Jomfruene by Cappelen Damm AS

Jomfruene

Alex Michaelides

Jomfruene Oversatt av Line Gustad Fitzgerald

Alex Michaelides Originalens tittel: The Maidens Oversatt av Line Gustad Fitzgerald Copyright © 2021 by Astramare Limited. All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-72773-4 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: PeopleImages / www.istockphoto.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Sophie Hannah fordi du gir meg mine meningers mot

Fortell om første svermerier – Om grønne april, dagdrømmens narr; Til kropper av graven stiger, Og dødninger danser i par. lord tennyson, The Vision of Sin

Prolog

Edward Fosca var en drapsmann. Det var et faktum. Det var ikke noe Mariana visste kun på et intellektuelt plan, som en idé. Hele kroppen visste det. Hun kjente det i knoklene, gjennom blodstrømmen og dypt i hver celle. Edward Fosca var skyldig. Men likevel – hun kunne ikke bevise det, kunne kanskje aldri bevise det. Etter all sannsynlighet ville han, dette uhyret som hadde drept minst to mennesker, gå fri. Han var selvgod, trygg på seg selv. Han tror han har sluppet ustraffet fra det, tenkte hun. Han trodde han hadde vunnet. Men det hadde han ikke. Ikke ennå. Mariana skulle ta innersvingen på ham. Hun måtte det. Hun skulle sitte oppe hele natten og gå gjennom alt som hadde skjedd. Hun skulle sitte der, i et mørkt lite rom i Cambridge, og tenke til hun fant ut av det. Hun stirret på varmeovnens rødglødende element som blusset og skinte i mørket, og tvang seg inn i en slags transe. Hun skulle vende tilbake til begynnelsen i tankene og huske alt sammen. Hver minste detalj. Og hun skulle ta ham.

Del en Ingen fortalte meg noen gang at sorg føltes så lik frykt. c.s. lewis, En sorg som min

Noen dager tidligere var Mariana hjemme, i London. Hun satt på huk på gulvet, omgitt av esker. Hun gjorde enda et halvhjertet forsøk på å gå gjennom Sebastians ting. Det gikk ikke bra. Et år etter dødsfallet lå de fleste tingene hans fortsatt strødd rundt omkring i huset i diverse stabler og halvtomme esker. Hun klarte ikke å bli ferdig med oppgaven. Mariana elsket ham fremdeles, det var det som var problemet. Selv om hun visste at hun aldri skulle få se Sebastian igjen, selv om hun visste at han var borte for alltid, var hun fremdeles forelsket og visste ikke hvor hun skulle gjøre av all kjærligheten. Det var så mye av den, og den var så rotete: Den flommet og rant og tumlet ut av henne lik fyllet i en filledukke som hadde raknet i sømmene. Om hun bare kunne pakke ned kjærligheten, slik hun prøvde å gjøre med tingene hans. For et trist syn det var – et menneskeliv redusert til en samling uønskede gjenstander på vei til loppemarkedet. Mariana rotet i den nærmeste esken. Hun tok opp et par sko. Hun betraktet dem – de gamle grønne joggeskoene han brukte til løpeturer langs stranden. De kjentes fortsatt litt fuktige, og det satt sandkorn fast i sålene. Kvitt deg med dem, sa hun til seg selv. Kast dem i søpla. Gjør det. Selv idet tanken slo henne, visste hun at det var umulig. 13

