Page 1


Florence McNicoll

Julens ni liv Oversatt av Veronica Garten


Florence McNicoll Originalens tittel: Nine Lives of Christmas Oversatt av Veronica Garten © Florence McNicoll 2019 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-67437-3 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til kattene som gjør husene våre til hjem. Og spesielt til Booby, den herlige katten vår.


Forfatterens merknad: Denne boka er inspirert av det fantastiske arbeidet som gjøres av Battersea Dogs and Cats Home. Det er imidlertid først og fremst en roman, og jeg har tatt meg noen friheter når det gjelder omplasseringsprosedyrene. Det jeg håper skinner igjennom, er hvor mye arbeid Battersea legger i å finne nye hjem til de vakre kattene. Hvis du vil vite mer om prosessen, gå til www.battersea.org.uk.


Kapittel 1

Hva ville en katt ha gjort? tenkte Laura Summers trøtt da vekkeklokka ringte. Rob gryntet til ved siden av henne idet hun strakte ut hånden for å trykke på slumreknappen. Så sovnet han igjen. En katt ville så visst ikke ha slept seg ut av senga klokka seks en kald, mørk vintermorgen. Nei, en katt ville ha krøllet seg sammen under dyna igjen og sovet til minst ti, sikkert elleve, før den sto opp og forlangte mat og kos. Så ville den ha gått bort til favorittstedet ved radiatoren og kost seg der resten av dagen. Laura smilte. Tanken på alle kattene som ventet på henne på Battersea, var mer enn nok til å få henne ut av senga. Hun dro på seg morgenkåpa og tuslet ut på kjøkkenet for å lage seg en kopp te og åpne den første luka i sjokoladekalenderen. Hvem sa at sjokolade ikke kunne være frokost? Vanlige kostholdsregler gjaldt ikke i desember; det var Lauras filosofi. Morgenene hennes hadde ikke alltid vært sånn. Da hun jobbet som personlig sekretær i Nimbus, et av de ledende reklamebyråene i London, våknet hun ofte før vekkeklokka ringte, og ble liggende i senga med en hard klump 9


i magen mens hun bekymret seg for et utall mulige katastrofer – hadde hun husket å sende ut invitasjonene, hadde hun bestilt drosje til sjefen til rett tid? Hun hadde sluttet i byrået for omtrent to år siden, etter at sjefen hadde gitt henne en spesielt brutal overhøvling fordi hun hadde spurt om noen trengte en klem under et anspent kundemøte. Etter konfrontasjonen hadde Laura søkt tilflukt inne på toalettene, og mens hun forsøkte å samle seg ved å se på favorittkattevideoene sine, hadde hun fått øye på en annonse på Facebook-siden til Battersea, der de søkte etter en velferdsmedarbeider til kattehuset. Det hadde føltes som et tegn, og Laura bestemte seg for at hun ville jobbe et sted der de ville sette pris på evnen hennes til å ta vare på mennesker – i dette tilfellet katter, som uansett var hennes favorittmennesker. Og hun hadde aldri sett seg tilbake. Hun hadde elsket tiden på velferdsavdelingen. Hun hadde tatt seg av kattene fra det øyeblikket de kom dit, og sørget for at de hadde det trygt og godt, var velfødde og friske, før de fikk nye hjem. For en måneds tid siden hadde hun imidlertid byttet rolle, og nå var hun i omplasseringsteamet. Der skulle hun hjelpe potensielle eiere med å finne katten som passet for dem, og kattene med å finne nye, permanente hjem. Til å begynne med hadde hun vært observatør under intervjuer med interesserte familier, så hadde hun øvd seg på å ta bilder av kattene til nettprofilen deres og å svare på telefoner og e-postforespørsler. Erfaringen fra velferdsteamet hadde vært til stor hjelp, men læringskurven hadde likevel vært bratt, og Laura var ivrig etter å vise hva hun var god for – samtidig som hun var i overkant nervøs. Hun hadde alltid slitt med selvtilliten, og satt ofte igjen med følelsen av at hun var den usynlige i rommet, den som ikke ble hørt, eller 10


