__MAIN_TEXT__

Page 1


Jeffery Deaver

Knokkelsamleren Oversatt av Tor Edvin Dahl


Originalens tittel: The Bone Collector Oversatt av Tor Edvin Dahl Copyright 1997 by Jeffery Deaver Published by agreement with Sane Töregård Agency Norsk utgave: 1998 J.W.Cappelens Forlag a.s Utgitt i Cap-serien første gang i 1999

Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2009

ISBN 978-82-02-30062-3 2. opplag 2010 Omslagsdesign: Marius Renberg Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.


Til min familie, Dee, Danny, Julie, Ethel og Nelson ‌ Epler faller ikke langt. Og til Diana ogsü.


Innhold

Del Del Del Del Del

1 2 3 4 5

Konge for en dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Locards prinsipp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Patruljekonstabelens datter . . . . . . . . . . . . . . . . . Inn til beinet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Så lenge du beveger deg, kan de ikke ta deg . . .

9 113 223 337 419

OVERSETTERS ANMERKNING Hovedpersonen i denne romanen, den rettsmedisinske eksperten og kriminaletterforskeren Lincoln Rhyme, kaller seg kriminalist. På norsk var dette en gang betegnelsen på en kriminaletterforsker som behersket alle de nødvendige fagområdene, en veritabel allviter. Etter hvert som spesialiseringen har bredt om seg også innenfor kriminaletterforskningen, har ordet gått mer eller mindre ut av bruk, og i dag snakker vi heller om fagfolk innen toksikologi, rettsmedisin osv. Men Rhyme minner mye om den gammeldagse allviteren, og kanskje kan «Knokkelsamleren» hjelpe til med å bringe begrepet kriminalist til heder og verdighet igjen – med et fornyet innhold. Tor Edvin Dahl

7


1 KONGE FOR EN DAG

Nåtida er så sterk i New York at fortida går tapt. John Jay Chapman


FREDAG 22.30 TIL LØRDAG I5.30

1

Hun ønsket bare å få sove. Flyet hadde landet to timer for sent, og det hadde tatt uendelig lang tid å få utlevert bagasjen. I tillegg viste det seg at leiebilselskapet hadde rotet, og at limousinen hadde kjørt for en time siden. Så nå sto de og ventet på en drosje. Hun sto i køen av passasjerer, og den slanke kroppen var skjev under vekten av den bærbare datamaskinen. John skravlet i vei om rentesatser og nye måter å omstrukturere avtalen på, men alt hun greide å tenke var: Det er fredag kveld, og klokka er halv elleve. Jeg vil komme meg i nattserken og stupe til køys. Hun stirret på den endeløse rekken av gule drosjer. Fargen og den påfallende likheten mellom alle drosjene fikk henne til å tenke på insekter. Hun gjøs ved tanken på de gangene i barndommen, da hun og broren hadde vært oppe i fjellene og funnet en drept grevling, eller sparket i stykker en maurtue og plutselig stirret på den våte massen av kravlende kropper og bein. TJ. Colfax subbet forover da drosjen trillet opp på siden av henne og stoppet. Sjåføren vippet opp bagasjelokket, men ble sittende i bilen. De ble nødt til å hive inn bagasjen sin selv, noe som irriterte John. Han var vant til at folk gjorde ting for ham. Tammie Jean tok det ikke så tungt, det hendte fortsatt at hun ble overrasket over at hun hadde en sekretær som skrev brev og arkiverte for henne. Hun slengte inn kofferten, lukket bagasjelokket og satte seg inn. 11


John kom etter henne, smelte igjen døra og gned seg over det lille, runde ansiktet og den snart blanke skallen, som om strevet med å legge dresskofferten i bagasjerommet hadde tatt alle kreftene han hadde. – Kjør først til East Seventy-second, mumlet John gjennom glassveggen. – Og deretter til Upper West Side, la TJ. til. Pleksiglasset mellom for- og baksetet var svært oppskrapet, og hun kunne knapt se sjåføren. Drosjen kjørte vekk fra fortauet og lå snart på motorveien mot Manhattan. – Se, sa John, – der har du forklaringen på alle køene. Han pekte på en stor plakat som ønsket alle delegatene velkommen til FNs fredskonferanse, som startet på mandag. Det ville komme ti tusen mennesker til byen. TJ. stirret opp på plakaten – svarte og hvite og asiater, og alle vinket og smilte. Det var likevel noe galt med bildet. Med proporsjonene og fargene. Og alle ansiktene så ut som deigklumper. TJ. mumlet: – Likrøvere. De fikk opp farten bortover den brede motorveien, som skinte ubehagelig gult under de kraftige gatelyktene. Forbi den gamle Navy Yard og forbi Brooklyn-utstikkerne. John sluttet endelig å snakke og trakk fram den lille datamaskinen sin. Han begynte å taste inn noen tall. TJ. lente seg bakover i setet og stirret på de dampende fortauene, og de tverre ansiktene til folk som satt på trappene til murhusene og så ut mot motorveien. De virket halvveis bevisstløse i heten. Det var varmt inne i drosjen også, og TJ. strakte ut hånden for å sveive ned vinduet. Hun ble ikke overrasket da hun oppdaget at det ikke gikk an. Hun lente seg over John. Hans var ødelagt også. Det var da hun la merke til at dørlåsene var borte. Dørhandtakene også. Hånden hennes gled nedover døra og lette etter tappen som skulle holdt dørhandtaket. Ingenting – som om noen hadde skåret den over med en baufil. – Hva er det? spurte John. 12


– Dørene … hvordan i all verden får vi dem opp? John så fra den ene døra til den andre. Utenfor dukket skiltene til Midtown Tunnel opp og forsvant igjen. – Hei! ropte John og slo på skilleglasset. – Du skulle tatt av her. Hva er det du driver med? – Kanskje han har tenkt å kjøre over Queensboro, antydet TJ. Veien over brua var lengre, men de unngikk bompengene i tunnelen. Hun lente seg forover og dunket på pleksiglasset med ringen. – Kjører du over brua? Han brydde seg ikke om dem. – Hei! Kort etter feide de forbi Queensboro-avkjøringen. – Søren! ropte John. – Hvor har han tenkt å kjøre oss? Til Harlem? Jeg skal vedde på at han kjører oss til Harlem. TJ. så ut av vinduet. En bil kjørte ved siden av dem. Den passerte sakte. Hun dunket hardt mot vinduet. – Hjelp! ropte hun. – Du må … Sjåføren i bilen kastet et fort blikk på henne, og deretter ett til. Han rynket panna. Så satte han ned farten og gled inn bak dem, men plutselig svingte drosjen brått ut på en sidevei inn til Queens, dreide inn i en smal gate og satte opp farten gjennom et forlatt industriområde. Han holdt minst hundre. – Hva er det du driver med? TJ. dundret på skilleglasset. – Sett ned farten! Hvor er … ? – Herregud, mumlet John. – Se der. Sjåføren hadde trukket på seg en finlandshette. – Hva er det du vil ha? ropte TJ. – Penger? Du skal få penger. Fremdeles ikke en lyd fra forsetet. TJ. rev opp veska si og trakk fram den svarte bærbare datamaskinen. Hun reiste seg opp og smelte kanten på datamaskinen mot bakvinduet. Glasset holdt, men lyden av smellet lot til å skremme vettet av sjåføren. Drosjen skjente fra side til side og traff nesten murveggen på en bygning de passerte. – Penger? Hvor mye? Du kan få massevis av penger! Ordene bare sprutet ut av John, mens tårene rant nedover de fete kinnene hans. TJ. smelte nok en gang den bærbare maskinen mot vinduet. 13


