Jeg kan se i mørket

Jeg kan se i mørket

Karin Fossum

Jeg kan se i mørket roman

© CAPPELEN DAMM AS 2011 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2018 ISBN 978-82-02-60267-3 1. utgave, 1. opplag 2018

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

Det er ingen ting betagende ved henne, og hun eier ikke kontroll. Ikke på øynene, de flakker omkring, ruller bakover i hodet, slik at man bare kan se den hvite, geléaktige hinnen.

Ikke på kroppen, den lever sitt eget liv. Huden er trukket stramt over leddene, de synlige årene gjør henne grønnaktig blek, og hun er mager som en kvist. Unger skal ikke se ut sånn. Unger skal være runde, rosa og varme, mjuke som gummi og fulle av tindrende liv. Jeg antar det er snakk om en skade som oppsto under fødselen.

Hun er kanskje en åtte-ni år og hun sitter i rullestol.

Moren kaller henne Miranda, et jålete navn, det synes nå jeg. Hun er skinnende lys i håret, det er tynt og samlet i en bunt på toppen av hodet. Hendene farer hvileløst omkring, hvite, klolignende hender som ikke kan utrette noe. Man skulle tro hun var koblet til et strømførende apparat. At noen slo bryteren av og på, og sendte ilinger gjennom den spinkle kroppen. Jeg blir svært nervøs av å betrakte vesle Miranda.

Sliten av all denne uroen, disse krampene hele tiden, det er så man vil skrike. Hvis det nå var slik at hun virkelig gikk på strøm, da ville jeg ha nappet ut kontakten. For jeg ville ha likt å se den rykkende kroppen falle til ro.

Miranda kan ikke snakke. Det er bare lyder og uforståe5

lige utbrudd, jeg kan ikke tyde et eneste ord, selv om jeg har lang erfaring med all slags hjelpeløshet. I mer enn elleve år har jeg jobbet på et sykehjem.

Jeg ser Miranda ofte, for de kommer hit til parken ved Mester hver eneste skapte dag. Akkurat som meg følger de en timeplan, noe som holder fast, et spor som føles trygt.

Den unge moren tar seg av det lille vesenet, hun har jo ikke noe valg. Et hett øyeblikk med en mann er blitt en byrde for livet. Kommer det noen andre til parken, gløtter hun fort opp, men uten forventning om at noe skal hende. Hva slags mann vil vel nærme seg disse to, frivillig gå inn i alt det vanskelige, ungen som alltid er der, som fekter og skriker ustanselig hele døgnet igjennom.

Bære ungen rundt.

Trille ungen rundt.

Aldri få se henne løpe over gulvet.

Jeg kommer til parken til alle døgnets tider, for jeg jobber skift og har ofte fri når andre arbeider. Jeg har gått her gjennom lang tid, og jeg har merket meg alle de andre som også liker å sitte på en benk og beundre fontenen med sitt sildrende vann. Lyden av vannet har en forunderlig smertestillende effekt. For oss som lever med smerter. Jeg sover lite, og nettene er lange og vonde. Jeg forsøker å holde meg selv på plass i virkeligheten, og jeg tror ikke folk oppdager noe påfallende ved min person, hverken her i parken eller på Løkka sykehjem der jeg arbeider. Jeg opptrer rolig og vennlig, og jeg gjør som jeg får beskjed om, jeg bare hermer alle de andre som lever innenfor normalen, det er lett. Snakke som dem, le som dem, dra en morsom historie. Men med alle disse skjøre gamle menneskene mellom hendene går det ofte over styr. Særlig når det gjelder alle dem som ikke har stemme, eller krefter til å klage.

6

Jeg vil ikke leve, tenker de kanskje, jeg vil ikke dø. Så umulig livet blir når det går mot slutten. Man ligger bare der og krafser på en dyne, uten syn, uten hørsel og uten stemme.

Uten lyst på resten av livet, og full av frykt for døden.

Jeg liker å sitte i parken og betrakte menneskene. De virker så sårbare der de sitter i solskinnet på de grønne benkene, med blikkene festet på den vakre fontenen. Tre delfiner med hver sin stråle ut av munnen. Parken er liten og vakker, og på sett og vis ganske intim, men benkene er harde, og armlenene er av støpejern. Det er nesten så jeg misunner Miranda der hun sitter i rullestolen med en pute i ryggen. Og om kveldene, når det blir kjølig, med et pledd over knærne. Moren røyker tett. Kaster filteret fra seg på bakken og tenner straks en ny, trekker kraftig inn så kinnene blir smale. Også hun er lenket til denne stolen med store hjul.