som mumlet og ble bedt om å gjenta det hun sa. Det var en av grunnene til at hun ofte følte seg mer tilpass sammen med dyr enn med mennesker – og spesielt gjaldt det katter. Hun var aldri taus og følte seg aldri dum når hun snakket til en katt. De fikk henne til å slappe av, og et lite rapp med halen, en rykning i øret eller durende maling bekreftet at hun ble hørt og forstått. Laura drakk opp teen og listet seg til dusjen for ikke å vekke Rob. Han hadde kommet hjem sent i går kveld, litt brisen etter å ha feiret å ha kapret enda en ny klient. Rob var det eneste positive hun hadde tatt med seg fra tiden i reklamebyrået. Han var en fremadstormende kundeansvarlig hos Nimbus, sjarmerende, selvsikker og vanvittig kjekk, med blå øyne og mørkebrunt hår som la seg ned i pannen på en måte som fremdeles fikk magen hennes til å gjøre et byks. Laura hadde vært avstandsforelsket i ham, og samtalene dem imellom hadde stort sett bare bestått av at Rob ba om møter med sjefen hennes eller spurte henne om å komme med kaffe – og hun gjorde seg alltid flid med å velge kjeks hun trodde Rob ville like. Så da han for to år siden kom bort til henne på firmaets halloweenfest og ba henne med ut, ble hun selvsagt lamslått. Hun hadde stått i en krok og knuget hendene sine og lurt på hvordan i all verden alle andre greide å komme på så mye å prate om. Laura likte å innbille seg at kjeksen hun hadde servert den dagen – en kombinasjon av bourbonkjeks og rosa vaffelkjeks – hadde overbevist ham om at de hørte sammen, men Rob sa at det dreide seg mer om Catwoman-kostymet hun hadde hatt på seg. Siden hadde det vært de to. Hun hadde sluttet i reklamebyrået og fått seg jobb på Battersea like etter at de begynte 11


å treffes. Rob hadde støttet avgjørelsen hennes. Han mente at hun ville trives bedre i en ny rolle, og at det også ville være bedre for dem at de ikke jobbet sammen hvis forholdet utviklet seg til noe mer alvorlig. Og for omtrent et år siden hadde hun flyttet inn i den vakre leiligheten hans i eksklusive Chelsea. Hun følte egentlig at hun hadde vunnet førstepremien, spesielt siden hun hadde delt en nedslitt leilighet i utkanten av Nord-London med tre andre jenter som likte å feste og mislikte å rydde. Leiligheten til Rob var en fredfylt oase, innredet i utsøkte, nøytrale farger. Etter at Laura hadde tatt seg en glovarm dusj og kledd på seg tennisskjorta og fleecejakken med Battersea-logoen – hun ble fremdeles stolt når hun gjorde det – listet hun seg ut av leiligheten. Den kalde lufta fikk henne til å hutre. Hun hoppet på bussen, og så var hun på vei til Battersea. Hun var fast bestemt på å bli dyktig i den nye rollen. Dårlig selvtillit skulle ikke få komme i veien. Hun orket ikke tanken på katter som måtte være alene i julen. De kom riktignok til å bli tatt godt vare på av den enestående hæren av høytidsstemte frivillige og ansatte ved Battersea, men det kunne ikke sammenlignes med å vite at du var hjemme, for godt. Og det var spesielt én katt tankene gikk til. Bussen stoppet utenfor den berømte porten til Battersea, og Laura kjente stoltheten ile gjennom seg da hun holdt adgangskortet foran skanneren og vinket hei til vekterne og resepsjonisten idet hun gikk inn. Hun trasket over gårdsplassen og lot blikket gli over blandingen av gammelt og nytt som hun likte så godt her. Det gamle kattehuset, Whittington Lodge, lå i midten, med teglsteinstekket tak og en vakker, blå trapp. Det var oppkalt etter den berømte Dick Whittington og katten hans, og var en herlig påminnelse om 12