Skjermdelen falt av på grunn av det kraftige støtet, men vinduet ga ikke etter. Hun prøvde en gang til, og datamaskinen sprakk og gikk fra hverandre mellom hendene hennes. – Å søren … Drosjen skrenset, og begge ble kastet kraftig framover da de stanset i en skitten, mørk og forlatt blindgate. Sjåføren gikk ut av drosjen. Han holdt en liten revolver i hånden. – Vær så snill, ba hun. – Ikke … Han gikk rundt til baksiden av bilen og stirret lenge på den skitne vindusruta. Han sto der en god stund mens hun og John skjøv seg over mot døra på den andre siden. De svette kroppene deres ble trengt opp mot hverandre. Sjåføren la en hånd på hver side av ansiktet for å skygge for det kraftige lyset fra gatelyktene, og stirret nøye på dem. Et brått smell dirret i lufta, og TJ. rykket til. John ga fra seg et kort skrik. I det fjerne, bak sjåføren, ble himmelen fylt av røde og blå lysende striper. De hørte flere smell og hvin. Mannen utenfor snudde seg og stirret opp mot en diger, oransjefarget edderkopp som spredte seg utover byen. Fyrverkeri. TJ. husket hun hadde lest noe om det i Times. En gave fra borgermesteren og FNs generalsekretær til alle delegatene på konferansen. En velkomsthilsen fra verdens beste by. Sjåføren snudde seg mot drosjen igjen. Med et skarpt knepp skjøv han dørhandtaket ned og åpnet døra. Sakte. Oppringningen var anonym. Som vanlig. Følgelig var det ingen mulighet for å finne ut hvilken forlatt tomt innringeren hadde ment. Sentralen hadde sendt ut meldingen: – Han sa Thirty-seven like ved Eleventh. Det er alt. Folk som meldte fra om mord og annen elendighet var ikke kjent for å gi presise beskrivelser av åstedene. Amelia Sachs svettet allerede, selv om klokka ikke var mer enn ni om morgenen. Hun banet seg vei gjennom høyt gress. 14


Hun foretok det åstedsfolkene kalte en svingkjøring – hun gikk i et s-formet mønster. Ingenting. Hun bøyde hodet ned mot mikrofonen som var festet til den marineblå uniformsblusen. – 5885 her. Finner ingenting. Har dere noe mer, sentral? Gjennom den skurrende susingen hørte hun: – Ikke mer om stedet, 5885. Bare – innringeren sa han håpet offeret var død. Over. – Ta det en gang til, sentral. – Innringeren håpet at offeret var død. For hans egen skyld. Over. Håpet at offeret var død? Sachs kom seg over en klynge halvdødt ugress og lette gjennom nok en forlatt tomt. Ingenting. Hun ville helst gi opp. Ringe inn og si 10-90, ingen funn, og så gå tilbake til Deuce, som var det området der hun pleide å patruljere. Det verket i knærne, og det elendige augustværet gjorde at hun kokte av varme. Hun ville helst stikke innom havnekontoret og prate med karene der, og få seg en diger mugge Arizona-iste. For så endelig, straks klokka var blitt halv tolv – og det var ikke så mange timene til – å hive uniformen i garderobeskapet i Midtown South og sette kursen ned mot sentrum og treningsstudioet. Men hun kunne ikke bare droppe meldingen. Derfor fortsatte hun – bortover det varme fortauet, gjennom den smale åpningen mellom to forlatte bygninger og videre over et overgrodd jorde. Hun stakk den lange pekefingeren sin inn under den flate uniformslua og gjennom lagene av langt, rødt hår som var samlet oppå hodet hennes. Hun klødde voldsomt, kom seg skikkelig under lua og fikk klødd mer. Svetten rant nedover panna og kilte henne da den nådde øyenbrynene. Hun tenkte: Bare to timer igjen nå. Det kan jeg greie. Da Sachs fortsatte innover blant ugresset, følte hun seg for første gang den morgenen litt utrygg. Noen holder øye med meg. Den varme vinden raslet gjennom det tørre gresset, og bilene raste støyende forbi ut og inn av Lincolntunnellen. Hun tenkte akkurat det patruljerende politifolk ofte tenker: Denne byen 15


er forbanna bråkete, noen kan snike seg innpå meg bakfra, komme på en knivlengdes avstand, og jeg vil ikke merke det. Eller rette et skytevåpen mot ryggen min … Hun snurret fort rundt. Ingenting, bortsett fra blader, rustne maskiner og søppel. Hun klatret opp en haug med steiner og rykket til. Amelia Sachs, trettien år gammel – bare trettien, som moren hennes pleide å si – hadde leddgikt. Hun hadde arvet den etter bestefaren, akkurat som hun hadde arvet den høye, slanke figuren fra moren, og det flotte utseendet og karrieren fra faren (hvor det røde håret kom fra var det ingen som visste). Hun kjente et nytt støt av smerte da hun presset seg gjennom et høyt, halvdødt buskas. Heldigvis greide hun å stoppe bare ett skritt fra et fritt fall på over ti meter. Rett nedenfor så hun et dystert gap – skåret ned i grunnfjellet i West Side. Her gikk togsporene for alle nordgående Amtrak-tog. Hun lette med øynene langs bunnen av gapet, ikke langt fra jernbanesporet. Hva i all verden er det der? En oppspadd jordhaug, med greinene på et lite tre stikkende ut øverst? Det så ut som … Herregud! Hun skalv ved synet. Kjente kvalmen komme. Den prikket i huden som ild. Hun greide å stoppe den lille tanken der inne i hodet som sa at hun skulle snu seg vekk og late som om hun ikke hadde sett dette. Han håpet offeret var død. For hans egen skyld. Hun løp mot en jernstige som førte ned fra fortauet til jernbanesporet. Hun strakte ut en hånd for å gripe tak i gelenderet, men stoppet akkurat i tide. Søren. Gjerningsmannen kunne ha forsvunnet opp denne stigen. Hvis hun tok på gelenderet kunne hun ødelegge fingeravtrykkene han kanskje hadde etterlatt seg. Vel, da får vi gjøre det på den riktige måten. Hun pustet dypt for å dempe smerten i leddene, og begynte å klatre ned fjellveggen. Hun stakk skoene hun hadde fått utlevert – blankpussede i anledning den første dagen i den nye jobben – inn i sprekkene i steinen. Hun hoppet den siste meteren ned til jernbanesporet og løp bort til graven. 16


– Himmel og hav … Det var ikke en grein som stakk opp av haugen, det var en hånd. Liket var blitt begravd stående, og jorda rakk opp til overarmen, mens håndleddet og hånden stakk ut. Hun stirret på ringfingeren, alt kjøttet var revet av og, en diamantring hang rett på den blodige, nakne knokkelen. Sachs falt på kne og begynte å grave. Skitten virvlet rundt de ivrig krafsende hendene hennes. Hun la merke til at fingrene sprikte i alle retninger. De var bøyd lenger bakover enn det som var naturlig. Hvilket fortalte henne at offeret hadde vært i live da de siste spadetakene med jord var blitt slengt i ansiktet på henne. Kanskje var hun fortsatt i live. Sachs gravde som en gal i den løse jorda, skar opp hånden på et flaskeskår og så det mørke blodet blande seg med den enda mørkere jorda. Og så fant hun håret og panna nedenfor, blågrå av mangel på oksygen. Hun gravde videre helt til hun kunne se de matte øynene og munnen som var forvrengt til et grufullt grin, fordi offeret i sine siste sekunder hadde forsøkt å holde hodet over den voksende svarte jorda. Det var ikke en kvinne. På tross av ringen. Det var en kraftig mann i femtiårene. Like død som den jorda han var pakket inn i. Hun rygget bakover, greide ikke å slippe øynene hans, og snublet nesten over en jernbaneskinne. Det gikk et helt minutt før hun greide å tenke noe som helst. Bortsett fra hvordan det måtte være å dø på denne måten. Så: Ta deg sammen, jente. Du har havnet på et mordåsted og du er den første som har kommet til. Du vet hva du har å gjøre. AHVST: A for arrester den åpenbare gjerningsmannen. H for hold tilbake alle vitner og mistenkte. V for vurder åstedet. Hva i all verden betydde S-en igjen? Hun bøyde hodet mot mikrofonen: – 5885 til sentralen. Ny melding. Død mann funnet ved jernbanesporet ved Three-eight og Eleven. Voldsoffer. Trenger assistanse, etterforskere, buss og lege. Over. 17


