Jegere by Cappelen Damm AS

Reidar Andersen og Espen Søilen

Jegere Fra franske vinmarker til norske elgskoger

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-8169-516-0 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Kåre Martens, MadebyHandverk Omslagsfoto: NTB Scanpix Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2019 Satt i 10,6/14 pkt. MinionPro og trykt på 80 g Enso Creamy 1,8 Forfatterne har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Europas første jegere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Fremmedstøvel» på valdet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Cro-Magnon inn i Europa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Istidseuropa– et jaktparadis?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Istidsjegernes feltutrustning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jegeren – bærekraftig høster eller hensynsløs slakter? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bergkunst fra Dordogne til Namdalskysten . . . . . . .

Istidsfolkets hundehold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Norge – pionerenes jaktmark . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Grisejegere på Vestlandet – og jakta i dalstroka innafor. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Norge – jegerlandet i nord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

105

Jegerne motsetter seg lover og regler . . . . . . . . . . . . .

116

Nye viltlover og sportsjaktens inntog. . . . . . . . . . . . .

122

Sportsjakt – et symbol på et urettferdig samfunn . .

129

Jakten blir en gjennomregulert aktivitet . . . . . . . . . .

135

Europa i dag – storviltjegernes eldorado . . . . . . . . . .

146

Europas ulike jaktkulturer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

152

Jegeren – rødlistet eller svartelistet? . . . . . . . . . . . . . .

157

Hva er jakt? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

166

Kilder, noter og forslag til litteratur for videre lesing. . . .

177

Om forfatterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

191

Prolog

Vi kommer alle fra en jegerslekt. Vi føler alle en tilfredsstillelse ved å være i naturen. Ikke så merkelig det. Vår art Homo sapiens har en nær 300 000 år lang historie sterkt knyttet til vår utnyttelse av naturens ulike ressurser. Våre forfedre kan selvfølgelig følge sin historie enda lenger tilbake. «Hvis du som leser dette, kan tenke deg at du tar din mor i hånda, som igjen tar sin mor i hånda, som igjen tar sin mor i hånda, og så videre i en ubrutt 50 mil lang rekke av forfedre, så står det i enden av den rekka en mor som fødte to avkom; det ene avkommet var starten på det som skulle bli sjimpansene, det andre utviklet seg til det som senere skulle bli Homo sapiens – oss – dagens jegere og naturbrukere.»

Sitatet er fritt oversatt fra den britiske biologen og erkeateisten Richard Dawkins og beskriver det faktum at vi deler 98,5 % av arvestoffet vårt med sjimpansene, og at vi høyst sannsynlig skilte lag med disse for ca. fem millioner år siden. Vi er derfor ikke bare i slekt med apene, vi er en ape – mennesket er den syvende menneskeapen. Hvis du greier å se for deg denne 500 kilometer lange rekken 7

av forfedre, så skal du også vite at forfedrene i de første 499 kilometer av denne rekken alle var sankere og jegere. I starten av den siste kilometeren, som utgjør de siste 10 000 år, finner du de første landbrukere, mens den første sportsjegeren først dukker opp 20 meter fra målstreken. Når vi vet at vi i mesteparten av vår tid på denne kloden har vært jegere og sankere, og at vår suksess har vært avhengig av vellykkede jakt-, fiske- og sanketurer, blir vi ikke veldig overrasket over å finne at jakt, fiske og annen høsting av naturen fortsatt oppleves som en viktig – og ikke minst riktig – måte å bruke tiden vår på. Den finske forfatter og vitenskapsmann Bjørn Kurtén beskriver en hypotetisk bankett hvor det rundt et meget stort middagsbord sitter 1000 menn. Hver mann sitter mellom sin far og sin sønn. I den ene enden av bordet sitter det en norsk elgjeger – ulastelig antrukket i jaktdress av Gore-Tex og (mer eller mindre) vanntette jaktstøvler. I den andre enden sitter det en noe mer rufsete jeger kledd i dyreskinn og med et halskjede bestående av tenner fra hulebjørn. Det er en Cro-Magnon-jeger – istidsjegeren. Praten går livlig rundt bordet, men det er hovedsakelig kun samtaler mellom de som sitter nærmest hverandre. Elgjegerens forsøk på samtaler med sin fjernt beslektede CroMagnon-jeger viser seg lite fruktbare, til det er språkbarrierene for store. Selv om det er store kulturelle forskjeller mellom gjestene, tydeliggjør banketten at personene rundt bordet deler de samme egenskaper og de samme interesser: De er alle jegere og naturbrukere, og de er alle Homo sapiens – den vise mann. Det samme kan sies om de fleste av dagens jaktlag; ofte store kulturelle forskjeller, men felles fritidsinteresser. De tusen generasjonene som er gått siden istidsjegeren først begynte å bruke Europas jaktmarker, har i liten grad endret vårt forhold til natu8

