__MAIN_TEXT__

Page 1


Patricia Wilson

Kaneltreet Oversatt av Solveig Moen Rusten


Patricia Wilson Originalens tittel: Villa of Secrets Oversatt av Solveig Moen Rusten Text copyright © Patricia Wilson Originally published in the English language as Villa of Secrets by Zaffre, an imprint of Bonnier Zaffre, London Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-59944-7 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Shutterstock og Dreamstime Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Berty, Michelle og Peter


PANDORAS ESKE Håp er det eneste gode igjen i esken Pandora lukket. Borte er dyrebar tillit. Liv og glede knuses og kveles og forfengelighetens fattigdom rammer oss. Men håpet lever fortsatt, min venn, takket være Pandoras lynraske hånd.


Kapittel 1

Rhodos, Hellas, nåtid Naomi lukket den tunge døra og smatt gjennom en forvitret buegang. Et øyeblikk ble hun stående med lukkede øyne og ansiktet mot solen. Kanskje burde hun ikke la bestemoren bli igjen alene, men Bubba sov, og Naomi trengte sårt litt frisk luft. Hun ville være tilbake om tjue minutter. Hun gjorde et kast med hodet så det mørke håret falt nedover ryggen, og gikk med energiske skritt og pumpende armer i retning stranda. Viltvoksende prestekrager stakk hodene ut av sprekker i kantsteinene og nikket henne velkommen når hun for forbi. Veien hun gikk på, var rammet inn av medtatte, slitte, støvete fasader, men her og der ble de pastellfargede murveggene brutt opp av iøynefallende fargesterke firkanter – dørene inn til naboenes gårdsplasser, i blått, lilla, turkis, rødt og grønt. Et broket utvalg av krukker gjorde veien smal som en gangsti. Urnene huset et virvar av blomster: lakserosa geranium, kirsebærrøde georginer og tunge påskeliljer som utsondret en eksotisk duft. Halvveis nede i gaten hang en livfull og ugjennomtrengelig klase røde trillingblomster over en høy steinmur, og skapte en etterlengtet skyggeflekk på den varme brosteinen. Da Naomi nærmet seg stranda, slo duften av sommer og 9


hav mot henne, og minner fra barndommen, med sine uatskillelige lukter, raste gjennom hodet hennes. Hun husket vaser med gult fiskegarn som lå og tørket i solen på diket. Sementbrygga var sprutet ned med gjennomskinnelige fiskeskjell som glitret som fargerike paljetter i det skarpe lyset. Værbitte seil, som hadde fanget vinden på utallige turer, endte tunge og slitne sine dager over rekkverk i havna. Havkrystaller funklet som fargerik ansiktsmaling på armene hennes. Da hun slikket det rue saltet av huden, kjente hun smaken av Middelhavet og lengtet etter å stupe uti sjøen. Da Naomi var fem, hjalp hun og moren til med å skrubbe blåsvarte blåskjell på dekk på farens båt. Hvert skjell ble nøye gransket før de slapp det ned i bøtta. Foreldrene satt stille og tilfredse side om side mens de smilte bredt til hverandre, stolte smil, skjønte Naomi først nå. Hun husket at hun hoppet fra moloen med klassekameratene sine, at de tok bombeplask og hylte av latter når de brøt vannoverflaten. Støyende fugler hadde skreket og kjempet om plassen bak farens båt når den var på vei tilbake til havna om morgenen. Før skolen pleide Naomi å løpe ved vannkanten parallelt med båten og vinke og rope: «Pappa! Pappa!» ut mot havet. På stranda satt værbitte menn på rekke og rad med et arsenal av lange fiskestenger og lo og ropte til henne. «Løp, Naomi, løp!» Og faren tutet med tåkeluren til ære for henne og vinket tilbake. Ti fine år fulle av latter og kjærlighet fikk hun sammen med foreldrene sine. Så ble Rebecca født, og alt forandret seg. Til tross for alt det hadde tatt fra henne, elsket Naomi havet, både lydene fra det og dets ulike dufter og ansikter. Nå var stranda tom, bortsett fra en enslig fisker som satt på en bøtte og stirret utover Middelhavet. Naomi hadde sett ham der før, nybarbert, værbitt ansikt, velbrukte dyre klær. De nikket til hverandre idet hun passerte. 10