– Mottatt, 5885. Har du gjerningsmannen, over? – Ingen gjerningsmann. – 5885, over. Sachs stirret på fingeren som var blitt ribbet helt til beinet. Den merkelige ringen. Øynene. Og grinet … det jævla grinet. En skjelving gikk gjennom kroppen hennes. Amelia Sachs hadde svømt mellom slanger i feriekolonielvene og hadde skrytt – med god grunn – av at hun ikke var redd for å hoppe i strikk fra en tretti meter høy bru. Men hvis hun begynte å tenke på hvordan det var å bli stengt inne … fanget, ubevegelig, da kom panikken som et elektrisk støt. Derfor gikk Sachs fort når hun gikk, og derfor kjørte hun med tilnærmet lysets hastighet når hun kjørte. Så lenge du beveger deg, kan de ikke få tak i deg … Hun hørte en lyd og kikket opp. En rumlende lyd som kom stadig nærmere. Papirbitene begynte å flagre bortover jernbanesporet. Små, dansende støvdjevler virvlet forbi som sinte spøkelser. Og deretter et lavt hyl … Den nesten to meter høye patruljerende politikvinnen Amelia Sachs stirret plutselig rett på et tretti tonn tungt Amtraklokomotiv, en rød, hvit og blå stålklump som kom mot henne i en fart av femten kilometer i timen. – Stopp! ropte hun. Lokomotivføreren overhørte henne. Sachs jogget bortover jernbanesporet og stilte seg midt mellom skinnene, spredte beina og signaliserte med armene at han måtte stoppe. Lokomotivet hvinte og ble stående. Lokføreren stakk hodet ut av vinduet. – Du kan ikke fortsette bortover her, sa hun. Han spurte hva hun mente. Hun syntes han så sørgelig ung ut til å føre et så digert tog. – Dette er et åsted. Slå av motoren, er du snill. – Gi deg’a! Jeg ser ikke noen forbrytelse her. Men Sachs brydde seg ikke om ham. Hun stirret oppover mot en åpning på vestsiden av togsporet, aller øverst, like i nærheten av Eleventh Avenue. Det var en mulighet for at den døde var blitt ført hit derfra uten å bli sett. For eksempel fra en bil som hadde parkert på 18


Eleventh. Offeret kunne vært slept langs den smale stien bort til kløfta. Hadde det skjedd på Thirty-seventh, derimot, som var den kryssende gata, kunne han ha blitt sett fra over tjue leiligheter. – La toget stå der det står. – Jeg kan ikke gå fra det. – Slå av motoren, er du snill. – Vi slår ikke av motoren på tog som dette. Den går hele tida. – Ring opp banevokteren. En eller annen. Få dem til å stanse togene sørover også. – Det kan vi ikke gjøre. – Hør her. Jeg har nummeret på det kjøretøyet ditt. Hvis du ikke … – Kjøretøyet mitt? – Gjør som jeg sier, øyeblikkelig, bjeffet Sachs. – Hva har du tenkt å gjøre? Gi meg parkeringsbot? Men Amelia Sachs hadde begynt å klatre opp fjellveggen. Leddene hennes knirket og leppene hennes smakte kalkstein, leire og svette. Hun småløp bort til stien hun hadde sett fra jernbanesporet og snudde seg rundt. Stirret bortover Eleventh Avenue og Javits Center rett overfor. Her var det massevis av mennesker – tilskuere og journalister. Et digert banner sa: Velkommen, FN-delegater! Men tidligere på morgenen, da gata var tom, kunne gjerningsmannen lett ha funnet et sted å stoppe akkurat her, slik at offeret kunne ha blitt båret ned på jernbanesporet uten at noen så det. Sachs gikk bort til Eleventh, studerte den brede avenyen med seks kjørefiler, der bilene raste fram og tilbake. Kom igjen nå. Hun skrittet inn mellom alle bilene og stoppet all nordgående trafikk øyeblikkelig. En rekke sjåfører prøvde å kjøre rundt, og hun ble nødt til å utstede to bøter. Til slutt barrikaderte hun gata med noen søppelkasser, for å være sikker på at borgerne gjorde sin plikt. Endelig husket hun hva S-en sto for. Sikre åstedet. Lyden av sinte bilhorn fylte den disige morgenhimmelen, og snart kom de sinte ropene fra sjåførene i tillegg. Deretter 19


hørte hun sirenene slutte seg til den kakafoniske støyen, og så var de første utrykningsbilene der. Førti minutter senere krydde det av etterforskere og uniformerte politifolk, flere dusin i alt – mange flere enn et mord i Hell’s Kitchen vanligvis trakk til seg, uansett hvor brutalt det var. Men en av de andre politifolkene hadde fortalt Sachs at dette var en viktig sak, noe for media – for offeret var den ene av to passasjerer som hadde landet på JFK-flyplassen i går kveld, for så å ta drosje med kurs for byen. De hadde aldri kommet hjem. – CNN er her, hvisket den uniformskledde. Derfor var ikke Amelia Sachs det minste overrasket over å se den blonde Vince Peretti, lederen for den etterforskningsavdelingen som hadde ansvaret for åstedsgruppa, klatre over steinhaugen – og deretter stoppe for å børste støvet vekk fra tusen dollardressen sin. Men hun var overrasket over at han la merke til henne og vinket henne bort til seg med et svakt smil i det åpne ansiktet. Det slo henne at hun ville bli rost for å ha husket å unngå stigen. Reddet fingeravtrykkene på den stigen, gutter. Kanskje ville hun til og med bli innstilt til en utmerkelse. På den siste dagen og i den siste timen hun hadde patruljetjeneste. Det ville være en ærerik sorti. Han mønstret henne opp og ned. – Du er ikke noen ungsau, er du vel? Jeg tror vi trygt kan gå ut fra det. – Hva mener du? – Du er ikke noen ungsau, er du vel? Rent teknisk var hun ikke det, selv om hun bare hadde vært i tjenesten i tre år, i motsetning til andre patruljerende politifolk på hennes egen alder, som vanligvis hadde ni eller ti års tjeneste bak seg. Sachs hadde rotet litt før hun kom seg inn på politiskolen. – Jeg er ikke sikker på om jeg skjønner hva du mener. Han så oppgitt ut, og smilet forsvant: – Du var førstemann på åstedet? – Det stemmer. – Hvorfor stengte du av Eleventh Avenue? Hva i all verden var det du tenkte på? 20


Hun så bortover den brede gata som fortsatt var blokkert av søppelkassene hennes. Hun hadde vent seg til all tutingen nå, men måtte innrømme at den var ganske høylydt, og at rekken av biler var endeløs. – Den første som kommer til et åsted skal arrestere gjerningsmannen, holde tilbake alle vitner, vurdere åstedet … – Jeg kan AHVST-regelen. – Mener du at du stengte gaten for å sikre åstedet? – Det stemmer. Jeg regnet med at gjerningsmannen ikke hadde parkert i tverrgata. Da ville han blitt sett fra alle leilighetene. Bare se der. Å stoppe i Eleventh var mye tryggere. – Det var en gal avgjørelse. Det var ingen fotavtrykk på den siden av togskinnene, mens det var to sett som førte bort til stigen opp til Thirty-seven. – Jeg stengte av Thirty-seven også. – Nettopp. Du hadde ikke behøvd å stenge av mer. Og toget, fortsatte han. – Hvorfor stoppet du det? – Jeg fryktet at et tog som kjørte gjennom åstedet kunne ødelegge bevis – eller noe sånt. – Eller noe sånt? – Jeg uttrykte meg kanskje ikke så klart, men jeg … – Hva med Newark-flyplassen? – Ja? Hun så seg rundt etter hjelp. Det var mange konstabler i nærheten, men de lot som om de ikke hørte irettesettelsene. – Hva har Newark-flyplassen med dette å gjøre? – Hvorfor stengte du ikke den også? Så han var av den typen. Skolelærer. Julia Roberts-leppene hennes ble stramme, men hun sa nøkternt: – Etter mitt syn var det mest sannsynlig … – New York-trafikken burde vel vært stoppet også. Og Jersey Pike og Long Island Expressway. Full stopp hele veien til St. Louis. Gjerningsmannen kunne jo ha tatt en av disse veiene, også. Hun senket hodet litt og stirret på Peretti. De to var nøyaktig like høye, men han hadde litt høyere hæler. – Jeg er blitt oppringt av havnemyndighetene, av kontoret til FNs generalsekretær, lederen for konferansen … Han nikket mot Javits Center. – Vi har rotet til hele time21


