Kazuo Ishiguro En kjempe begravd

For folk derfra betegnet «den gamle tornebusken» like mye et naturskjønt sted som det hagtorntreet som formelig vokste rett ut av steinen på kanten av klippen et kort stykke fra hulen. Når det var pent vær, så sant det ikke blåste for mye, var det et trivelig sted å slå seg ned på. Man hadde fin utsikt over landskapet ned til vannet, over elvens slyng og myrtraktene bortenfor. Om søndagene lekte barna ofte rundt de knudrete røttene og dristet seg noen ganger til å hoppe utfor kanten av klippen, som egentlig bare var en slak skråning et barn ikke ville ta skade av, bare rulle som en tønne utfor gressbakken.

Men en morgen som denne, når både voksne og barn var travelt opptatt, ville stedet vært øde, og da Axl kom opp over tåken, forundret det ham ikke at de to kvinnene var alene og avtegnet seg nesten som silhuetter mot den hvite himmelen. Og den fremmede kvinnen var ganske riktig rart kledd der hun satt med ryggen mot steinen. På avstand virket kappen hennes iallfall som om den besto av mange løse tøystykker som var tråklet sammen, og nå blafret den i vinden så eieren nærmest så ut som en stor fugl som skulle til å lette. Ved siden av henne virket Beatrice – som fremdeles sto oppreist, men med hodet bøyd mot den andre – sped og sårbar. De snakket alvorlig sammen, men da de så at Axl kom gående, tidde de og fulgte ham med øynene. Så kom Beatrice bort til kanten av klippen og ropte: «Stopp der, kjære husbond, ikke lenger! Jeg kommer ned til deg. Du får ikke klyve opp hit og uroe den stakkars damen nå som hun endelig kan hvile bena og spise litt brød fra i går.»

Axl ventet som han ble bedt om, og det varte ikke lenge før han så sin kone komme ned det lange tråkket dit hvor han sto. Hun gikk rett bort til ham, og trolig var hun redd vinden skulle bære ordene deres opp til den fremmede kvinnen, for hun sa lavmælt: «Er det de dumme kvinnfolka som har sendt deg? Da 21