Jenta under byen
Bøker om Ewert Grens av Anders Roslund & Börge Hellström: Udyret, 2005 Boks 21, 2006 Oppreisningen, 2007 Jenta under byen, 2008 Tre sekunder, 2011 To soldater, 2013 Tre minutter, 2016 Tre timer, 2018
Roslund & Hellström
Jenta under byen OVERSATT AV HENNING KOLSTAD
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 © Anders Roslund & Börge Hellström 2007 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-64403-1 1. utgave, 1. opplag 2019 Denne boken ble først utgitt i 2008 på norsk av H. Aschehoug & Co (W. Nygaard). Published by agreement with Salomonsson Agency Originalens tittel: Flickan under gatan. Oversettelse: Henning Kolstad Omslagsdesign: Torill Gaarder Omslagsfoto: chalrumpon onnongwa / shutterstock.com Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Facebook: krimbøker Besøk forfatternes hjemmeside: roslund-hellstrom.com
«Det verste er ikke å være hjemmefra. Det er at ingen leter etter en.» Micaela, 16 år, Aspsås ungdomshjem
nå onsdag 9. januar klokken 08.45, Santa Clara-kirken
han heter george og holder et lys i hånden. Et slikt lite, hvitt et som de fleste besøkende kjøper for fem kroner og tenner mens de putter det i en av de mange stakene på den store metallringen. Pengene legges i en sparebøsse på den bakre kirkebenkens brede kant, en slags frivillig kollekt, en takk for at døren er åpen mens øynene drukner i flammen eller følger dråpen av stearin som langsomt glir nedover. Han arbeider her. Han er kirketjener og har vært på plass siden klokken seks om morgenen, det må han for å rekke det han skal. Det er en stor kirke i det sentrale Stockholm, og med morgengudstjeneste halv åtte og lunsjgudstjeneste tolv trenger han all den tid han kan få til å forberede og gjøre i stand det som ingen andre gjør. Det hvite stearinlyset lå på gulvet. Noen hadde kommet borti det og veltet det og latt være å plukke det opp igjen. Det finnes mange folk av den typen, slike som ikke bøyer seg ned. Det er en pen kirke. Egentlig er vel alle kirker pene, men det er noe spesielt med Santa Clara, det har han alltid syntes, kirken midt i den brusende storbyen, omgitt av asfalt sammen med noksagtene og langerne og de som liksom ikke hører til noe sted. En mektig gammeldags kirke med for mange sitteplasser og for glade engler i gullfarget gips langs veggene, kald om vinteren og sval om sommeren, et rom for den som går forbi og leter etter stillhet bak varehusene og bussholdeplassene og menneskene som løper. Den enestående stillheten. Han er alene i den store bygningen. Det pleier å være slik en stund når morgengudstjenesten har ringt ut og de 9
få deltakerne har gjemt seg i frakken og hastet ut i vinteren igjen. Ingen annen stillhet, ikke noe annet sted. Den hjelper ham å klare det han skal. Tomhet som tar så mye plass at den fyller ham, gjør ham større. Han står stille og hører på det som er ingenting. Det gjør han også når den tunge kirkedøren blir åpnet. En som ikke er særlig sterk, han hører det, hvordan hender sliter med håndtaket av jern, mister grepet, åpner igjen. Skrittene, små føtter som går langsomt, som subber litt langs det grå steingulvet. Hun er mager. Det er nok den første tanken som slår ham. Tross alle klærne hun har på, et langt, svart skjørt over to bukser, en svulmende boblejakke som har vært knallrød en gang, votter over noe som likner viklet bandasje. Og så er det all skitten. Ansiktet er dekket av et lag sot, jord, kanskje noe annet. Det er vanskelig å få tak i henne – kinnene, pannen, haken; alt er dekket av en hinne som ikke er henne, gråaktig skitt som omslutter. Han anslår at hun ikke er voksen, men heller ikke noe barn. Fjorten-femten år, kanskje seksten til og med, det er ikke mulig å avgjøre det, ikke med all skitten i veien. Hun blir stående under