Ingvar Ambjørnsen Brødre i blodet

Ingvar Ambjørnsen

Brødre i blodet

© J.W. Cappelens Forlag a.s 1996 Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-51226-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsillustrasjon: Trude Tjensvold Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

D

a jeg var guttunge, var jeg veldig glad i rips, sa Kjell Bjarne.

– Nå kan jeg ikke fordra det.

Han sa det på en slik måte at jeg skulle forstå at noe hadde skjedd i mellomtiden. Han hadde blant annet levd et halvt liv. Et sted på veien hadde han mistet sansen for de sure, røde bærene.

Selv har jeg ingen ting imot rips. Jeg er glad i rips. Det tiden hadde tatt fra meg, var mye av evnen til å kose meg. Jeg syntes ikke at livet var like hyggelig som da jeg var gutt. Men jeg sa det ikke. En slik melding ville bare ha gjort ham forvirret. Dessuten er det rart med det. Sier man noe høyt, blir det liksom dobbelt sant. I dette tilfellet, halvparten så hyggelig.

Forresten hadde jeg ikke stort å beklage meg over. Virkelig ikke. Sannheten var vel nærmest den at jeg var en bortskjemt ung mann. Som så mange andre unge menn i dette landet. Det var ikke nødvendig å gå til negrene i Afrika for å finne karer som hadde det verre enn oss. Det var nok å kaste et blikk på negrene i Oslo, så skjønte man fort hvor landet lå. Såvidt jeg hadde forstått, ble de rett og slett behandlet som niggere. Til og med av politiet, eller kanskje særlig av politiet. Kom hit, Sambo, sa politiet. La oss få titte litt på det falske passet ditt. Slikt kunne man iallfall lese om i avisene til stadighet.

Kjell Bjarne sto i vinduet og stirret ned i gaten. Jeg lurte på hva han hadde sett, siden han plutselig hadde kommet på at han ikke lenger kunne fordra rips. Men jeg visste bedre enn å spørre ham. Sannsynligvis hadde han ikke sett noen verdens ting, som på logisk vis kunne forklare at assosiasjonene gikk i retning rips.

Ikke så mye som en rød folkevogn. Han hadde rett og slett bare 349 5

snakket i vei, helt uten mål og mening. For slik var han. Den første gang jeg traff ham, hadde han spurt meg om jeg hadde peiling på kyr. Det hadde jeg jo ikke. Og da jeg siden spurte ham om hvorfor han hadde kommet med akkurat det spørsmålet, hadde han svart at han ikke hadde peiling. At han rett og slett ikke visste det. Det hadde tatt tid å komme innpå ham. Og enda lengre tid før jeg våget å slippe ham inn på meg.

Nå hadde vi blandet blod. Ufrivillig, riktignok, men vi hadde blandet blod. Vi var blitt blodsbrødre.

– Sett deg, sa jeg. – Ikke stå der og heng!

Jeg visste selv godt hvor lett det var å havne i en bakevje når man ga seg til å studere virkeligheten fra et vindu i en liten leilighet. Før du visste ordet av det, hadde du meldt deg ut av hele virkeligheten. Og nå hadde vi et felles prosjekt på gang. Det gikk ut på at vi med alle midler skulle forsøke å melde oss inn. Ta del i hverdagen, så å si. Fellene lå tett, som minene ved fronten i Verdun.

– Sett deg! gjentok jeg.

Han gjorde som jeg sa. Satte seg helt ytterst på sofaen, og betraktet de to digre hendene sine. Jeg hadde en mistanke om at han visste hva som skulle komme.

– Du vet hvilken dag det er i dag, sa jeg nådeløst.

– Det er torsda’n.

– Det er torsdag den femtende, fortsatte jeg. – Det betyr at Frank kommer.

Han begynte å gni seg i tinningene med knyttnevene. Et sikkert tegn på usikkerhet og skyldfølelse.

– Jeg beklager, sa jeg. – Men jeg blir nødt til å ta det opp med ham. Hvis du ikke kan holde opp med å ta disse idiotiske sex-telefonene, så mister vi telefonen. Da har vi ikke råd til å beholde den. Så enkelt er det.

Han slapp nevene sine rett ned, og ble sittende og se etter dem. – Ha’kke ringt en kjeft.

