Isfront av Clive Cussler & Dirk Cussler

Isfront

Clive Cussler og Dirk Cussler

Isfront Oversatt av Thor Dag Halvorsen

Clive Cussler og Dirk Cussler Originalens tittel: Arctic Drift Oversatt av Thor Dag Halvorsen Copyright © 2008 by Sandecker, RLLLP By arrangement with Peter Lampack Agency. Inc. 551 Fifth Avenue, Suite 1613 New York, NY 10176-0187 USA and Lennart Sane Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-31358-6 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Erlend Askov Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til minne om Leigh Hunt Og ja, det fantes faktisk en Leigh Hunt.

En kjær venn, levemann, morsom og litt gal Don Juan som hadde en helt egen virkning på kvinner som gjorde at alle menn misunte ham.

Jeg slo ham i hjel i prologen i ti Dirk Pitt bøker. Han ville alltid spille en større rolle i historiene, men klagde aldri fordi han nøt berømmelsen.

Farvel, gamle venn, du er inderlig savnet.

PROLOG DØDENS PASSASJE

april 1848 viktoriastredet nordishavet Skriket gjallet gjennom skipet som hylet fra et såret dyr i jungelen. Et sorgtungt ul som lød som en trygling om å få dø.

Hylet dro med seg en ny stemme, og så en tredje, helt til et uhyggelig kor fylte nattemørket. Da de makabre ropene svant hen, fulgte noen øyeblikk av ubekvem stillhet, helt til den plagede sjelen satte hele karusellen i gang igjen. Et knippe mannskapsmedlemmer, de som fortsatt var ved sans og samling, lyttet til ulingen mens de ba en stille bønn om at de selv måtte lide en raskere død.

Inne i sin kahytt klemte orlogskaptein James Fitzjames rundt en liten, sølvaktig klump han holdt i den ene hånden, mens han lyttet til levenet. Han holdt det kalde, skinnende mineralet opp mot det ene øyet og bannet mot glansen av det. Hva slags malm det nå enn var snakk om, virket det som den hadde forbannet dette skipet. Selv før det var blitt brakt om bord, hadde mineralet ført med seg død og fordervelse. To av mannskapet i en hvalbåt hadde falt over bord mens de fraktet de første steinprøvene, og hadde raskt frosset i hjel i det iskalde arktiske farvannet. En annen sjømann hadde dødd i et knivslagsmål etter at han hadde oppsøkt en gal skipstømmermann og forsøkt å bytte til seg noen av steinene mot tobakk. De siste ukene hadde halvparten av mannskapet langsomt og ubønnhørlig gått fra forstanden. Vinteren 7

og isolasjonen hadde uten tvil størstedelen av skylden, tenkte han, men steinene spilte også en rolle på et eller annet vis.

Noen hamret på døren og avbrøt ham i tankespinnet. For å spare på kreftene svarte han bare med et hest «Ja!» i stedet for å reise seg og åpne døren.

Døren gikk opp. I døråpningen sto en kortvokst mann i en flekkete genser. Ansiktet var rødmusset, magert og skittent.

«Et par av dem prøver å ta seg gjennom barrikaden igjen, kaptein,» sa skipets kvartermester med kraftig skotsk aksent.

«Få tak i løytnant Fairholme,» svarte Fitzjames og løftet seg langsomt opp av stolen. «Be ham samle sammen mennene.»

Fitzjames slengte malmklumpen bort i køya og fulgte kvartermesteren ut gjennom døren. De gikk bortover en mørk og muggen korridor opplyst av et par små talglyslykter. Da de passerte luken opp til hoveddekket, forsvant kvartermesteren, mens Fitzjames fortsatte videre. Han stanset ved foten av en diger haug med møbler og annet som sperret veien for ham.

Et sammensurium av tønner, kasser og kister var presset strategisk inn i gangen og stablet helt opp til taket for å skape en midlertidig barrikade mot lugarene foran i skipet. Fra den andre siden av haugen hørte han lyden av kasser som ble flyttet på, og grynt og stønn fra ivrige menn.

«Nå er’em i gang igjen, sir,» sa en søvnig matros med en Brown Bess-rifle som sto vakt ved stabelen. Han hadde så vidt passert nitten og hadde skittent dunskjegg som hår på en brenneslestilk.

«De får overta skipet snart uansett,» sa Fitzjames med sliten stemme.

Bak dem knirket det i en trestige da tre menn klatret opp gjennom luken fra banjerdekket under. Et kaldt pust av isnende luft føk gjennom gangen helt til en av mennene røsket et lerret over åpningen og forseglet den. En gusten mann i en tung offisersjakke av ull dukket opp fra skyggene og henvendte seg til Fitzjames.

«Våpenskapet er fremdeles sikret, sir,» rapporterte løytnant Fairholme. En sky av frossen damp sto ut av munnen hans når han snakket. «Kvartermester McDonald samler sammen 8

mennene i offisersmessa.» Han holdt opp en liten pistol med tennhette og la til: «Vi tok tre våpen til oss selv.»

Fitzjames nikket og mønstret de andre to mennene, hardbarkede, kongelige marinesoldater som klamret seg til hver sin muskett.

«Takk, løytnant. Det skal ikke skytes annet enn på direkte ordre,» sa orlogskapteinen.

Et skingrende skrik lød fra den andre siden av blokkeringen, etterfulgt av en voldsom skramling av gryter og panner.

Levenet ble stadig mer manisk, tenkte Fitzjames. Han kunne bare forestille seg hva slags vederstyggeligheter som foregikk på den andre siden av barrikaden.

«De blir stadig mer voldelige,» sa løytnanten stillferdig.

Fitzjames nikket bistert. Å måtte holde et mannskap rammet av galskap i sjakk var noe han aldri kunne ha forestilt seg da han første gang mønstret på for Arctic Discovery Service. Som den oppvakte og vennlige mannen han var, hadde han raskt steget i gradene i Den kongelige marine. Tretti år gammel var han blitt kaptein på en av marinens slupper. Nå var han trettiseks, og midt oppe i en kamp for å overleve.

Offiseren som en gang ble omtalt som «den stiligste mannen i marinen», sto overfor sin største utfordring noensinne.

Det var kanskje ikke noen overraskelse at det hadde rablet for en del av mannskapet. Å tilbringe en arktisk vinter om bord i et innefrosset skip var en umenneskelig prøvelse. Mennene var stengt inne i trange rom, i mørke og ubønnhørlig kulde på skipets nederste dekk i flere måneder. I tillegg til at de måtte kjempe mot rotter, klaustrofobi og isolasjon, måtte de tåle fysiske påkjenninger i form av skjørbuk og forfrysninger. Å tilbringe én vinter under slike forhold var vanskelig nok, men for Fitzjames’ mannskap var dette tredje vinteren på rad, og påkjenningene ble stadig større på grunn av stadig mindre matrasjoner og brensel. Da ekspedisjonslederen deres, sir John Franklin, døde, sank den stadig svakere optimismen ytterligere.

Likevel visste Fitzjames at det var noe mer dystert på ferde.

Da en båtsmann rev av seg klærne og klatret over bord, for så å løpe huiende over isflakene, kunne man saktens ha av9

skrevet det som et enkelttilfelle av sinnsforvirring. Men når tre fjerdedeler av mannskapet begynte å skrike i søvne, og svimet sanseløst omkring mens de mumlet forvirret og usammenhengende og hallusinerte, var det helt klart andre krefter i sving. Da flere av dem gradvis begynte å bli voldelige, sørget Fitzjames for at de i all stillhet ble forflyttet til fordekket og isolert.

«Det er noe på skipet som gjør dem gale,» sa Fairholme stille, som om han leste Fitzjames’ tanker.

Fitzjames hadde akkurat begynte å nikke som svar, da en liten kasse kom susende fra øverst på barrikaden og var nær ved å treffe ham i hodet. Det bleke ansiktet til en utmagret mann kom til syne i åpningen. Øynene var rødglødende i skinnet fra det blafrende stearinlyset. Han presset seg ivrig gjennom åpningen og skled hodestups nedover barrieren.

Da mannen karet seg på beina, så Fitzjames at det var en av fyrbøterne som tok seg av den kullfyrte dampskipsmotoren.

Fyrbøteren hadde ikke skjorte på seg, trass i at det var isnende kaldt inne i skipet. I hånden hadde han en diger slakterkniv han hadde tatt fra byssa.