hvelvingen som danner kirkens inngangsparti. Kanskje hun hører på det som er ingenting. Kanskje hun leter etter dem som ikke er der. George prøver å fange blikket hennes, men øynene ser bare rett frem, rett gjennom, de lever ikke. Hun er avstengt. Men ikke påvirket. Hun tror i alle fall ikke det. Han er vant til at påvirkede kommer inn fra gaten, at de irrer rundt og ut igjen, men hun er ikke som dem. Hun er mer – han vet ikke – ikkenærværende. «Velkommen.» Hun hører ham ikke. «Jeg heter George. Jeg er kirketjener her.» Hun har ingen anelse om at han er der. Men hun begynner å gå langs midtgangen mot ham, forbi ham. Han merker 10
lukten hennes, hun lukter sterkt, noe som har vært innestengt, kanskje surt, røyk som av skogbrann eller leirbål, lukt som er påtrengende, og han snur ansiktet litt unna. De forsiktige skrittene hennes lager ikke mye lyd, men i stillheten vokser de til noe som stiger mot veggene og spretter hardt tilbake. Hun passerer de tomme benkeradene, og han følger den smale ryggen lenger og lenger inn i kirken. Hun stopper med blikket festet på alteret, så tar hun et skritt til side, inn på den nest fremste benkeraden. Hun går langs den, støtter den ene hånden mot hyllen hvor en skal legge salmeboken eller Bibelen, og stopper igjen omtrent midt på, som om hun markerer reviret sitt på en tom benk i en forlatt kirke, der ensomheten er til å ta og føle på. Han ser på henne. Det lille hodet som stikker opp, det lange, fete, bustete håret som henger ned og skjuler litt av den hvite treplanken som hører til raden bak. Han tenner enda et lys og plasserer det i metallringen, løfter vognen med bibler og setter den til side slik at den ikke står i veien, går mot altertavlen med de gylne metallsifrene i hånden. Det er dette han liker best. Øyeblikket når han henger opp salmeversenes nummer på den svarte bakgrunnen. Han vet ikke hva det kommer av, og noen ganger føler han seg litt barnslig. Mest skyldes det vel at det skinner så flott når en står et stykke unna, de store lysekronene får sifrene til å lyse. Altertavlen henger nær den benkeraden jenta har gått inn i, og han beveger seg langsomt dit. Hun sitter helt stille, litt foroverbøyd, med den ene armen hengende løst langs siden. Det er vanskelig å avgjøre om hun lukker øynene. Han tror ikke det. Øyne som ikke inneholder noe er sjelden lukket. Han er vant til at ensomme gjester kommer inn i kirken og setter seg ned med tankene sine. Akkurat som han selv liker å være her mellom gudstjenestene, overgangen mellom det som har vært og det som skal komme. Men hun – George sukker – så ung, så skitten, så forlatt. En slik som kommer til å sitte lenge her. 11
da 53 timer tidligere
mørket klebet mot kroppen hans. Det hadde det bestandig gjort, i grunnen. I alle fall så langt tilbake som han kunne huske. Det klebet og klebet og klebet. Han hadde vennet seg til det. Han likte det. Holdt ikke ut noe annet. Men dette her, et slikt ekte mørke som fantes utendørs og var tiden mellom kveld og morgen, det var han ikke vant til, og han var aldri sikker på om han gjorde riktig, om han så riktig ut, om folk han møtte betraktet ham eller så tvers gjennom ham. Han frøs. Vinteren hadde ventet lenge på ham, og nå angrep den. Den tynne frakken, buksen som var blitt fillete der stoffet var mest slitt, joggeskoene som var grønne, og som han hadde hatt så lenge, klær som skulle være til beskyttelse, men som ikke strakk til, ikke denne natten da januarkulden hadde fritt spill. Han het Leo og gikk som han alltid gikk; føttene subbet i snøen og den magre kroppen ble litt mer krokete for hver dag. Han kom fra Fridhemsplan et sted og beveget seg langs Fridhemsgatan, fulgte venstre side i den slakke motbakken i Arbetargatan. Med den tomme skolegården på den ene siden og den stille leiegården på den andre ble skinnet fra gatelyktene akkurat passe sterkt her, lyst nok til å se dampen fra hans egen pust, mørkt nok til at slike som satt i vinduet og ventet på demringen ikke skulle legge merke til den som passerte de parkerte bilene deres. Han stanset på hjørnet av Arbetargatan og Mariebergs15