– Nei, sa jeg. – Du har ringt et lydbånd. Du har ringt et lydbånd der en kvinnestemme forteller deg at hun lengter etter kroppen din. At hun drømmer om at du gjør alt mulig med 350 6

henne. Jeg hørte deg i natt! Jeg hørte at du var oppe og romsterte med telefonen.

Han pustet tungt. – Ikke si det til Frank, da.

Dette hundeblikket hans var bare ikke til å holde ut. Han minnet meg om en cocker spaniel som var blitt fratatt indrefileten etter fjorten dagers faste. Likevel nyttet det ikke å bli ettergivende og myk nå. Gjennom intens telefontrening, hadde jeg endelig lært meg å bli venn med dette praktiske instrumentet, og jeg ville for enhver pris beholde det. Jeg var rett og slett blitt en telefonens mann. Jeg ville ikke finne meg i at Kjell Bjarne ødela det hele. Den forrige telefonregningen hadde vært astronomisk. Vi hadde levd på tørt brød og posesupper en halv måned etterpå. Frank hadde sagt at det var til pass for oss. At det var en glimrende måte å lære på. Dere kan jo bare velge, hadde Frank sagt. Fitteprat eller skikkelig middag. Med den trygden dere har, kan dere egentlig ha det ganske romslig. Det hele kommer an på hvordan dere styrer kronene.

Og det hadde han rett i. Det var vårt ansvar. Det hadde jeg lært på Brøynes kursenter, der Kjell Bjarne og jeg hadde møtt hverandre.

Det vil si: Det var mitt ansvar. Det var jeg som var økonomiansvarlig i dette tomanns-kollektivet. Kjell Bjarne ble helt balstyrig så fort han fikk penger mellom hendene. Til gjengjeld var han en god kokk. På kjøkkenet var han enerådende. Jeg førte regnskapet, og Kjell Bjarne stekte og braste. Så greit med det.

Frank pleide å kalle oss «to driftige ungkarer», når han var i det spøkefulle hjørnet.

Kjell Bjarne gjentok oppfordringen om at jeg ikke måtte melde fra til Frank.

Det kunne jeg ikke love ham. Angiverens rolle er meg uendelig fremmed, men slik jeg så det, var det i dette tilfellet ikke snakk om angiveri. Det handlet om å overholde en avtale. Og avtalen var å ta uregelmessigheter og grums opp med Frank, slik at luften kunne renses, og livet gå videre i all sin hverdagslige normalitet. Og til normaliteten hører telefonen. Det er bare slik det er.

351 7

Det hadde vært en stri tørn å gjøre seg til venns med den. I alle de årene mor og jeg hadde levd i en slags dirrende tosomhet, hadde det vært henne som førte ordet når utenverden meldte seg, eller måtte kontaktes gjennom oppfinnelsen til gamle Bell.

Selv fant jeg det vanskelig å føre en vettug dialog når samtalepartneren ikke kunne sees. Jeg ble så lett ukonsentrert, fordi jeg hele tiden ble stående og forestille meg hvordan vedkommende jeg snakket med så ut, hva som skjedde i det rommet dette mennesket oppholdt seg i. Var det en kjent person, grov jeg i egne erindringer, for så nøyaktig som mulig å rekonstruere hvert trekk i dette menneskets ansikt. Var det ukjent, gikk det gjerne helt i ball, fordi fantasien min løp fullstendig løpsk. Jeg klarte rett og slett ikke å forholde meg til bare en stemme. For i det hele tatt å forstå det som ble sagt, måtte jeg mane frem et vesen av kjøtt og blod. En gang jeg var alene hjemme, og en for meg helt ukjent kvinne fra sosialkontoret ringte, måtte jeg bare gi opp og legge på. Et sviende nederlag som ikke gikk helt upåaktet hen. Men jeg klarte ikke å bli enig med meg selv om hva hun hadde på seg, og hva slags frisyre hun var utstyrt med. En del av hjernen tryllet frem et bilde av en ung attraktiv kvinne med mørkt pasjeklippet hår. En riktig lekkerbisken, direkte fra Sosialhøgskolen. Rett nese og kjøttfulle røde lepper. Krevende og ettergivende på samme tid. Men oppå dette bildet, la en annen del av min egen bevissthet et nytt. Jeg så et klebrig gammelt ansikt. Åpne porer i usunn, blek hud. Et stikkende blikk som akkurat nå gransket noe jeg ikke kunne få tak i, men som jeg opplevde som uanstendig, kanskje truende. En ekkel skulptur fra det gamle Grekenland som sto på skrivebordet hennes, for eksempel. Jeg hadde som sagt lagt på røret, og for sikkerhets skyld trukket ut kontakten også. Jeg fikk en voldsom reprimande da mor kom hjem, og siden stakk jeg stort sett en pekefinger i hvert øre når telefonen ringte.

