KAZUO ISHIGURO
KLARA OG SOLEN Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Kazuo Ishiguro Originalens tittel: Klara and the Sun Oversatt fra engelsk av Bjørn Alex Herrman Copyright © Kazuo Ishiguro 2021 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-67935-4 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslag: Faber Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 9,9/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til minne om min mor Shizuko Ishiguro (1926–2019)
DEL EN
Da vi var nye, sto Rosa og jeg midt i butikken, borte ved bladbordet, og kunne se gjennom mer enn halve vinduet. Så vi kunne følge med utenfor – på kontorarbeiderne som skyndte seg forbi, drosjene, løperne, turistene, Tiggermann og hunden hans og den nederste delen av RPO-bygningen. Da vi hadde funnet oss mer til rette, lot Bestyrer oss gå helt frem til vi sto rett bak vindusutstillingen, og da kunne vi se hvor høy RPO-bygningen var. Og hvis vi var der på det riktige tidspunktet, kunne vi se Solen på sin ferd krysse mellom toppen av bygningene på vår side over til RPO-bygningsiden. Når jeg var så heldig å se ham sånn, bøyde jeg ansiktet frem for å ta inn så mye av næringen hans jeg kunne, og hvis Rosa var sammen med meg, sa jeg til henne at hun skulle gjøre det samme. Etter et øyeblikk eller to måtte vi gå tilbake til plassene våre, og da vi var nye, bekymret vi oss alltid for at vi skulle bli svakere og svakere fordi vi ikke kunne se Solen fra midt i butikken. Gutte-KV Rex, som sto ved siden av oss da, sa at det ikke var noe å bekymre seg for, og at Solen hadde måter å nå oss på uansett hvor vi var. Han pekte på gulvplankene og sa: «Der er Solens mønster, der. Hvis dere er engstelige, kan dere bare ta på det og bli sterke igjen.» Det var ingen kunder da han sa det, og Bestyrer var opptatt med å ordne med noe i Den røde hyllen, og jeg ville ikke forstyrre henne med å be om lov. Så jeg kikket på Rosa, 9
og da hun stirret uttrykksløst tilbake, tok jeg to skritt frem, satte meg på huk og strakte begge hendene mot solmønsteret på gulvet. Men så fort fingrene mine rørte ved det, bleknet mønsteret, og selv om jeg prøvde alt jeg kunne – jeg klappet på stedet der det hadde vært, og da det ikke virket, gned jeg hendene over gulvplankene – kom det ikke tilbake. Da jeg reiste meg igjen, sa Gutte-KV Rex: «Det var grådig, Klara. Dere jente-KV-er er alltid så grådige.» Selv om jeg var ny da, slo det meg med én gang at det kanskje ikke var min skyld at Solen tilfeldigvis hadde trukket tilbake mønsteret sitt akkurat da jeg rørte ved det. Men Gutte-KV Rex beholdt det alvorlige ansiktsuttrykket. «Du tok all næringen selv, Klara. Se, det er nesten blitt mørkt.» Lyset inne i butikken var ganske riktig blitt veldig dunkelt. Selv utenfor på fortauet så Borttauingssone-skiltet på lyktestolpen grått og matt ut. «Unnskyld,» sa jeg til Rex, og snudde meg mot Rosa: «Unnskyld. Jeg mente ikke å ta alt selv.» «Det er din skyld,» sa Gutte-KV Rex, «at jeg kommer til å bli svak før kvelden.» «Nå tuller du,» sa jeg til ham. «Jeg vet det.» «Jeg tuller ikke. Jeg kan bli syk her og nå. Og hva med KV-ene innerst i butikken? Det er noe som feiler dem allerede. Nå kan de ikke unngå å bli verre. Du var grådig, Klara.» «Jeg tror ikke på deg,» sa jeg, men jeg var ikke så sikker lenger. Jeg så på Rosa, men hun hadde det samme tomme uttrykket. «Jeg føler meg dårlig allerede,» sa Gutte-KV Rex. Og han seg forover. «Men du sa det jo selv. Solen har alltid måter å nå oss på. Du bare tuller, jeg vet det.» Til slutt klarte jeg å overbevise meg selv om at Gutte-KV Rex bare ertet meg. Men det jeg merket den dagen, var at jeg uten å ville det hadde fått Rex til å ta opp noe ubehage10