gatan. Tente julestjerner skinte som små bål i alle vinduer. En og annen tilfeldig bevegelse fra dem som fortsatt var oppe. Han hørte at noen lukket en gatedør et godt stykke unna. Han ventet midt i krysset, så seg urolig rundt. Her var asfalten for det meste dekket av snø og is og grus strødd ut fra teknisk etats blå plastkasser. Han skrapte med foten til det runde kumlokket var helt blottlagt. En siste hodebevegelse, ingen der, overhodet ingen. Ingen som så ham. Leo hektet av seg ryggsekken og satte den på bakken. Den lange metallstangen hadde ligget i en av ytterlommene; han klemte den hardt på plass i sprekken mellom kumlokket og asfalten og løftet lokket med et rykk. Det var tungt, seksti kilo støpegods, men de magre armene var uventet sterke. Et nytt rykk, og lokket ble trukket halvveis til side fra kummen. Under lokket satt et gitter festet med kraftig hengelås i en bøyle i betongveggen, og med to store plastposer rottegift hengende fritt fra midten. Han lette i nøkkelknippet og la seg på kne. Nøkkelen var kort og tykk, og låsen like treg som alle slike var i januar. Han åpnet, og de bare hendene frøs nesten fast i kalde metallsprosser da han skjøv gitteret til side. To kvartaler unna i den smale gaten hørte han en bil som nærmet seg. Han hadde ikke mye tid, pustet heftig da han knyttet fast det tjuefem meter lange tauet i ryggsekkens bærestropper og lot det gli hardt mot håndflatene. Den var tung og smerten intens da han firte den ned i hullet. Han ventet til han hørte et mykt dunk. Ryggsekken hadde lagt seg til rette på bunnen. Han så hvordan de to billyktene ble større mens han klemte overkroppen sammen og krøp etter, ned i det svarte. Hvert leidertrinn var en kort, glatt stang fastskrudd i veggen. Han var trett og vinglet litt mens han først dro kumlok16
ket på plass og etterpå løftet gitteret tilbake. Han bannet over posene som slo mot kinnet da han lukket hengelåsen, hørte hvordan bilen passerte rett over ham. Han hadde forsvunnet midt i asfalten, og nå beveget han seg langsomt lenger og lenger ned under en av gatene i den svenske hovedstaden.
bussen nærmet seg Stockholm sørfra. Lyserød i en slitt nyanse, en årsmodell som for lengst var blitt umoderne, en motor som var blitt sliten og overdøvet den spredte trafikken. Den underlige belysningen på himmelen var blitt stadig sterkere den siste halvtimen; det stadig tilstedeværende lyset som om natten holdt den store byen i hånden mens gatelykter og neonskilt og stuenes lampetter trengte seg sammen med halvannen million mennesker. På høyde med Västberga tok den av fra motorveiens fire parallelle filer via den lange avkjørselen mot Årsta og Södermalm, langsommere nå, som om den nølte og lette blant nedsnødde skilt for å finne ut hvor den var på vei. Det var ikke særlig mange som la merke til den. En buss i en hovedstad synes ikke. De få som likevel gjorde det, så antakelig hvordan den fortsatte over Liljeholmsbron for å passere Långholmsgatan mot Västerbron og Kungsholmen. Kanskje smilte de litt over rykkete, ujevne nedbremsinger etterfulgt av rykkete, ujevne starter, og over en sjåfør som ikke virket særlig vant til vinterføre. Antakelig gjettet de også at det var mennesker om bord, selv om det ikke var mulig å se gjennom ruter som var skitne på utsiden og duggete av urolige lunger på innsiden. Det var det eneste de så, det eneste de visste. Ikke engang de førtitre passasjerene visste det. At de straks skulle forsvinne.