Men det er vel noe mellom dem likevel, tenker jeg, og betrakter dem i smug. Et spinkelt bånd, fordi de er nødt, fordi de må fylle disse rollene, leke denne leken, mor og unge.

Noen ganger kommer jeg til parken, og så er den tom for folk, men jeg liker godt å sitte der alene på den grønne benken. Da er parken mitt eget lille rike, og jeg har full kontroll.

Det er jeg som står bak alle ting. Jeg får vannet til å sildre, jeg får blomstene til å springe ut, og hvis jeg vil, får jeg også fuglene til å synge. Jeg driver vinden mildt gjennom løvet, jeg jager skyene over himmelen, og er jeg i det gode hjørnet, pynter jeg med en sommerfugl eller en lodden humle.

Jeg tenker mye på moren til Miranda. Det hender hun streifer meg med blikket, inntrengende, som en tigger.

Ta meg bort fra alt dette vanskelige, sier øynene.

Jeg vil ha et annet liv.

Og det vil vi vel alle.

7

2

I parken, nettopp idet man kommer inn langs en smal, hellelagt sti, står en vakker skulptur.

«Kvinne som gråter.»

Jeg har ikke vært overalt i verden, men jeg har aldri sett noe lignende, noe så vakkert og gripende som nettopp denne skulpturen. Har aldri sett noen gråte slik som henne. Hun har sunket ned på kne, hun har gitt seg fullstendig over, er så tynget av sorg og smerte. Hendene skjuler ansiktet, det lange håret har falt frem, skuldrene er trukket opp i håpløs fortvilelse. Det er oppløftende at det finnes en kunstner som har tatt tak i den smerten vi alle føler. Sorgen over selve livet, pinen ved å være til, tåle alle sekunder og minutter, tåle de andres blikk. Det er jo nok av andre fortreffelige skulpturer. Vakre kvinner med utstrakte armer, atletiske menn, lubne, leende barn.

Nei, gi meg en kvinne som gråter.

Gi meg sannheten om menneskene og livet.

Hun er støpt i gyllen bronse, med en vakker glød. Når solen steker gjennom løvverket blir hun gyllen og varm som en glo. Om vinteren er kroppen hennes kald som is, de runde skuldrene og den smale ryggen, der virvlene ligger som klinkekuler under huden. Når ingen ser meg står jeg 8

og stryker den slanke kroppen, de lange leggene, de tynne anklene.

Men tankene mine vender stadig tilbake til Miranda.

Hun må ha hjelp til alle ting alltid, det tenker jeg ofte på, hjelp fra morgen til kveld, hver eneste time både dag og natt.

Hjelp når hun er tretti og førti. På et eller annet tidspunkt faller moren ifra, hvem skal stelle henne da? Noen slike hjelpeløse skjebner havner på sykehjemmet der jeg arbeider, de kommer til Løkka. Der blir de overgitt meg og alle mine luner, mine innfall og anfall og utfall. Det bor en ond liten satan i mitt indre, som av og til stikker hodet frem, det er ikke til å unngå, for det hender fristelsen blir for stor. Det hadde jeg aldri trodd om Riktor, ville folk ha sagt, i all sin uvitenhet, om de visste hvordan ting var fatt og hva jeg er i stand til. Selv ser jeg tvers igjennom folk, jeg ser det som gjemmer seg i det innerste, dunkle rommet. Og når det kommer til ondskap, tror jeg hva som helst om alle.

3

Søster Anna Otterlei er et unntak.

Pasientenes ve og vel er så mye mer enn et yrkesvalg, det er selve hennes livsoppgave, i hvert fall virker det sånn, hun er helt utrettelig. Hun er kjærlig, oppofrende og tålmodig, hun steller og trøster, hun pleier og lindrer. Er stadig innom på rommene, sitter i en stol ved sengen, snakker lavt og fortrolig, stryker dem over kinnet med en varm hånd. Finner ut hva de trenger og hva de drømmer om, deler sorgen med dem, over livet, som snart er slutt. Deler frykten for døden med dem, det siste, langsomme fallet ned i mørket. Selv orker jeg ikke det. Strekker man ut en hånd, får man gråt og fortvilelse tilbake, det er dører jeg ikke orker å åpne, og jeg har nok som det er. Har nok med mitt eget hamrende hjerte, har nok med all hviskingen i krokene, de onde tungene som kanskje vet hvem jeg egentlig er.