«Hvor er lamma som skal slaktes?» ropte han og løftet kniven i været.

Før han rakk å begynne å hogge med kniven, tro en av marinesoldatene til og smelte en muskettkolbe mot siden av mannens ansikt. Kniven smalt mot en kasse mens mannen sank sammen på dørken med blod rennende nedover kinnet.

Fitzjames snudde seg fra den bevisstløse fyrbøteren og så på mannskapet rundt seg. Alle var trette, utpinte og hulkinnet etter det magre kostholdet. De så forventningsfulle på ham.

«Vi forlater skipet øyeblikkelig. Vi har fremdeles mer enn en time med dagslys igjen. Vi setter kursen mot Terror. Løytnant, hent kuldeutstyret og bring det til messa.»

«Hvor mange sleder skal jeg gjøre klar?»

«Ingen. Pakk så mye forsyninger som hver mann kan bære, men ikke noe ekstra utstyr.»

«Skal bli, sir,» svarte Fairholme. Han tok med seg to menn og forsvant ned hovedluken. Langt nede i lasterommet lå parkasene, støvlene og hanskene som mannskapet hadde på seg 10

når de arbeidet på dekk eller dro ut med slede for å utforske områder et stykke unna skipet. Fairholme og mennene hans hentet raskt opp bylter med uværsutstyr, og slepte dem med seg til den store offisersmessa i akterstavnen.

Fitzjames gikk til kapteinslugaren og hentet et kompass, en gullklokke og noen brev han hadde skrevet til familien. Han åpnet skipsloggen, fant den siste innføringen, og skrev en siste kommentar med skjelvende hånd. Så lukket han nedslått øynene og lukket den skinninnbundne boken. Tradisjonen tilsa at han skulle ta loggboken med seg, men i stedet låste han den ned i skrivebordet, oppå en mappe med daguerreotypier.

Elleve mannskapsmedlemmer, den friske andelen av skipets opprinnelige mannskap på sekstiåtte, ventet på ham i offisersmessa. Sammen med dem kledde han seg i parkas og støvler og ledet an bort til hovedleideren. Han skjøv dekksluken til side, og så klatret de opp på hoveddekket og inn i naturens elementer. Det var som å gå gjennom portene til et ishelvete.

Fra det mørke, klamme mørket nede i skipet kom de ut i en rasende, gråhvit verden. Hylende vinder pisket milliarder av iskrystaller mot mennene og pepret kroppene deres med en vindstyrke som ga minst hundre minusgrader i nedkjølingseffekt. I det virvlende kaoset av hvitt var det umulig å skjelne mellom bakke og himmel, opp eller ned. Fitzjames trosset de voldsomme vindkastene og følte seg frem over det nedsnødde dekket og ned en trappestige til pakkisen nedenfor.

Ekspedisjonens søsterskip, HMS Terror, lå bare en snau kilometer unna, frosset inne i det samme isflaket, men likevel var det umulig å se. Den nådeløse vinden reduserte sikten til bare noen meter. Dersom de ikke fant Terror i den rasende stormen, ville de ende med å vandre omkring i pakkisen og dø. De hadde plassert merkestaver av tre for hver trettiende meter mellom de to skipene nettopp med tanke på en slik eventualitet, men de blendende forholdene gjorde det å finne neste markør til en dødelig utfordring.

Fitzjames dro opp kompasset og tok peiling på tolv grader, som han visste var kursen til Terror. I virkeligheten lå søsterskipet øst for denne posisjonen, men det at de befant seg så nær den magnetiske nordpol, førte til en markert feilvisning 11

på kompasset. Han ba en stille bønn om at pakkisen ikke hadde beveget seg siden sist han hadde stilt kursen, stilte seg krumbøyd over kompasset og begynte å gå over isen i den kursen han hadde stukket ut. De hadde knyttet et tau mellom alle mannskapsmedlemmene, og snart beveget gruppen seg bortover isen som et enormt tusenbein.

Den unge orlogskapteinen ledet an med hodet bøyd og øynene klistret til kompasset, mens den iskalde vinden pisket nåler av snø mot ansiktet på ham. Han talte hundre skritt, stanset og så seg rundt. Til sin store lettelse oppdaget han den første markørstolpen gjennom de bomullsaktige virvlene.

Han passerte pålen, tok ny peiling og fortsatte til neste markør. Rekken av menn fortsatte fra markør til markør i rykk og napp. De klatret over ujevne snøskavler som kunne være både ti og tolv meter høye. Fitzjames brukte alle sine krefter på ferden og ristet av seg skuffelse over å måtte forlate skipet og overlate det til en flokk gale menn. Men innerst inne visste han at det var et spørsmål om å overleve. Etter tre år i Arktis var det ingenting annet som gjaldt nå.

Et kraftig brak fikk håpet hans til å briste. Lyden var øredøvende, selv i den hylende vinden. Det hørtes ut som drønnet fra en diger kanon, men kapteinen visste bedre. Det var isen under beina deres, massive flak som lå oppå hverandre, og som beveget seg i en rytmisk syklus av sammentrekninger og utvidelser.

Siden de to ekspedisjonsskipene var blitt sittende fast i isen i september 1846, var de blitt ført over tre mil av sted, skjøvet av den massive iskappen kalt Beaufort-isstrømmen. En usedvanlig kald sommer holdt dem innesperret i isen gjennom hele 1847, og fjorårets vårsmelting hadde bare avlagt et kort besøk. En ny og voldsom kuldeperiode gjorde at skipene neppe ville komme seg løs denne sommeren heller. I mellomtiden kunne en endring i isen lett bli skjebnesvanger, siden det skulle lite til før det solide skipet ville bli knust som om det var en fyrstikkeske. Sekstisju år senere kunne da også Ernest Shackleton bare se hjelpeløst på mens skipet Endurance ble mast i biter i skruisen i Antarktis.

Med hamrende hjerte økte Fitzjames tempoet da enda et 12

tordenaktig brak ga gjenlyd i det fjerne. Tauet i hånden hans ble strammere mens mennene bak ham slet for å holde tritt med ham, men han nektet å sette ned farten. Da han nådde det han visste var den siste merkestolpen, myste han mot stormen. Gjennom det piskende hvite snøfokket fikk han et kort glimt av en mørk gjenstand foran seg.

«Det ligger like her borte,» ropte han til mennene bak seg.

«Opp med farten! Vi er nesten fremme!»

Gruppen beveget seg som én organisme over en takkete skavl av is, og der lå Terror rett foran dem. Det hundre og to fot lange skipet var nesten identisk i størrelse og utseende med deres eget, helt ned til det svartmalte skroget med en bred gullkant. Nå lignet imidlertid ikke Terror stort på et skip lenger. Seilene og rånokkene var stuet vekk, og en diger lerretspresenning var spent over akterdekket. Det var måket snø helt opp til rekka for å få best mulig isolasjon, mens masten og riggen var dekket av et tykt islag. Det kraftige fartøyet, som opprinnelig hadde fungert som bombeskip, lignet nå mest på en gigantisk, tømt melkekartong.

Fitzjames bordet skipet og ble overrasket over å se flere mannskapsmedlemmer fare omkring på det islagte dekket.

En sjøkadett kom bort til Fitzjames, og viste ham og mennene ned gjennom dekksluken og inn i messa. En stuert serverte hver av dem et lite glass brennevin mens mennene feide is fra klærne og varmet hendene mot vedkomfyren. Kapteinen nøt den varmende følelsen brennevinet ga i magen, og la merke til en hektisk aktivitet lenger inne i halvmørket. Mannskapsmedlemmer ropte og skjøv proviant bortover korridoren. Akkurat som hans egne menn var mannskapet på Terror et skremmende syn. Bleke og uttærte kjempet de fleste av dem mot herjingene av langt fremskreden skjørbuk. Fitzjames hadde allerede mistet to av sine egne tenner på grunn av sykdommen. Den skyldtes mangel på vitamin C, og forårsaket myke gommer og blødninger i hodebunnen. Selv om de hadde lastet opp med kasser av sitronjuice og rasjonert den jevnlig til hele mannskapet, hadde juicen med tiden mistet sin kraft. Kombinert med mangel på ferskt kjøtt hadde ikke sykdommen spart noen. Alle sjøfolk visste 13

at skjørbuk, dersom den ikke ble behandlet, ville ende med døden.