Glatte, grå steiner forent av årer av hvit marmor klapret og gled unna under føttene hennes. Hun skyndet seg mot beltet av våt sand i vannkanten. I det fjerne var et storslagent cruiseskip på vei mot Kos, og hun så for seg mannen sin som serverte middag i en av de luksuriøse spisesalene. Ved daggry hadde Blå Safir ligget til havn i Rhodos by. Da Costa var ferdig på jobb, hadde han kommet hjemom. «Gjett hvem!» ropte han og braste gjennom døra med en bukett gule roser løftet mot henne. «Costa! Å!» Hun slo armene rundt halsen hans og kysset ham lidenskapelig. Costa, som var et hode høyere enn Naomi, løftet henne opp og sa: «Jeg var gal av lengsel, Naomi. Jeg måtte se deg.» Hun satte buketten i en mugge vann og tok ham i hånden. De hadde to måneder å ta igjen og løp opp trappen og tilbrakte hele ettermiddagen i sengen, der de tumlet og fomlet, lo og elsket, uten å trenge å si med ord hvor mye de fortsatt brydde seg om hverandre. Etterpå dusjet de sammen, tannkremkyss og kropper glatte av badeskum. De skrubbet hverandre på ryggen og la planer for vinteren, snakket om guttene sine som gikk på universitetet, om olivenhøstingen og hva slags sofa de skulle kjøpe. Hun så mot skipet. Jeg elsker deg, Costa. De voldsomme bølgene tidligere på dagen hadde avtatt, og en sti av oransje lys fra solnedgangen strakte seg over Middelhavet. Naomi skvatt da en hvit fugl fløy som en pil opp fra bambuskrattet like ved. Hun stanset. Den lille hegren forfulgte en øyenstikker, før den foldet de engleaktige vingene sine og vendte tilbake til villniset i strandkanten. Det var et magisk syn, og Naomi ble stående som fjetret og tenke på søsteren sin i London. Hun skulle så gjerne delt det fine øyeblikket med noen, og så for seg at hun fortalte Rebecca hva hun nettopp hadde sett. Opplevde Rebecca 11


slike vakre øyeblikk i storbyen? Forsto Rebecca hva hun gikk glipp av og hvor dypt hun var savnet, eller hadde hennes minner om magiske Rhodos for alltid bleknet? Hun og den kjekke mannen hennes levde sikkert et travelt liv, midt i den kaotiske småbarnsfasen. Naomi husket hvordan Rebecca lo når de gjorde rampestreker, husket det lekne glimtet i blikket hennes og hvor trist hun så ut når hun tenkte på dem som ikke var like heldige som henne. Tanken på at hun nå hadde mistet søsteren sin, gjorde Naomi ille til mote, og det var vondt å tenke på nevøene eller niesene hun antakelig hadde, som hun aldri var blitt kjent med. Hun kom til stedet der hun pleide å snu, ved en massiv bunker ute på grunna, en levning fra den siste krigen. Den vendte mot de tyrkiske fjellene, som var synlige i horisonten. Den grå bunkeren var tæret av havet, men fremsto likevel som uforgjengelig. Naomi satte seg på en stein, festet blikket på cruiseskipet og tenkte igjen på sin eneste søster. Rebecca trengte i hvert fall ikke å bekymre seg for penger. London var et sted for de rike, der folk levde i en luksus de tok for gitt. Naomi slo armene rundt knærne og lurte på om hun noen gang kom til å se søsteren sin igjen. Hun håpet at gamle sår med tiden skulle gro, slik at de i hvert fall kunne veksle noen ord nå og da. Ingen tvilte på at Rebecca og mannen hennes var forelsket i hverandre. Om Bubba bare hadde forklart hvorfor hun ble så rasende … ville Rebecca kanskje ikke tatt så heftig til motmæle. Et tiår hadde gått siden Rebecca reiste. Ti år med fullt hus, gutter som vokste, eksamener og dårlig råd. Men nå som Naomis gutter hadde begynt å studere, og cruisesesongen hadde begynt og Costa var tilbake på Blå Safir, føltes hjemmet hennes så tomt. På vei tilbake kikket hun inn i bambuskrattet. Hegren var ikke å se. En nydelig fugl, men nå var alle spor etter den borte. Akkurat som Rebecca, tenkte hun. Naomi og søsteren hadde stått hverandre så nær, og ti år 12