Men ved Franks hjelp var alt blitt mye bedre. Han fikk meg til å slappe av. Han fikk meg til å leke med telefonen. Det første vi gjorde, var å kjøpe en ti meter lang ledning, slik at jeg kunne bevege meg fritt i rommet med apparatet. Bringe det med meg fra 352 8

rom til rom, til og med. Hjemme hadde telefonen hatt sin faste plass i alle år. Den hadde stått på et lavt bord ved siden av tv-apparatet. Ledningen hadde vært akkurat lang nok til å nå ned til støpslet i veggen. Verken mor eller jeg hadde noensinne vært inne på tanken å etterape den telefonkulturen vi fikk et innblikk i gjennom de amerikanske filmene vi så på tv, der personene drev hvileløst fra rom til rom mens de snakket slepent i røret.

Eller simpelthen lå og slanget seg på et rosa sengeteppe, mens de drakk brennevin og konverserte kjæresten i Illinois. Mor, som jo hadde opplevd telefonen som en nyvinning, opprettholdt en respekt for den så lenge hun levde. Når telefonen ringte, fikk alt annet fare. Hun løp når det ringte, som om hun var livredd for å gå glipp av et eller annet livsviktig. Og når hun snakket, sto hun rank og rett til samtalen var over. Jeg så henne aldri sitte og ringe, jeg tror nesten hun så på slikt som respektløst overfor Bell, eller kanskje for personen i den andre enden. Da telefonen ble installert i den nye leiligheten vår, var Kjell Bjarne ennå ikke flyttet inn. Det falt meg helt naturlig å kopiere den gamle ordningen med kort ledning, og telefonen ved siden av tv-apparatet. Og Kjell Bjarne aksepterte det, som det aller meste annet.

Jeg kan ikke huske at vi snakket om saken engang.

Til å begynne med oppfordret Frank meg til å tørrtrene litt på egenhånd. Late som om jeg snakket med noen, mens jeg dro den lange ledningen etter meg fra rom til rom. Fra stuen og inn på kjøkkenet. Fra kjøkkenet, videre til soverommet. Jeg følte meg naturlig nok som en idiot, selv om jeg var påpasselig med å vente med denne treningen til Kjell Bjarne var ute av huset. Riktig nok var han klar over problemet mitt, han visste godt hvordan jeg hadde det. Men jeg syntes liksom ikke det passet seg å la ham få lytte til de konstruerte samtalene jeg førte med min avdøde mor, eller med den faren jeg hadde mistet allerede før jeg ble født. For ikke å snakke om irettesettelsene av diverse politikere, samt ømme ord til ikke eksisterende kvinner. Jeg gikk der og var kjærlig eller sint, alt etter humør. Og likte det faktisk, etter hvert. Fase to besto i at Frank ringte meg på et avtalt tidspunkt.

I begynnelsen var jeg stiv og anspent, og ville ikke ut med noen 353 9

ting. Men langsomt merket jeg at kjevemusklene slappet av, og at ordene seg ut av meg. En stor hjelp var det da jeg fikk være med Frank hjem, og så hvordan han hadde det på arbeidsrommet der telefonen hans sto. Neste gang han ringte ble det ikke så mye forstyrrende spinn i hodet som tidligere. Nå var jeg i det minste klar over at han satt i den blå kontorstolen ved skrivebordet og så ut over hagen sin der epletrærne sto på rekke og rad, mens jeg snakket med ham. Likevel mente Frank at jeg ikke skulle legge så stor brett på det der. Jeg skulle heller forsøke å stenge av for noe av fantasien, og trene på å holde konsentrasjonen på topp så lenge samtalen varte. Lytte til hva som ble sagt.

Derfor begynte han etter hvert å ringe meg fra forskjellige kiosker rundt om i byen, på helt vilkårlige tidspunkt. Langsomt gled fobien forbi, og nå befant jeg meg på et stadium der min egen stemme lød bemerkelsesverdig fast i røret. Jeg presenterte meg med fullt navn. Jeg la frem mitt ærend, eller jeg lyttet oppmerksomt til hva som ble sagt i den andre enden. Tanken på å gi opp midt i en samtale, og kaste på røret virket fjern, og ikke så rent lite tåpelig.