Det var ikke ham, det var ikke Sebastian – det var ikke mannen hun elsket og alltid ville elske – det var bare et gammelt skopar. Likevel ville det være selvskading å skille seg av med dem, som om hun holdt kniven mot armen og skar bort en hudflik. I stedet holdt Mariana skoene inntil brystet. Hun la armene om dem slik hun kunne ha gjort med et barn. Og hun gråt. Hvordan var hun blitt sånn? I løpet av bare et år – som før ville ha sneket seg nesten umerkelig forbi, men som nå strakte seg bak henne som et øde og orkanherjet landskap – var livet hun var fortrolig med, tilintetgjort. Og her satt Mariana – trettiseks år gammel, alene og full en søndagskveld – og klamret seg til en død manns sko som om de var relikvier, noe de for så vidt var. Noe vakkert, noe hellig hadde dødd. Det eneste som var igjen, var bøkene han leste, klærne han brukte, tingene han berørte. Hun kunne fortsatt kjenne lukten av ham på dem, kunne fortsatt smake ham på tungespissen. Det var derfor hun ikke kunne kaste tingene hans – ved å beholde dem kunne hun liksom holde Sebastian i live, bare litt – hvis hun slapp taket, mistet hun ham fullstendig. I det siste hadde Mariana, av makaber nysgjerrighet og i et forsøk på å forstå hva hun slet med, tatt fram igjen alt Freud hadde skrevet om sorg og tap. Og han hevdet at man etter en nærståendes dødsfall må akseptere tapet på det psykiske plan og gi avkall på vedkommende, ellers står man i fare for å utvikle sykelig sorg, det han kalte melankoli – og som vi kaller depresjon. Mariana forsto det. Hun visste at hun burde gi avkall på Sebastian, men hun klarte det ikke, for hun elsket ham fremdeles. Hun elsket ham selv om han var borte for alltid, bak dødens slør – «bak et slør, bak et slør» – hvor var det fra? Sikkert Tennyson. Bak et slør. 14

Det var sånn det føltes. Etter at Sebastian døde, så ikke Mariana verden i farger lenger. Livet var dempet og grått og fjernt, bak et slør – bak en dis av sorg. Hun ville gjemme seg for verden, bråket og smerten, og søke tilflukt her, i arbeidet, i det lille gule huset. Og der ville hun fortsatt ha vært om ikke Zoe hadde ringt fra Cambridge den oktoberkvelden. Telefonen fra Zoe etter møtet i mandagsgruppen – det var sånn det begynte. Det var sånn marerittet begynte.

Mandagsgruppens møter ble holdt på kveldstid i dagligstua hos Mariana. Rommet var ganske stort. Det ble satt av til terapi kort tid etter at Mariana og Sebastian flyttet inn i det gule huset. De var veldig glad i det huset. Det lå nedenfor Primrose Hill nordvest i London og var malt i samme gulfarge som kusymrene som dekket skråningene om sommeren. Kaprifolium klatret oppover en av ytterveggene og dekket den med hvite blomster med søtlig lukt, og om sommeren snek duften seg inn gjennom de åpne vinduene, opp trappen og fylte gangen og rommene med en sødme som satt i lenge. Det var uvanlig varmt for årstiden den mandagskvelden. Selv om det var tidlig i oktober, holdt ettersommeren stand, lik en sta gjest som nektet å ta notis av hintet fra visne blader om at det kanskje var på tide å dra. Sen ettermiddagssol flommet inn i rommet og fylte det med et gyllent lys med rødlig skjær. Før timen trakk Mariana for gardinene, men vinduene fikk stå på gløtt for å slippe inn litt frisk luft. Så plasserte hun stolene i ring. Ni stoler. En stol til hvert gruppemedlem, og en til Mariana. Teoretisk sett skulle stolene vært like – men det var ikke sånn livet fungerte. Trass i de beste hensikter hadde hun med årene skaffet diverse rettryggede stoler i ulike stoffer og forskjellige former og størrelser. Hennes avslappede holdning til stolene betegnet kanskje måten hun ledet 16