Noen ganger, om natten, kommer en trailer kjørende inn på soverommet mitt, den buldrer gjennom døren og parkerer ved siden av sengen. Dieselmotoren står og larmer helt til morgenen. Jeg er utslitt når jeg endelig setter føttene i gulvet. På den annen side. Stillheten skremmer meg mer, for jeg har levd hele livet i denne støyen, med stemmene og larmen.

10

Men altså, søster Anna, min engel. Hun er god, men hun er også skarp, som en kake med søt glasur, gjemmer hun et bittert lite bær i midten. Hun er den jeg passer meg mest for. De andre på avdelingen er ikke smarte nok til å gjennomskue meg, har ikke den varheten som trenges for å løse de menneskelige gåtene. Og jeg er en slik menneskelig gåte.

Den som hadde en kvinne! En kvinne som søster Anna, med hennes skjønnhet og hennes klokskap, hennes ukuelige vilje til å være god. Hun er blond og barmfager og vakker, med høy, hvelvet panne og runde kinn, som hos et lite og velfødd barn. Lepper røde som kirsebær, hals som en svane, et blikk liksom ovenfra og ned, med et lite glimt. Hun er på alder med meg selv, i begynnelsen av førtiårene. Og selv om hun stadig ser til min kant, så er det ikke med lyst eller lengsel, jeg har ingen slike fortreffeligheter som kvinnene drømmer om. Men jeg liker å være i nærheten av henne, kjenne lukten fra henne, og varmen, hun stråler som en ovn. Hun lyser som en sol. Hun duver som et skip. Hun er virkelig en kvinne etter mitt fordervede hjerte.

Alle har kvaliteter, alle har et talent, alle har krav på respekt for den de er. Sånn liker vi mennesker å tenke. Men det finnes råtne individer, og jeg er et slikt råttent individ, jeg kan ikke annet enn å innrømme det, jeg kan i noen situasjoner være skrekkelig, i en grad som gjør meg forstyrret.

Men det koster meg ingen ting å herme andre, herme høflighet og vennlighet og godhet. Det som er tungt, er å holde de onde impulsene tilbake. Ofte tenker jeg på alt som kanskje kan hende, hvis jeg mister kontrollen for alvor, og det hender fra tid til annen.

Men altså, søster Anna, lille vakre Anna, hun er selve engelen i fortellingen om menneskene. Noen ganger, når hun 11

kommer gående i korridoren, blir jeg kraftløs og mo i knærne.

Men gleden av å kysse søster Anna på den kirsebærrøde munnen vil aldri tilfalle meg. Jeg vet for mye om kjærlighetens marked.

4

Jeg bor på Jordahl utenfor byen, jeg har et lite rødt hus en halv times gange fra parken ved Mester. Det er oppført i nitten femtito, med den nøysomheten som rådde etter krigen, spartansk, enkelt og praktisk. Stue og kjøkken, soverom og bad, ikke mer enn som så. To gamle støpejernsovner som durer om vinteren, en stor, overbygd veranda der jeg kan sitte og observere alle som går forbi. Det er lett å holde i orden, med solide møbler uten pynt eller fjas. Bak huset ligger skogen, med en blanding av gran og bjerk. Foran huset lå det tidligere en vakker plen, men nå er den helt igjengrodd. Noen ganger i løpet av sommeren går jeg over den med en ljå, og jeg liker godt å være mannen med ljåen, da er jeg på plass.

Det tar meg førti minutter å gå til sykehjemmet på Løkka.

Og jeg går i all slags vær, selv om bussen stopper nede ved porten. Det er noe med det å gå, det samler tankene, får dem inn på et fornuftig spor. Huset mitt ligger på en høyde, vestvendt i terrenget, om kvelden skinner solen gjennom stuevinduet som en diger, glødende kule. Den henger et øyeblikk og gyller, helt til rommene dirrer av hete, så synker den ned bak skogholtet. Sakte blir allting blått.

Alle busker og trær, og åsene lenger borte.

13

Det er på dette tidspunktet det begynner å yre i hodet mitt.