lig, noe de fleste KV-ene i butikken helst ikke ville snakke om. Og ikke lenge etterpå skjedde det noe med Gutte-KV Rex som fikk meg til å tenke at selv om han hadde tullet den dagen, hadde det vært litt alvor i det også. Det var en klar morgen, og Rex sto ikke lenger ved siden av oss, for Bestyrer hadde flyttet ham til den forreste nisjen. Bestyrer sa alltid at alle plasseringer var grundig gjennomtenkt og at det var like stor sjanse for at vi ville bli valgt enten vi sto her eller der. Likevel var vi alle klar over at blikket til en kunde som kom inn i butikken først ville falle på den forreste nisjen, og Rex var naturligvis glad for å få sin tur der. Vi så på ham fra midt i butikken, der han sto med løftet hake og solmønsteret over hele seg, og Rosa bøyde seg mot meg en gang og sa: «Å, ser han ikke fantastisk ut! Nå kommer han helt sikkert til å finne et hjem snart!» Den tredje dagen Rex sto i nisjen kom en jente inn sammen med moren sin. Jeg var ikke så god til å vurdere alder da, men jeg husker at jeg gjettet at jenta var tretten og et halvt, og nå tror jeg at det var riktig. Moren var kontorarbeider, og av skoene og drakten skjønte vi at hun var høystatus. Jenta gikk rett bort til Rex og stilte seg foran ham, mens moren kom ruslende i vår retning og kastet et blikk på oss, før hun fortsatte innover, der to KV-er satt på glassbordet og dinglet fritt med beina slik Bestyrer hadde sagt de skulle. På et tidspunkt ropte moren, men jenta overhørte henne og fortsatte å se opp på ansiktet til Rex. Så strakte barnet seg frem og lot hånden stryke langs Rex’ arm. Rex sa selvfølgelig ingenting, bare smilte ned til henne og ble stående stille, akkurat som vi hadde fått beskjed om å gjøre når en kunde viste spesiell interesse. «Se!» hvisket Rosa. «Hun kommer til å velge ham! Hun elsker ham. Så heldig han er!» Jeg dultet hardt til Rosa for å få henne til å tie, for det var lett å høre oss. Nå var det jenta som ropte på moren, og snart sto begge to foran Gutte-KV Rex og målte ham opp og ned, mens jenta innimellom strakte seg frem og tok på ham. De snakket lavt sammen, og på et tidspunkt hørte jeg jenta si: «Men 11
han er perfekt, mamma. Han er nydelig.» Og et øyeblikk senere sa barnet: «Å, men mamma, da!» Bestyrer hadde nå stilt seg ubemerket bak dem. Til slutt snudde moren seg mot Bestyrer og spurte: «Hvilken modell er dette?» «Han er en B2,» svarte Bestyrer. «Serie tre. For det rette barnet vil Rex være den perfekte følgesvenn. Jeg tror særlig han vil oppmuntre en pliktoppfyllende og lærevillig holdning hos et ungt menneske.» «Ja, det kunne denne unge damen sannelig trenge.» «Å, mor, han er perfekt!» Da sa moren: «B2, serie tre. Det er de med solopptaksproblemer, ikke sant?» Hun sa det rett ut, så Rex hørte det, stadig med et smil i ansiktet. Rex fortsatte også å smile, men barnet virket forvirret og så fra Rex til moren. «Det er riktig,» sa Bestyrer, «at serie tre hadde noen mindre problemer til å begynne med. Men de rapportene var sterkt overdrevet. I omgivelser med normalt lysnivå er det overhodet ingen problemer.» «Jeg har hørt at sviktende solopptak kan føre til andre problemer,» sa moren. «Til og med adferdsmessige.» «Unnskyld meg, frue, men serie tre-modellene har gitt mange barn enorm glede. Med mindre man bor i Alaska eller nede i en gruvesjakt, er det ingenting å være redd for.» Moren fortsatte å se på Rex. Til slutt ristet hun på hodet. «Jeg beklager, Caroline. Jeg skjønner hvorfor du liker ham. Men han er ikke noe for oss. Vi skal finne en som er perfekt til deg.» Rex fortsatte å smile til kundene hadde gått, og til og med etterpå, uten å vise noe tegn til å være trist. Men det var da jeg kom på at han hadde tullet med meg, og da ble jeg sikker på at de spørsmålene om Solen, om hvor mye av næringen hans vi kunne få, allerede hadde opptatt Rex en stund. I dag innser jeg selvfølgelig at Rex ikke kan ha vært den eneste. Men offisielt var det ikke noe problem i det hele tatt 12