Kapteinen på Terror dukket opp. Han var en tøff ire ved navn Francis Crozier. Crozier var en veteran i de arktiske farvannene, og hadde tilbrakt mesteparten av livet til sjøs.

Som så mange før ham hadde også han følt seg tiltrukket av jakten på en passasje mellom Atlanterhavet og Stillehavet gjennom de uutforskede delene av Arktis. Oppdagelsen av Nordvestpassasjen var kanskje den siste, store sjøfartsmessige storbragden som gjensto. Flere titalls hadde forsøkt og mislyktes, men denne ekspedisjonen var annerledes. Utstyrt med to Arktis-klare skip under kommando av en gåtefull leder ved navn sir John Franklin var suksessen nesten garantert på forhånd. Men Franklin hadde dødd året før, etter å ha forsøkt seg på å nå den nordamerikanske kysten litt for sent på sommeren. Skipene, som hadde ligget ubeskyttet i åpent hav, var blitt fanget inne da isen lukket seg rundt dem. Den viljesterke Crozier var imidlertid fast besluttet på å lede sine gjenværende menn i sikkerhet, og redde litt av æren fra fiaskoen som lå foran dem.

«Har du forlatt Erebus?» spurte han Fitzjames skarpt.

Den yngre kapteinen nikket. «Resten av mannskapet har mistet forstanden.»

«Jeg fikk den forrige meldingen din der du fortalte om problemene. Høyst besynderlig. Jeg har opplevd at en eller to av mannskapet har gått fra sans og samling en periode, men ikke vært med på at folk er blitt rammet av kollektiv galskap.»

«Det er mer enn hva jeg skjønner også,» svarte Fitzjames og var tydelig beklemt. «Jeg er bare glad for at jeg kom meg vekk fra galehuset.»

«De er dødsens nå,» mumlet Crozier. «Og det samme kan vi bli, fortere enn vi aner.»

«Pakkisen. Den brister.»

Crozier nikket. Trykkpunkter i pakkisen brast stadig oftere på grunn av underliggende bevegelser. Selv om mesteparten av sprekkdannelsene skjedde om høsten og tidlig på vinteren, mens det åpne havet frøs til, kunne også isen om våren by på farlig smelting og krampetrekninger.

14

«Tømmerskroget jamrer seg i protest,» sa Crozier. «Det skrur seg til rundt oss, er jeg redd. Jeg har gitt beskjed om at mesteparten av matlageret vårt skal bringes opp på isen, og at de gjenværende båtene skal settes ut. Ser ut som vi må gi opp begge skipene tidligere enn vi hadde planlagt,» la han til med gru i stemmen. «Jeg håper bare inderlig at stormen løyer før vi blir nødt til å forlate skuta for alvor.»

Etter å ha delt på en tilmålt rasjon av hermetisk fårekjøtt og pastinakk sluttet Fitzjames og mennene hans seg til mannskapet på Terror og hjalp til med å bære provianten opp på isen. Det ble stadig lenger mellom de tordnende krampetrekningene, selv om de fremdeles dundret over den piskende vinden. Inne i Terror lyttet mennene til den faretruende knirkingen og knakingen fra skroget da isen skrudde seg rundt båten. Da de siste kassene var fraktet ut på isen, hutlet mennene seg sammen i skipets mørke indre mens de ventet på hva naturen hadde i beredskap for dem.

I førtiåtte timer lyttet de engstelig til den ustadige isen og ba om at skipet måtte bli spart. Men slik skulle det ikke gå.

Dødskysset kom plutselig og uten forvarsel, og isen brast med voldsom kraft. Det kraftige skipet ble løftet opp og lagt over på siden, og en del av skroget sprakk som en ballong. Bare to menn kom til skade, men ødeleggelsene var så store at alt håp om å reparere var ute. I løpet av et øyeblikk var Terror dømt til en våt grav. Det var bare datoen for begravelsen som ikke var fastsatt ennå.

Crozier evakuerte mannskapet og lastet provianten opp i tre av de gjenværende livbåtene, hver av dem utstyrt med meier for å gjøre det lettere å frakte dem over isen. Crozier og Fitzjames hadde vært forutseende nok til å – i løpet av de ni siste månedene – slepe flere båter fulle av proviant til nærmeste fastland. Lageret på King William Land ville bli en kjærkommen nødhavn for det hjemløse mannskapet. Men akkurat nå lå fem mil med ulendt isterreng mellom det slitne mannskapet og lageret på land.

«Vi kunne alltids innta Erebus,» foreslo Fitzjames og myste på sitt tidligere skip og mastene som stakk opp over de hvite, takkete småtoppene.

15

«Mennene er for utmattet til å kunne kjempe med hverandre og mot elementene,» svarte Crozier. «Skipet kommer enten til å finne veien til bunns slik som Terror, eller bli liggende innesperret i isen enda en sommer. Det er jeg ikke i tvil om.»

«Må Gud være dem nådige,» mumlet Fitzjames mens han kastet et siste blikk på skipet i det fjerne.

Med grupper på åtte mann spent som muldyr for en plog, bakset de seg over den kuperte isen og mot land. Heldigvis løyet vinden, og temperaturen steg til nærmere null. Men anstrengelsene som ble krevd av de utsultede og forfrosne mennene, begynte å tære hardt på både humøret og kreftene.

Etter å ha slept og dyttet på den tunge lasten i fem pinefulle dager nådde de endelig den grusdekte øya. King William Land, som i dag kalles King William Island, kunne neppe ha vært et mer ugjestmildt sted. Det var en lav, forblåst landmasse på størrelse med Connecticut. Økosystemet opprettholdt bare et minimum av plante- og dyreliv. Selv de innfødte inuittene unngikk øya og så på den som en dårlig jaktmark for deres viktigste matkilder: karibu og sel.

Ingenting av dette var kjent for Crozier og mennene hans.

Bare en egen oppdagelsesferd på slede kunne ha fortalt dem at landet faktisk var en øy – stikk i strid med den allmenne oppfatning i 1845: at det var en finger på det nordamerikanske kontinent. Crozier visste sannsynligvis det, pluss enda en ting. Fra stedet der han sto, på den nordvestligste spissen av King William Land, var det nesten hundre og femti mil til nærmeste sivilisasjon. Et lite handelssenter for Hudson Bay Company mye lenger sør, ved bredden av Great Fish River, var det nærmeste håp om redning. Men det åpne farvannet mellom sørspissen av King William Land og elvemunningen, omtrent tjuefem mil unna, betydde at de måtte hale de forbannede båtene over isen. Crozier lot mannskapet hvile noen dager ved proviantlageret og ga dem midlertidig fulle rasjoner, slik at de skulle bygge opp styrke til den slitsomme ferden som lå foran dem. Så kunne de ikke vente lenger. Hver dag talte i kappløpet mot bosettingen i Hudson Bay før den første høstsnøen meldte seg. Den erfarne kapteinen hadde ingen illusjoner om at hele mannskapet ville nå så langt, eller til 16

og med komme i nærheten av det. Men hadde de hellet med seg, ville noen få av de mest robuste av dem kunne nå frem tidsnok til å kunne sende en redningsekspedisjon opp til de andre. Det var deres eneste sjanse.

Nok en gang la de i vei til fots med båtene på slep. Isen langs kysten var ikke fullt så respektinngytende. Men den bitre virkeligheten som sa at de hadde lagt ut på en dødsmarsj, satte likevel raskt inn. De fysiske påkjenningene ved det uendelige slitet i den bitende kulden var mer enn en underernært kropp kunne tåle. Den verste plagen, kanskje mer enn frostbitt, var følelsen av uslukkelig tørst. Siden de gassdrevne primusene deres for det meste var tomme for drivstoff, hadde de ingen effektiv måte å smelte drikkevann av isen på. Mennene stappet desperat snø i munnen for å smelte noen dråper, og hutret av kulde. Som en karavane over Sahara kjempet de mot begynnende uttørring og andre plager. Dag for dag og én etter én begynte menn å visne mens kontingenten beveget seg sørover. Først gravde de grunne graver, men etter hvert ble de døde bare forlatt på isen slik at de andre kunne spare alle krefter til den videre ferden sørover.

En dag de nådde toppen på en snødekt isrygg, løftet Fitzjames hånden i været og stoppet. De to sledespannene på åtte mann hver stanset også bak ham og løsnet selene som var festet til en pinass av treplanker. Den tunge trebåten, fullastet med mat og utstyr, veide over et tonn. Å transportere den var som å slepe et neshorn over isen. Alle mennene gikk ned på kne for å hvile mens de sugde iskald luft ned i de utsultede lungene.

