Bikkjer
61249 Bikkjer – s. 1
29.08.2023 13:10
61249 Bikkjer – s. 2
29.08.2023 13:10
Eystein Hanssen
Bikkjer
61249 Bikkjer – s. 3
29.08.2023 13:10
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2023 ISBN 978-82-02-80537-1 1. utgave, 1. opplag 2023 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagfoto: Cavan Images / Alamy Stock Photo, Shutterstock og www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2023 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2023 Satt med 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
61249 Bikkjer – s. 4
29.08.2023 13:10
1
LØRENSKOG, 2003 Schæferen stirret på døra. «Aron,» kalte eieren. «Hit!» De var ikke på jobb nå. Men Aron rikket seg ikke. I stedet ble hunden sittende med sine runde øyne festet på døra ned til kjelleren, slik politihunden var trent til å gjøre når han fikk ferten av narkotika. Arons eier, Alfred, så på Faruk, barndomsvennen som satt overfor ham ved kjøkkenbordet i rekkehuset på Lørenskog. I vennens blikk så Alfred både smerte og lettelse. «Jeg har ikke noe valg,» sa Alfred. Han reiste seg, gikk bort til Aron og åpnet døra som ledet ned til kjelleren, der Faruks sønn Nasir hadde sitt rom. Aron strøk ned trappa på raske poter og markerte på nytt foran et klesskap på Nasirs rom. Alfred åpnet skapet og så bagen som lå der. «Faen,» hvisket han og ringte kollegene på Lillestrøm politistasjon. Faruks hjem var nå et åsted. Alfreds politikolleger endevendte livet til Faruk og kona, stilte en uendelighet av spørsmål, bar utstyr inn og gjenstander fra sønnens rom ut, tok bilder og dokumenterte. Har dere aldri hatt noen mistanke om at Nasir var involvert i omsetning av narkotika? Hva vet dere om hans omgangskrets? Hvor er han nå? Hvor lite man visste om egne barn, egentlig. Først rundt midnatt forlot den siste politibetjenten rek5
61249 Bikkjer – s. 5
29.08.2023 13:10
kehuset. Da hadde Faruks kone forsvunnet inn i en transe av taushet. Selv kjente Faruk på redsel for hva Nasir hadde rotet seg opp i. Sønnens mobil var skrudd av. Ingen visste hvor han var.
61249 Bikkjer – s. 6
29.08.2023 13:10
2
NÅTID I det dunkle lyset skar veien som en grå strek gjennom de skogkledde åsene. Tunge skyer visket ut skillet mellom himmel og trær. Jeg har blitt en reisende i død, tenkte Elli, alene bak rattet i en av Kripos’ sivile biler. Hun var en drøy måned inn i jobben som politiførstebetjent i Etterforskningsavdelingen på Kripos. Dette var hennes første oppdrag. I bakkene opp mot Lygna passerte hun et vogntog, ellers var trafikken beskjeden. Hun ville være framme om en snau time. Hun rekapitulerte samtalen hun hadde hatt med sjefen med sjefen før hun dro: «Innlandet politidistrikt har slått drapsalarm og ber om bistand. En ung gutt. Asylsøker. Vi tenkte det kunne være noe for deg.» «Ok,» sa Elli. «Har vi et teknisk team klart?» «De er på vei allerede. Du kan bare kjøre direkte opp.» Enda godt, tenkte Elli. Hun hadde ikke sett for seg å være eneste taktiske etterforsker fra Kripos på sitt første oppdrag, men slik hadde det blitt. På flatene langs Einavatnet lå gårdsbrukene spredt på begge sider. Skydekket viste tegn til å sprekke opp. Før hun dro oppover mot Gjøvik, hadde hun hatt den sedvanlige samtalen med moren: «Sunee, têe rák,» sa moren Dee. ‘Kjære Sunee.’ «Du 7