planen deres, ødelagt talen til en senator og stoppet all trafikk på West Side. Togsporet ligger nesten tjue meter fra der offeret ble funnet, og gaten du stengte av, var nærmere tretti meter unna og ti meter høyere opp. Selv ikke orkanen Eva forårsaket så mye kaos for Amtraks nordøstlige banesystem som du har gjort. – Jeg tenkte bare at … Peretti smilte. Fordi Sachs var en meget vakker kvinne – i den tida hun «rotet rundt» før hun begynte på politiskolen, hadde hun blant annet hatt en rekke oppdrag for Chantelle Modellbyrå på Madison Avenue – valgte politimannen å tilgi henne. – Hør her, Sachs – han kikket på navneskiltet på brystet hennes, et bryst som var blitt litt flatere på grunn av den skuddsikre vesten – la meg forklare deg noe. Åstedsarbeid er en stadig balansegang. Det hadde vært flott dersom vi kunne stengt av hele byen etter et mord og holdt tilbake tre millioner mennesker. Men det går ikke. Jeg sier dette for å hjelpe deg. For at du skal bli litt klokere. – Jeg er faktisk i ferd med å bli overført, sa hun hardt. – Jeg slutter i patruljetjenesten. Fra og med i dag. Han nikket og smilte muntert. – Da snakker vi ikke mer om det. Men rapporten vil fastslå at det var din avgjørelse å stoppe toget og stenge av gata. – Javisst, sa hun kjapt. – Ingen tvil om det. Han skriblet det ned i en svart notisbok. Den våte kulepennen gjorde noen flotte svinger. Vær så snill … – Få vekk søppelkassene, og diriger trafikken til den flyter som normalt igjen. Forstått? Uten å si verken ja eller nei eller noe som helst, gikk hun bort til Eleventh Avenue og begynte sakte å fjerne alle søppelkassene. Hver eneste bilist som kjørte forbi henne kjeftet eller knurret mot henne. Hun stirret på klokka. En time igjen. Det greier jeg.

22


2

Vandrefalken slo kraftig med vingene før den slo seg til ro i vinduskarmen. Nå midt på formiddagen var lyset kraftig, og lufta virket brennende het. – Der er du jo, hvisket mannen. Så la han hodet på skakke. Noen ringte på døra der nede. – Er det ham? ropte han nedover trappa. – Er det? Lincoln Rhyme hørte ikke noe svar og snudde seg mot vinduet igjen. Fuglen dreide på hodet. Bevegelsen var rask og rykkete, men likevel greide falken å gjøre den elegant. Rhyme observerte at klørne var blodige. Det hang litt gult kjøtt fra det svarte, skjellignende nebbet. Fuglen strakte på den korte halsen og kom seg bort til redet med bevegelser som minnet mer om en slange enn en fugl. Falken slapp kjøttet ned i det åpne gapet til en lurvete, blå, nyutklekket kylling. Det jeg nå ser, tenkte Rhyme, er det eneste levende vesenet i New York City som ingen jakter på. Bortsett fra Vårherre selv, kanskje. – Var det ham? spurte han Thom. Den unge mannen svarte: – Nei. – Hvem var det? Dørklokka ringte, ikke sant? Thom så bort mot vinduet. – Fuglen er her igjen. Se, det er blodflekker på vinduskarmen din. Kan du se dem? Fuglemoren kom til syne igjen. Hun var blågrå som en fisk og skinnende som en regnbue. Hodet søkte over himmelen. – De er alltid sammen. Har de samme make hele livet? grublet Thom høyt. – Sånn som gjess? Rhyme så på Thom igjen. Han var slank og ungdomme23


lig rundt livet der han bøyde seg framover og stirret på redet gjennom alle flekkene på vindusglasset. – Hvem var det? gjentok Rhyme. Den unge mannen holdt igjen nå, og det irriterte Rhyme. – En besøkende. – En besøkende? Ha! snøftet Rhyme. Han prøvde å huske når han sist hadde hatt en besøkende. Det måtte ha vært for tre måneder siden. Men hvem hadde det vært? Journalisten, kanskje, eller en fjern slektning. Og Peter Taylor da, en av Rhymes ryggsøylespesialister. Og Blaine hadde vært her flere ganger. Men hun var selvfølgelig ingen be-søk-ende. – Det er kaldt her inne, klaget Thom. Reaksjonen hans var straks å åpne vinduet. Umiddelbar tilfredsstillelse. Typisk ungdom. – Ikke lukk opp vinduet, kommanderte Rhyme. – Og fortell meg hvem som er kommet, for faen. – Det er kaldt. – Du forstyrrer fuglen. Slå av luftavkjølingsanlegget. Jeg kan gjøre det selv, forresten. – Vi var her først, sa Thom og skjøv det digre vinduet opp. – Fuglene visste om deg da de flyttet inn her. Falkene stirret mot støyen. Men de stirret jo hele tida. De holdt seg på vinduskarmen, var herrer over sitt område av blodfattige tempeltrær og datoparkerte biler. Rhyme gjentok: – Hvem er det? – Lon Sellitto? – Lon? Hva gjorde han her? Thom så seg rundt i rommet: – Fy søren, så rotete det er her. Rhyme likte ikke alt snakket om å rydde. Han likte ikke alt oppstyret. Bråket fra støvsugeren var spesielt irriterende. Han syntes det var greit som det var. Dette rommet, som han kalte kontoret sitt, lå i annen etasje på Upper West Side, med utsikt over Central Park. Rommet var stort, sju ganger sju meter, og praktisk talt hver meter var okkupert. Noen ganger lukket han øynene og lekte sin egen lille lek: Kunne han skille luktene av de forskjellige tingene fra hverandre? De mange tusen bøkene og bladene, stablene med kopipapir, like vaklevorne 24


som tårnet i Pisa, de varme transistorene på TV-apparatet, de støvete lyspærene, korken i oppslagstavlene. Vinyl, peroksid, lateks, møbelstopp. Tre forskjellige sorter ren skotsk maltwhisky. Falkedritt. – Jeg vil ikke snakke med ham. Si at jeg er opptatt. – Pluss en ung politimann. Ernie Banks. Nei, det var kanskje en baseballspiller, det? Hvorfor får jeg ikke gjøre litt rent her? Du glemmer hvor skittent det er rundt deg helt til noen kommer på visitt. – Kommer på visitt? Det høres så gammeldags ut. Viktoriansk. Hva synes du om dette: Be dem dra til helvete. Er ikke det en passende formulering sånn mot slutten av århundret? Så rotete … Thom hadde snakket om rommet, men Rhyme gikk ut fra at han også siktet til sjefen sin. Håret til Rhyme var svart og tykt som håret til en tjueåring – selv om han var dobbelt så gammel nå – men hårtjafsene sto til alle kanter og trengte absolutt både vask og klipp. Han hadde tre dagers skjegg, og han hadde våknet med en irriterende kiling i øret, noe som indikerte at hårene i ørene burde klippes, de også. Neglene hans var lange, både de på fingrene og de på tærne, og han hadde hatt på seg de samme klærne i over en uke, en pyjamas med prikker på. Grusomt stygg, faktisk. Øynene hans var smale og mørkebrune, og ansiktet hans vakkert, ifølge Blaine, som hadde sagt det samme flere ganger, både med lidenskap og mer nøkternt. – De vil snakke med deg, fortsatte Thom. – De sier det er veldig viktig. – Verst for dem. – Du har ikke sett Lon på over et år. – Og hvorfor skulle jeg ville se ham nå? Har du skremt vekk fuglen? I så fall blir jeg forbanna. – Det er viktig, Lincoln. – Veldig viktig, hvis jeg ikke husker feil. Hvor er det blitt av legen? Kanskje han har vært her. Jeg sovnet i sted. Og du var ute. – Du har vært våken siden klokka seks i morges. – Nei. Han tok en pause. – Jeg våknet, ja. Men så sovnet 25