18
dette var et annet mørke. Det han var vant til, det han ble trygg av. Ingen så og ingen dømte. Tunnelenes mørke. I ly av stockholmsnatten hadde Leo åpnet og lukket et kumlokk midt i asfalten i krysset mellom Arbetargatan og Mariebergsgatan. Han hadde forsvunnet i et hull som hadde eksistert i noen sekunder, og nå møtte føttene hans hvert leidertrinn i den nedgangen han brukte oftest. Han visste hvor det ble trangt og hvor skulderen kom til å slå i den harde veggen. Sytten meter under gaten. Ryggsekken han hadde firt ned lå og ventet på den betongkanten som dannet et slags forhøyet fortau langs kloakkgangen, et tørt sted det hadde krevd mange mislykkede forsøk å lære å treffe. Riktignok var det sent på natten og vannstanden var som lavest, ikke mer enn et par centimeter, men han ville ikke at den skulle bli våt. Den inneholdt livet hans. Han løsnet det lange, tynne tauet og la det i en av ytterlommene på ryggsekken. Bilen hadde kommet fort og nær, han hadde vært nødt til å slippe den skarpe nylonen mellom hendene, og den hadde brent i stykker nylonen på de stedene hvor votten hadde store hull. Han blødde, så han måtte vaske og forbinde dem senere, for under jorden ble ubehandlede sår raskt til hardnakkede betennelser. Det var alltid varmt her, mellom femten og atten grader året rundt. Han sto stille slik han pleide. For å slutte å 19
skjelve, for å overlate vinteren til dem som hadde valgt å bo hos den, for å lytte til han var sikker på at han var alene. Hodelykten lå i den andre ytterlommen på ryggsekken. Batteriet var svakt og kunne ta slutt før morgenen. Han så bare en meter foran seg da han begynte å gå; det kom til å ta et par minutter mer enn han hadde regnet med. Tunnelen var bred, nesten to og en halv meter, og tilstrekkelig høy. Ingen steder var den lavere enn hans en nitti, men han beveget seg som før, sammenkrøket og svakt foroverbøyd, som om han var redd for å stange hodet i noe som ikke fantes. Tjueto skritt. Den første døren satt på høyre side i steinveggen. En eneste lås, en vanlig trekantet en. Han åpnet den, forlot kloakksystemet og gikk inn i forbindelsesgangen. Luften ble mindre fuktig, mye lettere å puste i. Han rettet på hodelykten, sparket etter dyret som pilte foran føttene hans. Enda sju skritt. Forbindelsesgangen endte i en ny dør og to nye låser. Den øverste var som den forrige, en trekantet en. Den nedre var en rund lås som pleide å ta litt mer tid. Han åpnet og gikk inn i neste system. Det militære. En tunnel som var like stor, men med vegger mer av betong enn av stein. Det var disse gangene han foretrakk, det var her han følte seg lettest og hadde valgt å bo i snart elleve år. Kloakktunnel. Forbindelsesgang. Militær tunnel. Han fant frem. Ingen kunne måle seg med ham når det gjaldt å finne frem her nede. Flere dyr, han sparket nok en gang etter de satans rottene. De beveget seg knapt, for de så ham ikke. Han klappet i hendene og trampet med føttene slik han pleide, inntil han i alle fall fikk plass til å gå videre. Lukten, den likte han godt. Den minnet om svak røyk, 20
om branner. Kanskje var det samme ild som i julestjernene han nettopp hadde sett i vinduene der oppe. Hun måtte vekk. Lyset likte han derimot dårligere. Hodelykten som lyste dårlig mens han gikk. Skyggene som av og til liknet mennesker. Men han hatet det ikke, ikke så lenge det var rettet bort fra ham, så lenge det ikke møtte kroppen hans. Det var bare slikt lys han ikke orket. Hun fører dem hit. Hun må vekk. Han gikk videre, freste til rottene, lukket øynene da lykteskinnet ble reflektert fra en metallbit på veggen og slo tilbake mot ham. Men han telte ikke flere skritt. Det var for langt og for mange, drøyt fire hundre meter vestover i den retningen han ville beveget seg hvis han hadde fortsatt oppe på overflaten, på snøen langs Arbetargatan. Den tredje døren ventet akkurat som den første, den satt skjult i tunnelveggen. Det var hit han hadde vært på vei. Det var en utgang. Og det var en inngang. Til den andre siden, den andre verdenen. Han ventet igjen, lyttet urolig med nøkkelen i hånden, men hørte bare sin egen pust. Ingen skritt fra noen av de andre, ingen stemmer. De fleste som bodde i denne delen av tunnelsystemet pleide å sove om nettene. Han åpnet. Det var jo så enkelt, skjøv opp den tunge ståldøren med full kraft og gikk inn i noe som var en vanlig kjellergang i et av Stockholms største sykehus.
