Faen ta deg
61450 Faen ta deg – s. 1
26.09.2023 10:58
61450 Faen ta deg – s. 2
26.09.2023 10:58
Niels Frank
Faen ta deg En fortelling om et kvinnedrap
Oversatt av Agnete Øye
61450 Faen ta deg – s. 3
26.09.2023 10:58
Niels Frank Originalens tittel: Fanden tage dig Oversatt av Agnete Øye © Niels Frank & Gyldendal, Copenhagen 2022 Published by agreement with Gyldendal Group Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2023 ISBN 978-82-02-80966-9 1. utgave, 1. opplag 2023 Sats: Type-it AS, Trondheim 2023 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2023 Satt i 10,1/14 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
61450 Faen ta deg – s. 4
26.09.2023 10:58
Til Søren og Christian
61450 Faen ta deg – s. 5
26.09.2023 10:58
Elin er nok skuffet i dag, fredag kveld ble visst ikke som hun hadde ventet, jeg tror hun kommer til å bli skuffet mange ganger, men det lærer man jo mye av, sies det, hun blir forhåpentlig klokere med tiden uten at det gjør altfor vondt.
61450 Faen ta deg – s. 7
26.09.2023 10:58
1
61450 Faen ta deg – s. 9
26.09.2023 10:58
I år skal det bli I de gamle skapene over kjøkkendøra har julestjernene ligget bortglemt et par år. Jeg har ikke vært i humør til å henge dem opp, jeg har bare villet ha jula overstått. Uten sang på vei til Paradis. Uten stjernelys i vinduene. Men i år skal det bli. Jeg henter den lille trappestigen ute i baktrappen og klatrer opp til kjøkkenskapene. De små kvadratiske pappeskene står stablet oppå hverandre ved siden av kassen med julepynt. Herrnhuter Sterne. Sonderedition des Jahres 2016. Kjøpt i Lübeck i bedre tider, da desember fortsatt var avslutningen på et vel overstått år, og julemånedens glitrende krimskrams og levende lys, stjerner og hjerter var som en feiring av det. De siste par årene har vært harde, det har liksom ikke vært noe å feire. Jeg har ikke vært oppe og sett i de gamle kjøkkenskapene. Alt sammen har ligget i mørket og passet seg selv. Men i år skal det bli. Jeg gjentar ordene for Jerry, kanskje for å overbevise meg selv om det de sier. Det har begynt å lysne i hodet mitt. Så vidt jeg vet, er det ingen overhengende farer i de nærmeste omgivelsene, ingen sykdommer eller konflikter jeg trenger å bekymre meg for. 11
61450 Faen ta deg – s. 11
26.09.2023 10:58
Å bekymre seg er for øvrig blitt mitt adelsmerke. Men i år skal stjernene opp, samme faen. Go ahead, sier Jerry. Vi har bodd sammen i Danmark i tretti år, men dansk har vi ikke fått til å snakke sammen. Jeg henger opp de to oransje stjernene i spisestua med et par tegnestifter. De litt mer avdempede røde skal opp i vinduet i den andre stua, der vi pleier å se på tv. Jeg elsker det magiske øyeblikket når fingeren på bryteren setter i gang en ugjennomskuelig prosess som fører til at lyset strømmer ut i enden av stjernespissene så de stråler i alle retninger. Utpå ettermiddagen, når mørket har krøpet inn overalt, fylles stuene plutselig av et underlig, glødende skjær. Det ligner skjæret fra grillen i en ovn eller fra glødetråden i en gammel brødrister. Helgen etter kjøper vi et juletre og pynter det med alle raritetene vi har kjøpt overalt i verden. En tung porselenskule fra kunstmuseet i Philadelphia. Et par spinkle stjerner av flettet strå fra et av de eventyrlige julemarkedene i Wien. En eske med tre fabergélignende egg dekorert med sølvgirlandere, visstnok fra Tivoli her i København. Alt sammen lyses opp av de kulørte lyslenkene som for meg er et bilde på verdens fargerikdom. Den ene lenken kan også spille julemusikk og til og med blinke i takt med den. Det er verdenstreet vårt. Med den oppfinnsomme pynten hengende på treet som smykker og øreringer, hyller det livet og mangfoldet og gleden. Det er slik jeg ser det.