gruppemøtene på. Mariana var uformell, til og med ukonvensjonell, i sin tilnærming. Terapi, særlig gruppeterapi, var et selvmotsigende yrkesvalg for Mariana. Hun hadde alltid hatt et ambivalent forhold til grupper – til og med vært skeptisk – helt fra hun var liten. Hun hadde vokst opp i Hellas, i utkanten av Athen. De hadde bodd i et stort og falleferdig gammelt hus øverst på en ås dekket av et svart og grønt teppe av oliventrær. Da Mariana var liten, satt hun gjerne i den rustne husken i hagen og kikket ned på den gamle byen som strakte seg helt til Parthenons søyler på en annen ås i det fjerne. Den virket så vidstrakt, endeløs, at hun kjente seg liten og ubetydelig, og hun mønstret den med overtroiske forutanelser. Når Mariana ble med husholdersken på handletur til det travle og hektiske markedet midt i Athen, ble hun alltid nervøs. Og hun kjente seg lettet, og en smule overrasket, når hun var helskinnet hjemme igjen. Store grupper skremte henne fremdeles da hun ble større. På skolen sto hun på sidelinjen og følte at hun ikke passet inn blant klassekameratene. Og det var vanskelig å kvitte seg med følelsen av at hun ikke passet inn. Mange år senere, i terapi, forsto hun at skolegården rett og slett var et makrokosmos av familien, noe som ville si at ubehaget i mindre grad skyldtes her og nå – i mindre grad gjaldt selve skolegården eller markedet i Athen eller en hvilken som helst gruppe hun måtte befinne seg i – men hadde mer å gjøre med familien hun vokste opp med, og det ensomme huset hun vokste opp i. Huset deres var alltid kaldt, selv i det solrike Hellas. Og det var en tomhet i det – en mangel på varme, både fysisk og følelsesmessig. Det var mest på grunn av Marianas far, som selv om han var en bemerkelsesverdig mann på mange måter, tiltalende, mektig, lynende intelligent, også var svært sammensatt. Mariana antok at barndommen hadde utsatt ham for ubotelig skade. Hun traff aldri farens foreldre, og han nevnte dem sjelden. Faren hans var sjømann, og jo mindre sagt om moren, desto bedre. Hun jobbet i havnen, 17

sa han med et så skamfullt uttrykk at Mariana gikk ut fra at hun hadde vært prostituert. Faren hennes vokste opp i slummen i Athen og i havneområdet ved Pireus. Han begynte å jobbe på skipene som guttunge og ble raskt en del av handelen og importen av kaffe og hvete og – forestilte Mariana seg – mer lugubre varer. Da han var tjuefem, hadde han kjøpt sin første båt, og derfra bygde han opp shippingfirmaet. Gjennom en kombinasjon av hensynsløshet, blod og svette skapte han sitt eget lille imperium. Han minnet litt om en konge, syntes Mariana – eller diktator. Senere skulle hun finne ut at han var svært rik – ikke at det virket sånn på det nøkterne og spartanske livet de levde. Kanskje moren hennes, den snille, fintfølende engelske moren, kunne ha mildnet ham hvis hun hadde fått leve. Men tragisk nok døde hun ung, ikke lenge etter at Mariana ble født. Mariana vokste opp med en sterk følelse av det tapet. Som terapeut visste hun at det var gjennom foreldrenes blikk barnet fikk den første fornemmelse av selvet. Vi beskues når vi kommer til verden – ansiktsuttrykket til foreldrene våre, det vi ser gjenspeilt i øynene deres, avgjør hvordan vi ser på oss selv. Mariana hadde mistet morens blikk – og faren, tja, han hadde problemer med å se rett på henne. Som oftest kikket han over skulderen på henne når han snakket til henne. Mariana flyttet på seg konstant, trippet og smøg seg inn i synsfeltet hans i håp om å bli sett, men befant seg likevel alltid i utkanten. De få gangene hun faktisk fikk et glimt inn i øynene hans, var det ikke annet enn forakt der, ikke annet enn glødende skuffelse. Øynene hans fortalte sannheten: Hun var ikke god nok. Uansett hvor hardt hun prøvde, merket Mariana at hun kom til kort, at hun gjorde eller sa noe galt – som om hun irriterte ham bare ved å være til. Han var alltid uenig med henne, uansett hva det gjaldt, og spilte Petruccio til hennes Katharina – hvis hun sa det var kaldt, sa han det var varmt; hvis hun sa at solen skinte, påsto han at det reg18

net. Men til tross for kritikken og vrangviljen var Mariana glad i ham. Han var alt hun hadde, og hun lengtet etter å være verdig hans kjærlighet. Det var fint lite kjærlighet i barndommen. Hun hadde en storesøster, men de sto ikke hverandre nær. Elisa var sju år eldre og ikke det minste interessert i den blyge lillesøsteren. Dermed tilbrakte Mariana lange sommermåneder med å leke for seg selv, strengt overvåket av husholdersken. Da var det ikke så rart at hun ble litt isolert, litt tafatt blant andre mennesker. Mariana hadde fanget opp det ironiske ved at hun ble gruppeterapeut. Men paradoksalt nok var ambivalensen overfor andre en fordel. I gruppeterapi er det gruppen, ikke individet, som er sentral i behandlingen: For å lykkes som gruppeterapeut må man – til en viss grad – være usynlig. Det var Mariana god til. I timene holdt hun seg mest mulig ute av veien for gruppen. Hun brøt bare inn når samtalen gikk i stå, når det kunne være nyttig med en forklaring eller når noe gikk galt. Akkurat denne mandagen dukket det opp et stridsemne nesten med det samme, slik at det for en gangs skyld ble nødvendig å gripe inn. Problemet var – som vanlig – Henry.