Himmelen var klar og badet landskapet i et skinnende lys som ble reflektert av snøen og blendet dem. Fitzjames tok av seg et par snøbriller av metallnetting og gikk bort til hver og en av mennene. Han oppmuntret dem og sjekket samtidig hender og ansikter for forfrysninger. Han var nesten ferdig med den siste gruppen da en av mennene ropte: «Sir, det er Erebus! Den er ute av pakkisen.»

Fitzjames snudde seg og så en av sjømennene peke mot horisonten. Mannen, en signalunderoffiser, vrengte av seg seletøyet og pilte av gårde mot stranden og ut på isen.

«Strickland! Bli hvor du er!» kommanderte Fitzjames.

17

Men ordren falt for døve ører. Sjømannen fortsatte ufortrødent i samme tempo. Han snublet og skjente over den ujevne isflaten på vei mot en mørk flekk i horisonten. Fitzjames vendte blikket i samme retning og fikk hakeslipp. Omtrent halvannen mil unna kunne han tydelig se det svarte skroget og mastene til et stort seilskip. Det kunne ikke være noe annet fartøy enn Erebus.

Fitzjames stirret i flere sekunder uten å puste. Strickland hadde rett. Skipet beveget seg og så ut til å drive klar av pakkisen.

Den perplekse orlogskapteinen gikk bort til pinassen og lette under et skofte til han fant et sammenleggbart teleskop. Han rettet det mot skipet og gjenkjente raskt fartøyet han tidligere hadde hatt kommandoen over. Det lignet på et spøkelsesskip med beslåtte seil og tomme dekk. Han lurte på om de forrykte mennene under dekk visste at de drev for vær og vind.

Opprømtheten over å se skipet ble raskt dempet da han studerte området omkring Erebus nærmere. Isen var ubrutt.

«Erebus er fremdeles lukket inne i pakkisen,» mumlet han, og la merke til at skipet beveget seg med akterenden først. Skipet var faktisk innefrosset i et halvannen mil langt isflak som hadde revet seg løs fra det frosne havet og nå drev sørover.

Muligheten for at skipet skulle overleve, hadde økt en smule, men det sto fortsatt i fare for å bli pulverisert av skruis.

Fitzjames sukket og snudde seg mot to av de sterkeste mannskapsmedlemmene sine.

«Reed, Sullivan, gå og hent tilbake Strickland med en gang,» bjeffet han.

De mennene reiste seg og la i vei etter Strickland, som nå hadde nådd pakkisen og forsvant over en diger isrygg. Fitzjames myste mot skipet igjen og lette etter skader på skroget eller tegn til liv på dekk. Men avstanden var for stor til at han kunne se særlig detaljert. Tankene gikk til ekspedisjonslederen, Franklin. Liket av ham lå pakket i is nederst i lasterommet. Kanskje den gamle ulken vil få sin grav i England likevel, tenkte Fitzjames, vel vitende at utsiktene til at han selv ville komme seg hjem, enten død eller levende, var ganske så bleke.

18

Det gikk en halv time før Reed og Sullivan var tilbake ved båten igjen. Fitzjames la merke til at begge stirret ned i bakken, mens en av dem knuget et skjerf som Strickland hadde pleid å surre rundt ansiktet og halsen.

«Hvor er han?» spurte orlogskapteinen.

«Han gikk gjennom en snødekt sprekk i pakkisen,» svarte Sullivan, en skipsrigger med sørgmodige, blå øyne. «Vi prøvde å dra ham opp, men han gikk under før vi fikk noe skikkelig tak i ham.» Han holdt opp det stivfrosne skjerfet og viste alt de hadde greid å gripe tak i.

Det spilte ingen rolle, tenkte Fitzjames. Hadde de trukket ham opp, ville han sannsynligvis ha dødd før de hadde rukket å få på ham tørre klær, uansett. Egentlig var Strickland heldig. Han fikk i det minste en rask død.

Fitzjames ristet bildet ut av hodet, og ropte til det dystre mannskapet: «På med selene. La oss få fart på sleden igjen.»

Han sa ikke et ord mer om tapet de hadde lidd. * Dagene ble mer og mer slitsomme etter hvert som mennene kjempet seg stadig lenger sørover. Litt etter litt delte mannskapsmedlemmene seg opp i atskilte grupper, alt etter sin fysiske utholdenhet. Crozier og en liten gruppe fra Terror banet vei videre nedover, halvannen mil foran alle andre. Deretter fulgte Fitzjames, som igjen lå flere kilometer foran tre eller fire andre grupper som kjempet og slet. De svakeste og sykeste falt stadig lenger på etterskudd, og var i praksis allerede døde. Fitzjames hadde mistet tre menn i sin egen gruppe, og bakset seg videre med bare tretten stykker til å slepe den tunge lasten.

Svake vinder og moderate temperaturer hadde gitt mennene håp om å nå sitt mål. Men en sen vårstorm vendte lykken for dem. Som et dødens slør dukket en svart vegg av skyer opp i horisonten og kom veltende mot dem i vilt raseri. Bitende vinder suste over pakkisen og dundret nådeløst mot den flate øya.

Blåst over ende av vinden og ute av stand til å se noe som helst, hadde ikke Fitzjames noe annet valg enn å snu båten 19

opp ned og søke tilflukt under treskroget. I fire dager hamret vinden mot dem som en slegge. Fanget inne i sitt lille skjell med lite mat og uten annen varmekilde enn hverandres kropper, begynte de utmagrede mennene langsomt å bukke under.

Som resten av mennene sine drev Fitzjames inn og ut av bevisstløsheten mens de kroppslige funksjonene langsomt opphørte. Da slutten nærmet seg, strømmet en merkelig bølge av ny energi gjennom ham. Kanskje var det en døende nysgjerrighet som vekket den til live. Han klatret over likene av sine kamerater, krøp under båtrekka og karet seg opp i stående stilling mot skroget. Et aldri så lite opphold i bygene gjorde ham i stand til å stå, skånet mot elementenes herjinger, mens skumringen gjorde sitt inntog. Han myste over isen og tvang seg til å se en gang til.

Skipet var der fremdeles. Det raget som et mørkt prosjektil som klorte seg fast til horisonten som smøg seg sammen med isen som en svart krans.

«Hva slags gåter skjuler du?» ropte han, selv om de siste ordene forlot de uttørrede leppene bare som en hvisken. Med blanke øyne rettet mot horisonten ble Fitzjames’ døde kropp hengende slapt mot pinassen.

Langt ute på isen seilte Erebus videre som en isdekket grav.

Akkurat som dets mannskap ville også skipet til slutt falle som offer for det brutale arktiske klimaet, som det siste sporet av Franklins forsøk på å seile gjennom Nordvestpassasjen.

Når skipet var borte, ville Fitzjames’ gale mannskap for alltid være skjult for historien. Men det skipets kaptein ikke visste, var at skipet bar på et større mysterium, et som over hundre år senere skulle ha betydning for menneskehetens overlevelse på planeten.

FØRSTE DEL

DJEVELENS PUST

1 april 2011 inside passage british columbia Den seksti fot lange tråleren med stålskrog var slik alle kommersielle fiskefartøyer burde se ut, men sjelden gjorde. Garnene var kveilet perfekt på rullene. Skroget og overbygningen var frie for rust og skitt, og et ferskt malingsstrøk dekket de fleste værbitte områdene. Selv båtens slitte fendere ble jevnlig skrubbet rene for skitt. Om den ikke var den mest innbringende fiskebåten som pløyde de nordlige farvannene i British Columbia, var Ventura uten tvil den mest velholdte.

Det helstrøkne utseendet gjenspeilte båtens eier, en samvittighetsfull og hardt arbeidende mann ved navn Steve Miller. Akkurat som båten svarte heller ikke Miller til bildet av en gjennomsnittlig, uavhengig fisker. Han hadde tidligere arbeidet som lege på akuttmottaket på et sykehus i Indianapolis, men var blitt lei av å lappe sammen lemlestede trafikkofre, og vendte derfor tilbake til sin lille barndomsby i Pacific Northwest for å prøve noe nytt. Med en solid bankkonto i bakhånd, og en forkjærlighet for havet, fremsto kommersiell fiskedrift som det perfekte valg for Miller. Gleden hans kunne leses som et bredt smil på leppene hans da han styrte båten gjennom duskregnet den tidlige morgenstunden.