Dette med sex-telefonene hadde vi i begynnelsen vært to om.

Jeg innrømmer det. I den tiden Kjell Bjarne og jeg oppholdt oss på Brøynes, hadde denne spesielle telefontjenesten vært igjennom en rivende utvikling, og vi falt rett og slett for fristelsen nå da vi hadde vårt eget apparat og ingen kunne ta oss på fersk gjerning. Det var to typer tjenester, viste det seg. En der du selv konverserte en spill levende kvinne, og en noe rimeligere, der den kvinnelige monologen var tatt opp på bånd. Den første varianten kom av åpenbare grunner ikke på frågan. Vi forsøkte oss et par ganger med Kjell Bjarne som ordfører, men det ble bare kremting og rot. Han visste rett og slett ikke hvordan han skulle takle en slik situasjon han heller. Men båndene som ble avspilt, hadde vi mye moro med en periode. Med min forholdsvis velutviklede fantasi hadde jeg ingen vanskelighet med å se for meg Patricia på divanen, der hun stønnende redegjorde for bruk av bananer og andre tilfeldige gjenstander. Og for et språk disse pikene benyttet seg av! Det var nesten så vi rødmet der vi satt med 354 10

hodene tett sammen og røret imellom oss. En av dem brukte selve telefonrøret som massasjestav, en knitrende lyd av plast mot kruset kjønnshår, og vi kunne høre henne skrike på mer med gråtkvalt stemme i bakgrunnen. Kjell Bjarne og jeg satt lamslåtte av opphisselse.

Men som sagt: En dag kom regningen. Det var først da det for alvor gikk opp for meg, og derved også for oss begge, hva slags kvinnefiendtlig svineri vi hadde vært med på. Tre tusen kroner er mange penger for to trygdede menn som sparer til videospiller sammen. Jeg regnet ut at videoprosjektet var satt et halvt år tilbake, og det var denne opplysningen som fikk Kjell Bjarne til å forstå alvoret i situasjonen. Det hadde jeg iallfall trodd. Helt til nå.

– Hvis du sladrer til Frank, kan du lage deg middag sjøl, truet Kjell Bjarne. – Da fløtter jeg et annet sted.

– Hvis du ikke holder opp med det tullet ditt, har verken du eller jeg noe å lage middag av! parerte jeg. – Og hvor vil du egentlig flytte hen, med minus et par tusen på kontoen? Du kommer til og med til å bli avvist på Frelsesarmeens herberger. Du drikker jo ikke. Har du holdt på med dette lenge bak ryggen min?

– Nei. Det var bare det at jeg ikke fikk sove i natt. Blei helt neffor, fordi det dukka opp så mange teite tanker.

– Bare denne ene gangen? Svar ærlig, for du blir avslørt uansett når regningen kommer.

– Bare denne ene gangen, også en annen gang.

– Det er greit, sa jeg storsinnet. – Jeg skal ikke si noe. Men da lover du til gjengjeld å ta opp dette med de teite tankene dine med Frank.

– Åssen da? Han skulte på meg, men jeg så likevel hvor lettet han var.

– Du må finne på noe annet å gjøre enn å høre på rådyrt griseprat hver gang du blir redd, sa jeg.

– Vakke redd. Var forbanna på mora mi.

– Det er det samme. Tellerskrittene koster nøyaktig like mye, enten du er redd eller forbannet. Du får ringe kirkens SOS isteden. Det tror jeg er gratis.

355 11

– Det er lissom ikke helt den samme greia.

– Hvem vet, sa jeg. – Det har skjedd mye i kirken siden du og jeg sto til konfirmasjon. Skal man tro avisene, kan du risikere å få en lesbisk prest i røret. Og hvis du forteller henne om den slemme moren din, er det slett ikke umulig at du kan få henne til å stønne litt.

Vi var blodsbrødre igjen nå. Vi lo slik blodsbrødre ler. Høyt og skingrende.

Kjell Bjarne gikk ut på kjøkkenet for å lage middag. Jeg kunne høre ham romstere med hermetikkboksene, mens han mumlet noe om lesbiske prester.

– Joika eller Snurring?

– Joika og Snurring, hoiet jeg. Jeg befant meg av en eller annen grunn i det fandenivoldske hjørnet, og slo rundt meg med avisen.