Henry kom senere enn de andre. Han var rødsprengt og andpusten og virket litt ustø på beina. Mariana lurte på om han var ruset. Det ville ikke ha overrasket henne. Hun mistenkte Henry for å misbruke medisinene, men siden hun var terapeuten, ikke legen hans, var det lite hun kunne gjøre. Henry Booth var bare trettifem år gammel, men han så eldre ut. Det rødlige håret hadde islett av grått, og ansiktet var like rynkete som den krøllete skjorten han hadde på seg. Han hadde også et evig bistert oppsyn, slik at han alltid virket anspent, som en spent fjær. Han minnet Mariana om en bokser eller slåsskjempe beredt til å gi – eller få – neste slag. Henry mumlet en unnskyldning for at han kom for sent, så satte han seg – med et fast grep om pappbegeret med kaffe. Og det var kaffebegeret som var problemet. Liz påpekte det med det samme. Liz var i midten av syttiårene, pensjonert lærer og snerpete nøye med at alt «gikk riktig for seg», som hun sa. Mariana syntes hun var ganske slitsom, til og med irriterende. Og hun hadde allerede gjettet hva Liz ville si. «Det er ikke lov», sa Liz og pekte på Henrys kaffebeger med en finger som dirret av indignasjon. «Vi har ikke lov til å ta med noe utenifra. Det vet vi alle sammen.» Henry fnyste. «Hvorfor ikke?» «Fordi reglene er sånn, Henry.» 20

«Dra til helvete, Liz.» «Hva? Mariana, hørte du hva han sa til meg?» Liz brast sporenstreks i gråt, og derfra gikk det utforbakke – og resulterte i nok et opphetet sammenstøt mellom Henry og de andre, for resten av gruppen samlet seg mot ham i harme. Mariana fulgte nøye med og holdt beskyttende øye med Henry for å se hvordan han tok det. Til tross for den brautende oppførselen, var han svært sårbar. Da han var liten, utsatte faren ham for grusomt fysisk og seksuelt misbruk, før Henry ble tatt hånd om av barnevernet og sendt fra det ene fosterhjemmet til det andre. Men likevel, trass i så mange traumer var Henry påfallende intelligent – og en stund hadde det virket som om intelligensen kunne redde ham: Da han var atten, kom han inn på universitetet som fysikkstudent. Men han holdt ut i bare noen uker før fortiden innhentet ham. Han fikk et alvorlig sammenbrudd – og kom seg aldri helt. Etterpå fulgte en trist historie med selvskading, narkotikaavhengighet og tilbakevendende sammenbrudd som sendte ham inn og ut av sykehus – helt til psykiateren henviste ham til Mariana. Mariana brydde seg om Henry, antakelig fordi han hadde sånn uflaks. Men likevel hadde hun vært i tvil om å ta ham med i gruppen. Det var ikke bare fordi han var mye dårligere enn de andre: Svært syke pasienter kunne ha stort utbytte av gruppebehandling, men de kunne også bli et så forstyrrende element at gruppen gikk i oppløsning. Med det samme enhver gruppe dannes, vekker det alltid misunnelse og angrep, og ikke bare fra krefter utenfra, fra dem som er utestengt fra gruppen, men også fra mørke og farlige krefter i selve gruppen. Og helt siden han ble med for noen måneder siden, hadde Henry vært en stadig kilde til konflikt. Han brakte det med seg. Det lå en latent aggresjon i ham, et sydende sinne, som ofte var vanskelig å beherske. Men Mariana ga ikke opp så lett. Så lenge hun klarte å beholde kontrollen over gruppen, var hun fast bestemt på å arbeide med ham. Hun hadde troen på gruppen, på de 21