stedets lange historie. Laura tenkte alltid på alle føttene – og potene – som hadde trasket over denne plassen siden 1871. Hvilke historier de ville ha kunnet fortelle! Hun fikk gåsehud bare ved tanken. Klokka var ikke åtte ennå, så Laura ville rekke å stikke opp til kattehuset før morgenmøtet. Kattehuset, et perfekt eksempel på «det nye» i Batterseas historie, var lunt og koselig, og hver katt hadde sitt eget bur, som var stort nok til at de fikk utløp for sin naturlige adferd, med mange steder å gjemme seg. Det var til og med varme i gulvet! Siden det snart var tid for frokost, sto de fleste kattene forrest i buret og mjauet – morgenkoret, som Laura likte å kalle det. Hun ruslet forbi dem, katter med alle mulige farger, fasonger, personligheter og aldre, for å hilse på den hun hadde en spesiell forkjærlighet for. Felicia – Laura ble øm i hjertet når hun tenkte på henne. Det var noe av det fineste, og vanskeligste, ved å jobbe her – den emosjonelle tilknytningen man fikk til dyrene. Og der kom Felicia, hun løp fram i buret så snart hun fikk se Laura. Laura greide ikke å dy seg, hun åpnet døra og smatt inn, og kjente gleden bre seg da hun hørte Felicia male høylytt. Laura satte seg på huk, og katten hoppet opp i fanget hennes for å kose. Felicia var et av de mest tragiske tilfellene Laura hadde vært borti mens hun jobbet på velferdsavdelingen. Da hun ble brakt dit av en hundepasser som hadde funnet henne i en park i nærheten, hadde hun vært avmagret og svært syk. De første dagene hadde hun svevd mellom liv og død, men takket være pleien hun hadde fått av veterinærene, hadde hun begynt å legge på seg og friskne til etter hva det nå var hun hadde blitt utsatt for. Ja, tenkte Laura mens hun holdt 13


Felicia, de ville muligens bli nødt til å passe på at hun ikke ble for lubben. Men skaden hos dyr var ofte mye mer omfattende enn de fysiske traumene. Felicia hadde vært sky da hun kom dit, og redd mennesker. Hvis noen kom for nær, krøp hun sammen bakerst i buret og begynte å hvese og noen ganger bite etter dem. Laura hadde fått i oppgave å være Felicias faste pleier da hun jobbet på velferdsavdelingen. Det innebar at hun i tillegg til å gi henne mat og å rengjøre buret, også skulle jobbe med å vinne tilliten hennes. Hun hadde tatt det i kattens tempo, og for å venne henne til mennesker satte hun seg ofte ganske enkelt forrest i buret mens hun leste eller gikk gjennom e-poster. Laura husket godt den dagen da hun hadde kjent en berøring på beinet og fått øye på Felicias utstrakte pote på kneet sitt da hun kikket ned. Katten hadde sett på Laura og blunket med de gylne øynene sine, og Laura hadde måttet svelge en klump i halsen, opprømt og rørt over gjennombruddet. Fra da av ble Felicia raskt mer tillitsfull, og det tok ikke lang tid før hun klatret opp i fanget til Laura for å bli kjælt med, og hvis hun syntes at kløingen under haken ble for slapp, dyttet hun hodet mot hånden hennes. Laura pleide å prate til henne med dempet stemme, og selv om hun visste at det hørtes tullete ut, kunne hun sverge på at Felicia forsto henne. Fra tid til annen kunne også en mer leken side av Felicia komme til syne. Hun var en eldre katt på hele åtte år og oppførte seg stort sett temmelig respektabelt, men hvis man rykket forsiktig i en lekemus med kattemynte, var det mulig å få fart på henne. Det var selvsagt også andre i staben som tilbrakte tid sammen med Felicia, men det var Laura hun hadde knyttet et spesielt bånd til. Noe som var 14


