Adrian McKinty
Kjeden Oversatt av Lars-Erik Sørbotten
Adrian McKinty Originalens tittel: The Chain Oversatt av Lars-Erik Sørbotten Copyright © 2019 by Adrian McKinty Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-63158-1 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Gregg Kulick Omslagsillustrasjon: Getty Images Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Det finnes en grad av visdom i å se mørkt på livet og betrakte verden som et slags helvete. Arthur Schopenhauer: Parerga und Paralipomena, 1851
We must never break The Chain. Stevie Nicks: «The Chain», original demo, 1976
første del
Alle de bortkomne pikene
1
Torsdag kl. 07.55 Hun sitter på bussholdeplassen og sjekker ut likes på Instagram-feeden og legger ikke engang merke til mannen med pistolen før han er nesten ved siden av henne. Hvis Kylie hadde sett ham noen sekunder tidligere, kunne hun hatt en sjanse. Hun kunne ha sluppet skolevesken og løpt over myra. Hun er tretten år og ganske kvikk, og hun har full oversikt over alle myrhull og kvikksandfelt på Plum Island. Morgenens havtåke henger fortsatt i luften, og mannen er stor og klossete. Det ville vært vanskelig for ham å følge etter henne, og han ville i hvert fall ha måttet gi opp jakten før skolebussen kom klokken 08.00. Alt dette farer gjennom hodet hennes i løpet av ett sekund. Mannen står nå foran henne. Han har på seg en svart finlandshette og har pistolen rettet mot brystet hennes. Hun gisper og mister telefonen. Dette er åpenbart ingen spøk. Det er november; halloween var for en uke siden. «Vet du hva dette er?» spør mannen. «Det er en pistol», svarer Kylie. 9
«Det er en pistol som peker rett mot hjertet ditt. Hvis du skriker eller kjemper imot eller prøver å løpe, skyter jeg deg. Har du forstått?» Hun nikker. «Greit. Bra. Ta det helt rolig. Ta dette bindet for øynene dine. Det din mor gjør i løpet av de neste tjuefire timene, avgjør om du lever eller dør. Og når … hvis vi lar deg gå, vil vi ikke at du skal kunne identifisere oss.» Kylie tar skjelvende på seg det fôrede, elastiske øyebindet. En bil stopper ved siden av henne. Døren åpner seg. «Kom deg inn. Pass hodet», sier mannen. Hun snubler inn i bilen. Døren lukkes bak henne. Alle mulige slags tanker farer gjennom hodet hennes. Hun vet at hun ikke burde ha satt seg inn i bilen. Det er slik jenter forsvinner. Det er slik jenter forsvinner hver dag. Hvis man setter seg inn i bilen, er det over. Hvis man setter seg inn i bilen, er man fortapt for alltid. Man setter seg ikke inn i bilen; man snur seg og løper, løper, løper. For sent. «Ta på henne bilbeltet», sier en damestemme fra forsetet. Kylie begynner å gråte under øyebindet. Mannen setter seg inn i baksetet ved siden av henne. «Prøv å holde deg rolig, Kylie. Vi ønsker virkelig ikke å skade deg», sier han. «Dette må være en feil», sier hun. «Moren min har ikke penger. Hun begynner ikke i den nye jobben før –.» «Si at hun skal ikke skal snakke», sier damen kort fra forsetet. 10
«Det handler ikke om penger, Kylie», sier mannen. «Bare slutt å snakke, ok?» Bilen spinner i grus og sand før den kjører fort av sted. Den akselererer raskt opp gjennom girene. Kylie lytter mens bilen kjører over broen til Plum Island, og hun krymper seg idet hun hører den surklende brummingen fra skolebussen som kjører forbi. «Kjør sakte», sier mannen. Den automatiske dørlåsen slår seg på, og Kylie bebreider seg selv for å ha gått glipp av en sjanse. Hun kunne ha løsnet bilbeltet, åpnet døren og rullet seg ut. Panikken begynner å få overtaket. «Hvorfor gjør dere dette?» jamrer hun. «Hva skal jeg si til henne?» spør mannen. «Ikke si noe. Be henne holde kjeft», svarer kvinnen. «Du må være stille, Kylie», sier mannen. Bilen kjører fort, antakelig langs