifte Nå gløtter tiden på timeglasset: – Et sandkorn faller.

– Et år forsvinner.

Vi står tilbake og raker sammen en liten gravhaug av gamle minner.

Vi raker sammen og ser tilbake.

Tilbakeblikket – hvor tungt det veier!

Så kaller tiden fra svingen forut, og vi må vandre med hva vi eier.

gjennom et glass-skår ⱍ 17

skvulp mot svaberg Det vifter sakte i cumulusskyers hvite seil dovent i drift over dirrende middagstimer – Mot bryggen skvulper fjorden små gjesp og slukner – En måke slår over gule svaberg.

I ospekrattet dør en liten luftning midt i en monoton mumling uten innhold.

Og selv padler jeg mine tanker og sanser inn i en solmett siesta.

nihilist Kjenner du løgnen?

En liten bydende fyr.

Han sitter inni meg et sted diktatorisk og byr.

18

Hans røst er lav, men kvass og kjølig klar.

Han gjennomskuer alt hva mennesker foretar.

Kjenner du løgnen?

Hans sinn er dødt og kaldt.

Han er en gud som byr: – SE MEG I ALT!

etterpå Et sting av ungt sekund: å dø – Et sus av beslutning fra rød, gapende smerte.

Blå sjø. Skum – Synke. Synke.

Og fred.

I en eneste ren tåre bryter dagen og parkens trær og stripen av slitt fortau sammen i lilla lys – Er det så meget verd?

Et sting av ungt sekund: å dø – Et sting – Og så forbi. Å herregud, du overlever!

Du er født til å meisles inn i kolonnen av døgn og slitte fortau. Smerten skal kommende dager fordampe fra deg –

gjennom et glass-skår ⱍ 19

Allerede nå har vinden drukket din tåre.

småting Ingenting luktet godt som fars jakke da man liten var – Søndagstur-jakken!

Den hang over stolen og luktet usvikelig trygt av svette og granbar og FAR. En ganske egen trist og lykkelig lukt.

Den beste man visste!

– lyngkvast i jakkeslaget – Man kunne bore seg inn i den glad og gråtferdig redd for å miste – –