Frank kommer klokken syv som avtalt. Syv sharp, som han sier.

Når han dreier inn porten nede i bakgården, står Kjell Bjarne og jeg allerede ferdig oppstilte ved kjøkkenvinduet i tredje etasje.

Vi løfter hendene våre til hilsen, og Frank hilser tilbake. Det går en varme igjennom meg idet vi hilser hverandre, og jeg vet at det samme er tilfelle med Kjell Bjarne. En følelse av tett kameratskap.

Det har ikke alltid vært slik. I begynnelsen hatet vi Frank. Vi kunne sitte om kveldene og fantasere om hvordan vi skulle mishandle ham til døde. Vi så ham for oss, hengende i håndjern etter Bergensbanen midtvinters. Gråtende i syrebad. Alene med torturerte pitbul-terriere.

Bare fantasier og ord, naturligvis. Ikke Kjell Bjarnes eller min stil å mishandle andre enn oss selv.

Men han kom og blandet seg! Frank blandet seg inn i alt vi sa og gjorde. Det var ikke til å holde ut! Ingen ting var bra nok, og når jeg en sjelden gang strammet meg opp og fortalte ham hvor David kjøpte ølet, fikk jeg kort og godt beskjed om å holde munn. Det var en vond tid, og jeg lengtet ofte tilbake til Brøynes rekreasjonshjem, der den snille søster Gunn regjerte. Jeg skrev 356 12

til henne at jeg var havnet på et sted svært nær helvete, men hun skrev bare tilbake og sa at jeg ikke skulle overdrive så forferdelig, og ellers legge godviljen til. Snart kom dessuten min gode venn Kjell Bjarne etter. Hun skulle hilse.

Overdrive? Legge godviljen til, når Frank spottet idealene mine, og tråkket på min estetiske sans? Var det jeg som skulle leve i denne leiligheten, eller var det han? Hvordan han valgte å male rommene i sin egen villa, fikk være hans sak – men så fikk det da også i all anstendighet være min sak å avgjøre hvordan mitt hjem skulle se ut. Jeg ville ha appelsinfargede vegger i hele leiligheten, og dermed basta. Jeg handlet inn oransje for hele rekvisisjonen. Og fikk ikke engang åpnet det første spannet, før Frank ubedt ankom og la beslag på hele stasen. Hvitt, mente han – og byttet hver eneste liter rett foran øynene mine. Jeg måtte til og med være med og bære spannene. Stå ved siden av ham i butikken, mens Frank og ekspeditøren, en ufordragelig ost for øvrig, slo vitser om fargevalget mitt. Forsøkte jeg meg med en aldri så liten leksjon i demokratisk tankegang, lo han meg rett opp i ansiktet og sa at denslags var gått av moten for lenge siden.

Her var det han som bestemte. Leiligheten var dessuten slett ikke min, snarere Oslo kommunes, og der hadde visst han et par ting han skulle ha sagt.

Slikt såret meg. Jeg likte å tenke på leiligheten som min. Som vår. Min og Kjell Bjarnes. Kjell Bjarne skrev til meg fra Brøynes, og lurte på hvordan det gikk med oppussingen. Jeg svarte at det gikk dårlig. At en viss Frank satte seg på tvers hele tiden. Ideen vår om å anlegge en hengende hage i stuen, kunne vi bare glemme. Frank hadde ikke engang villet diskutere saken.

Franks trinn i trappen. Han var den eneste mannen jeg hadde møtt som helt konsekvent løp opp alle trapper. Jo lengre og brattere trapper, desto bedre. Frank løp. Så det kjente kallesignalet: Tre korte og en lang. Motstandsgruppens hemmelige kallesignal. Jeg nikket til Kjell Bjarne, som skyndte seg ut i entreen for å åpne. Jeg hørte dem snakke med hverandre, og at de dasket hverandre på ryggen, og så sto vannet meg i øynene. At dette 357 13

skulle bli meg til del! Et saftig, usentimentalt kameratskap. Jeg tørket meg raskt med et glasshåndkle, og gikk inn i stuen.

Frank var ikke engang andpusten. Kondis som en gepard.

Han dumpet ned i sofaen, og ga seg til å klø seg i den grånende barten.

– Alt i orden, Elling?

Jeg forsikret ham om at livet var nærmest i perfekt balanse.