En ung mann med uflidd, svart hår stakk hodet inn i styrehuset og ropte til Miller.

«Hvor biter det i dag, skipper?»

23

Miller stirret ut gjennom styrehusvinduet, stakk nesen i været og snuste.

«Tja, jeg vil vel si vestkysten av Gil Island, Bucky, uten tvil,» gliste han og svelget agnet. «Best du tar deg en blund nå siden vi kommer til å hale dem inn ganske snart.»

«Skal bli, sjef. Skal vi si hele tjue minutter?»

«Nærmere atten, tenker jeg.» Han smilte og kikket på et nautisk kart han hadde ved siden av seg. Han dreide noen grader på roret og siktet seg inn mellom et trangt sund foran dem som skilte to grønne landmasser fra hverandre. De krysset Inside Passage, et bånd av lune farvann som strakte seg fra Vancouver til Juneau. Den slyngende kystleia som var beskyttet av flere titalls skogkledde øyer, minnet ikke så lite om de naturskjønne fjordene i Norge.

Bare en og annen fiskebåt eller kuttere med turister som fisket laks eller kveite, ble nødt til å vike unna for cruiseskipene på vei mot Alaska. Som de fleste andre uavhengige fiskere jaktet Miller på den mer verdifulle rødlaksen og brukte trålerposer til å fange fisken med, både i trangt og åpent farvann. Han var fornøyd om virksomheten bare gikk rundt, og visste at bare et fåtall ble rike av fiske i dette området. På tross av sin begrensede erfaring greide han likevel å gå i pluss, mest takket være sin planlegging og entusiasme. Han nippet til et krus med kaffe og skottet bort på radarskjermen. To fartøyer var synlige flere kilometer mot nord, og han slapp roret og gikk ut av styrehuset for å sjekke garnene for tredje gang denne dagen. Etter å ha konstatert at det ikke var noen revner i dem, klatret han opp på broen igjen.

Bucky sto ved rekkverket og hadde tatt seg en sigarett i stedet for å finne køya. Han dampet på en Marlboro mens han nikket til Miller og så opp mot himmelen. Et tett teppe av grå skyer drev inn mot dem, men de virket for lette til å kunne by på mer enn litt duskregn. Bucky myste mot Hecate Strait og de grønne øyene mot vest. Foran babord baug la han merke til en uvanlig tykk sky som drev over vannflaten.

Det var vanlig med tåke i disse farvannene, men det var noe uvanlig ved denne formasjonen. Fargen var lysere og hvitere enn en normal tåkebanke, og mer svulmende. Bucky tok et 24

langt drag av sigaretten, blåste ut røyken og gikk tilbake til styrehuset.

Miller hadde allerede lagt merke til den hvite skyen og hadde siktet kikkerten inn mot formasjonen.

«Har du sett det også, sjef? Ganske snodig sky, får’n si,» sa Bucky med slepende tonefall.

«Så absolutt. Jeg ser ingen andre fartøyer i nærheten som den kunne stamme fra heller,» svarte Miller og speidet langs horisonten.

«Kanskje det er en eller annen slags røyk eller et utslipp fra Gil.» «Jepp, kanskje røykhuset til en fisker som har eksplodert,» svarte dekksgutten og blottet de skjeve tennene i et bredt glis.

Miller satte fra seg kikkerten og grep roret. Veien de skulle ta rundt Gil Island, gikk rett gjennom skyen. Miller banket knokene urolig mot det slitte treroret, men gjorde ingen tegn til å endre kurs.

Da båten nærmet seg utkanten av skyen, stirret Miller på sjøen og rynket pannen. Fargen på vannet forandret seg helt tydelig, fra grønt til brunt og kopperrødt. En masse død laks som drev med den sølvblanke buken opp, kom til syne i den røde suppa.

Mennene i styrehuset kjente straks en forandring i temperaturen. Det var som om et kaldt, vått teppe var blitt kastet over dem. Miller kjente en slags damp i halsen sammen med smaken av sterk syre. Det gikk en iling gjennom hodet, og det snørte seg plutselig i brystet. Da han trakk pusten, begynte knærne å svikte mens stjerner dukket opp for øynene. Tankene ble avledet da den andre dekksgutten kom stormende inn i styrehuset med et skrik.

«Kaptein … jeg kveles,» gispet mannen med rødmusset ansikt og langt kinnskjegg. Øynene hans sto ut av hodet, og ansiktet hadde fått en mørk lilla tone. Miller tok et skritt mot ham, men mannen falt bevisstløs om på dekket.

Styrehuset begynte å snurre foran øynene på Miller. Han gjorde et fortvilt forsøk på å kaste seg mot båtradioen. I en tåke registrerte han at Bucky lå rett ut på dekket. Mens brystet knøt seg enda strammere, trev Miller radioen og fikk grepet 25

tak i mikrofonen mens sjøkart og blyanter føk veggimellom.

Han løftet mikrofonen mot munnen og prøvde å rope Mayday, men ordene nektet å passere leppene hans. Han falt på kne og følte det som om hele kroppen ble knust på en ambolt. Brystet snurpet seg enda hardere sammen, og et mørke bredte seg over synsfeltet. Han kjempet for å holde seg ved bevissthet, men kjente at han gled stadig lenger inn i tomheten. Miller kjempet desperat før han gispet en siste gang og dødens iskalde hånd vinket på ham og ba ham slippe taket.

2 «Fangsten er om bord,» ropte Summer Pitt mot styrehuset.

«Kjør oss til neste magiske sted.»

Den høye, slanke oseanografen sto på det åpne akterdekket på forskningsfartøyet kledd i en turkis regnjakke. I hendene holdt hun en slags fiskestang, og hun var i ferd med å spole inn en sene på en liten snelle. Senen løp til enden av stangen, der fangsten hennes dinglet i brisen. Det var imidlertid ikke en fisk, men en grå plastsylinder kalt en Niskinflaske. Med den samlet de inn prøver av sjøvannet fra dypet. Summer tok forsiktig tak i flasken og gikk mot styrehuset idet innenbordsmotoren brått ruste opp under dekk. Den plutselige fremdriften veltet henne nesten over ende da båten skjøt fart.

«Forsiktig på gassen,» ropte hun og kom seg omsider inn i styrehuset.

Broren satt ved roret. Han snudde seg og humret.

«Ville bare holde deg i ånde,» svarte Dirk Pitt. «Det var forresten en fantastisk imitasjon av en full ballerina,» la han til.

Kommentaren gjorde bare Summer enda mer irritert. Men så innså hun det morsomme i det, og lo det hele vekk.

«Ikke vær overrasket om du finner en bøtte med våte muslinger i køya di i kveld,» sa hun.

26

«Bare de er dampet med cajunsaus først,» repliserte han.

Dirk skjøv spaken litt tilbake for en jevnere marsjfart og skottet bort på et digitalt sjøkart på en monitor like ved.

«Det var prøve 17-F forresten,» sa hun.

Summer hellet vannprøven ned i et klart reagensrør og skrev nøyaktig posisjon på en ferdigtrykt etikett. Så la hun røret i en skumfôret kasse sammen med et dusin andre prøver av sjøvann. Det som hadde begynt som en enkelt studie av helsetilstanden til planktonet langt kysten av Sør-Alaska, hadde vokst i omfang da Det kanadiske fiskeridepartementet hadde fått nyss om prosjektet og spurte om de kunne fortsette undersøkelsen ned mot Vancouver. Det var ikke bare cruiseskipene som benyttet Inside Passage; den var også en viktig vandringsvei for knølhval, gråhval og andre hvaler som tiltrakk seg marinbiologers oppmerksomhet. Det mikroskopiske planktonet var nøkkelen til næringskjeden i havet, ettersom det tiltrakk seg krill, som var hovednæringskilden for bardehvalen. Dirk og Summer innså hvor viktig det var å foreta en nøyaktig økologisk kartlegging av regionen, og hadde fått tillatelse fra sjefene sine på Det nasjonale undervanns- og marininstitutt til å utvide forskningsprosjektet.

«Hvor langt er det til neste innsamlingssted?» spurte Summer. Hun satte seg på en trestol og betraktet bølgene som duvet forbi.