åtte personene som satt i ring, for hun trodde på sirkelens helende evne. I sine mer fantasifulle øyeblikk kunne Mariana være ganske så okkult når det gjaldt sirkelens kraft: sirkelen i solen, månen og jorden; planetene som snurret gjennom himmelrommet; hjulets sirkel; kirkens kuppel – og gifteringen. Platon sa at sjelen var en sirkel, noe som ga mening for Mariana. Livet var jo også en sirkel? Fra fødsel til død. Og når gruppeterapien fungerte godt, skjedde et slags under i sirkelen – en egen eksistens ble til: en gruppeånd, et gruppesinn, eller «big mind» som den gjerne ble kalt, større enn bestanddelene, mer intelligent enn terapeuten og enkeltmedlemmene. Den var klok, helbredende og rommet følelser. Mariana hadde sett kraften i den mange ganger. Opp gjennom årene var mange gjenferd blitt manet fram i dagligstua, og blitt stedt til hvile. I dag var det Liz’ tur til å bli satt ut. Hun kunne ikke gi slipp på kaffebegeret. Det fremkalte så mye sinne og avsky i henne – det at Henry ikke syntes reglene gjaldt ham, at han brøt dem med slik forakt, men så gikk det plutselig opp for Liz at Henry minnet henne om storebroren hennes, som hadde vært selvrettferdig og en skikkelig tyrann. Alt det undertrykte sinnet overfor broren kom til overflaten, og det var sunt, syntes Mariana – det var nødvendig. Forutsatt at Henry var sterk nok til å bli brukt som mental boksesekk. Noe han selvsagt ikke var. Brått reiste Henry seg med et forpint skrik. Han slengte kaffebegeret i gulvet. Det sprakk midt i ringen – og svart kaffe fløt utover gulvplankene. De andre gruppemedlemmene hevet stemmen i mer eller mindre hysterisk indignasjon. Liz brast i gråt igjen, og Henry ville gå. Men Mariana overtalte ham til å bli og snakke ut om det som hadde skjedd. «Det er bare et jævla kaffebeger, så hva så?» spurte Henry og hørtes ut som en fortørnet unge. «Det er ikke kaffebegeret det handler om», sa Mariana. «Det handler om grenser – grensene innad i gruppen, de 22

reglene vi forholder oss til. Dette har vi snakket om før. Terapi nytter ikke hvis vi kjenner oss utrygge. Grenser gir trygghet. Grenser er det terapi handler om.» Henry kikket på henne med et tomt uttrykk. Mariana visste at han ikke forsto det. Grenser er per definisjon det første som forsvinner når barn utsettes for overgrep. Alle Henrys grenser ble rasert da han var liten. Dermed forsto han ikke begrepet. Han skjønte heller ikke når han gjorde andre ubekvemme, slik han gjerne gjorde, ved å invadere andres intimsone eller mentale rom – han stilte seg for tett på når han snakket og var mer innpåsliten enn noen andre pasienter Mariana hadde hatt. Det ble aldri nok. Han ville ha flyttet inn hvis han fikk lov. Det var opp til henne å opprettholde grensen mellom dem: definere sunne rammer for forholdet. Det var hennes jobb som terapeut. Men Henry utfordret henne alltid, egget henne, prøvde å komme under huden på henne, og det på måter hun syntes det ble stadig vanskeligere å hanskes med.

Henry ble igjen etterpå, etter at de andre hadde gått, angivelig for å hjelpe til med å tørke opp sølet. Men Mariana visste at det lå mer til grunn, med ham gjorde det alltid det. Han kretset rundt henne, taust, og betraktet henne. Hun ga en liten oppfordring: «Kom igjen, Henry. På tide å dra hjem … Var det noe du ville?» Henry nikket, men svarte ikke. Så stakk han hånden i lommen. «Her», sa han. «Jeg har noe til deg.» Han tok fram en ring. En rød, glorete plastsak. Den så ut som en overraskelse fra en pakke frokostblanding. «Den er til deg. En gave.» Mariana ristet på hodet. «Du vet at jeg ikke kan ta imot.» «Hvorfor ikke?» «Du må slutte å ha med ting til meg, Henry. Greit? Nå må du dra hjem.» Men han flyttet ikke på seg. Mariana tenkte litt. Hun hadde ikke planlagt å ta det opp med ham, ikke nå, men det føltes liksom riktig. «Du, Henry», sa hun. «Det er noe vi må snakke om.» «Hva da?» «Torsdag kveld – etter at gruppemøtet var ferdig, så jeg ut av vinduet. Og jeg så deg, utenfor. På den andre siden av gaten, ved lyktestolpen. Du sto og så på huset.» «Nei, det var ikke meg.» 24