helt sikkert, var at katten trengte tid til å bli vant til folk. Kresen, tenkte Laura, men hun visste at enkelte også ville kunne tolke reservasjonen som aggressivitet hvis de ikke ga henne en sjanse. Men så kom endelig den stolte dagen da Felicia ble funnet egnet for omplassering og ble flyttet til andre etasje, der hun kunne ta imot besøk. «Du er ikke fristet til å adoptere henne, du, da?» hadde Jasmine spurt. Hun jobbet både ved mottaks- og omplasseringsavdelingen og var Lauras beste venn på Battersea. Beste venn, punktum. Laura hadde ristet vemodig på hodet. Dette var den store spliden mellom Rob og henne. Han likte ganske enkelt ikke katter; han ville ikke ha et dyr i leiligheten som kom til å bruke alle de stilige møblene fra midten av århundret som klorestativ og etterlate hår i platesamlingen. Laura visste at de kunne tilby en katt det perfekte hjemmet – de hadde en liten hage også – men Rob lot seg ikke rikke. Han hadde et velholdt akvarium med tropiske fisk, og han hadde sagt at hun kunne gi noen av dem navn. Hun hadde ikke hatt hjerte til å forklare at det ikke var det samme, og hun hadde faktisk prøvd å bli glad i nydøpte Flotsam og Jetsam. «Hvordan har du det i dag, pusen?» hvisket Laura inn i pelsen til Felicia. Til svar fikk hun enda mer høylytt maling. «Klar for frokost?» Det ble besvart med et lite «mjau!», og Laura lo, overbevist om at Felicia forsto. Hun satte katten ned på gulvet og smøg seg forsiktig ut av buret igjen. Så gikk hun av gårde til morgenmøtet, der teamet hennes skulle gå gjennom listen over kattene de hadde tilgjengelig for omplassering. De skulle også sjekke med velferdsteamet om de hadde noen katter som var klare for å få nye hjem. Siden det var første 15


desember i dag, skrev Laura seg bak øret at hun skulle henge opp litt julepynt i kattehuset. Radioen hadde allerede spilt julesanger i flere uker. «Fremdeles ikke funnet noe hjem til Felicia?» spurte Sally, sjefen til Laura, da de kom til hennes navn på listen. Laura ristet nedslått på hodet. «Vi må bare treffe på den rette personen. Hun er en spesiell katt og trenger en som ser henne og forstår at hun må ha tid til å finne seg til rette. Og dessuten en som takler de medisinske utfordringene.» Dette var et annet aspekt som måtte tas med i betraktningen når det gjaldt Felicia. Hun hadde testet positivt for FIV – felint immunsviktvirus. Viruset utviklet seg langsomt, og mange katter nådde forventet levealder og hadde svært få helseplager, men det var ikke alltid tilfelle. Muligheten for at en katt med FIV ville få svekket immunforsvar og være mer utsatt for infeksjoner og andre sykdommer, var til stede. Og for å hindre at andre katter skulle bli smittet, og at en katt med FIV skulle bli utsatt for smitte av andre katter, krevde Battersea at alle potensielle nye hjem måtte ha lukkede hager. Det var en smal sak å få til med riktig inngjerding, men forståelig nok kviet folk seg for å adoptere en katt med spesielle behov, og Battersea brukte lengst tid på å finne nye hjem til disse kattene. De ansatte ble alltid ekstra knyttet til kattene med FIV siden de ble værende så lenge, så når de omsider fant et hjem til dem, arrangerte de alltid en spesiell avskjed, der alle kom for å ta farvel. Sally nikket. «Hun er trygg her hos oss uansett hvor lang tid det tar. Men vi får håpe at hun får et nytt hjem snart, stakkars liten.» 16