61249 Bikkjer – s. 7
29.08.2023 13:10
skulle jo ta det roligere i den nye jobben?» Moren fortsatte med formaningene på morsmålet thai, avsluttet igjen med et nytt «Sunee, têe rák ». Hun tiltalte alltid datteren med hennes thai mellomnavn. Hersketeknikken bet ikke på Elli. «Kommer du?» «Ja, selvsagt kommer jeg,» svarte Dee oppgitt. «Skal mitt barnebarn og Zenith klare seg alene? Hva skulle de gjort uten meg?» «Det vet jeg ikke,» sa Elli oppriktig. «Er der om en time,» sa Dee og la på. Hvem skyter en ung asylsøker i hodet? tenkte Elli i bakkene ned mot Vardal, rett sør for Gjøvik. Og hva ville feste seg hos henne ved dette åstedet? Det var alltid noe. Det visuelle, luktbildet, selve voldshandlingen; likene ble værende hos henne. Navigasjonssystemet sendte henne mot venstre gjennom det lille tettstedet, over en høyde og ned igjen, forbi utendørsbassenget Fastland og inn i Bassengveien. En uniformert bil sperret veien. Flere politibiler og varebilene til åstedsgruppa sto parkert som en kolonne lenger inn i gata. «Du må nok snu,» sa en kvinnelig betjent ved sperringen med myndig stemme. Elli holdt fram ID-kortet. «Kripos.» Betjenten nikket kort. «Skjønner. Folka dine er på plass.» Hun satte seg inn i bilen som sperret veien og rygget den til side, akkurat nok til at Elli kunne passere. Idet hun gikk ut, kom to sivilt antrukne personer mot henne. En mann og en kvinne. Mannen var i femtiårene, gråsprengt i skjeggstubben, øynene var mørkebrune, på grensen til svarte. Ansiktet utstrålte erfaring man bare fikk i politiet. «Erik Lutz, etterforskningsleder,» presenterte han seg. Elli tok den utstrakte hånda – fortsatt kjentes det galt etter alle forholdsreglene under pandemien. «Elisabeth Rathke, Kripos,» presenterte hun seg og så deretter mot kvinnen. «Skyberg, Liss.» 8
61249 Bikkjer – s. 8
29.08.2023 13:10
«Liss Skyberg,» repliserte Elli og håndhilste. Hun virket å være på samme alder som Elli. Ingen sminke, det lysblonde håret hang rett ned over et par brede skuldre. Skyberg var godt over 1,80 høy, med et gåtefullt ansikt. «Folk kaller meg Lutz,» la Lutz til. «Elli,» sa Elli med et forsiktig smil til dem begge. «Lutz, Liss og Elli,» sa Liss og framkalte et smil hos de andre. Skyberg ledet an inn en port og opp en liten grusvei til et hvitt hus i femtitallsstil. Det var godt vedlikeholdt, nymalt. Åstedsteknikernes hvite telt gikk i ett med veggen og unngikk å framstå som det fremmedlegemet det var på den velstelte eiendommen. «Det er en eldre person som bor her?» spurte Elli da hun var framme ved teltet. «Pensjonert, enslig kvinne,» kvitterte Lutz. De fikk snakke med henne senere, tenkte Elli. Samtidig kom to åstedsgranskere opp trappa fra kjellerleiligheten. Lutz presenterte dem begge som Ellis kolleger, men for Elli var de like fremmede som Lutz og Skyberg. Etter en kort seremoni ble det klart at Ellis kolleger het Hira Xaad og Jens Kjøll. «Jeg tar en titt på åstedet før vi diskuterer saken,» sa Elli mens hun trakk på seg hvit kjeledress, hårnett, hansker og plastsokker. Hun så på Hira, som var et sted i trettiårene. Levende ansikt, store øyne, afroen hadde spredte islett av gullfarge. «Blir du med ned?» Hira nikket.