Dirk myste mot datamaskinen igjen og fant en liten, svart trekant øverst på skjermen. Et HYPACK dataprogram markerte tidligere innsamlingssteder og la opp en rute til neste vannprøve.

«Nesten halvannen mil igjen. Masser av tid til en matbit før vi er fremme.» Han åpnet en kjølebag, tok ut en skinkesandwich og en vørterøl, og justerte rattet slik at båten holdt seg på rett kurs.

Den førtifem fot lange arbeidsbåten i aluminium suste som en pil over den smule sjøen. Båten var malt turkisblå, akkurat som alle forskningsfartøyer fra Det nasjonale undervannsog marininstitutt, NUMA. Den var utstyrt med dykkerutstyr for kalde farvann, utstyr for havforskning og til og med en liten ROV for videofilming under vann. Komforten om bord 27

var minimal, men båten var en perfekt plattform for å gjennomføre forskningsoppdrag langs kysten.

Dirk dreide rattet mot styrbord og ga god plass til en skinnende hvit cruisebåt fra Princess Line på vei i motsatt retning.

En håndfull passasjerer på dekk vinket hjertelig til dem, og Dirk svarte med å veive med armen ut gjennom et sidevindu.

«Virker nesten som det passerer én hver time,» kommenterte Summer.

«Mer enn tretti av dem som trafikkerer passasjen i sommermånedene, så det er nesten som Jersey-motorveien.»

«Du har ikke sett Jersey-motorveien engang.»

Dirk ristet på hodet. «Greit. Så sier vi Interstate H-1 på Honolulu i rushtiden da.»

Søsknene hadde vokst opp på Hawaii, der de utviklet en sterk interesse for havet. Deres enslige mor inspirerte dem tidlig til å interessere seg for marinbiologi og oppmuntret begge barna til å lære seg å dykke i ung alder. Tvillingene var begge atletiske og eventyrlystne, og tilbrakte mye av ungdomstiden sin ved sjøen. Interessen deres var like sterk da de begynte på universitetet, der begge valgte å satse på havforskning. På et eller annet vis endte de på hver sin kyst. Summer tok sin endelige eksamen på Scripps Institute, mens Dirk avla eksamen som marineingeniør ved New York Maritime College.

Det var først ved morens dødsleie at de fikk vite hvem faren deres var. Han var sjef for Det nasjonale undervanns- og marininstitutt og het også Dirk. En følelsesmessig gjenforening førte til et nært forhold til mannen de aldri hadde kjent.

Nå arbeidet de under hans ledelse i instituttets avdeling for spesialprosjekter, og studerte havene og løste noen av dypenes uendelige mysterier.

Dirk senket farten da de passerte en fiskebåt på vei nordover, og dro den helt ned en halv kilometer lenger fremme.

Da de nærmet seg målet, slo han motoren helt av og drev bort til prøvestedet. Summer gikk ut på akterdekket og rigget til fiskeutstyret sitt med en tom flaske akkurat idet et par dallsniser brøt overflaten og kikket nysgjerrig på båten.

«Se opp for Flipper når du kaster uti den greia der,» sa 28

Dirk og kom ut på dekket. «Å denge en nise i hodet gir dårlig karma.»

«Hva med å denge en bror?»

«Det er mye, mye verre.» Han smilte mens pattedyrene dukket under overflaten. Han sto og speidet ut over sjøen og ventet på at de skulle dukke opp igjen, da han nok en gang la merke til fiskebåten. Den hadde gradvis endret kurs og vendte nå nesen sørover. Dirk la merke til at den gikk i en stor sirkel, og at den snart ville ha kurs mot hans egen båt.

«Best du rapper deg, Summer. Jeg tror ikke denne fyren ser hvor han kjører hen.»

Summer kikket på båten som kom stadig nærmere, og kastet prøvesylinderen over ripa. Den var forsynt med vektlodd og forsvant raskt ned i det mørke vannet. Hun slapp ut noen meter med snøre. Da det strammet seg, rykket Summer i det og fikk røret, som var plassert opp ned, til å vippe rundt og fylles med sjøvann. Hun stirret på fiskebåten mens hun dro snøret inn igjen. Den fortsatte å kjøre i en slak bue bare tretti meter unna, med baugen rett mot båten fra NUMA. Dirk hadde allerede stukket inn i styrehuset og trykte på en knapp på motorhetten. Det lød et kraftig tut fra et par trompethorn montert på baugen. Det kraftige ulet ga gjenlyd over vannet, men førte ikke til noen reaksjon fra fiskebåten. Den fortsatte å svinge langsomt mot et sammenstøt med forskningsbåten.

Dirk skyndte seg å starte motoren og skjøv spaken forover mens Summer fisket opp vannprøven. Båten skjøt noen meter mot babord før den senket farten idet fiskebåten gled forbi bare et par meter unna.

«Ser ikke ute som det er noen på broen,» ropte Summer.

Hun så Dirk legge på radiotelefonen.

«Jeg får ikke noe svar på radioen,» bekreftet han med et nikk. «Kom og ta over roret, Summer.»

Summer skyndte seg inn i styrehuset og lagret vannprøven, før hun satte seg i førersetet.

«Har du tenkt å gå om bord?» spurte hun og gjettet hva han tenkte.

29

«Ja. Prøv å matche farten til båten, og sving opp på siden av den.»

Summer tok opp jakten på fiskebåten og fulgte etter i kjølvannet av den før hun gled opp langs siden av den. Hun registrerte at båten kjørte i stadig videre sirkler, og så forskrekket på hvor ferden bar nå. En stadig slakere kurve, sammen med voksende tidevann, drev den i en bue mot Gil Island. Om noen minutter ville båten kjøre rett inn i den steinete fjæra og rive opp hele skroget.

«Best du skynder deg,» ropte hun til broren. «Den kjører rett på land hvert øyeblikk.»

Dirk nikket og ga signal til henne om å kjøre båten enda nærmere. Han klatret opp på baugen og sto sprangklar med den ene foten på den lave relingen. Summer holdt stø kurs et øyeblikk for å få en følelse av den andre båtens fart og kurve, før hun svingte langsomt nærmere. Da hun var en halv meter fra båtsiden, hoppet Dirk og landet rett ved siden av en garnkveil. Summer svingte straks unna og la seg bare noen meter bak båten.

Dirk kavet seg forbi garnene og satte kursen rett mot styrehuset. Der ble han møtt av et grusomt syn. Tre menn lå rett ut på dekket med dødsangsten risset inn i ansiktene. En av mennene stirret tomt ut gjennom åpne, glassaktige øyne mens han tviholdt merkelig på en blyant med en stivnet hånd. Den grå hudfargen fortalte Dirk raskt at mennene var døde, men han sjekket likevel pulsen for sikkerhets skyld. Han la merke til at kroppene var helt uten merker. Det fantes verken noe synlig blod eller åpne sår. Etter å ha konstatert at det ikke var tegn til liv, grep han tak i roret og rettet opp kursen mens han kalte Summer opp over radioen og ba henne følge ham.

Han ristet av seg noen kuldegysninger og styrte båten mot nærmeste havn, mens han spekulerte på hva som hadde tatt livet av de døde mennene som lå ved føttene hans.

3 Sikkerhetsvakten sto i døren inn til Det hvite hus på Pennsylvania Avenue og stirret undrende på mannen som nærmet seg på fortauet. Han var kortvokst, men gikk med resolutte skritt, brystet frem og haken i været og ga et myndig inntrykk. Med ildrødt hår og matchende kinnskjegg minnet han mest om en liten hane. Men det var verken hans fremtoning eller væremåte som fanget vaktens oppmerksomhet. I stedet var det den store, utente sigaren som stakk ut mellom mannens lepper.

«Charlie … er ikke det der visepresidenten?» spurte han sin kollega i vaktburet. Men kollegaen satt i telefonen og hørte ham ikke. Og nå hadde mannen nådd den lille inngangen ved siden av vaktburet.

«God kveld,» sa han med rusten stemme. «Jeg har en avtale med presidenten klokken åtte.»

«Kan jeg få se papirene Deres, sir?» svarte vakten nervøst.

Mannen stanset og tok sigaren ut av munnen. «Navnet er Sandecker.»

«Greit, sir. Men jeg må likevel se papirene Deres, sir,» svarte vakten og ble plommerød i ansiktet.

Sandecker myste mot vakten, men la an en mildere tone.

«Jeg forstår at du bare gjør jobben din, gutt. Men bare ring til stabssjef Meade og si at jeg er i porten.»