bussen med den lyserøde fargen trillet sakte nedover bakken i Hantverkargatan. Rutene, de som var skitne på utsiden og duggete på innsiden, begynte på flere steder å leve: Hender gned fortvilet på kaldt glass for å få fri sikt. Passasjerene hadde skjønt at noe var i ferd med å skje, ikke hva, ikke hvorfor, bare at det var ubehagelig, og at de for første gang i løpet av den lange reisen følte redsel for det fremmede. Fortsatt natt, fortsatt et par timer igjen til det lysnet. Derfor kunne det avlange kjøretøyet parkere ved Kungsholms torg uten å stoppe den slitne motoren, innhyllet i beskyttende svart. En mann gikk av, så en til, og snart en kvinne. De bar stabler av brune plastbager i armene og la dem i store hauger på den smale grusgangen på torget. Så gikk de inn igjen. Det ble stille i noen sekunder, så stille som det kunne bli i en bydel full av leiligheter. Det var etterpå de første skikene kom. De var ikke høye, ikke særlig lange, men nok til å vekke beboerne i et par av de leilighetene som lå nærmest. De kom da førtitre barn nødig ville ut av setene sine. En holdt hardt i gripestenger av metall, en annen slo mot dem som tvang ham, flere av dem gråt, noen få greide å høres truende ut. Høyest skrek den av jentene som så eldst ut. Hun holdt et spedbarn hardt i armene og trykket seg mot setet og det duggete vinduet. En av mennene ristet henne hardt i overarmene mens den andre fravristet henne barnet, bar det ut 22
gjennom bussdøren og satte det ved siden av bagene på bakken. Jenta spyttet og sparket og løp etter. Hun løftet opp barnet og trykket det mot kroppen, så snudde hun seg og ropte noe som ingen av de nysgjerrige beboerne i vinduene kunne forstå. Det var over på et par minutter. Kanskje var det kulden som angrep uforberedte kropper. Kanskje var det tablettene de hadde tatt siden de gikk på bussen. De siste milene hadde de fått dobbel dose. Kanskje var det bare oppgitthet da også hun som var sterkest ble tvunget ut. Et par av guttene som så ut til å være i tolvårsalderen gikk mot haugen av bager og lette i dem til de fant hver sin tretti centimeter lange tube. De åpnet dem og klemte ut det klebrige innhodet på raden av små hender som ble rakt frem. En etter en satte de seg på den høye fortauskanten, førte knyttede hender mot ansiktet og pustet dypt inn, barn som stirret etter en buss som forsvant bak bygningene langs Norr Mälarstrand mens de taust flyktet inn i seg selv.
leo likte ikke denne bygningen. Men han trengte den. Han likte ikke de menneskene som fantes her, de som fylte rommene og korridoren enten det var dag eller natt. Andre eiendommer med utgang og inngang rett mot tunnelene var stille og mørke og forlatt når natten kom, men her var det alltid så levende; mennesker som hele tiden var på vei. Han hadde løftet på et av de tunge kumlokkene i Arbetargatan og klatret rett ned i det underjordiske, han hadde forflyttet seg gjennom tunnelsystemene og ventet utenfor den siste døren til han var overbevist om at ingen så. Han hadde åpnet. Nå sto han i det som var det store sykehusets kjelleravdeling. Det var hit han av og til gikk for å hente og levere ting. Ovenfor ham, i den øvre kjelleretasjen, i første etasje og i alle de andre etasjene oppover i det høye huset, løp hvitkledde omkring. Men her, aller nederst, var det stort sett bare menn i blått som holdt på. De kjørte transporter frem og tilbake. Og han var helt sikker på at den siste hadde passert flere timer tidligere, en søppeltransport som gikk ved nitiden og pleide å se ut som et lite tog av vogner. Den neste ville ikke komme før om morgenen. Da kom de mindre vognene, de som luktet grøt og nybakt brød. Gjennom årene hadde han lært rutinene deres, han visste akkurat hvor lenge han kunne bevege seg uforstyrret. Hardt grep om nøkkelknippet. Et blikk på klokken på veggen. Snart fire. Natten holdt på å ta slutt. Én dør igjen, tvers over korridoren i den delen av sykehu24