ren, og for mange av oss også vår iboende lyst til å høste av den. I denne boka får du en rask og lettbeint gjennomgang av deler av sapiens’ historie som knytter seg til jakten. Historien starter der hvor vår art hadde sin opprinnelse – Afrika – og avsluttes i Trøndelags elgskoger. På veien dit får du innblikk i hvordan vi erobret jaktmarkene fra andre Homo-arter, hvordan vi jaktet ullhårede neshorn og mammuter, tok oss sjøveien til Norge og etter hvert ble villsvin- og hjorteviltjegere på fastlandet, hvordan «invasjonen» av en bondekultur påvirket hele samfunnsutviklingen og la grobunn for et klassedelt samfunn med utforming av lover og regler, og ikke minst får du et forslag til hva som ligger i begrepet jakt.

1 Europas første jegere

Skuddet som bryter stillheten i Tromsdalen denne morgenen, sprer ilinger av glede og forventning i kroppen til de åtte jegerne. Glede fordi skuddet betyr at LAGET har lyktes i sin strategi, som ble inngående og til dels høyrøstet utformet etter middagen i hytta kvelden i forveien. Forventning fordi de alle higer etter å høre oppkalling på jaktradioen fra skytteren – lagets niendemann – slik at de kan få den første informasjonen om hva som har skjedd, men også forventninger til det som ligger foran dem – utvomming, partering, bålbrenning og kaffekoking, utbæring av slakt og ikke minst forventninger om fin stemning og livlige diskusjoner i jakthytta til kvelds. Morgenen hadde startet slik den skal gjøre når laget er på elgjakt. Arkitekten hadde vært først oppe av senga. Påmontert hodelykt hadde han rutinert nærmet seg vedkassa, rotet fram de tørreste og minste vedskiene, revet nevra av andre bjørkekubber og etter kort tid fått varme i ovnen. For å understreke at oppdraget var utført – eller kanskje mer for å vekke de fortsatt sovende i ovnens nærområde – hadde ovnsdøra blitt smelt hardt igjen. Dette er signalet til meg. Jeg kommer meg rutinert inn i stillongsen og ulltrøya og har etter kort tid bacon fresende i panna. Det vil fortsatt drøye noen minutter før historikeren, dyp11

vannsingeniøren og fysioterapeuten er på beina. Dette er rutinerte karer som vet nøyaktig hvor lang tid det tar før nystekt egg og bacon ligger på tallerkenen – for øvrig den samme fra sist kveld. I mellomtiden har laksebiologen kommet seg opp av senga – påkledning unødvendig all den tid stillongs og ulltrøye er standard antrekk dag som natt. Han strener ut kjøkkenutgangen og er etter kort tid opptatt med tømming av blære og fylling av lunger med dagens første Prince Mild. Lagets siste tre medlemmer kan ikke lokkes med nystekt bacon og nytrukket kaffe. Både underdirektøren, legen og veibyggeren er harde karer som gjerne spiser maten kald mens de slurper lunken kaffe. Mørket viker raskt for lyset, og like før hodelyktene har tapt sin misjon, er laget samlet rundt frokostbordet. Matpakker smøres – og gjenglemmes. Det letes etter sekkene fra dagen før – en gjenglemt sekk utenfor hytta har benyttet natta til å suge opp et par kilo vann fra det dryppende takskjegget. Et par sluttstykker har i løpet av natta gjemt seg på de merkeligste plasser, og på uforklarlig vis har to jaktradioer slått seg på mens jegerne sov, og fremstår nå som rare, røde tekniske duppeditter uten noen funksjon. Det vanlige kontrollerte kaos råder i en god time, før laget er i stand til å mønstre fulltallig utenfor hytta. Der holdes tente fyrstikker opp i været for å fastslå vindretningen. Som vanlig er det vindstille tidlig på morgenen, og like vanlig defineres vinden å komme fra øst. Ikke at det spiller noen stor rolle for hva som skal skje utover dagen, men greit å vite, synes laget. Denne merkelige samlingen av karer på mellom 29 og 69 år kaller seg elgjegere. Selv om de jakter elg bare én uke i året, titulerer de seg som elgjegere i enhver sosial sammenheng året rundt. Lagets ustoppelige nysgjerrighet om jaktens historikk og jaktens vesen, samt ønsket om at de jakttradisjonene de 12