12
61450 Faen ta deg – s. 12
26.09.2023 10:58
I løpet av desember har vi vært på flere julelunsjer før alt ble stengt på grunn av koronarestriksjonene. Kvelden før den månedlange nedstengningen sitter vi på en kjellerrestaurant i en av smågatene midt i byen. Foran oss står noen bugnende fat på metallstativer. Fiskefileter, sild, lammerull, leverpostei og skinkestek med rødkål svever foran øynene våre. Vi er åtte stykker samlet rundt noe som ligner den siste nattverd. På veien fra undergrunnen til restauranten fanges blikket mitt av en nokså liten, hvit trekasse som står og lyser i et kjellervindu. Ved nærmere ettersyn er det en slags tittekasse med et papirklipt alpelandskap i mange lag. Forrest et par hytter og en kirke. Bak hyttene er det en rad takkete grantrær spredt utover bølgende åser, og helt bakerst troner en stor, hvit måne bak en bergkam. Over månen og en samling små, fine stjerner kommer en julenisse virvlende i sleden sin. Alt sammen ligger i en grønnblå tåkedis framkalt av et usynlig bakgrunnslys. Jeg har aldri sett noe så nydelig. Eller noe så skjørt. Jeg åpner døra til kjellerbutikken og peker på den magiske tittekassen i vinduet. Jeg vil gjerne kjøpe den der. Herrnhuterstjernene, juletreet med den hallusinatoriske pynten, lyslenkenes kulørte pærer, de svevende matfatene, tittekassen med alpelandskapet og den lysende månen – alt dette forteller meg at det finnes skjønnhet og glede på alle kanter. Men man må vite hva man skal se etter. I never saw an ugly thing in my life. 13
61450 Faen ta deg – s. 13
26.09.2023 10:58
Jeg husker disse ordene til John Constable, den engelske landskapsmaleren. Han malte trekroner og virvlende skyer så alt sitret av liv. Han var en av dem som fant skjønnhet overalt. Skjønnhet og liv. Jeg har en dyp beundring for Constables gavmilde blikk. Jeg så aldri noe stygt i mitt liv.
Hos familien Lille julaften kjører Jerry og jeg fra København for å feire jul sammen med familien. Vi skal til Horsens ved den vakre fjorden. Byen selv er til gjengjeld ødelagt av massiv byggevirksomhet de siste tiårene. Høye blokker har skutt opp i sentrum av den gamle provinsbyen, tilsynelatende helt planløst. Barndomsstrøket mitt er smadret til det ugjenkjennelige. Jeg har aldri sett noe så stygt. Elin har tatt dagen fri for å rekke å få ordnet de siste tingene før fødselsdagen sin første juledag. Hun står og venter i døra og gir oss en klem. Er ikke Peter hjemme fra jobb ennå? Nei, han pleier ikke å komme før i halvfem-tiden. Mesteparten av huset ligger i mørke. Jeg legger merke til at det er sparsomt pyntet, og juletreet har de tydeligvis gitt avkall på, nå som vi ikke skal feire julaften hos dem. Vi får en kopp kaffe i spisestua ved siden av kjøkkenet, og sitter under det elektriske taklyset og snakker om jula. Om alle de praktiske småtingene. Vi snakker også om ryggsmertene hennes, som jeg allerede 14
61450 Faen ta deg – s. 14
26.09.2023 10:58
har hørt om på telefonen. Jeg kan tydelig se at hun er blitt større siden sist, men det kan ikke være overvekten som er grunnen. Smertene er blitt verre, forteller hun. Nå kommer hun nesten ikke opp av stolen om kvelden, og hun må ta morfinpiller for å få sove. Morfin? Ja, hun har vært redd for at det skulle vise seg å være noe alvorlig, kreft eller beinskjørhet. Men legene finner ikke årsaken til smertene. Men jeg har da fått bakt. Både brunkaker og vaniljekranser. Vil dere smake? Deigen til vaniljekransene hadde dessverre flytt litt utover, men de smaker godt, hvis hun skal si det selv, selv om de ikke har hull i midten. Og det gjør de sannelig, de er perfekt sprø og smaker en anelse av smør og vanilje. Vaniljekranser er ikke min favoritt, men disse her er ordentlig gode. Til gjengjeld hadde det krevd oppfinnsomhet å finne ut hvordan hun skulle presentere dem for Peter. Han ville ha tørnet helt hvis han hadde sett de utflytende småkakene. Tørne? Det var da et pussig ordvalg. Jo, han ville helt sikkert ha skjelt henne ut for at hun hadde brukt tid på noe som ikke kunne spises. Men så hadde hun fått en idé. Hun hadde bedt ham lukke øynene, for det var noe han måtte smake på. Er ikke de vaniljekransene skikkelig gode? Jo, det måtte han jo innrømme. Det syntes hun selv også, men deigen hadde dessverre flytt litt utover, så han måtte leve med at det ikke var hull i vaniljekransene i år.
15
61450 Faen ta deg – s. 15
26.09.2023 10:58