var lang tid. Naomi kunne begynne fredsforhandlinger nå, hvorfor skulle hun ikke det? Noen måtte jo prøve å forene familien igjen. Problemet var Rebeccas blonde østerrikske ektemann. Eller nei. Det var faktisk Naomis bestemor som var skyld i splittelsen. Naomi mistenkte at Bubba, som var jødisk, hadde for mange krigsminner begravd i dypet av hukommelsen. Hvis det stemte og disse minnene ble brakt til overflaten nå som Bubba var så svak etter slaget, ville Naomi helst ikke tenke på hva som kunne skje. En bølge skylte over føttene hennes. Naomi stirret på de våte joggeskoene og ble for første gang på mange år slynget tilbake i tid, til denne samme stranda, til den verste dagen i livet sitt. *** Rhodos, Hellas, februar 1984 «Ta på deg kåpen, Naomi!» ropte Bubba opp trappen. «Vi må komme oss av gårde før det blir verre. Jeg kan ikke sitte her med hendene i fanget. Jeg må se selv!» Ti år gamle Naomi løp ned steintrappen idet bestemoren, som bar Rebecca i et sjal inntil brystet, ropte: «Jeg tar med meg søsteren din over veien nå.» «Jeg kommer.» Naomi fulgte etter bestemoren ut i den forblåste gaten. Den røde kåpen hennes danset hit og dit i vinden, som en glad hundevalp, men Naomi var ikke i humør for lek og moro. Med stort besvær fikk hun armene inn i ermene. Bubba ga spedbarnet til prestens kone og lovte å komme tilbake snart. Presten, Papas Yiannis Voskos, dukket opp i døra. Han satte seg på kne foran Naomi og kneppet kåpen hennes. Aldri før hadde hun sett ham så nedslått. Øynene var blodskutte og urolige i det hårete ansiktet. Vanligvis smilte han til henne og sa: «Hvordan har den store jenta mi det i dag?» før han på et blunk tryllet frem et sukkertøy eller 13