61249 Bikkjer – s. 9
29.08.2023 13:10
3
Innenfor døråpningen stoppet Elli opp og lot blikket vandre over den lille kjellerleiligheten. Det fantes ikke noe vindfang, ytterdøra ledet rett inn til oppholdsrommet. Til høyre sto en sliten sofa og et salongbord i finer, langs veggen til venstre et TV-møbel med en flatskjerm oppå, rett fram var det et lite hybelkjøkken. Et par generiske bilder av blomster, den typen man fikk kjøpt i enhver interiørbutikk, prydet veggen ved sofaen. På veggen i spisekroken hang en plakat med Erling Braut Haalands ansikt. Elli vendte seg mot offeret. Den unge gutten satt oppetter veggen, med hodet hengende mot venstre skulder. Ansiktet hadde rene trekk, selv i døden, når musklene hadde sluppet tak. Han hadde begynnelsen på en bart under nesa. Men det hun festet seg ved var øynene. Livløse og svarte stirret de tomt ut av skallen. Det var øynene hun ville huske fra dette åstedet. «Somalisk opprinnelse,» konstaterte Elli til sin nye kollega Hira. «Stemmer.» Fra brifingen visste Elli at den avdøde het Bashir og nettopp hadde fylt atten. Sannsynligheten var stor for at han var et par år eldre. Som enslig mindreårig asylsøker kunne det lønne seg å skru tiden litt tilbake. Da fikk du mer hjelp. Hun pekte på inngangssåret i Bashirs høyre tinning. «Venstrehendt drapsperson?» 10
61249 Bikkjer – s. 10
29.08.2023 13:10
Hira huket seg ned mot liket. «Ja, jeg tenker det samme.» Elli lot blikket vandre over den døde gutten. Livet ditt var over før det fikk startet, tenkte hun. Hva har du rotet deg opp i? I det samme løftet Hira opp stoffet i de oppklipte buksebeina til gutten og avslørte at undersiden av lårene var lilla. «Livor mortis.» Elli bøyde seg ned ved siden av henne for å se nærmere på den døde. Dødsflekkene var konsentrert på undersiden av lårene og setet. Det indikerte at gutten ikke hadde blitt flyttet, men måtte ha trukket sitt siste sukk der han nå satt. Åstedet var ellers et kvalmende søl av blod. Rester av kraniet og hodets øvrige innhold hadde sprutet ut over offerets venstre skulder og på veggen bak ham. Ellis tanker gjorde en avstikker til familien som måtte ha skrapt sammen det de hadde og satset alle pengene på denne ene sønnen. «Har dere funnet et prosjektil?» Begge reiste seg. Hira beveget seg til høyre for liket og la pekefingeren mot en av de gule, nummererte lappene. Den hadde tallet 3. «Det sitter her. Deformert etter å ha penetrert skallebeinet to ganger og deretter endt opp i betongen. Vi skal forsøke å pirke det skånsomt ut. Uoffisielt tipper jeg ni-millimeter.» Elli tok et par skritt bakover. «De sier at hjernen kan fortsette å jobbe i inntil ti minutter etter at du er død,» sa Hira tankefullt. «Selv med en skade som denne?» Hira dro på det. «Det spørs vel. Men tanken på det er uansett grusom.» Elli kunne ikke vært mer enig. Hva skal man tenke når kroppen har sluttet å virke, i de minuttene man ligger der og venter på at hjernen også skal dø, organet som faktisk produserer erkjennelsen av at man er i ferd med å dø? «Sett noe tilsvarende før?» spurte Hira. Elli reflekterte over spørsmålet før hun svarte. «En ung gutt henrettet på denne måten? Heldigvis ikke ofte.» Hun lot blikket hvile på Hira. «Du?» 11
61249 Bikkjer – s. 11
29.08.2023 13:10