jeg igjen. Jeg sov dypt. Har du sjekket om det var noen meldinger på telefonsvareren? Thom sa: – Ja. Ingenting fra ham. – Han sa han skulle stikke innom en gang på formiddagen. – Og klokka er ikke mer enn elleve. Kanskje vi venter litt til før vi tilkaller redningshelikopteret. Eller hva tror du? – Har du brukt telefonen? spurte Rhyme brått. – Kanskje han ringte mens du snakket. – Jeg snakket med … – Sa jeg noe? spurte Rhyme. – Nå er du sint. Jeg sa ikke at du ikke kunne ringe til noen. Det kan du godt. Det har du alltid kunnet. Poenget er bare at han kan ha ringt mens du brukte telefonen. – Nei, poenget denne morgenen er at du er sur. – Nå begynner du igjen. Har du hørt om «samtale venter»? Du kan ta imot to samtaler på en gang. Jeg skulle ønske vi hadde det. Hva vil min gamle venn Lon? Og hans venn baseballspilleren? – Spør dem. – Jeg spør deg. – De vil snakke med deg. Det er alt jeg vet. – Om noe ve-eldig vi-iktig. – Lincoln! Thom sukket. Den unge mannen med det flotte utseendet dro hånden gjennom det blonde håret sitt. Han hadde lysebrune bukser og hvit skjorte, og et perfekt knyttet, blåblomstrete slips. Da Rhyme ansatte Thom for et år siden, hadde han sagt til ham at han godt kunne gå med olabukser og t-skjorte hvis han ville. Men han hadde vært like korrekt kledd hver eneste dag. Rhyme visste ikke hvorfor det bidro til at han ville beholde den unge mannen, men det gjorde det. Ingen av Thoms forgjengere hadde vart mer enn seks uker. Halvparten hadde fått sparken, halvparten hadde sagt opp selv. – Velvel, hva sa du til dem? – Jeg sa at de måtte gi meg noen minutter til å sørge for at du så anstendig ut før de kom opp. Bare for en kort stund. – Så det sa du. Uten å spørre meg. Tusen takk. Thom tok et par skritt bakover og ropte ned den smale trappa til første etasje. – Nå kan dere komme, mine herrer. 26


– De sa noe mer til deg, ikke sant? sa Rhyme. – Du har ikke fortalt meg alt. Thom svarte ikke og, Rhyme så de to mennene nærme seg. Da de kom inn i rommet, snakket Rhyme først. Han sa til Thom: – Dra for gardinet. Du har plaget fuglene nok allerede. Hvilket egentlig betydde at han hadde fått nok av det voldsomme sollyset. Stum. På grunn av den ekle, klebrige teipen hun hadde over munnen, kunne hun ikke si et eneste ord. Det gjorde henne mer hjelpeløs enn håndjernene som satt tett rundt håndleddene hennes. Mer enn de harde, sterke fingrene rundt overarmen hennes. Drosjesjåføren hadde fortsatt finlandshetta på seg. Han førte henne ned en skitten, fuktig gang forbi rekker av rør og kanaler. De befant seg i kjelleren i en eller annen kontorbygning. Hun ante ikke hvor. Hvis jeg bare kunne få snakket til ham … TJ. Colfax var en spiller, trollkvinnen i Morgan Stanleys tredje etasje. En forhandler. Penger? Er det penger du er ute etter? Jeg kan skaffe deg penger, massevis av penger, gutten min. Tønnevis. Hun tenkte dette tusen ganger, forsøkte å fange blikket hans, som om hun kunne tvinge ordene inn i hodet på ham. Vææææærsåsnill! tagg hun lydløst og begynte å tenke på hvordan hun skulle omsette pensjonsfondet sitt og selge 400kubikkeren. Vær så snill! Hun husket kvelden i forveien: Mannen hadde snudd ryggen til fyrverkeriet, slept dem ut av drosjen og lagt dem i jern. Så hadde han slengt dem i bagasjerommet og kjørt videre. Først over brostein og ødelagt asfalt, deretter over noen bedre veier og så på noen dårlige igjen. Hun hørte summingen fra hjulene da de kjørte over en bru. Flere svinger, flere dårlige veier. Til slutt hadde drosjen stoppet, og sjåføren hadde kommet seg ut og lot til å åpne en port og noen dører. Han kjører inn i en garasje, hadde hun tenkt. Alle lydene fra byen ble borte, og 27


den putrende lyden fra eksosrøret ble kraftigere, ga gjenlyd i veggene. Så ble bagasjerommet åpnet, og mannen halte henne ut. Han rev diamantringen av fingeren hennes og stakk den i lomma. Deretter førte han henne langs vegger med spøkelsesaktige ansikter, bleknede malerier av tomme øyne stirret mot henne. En slakter, en djevel, tre triste barn – malt rett på den smuldrende murpussen. Hun ble slept inn i en muggen kjeller og slengt ned på gulvet. Han trampet opp trappa og lot henne ligge igjen der i mørket, omgitt av ekle lukter – råtnende kjøtt og søppel. Der hadde hun ligget i flere timer, sovet litt og grått en hel del. Hun hadde våknet brått av en høy lyd. En skarp eksplosjon. Like i nærheten. Så sov hun urolig igjen. For en halvtime siden hadde han kommet ned til henne igjen. Ført henne bort til bagasjerommet og så kjørt rundt en tjue minutters tid. Hit. Hvor nå enn det var. Nå gikk de inn i et halvmørkt kjellerrom. Midt i rommet sto det et tykt, svart rør. Han festet håndjernene hennes til det og grep tak i beina hennes, trakk dem rett ut foran henne, og fikk henne i sittende stilling. Deretter bøyde han seg ned og bant beina hennes med et tynt rep. Det tok flere minutter, for han hadde skinnhansker på. Så reiste han seg og stirret lenge på henne, før han bøyde seg ned og rev opp blusen hennes. Han gikk bak henne, og hun gispet da hun kjente hendene hans på skulderen. De lette og klemte på skulderbladene hennes. Hun gråt og tagg for seg inne i teipen. Visste hva som nå kom. Hendene hans beveget seg nedover langs armene hennes, under dem og rundt til framsiden av kroppen hennes. Men han rørte ikke brystene hennes. Nei, han famlet seg bortover huden hennes og det kjentes som om han lette etter ribbeina hennes. Han følte rundt dem og strøk over dem. TJ. skalv og prøvde å trekke seg vekk. Han klemte henne hardere, befølte henne og kjærtegnet ribbeina. Så reiste han seg. Hun hørte fottrinn som forsvant. En lang stund var alt stille, bortsett fra klagingen fra luftavkjølingsanleggene og heisene. Så plutselig skvatt hun til på grunn av en lyd rett bak seg. En lyd som ble gjentatt og gjentatt. Svisj. Svisj. Den 28


var veldig kjent og likevel greide hun ikke å plassere den. Hun prøvde å snu seg for å se hva han gjorde, men greide det ikke. Hva var det? Hun lyttet til den rytmiske lyden, igjen og igjen og igjen. Den førte henne helt tilbake til huset til moren hennes. Svisj, svisj. Lørdagsmorgenene i det lille huset i Bedford, Tennessee. Det var den eneste dagen i uka at moren ikke arbeidet, og hun brukte mesteparten av tida på husarbeid. TJ. våknet, kjente solsteken og snublet ned trappa for å hjelpe henne. Svisj. Mens hun gråt på grunn av minnene, hørte hun lyden igjen og lurte på hvorfor i all verden han feide gulvet så omhyggelig. Han så både overraskelse og ubehag i ansiktene deres. Noe du sjelden ser hos kriminaletterforskerne i New York. Lon Sellitto og unge Banks (Jerry, ikke Ernie) satte seg på Rhymes anvisning, i to støvete, ukomfortable rottingstoler. Rhyme hadde forandret seg atskillig siden siste gang Sellitto hadde vært der, og etterforskeren greide ikke helt å skjule sjokket. Banks hadde ikke noe å sammenligne med det han nå så, men han var sjokkert likevel. Det skitne rommet og den flakkende, mistenksomme stirringen. Lukten også – innvollsstanken fra det vesenet som Lincoln Rhyme nå var blitt. Rhyme angret intenst på at han hadde sluppet dem opp. – Hvorfor ringte du ikke først, Lon? – Du ville bare sagt at vi ikke skulle komme. Sant nok. Thom gikk mot trappa og Rhyme kom ham i forkjøpet. – Neida, Thom, vi trenger deg ikke. Han husket plutselig at den unge mannen alltid pleide å spørre gjestene om de ville ha noe å spise eller drikke. Den reneste Martha Stewart. Det var stille lenge. Den store, rynkete Sellitto – en veteran som hadde vært i etaten i tjue år – stirret ned i en eske ved siden av senga og begynte å snakke. Men uansett hva han hadde tenkt å si, ble det stoppet ved synet av engangsbleiene for voksne. Jerry Banks sa: – Jeg har lest boka di. Den unge mannen var ikke særlig flink til å barbere seg. Han hadde massevis 29