Det der med savnet av barndommens kos og hygge, nevnte jeg ikke for ham. Det hadde han ingen forutsetning for å forstå. Det er visse rom som må holdes låst, selv for nære venner i Oslo kommune.

– Fint, sa han. – Og her er det jo mer strøkent enn hjemme hos meg selv, såvidt jeg kan se. Han lot blikket gli søkende rundt i rommet.

Ja, det var det. Strøkent. Etter oppholdet på Brøynes hadde jeg nemlig lært meg et knep og to, når det gjaldt å holde det rent rundt meg. Jeg la faktisk stor vekt på at alt var i orden. Var man aktiv nok med vaskefille og varmt vann, kunne trivselen økes flere hakk.

– Åssen går det med Janne? sa Kjell Bjarne, og grov seg i neseboret.

– Bra, tror jeg, sa Frank. – Hun er på Mallorca. Bare en ukes tid, hun kommer tilbake på fredag.

– Aleine? sa Kjell Bjarne.

– Ja, jeg kan jo ikke ta fri. Jeg må jo løpe rundt og kontrollere at sånne typer som dere to ikke flyr i synet på hverandre. I forrige uke var det en skrulling oppe på Bjølsen som hadde forsøkt å slå seg gjennom veggen, inn til naboen.

– Sånn er ikke vi! sa Kjell Bjarne.

– Hva har dere drevet med siden sist? sa Frank, som om han ikke hadde hørt hva Kjell Bjarne sa. – Har dere vært ute og tittet litt på virkeligheten, eller har dere bare sittet her og glodd i taket?

– Hvis jeg hadde vært sammen med ei dame, ville jeg ikke ha latt henne dra aleine til utlandet, sa Kjell Bjarne. – Da skulle a faenmeg fått med meg å bestille.

358 14

– Hva er det du snakker om da, din flodhest? Hvem sier at hun har spurt meg? Jeg lurte på om du og Elling har vært ute og lufta dere siden sist? Det er det jeg vil vite.

Så kjekk, så kjekk i munnen. Men nå kjente jeg ham. Jeg la merke til at han ville raskest mulig bort fra det der med Janne.

Kjell Bjarne hadde rett. Et sunt samboerskap tillot ikke at den ene parten dro til syden uten engang å spørre den andre. Det var ikke riktig. Nå satt han her og barsket seg, mens han gjorde så godt han kunne for å dekke over sin egen fortvilelse. Jeg fikk helt vondt av ham. Selv en idiot måtte kunne forestille seg hva slags fristelser Janne ble utsatt for på Mallorca. Jeg hadde selv vært sørover, og visste beskjed. De billige pakketurene var ikke blitt oppfunnet for å ivareta monogamiet, så mye var sikkert. Tut og kjør fra morgen til kveld. Jeg tvang vekk et bilde av Janne sammen med det lokale fotballaget.

– Vil du ha en cola? sa Kjell Bjarne.

– Herregud, dere er jo helt håpløse! Ja, jeg vil ha en cola! Har dere foretatt dere noe i løpet av de siste fjorten dagene?

Nå hadde jeg god lyst til å lyve. Jeg visste nemlig hva han helst ville høre. Han ville ha rapporter om utstrakt virksomhet av utadvendt karakter. Han ønsket seg en hverdag der Kjell Bjarne og jeg småbøllet oss gjennom byen, mens vi knyttet sosiale kontakter i hytt og pine. Nye venner på løpende bånd. Selvsikker opptreden på kneiper og kafeer. To vinnende vesener som slo knock out på omgivelsene med en nådeløs sjarm.

Men slik var vi ikke skapt. Det var bare ikke slik Kjell Bjarne og jeg var. Vi var litt engstelige av oss. De høye lydene fra serveringsstedene var skremmende. Og siden vi ikke helt visste hvem naboene våre var, ville vi helst ikke bli sett i oppgangen. Vi syntes det var tryggest i vårt eget hjem. Var det noe galt med det?

– Jeg er jo stadig nede på REMA 1000 og fikser mat til oss, sa Kjell Bjarne, og satte en halvannenliter cola og et glass foran Frank. – Det sitter en fyr i kassa der nede, som jeg begynner å bli litt sånn på hils med. P Jonnson, hetter’n. Tjueåra, tenker jeg.

Frank applauderte slapt, og skrudde korken av colaflasken.

359 15

– Kan ikke du sette deg ned, Elling? Ikke stå der og stirr på meg.