– hver enkelt av oss hadde spesifikasjoner som garanterte at vi ikke ville bli påvirket av faktorer som hvor i et rom vi var plassert. Likevel ville en KV merke at han ble apatisk etter noen timer borte fra Solen, og begynne å bekymre seg for at det var noe i veien med ham – at han hadde en feil som gjaldt bare ham, og at hvis det ble kjent, ville han aldri finne et hjem. Det var en av grunnene til at vi alltid tenkte så mye på å være i vinduet. Hver enkelt av oss var blitt lovet sin tur, og hver enkelt av oss lengtet etter at den skulle komme. Det hadde også å gjøre med det Bestyrer kalte den «spesielle æren» ved å representere butikken for utsiden. Og uansett hva Bestyrer sa, visste vi selvfølgelig alle at vi hadde større sjanse for å bli valgt mens vi var i vinduet. Men det viktigste, som vi alle forsto uten å si det, var Solen og næringen hans. Rosa tok det opp med meg en gang, hviskende, en liten stund før det ble vår tur. «Klara, når vi kommer i vinduet, tror du at vi vil få så mye kraft at vi aldri kommer til å mangle det igjen?» Jeg var fremdeles ganske ny da, så jeg visste ikke hva jeg skulle svare, selv om jeg hadde tenkt på det samme spørsmålet. Så ble det endelig vår tur, og en morgen gikk Rosa og jeg opp i vinduet mens vi passet på ikke å velte noe av utstillingen slik paret før oss hadde gjort den foregående uken. Butikken var selvfølgelig ikke åpen ennå, og jeg trodde at gitteret skulle være helt nede. Men straks vi hadde satt oss i Den stripete sofaen, så jeg at det var en smal åpning langs bunnen av gitteret – Bestyrer måtte ha løftet det litt for å sjekke at alt var klart til oss – og lyset fra Solen laget et skinnende rektangel som nådde opp på podiet og stanset i en rett linje foran oss. Vi trengte bare å strekke litt på føttene for å stikke dem inn i varmen fra det. Da skjønte jeg at uansett svaret på Rosas spørsmål var vi i ferd med å få all den næringen vi ville trenge for en god stund fremover. Og straks Bestyrer trykket på bryteren og gitteret gikk helt opp, ble vi dekket av blendende lys. 13
Her må jeg tilstå at for meg hadde det alltid vært en annen grunn til at jeg ville være i vinduet, som ikke hadde noe med Solens næring eller å bli valgt å gjøre. I motsetning til de fleste KV-er, i motsetning til Rosa, hadde jeg alltid lengtet etter å se mer av utsiden – og å se den i alle detaljer. Så straks gitteret gikk opp, ble jeg så oppspilt over å innse at det nå bare var glassruten mellom meg og fortauet, at jeg fritt kunne se, på nært hold og i sin helhet, så mange ting som jeg før bare hadde sett hjørner og kanter av, at jeg et øyeblikk nesten glemte Solen og hans vennlighet mot oss. For første gang kunne jeg se at RPO-bygningen i virkeligheten besto av adskilte mursteiner, og at den ikke var hvit, som jeg alltid hadde trodd, men lysegul. Nå så jeg også at den var enda høyere enn jeg hadde forestilt meg – tjueto etasjer – og at hvert gjentatte vindu var understreket med sin egen spesielle karm. Jeg så at Solen hadde trukket en diagonal linje tvers over fasaden til RPO-bygningen, slik at det på den ene siden var en trekant som så nesten hvit ut, mens det på den andre var en som så veldig mørk ut, enda jeg nå visste at det bare var den lysegule fargen. Og ikke bare kunne jeg se hvert enkelt vindu helt opp til taket, noen ganger kunne jeg se menneskene inni, som sto, satt eller gikk rundt. Og nede på gaten kunne jeg se de forbipasserende, de ulike skotypene deres, pappkrus, skuldervesker, små hunder, og hvis jeg ville kunne jeg følge hvem som helst av dem med øynene helt forbi fotgjengerovergangen og det andre Borttauingssone-skiltet, der to reparatørmenn sto over et sluk og pekte. Jeg kunne se rett inn i drosjene som bremset for å slippe folk over fotgjengerovergangen – hånden til en sjåfør som trommet på rattet, luen til en passasjer. Dagen gikk, Solen holdt oss varm, og jeg så at Rosa var veldig glad. Men jeg la også merke til at hun nesten ikke så på noen ting, bare holdt blikket festet på det første Borttauingssone-skiltet rett foran oss hele tiden. Bare når jeg pekte ut noe for henne, snudde hun på hodet, men så mistet hun interessen og ga seg til å se på fortauet utenfor og skiltet igjen. 14