Water Street ved Newburyport. Kylie tvinger seg selv til å puste dypt. Inn og ut, inn og ut, slik skolerådgiveren viste henne i mindfulnesstimen. Hun vet at hun må være observant og tålmodig hvis hun skal holde seg i live. Hun er intelligent. Hun hospiterer til og med på videregående av og til. Alle sier hun er oppvakt. Hun må bevare roen og legge merke til ting og ta sjansen når den byr seg. Jenta i Østerrike hadde overlevd, og det hadde de jentene i Cleveland også. Og hun hadde sett litt på TV om den mormonerjenta som hadde vært kidnappet, på Good Morning America, og nå var hun blitt voksen. Alle hadde overlevd. De hadde vært heldige, men kanskje det ikke bare handler om flaks. Hun svelger en ny bølge av frykt som nesten kveler henne. 11
Kylie hører bilen kjøre opp på broen på Route 1 ved Newburyport. De kjører over Merrimack-elven mot New Hampshire. «Ikke så fort», mumler mannen, og bilen sakker på farten i et par minutter før den gradvis begynner å kjøre fortere igjen. Kylie tenker på moren sin. Hun er på vei til Boston for å snakke med kreftlegen. Stakkars mamma, dette kommer til å –. «Å, faen!» sier kvinnen ved rattet, tydelig skrekkslagen. «Hva er det?» spør mannen. «Det stod en politibil rett på den andre siden av delstatsgrensen.» «Det er greit, jeg tror det går … nei, helvete heller, der er blålysene», sier mannen. «Han stopper deg. Du kjørte for fort! Du må stoppe.» «Jeg vet det», svarer kvinnen. «Det går fint. Ingen kan ha meldt bilen stjålet ennå. Den har stått i den sidegata i Boston i ukevis.» «Det er ikke bilen som er problemet. Hun er problemet. Gi meg pistolen.» «Hva har du tenkt å gjøre?» «Hva kan vi gjøre?» «Vi kan snakke oss ut av det», insisterer mannen. «Med en kidnappet jente med bind for øynene i baksetet?» «Hun kommer ikke til å si noe. Gjør du vel, Kylie?» «Nei, jeg lover», klynker Kylie. «Si at hun skal være stille. Ta av henne bindet og be henne senke hodet og se rett ned», sier kvinnen. 12
«Knip igjen øynene. Ikke lag en lyd», sier mannen idet han tar av henne bindet og dytter hodet hennes ned. Kvinnen kjører inn til siden, og politimannen stopper antakelig bak dem. Kvinnen ser ut til å betrakte politimannen i bakspeilet. «Han skriver ned bilnummeret i loggboken sin. Han har sannsynligvis rapportert det over radioen også», sier hun. «Det er greit. Bare snakk med ham. Det går bra.» «Alle sånne delstatspolitibiler har dashbordkameraer, har de ikke?» «Jeg vet ikke.» «De kommer til å være på utkikk etter denne bilen. Etter tre personer. Vi vil måtte gjemme bilen i låven, kanskje i årevis.» «Ikke overreager nå. Han kommer bare til å gi deg en fartsbot.» Kylie hører knasingen fra støvlene til politimannen idet han stiger ut av bilen sin og går mot dem. Hun hører at kvinnen senker vinduet på førersiden. «Å gud», hvisker kvinnen mens han nærmer seg. Knasingen fra støvlene stopper ved det åpne vinduet. «Har jeg gjort noe galt, betjent?» spør kvinnen. «Vet du hvor fort du kjørte?» spør politimannen. «Nei», sier kvinnen. «Jeg målte deg til 83. Dette er en skolesone med en fartsgrense på 40. Du så kanskje ikke skiltene?» «Nei, jeg visste ikke at det var en skole her.» «Det står skilt overalt.» «Jeg beklager, jeg så dem bare ikke.» «Kan jeg få se …» begynner politimannen og stopper. 13
Kylie vet at han ser på henne. Hun skjelver over hele kroppen. «Er det datteren din som sitter ved siden av deg?» spør han mannen. «Ja», sier mannen. «Kan du vise meg ansiktet ditt, frøken?» Kylie løfter hodet, men holder øynene hardt lukket. Hun skjelver fortsatt. Politimannen har forstått at noe er galt. Det går et halvt sekund mens politimannen, Kylie, kvinnen og mannen vurderer hva de skal gjøre. Kvinnen stønner, og så høres lyden av et enkelt pistolskudd.