er bærere av, skal kunne føres videre, er det som binder laget sammen. Utbyttet av selve jakten er av underordnet betydning. I motsetning til dagens jegere var Cro-Magnon-jegerens jaktlykke avgjørende for det lille jegersamfunnets ve og vel. Absolutt alt de små jegergruppene hadde behov for, måtte skaffes fra naturen som omkranset leirplassene. Dyktige jegere ble sikkert høyt verdsatt, det samme ble sikkert de som visste hvilke spiselige arter som kunne sankes i nærområdet. Mange kan nok raskt falle inn i det tradisjonelle kjønnsrollemønstret hvor mannen jakter og kvinnen tusler rundt leiren og sanker bær, sopp og ved til leirbålet. Vi kan nok anta at storviltjakt, som i mange tilfeller betød dager borte fra leiren, i stor grad var forbeholdt menn. Men like gjerne som mannen sanket mens han var på jaktturer, jaktet kvinnen mens hun var på sanketurer. At det var kvinner med i de første jegergruppene som kom til Norge, er uomtvistelig. Ute ved Namdalskysten, 10–15 mil lenger vest enn der elgjaktlaget nå er samlet, finner man boplassene til noen av de første sjøfarende jegere som kom til Norge etter isens tilbaketrekking. Arkeologene har datert disse til å være ca. 11 000 år gamle. Selv om det langs kyststripen på fastlandet fantes rein, var det nok i hovedsak fra havet pionerene hentet sin føde. I mer enn 1 000 år var det nok sjøpattedyr, sjøfugl, fisk og skjell som dominerte dietten til de første nordmenn. Noen tusenår senere har kreative og kunstneriske jegere med jaktområder på østsiden av det som i dag er Snåsavatnet, men som da var en del av Trondheimsfjorden, risset inn i berget scener fra sitt dagligliv. I tilnærmet full størrelse dominerer Bølareinen, en svært så naturtro reinsimle, men kunstnerne har også funnet plass til sjøfugl, bjørn, elg og en skiløper! Underdirektøren har gjennom lang fartstid i Utenriksdepar13

tementet fått mulighet til å farte rundt i verden. Han synes lite imponert over at Norge fikk sine første beboere for 11 000 år siden. Han mener bestemt at han på reise i Spania har snappet opp at man finner spor etter de første mennesker (dvs. av slekten Homo1) for nærmere en million år siden. Veibyggerens kommentar om at Homo-slekten udiskutabelt kommer fra Grong, og at det derfor må være snakk om en form for tidlig turisme, vekker selvfølgelig munterhet så sent på kvelden, men laget er raskt inne på et mer seriøst spor. Underdirektøren har rett. I Spania finner vi rester etter boplasser av dette folket langs mange vann og vassdrag. Den mest kjente boplassen er Gran Dolina i Sierra de Atapuerca i Nord-Spania. Fagfolkene strides om hvem disse beboerne var og hvordan de livnærte seg. Én teori går ut på at det er tilstedeværelsen av den sabeltannete katten som er avgjørende. Denne 100–150 kg tunge katten har gitt folket tilgang på en mengde kadavre som ble utnyttet. Stemmer denne teorien, var vi kanskje mer åtsel- og planteetere enn jegere. Mye tyder imidlertid på at dette første folket forsvant fra Europa for 800 000–600 000 år siden, under en periode med røffe klimatiske forhold. Et par hundre tusen år senere er det igjen klart for etablering i Europa, og denne gangen for en lang periode.