av kutt i ansiktet. Og så den festlige krølltoppen midt oppå hodet! Herregud, han kunne ikke være stort mer enn tolv. Jo mer herjet verden blir, tenkte Rhyme, jo yngre blir innbyggerne. – Hvilken av dem? – Åstedshåndboka di, selvfølgelig. Men jeg tenkte på billedboka. Den som kom ut for et par år siden. – Det var noen ord i den også. Den hadde mest ord, faktisk. Leste du dem? – Javisst, sa Banks fort. En diger stabel med The Scenes of the Crime sto stablet opp mot en av veggene. – Jeg visste ikke at du og Lon var venner, la Banks til. – Så Lon har ikke vist deg årboka? Med alle bildene? Har han ikke brettet opp ermene og vist deg arrene og sagt at disse sårene fikk jeg sammen med Lincoln Rhyme? Sellitto smilte ikke. Jeg kan gi ham enda mindre grunn til å smile, tenkte Ryhme. Den eldre etterforskeren lette seg gjennom stresskofferten sin. Hva i all verden hadde han der? – Hvor lenge var dere partnere? spurte Banks for å ha noe å si. – Partnere er ordet, sa Rhyme. Og så på klokka. – Vi var ikke partnere, sa Sellitto. – Jeg var i mordseksjonen og han var sjef for hele etterforskningsavdelingen. – Å, sa Banks, enda mer imponert. Å lede en hel avdeling var en av de mest ettertraktede jobbene på politistasjonen. – Javisst, sa Rhyme og så ut av vinduet, som om en av falkene kunne komme til å svippe innom med legen hans hvert øyeblikk. – De to musketerer. Sellitto var tålmodig i stemmen, noe som gjorde Rhyme rasende: – Vi arbeidet sammen i sju år, mer eller mindre tett. – Det var bra år, la Rhyme til i det samme tonefallet. Thom rynket brynene, men Sellitto merket ikke ironien. Eller han foretrakk å overhøre den. Han sa: – Vi har et problem, Lincoln. Vi trenger hjelp. Stabelen med aviser landet på nattbordet med et smell. – Hjelp? Latteren kom som en eksplosjon fra den smale nesa Blaine alltid hadde hatt mistanke om måtte være et pro30


dukt av en kirurgs drøm, men som likevel ikke var det. Hun syntes også at leppene hans var altfor perfekte (skaff deg et arr, hadde hun en gang sagt for spøk under en av de mange kranglene de nesten havnet i). Og hvorfor dukket den nydelige åpenbaringen hun var, stadig opp igjen i dag? spurte han seg selv. Han hadde våknet og tenkt på eksen sin og følt seg drevet til å skrive et brev til henne. Det sto på skjermen fortsatt. Nå lagret han dokumentet på harddisken. Stillheten fylte rommet mens han tastet inn kommandoene med én finger. – Lincoln? sa Sellitto. – Jada. Hjelp. Fra meg. Jeg er ikke døv. Banks hadde et malplassert smil i ansiktet der han flyttet seg urolig i stolen. – Jeg har faktisk en avtale, sa Rhyme. – Noen kan komme når som helst, faktisk. – En avtale? – En lege. – Sier du det? sa Banks, sannsynligvis for å ta knekken på den stillheten som nok en gang knuget dem alle. Sellitto var ikke sikker på hvilken retning samtalen hadde tatt, og sa: – Hvordan går det med deg, forresten? Banks og Sellitto hadde ikke spurt hvordan det sto til med ham da de kom. Det var et spørsmål folk flest unngikk å stille når de så Lincoln Rhyme. Svaret kunne lett bli altfor komplisert og nesten helt sikkert ubehagelig. Han sa bare: – Jeg har det utmerket, takk. Og du? Hvordan går det med Betty? – Vi er skilt, sa Sellitto fort. – Sier du det. – Hun fikk huset og jeg fikk halvparten av guttungen. Den kraftige politimannen sa det anstrengt muntert, som om han hadde sagt det samme mange ganger før, og Rhyme fikk en følelse av at historien bak nok hadde vært smertefull. Men han hadde ikke noe ønske om å høre den. På den annen side var han ikke overrasket over at ekteskapet hadde havarert. Sellitto var et arbeidsjern. Han var en av de rundt hundre virkelig førsteklasses etterforskerne på kammeret, hadde vært det i årevis – og han ble forfremmet, ikke bare fordi han hadde 31


arbeidet så lenge, men fordi han virkelig fortjente det. Rhyme hadde ikke engang visst at han var gift de første månedene de arbeidet sammen. – Hvor bor du nå? spurte Rhyme og håpet at litt hyggelig småprat ville trette dem ut og sende dem av gårde igjen. – Brooklyn. Brooklyn Heights. Jeg går til jobben av og til. Husker du de slankeprogrammene jeg drev med? De nytter ikke. Men mosjon virker. Han så verken tynnere eller tykkere ut enn han hadde gjort for tre og et halvt år siden. Eller for femten år siden, for den saks skyld. – Jasså, sa kollegaen Banks, – så det kommer en lege. Skal han … – Prøve ut en ny behandlingsmetode? Rhyme fullførte spørsmålet. – Helt riktig. – Lykke til. – Tusen hjertelig takk skal du ha. Klokka var 11.36. Formiddagen var snart over. En lege som somlet, var en elendig lege. Han så at øynene til Banks streifet over beina hans et par ganger. Den andre gangen fanget Rhyme blikket til den kvisete gutten og ble ikke overrasket da han så ham rødme. – Jeg er med andre ord redd for at jeg ikke kan hjelpe dere, sa Rhyme. – Men han er ikke kommet ennå, er han vel? spurte Lon Sellitto i den samme kalde tonen han brukte når han stakk hull på de mordmistenktes dekkhistorier. Thom dukket opp i døråpningen med en kaffekanne. Din dritt, sa Rhyme lydløst. – Lincoln glemte å spørre dere om dere ville ha noe å drikke. – Thom behandler meg som et barn. – Enhver får som han fortjener, repliserte assistenten. – Greit, sa Rhyme irritert. – Vil dere ha kaffe? Jeg tror jeg tar litt morsmelk. – Altfor tidlig, sa Thom. – Baren er ikke åpen ennå. Han hadde ingen problemer med å håndtere det rasende ansiktet til Rhyme. Øynene til Banks feide nok en gang over Rhyme. Kanskje 32