2
Torsdag kl. 08.35 Det skal være et rutinebesøk hos kreftlegen. En halvtårskontroll for å sjekke at alt er bra, og at brystkreften fortsatt er på tilbakegang. Rachel har sagt til Kylie at hun ikke skal bekymre seg; hun føler seg i kjempeform, og alt er nesten helt sikkert i orden. Hun vet imidlertid med seg selv at alt kanskje ikke er i orden. Hun hadde opprinnelig time på torsdag før høsttakkefesten, men etter at doktor Reed hadde fått svar på blodprøvene, ville hun snakke med Rachel i dag. Så tidlig som mulig. Doktor Reed er en seriøs, avbalansert og sindig kvinne fra Nova Scotia, og hun er ikke typen til å overreagere. Rachel prøver å ikke tenke på det mens hun kjører sørover på I-95. Hvorfor bekymre seg? Hun vet ikke noe. Kanskje doktor Reed skal hjem til høsttakkefesten og vil bli tidlig ferdig med alle avtalene sine. Rachel føler seg ikke syk. Hun har faktisk ikke følt seg så bra på mange år. En liten stund hadde hun følt seg som en slags ulykkens yndling. Men alt det der har endret seg. 15
Skilsmissen ligger bak henne. Hun skriver filosofiforelesninger for den nye jobben sin, som hun starter i i januar. Det brune håret hennes har nesten vokst helt ut igjen etter cellegiftbehandlingen, hun har fått igjen kreftene og har begynt å legge på seg. Hun har lagt bak seg stresset og den psykiske belastningen fra året som gikk. Hun er igjen den velorganiserte kvinnen med kontroll over livet som hadde to jobber for å hjelpe Marty gjennom jusstudiene, og som skaffet dem huset på Plum Island. Hun er bare trettifem. Hun har hele livet foran seg. Bank i bordet, tenker hun og klapper på en grønn del av dashbordet hun håper er av tre, men som hun mistenker er plast. Bak i det mystiske rotet i bagasjerommet på Volvo 240-en ligger en gammel spaserstokk av eik, men det er ikke noe poeng i å risikere liv og lemmer for å få tak i den. Klokken er 08.36 ifølge telefonskjermen. Omtrent nå stiger Kylie av bussen og går over lekeplassen sammen med Stuart. Hun trykker på «send» og tekster Kylie den dumme vitsen hun har spart på hele morgenen: «Hva kaller du ungene til ålen?» Da Kylie ikke svarer etter ett minutt, sender hun svaret: «Barnåler.» Fortsatt ikke noe svar. «Tok du den? Barn-åler», tekster Rachel. Kylie ignorerer henne med vilje. Men jeg skal vedde på at Stuart ler, tenker Rachel med et smil. Han ler alltid av de dumme vitsene hennes. 8.38 nå, og trafikken blir tettere. Hun vil ikke komme for sent. Hun kommer aldri for sent. Kanskje hun bør ta av fra I-95 og kjøre inn via Route 1? 16
Kanadierne feirer høsttakkefesten på en annen dato, husker hun. Doktor Reed har bedt henne komme fordi prøveresultatene ikke ser bra ut. «Nei», sier hun høyt og rister på hodet. Hun vil ikke falle inn i gamle, negative tankebaner. Hun er på vei fremover. Og selv om hun fortsatt har reisepass til de sykes kongerike, vil hun ikke at det skal definere henne. Det ligger bak henne, sammen med servitørjobben og Uber-kjøringen og løgnene til Marty. Endelig bruker hun evnene og ressursene sine til fulle. Hun er lærer nå. Hun tenker på sin første