Før den oppskjørtede vakten rakk å reagere, stakk partneren hans hodet ut av luken.

«God kveld, visepresident. Nok et sent møte med presidenten?» spurte han.

«God kveld, Charlie,» svarte Sandecker. «Ja, det er dessverre bare på denne tiden av døgnet vi kan snakke sammen uten å bli avbrutt.»

«Det er bare å gå inn,» sa Charlie.

Sandecker tok et skritt, men stanset opp. «Ser du har en ny mann på jobb,» sa han og snudde seg mot den målløse vakten som hadde stanset ham. Visepresidenten strakte ut armen og håndhilste på mannen.

31

«Hold frem som du stevner, gutt,» sa han før han snudde seg og spaserte opp innkjørselen til Det hvite hus.

Selv om han hadde tilbrakt mesteparten av sin karriere i landets hovedstad, hadde James Sandecker aldri brydd seg stort om Washington-etikette. Den tøffe måten den pensjonerte admiralen hadde ledet Det nasjonale undervanns- og marininstitutt på i mange år, var velkjent innenfor det politiske etablissement. Han hadde blitt himmelfallen da presidenten ba ham om å erstatte hans valgte visepresidentkandidat, som hadde dødd på sin post. Selv om Sandecker ikke eide en politisk nerve i kroppen, visste han at han kunne bli en sterkere forkjemper for miljøet og havene som han var så glad i, så han hadde raskt takket ja til tilbudet.

Som visepresident gjorde Sandecker sitt beste for å unngå fellene som fulgte med en slik post. Han frustrerte stadig vekk sin Secret Service-styrke ved å droppe dem med vitende og vilje. Som den treningsfanatikeren han var, ble han ofte observert joggende helt alene langs The Mall. Kontoret hans lå i Eisenhower Executive Office-bygningen i stedet for i Vestfløyen. Han foretrakk å slippe den politiske tåken som omsluttet enhver administrasjon med adresse Det hvite hus. Selv i dårlig vær kunne han spasere langs Pennsylvania Avenue til møter i Det hvite hus. Han nøt heller den friske luften fremfor å benytte den underjordiske tunnelen som forbandt de to bygningene med hverandre. Når været var godt, hendte det til og med at han tok turen opp til Capitol Hill for møter i Kongressen, og slet ut agentene fra Secret Service som var satt til å følge ham.

Etter at han hadde passert enda en kontrollpost ved inngangen til Vestfløyen, viste en stabsansatt i Det hvite hus Sandecker til Det ovale kontor. Han gikk inn gjennom døren og spaserte alene over det blå teppet og bort til en stol foran presidentens skrivebord. Det var ikke før etter at han hadde satt seg, at han så nærmere på presidentens ansikt. Han nesten krympet seg.

President Garner Ward så ikke ut. Den uavhengige populisten fra Montana, som minnet flyktig om Teddy Roosevelt, så ikke ut til å ha sovet på en uke. Han hadde store poser 32

under de vasne, røde øynene, og ansiktshuden virket gusten og grå. Han stirret på Sandecker med et dystert uttrykk, noe som var svært utypisk for den ellers så spøkefulle presidenten.

«Garner, nå har du slukket lyset for sent om kvelden for lenge,» sa Sandecker med bekymret stemme.

«Det får ikke hjelpe,» sa presidenten slitent. «Vi er i en helsikes situasjon for øyeblikket.»

«Jeg så i nyhetene at bensinprisen har nådd femten kroner literen. Det siste oljesjokket har rammet oss hardt.»

Landet hadde opplevd enda et nytt og uventet hopp i oljeprisene. Iran hadde nettopp stanset all eksport som svar på Vestens sanksjoner, mens streiker i Nigeria hadde redusert afrikansk oljeeksport til nesten null. Enda verre for USA var stansen i oljeeksport fra Venezuela, satt i scene av landets omskiftelige president. Prisen på bensin og fyringsolje steg raskt til himmels, mens oljemangelen ble akutt over hele landet.

«Enda har vi ikke sett det verste,» svarte presidenten. Han skjøv et brev over skrivebordsplaten og til Sandecker for at han skulle lese det.

«Det er fra statsministeren i Canada,» fortsatte Ward. «På grunn av lover vedtatt av Parlamentet som krever drastiske kutt i utslipp av klimagasser, tvinger den kanadiske regjeringen oss til å stenge de fleste av oljesandprosjektene i Athabasca. Statsministeren beklager å måtte opplyse om at all oljeeksport knyttet til disse prosjektene vil bli stanset inntil de har løst problemene med utslipp av klimagasser.»

Sandecker leste brevet og ristet sakte på hodet. «Denne sanden står for nesten femten prosent av vår importerte olje.

Det kommer til å bli et knusende slag mot økonomien.»

Den siste, kraftige prisstigningen hadde allerede rammet hardt over hele landet. Hundrevis av mennesker i den nordøstlige delen av USA hadde omkommet i en kuldebølge da lagrene av fyringsolje gikk tomme. Flyselskaper, lastebilselskaper og andre lignende transportbedrifter var på rask vei mot konkurs, mens hundretusener av arbeidere i andre industrier allerede var oppsagt. Hele økonomien så ut til å være på sammenbruddets rand, mens folkets raseri vokste mot en regjering som ikke kunne gjøre stort 33

for å endre på markedskreftene, på tilbud og etterspørsel.

«Det er ikke noe poeng i å bli sint på kanadierne,» sa presidenten. «Å legge ned Athabasca er en edel gest i lys av de akselererende tallene vi ser når det gjelder global oppvarming.»

Sandecker nikket. «Jeg fikk nettopp en rapport fra NUMA om temperaturene i havet. Store havområder varmes opp langt raskere enn antatt, og alle i samme takt. Det ser ikke ut til å være mulig å forhindre polkappene i å smelte. Økningen i havnivået kommer til å skape et verdensomspennende opprør som vi ikke kan forestille oss.»

«Som om vi ikke har nok problemer fra før,» mumlet presidenten. «Og ikke bare det, vi står overfor potensielt knusende økonomiske gjengjeldelser. En rekke land vurderer å boikotte amerikanske og kinesiske produkter med mindre vi slutter å brenne kull.»

«Problemet er,» repliserte Sandecker, «at kulldrevne kraftverk er den største enkeltstående kilden når det gjelder utslipp av klimagasser. Men samtidig sørger de også for halvparten av strømproduksjonen. Og vi har de største kullreservene i verden. Det er et smertefullt dilemma.»

«Jeg er ikke sikker på om vår nasjon kunne overleve økonomisk hvis den internasjonale boikotten virkelig skjøt fart,» svarte presidenten lavmælt. Regjeringssjefen lente seg tilbake i stolen og gned seg i øynene. «Jeg er redd vi befinner oss på et vippepunkt, Jim, både når det gjelder økonomi og miljø.

Handler vi ikke riktig nå, kan vi vente oss en katastrofe.»

Situasjonen skapte et stadig større press, og Sandecker kunne se at det tydeligvis gikk ut over presidentens helse. «Vi er nødt til å ta noen tøffe valg,» svarte Sandecker. Han følte medlidenhet med mannen han anså som en nær venn, og la til: «Du kan ikke løse alt dette på egen hånd, Garner.»

En gnist av sinne tentes plutselig i presidentens trette øyne.

«Kanskje ikke. Men jeg burde ikke ha vært nødt til å prøve heller. Dette er noe vi har sett komme i minst ti år, og likevel er det ingen som har hatt kraft og vilje nok til å handle. Tidligere administrasjoner har brukt tiden på å fylle lommene til oljeindustrien mens de har slengt peanøtter til forskning på 34

fornybar energi. Det samme gjelder den globale oppvarmingen. Kongressen hadde det for travelt med å beskytte kullindustrien til å se at de var i ferd med å kjøre planeten på dunken. Alle visste at vår økonomiske avhengighet av olje ville hjemsøke oss en dag, og nå er den dagen kommet.»

«Det er hevet over enhver tvil at våre forgjengere har vært kortsynte,» sa Sandecker enig. «Washington har aldri vært en by kjent for sitt mot. Men vi skylder det amerikanske folk å gjøre det vi kan for å rette opp igjen fortidens feil.»