Hun ristet på hodet. «Ikke så klinisk.» Stillhet i noen sekunder mens de begge så ned. «Resten av huset?» «Ser ganske normalt ut,» sa Hira. «Ytterdøra var ulåst, ingen tegn til kamp, blodsølet er konsentrert til området rundt liket. Men vi har fortsatt noen flater igjen å undersøke.» «Og nøkkelen?» Hira pekte på liket. «Den har han i lomma. Bakdøra fra hybelen inn i husets kjeller er blokkert av gammelt skrot. Ingen har passert der.» «Han har sluppet inn morderen uten motstand,» konstaterte Elli. «Min tanke også,» sa Hira. «Kanskje kom han sammen med morderen. Eller så kan morderen ha truet seg inn med våpenet, eller simpelthen spasert rett inn fordi døra var ulåst.» Hira nikket. «Hva har vi ellers av spor?» «Vi har funnet fotavtrykk etter minst tre andre personer. Den ene har joggesko, vi er ganske sikre på at det er snakk om Adidas Superstar, en populær modell, mens en annen person har etterlatt et avtrykk i noe cola-søl borte ved kjøkkenbenken. Sannsynligvis en kvinne, det er størrelse 39. Skotypen er Vans, jeg kjenner igjen sålen med Vmønster. Det kan være husverten, en enslig kvinne som bor i etasjen over. Det siste avtrykket fant vi da vi sjekket et område foran døra med kjemikalier. Størrelse 43, det er nok en mannsperson. Vedkommende har benyttet sko med slette såler, så der har vi bare størrelsen å gå på.» Elli så mot døra og vurderte posisjonen liket var i. «For meg ser det ut som en ren henrettelse.» Ved siden av henne stirret Hira trist på liket. «Nesten som om han har akseptert sin skjebne.» Elli ble stående og vurdere dette en stund. «Er det avdøde …» hun sjekket notatene og leste: «Bashir Hussein Ibrahim som er leietaker?» 12
61249 Bikkjer – s. 12
29.08.2023 13:10
Hira gikk bort til døra. «Hvem er leietaker i kjelleren?» spurte hun opp trappa. Lutz kom ned og stakk hodet gjennom døråpningen. «Dette er en kommunal hybel,» forklarte han. «Bashir har først vært en stund på asylmottaket i byen. Han flyttet hit for et halvt år siden.» Elli noterte seg opplysningene. «Hva er tidsperspektivet for drapet?» «Rigor mortis har sluppet taket,» sa Hira. «Det tar tolv–fjorten timer før dødsstivheten gir seg. Det betyr at han ble drept senest natt til i dag, kanskje allerede i går kveld.» Badet i hybelen ga ingen ytterligere informasjon om Bashir. En flaske etterbarberingsvann, en pakke Paracet, deodorant og sjampo. Men soverommet indikerte at Bashir hadde vært en ryddig ung mann. Et par jeans, noen T-skjorter og undertøy lå sirlig brettet i skaphyllene. En dunjakke, noen hettegensere og en fleecejakke hang like nøyaktig på hengere. Senga var 120 centimeter bred, med én dyne. Sengetøyet i blått var nyvasket. Oppå et vaklevorent nattbord sto et stativ for bijouteri. Det hang en bønnelenke der, og et armbånd med svarte perler. I nattbordskuffen fant Elli en liten messingboks. Hun fotograferte posisjonen gjenstandene lå i med mobilen, løftet forsiktig opp messingboksen og åpnet lokket. Inni lå to bilder. Det ene viste en smilende kvinne på en gate i et afrikansk land. Elli antok at det var moren til avdøde. Det andre viste Bashir sammen med en eldre mann. En far, kanskje onkel. Hun satte lokket på igjen og la boksen tilbake i samme posisjon. En ladekabel stakk ut fra stikkontakten under nattbordet. Elli bøyde seg ned og konstaterte at den var av merket Huawei. Bak henne knitret det i Hiras kjeledress. «Hva ser du?» spurte kollegaen. 13
61249 Bikkjer – s. 13
29.08.2023 13:10
«Bashir var en godt organisert, rolig og sannsynligvis ensom ung mann med alle forutsetninger for å stable et nytt liv på beina i Norge. Han har neppe kjæreste, og er en troende muslim. Han har en mor i Somalia eller et av nabolandene, kanskje også en far.» Elli så på Hira. Hun smilte. «Som om jeg skulle sagt det selv. Vi skal nok jobbe godt sammen.»
61249 Bikkjer – s. 14
29.08.2023 13:10