Milliarder av små kryp myldrer gjennom hjernen, graver ganger og bryter livsviktige forbindelser som jeg trenger for å tenke, resonnere og planlegge. Gode gjerninger, eller onde, det varierer, jeg driver med så mangt. Jeg pleier å gå til vinduet, så står jeg der og ser, mens jeg venter på at alt skal bli stille. Og noen ganger blir det virkelig tyst. Som når noen klipper over en strøm av ord. Da synes jeg at stillheten er alarmerende, og setter straks på radioen eller fjernsynet for å høre stemmer. Noen ganger, ute blant folk, er jeg på randen av panikk helt uten grunn. Jeg legger ansiktet i vennlige folder så ingen skal se hvordan det egentlig er fatt, at jeg lever i et kaos.

Jeg har aldri nevnt disse tingene til en lege. Selv om vi har en lege på avdelingen, og jeg kunne ha betrodd meg til ham, for vi er jo kolleger. Du, ville jeg si, til Dr. Fischer. Det yrer inne i hodet mitt når solen går ned. Som tusen maur, som en sverm av kravlende insekter. Noen hvisker i krokene på soverommet mitt, og en trailer parkerer ved siden av sengen. Den går på tomgang hele natten igjennom, og jeg får nesten ikke puste i lukten av diesel. Men man forteller ikke slike ting helt uten videre. Selv om han er lege, så tenker han sitt, og jeg vil ikke sette meg selv i forlegenhet.

5

Jeg kan se busker og trær, bygninger, stolper og gjerder, jeg kan se alt levende som lyser og dirrer, lenge etter mørkets frembrudd. Jeg ser varmen som de sender ut, en nesten oransjefarget energi, det er som om de står i brann. Dette nevnte jeg en gang for helsesøster på skolen, da jeg gikk i fjerde klasse. At jeg kunne se i mørket. Da klappet hun meg på kinnet, og så smilte hun bare bedrøvet, slik man smiler til et forvillet barn med livlig fantasi. Siden snakket jeg ikke mer om dette, klok av skade som jeg var. Noen ganger, om natten, når det er helt umulig å sove, når traileren har stått i mange timer ved sengen, og har fylt hele rommet med eksos, kler jeg på meg og går ut på gårdsplassen. Jeg betrakter alt som rører seg i landskapet, de som gjemmer seg for dagens støy og lys. En rev som piler over jordene, et rådyr som springer over veien, alle sammen dirrende av dette oransjefargete lyset.

Fra stuevinduene ser jeg ut på gårdsplassen og veien, mens vinduet på kjøkkenet vender ut mot skogen med sine ranke trær. Det gir meg en følelse av å bo avsides, men jeg har naboer. På nedsiden bor Kristian Juel, han ser ikke mye til min kant, han passer sine egne saker, og det setter jeg stor 15

pris på. På oversiden bor en familie med småunger, de har det med å skrike og skråle, de hopper på en stor trampoline, og jager en liten hund som bjeffer ustanselig. Noen ganger, i lyse sommerkvelder, hører jeg latteren og bjeffingen, og synes at det klinger som klokkespill gjennom luften. Andre ganger går det meg på nervene, og jeg får lyst til å skrike.

Men altså, søster Anna.

Varm, elegant og strålende.

Det finnes ikke hennes like på jorden.

En gang, da jeg var barn, påsto en av guttene i klassen, i en skadefro og skrålende tone, at jeg lignet på ei gjedde. Det skyldes vel at jeg er en smule underbitt, og har skjeve, spisse tenner, som en rovfisk. Ettersom gutten var en tanke overvektig, påpekte jeg at han bare kunne holde kjeften sin. Og at han dessuten minnet om en strandet grindhval. Da kom han fullstendig til kort, og jeg kunne se at han angret på sitt lille utspill. Dette er alt jeg husker fra barndommen min.

Nesten alt er strøket vekk og borte i glemsel. Men jeg husket alltid dette med gjedda, jeg husker følelsen av ydmykelse, at jeg ble brennhet i kinnene og nesten blind av raseri. Jeg er ikke mye å se på, det har jeg for lengst erkjent. Øynene mine sitter tett og de ligger dypt, irisen har farge som tran.

Noen ganger står jeg i krattet ved siden av den hellelagte stien inn til parken ved Mester. Står bare der og kikker ut på folk som kommer gående. Gamle mennesker med stokk, eldre, ensomme menn, hviskende og tiskende småjenter i korte, struttende skjørt, giftige som fluesopp.