«Det amerikanske folk,» svarte presidenten med angst i stemmen. «Hva skal jeg si til dem nå? Beklager, men vi har stukket hodet i sanden? Beklager, men nå står vi foran dramatisk drivstoffmangel, hyperinflasjon, svimlende arbeidsløshet og økonomisk depresjon? Og beklager, men resten av verden vil at vi skal slutte å brenne kull, så vi er nødt til å slukke lysene også.»

President lot seg synke tilbake i stolen og stirret fortapt inn i veggen.

«Jeg kan ikke love dem noe mirakel,» sa han.

Stillheten hvilte tungt og lenge over kontoret før Sandecker svarte stillferdig. «Du trenger ikke å love noe mirakel heller, bare si at du deler deres smerte. Det kommer til å bli en bitter pille å svelge, men vi er nødt til å ta et standpunkt og redusere bruken av olje som energikilde. Folk er seige når det trengs.

Si det som det er, Garner, så vil folk forstå og stå sammen med oss og akseptere de oppofrelsene som kommer.»

«Kanskje,» sa presidenten nedstemt. «Men vil de stå skulder ved skulder med oss også når de innser at det kanskje er for sent?»

4 Elizabeth Finlay gikk bort til baderomsvinduet og så opp mot himmelen. Det duskregnet slik det hadde gjort mesteparten av dagen, og det så heller ikke ut til å letne. Hun snudde seg og så ut over Victoria Harbor og vannet som klasket mot en 35

steinmur rett bak huset. Sjøen var rolig, bortsett fra en og annen hvit skumtopp som ble pisket opp av den lette brisen.

Bedre dag for en seiltur kunne man neppe få i Pacific Northwest, tenkte hun.

Hun dro på seg en tykk genser og en gul regnjakke og gikk ned trappen i sitt luksuriøse hus ved stranden, bygd av hennes avdøde ektemann i 1990-årene. Fra et karnapp med store vinduer hadde man en storslagen utsikt mot sentrum av Victoria på den andre siden av havnen. T.J. Finlay hadde planlagt det slik for stadig å bli påminnet om byen han elsket.

Finlay hadde vært litt av en type og hadde dominert lokalpolitikken lenge. Som arving av Canadian Pacific Railwayformuen hadde han gått inn i politikken i ung alder, og ble et populært og mangeårig parlamentsmedlem for Victoria og omegn. Han hadde dødd uventet av et hjerteattakk, men ville ha frydet seg over å vite at hans kone gjennom trettifem år hadde vunnet hans plass i Parlamentet ved det påfølgende suppleringsvalget. Hun var bekymret over det hun anså som urettferdig, ytre press på Canada, og var en talskvinne for tøffere innvandringslover og innstramminger når det gjaldt utenlandsk eierskap og utenlandske investeringer. Mens hun skapte bølger i finanskretser, var hun allment beundret for sitt mot, sin klare tale og sin ærlighet.

Hun gikk ut gjennom bakdøren, over en velstelt plen og ned en trapp til en solid trebrygge som stakk ut i bukten. En lykkelig, svart labrador fulgte i hælene på henne og viftet med halen i uopphørlig begeistring.

Fortøyd til bryggen lå en smekker sekstifem fot lang lystbåt med utenbordsmotor. Den var nesten tjue år gammel, men skinnende blank og strøken, noe som skyldtes det kontinuerlige vedlikeholdet. Tvers overfor lystbåten lå en liten seilbåt i tre, en Wayfarer på seksten fot, med et skinnende gult skrog.

Akkurat som den lille yachten var også kappseilasbåten i tipp topp stand og så splitter ny ut med sine polerte kromlister og nye liner og seil.

Lyden av fottrinnene mot trebordene fikk en tynn, gråhåret mann til å stige ned fra lystbåten og hilse på Finlay.

36

«God morgen, Mrs. F. Vil du ut en tur med Columbia Empress?» spurte han og nikket mot yachten.

«Nei, Edward, jeg satser på seil i dag. Det får meg til å koble mer av fra Ottawa og politikk.»

«En utmerket plan,» svarte han og hjalp henne og hunden om bord i seilbåten. Han løsnet trossene forut og akter og skjøv båten ut fra bryggen mens Finlay heiste storseilet.

«Pass deg for fraktebåtene,» sa vedlikeholdsmannen. «Ser ut til å være ganske livlig trafikk i dag.»

«Takk, Edward. Jeg er tilbake igjen ved lunsjtider.»

Brisen fylte raskt storseilet, og Finlay manøvrerte inn i havnen ved hjelp av utenbordsmotoren. Da havnebassenget åpnet seg foran henne, bautet hun mot sørøst og rundt en ferge på vei til Seattle. Hun satte seg i den lille cockpiten, festet sikkerhetslinen og nøt utsikten rundt seg. Den gammelmodige strandbebyggelsen langs Victoria Island gled langsomt forbi til venstre for henne. Husene fra forrige århundreskifte med alle sine gavler minnet om en rad av dukkehus. Et stykke lenger fremme styrte en jevn strøm av frakteskip gjennom Juan de Fuca-stredet og delte sine krefter mellom Vancouver og Seattle. Noen få andre solide seilbåter og fiskebåter lå som prikker i bukten, og det åpne farvannet ga god plass til de andre fartøyene. Finlay så en liten racerbåt suse bortover sjøen. Den enslige føreren vinket vennlig mens han pløyde vannflaten videre foran henne.

Hun satte seg tilbake, nøt den salte luften og brettet opp kragen mot den fine sjøspruten. Hun seilte mot en liten gruppe øyer øst for Victoria. Hun lot båten seile fritt og lot tankene få gjøre det samme. Tjue år tidligere hadde hun og T.J. seilt tvers over Stillehavet i en mye større båt. Mens hun krysset de store, fjerntliggende havområdene, hadde hun oppdaget at ensomheten ga henne en slags lindring. Hun syntes alltid at seilbåten var et bemerkelsesverdig, terapeutisk virkemiddel.

Noen minutter på sjøen var nok til at dagens stress forsvant og roen senket seg over henne. Hun spøkte ofte om at landet trengte flere seilbåter og færre psykologer.

Den lille båten skar seg stille gjennom stadig voksende dønninger mens Finlay krysset den åpne bukten. Da hun nærmet 37

seg Discovery Island, bautet hun mot sørøst og lot brisen føre henne inn i en smul vik i den grønne øya, som bare var halvannen kilometer lang. En flokk spekkhoggere brøt overflaten like bortenfor henne, og Finlay jaktet på dem i flere minutter før de forsvant under vann igjen. Hun bautet og satte kursen mot øya igjen, og så at det ikke fantes andre båter i nærheten. Motorbåten så ut til å kjøre i store sirkler foran henne.

Finlay ristet forstemt på hodet av den forstyrrende støyen fra den store påhengsmotoren.

Plutselig stanset båten som svimet omkring, bare et kort stykke foran henne. Finlay kunne se eieren fikle med en fiskestang. Hun dreide på roret og bautet mot babord for å passere på innsiden av ham. Hun passerte bare noen få meter unna, og kvakk til da hun hørte et kraftig plask etterfulgt av rop om hjelp.

Finlay snudde seg og så en mann veive vilt med armene i sjøen, et sikkert tegn på at han ikke kunne svømme. Han så ut til å trekkes ned av en tung jakke, og forsvant under vannet et øyeblikk før han greide å kjempe seg opp til overflaten igjen. Finlay dreide hardt på rorkulten og fikk en vindrosse i storseilet som skjøv båten mot den hjelpeløse mannen. Da hun kom nærmere, revet hun seilene og drev de siste meterne mens hun styrte seilbåten opp langs den fektende mannen.

Finlay så at han var en kraftig mann med kort hår og et værbitt ansikt. Trass i de panikkslagne bevegelsene hans så han på redningskvinnen med gjennomtrengende øyne som avslørte en total mangel på redsel. Han snudde seg og kikket irritert på den svarte labradoren som sto ved rekka på seilbåten og bjeffet ustoppelig.

Finlay visste bedre enn å prøve å kjempe med en person som holdt på å drukne, og så seg rundt etter en båtshake.

Da hun ikke fant noen, kveilet hun raskt sammen trossen på akterstavnen og slengte den drevent ut til mannen. Han greide å stikke en arm inn i endeløkka før han nok en gang forsvant under vann. Med det ene beinet i spenn halte Finlay dødvekten mot seg alt hun orket. Rundt en meter fra akterspeilet dukket mannen pesende opp over vannflaten igjen og hev etter pusten.

38