forelesning. Kanskje Schopenhauer blir litt for tung for folk flest. Kanskje hun skal begynne timen med den vitsen om Sartre og servitrisen på Deux –. Telefonen ringer, og hun skvetter til. Ukjent nummer står det. Hun svarer på håndfrihøyttaleren: «Hallo?» «Det er to ting du må huske», sier en stemme gjennom en slags stemmeforvrengningsmaskin. «Nummer én: Du er ikke den første og vil helt sikkert ikke bli den siste. Nummer to: Husk; det handler ikke om pengene – det handler om Kjeden.» Dette må være en slags spøk, sier en del av hjernen hennes. Men andre, dypere og mer urgamle strukturer i lillehjernen begynner å reagere med noe som bare kan kalles ren, dyrisk frykt. «Jeg tror du har feil nummer», prøver hun. Stemmen fortsetter ufortrødent: «Rachel, om fem minutter vil du få den viktigste telefonsamtalen i ditt liv. Du blir nødt til å kjøre inn til veikanten. Du blir nødt til å holde hodet kaldt. Du vil motta detaljerte instruksjoner. Sørg for at telefonen er fullt oppladet, og pass også på at du har penn 17
og papir tilgjengelig så du kan skrive ned instruksjonene. Jeg skal ikke lyve for deg og si at dette vil bli enkelt. De neste dagene vil bli svært vanskelige, men Kjeden vil hjelpe deg gjennom dem.» Rachel kjenner at hun blir kald. Hun kjenner smaken av gamle kobbermynter i munnen. Hun er svimmel. «Jeg må ringe politiet eller –.» «Ikke noe politi. Ingen representanter for ordensmakten. Du vil klare deg helt fint, Rachel. Du ville ikke ha blitt utvalgt hvis vi trodde du var typen som ville falle helt sammen. Det du blir bedt om, kan virke umulig nå, men det er fullstendig innenfor din rekkevidde.» Det farer en isbrodd nedover ryggraden hennes. Fremtiden trenger seg inn i nåtiden. En fryktelig fremtid, som ifølge stemmen vil åpenbare seg om bare noen få minutter. «Hvem er du?» spør hun. «Be til Gud om at du aldri finner ut hvem vi er, og hva vi er i stand til.» Telefonen blir stum. Hun sjekker anropsloggen igjen, men nummeret er skjult. Men den stemmen. Mekanisk forvrengt og beregnende, selvsikker, iskald, arrogant. Hva kan det være han mener med at hun skal få den viktigste samtalen i sitt liv? Hun sjekker bakspeilet og legger seg over fra venstre til midtre fil, i tilfelle det virkelig kommer en ny oppringning. Hun pirker nervøst på en løs tråd på den røde genseren sin da iPhonen ringer igjen. Ukjent nummer igjen. Hun trykker hardt på den grønne svar-knappen. «Hallo?» «Snakker jeg med Rachel O’Neill?» spør en stemme. En 18
annen stemme. En kvinne. En kvinne som høres svært opprørt ut. Hun har lyst til å si «nei», hun vil verge seg mot den katastrofen som ruver foran henne, ved å fortelle at hun faktisk har begynt å bruke pikenavnet sitt igjen – Rachel Klein – men hun vet at det ikke er noen vits i det. Det er ingenting hun kan si som vil hindre denne kvinnen i å fortelle henne at det verst tenkelige har skjedd. «Ja», sier hun. «Jeg er så lei meg, Rachel, jeg har fryktelige nyheter til deg. Har du penn og papir til instruksjonene?» «Hva har skjedd?» spør hun. Hun er virkelig redd nå. «Jeg har kidnappet datteren din.»