6

Dr. Fischer, som er ansvarlig for vår avdeling, har en gang i tiden vært noe av en idealist, i hvert fall tror jeg det. Med et oppriktig ønske om å lindre andres smerte. Lindre andres ubehag og fortvilelse, bety noe for dem helt på slutten av livet.

Oppofrende, og med verdighet, ville han vandre gjennom korridorene og utgjøre en forskjell. Nå fremstår han som resignert og smalskuldret, der han loffer omkring fra rom til rom, med slitte, semskede sko og nedslått blikk. Han har jobbet på Løkka sykehjem i mer enn tjue år, og de han tar seg av har bare kort tid igjen å leve. Det er som om tanken på dette alene fullstendig tar pusten fra ham. Han har også en sterk samvittighet. Den piper for den minste lille ting, som om all ulykke i verden er hans skyld. Jeg har ofte tenkt at en vakker dag, så tar han sin død av den sterke samvittigheten, for sånne ting tærer på hele organismen. Han har for vane å massere seg i tinningen. Som om det ligger noe der inne og irriterer ham, en vanskelig tanke, kanskje, eller et smertefullt minne. Hver gang han setter seg ned for å hvile, er han oppe med hånden og masserer. Han har det ganske stritt på jobben. I fantasien ser jeg tusen hender som river og sliter i frakken hans, drar ham etter håret, trenger ham opp mot veggen.

17

Jeg trenger hjelp, roper de, jeg må ha lindring, jeg vil ha mer, og det med en eneste gang! Smertestillende, noe å sove på, noe som lindrer angsten og uroen, noe som demper fortvilelsen og sorgen. Han kommer ikke unna. Han har vel noe hjemme også, kanskje, som han sliter med, hva vet vel jeg. En kone han ikke lenger elsker, unger som ikke har respekt for ham. Han er fanget i denne verden, fanget i den hvite frakken, jagende opp og ned i korridorene, med sin altfor sterke samvittighet. Jeg tror ikke Dr. Fischer liker meg. Han er antagelig ute etter å ta meg. Får han sjansen så setter han meg fast, han venter hele tiden på en anledning.

Jeg er sensitiv for sånne ting, det er noe med energien, eller mangelen på energi. Det flyter ingen ting mellom oss, ingen varme, ingen forståelse.

Jeg holder meg unna ham, for han er liksom et varsel om noe som skal komme.

Jeg har aldri sett ham i parken ved Mester.

Ti minutter fra parken ligger Dixie kafé, delvis gjemt inne i en bjerkelund, med bord og stoler i irrgrønn plast. Foran inngangen står to store palmer i blå potter, de er selvfølgelig kunstige. Eieren mener kanskje de er eksotiske, men der inne blant bjerkene virker de bare underlige. Det er de unge som går på Dixie. De kjøper seg burgere og cola, står og henger langsmed veggen, dytter og dulter kjærlig i hverandre. Jeg har gått dit et par ganger, har sittet ved et av plastbordene og betraktet dem, med altfor svak kaffe i et krus av isopor. De lever ikke i den samme verden som jeg. Man kan kanskje si at jeg er løsrevet fra alle andre, det er liksom en streng som er klippet over. Eller tidens tann har gnaget den i stykker, jeg forstår ikke helt min egen skjebne, forstår ikke denne følelsen av alltid å være en fremmed, ikke høre til, ikke falle 18

til ro i dagens rutiner. Krefter jeg ikke rår over har trukket meg bort fra menneskene. Jeg liker å gå for meg selv, men jeg ønsker meg en kvinne. Om jeg bare hadde en kvinne!

Her kunne jeg skyte inn at jeg en dag som liten gutt fant min far hengende etter halsen fra en bjelke i taket. Blåsvart og oppsvulmet i ansiktet, med en diger tykk tunge tytende ut av kjeften. Om ikke annet ville det tjene som forklaring på hvorfor jeg er som jeg er. Men det er jo ikke sant. Min far var en ordentlig mann, og han gjorde aldri noen fortred.

Riktignok var han fjern og udeltagende, men han hengte seg ikke i en bjelke. Han døde da jeg var fjorten, av et kraftig hjerteinfarkt.

Jeg er sikker på at Dr. Fischer har et godt øye til søster Anna, et mørkt og vemodig øye. Kanskje også Sali Singh som jobber på kjøkkenet. Sånt merker jeg med én gang. Det er mye kommunikasjon mellom mennesker som ikke skjer via munnen, og jeg er ytterst observant. Enkelte skjønner ikke det, de forholder seg til det som blir sagt, mens andre, som meg selv, blir mestere i antydningens kunst, alle disse små signalene som sladrer. Et raskt blikk på Sali, så vet jeg hvordan han har det, selv om han står med ryggen til. Jeg ser på skuldrene, om de er trukket opp. Om han setter sjøbein og står støtt, eller om han tripper nervøst omkring. Jeg merker meg hvordan hendenes gjøremål forplanter seg i den tunge kroppen, smidig, eller i rykk og napp, haltende eller flytende.

Sali er en stor mann, de fleste kiloene sitter omkring livet.

Jeg lurer på hva han mener om Norge og nordmenn sånn innerst inne, i sitt mørke, indiske hjerte. Det er nok ikke vakre tanker, ufordragelig godt vant som vi er med alle ting.

Men han lager gode smørbrød der han står ved benken på 19

Løkka. Han bryr seg ikke om budsjettene, han legger raust på av alle slags gode ting. Så underlig det må være for en mann som sikkert vet mye om fattigdom. Øynene hans er nesten svarte. Håret skinner fett og blålig, der han står og arbeider under lysrørene.

7

Eddie og Janne kommer ofte til parken.

Jeg pleier å tenke på dem som Romeo og Julie, men det var før jeg visste hva de het. En vakker dag ropte de på hverandre gjennom aprilluften, lekne som to småunger. Se her da, Janne, nei, ikke tull, da, Eddie, og så videre i den duren.

De sitter tett sammen på benken, flettet inn i hverandre, de kliner og klapper og stryker, de murrer som katter, jeg har aldri sett på maken. Hadde det vært mulig ville de fortært hverandre med hud og hår. Og de sjenerer seg ikke, selv om vi er flere som sitter ved fontenen. Jeg ser folk trekke mildt på smilebåndet, andre snur seg vekk fordi de blir ille berørt.

Selv vet jeg ikke helt hva jeg skal mene, men det hører vel privatlivet til, ute i det offentlige rom er det anstendigheten som skal råde. Og ingen ting ved Eddie og Janne er anstendig. De har alltid med seg noe å spise. Når de har klemt på hverandre både lenge og vel, åpner de en pose med boller, eller en sjokoladeplate. De spiser slik barn spiser, med utilslørt grådighet. Eddie er kanskje seksten eller sytten, Janne kan være noe yngre, begge er slanke og nette, kledd på nøyaktig samme vis, i slitte jeans og grå jakker med hette. Begge to er mørke, og de har nøyaktig samme frisyre, helt snauet i tinningen og med en kam av hår på toppen, man kan nes21

ten ikke skille dem. Jeg husker Sali fortalte det en gang, at da han først kom til Norge, så han ikke forskjell på kvinner og menn. Alle går i dongeri, sa han, og joggesko. Kvinnene klipper av seg håret. Vakkert er det ikke, hvorfor pynter de seg ikke mer? Jeg forklarte at det er klimaet som bestemmer hvordan vi går kledd. Norske kvinner kan ikke gå omkring i sari og sandaler, forklarte jeg. Du vet jo hvordan det er her om høsten og vinteren.

Eddie og Janne kommer aldri til å gifte seg med hverandre, aldri få barn, hus og bil, ansvar og gjeld og bitre dager. Båndet mellom dem er en skjør allianse, men det vet de ikke selv. Det hender jeg blir rammet av vemod når jeg tenker på det forestående bruddet, skrikingen og alle anklagene, forvirringen fordi det ikke varte, fordeling av skyld. Er jeg i det generøse hjørnet synes jeg de minner om nyutsprungne tulipaner, der de sitter på benken. Det er april. Alle ting smelter og renner vekk, det er for mye av alt. En opprivende og forvirrende tid, da ryggen kjennes kald her jeg sitter på benken foran fontenen, mens strålene fra solen varmer mildt i ansiktet. Jakken går av og på, hestehoven lirker seg ut gjennom snøen, og det er sprø, løvtynn is på vanndammene om morgenen. Bar asfalt, så man kan hente skoene frem fra loftet, full vinter innpå skogen, mørkt og iskaldt om natten.

Jeg tenker ofte på de gamle i sengene på Løkka. De innsunkne ansiktene, de knoklete hendene som famler omkring på evig leting etter noe å holde i. De som endelig har sett og skjønt det meste om selve livet og hvordan det skal leves. Nå vet jeg så mye bedre, tenker de, nå har jeg endelig forstått, men det er for sent. Nå kommer grønnskollingene og tar over, og de vil ikke høre på oss, her vi ligger og piper som fugler.

22

Arnfinn kommer til parken når det lir litt utpå dagen.

Dukker opp på den hellelagte stien, ignorerer Kvinne som gråter, går med korte, famlende skritt, for han er redd for å falle. Han setter seg med et unnskyldende blikk på sin faste benk, og lytter til det sildrende vannet. Han skjelver veldig på hendene, ja, ikke alltid, men store deler av tiden. Jeg trodde først at han hadde Parkinson. Men så fant jeg omsider ut, etter å ha observert ham et stykke tid, at han er alkoholiker. Han har abstinenser. Når han altså ikke drikker.

Ofte gjør han ikke det, da er trygden antagelig brukt opp, for han går vel på trygd. Men som regel har han en lerke på lomma. Med vodka eller Eau de vie, jeg vet ikke hva det er han tyller i seg. Men det er tydelig at den hjelper mot alle ting, denne hjertevarmeren. Etter noen slurker faller han langsomt til ro. Pusten går rolig og fritt, trekkene mykner, øynene blir blanke. Han er kledd i en gammel vindjakke og tykke, flekkete bukser som er for korte på bena. Snøresko han ikke gidder å knyte. Dette antrekket har han på seg bestandig, uansett vær og årstid, og jeg tenker meg at han kanskje til og med ligger og sover med klærne på. At han bare velter overende på en sofa, med sko og alt. Han snakker en del med seg selv, sitter og mumler uforståelig, men kryper sammen hvis jeg ser i hans retning. Jeg vet ikke om han får i seg mat. Lerka som han stadig drikker av ser absolutt fornem ut, den vitner om en annen tid da han kanskje hadde jobb og familie og ansvar. Det ser ut som om den er av sølv, han har kanskje fått den til førtiårsdagen eller femtiårsdagen, nå er han kanskje noen og seksti. Han har ofte med seg denne lerka. Sitter og klapper seg på lomma for å sjekke at den er der. Nevene hans er som store kjøttfargete klubber. Han har antagelig drevet mye med kroppsarbeid, man kan se at kroppen er godt brukt. Han er grå i 23

håret og rødsprengt i ansiktet, det er årene som tetter seg.

Avleiringene tvinger blodet til å finne nye veier under huden.

Når vi sitter i parken, kaster han stjålne blikk i Mirandas retning. Det er umulig å si hva han tenker ved synet av den vesle krøplingen, ofte sitter hun og skriker, og er umulig å ignorere. Noen ganger slår hun moren med knyttet neve.

Det er sånn vi mennesker er. Finner vi ikke ord, tyr vi til knyttneven.

En dag, da det bare var Arnfinn og jeg i parken, vaklet han avsted innover stien og glemte lerka si. Den lå igjen på benken etter ham, vakker og forsølvet, men jeg så den ikke før han var borte mellom trærne. Jeg ble nysgjerrig, og gikk øyeblikkelig bort for å se nærmere på den. Det var en riktig fornem lerke, med skrukork og en hette til å drikke av, og sist, men ikke minst, en sirlig gravering.

Skål for Arnfinn.

Jeg skrudde korken av og holdt den opp under nesen. Det var en slant igjen i bunnen, og det luktet bare svært lite, derfor trakk jeg den konklusjonen at det var vodka på den. Jeg ble stående med lerka i hånden, litt usikker på hva jeg skulle gjøre. Lot jeg den ligge, ville noen selvfølgelig stjele den.

Derfor la jeg den på innerlomma, den tok ikke stor plass.

På et eller annet tidspunkt ville jeg selvfølgelig gi ham den tilbake, jeg tippet at savnet ville være stort for ham, når han klappet seg på lomma og merket at den manglet. Jeg gikk tilbake til min egen benk, med det lille troféet nær hjertet.

Ble sittende og beundre delfinene som sprutet vann. Det var tidlig formiddag. Jeg hadde senvakt denne dagen, og skulle ikke på jobb før klokken to. I øyekroken så jeg etter Arnfinn, 24

om han kanskje ville komme tilbake for å lete etter lerka si.

Men han var ikke å se. Han hadde vel falt overende et sted, på en sofa eller under en bro, en kan aldri vite med sånne folk, de er jo bortenfor redningen.