han ikke hadde ventet seg annet enn skinn og bein. Men muskelsvinnet hadde stanset opp ikke lenge etter ulykken og de første fysioterapeutene som hadde slitt ham ut med øvelser. Og Thom, som av og til kunne være en skikkelig drittsekk og andre ganger litt av en hønemor, var også en meget god trener. Han kjørte Rhyme gjennom en mengde passive ROMøvelser hver eneste dag. Han gjorde omhyggelige notater om goniometrien – alle målene som registrerte bevegelsene i leddene til Rhyme. Han sjekket omhyggelig de spastiske reaksjonene og sørget for at armene og beina stadig ble trukket ut og bøyd sammen. ROM-øvelsene førte ikke til mirakler, men de sørget for at det fortsatt var litt styrke i musklene, reduserte de plagsomme rykningene og styrket blodtilførselen. For en som ikke hadde kunnet bevege annet enn musklene i skuldrene, hodet og den venstre ringfingeren i tre og et halvt år, var Lincoln Rhyme ikke i så dårlig forfatning. Den unge etterforskeren så vekk fra den kompliserte svarte ECU-kontrollen som var festet til Rhymes finger, med forbindelse til en annen kobling som igjen ledet flere kabler og ledninger bort til datamaskinen og et veggpanel. Den lammes liv består av kabler, hadde terapeuten sagt til Rhyme en gang for lenge siden. De av dem som var rike, i hvert fall. De som hadde flaks. Sellitto sa: – Vi hadde et mord tidlig i morges på West Side. – Vi har fått inn meldinger om uteliggere – både menn og kvinner – som har forsvunnet den siste måneden, sa Banks. – Først trodde vi det kunne være en av dem, men det var det ikke, la han dramatisk til. – Offeret var en av dem som ble vist på TV i går kveld. Rhyme stirret uforstående på den unge mannen med det kvisete ansiktet. – Hvem er dem? Thom sa: – Han ser ikke på nyhetene. Hvis det er kidnappingen dere tenker på, har han ikke hørt noe om den. – Ser du ikke på nyhetene? lo Sellitto. – Du, som leste fire aviser om dagen og tok opp de lokale nyhetene på video for å kunne se dem når du kom hjem. Blaine fortalte meg at du en gang hadde kalt henne Katie Couric midt under et samleie. – Nå leser jeg bare litteratur, sa Rhyme overlegent og løgn33


aktig. Thom sa: – Litteratur er nyheter som ikke blir borte med det samme. Rhyme overhørte ham. Sellitto sa: – En mann og en kvinne kom tilbake fra forretningsreise på østkysten. Tok en drosje fra JFK-flyplassen. Kom aldri hjem. – Det kom en melding til oss klokka halv tolv. En drosje hadde kjørt nedover BQE i Queens. Hvit mann og hvit kvinne i baksetet. De hamret mot glasset. Ingen så nummeret. – Men dette vitnet som så bilen, så han sjåføren? – Ingen beskrivelse. – Den kvinnelige passasjeren? – Vi har ikke hørt noe mer om henne. Klokka var blitt ti over halv tolv. Rhyme var rasende på Dr. William Berger. – Fæl historie, mumlet han fraværende. Sellitto pustet ut, høyt og lenge. – Fortsett, fortsett, sa Rhyme. – Han hadde ringen hennes, sa Banks. – Hvem hadde hva? – Offeret. De fant ham i dag morges. Han bar en kvinnering. Den tilhørte den andre passasjeren. – Dere er sikre på at den er hennes? – Initialene hennes sto inni den. – Dere har med andre ord en upers, fortsatte Rhyme, – som vil dere skal vite at han fortsatt har kvinnen og at hun er i live. – En upers? spurte Thom. Da Rhyme overhørte ham, sa Sellitto: – En ukjent person. – Men vet du hvordan han fikk den på fingeren hans? sa Banks, litt for storøyd for Rhyme. – Ringen hennes, mener jeg. – Aner ikke. – Skar kjøttet av fingeren på fyren. Alt sammen. Helt ned til beinet. Rhyme smilte blekt. – En smarting, med andre ord. – Hvorfor var det så smart? – Han ville forsikre seg om at ingen som kom forbi tok ringen. Den var blodig, ikke sant? – Skikkelig tilgriset. 34


– Det gjorde det vanskelig å få øye på den. Så har vi AIDS og hepatitt. Selv om noen hadde oppdaget den, ville mange latt være å sikre seg trofeet. Hva heter hun, Lon? Den eldre detektiven nikket til kollegaen sin, og han slo opp i notisboka. – Tammie Jean Colfax. Til daglig bare kalt TJ. Tjueåtte. Arbeider for Morgan Stanley. Rhyme merket seg at Banks hadde en ring. En slags skolering. Gutten var altfor veloppdragen til å ha gått bare videregående og deretter politiskolen. Og det var ikke noe militært over ham. Det skulle ikke forundre ham om ringen var merket Yale. En politietterforsker? Hvor i all verden kom dette til å ende? Den unge politimannen holdt rundt kaffekoppen sin. Den ristet litt fra tid til annen. Med en bitteliten bevegelse med ringfingeren på Everest & Jennings ECU-plate, som den venstre hånden var festet til, klikket Rhyme seg gjennom en rekke menyer og slo av luftavkjølingsanlegget. Han prøvde ikke å sløse bort kreftene på oppvarming og luftavkjøling, han sparte dem heller til «nødvendigheter» som lys, datamaskinen og sidevendersystemet. Men når det ble for kaldt, begynte nesa hans å renne. Og det var faen meg tortur for en krøpling. – Ikke noe utpressingsbrev? spurte Rhyme. – Ingenting. – Er det du som leder etterforskningen? spurte Rhyme Sellitto. – Jeg er underlagt Jim Polling. Og vi vil gjerne at du ser på åstedsrapporten. Han lo nok en gang. – Jeg? Jeg har ikke sett en åstedsrapport på tre år. Hva i all verden har du å hente her? – Du kan fortelle en hel masse, Line. – Hvem er det som er sjef for avdelingen nå? – Vince Peretti. – Sønn av han fyren i kongressen, sa Rhyme. – La ham se på den. De nølte et øyeblikk: – Vi vil heller ha deg. – Hvem er vi? – Sjefen. Undertegnede. 35


– Og hva sier Peretti når han får høre om denne mangelen på tillit til ham, tror du? spurte Rhyme og smilte som en skolepike. Sellitto reiste seg og skrittet rundt i rommet mens han stirret på stablene med blader. Forensic Science Review. Harding & Boyles utstyrskatalog over vitenskapelig utstyr. The New Scotland Yard Forensic Investigation Annual American College of Forensic Examiners Journal. Report of the American Society of Crime Lab Directors. CRSforlagets Forensics. Journal of the International Institute of Forensic Science. – Legg merke til at abonnementene gikk ut for lenge siden, sa Rhyme. – Dessuten er de støvete. – Alt i dette rommet er støvete, Line. Hvorfor kan du ikke kutte ut den latskapen din og gjøre rent her inne? Banks stirret vettskremt på ham. Rhyme kvelte et latterutbrudd. Det føltes så fremmed. Han hadde glemt å passe på, og irritasjonen hadde veket plass for humor. Han beklaget et øyeblikk at han og Sellitto hadde mistet kontakten. Så undertrykte han den følelsen og brummet: – Beklager. Jeg kan ikke hjelpe dere. – Fredskonferansen begynner på mandag. Vi … – Hva slags konferanse? – I FN. Ambassadører, statsoverhoder. Byen vil være full av viktige personer. Hørte du om de greiene i London for to dager siden? – De greiene? gjentok Rhyme bitende. – Noen forsøkte å bombe hotellet der UNESCO hadde et møte. Borgermesteren er vettskremt. Redd for at noen skal prøve seg på konferansen. Han vil ikke ha stygge overskrifter i Post. – Dessuten har dere et lite problem til, sa Rhyme skarpt. – Nemlig at heller ikke denne frøken Tammie Jean akkurat satte pris på hjemkomsten sin. – Jerry, gi ham noen flere detaljer. Få ham til å sikle litt. Banks flyttet oppmerksomheten fra beina til Rhyme og over til senga hans – et langt mer interessant objekt etter Rhymes mening. Særlig kontrollpanelet. Det så ut som om det tilhørte et romskip, og det hadde kostet omtrent like mye. – Ti timer 36