sets kjellergang hvor han befant seg, en blå dør, også denne av stål. Men med et jevnt, rødt skinn fra en diode omtrent ved håndtaket. Alarmen. Det var ikke noe han brydde seg om. Han skulle jo åpne på riktig måte. Den ville ikke bli utløst. Den øvre låsen hadde sittet der en stund; nøkkelen gled lett inn, og han dreide den rundt. Den nedre var ny. Derfor tok han en halv neglesaks opp av frakkelommen og stakk det skarpe metallbladet inn i låssylinderen, dro det frem og tilbake, slipte ned stiften. Deretter en føler som hadde ligget i samme lomme, den kom fra et verktøysett han hadde stjålet for mange år siden på Statoil-stasjonen like ved Alvik T-banestasjon. Leo bladde blant de små stålbitene og bestemte seg for et av de mellomstore bladene, så dro han en fil frem og tilbake til han hadde formet fire tenner som stakk opp med litt større mellomrom enn på en vanlig nøkkel. Forsiktig førte han den enkle dirken inn i låsen. Metallbladet hugg øyeblikkelig tak i det som neglesaksen nettopp hadde slipt ned, motstanden slapp, sylinderen lot seg dreie. Han hadde åpnet døren til sykehusets verksted. Han gikk inn. Det var hit han oftest hadde ærend. Det luktet olje og støv, og han satte ryggsekken fra seg på gulvet mellom et par arbeidsbenker, løsnet de to lærremmene og brettet ned lokket. Den klumpete kompressoren sto stødig midt i ryggsekken. Han løftet den ut, bar den til en av benkene og satte den på plass. Slangen hang i et stativ på veggen; han dro den til seg og koblet den ene enden til kompressoren, kontrollerte at det begynte å lade. Det hadde vært en lang natt, en bra natt. Hun kan ikke bli der. Han var trett nå, ville hjem. Hun fører dem til oss. Hvis han skyndte seg, ville han rekke å hente henne og 25
plassere henne, rekke frem og tilbake gjennom tunnelsystemet en gang til. Hun må vekk. Det var fortsatt god tid. Selv om hun var tung og det kom til å gjøre vondt i de oppskrubbede hendene hans når overkroppen hennes av og til hektet seg fast i tunnelgulvet. Hun skulle vært klar før morgenen, før mørket forsvant, før menneskene begynte å bevege seg i den store bygningen igjen.
det var kaldt der utenfor det store vinduet. Snøen, mørket, den forbaskede vinteren som økte sitt revir for hver natt som gikk, som åt av det femtiåttende året hans uten å gi noe tilbake. Han var ikke redd, sørget ikke over tid han ikke lenger hadde igjen, det var bare det at det ikke gjensto nok til å gå rundt og lengte seg gjennom månedene. Han var lei alt sammen, lei av å skli rundt på dårlig måkte fortau, lei av de barske forholdene som gjorde det vanskelig å puste, lei av å være forbannet. Litt varme, dager og netter uten hansker og lang underbukse, var det så inn i helvete mye forlangt? Ewert Grens dreide det trege håndtaket og åpnet en av fire mindre ruter. Kontoret hans vendte mot politihusets store bakgård. Hele dagen fløy snerpete betjenter omkring der nede med permer under armene. Nå var det tomt, de lå vel hjemme og sov. Nye permer å bære i morgen. Kulden hugg tak i ansiktet da han lente seg ut. Det blåste en smule, han skalv litt, men våknet akkurat så mye som han hadde håpet. Kulden som slo tilbake fra meterhøy snø og tykke islag hadde sin virkning. Han hadde drømt. Den samme jævlige drømmen så langt tilbake som han kunne huske. Gatedøren som slår igjen bak ham og trappegangen som ikke fører noe sted, han finner ikke sin egen leilighet, den er flyttet eller har et annet navn på brevsprekken, og han fortsetter oppover til etasjer som aldri har vært bygd, han går ut og inn gjennom dører som likner hans egen, og overalt er folk i veien i det som burde 27