en mynt bak øret hennes. Men stormen hadde blåst humøret hans bort. «Vet du noe mer?» sa han til Bubba, og grep trekorset som hang mot brystet hans. Bubba ristet på hodet. «Jeg tåler ikke å gå slik og vente,» sa hun med skingrende bekymring i stemmen. «Det driver meg til vanvidd.» Papas Yiannis stirret dystert mot de svarte tordenskyene. «Må Gud være med dem.» Han la hånden på Bubbas skulder. «Vær forsiktig hvis du går ned til stranda. Det er farlig der nede nå.» Med vinden i ansiktet skyndet Bubba og Naomi seg mot stranda. Ørene deres fanget opp lyden av det brølende havet lenge før de så vannet. De rundet hjørnet og ble slått tilbake idet en grufull dønning løftet gigantiske bølger mot land. Med et øredøvende, skummende raseri traff de sanden. Naomi var livredd. Hun klemte bestemorens hånd og snublet bortover den skrånende rullesteinsstranda. De sto helt øverst på de glatte steinene, likevel var skoene hennes snart gjennomvåte. Vindkastene rykket i klærne hennes så hun nesten mistet balansen. Hun prøvde å rope til Bubba at hun var redd, men vinden stjal ordene fra munnen hennes. I levenet skapt av rullende steiner, brølende brenninger og ulende vind stirret hun ut mot havet. Selv om klokken knapt var fire, hadde svarte skyer samlet seg rundt fullmånen på desemberhimmelen. Skyene kastet et uhyggelig mørke over havet og stranda, før stråler av lysende måneskinn brøt gjennom og lyste opp stormen. Naomi tenkte på bestemoren sin som en bøtte fylt til randen av klemmer og kyss som ventet på å bli utdelt. Men det milde uttrykket i Bubbas ansikt var borte, og erstattet med uro. Øynene var blitt til smale sprekker og kjeven var skutt frem. De stirret fortvilet gjennom skum og vannsprut i håp om å få et glimt av Elevtheria, båten til foreldrene hennes, men havet kom mot dem, igjen og igjen, og tvang dem til å gå høyere opp i den våte steinskråningen. 14


Moren og faren hadde fisket om natten og skulle ha seilt hjem i morges. «Det går sikkert bra, Bubba,» prøvde Naomi å si. Faren var god til å seile og en dreven sjøfarer, det var hun helt sikker på. Han hadde fortalt henne mange spennende historier om stormfulle netter i båten, om bølger høye som hus, om havfruer og sjømonstre, mens hun kikket skrått opp på ham og lurte på hvilke deler av historien som var sanne og hvilke som var oppspinn. Bubba, som var tynn som en strek, men sterk som et muldyr og minst like sta, ble overmannet av tretthet og stormende vindkast, og motvillig gikk de hjemover. Papas Yiannis lovte å be for foreldrene hennes. Bubbas tårer rant som røde elver nedover det bleke, salttørkede ansiktet. Først trodde Naomi at bestemoren gråt blod. Bestemorens gråt gjorde henne brydd, og hun visste ikke hvor hun skulle feste blikket. Bubba satte seg ved Rebeccas seng, vugget den nyfødte og stirret tomt ut i luften. Nå og da dirret haken hennes, idet en ny bølge av gråt veltet frem. Hun la hånden på Naomis kinn og sa: «Du er så lik moren din, jenta mi. På en annen måte enn søsteren din. Du må be til Gud om at Sonia er kommet seg i sikkerhet.» Naomi hadde sin fars nese, men selv nå, når hun så seg i speilet, så hun de klassiske greske trekkene hun hadde etter moren, og sikkert etter bestemoren også, da hun var ung. Liten av vekst, olivenhud, brune øyne og viltre mørke krøller. Hun prøvde å trøste Bubba, tørke tårene hennes, klemme og kysse henne slik Sonia gjorde når Naomi hadde fått skrubbsår på knærne. Men berøringen fikk Bubba til å gråte enda mer. Naomi var mer bekymret for Bubba enn for foreldrene. Faren hennes var verdens beste seiler. Han hadde helt sikkert funnet et trygt sted å søke ly. Hun visste alt som var å vite om «steder å søke ly»; det var mange av dem i historiene faren fortalte henne på sengekanten. «Du må huske, Naomi, at uansett hvor sterk stormen er, 15