Tautavel-mannen Denne dagen i Sør-Frankrike hadde jeg to gode grunner til å bruke noen timer i den lille landsbyen Tautavel på sørøstsiden 1 Homo antecessor.

Noen antar at dette kan være den nærmeste slektningen til Homo heidelbergensis, som du vil møte senere i boka. Her kan vi allerede nå advare leseren om at moderne avanserte genetiske analyseverktøy gir resultater som ukentlig snur opp ned på vedtatte sannheter. Før denne boka når trykkeriet, kan for alt vi vet neandertaleren (som du også møter senere) og vi sapiens bli betraktet som én og samme art.

av Pyreneene. Først fikk jeg sikret meg et par flasker ypperlig rødvin fra Côtes du Roussillon Villages Tautavel, før turen gikk til museet for å hilse på Frankrikes eldste jeger – Tautavelmannen. Allerede i 1828 hadde man funnet beinrester inne i den 35 meter lange og 5–15 meter brede Arago-hulen rett utenfor landsbyen, men det var først på 1960-tallet at omfattende utgravinger ble gjennomført. Så langt er det funnet skjelettdeler av to individer; en 40–55 år gammel kvinne og en ca. 20 år gammel mann. (Typisk nok antar man at det er den unge mannen som er jegeren, mens den eldre kvinnen sitter i hulen og venter på å få maten brakt i hus.) Selv om dateringene er noe usikre, antas det nå at fossilene er mellom 400 000 og 450 000 år gamle. Hjernevolumet var 1150 cm3, og høyden (på mannen) er beregnet å være ca. 1,65 meter. Dette er Homo erectus – det oppreiste mennesket. Målinger av skjelettrester i hele utbredelsesområdet til H. erectus viser at kjønnene hadde ulik størrelse; hannen var 25 % større enn hunnen. Biologene har funnet ut at det er en sammenheng mellom slike kjønnsforskjeller og dyrearters paringssystem. Jo større forskjell mellom kjønn, jo flere partnere har det største kjønnet. Det er derfor all grunn til å anta at den sosiale organiseringen av disse første jegergruppene i Europa (noen mener at det kunne være opptil 100 individer i en slik jaktgruppe) gjenspeilte disse forholdene. Ut fra forventet størrelse og utviklingshastigheten på ungene til dette jegerfolket ville det vært svært vanskelig for kvinnene å være særlig mobile de første årene etter en fødsel. Dette betyr at det sannsynligvis var etablert «jegerlandsbyer» dominert av hjemmeværende kvinner og barn, samt et mindre antall menn som utnyttet store jaktområder rundt leiren. For jegerne i Tautavel var tydeligvis svært mobile. Steinredskapene de benyttet, kommer fra områder langt fra bostedet, og basert på hvilke byt15

tedyr man finner på boplassen, kan man fastslå at jakten foregikk opptil 35 km fra hulen. De har tydeligvis hatt mange byttedyr å velge mellom. De fleste bein stammer fra hjort og dåhjort, deretter følger rein, moskus, bison, bonal thar (en korthåret geit som forsvant fra Europa for ca. 200 000 år siden), gemser og til og med rester av Mercks neshorn. Rester av rovdyr finnes også. Bein av både ulv og hulebjørn finnes i store mengder. Andre jegere hadde dratt lenger nordover til dagens Tyskland. På en over 400 000 år gammel boplass finner vi her rester av elefanter/mammut og i tillegg store mengder redskaper av både stein, bein, tre og gevir. H. erectus levde og jaktet på tre kontinenter i mer enn 1,5 millioner år. God evne til å bruke eksisterende våpen samt kreativitet i utviklingen av ny teknologi har garantert hatt en overlevelsesverdi og favorisert utvikling av større hjernekapasitet. Det er derfor en klar sammenheng mellom utvikling i jaktteknologi og økning i hjernekapasitet (fra 775 til 1300 cm3). Vittige tunger har påpekt at dette jo er et brukbart volum for en motorsykkel, men noe spinkelt sammenlignet med den jegeren som for alvor skulle erobre planeten.