«Jo, det var det. Jeg så ansiktet ditt. Og det er ikke første gang jeg har sett deg der.» Henry ble sprutrød og unngikk øyekontakt. Han ristet på hodet. «Nei, ikke meg …» «Hør her. Det er greit at du er nysgjerrig på de andre gruppene jeg leder. Men det er noe vi snakker om her, i gruppemøtet. Det er ikke greit å omsette det i handling. Det er ikke greit å spionere på meg. Den slags atferd får meg til å føle meg invadert og truet, og –» «Jeg spionerer ikke! Jeg bare sto der. Hva så?» «Så du innrømmer at det var deg.» Henry tok et skritt nærmere. «Hvorfor kan det ikke bare være oss? Hvorfor kan du ikke treffe meg uten dem?» «Det vet du. Fordi du er en del av gruppen – jeg kan ikke behandle deg individuelt i tillegg. Hvis du trenger individuell terapi, kan jeg anbefale en kollega …» «Nei, jeg vil ha deg –» Henry tok enda et raskt skritt nærmere. Mariana ble stående. Hun løftet hånden. «Nei. Stopp. Greit? Nå står du altfor tett. Henry …» «Vent. Se her …» Før hun kunne stanse ham, løftet Henry opp den tykke svarte genseren – og den bleke, hårløse overkroppen var et grusomt syn. Et barberblad var blitt brukt til å skjære dype kryss inn i huden. Blodrøde kryss i ulike størrelser skåret inn på brystet og magen. Noen av kryssene blødde fortsatt, våte og bloddryppende, andre hadde skorpe av harde, røde dråper – som stivnede, blodige tårer. Mariana ble kvalm. Hun ville helst se vekk i avsky, men tvang seg til å la være. Dette var et rop om hjelp, selvfølgelig var det det, et forsøk på å lokke fram omsorg, men det var mer enn det: Det var også et følelsesmessig overfall, et psykologisk angrep på sansene. Henry hadde omsider kommet seg forbi forsvarsverkene, under huden på henne, og Mariana hatet ham for det. «Hva er det du har gjort, Henry?» 25

«Jeg … jeg bare måtte. Jeg var nødt til å gjøre det. Og du … måtte se det.» «Og nå som jeg har sett det, hvordan tror du jeg føler meg? Skjønner du hvor opprørt jeg er? Jeg vil gjerne hjelpe deg, men …» «Men hva?» Han lo. «Hvorfor gjør du det ikke?» «For meg er det rette tidspunktet å støtte deg under gruppemøtene. Du hadde muligheten i kveld, men du benyttet deg ikke av den. Vi kunne ha hjulpet deg. Alle sammen er her for å hjelpe deg …» «Jeg vil ikke ha deres hjelp … jeg vil ha deg. Mariana, jeg trenger deg …» Mariana visste at hun burde få ham til å dra. Det var ikke hennes jobb å rense sårene hans. Han trengte medisinsk hjelp. Hun burde være fast, for hans skyld like mye som for sin egen. Men hun fikk seg ikke til å kaste ham ut, og det var ikke første gang Marianas empati vant over fornuften. «Vent, vent litt.» Hun gikk bort til en kommode, trakk ut en skuff og lette. Hun tok ut en førstehjelpspakke. Hun skulle til å åpne den da telefonen ringte. Hun sjekket nummeret. Det var Zoe. Hun svarte. «Zoe?» «Har du tid til å snakke? Det er viktig.» «Om en liten stund. Jeg ringer deg tilbake.» Mariana la på og snudde seg mot Henry. Hun dyttet på ham førstehjelpspakken. «Henry – ta den. Rens sårene. Kontakt legen din hvis det trengs. Greit? Jeg ringer deg i morgen.» «Er det alt? Faen heller. Og du kaller deg terapeut?» «Det holder. Slutt. Nå går du.» Mariana overhørte protestene og geleidet Henry bestemt ut til hallen og ut av døren. Hun lukket døren etter ham. Hun fikk lyst til å låse, men motsto trangen. Så gikk hun ut på kjøkkenet. Hun åpnet kjøleskapet og tok ut en flaske sauvignon blanc. Hun følte seg rystet. Hun måtte ta seg sammen før hun 26