Laura regnet i hodet og innså at Felicia hadde vært hos dem i nesten hundre dager. Det ble regnet som et langtidsopphold når en katt hadde vært der i mer enn tretti, og hun hadde allerede overskredet det tre ganger. Laura svelget. Noen katter hadde rett og slett ikke hellet med seg. Felicia var en litt eldre katt, og hun var svart og hvit, som av en eller annen grunn viste seg å være en upopulær fargesammensetning. I tillegg til FIV hadde hun også en bilyd på hjertet som muligens kunne medføre veterinærbehandlinger, og folk var forståelig nok skeptiske når det gjaldt ekstrautgifter. Men Laura var likevel sikker på at den rette eieren fantes der ute et sted. Felicia ville bli til stor glede for noen. Det eneste Laura måtte gjøre, var å fortsette å tro og fortsette å prøve. Dette skulle sannelig bli juleønsket hennes. Eller snarere juleutfordringen: å finne et permanent hjem til Felicia innen julaften. * Etter møtet tok det ikke lang tid før Laura var nedlesset av e-poster og forespørsler fra potensielle adoptivfamilier. En stor del av jobben gikk ut på å besvare disse, i tillegg til å være i kontakt med og støtte nye eiere mens kattene fant seg til rette i det nye hjemmet sitt. Morgenen fløy av gårde, og da det var tid for en kort lunsj, skyndte hun seg bort til kafeen de hadde på området, for å møte Jasmine. «Julens første fruktpai!» sa Jasmine da de begynte på desserten. I fjor hadde hun og Jasmine testet så godt som alle paimerkene fra alle de store butikkjedene, fra de billigste til de dyreste, under påskudd av at de ville finne ut hvilken som var den beste, sett fra et vitenskapelig ståsted. «Skal vi fortsette på regnearket fra i fjor?» 17


«Det må vi», sa Laura med munnen full av bakverk. «Verden trenger å få vite sannheten.» «Vi er jo egentlig vitenskapelige pionerer», sa Jasmine. «De burde gi oss Nobelprisen!» «For noble paier!» sa Jasmine og fikk Laura til å stønne. «Jas, vi er ikke så tett opptil jul at jeg orker smellbongbongvitsene dine ennå.» Jasmine løftet hendene for å vise at hun overga seg. «Greit, greit. Men du, hvordan går det på omplasseringsavdelingen?» Laura trakk pusten dypt. «Jeg stortrives, og jeg er så stolt av jobben min. Men tanken på å intervjue noen helt alene – den er skremmende. Jeg gruer meg, det må jeg bare innrømme.» «Du kommer til å klare deg helt fint», sa Jasmine. «Du har observert intervjuer og vært gjennom opplæringen, og du kommer ikke til å være alene. Du vet at vi jobber som et team, og at du får hjelp hvis du trenger det.» Laura nikket. Det var enkelt for Jasmine å si – hun kunne prate med hvem som helst. Hun var ganske enkelt et av disse menneskene som kunne lyse opp et rom bare med vesenet sitt og den hese latteren. «Jeg merker at du er stresset», sa Jasmine og strakte ut en hånd for å klappe Laura på armen. «Men bare slapp av. Jeg har sett deg sammen med folk; du har en egen evne til å få dem til å åpne seg, og da kan du finne ut akkurat hvilken katt som er rett for dem.» Laura smilte. «Takk, Jas. Det var snilt sagt. Hva med deg? Noe saftig sladder?» «Ikke egentlig. Nyter bare en forutsigbar hverdag før jeg får en ny fosterkatt.» 18


Jasmine var en av Batterseas fostermødre, og hun tok til seg katter som trengte ekstra pleie, eller som ble så engstelige i kattehuset at de ikke kunne bo der. «Hva med julen, da, er du klar?» Jasmine skar en grimase, og et trist drag la seg over ansiktet hennes. «Så klar som jeg kan få blitt. Det er ikke min favorittid, for å si det sånn. Jeg har meldt meg som frivillig her første juledag, kan ikke komme på noe annet sted jeg heller vil være.» Laura visste at Jasmine hadde hatt et tøft år; hun hadde gått fra mannen sin etter at hun forrige jul oppdaget at han var utro. Hun hadde meddelt at hun «klarte seg fint med å være en gal kattedame, ellers takk», men denne julen kom til å bli tung, det var Laura sikker på. Jasmine var sterk og stolt, men hun var blitt dypt såret. «Vi kan ikke friste deg til å være her første juledag, da?» spurte Jas. «Det er utrolig koselig. Julenissen kommer, og det kan til og med hende at vi får en liten skvett prosecco til lunsj.» «Jeg tviler på at jeg vil greie å overtale Rob», svarte Laura og sukket. Planen var at de skulle dra til foreldrene hans i Surrey og feire julen der, noe hun gruet seg litt til. Malcolm og Izzy var hyggelige nok, de, men de var så fryktelig selvsikre, akkurat som Rob. De var en familie som likte å feire – huset var fullt av fotografier fra Robs livlige bursdagsselskaper opp igjennom barndommen. Han elsket å mimre om den tiden og all moroa de hadde hatt, og Laura måtte innrømme at hun elsket å se på bildene av ham. Han var så søt da han var liten, med det gledesstrålende ansiktet tilgriset av sjokoladekake og et smil som gikk fra øre til øre. Første juledag kom til å bli en høyrøstet dag med mimeleker og kunnskapsrike kommentarer om vinene de drakk – akkurat 19