vært hjemmet hans, de rører seg ikke, stirrer bare på ham, spør hva faen han har der å gjøre. Han hadde aldri hatt noe godt svar. Det var vel derfor han så ofte valgte å sove her. På en slitt toseters sofa i brun, smalstripet cord, noen timers urolig søvn i bukse og jakke. Ryggen verket og nakken holdt på å ryke av. Han likte ikke de satans nettene som aldri tok slutt. Hva skulle en egentlig med dem? Ewert Grens lukket vinduet. Han lengtet etter henne. Hun besøkte ham alltid på denne tiden, hun som satt ved et annet vindu og så på sjøen og båtene og livet hun ikke deltok i. Hun hadde ligget så stille, han hadde ikke merket det til å begynne med, det røde som var blod og kom fra et sted i hodet hennes. Han forsto seg ikke på mennesker, de forsto seg ikke på ham, det var ikke mer med det. Men Anni – med henne behøvde han aldri forklare, ikke noe jævla spill. Slik hadde det vært helt fra begynnelsen av, allerede den gangen hun var frisk. Han gikk mot den store båndspilleren som sto på hyllen bak skrivebordet, rotet blant kassettbåndene han selv hadde spilt inn, sangene de hadde hatt felles. Han skulle naturligvis sitte hos henne senere i dag, på en stol ved en seng som var av metall og hadde hjul. Hånden hennes pleide å føles så liten når de bedøvet henne, når hun sovnet en stund. Det hadde kommet snikende år for år. Gangene som skulle transportere væske i hodet ble litt etter litt tilstoppet, og hun måtte regelmessig forlate rommet sitt og det private pleiehjemmet på Lidingö for å bli røntgenfotografert og undersøkt på en av de mange institusjonene i byen. Det var slikt leger gjorde med pasienter som Anni, og han hadde for lengst sluttet å stille spørsmål, for han hadde innsett at han ikke ville ha noen svar, bare en fortsettelse, noe som ikke var forandring. Han fant den kassetten han lette etter, skrudde opp lyden, 28
begynte å bevege den store kroppen sin gjennom rommet, vagget tungt med armene utstrakt i luften. slit og släng din festliga Cadillac, slit og släng din fina båt Han holdt omkring henne, de danset, alltid ved daggry når han var alene og med døren lukket mot en av korridorene i det store politihuset. Det var stille og mørkt, og musikken fylte det han ikke orket å bry seg om. slit og släng din toppenbungalow, det skrattar jag blott åt Noen raske trinn mens stemmen slo mot kontorveggene, Siw Malmkvist og Sven-Olof Walldoffs orkester, innspilt i 1966, original Lucky Lips, han sang med i teksten han kunne utenat. Seks musikkassetter med Malmkvist-låter han hadde blandet selv. Det fantes ikke noe annet, ikke på dette kontoret. Han begynte å bli varm, svettet under den rynkete jakken, men økte skrittlengden og sang høyere da koret og noe som måtte være en tamburin kom igjen en andre og tredje og fjerde og femte gang i refrenget han likte så godt. Han var andpusten da musikken stilnet etter to minutter og førti sekunder, skyndte seg til hyllen og båndspilleren for å spille den om igjen, han var ikke ferdig, armene som holdt henne var nesten unge. Den grelle ringingen avbrøt noe som en stakket stund hadde vært enkelt. Ewert Grens brølte til den satans telefonen og snudde ryggen demonstrativt mot skrivebordet da den fortsatte å ringe. Klokken var ikke engang halv seks. Linjen til telefonen hans var ikke åpen ennå. Altså var det en faen som ringte internt, en som visste at han var der, at han alltid var der på denne tiden. Ringingen fortsatte. Han ga opp, pustet tungt da han svarte. Vakthavende ved operasjonssentralen, en av de eldre som han hadde arbeidet sammen med i flere år uten å ha noen lyst til å bli kjent med. 29
«Du må hjelpe meg.» Grens sukket. «Ikke nå.» «Jo, nå.» Et nytt sukk. «Har ikke tid. Det vet du da.» Han så på skrivebordet, på mappene som lå fordelt i fem stabler. «Trettito stykker.» «Jeg vet hvor mange det er.» «Trettito saker under etterforskning.» «Ewert, jeg trenger en som er kvalifisert. Og på denne tiden … det er bare du som er her.» Ewert Grens flyttet på to av bunkene og satte seg på skrivebordet. Mørket utenfor vinduet, det hang igjen. Nå og da glimtet det i noe som virket hvitt. Det var vanskelig å avgjøre, men det kunne ha begynt å snø, det var en slik vinter. «Hva dreier det seg om?» Vakthavende trakk på det, nølte et sekund eller så. «Førtitre barn.» «Barn?» «Vi fant dem for tjue minutter siden. Førtitre påvirkede unger som sto på fortauet ved Hantverkargatan og frøs i tynne klær. En patrulje tok dem med hit, de gikk til fots rundt kvartalet til inngangen i Bergsgatan. Nå sitter de der nede og venter.»