etter at de ble kidnappet, finner vi den mannlige passasjeren – John Ulbrecht – skutt og begravd levende ved siden av jernbanesporet til Amtrak i nærheten av Thirty-seventh og Eleventh. Det vil si, han er død. Men han ble begravd levende. Han ble skutt med et våpen av kaliber.32. Banks så opp og la til: – Honda Accord-en blant kuler. Det ville med andre ord ikke være snakk om listige deduksjoner om forbryteren takket være eksotiske skytevåpen. Banks virker ganske glup, tenkte Rhyme. Det eneste som feiler ham er ungdommen hans, og den kan han kanskje vokse av seg. Selv følte Lincoln Rhyme at han aldri hadde vært ung. – Hva med riflingen på kula? spurte Rhyme. – Seks furer, venstredreining. – Så han brukte en colt, sa Rhyme og stirret på tegningen over åstedet igjen. – Du sa «han», fortsatte den unge detektiven. – Men det er «de». – Hva for noe? – Gjerningsmenn. To stykker. Vi fant to ulike sett fotavtrykk mellom graven og jernstigen som førte opp til veien, sa Banks og pekte på tegningen. – Avtrykk på stigen? – Ingenting. Fjernet. De var grundige. Fotavtrykkene fører til graven og tilbake til stigen. Uansett, de måtte ha vært to for å kunne slepe på offeret. Han veide over hundre kilo. En mann ville ikke greid det alene. – Fortsett. – De fikk ham til graven, slapp ham nedi, skjøt ham og begravde ham, gikk tilbake til stigen, klatret opp og forsvant. – Skjøt ham mens han lå i graven? spurte Rhyme. – Stemmer. Det var ingen blodspor noe sted rundt stigen eller mellom stigen og graven. Rhyme merket at han begynte å bli litt interessert. Men han sa: – Hva trenger dere meg for? Sellitto gliste med de ujevne, gule tennene sine. – Vi har et mysterium, Line. En samling spor som ikke stemmer. – Hva så? Det var sjelden et åsted bare besto av spor som det gikk an å forklare. 37


– Denne saken her er virkelig merkelig. Les rapporten selv. Vær så snill. Jeg legger den her. Hvordan virker denne greia? Sellitto stirret på Thom, som plasserte rapporten i sidevenderen. – Jeg har ikke tid, protesterte Rhyme. – Det der er litt av en innretning, sa Banks og stirret på sidevenderen. Rhyme reagerte ikke. Han stirret på den første siden og leste den omhyggelig. Flyttet ringfingeren nøyaktig en millimeter til venstre. En gummiert stav vendte siden. Han leste. Tenkte: Det her er faktisk merkelig. – Hvem hadde ansvaret for åstedet? – Peretti selv. Da han fikk høre at offeret var den ene av de som hadde tatt drosje, kom han og overtok. Rhyme fortsatte å lese. Et helt minutt var han fengslet av de fantasiløse formuleringene i politirapporten. Så ringte det på døra, og hjertet hans begynte å løpe løpsk. Øynene hans gled over mot Thom. De var kalde og gjorde det klart at nå var det slutt på alt utenompreiket. Thom nikket og gikk øyeblikkelig ned i første etasje. Alle tanker om drosjesjåfører, åstedsbevis og kidnappede bankfolk forsvant fra hodet til Lincoln Rhyme. – Det er Berger, erklærte Thom over hustelefonen. Endelig. Endelig! – Jeg beklager, Lon, men nå må jeg be deg gå. Det var hyggelig å treffe deg igjen. Han smilte. – En interessant sak. Sellitto nølte, så reiste han seg. – Vil du lese hele rapporten, Lincoln? Si hva du mener? Rhyme sa: – Javisst. Han la hodet tilbake mot puta. Lamme av hans type, som kunne bevege både hodet og halsen, kunne styre en rekke instrumenter ved hjelp av tredimensjonale hodebevegelser. Men Rhyme hatet hodestøtter. Det var så få sanselige nytelser igjen her i verden at han ikke hadde lyst til å gi slipp på gleden over å hvile hodet mot en to hundre dollars dunpute. Gjestene hadde trettet ham ut. Det var ennå ikke midt på dagen, men alt han drømte om var å få sove. Nakkemusklene hans dunket av smerte. Da Sellitto og Banks hadde kommet seg bort til døra, sa Rhyme: – Lon, vent litt. Etterforskeren snudde seg. 38


– Det er én ting du må huske. Du har bare funnet halve åstedet. Det viktigste er det andre stedet. Hovedåstedet. Huset hans. Det er der han er. Og det blir ikke lett å finne det. – Hvorfor tror du det er et annet åsted? – Fordi han ikke skjøt offeret i graven. Han skjøt ham der – på hovedåstedet. Og der har han sannsynligvis kvinnen. I en kjeller eller et eller annet sted i en forlatt del av byen. Eller begge deler … Du skjønner det, Banks, sa Rhyme og kom spørsmålet fra den unge etterforskeren i forkjøpet, – han ville ikke tatt sjansen på å skyte noen og samtidig holde en annen fanget uten at han hadde et bortgjemt og hemmelig sted å gjøre det. – Kanskje han brukte lyddemper. – Da ville det vært bomulls- eller gummispor på kula, sa Rhyme kjapt. – Men hvordan kunne mannen ha blitt skutt et annet sted? protesterte Banks. – Det var ingen blodspor på åstedet. – Jeg går ut fra at offeret ble skutt i ansiktet, sa Rhyme. – Det stemmer, svarte Banks. Det dukket et idiotisk smil opp i ansiktet hans. – Men hvordan kunne du vite det? – Veldig smertefullt, veldig lammende og med veldig lite blodsøl hvis du bruker.32. Sjelden dødelig hvis du bommer på hjernen. Med offeret i en slik tilstand kunne gjerningsmannen føre ham med seg overalt. Jeg sier gjerningsmannen fordi det bare er én. Taushet. – Men … det var to sett fotavtrykk, nærmest hvisket Banks, som om han var i ferd med å uskadeliggjøre en landmine. Rhyme sukket: – Hælene er like. Det er sporene etter en mann som gikk samme vei to ganger. Bare for å narre oss. Og avtrykkene som fører nordover, er like dype som avtrykkene sørover. Derfor bar han ikke på en hundre kilo tung mann verken den ene eller den andre veien. Var offeret barføtt? Barks kikket på notatene sine: – Han hadde sokker. – Akkurat. Gjerningsmannen brukte skoene til offeret da han tok den lure, lille turen til stigen og tilbake. – Men hvis han ikke kom ned stigen, hvordan kom han seg da til graven? 39


– Han førte mannen bortover togsporet. Sannsynligvis nordfra. – Men det er ingen stiger ned til togsporet på mange kvartaler i begge retninger. – Men det er tunneler som går parallelt med sporene, fortsatte Rhyme. – De fører til noen av kjellerne i de gamle lagerbygningene langs Eleventh Avenue. En gangster som het Owney Madden fikk laget dem under forbudstida. På den måten kunne han føre illegal whisky inn til New York Centraltogene som gikk til Albany og Bridgeport. – Men hvorfor ikke begrave offeret i nærheten av tunnelen? Hvorfor ta sjansen på å bli sett med offeret hele veien til veiovergangen? Rhyme var utålmodig nå. – Skjønner du ikke hva han prøver å fortelle oss? Banks begynte å si noe, men ristet på hodet i stedet. – Han måtte plassere liket et sted der det kunne bli oppdaget, sa Rhyme. – Han ønsket at noen skulle finne det. Derfor lot han hånden stikke opp i været. Han vinker til oss. Han vil fange oppmerksomheten vår. Beklager, men det er nok bare én gjerningsmann. På den annen side er han smart nok for to. Et eller annet sted ikke langt unna er det en dør som fører til en tunnel. Finn den, og let etter fingeravtrykk. Dere finner nok ingen, men dere må gjøre det likevel. På grunn av avisene. Når denne historien blir kjent … Lykke til, mine herrer. Men nå må dere gå. Lon? – Ja? – Ikke glem hovedåstedet. Hva som enn hender, er du nødt til å finne det. Fort. – Takk skal du ha, Line. Les rapporten nå. Rhyme sa at det skulle han selvfølgelig gjøre, og merket seg at de trodde på løgnen. Fullstendig.

40

Profile for Cappelen Damm AS

Knokkelsamleren av Jeffery Deaver  

Lincoln Rhyme er tidligere sjef for New York politiets kriminaltekniske avdeling. Etter en skyteskade har han i noen år vært lam, og vier nå...

Knokkelsamleren av Jeffery Deaver  

Lincoln Rhyme er tidligere sjef for New York politiets kriminaltekniske avdeling. Etter en skyteskade har han i noen år vært lam, og vier nå...