kan du alltid finne et sted å søke ly, et sted der du kan være til det har roet seg og du trygt kan dra videre.» Senere samme kveld forlot Bubba huset. Naomi, som var moden for alderen, men ennå ikke forsto alvoret i situasjonen, ble redd da hun ikke kom tilbake. Hun husket engstelsen i bestemorens ansikt tidligere på dagen, og mistenkte at hun hadde gått tilbake til stranda. Hun gikk inn til lille Rebecca, som sov i sengen sin, før hun forlot huset og fulgte etter bestemoren ned til havet. Stormen hadde løyet. Månen gled bak tette skyer, og vinden sang sin klagesang. Naomi ble redd der hun sto alene i mørket, det føltes som om det var noe ondt i natten, men så skar Bubbas jammer gjennom det svarte. I et glimt fyltes Naomi av frykt for Busemannen og ropte «Bubba!» inn i vinden, i et fortvilet håp om at bestemoren skulle høre henne. Bubbas jamring fikk Naomi til å tro at Busemannen hadde tatt henne. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Hva om Bubba hadde falt og brukket et bein og lå og klynket av smerte? Naomi visste at hun måtte hjelpe henne, men fantasimonstre og demoner var overalt. «Bubba!» ropte hun igjen, og løp så fort hun kunne over de glatte steinene, for alle visste at Busemannen ikke løp særlig fort. «Bubba, hvor er du?» Hun stoppet, omsluttet av mørket, og virvlet rundt, for Busemannen var alltid bak deg … eller under sengen din … eller andre steder der du ikke kunne se ham, klar til å slå kloa i deg, jaget deg til du ble så redd at du ikke turte å puste. Nå var han på stranda, i mørket. Hun kunne fornemme det ruvende nærværet hans. En skikkelse kom ravende ut av natten. Naomi hylte og sank sammen, helt kraftløs i beina. Bubba sjanglet mot henne med en splintret planke i hånden, som Naomi skjønte var en del av en forlist fiskebåt. «Er de hjemme, Naomi? Er de kommet tilbake?» jamret hun. «Nei, jeg har ikke hørt noe, Bubba, men det går sikkert bra. Pappa er god til å seile.» Lettelsen strømmet gjennom 16


henne, og der og da kunne hun ha nektet, også overfor seg selv, for at hun hadde vært redd. Naomi tok Bubbas ru hånd i sin og leide henne tilbake til huset. «Hysj, du vekker Rebecca,» sa hun. Det var hun som oppførte seg som den voksne nå. Foreldrene kom til å bli stolte av henne. Kanskje kom de til å øke ukelønnen hennes når de kom tilbake. «Tørk øynene dine og vask hendene, så lager jeg litt kakao til deg,» sa hun til bestemoren, for det var det Sonia sa til datteren sin når Naomi var opprørt for noe. Neste morgen stirret Bubba rødøyd og stivt fremfor seg mens hun vugget Rebecca for å få henne til å slutte å gråte. «Kle på deg, Naomi. Vi må på apoteket for å kjøpe morsmelkerstatning,» sa hun. *** Naomi kastet en flat stein mot vannet og telte fire sprett før den forsvant. Selv om minnene hennes var vonde, var det noe rent og rensende ved dem. Fiskeren satte nytt agn på kroken sin. «Får du noe?» ropte hun. Han ristet på hodet. «Ingenting.» «Kanskje i morgen,» sa hun oppmuntrende. Smilet hans laget rynker ved øynene og ga det furete ansiktet et løft. Hun hadde inntrykk av at han ikke smilte så ofte som han burde. Naomi kom hjem, skjøv den blå ytterdøra opp og bråstoppet. Søte gamle Bubba satt på sengekanten og gråt og strevde med en pistol. Naomi bykset frem. «Nei!» I et glimt forestilte hun seg et øredøvende smell med groteske følger. Alt fosset opp som kokende melk inni henne, og hun holdt på å kaste opp på steinmosaikkgulvet. Hun tok et skritt mot sengen for å få tak i våpenet før bestemoren greide å trekke av.

Profile for Cappelen Damm AS

Kaneltreet  

Rebeccas ekteskap er på bristepunktet, og når hun i tillegg får dårlige nyheter fra familien på Rhodos, reiser hun motvillig tilbake til sin...

Kaneltreet  

Rebeccas ekteskap er på bristepunktet, og når hun i tillegg får dårlige nyheter fra familien på Rhodos, reiser hun motvillig tilbake til sin...