som i fjor. Hun hadde strevd med å gjenkjenne mesteparten av filmene og teaterstykkene som var blitt mimet, og hun hadde overhørt Izzy si til Rob ute på kjøkkenet: «Hun er jo stille som en mus!» «Bare gi henne litt tid», hadde Rob svart, men kommentaren hadde gitt gjenlyd i ørene hennes, og hun var blitt enda stillere og hadde gått og lagt seg så tidlig som mulig, alt mens hun ønsket at hun kunne være annerledes. «Du vet at han ikke liker katter», sa Laura og rev seg løs fra tankene. «Så jeg tviler på at han har spesielt lyst til å bruke første juledag på å rengjøre kattedoene.» Laura hadde ofte forsøkt å overtale Rob til å komme og hilse på kattene ved Battersea. Hun var overbevist om at hvis han bare ble kjent med den rette, ville han skjønne at en katt ville være et fantastisk tilskudd til den vesle familien deres. «Stemmer, han er Mr. Perfect», gliste Jasmine, «bortsett fra denne ene, lille mangelen. Hva har du tenkt å gi ham til jul, da?» «Jeg er ikke sikker», sa Laura tankefullt. «Jeg har lyst til å gi ham noe helt spesielt.» «Dere to er virkelig det perfekte paret», ertet Jasmine, men da Laura ikke sa noe, ble hun alvorligere. «Du, jeg tuller bare med deg. Det går bra med dere, gjør det ikke?» «Jo da, vi har det fint», sa Laura. Hvorfor fikk hun plutselig følelsen av at det ikke gikk så bra mellom Rob og henne? Hvorfor gruet hun seg plutselig til å feire julen hjemme hos foreldrene hans? «Vi ser vel egentlig ikke så mye til hverandre for tiden. Han er travelt opptatt med jobben, og når vi er sammen, kollapser vi bare på sofaen og stirrer på tv-en i stedet for å stirre hverandre inn i øynene.» 20


«Høres helt normalt ut», sa Jasmine og strakte ut hånden for å klemme hennes. «Det dere trenger, er å sette av litt tid til hverandre. Gå ut og vær kjærester! Gjør noe moro sammen, overrask hverandre! Da kommer dere til å få tilbake gnisten på null komma niks.» Laura nikket, hun likte tanken. Jasmine hadde rett – de trengte bare å få tilbake gnisten i forholdet. Og hva passet vel bedre enn tiden før jul? Hun husket de første månedene etter at de var blitt et par: en virvelvind av romantiske middager, teaterforestillinger og late søndager i senga. Og så, da forholdet ble mer seriøst, utallige ferier sammen med Robs glamorøse venner, eller gratisturer som Rob på et eller annet vis fikk ordnet gjennom kontakter i reklameverdenen. Flere ganger enn hun kunne huske, hadde han tatt henne med på en overnatting eller to på et eller annet fantastisk sted i etterkant av et fotoopptak eller en filminnspilling, og ofte hadde han nektet å fortelle henne hvor de skulle dra, men bare sagt hvilke klær hun måtte pakke. Hun hadde knapt kunnet vente til hun kom til flyplassen og fikk vite hva reisemålet var. Ja, det skulle være oppdrag nummer to – å skape litt julemagi.

Profile for Cappelen Damm AS

Julens ni liv  

En hjertevarm fortelling om ensomhet, kjærlighet og betydningen av pelskledde venner - den perfekte bok å kose seg med i julen. Det nærmer...

Julens ni liv  

En hjertevarm fortelling om ensomhet, kjærlighet og betydningen av pelskledde venner - den perfekte bok å kose seg med i julen. Det nærmer...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded