Utdrag Klokker

KLOKKER

Forside: Skuespilleren Paul Newman (1928–2008) med den berømte Rolex Daytona-klokken sin rundt håndleddet. Klokken ble solgt på auksjon i 2017 for nesten 18 millioner dollar. En av de høyeste summene som noensinne er betalt for et armbåndsur.

CHRISTIAN MARTINEZ

KLOKKER

HISTORIEN OM DE STØRSTE MERKENE

OG MEST IKONISKE ARMBÅNDSURENE

OVERSATT TIL NORSK AV KAJA KVERNBAKKEN

CHRISTIAN MARTINEZ (f. 1976) er journalist, forfatter og cand. mag. fra Universitetet i København. Han skriver om kultur og samfunn, og selvfølgelig om klokker, i danske medier. Han har vært fascinert av klokker siden faren hans lærte ham å trekke opp familiens pendelur.

Til Anne og Isak.

Fyrstinne Grace Kelly av Monaco, 1964.

FORORD

Det var det man kan kalle en flyvende start. Da den brasilianske luftfartspioneren Alberto Santos-Dumont gikk om bord i luftskipet sitt i den parisiske forstaden Saint-Cloud om ettermiddagen den 19. oktober 1901, holdt den franske hovedstaden pusten. Det var ikke hver dag man fikk oppleve et menneske trosse tyngdekraften. 28 år gamle Santos-Dumont hadde bygget luftskipet, Nummer 6, selv. Det var aerodynamisk som en fransk bagett og drevet av en firesylindret luftkjølt propellmotor med 12 hestekrefter. Nummer 6 var utstyrt med ballasttanker og en gondol som hang i pianotråd. Selve ballongen var fylt med hydrogen. Den samme brennbare gassen som fikk zeppelineren Hindenburg til å eksplodere i et flammehav i 1937, med 97 mennesker om bord. Men den åpenbare livsfaren ved prosjektet var ikke i brasilianerens tanker. Det var derimot æren og de 100 000 francene den franske oljemagnaten Henry Deutsch hadde utlovet til den første piloten som klarte å fly rundt Eiffeltårnet og komme tilbake til utgangspunktet på under 30 minutter.

Luftfart var tidens store samtaleemne, og en utfordring SantosDumont ikke kunne la gå fra seg. Han var født inn i en velstående brasiliansk familie som hadde bygget opp formuen sin på kaffe og sukker i delstaten São Paulo, og flyttet til Frankrike for å gjøre ferdig ingeniørstudiene og forfølge drømmen om å bygge verdens første fly. Det var ikke ufarlig. To måneder før den ettermiddagen i Saint-Cloud hadde Santos-Dumont oppnådd en gjennomsnittshastighet på 22 kilometer i timen i luftskipet Nummer 5. Godt hjulpet av medvind, rundet han Eiffeltårnet på åtte minutter, mens pariserne bøyde nakkene bakover i forbløffelse. Akkurat da det så ut som om målet var innenfor rekkevidde, begynte luftskipet å miste oppdrift. En defekt ventil gjorde at helium lakk ut av ballongen, og Santos-Dumont mistet kontrollen. Luftskipet drev sidelengs over Paris’ fasjonable 16. arrondissement og styrtet i Grand Hôtel du Trocadéro på Rue de l’Alboni. Vitner beskrev lyden av «en forferdelig eksplosjon», og den store franske avisen Le Petit Journal ryddet forsiden for en illustrasjon som viste det punkterte fartøyet på taket til hotellet, og Santos-Dumont som hang i gondolen – i overhengende livsfare, men ulastelig antrukket i skreddersydd dress og hvit panamahatt. Etter hvert ble Santos-Dumont reddet av det parisiske brannvesenet og slapp fra ulykken uten en skramme. Det samme kan ikke sies om luftskipet Nummer 5, som var så medtatt at kun propellmotoren kunne reddes.

Det 300 meter høye Eiffeltårnet sto ferdig i 1888. Å se en mann fly rundt det i et selvbygget luftskip var en sensasjon som satte Paris på hodet. Det innledet også en æra som var kjennetegnet av begeistring for teknologi.

Den dramatiske episoden var som hentet ut fra samtidens lettbente avisføljetonger, og ble ikke kjedeligere av at brasilianeren ikke var av typen som ga opp. 19. oktober 1901 lyktes det ham å fly det nye luftskipet sitt, Nummer 6, rundt Eiffeltårnet og tilbake til utgangspunktet på 29 minutter og 30 sekunder. Det var en verdenssensasjon som fikk enda mer oppmerksomhet da Santos-Dumont ga en fjerdedel av premiesummen til sine nærmeste medarbeidere, og donerte resten til Paris’ fattige. På tross av at han ikke var større enn 152 centimeter på strømpelesten, etterlot Santos-Dumont et enormt avtrykk på datidens parisiske samfunn. Pariserne kjente ham også som Le Petit Santos og gjorde sitt ytterste for å kopiere klesstilen hans. Den besto av skjorte med høy krave, figursydd jakke og panamahatt. Han ble en del av parnasset i byens avantgardemiljø, med folk som forfatteren Jules Verne og arkitekten Gustave Eiffel, og ble venn med den parisiske juveleren Louis Cartier. I 1899 hadde Cartier flyttet familiebedriften til den fasjonable gaten Rue de la Paix i Paris. Der skapte han seg et navn som smykkeleverandør til kongelige og kjendiser. Det var dette usannsynlige vennskapet mellom en brasiliansk våghals og en fransk juveler som munnet ut i enda en pionerbedrift, om enn av det mindre livsfarlige slaget: verdens første armbåndsur til menn. På 1800-tallet hadde både Breguet og Patek Philippe laget unikatklokker til de kvinnelige kundene sine, men dette var snarere sarte håndleddssmykker enn egentlige armbåndsur. Klokkene til Cartier var av et annet kaliber og design, slik at de kunne tåle en støyt, og slik at de kunne masseproduseres. Det falt i god jord, for som Santos-Dumont litt kryptisk formulerte det, var utfordringene ved å fly et luftskip «sammenlignbart med å skyve et stearinlys gjennom en murvegg». Det krevde kort sagt alle kreftene hans og hans fulle konsentrasjon å styre fartøyet, noe som gjorde det vanskelig å holde øye med tiden på et lommeur som lå i jakkelommen. Santos-Dumont mente at det måtte finnes en smartere måte å holde øye med tiden på, og inspirerte Louis Cartier til å tenke ut en løsning som var like nyskapende som den var elegant: I 1904 forærte han brasilianeren en klokke med firkantet urkasse og synlige skruer, som var inspirert av Eiffeltårnet sett ovenfra. Det mest nyskapende ved klokken var at den var laget for å bæres rundt håndleddet med en skinnrem og en spenne. Det var revolusjonerende på en tid da man ellers bare gikk med lommeur. Santos-Dumont hadde klokken rundt håndleddet i 1906, da han foretok den første motoriserte flyturen i Europa i sin nyeste oppfinnelse: en bevinget modell 14-bis, som lignet på

Alberto Santos-Dumont (1873–1932) er den dag i dag en nasjonal helt i Brasil, hvor mange veier, plasser, skoler, monumenter og lufthavner er oppkalt etter den berømte luftfartspioneren.

en blanding av en kassesykkel og en lekedrage. Det var den som befestet Santos-Dumonts rykte som luftfartspioner på linje med Wright-brødrene i USA. I Brasil er man fortsatt overbevist om at Santos-Dumont vant kappløpet om å lage verdens første fly.

En ting er sikkert: Klokken rundt håndleddet hans var verdens første pilotklokke. Cartier Santos, som klokken ble kjent som, kom for salg i 1911 og skapte sensasjon. Kanskje fordi den innledet en ny måte å oppfatte tiden på som var umiskjennelig moderne. Det var et symbolsk farvel til gårsdagens verden da borgerklassen hadde lommeur i vesten, flosshatt og knebelsbart, og en velkomst til en ny og mer dynamisk tidsalder. Hvis teknologi har en stamtavle, så var dette et generasjonsskifte. Armbåndsuret signaliserte ikke bare en mer praktisk tilnærming til tilværelsen, men ble et fashion-statement i kraft av synligheten og tilgjengeligheten det hadde. For både menn og kvinner. Siden den gang har armbåndsuret fulgt mennesker gjennom skjellsettende historiske begivenheter, enten det var i skyttergravene under første verdenskrig, på månen eller i bunnen av Marianegropen. Det har vært et verktøy i vitenskapens tjeneste, og har påvirket motetrender og skjønnhetsidealer. I den forstand er historien om armbåndsuret også historien om det 20. århundre. Det er den fortellingen – med alt som hører til av teknologiske oppdagelser og kulturhistoriske omveier – denne boken handler om.

Det interessante med armbåndsuret er at det på lik linje med SantosDumonts ballongferd, ikke burde vært mulig. Det er over 100 forskjellige deler og komponenter i et standard mekanisk urverk – altså selve motoren i klokken – og i armbåndsur med for eksempel kronograf er antallet over 400. Fysisk sett burde det ikke være mulig å lage en så liten og velsmurt maskin som fra en utsatt plass på håndleddet kan måle tiden med få sekunders feilmargin i døgnet.

Når man trekker opp et mekanisk ur, går kraften fra opptrekksfjæren gjennom en rekke hjul kalt løpeverket til gangen, som tikker. Gjennom løpeverket gires hastigheten hele tiden opp, slik at det er masse kraft i den ene enden av urverket, og nesten ikke noe kraft i den andre. «Det er det som gjør at urmakeriet ligger i grenseland av det som er fysisk og menneskelig mulig å lage. Man er jo nede i urimelige størrelsesforhold. Det er også det som gjør mekaniske ur så fascinerende», sier Christian Lass, tidligere mangeårig sjefsurmaker for Patek Philippes museumssamling, og uavhengig dansk urmaker med sitt eget merke.

Le Petit Journal var en konservativ parisisk dagsavis som i 1895, tross navnet, kunne kalle seg verdens største avis med et opplag på 2 millioner. Avisens dekning av Santos-Dumonts bragder gjorde ham berømt fra den ene dagen til den andre. Siste utgave av avisen kom for salg i 1944.