ringte Zoe. Forholdet deres hadde vært ute av balanse siden Sebastian døde, og Mariana hadde bestemt seg for å gjenopprette balansen fra nå av. Hun trakk pusten for å roe seg ned. Så skjenket hun seg et stort glass vin og ringte. Zoe svarte med det samme. «Mariana.» Mariana skjønte at det var noe galt. Det var noe anspent i stemmen til Zoe, et alvor Mariana forbandt med kriser. Hun høres redd ut, tenkte hun. Hun kjente at hjertet banket litt fortere. «Vennen min, er … er alt i orden? Hva er det som har skjedd?» Det var stille et øyeblikk før Zoe svarte. Stemmen var spak. «Slå på tv-en», sa hun. «Slå på nyhetene.»

Mariana strakte seg etter fjernkontrollen. Hun slo på det gamle, medtatte reisefjernsynet oppå mikrobølgeovnen – en av Sebastians hellige eiendeler, kjøpt da han var student og brukt til å se på cricket og rugby mens han lot som om han hjalp Mariana med matlaging i helgene. Tv-en var ganske lunefull og flimret en stund før den våknet. Mariana skrudde på BBCs nyhetskanal. Reporteren var en middelaldrende mannlig journalist. Han sto utendørs, men det var mørkt og vanskelig å se helt hvor han befant seg – på et jorde, kanskje, eller en eng. Han snakket rett inn i kameraet. «… og det ble funnet i Cambridge, i naturreservatet Paradise. Jeg står her sammen med han som gjorde funnet … Kan du fortelle meg hva som skjedde?» Spørsmålet ble stilt til en som befant seg utenfor bildet, men så svingte kameraet rundt til en lav, nervøs og rødmende mann midt i sekstiårene. Han blunket i lyset og så ut som om han ble blendet. Han snakket nølende. «Det var for noen timer siden … Jeg går alltid tur med hunden klokken fire, så det må ha vært omtrent da, kanskje kvart over, ti på halv fem. Vi går ned til elven, langs stien … Vi gikk gjennom Paradise, og …» Han snublet i ordene og avsluttet ikke setningen. Han prøvde på nytt: «Det var hunden – den forsvant i det høye sivet ved våtmarken. Den kom ikke når jeg ropte. Jeg 28

trodde den hadde funnet en fugl eller rev eller noe, så jeg gikk for å ta en titt. Jeg gikk inn blant trærne … bort til våtmarksområdet, nesten nede ved tjernet … og der, der lå det …» Mannen fikk et merkelig uttrykk i øynene. Et uttrykk Mariana kjente altfor godt. Han har sett noe forferdelig, tenkte hun. Jeg vil ikke høre det. Jeg vil ikke vite hva det er. Han fortsatte ubønnhørlig, fortere nå, som om han ville drive det ut. «Det var en jente – hun kan ikke ha vært mer enn tjue. Hun hadde langt rødt hår. Jeg tror i hvert fall at det var rødt. Det var blod overalt, fryktelig mye blod …» Stemmen døde bort, men journalisten fikk ham til å fortsette. «Hun var død?» «Det stemmer.» Mannen nikket. «Hun var blitt knivstukket. Mange ganger. Og … ansiktet hennes … Herregud, det var fryktelig – øynene hennes – øynene var åpne og stirret … stirret …» Han stanset og fikk tårer i øynene. Han er i sjokk, tenkte Mariana. De burde ikke intervjue ham, noen burde stanse det. Ganske riktig. I samme øyeblikk – kanskje fordi han skjønte at det hadde gått for langt – avbrøt journalisten intervjuet, og kameraet ble rettet mot ham igjen. «Siste nytt her i Cambridge – politiet etterforsker et likfunn. Offeret for et avsindig knivangrep antas å være en ung kvinne tidlig i tjueårene …» Mariana skrudde av tv-en. Lamslått stirret hun på skjermen en stund, ute av stand til å røre på seg. Så husket hun telefonen i hånden. Hun løftet den til øret. «Zoe? Er du der fortsatt?» «Jeg … jeg tror det er Tara.» «Hva?» Tara var en god venn av Zoe. De tilhørte samme kull på St. Christopher’s College ved Cambridge University. Mariana nølte og ville ikke høres altfor engstelig ut. «Hvorfor sier du det?» 29