antakelig hadde det vært et lagerrom for lenge siden. Det var i alle fall det hun trodde. Hun hadde aldri brydd seg med å spørre, det hadde aldri spilt noen rolle. Kanskje burde det ha gjort det. Hun hadde tross alt vært her ganske mange dager, ganske mange netter. Betongvegger, betonggulv, betongtak. Det så hardt ut og ville føles hardt for en som ikke var vant til det. Men dette var tvert imot et mykt rom, et snilt rom. Ikke som det gamle rommet hennes. Det var lettere å puste her, selv om røyken var på sitt verste nå som bålet nettopp hadde brent ned og døren til tunnelen sto litt mindre åpen, slik at trekken ikke lenger fikk den grå, flyktige disen til å feie frem og tilbake rundt hodet. Dørsprekken var som en skorstein, og mursteinene rundt ildstedet lå i et rektangel rett på gulvet. Det var ikke særlig bekvemt eller tiltalende. Men hun syntes det var pent, ville ikke ha det på noen annen måte. Hun strakte seg. Det var sent. Eller kanskje det var tidlig? Leo hadde vært borte lenger enn vanlig, bålet pleide å holde mesteparten av natten, det sluknet sjelden før han var tilbake. Hun lå på ryggen på en tynn madrass, svøpt i en sovepose. Hun hadde sovet urolig og våknet av dyret som pilte tvers over magen, de holdt seg borte bare så lenge det brant. Hun ble ikke redd, ikke som den gangen for lenge siden da hun nettopp hadde flyttet ned. Nå for tiden gjorde hun som Leo hadde lært henne, ropte høyt og viftet med armene til de ga seg. 31
Hun snudde seg mot den tomme plassen hans. Madrassen og soveposen lå i en haug. Han lot det alltid ligge slik. Hun ville ha ham her. Ikke der oppe som lyset skremte. En skrapelyd. Hun snudde seg. Rotta løp fra hjørne til hjørne over kartongene som var et bord, og over teppene som var gule med Landstingets emblem og lå litt hist og pist. De beveget seg slik som marsvinet hennes hadde gjort, hun pleide å tenke slik, det som hun hadde hatt i bur, og som gjerne gjemte seg når hun slapp det ut, krøp under sengen hennes på rommet i leiligheten som hadde vært både mors og fars. Hun ropte høyt igjen, krøp ut av den trange posen og trampet hardt med beina til rotta forsvant ut gjennom dørsprekken, ut i tunnelen. Hun gjespet. Armene over hodet enda en gang for å gjøre kroppen lengre. Hun var ikke særlig gammel. De få hun møtte, gjettet på femten-seksten år. Nå som bålet ikke brant lenger, tok hun på en rød boblejakke og enda en bukse utenpå de andre. Håret var langt og mørkt og tjafset, ansiktet dekket av skitt og sot, hendene nesten svarte. Flere rotter nærmet seg etter hvert som røyken ble tynnere. Hun viftet og trampet og ropte, men det hjalp ikke lenger, de var mange og hun var alene. Hun åpnet døren helt, slik at hun kjente den kraftige trekken i tunnelen. Så bøyde hun seg mot haugen av bordbiter, alle like lange, alle like brede, og smurte rødsprit på en av gangen før hun stablet dem oppå hverandre i ildstedet. Peistenneren klikket, og hun måtte gjøre flere forsøk før flammen fikk tak og grep om seg. Da ble det lyst og varmt, og hun kunne jage ut de hvesende dyra ett for ett. Hun satte seg på madrassen. Bålet sprakte slik det gjorde av og til. Varmen steg fra bordbitene og søkte mot taket, rommet med de harde veggene omfavnet henne. En sigarett i hånden. Hun tente den, et par raske drag. Hun hadde vært her så lenge. Men aldri følt seg like rolig, 32
like fri. Det var en slik tidlig morgen som lurte henne til å tenke at hun kanskje kunne gå opp igjen en gang, at hun ville våge å ta seg tilbake. En ny sigarett. De sotete fingrene hennes holdt hardt i den, farget det hvite papiret. Hun smilte. Langt unna, sikkert der tunnelen svingte ganske brått, hørte hun skrittene hans. Hun likte å lukke øynene og følge lyden av det som subbet litt mot betongen i røret, Leos lange, magre kropp, ryggsekken som en urolig pukkel, fjeset kantete og ubarbert. Flammene flakket da han kom inn. Et par av de mindre mursteinene veltet bakover da han kom borti dem med foten. «Hun fører dem hit.» Leo sto midt i rommet. Kroppen var stiv, hendene skalv og blikket flakket. Slik hadde hun sett ham flere ganger tidligere, hun visste at det kom og gikk. Av og til var det lyset, av og til var det rottene han skulle samle. Hun ble aldri urolig av det. Men dette her, det var annerledes. Redselen hans, hissigheten, hvordan han nesten prøvde å gjemme seg. Hun ville ta i ham, holde rundt ham, men han kom ikke nærmere, ble bare stående på betongen langt fra madrassen og hviske så lavt at det nesten var vanskelig å høre ham. «Hun kunne ikke bli værende.»