Den kloke jegeren vandrer ut av Afrika Tilbake i jakthytta er temaet nå sapiens – vår egen art. Allerede i 1871 hevdet Charles Darwin at mennesket hadde sin opprinnelse i Afrika. Den teorien har vært kontroversiell helt fram til våre dager, men nye fossilfunn kombinert med analyser av arvematerialet viser at Darwins antagelse var riktig. Den anatomisk moderne jeger skuet ut over sine jaktmarker i Afrika for ca. 300 000 år siden og utkonkurrerte eller erstattet der sin slektning H. erectus. I Europa skulle sapiens til sin forbauselse 16

også finne jaktmarkene okkupert av en annen storvokst jeger – neandertaleren. I dag har genetiske undersøkelser fastslått at tiden fra vi etablerte oss som egen art og til noen av oss vandret ut av Afrika, ikke har vært enkel. Supplert med arkeologiske undersøkelser antyder genetikerne at det var mellom 100 000 og 300 000 av oss for ca. 130 000 år siden. Men på det tidspunkt sapiens skulle ta turen ut av Afrika, var det bare et fåtall tusen individer igjen. Mennesket hadde vært gjennom det som biologene kaller en «flaskehals», hvor både antall individer og dermed den genetiske variasjonen vi bærer med oss, ble kraftig redusert. For de første moderne jegerne som befant seg i østre deler av Afrika, skulle en hendelse på Sumatra for ca. 73 500 år siden få en slik «flaskehalseffekt». Da eksploderte vulkanen Toba, og 2 800 km3 av fjellet forsvant og etterlot seg et 100 km langt, 30 km bredt og 505 m dypt krater. Den påfølgende lavastrømmen dekket 20 000 km2. Askeskyen nådde over 30 km opp i atmosfæren og dekket etter hvert enorme landområder nord og vest for vulkanen, fra 14 grader sør for ekvator til 24 grader nord for ekvator. I noen indiske innsjøer er askelaget målt til hele 9 m. Millioner av tonn svovelgass nådde stratosfæren, noe som førte til redusert solinnstråling og påfølgende temperaturfall. I iskjerner fra Grønland finner man rester etter svovel i 6 påfølgende år for ca. 71 000 år siden, samt en 200 års periode med mye støvpartikler som sannsynligvis skyldes et redusert plantedekke. På Grønland regner man med et temperaturfall på ca. 6 °C og at denne situasjonen varte i nærmere 2 000 år. Hadde det ikke vært lett å være jeger før, ble det nå nærmest umulig. Man antar nå at sapiens-befolkningen var redusert til mellom 2 000 og 5 000 individer og at anslagsvis 150 til 1 000 av disse vandret fra Øst-Afrika over til Midtøsten ved Rødehavet 17

for over 80 000 år siden2. En slik sterk reduksjon av befolkningen medførte en dramatisk nedgang i den genetiske variasjonen. Faktisk er det i dag slik at vi hos våre nærmeste slektninger, sjimpansene, finner mer genetisk variasjon mellom individer i en tilfeldig gruppe sjimpanser enn det er blant alle levende mennesker på jorden! Dette har laget brukt en del tid på å forstå og godta, men genetikernes resultater er entydige. Det betyr at det for oss mennesker er helt meningsløst å snakke om at det eksisterer forskjellige raser, slik enkelte har en sterk hang til å gjøre. Nå kunne det sikkert vært berettet dramatiske historier om jegerne som dro i østerled og kom til nye jaktmarker i Australia (for mer enn 50 000 år siden), Korea og Japan (30 000 år siden) og Nord-Amerika (14 000 år siden), men elgjaktlaget som er samlet i Namsskogan, har gjennom alle år hatt mest fokus på å lære mer om den gruppen av jegere som etter hvert kom inn i Europa: Cro-Magnon – istidsjegerne.

2 Bare

de siste 3–4 år har tidspunktet for vår utvandring fra Afrika flyttet seg 20 000–30 000 år bakover i tid. Wu Liu og hans forskerkollegaer har nå datert tenner fra mennesker i sørlige deler av Kina til å være nærmere 80 000 år gamle.