«Det høres ut som Tara – og ingen har sett henne, ikke siden i går, jeg har hørt med alle, og jeg … jeg er så redd, jeg vet ikke hva jeg skal …» «Ikke så fort. Når så du Tara sist?» «I går kveld.» Zoe stanset. «Og Mariana, hun … hun var så rar, jeg …» «Hva mener du med rar?» «Hun sa noen ting – ville greier.» «Hva mener du med ville?» Det ble stille en stund, men så hvisket Zoe til svar: «Jeg kan ikke snakke om det nå. Men kan du komme?» «Selvfølgelig kommer jeg. Men du, Zoe. Har du snakket med colleget? Du må si ifra – si ifra til dekanen.» «Jeg vet ikke hva jeg skal si.» «Si det du sa til meg. At du er urolig for henne. De kontakter politiet og Taras foreldre …» «Foreldrene hennes? Men – tenk om jeg tar feil.» «Jeg tror nok du tar feil», sa Mariana og hørtes mye sikrere ut enn hun følte seg. «Tara har det sikkert helt fint, men vi må forvisse oss om det. Du skjønner vel det? Vil du at jeg skal ringe for deg?» «Nei, nei, det går bra … Jeg skal gjøre det.» «Fint. Så går du og legger deg, ikke sant? Jeg kommer i morgen tidlig.» «Takk, Mariana. Glad i deg.» «Glad i deg også.» Mariana la på. Hvitvinsglasset hun hadde skjenket, sto urørt på kjøkkenbenken. Hun tømte glasset i én slurk. Hun skalv på hånden da hun strakte seg etter flasken og fylte glasset på nytt.

Mariana gikk opp og begynte å pakke en liten bag i tilfelle hun måtte bli en dag eller to i Cambridge. Hun prøvde å holde tankene i sjakk, men det var vanskelig – hun følte seg engstelig. Der ute et sted fantes en mann – ut fra den ekstreme voldsbruken var det sannsynligvis en mann – som var farlig syk, og som på grusomt vis hadde drept en ung kvinne … en ung kvinne som muligens bodde noen meter fra der hennes kjære Zoe sov. Mariana prøvde å undertrykke tanken på at offeret kunne ha vært Zoe i stedet, men det gikk ikke helt. Hun var kvalm av en redsel hun bare hadde opplevd en gang før – den dagen Sebastian døde. En følelse av maktesløshet, avmakt, en manglende evne til å beskytte dem man er glad i. Hun så ned på høyre hånd. Den ville ikke slutte å skjelve. Hun knyttet neven og strammet hardt til. Hun skulle ikke det – hun skulle ikke bryte sammen. Ikke nå. Hun skulle bevare roen. Hun skulle konsentrere seg. Zoe trengte henne – det var det eneste som betydde noe. Om bare Sebastian hadde vært der, han ville ha visst hva som måtte gjøres. Han hadde ikke grublet, somlet og pakket reisevesken. Han ville ha trevet nøklene og stormet ut døren med det samme han avsluttet samtalen med Zoe. Det var det Sebastian ville ha gjort. Hvorfor hadde ikke hun gjort det? Fordi du er feig, tenkte hun. Det var sant. Om hun bare hadde hatt litt av Sebastians 31

styrke. Litt av motet hans. Kom igjen, vennen, hørte hun ham si. Hold meg i hånden, så tar vi de drittsekkene. Mariana krøp under dyna og ble liggende og tenke til hun sovnet. For første gang på over et år var det ikke den avdøde ektemannen som opptok de siste tankene før hun falt i søvn. I stedet merket hun at hun tenkte på en annen mann: en skyggeaktig skikkelse med kniv som drepte en stakkars jente på bestialsk vis. Mariana funderte på ham mens øyelokkene blafret og gled igjen. Hun grublet på ham. Hun grublet på hva han holdt på med akkurat nå, hvor han var … Og hva han tenkte på.