Jeg blir nervøs av det.

Jeg satte meg, og anstrengte meg for ikke å se direkte på ham.

– Og du?

– Jeg? – Har du vært en tur på REMA 1000 du også?

Jeg forklarte ham at det der med REMA 1000 var Kjell Bjarnes departement. Og at jeg ikke hadde hørt et ord om P Jonnson før nå.

Frank tok colaglasset på styrten, og rapte. – Dette holder ikke, gutter. Dere eier jo ikke framdrift!

– Hva vil du vi skal gjøre, da? sa jeg. Jeg merket at en rettferdig harme fikk stemmen min til å dirre. – Skal vi overfalle folk på gaten, og tvinge dem med oss hjem?

Frank skjøv glasset fra seg, og reiste seg. – La oss gå på kino, sa han.

Vi gikk og så «Over stork og stein». En ganske tullete film etter min mening. Den handlet om et ungt par som ikke kunne få barn sammen. Det var noe i veien med sæden hans. Men barn skulle og måtte de ha. Det hele ble nærmest en fiks idé for dem etter hvert. Til slutt gikk det ikke bedre enn at de ble enige om at hun fikk gå alene på byen for å parre seg med en eller annen tilfeldig tulling. Og når denne tilfeldige mannen dukket opp i en usympatisk lyrikers gestalt, hadde jeg for min del fått nok. Resten av filmen var sjalusi og forviklinger, som rimelig kan være.

Og dette satt folk og lo høyt av! Jeg vet ikke, jeg. Jeg regner meg for å være et moderne storbymenneske, med alt det det medfører av liberale holdninger og åpent sinnelag. Men jeg nekter å applaudere normoppløsningen. Det som ergret meg mest med denne filmen, var at den sluttet der den egentlig skulle ha begynt. Den sluttet da paret satt der med ikke bare én, men hele tre barn. Trillinger. En hel trilogi, skrevet i underlivet på denne kvinnen av en middelmådig lyriker som hun ikke engang kjente.

Og mannen hennes, han hun egentlig elsket, satt bare der med et dumt flir. Samme for ham, liksom. Vel hadde han vært sjalu 360 16

mens kvinnen i hans liv herjet på som verst for å få klemt flest mulig pågående sædceller ut av poeten. Men nå når barna først var satt til verden, var alt i sin skjønneste orden. For noe sludder! Man måtte jo ikke akkurat være ekspert på Mannens psyke for å forstå at dette ene samleiet, denne bevisste parringen, ville bli brukt mot hustruen så lenge det var liv i henne. Hver eneste gang vår mann følte at livet gikk ham imot, ville han komme trekkende med historien om den dikt-skrivende avlshunden.

Hun på sin side ville nok stå hardt på at hun slett ikke hadde hatt noe utbytte av dette samleiet, hun hadde ikke hatt noen orgasme engang, og når sant skulle sies, så hadde poetens tissemann vært litt i minste laget. Det var såvidt hun hadde merket at han var på henne, og hun hadde stirret i taket under hele seansen og nektet ham å kysse seg.

Til ingen nytte, naturligvis. Selv ikke den hviteste løgn, eller de såreste gråterier kunne endre på det faktum at de tre barna ikke var resultatet av de to hovedpersonenes gjensidige kjærlighet. Idet filmen slutter, ser vi en konstruert kjernefamilie. Et falskt bilde. Verken mer eller mindre.

– Beste filmen jeg har sett! slo Kjell Bjarne fast, da vi var kommet ut.

Det var alltid det samme med Kjell Bjarne. Hver eneste gang vi hadde vært på kino med Frank, hadde han sett den beste filmen i sitt liv. Særlig overbevisende virket han hver gang han hadde fått et glimt av en naken kvinnekropp. Da skalv han i stemmen. Som nå. I et to sekunders kutt hadde vi vært vitne til at Anneke von der Lippe viste frem det hvite akterspeilet sitt.

Etter min mening hadde scenen vært litt i korteste laget til å heve filmen opp over den sumpen der den vitterlig hørte hjemme.

– Morsom, sa Frank. – Ikke sant, Elling?

Ikke sant. Jeg forklarte både Frank og Kjell Bjarne hva jeg mente om tiden vi levde i. Og om norsk filmproduksjons manglende evne til å påta seg en korrigerende rolle i samfunnsutviklingen. Såvidt jeg kunne skjønne, hadde kulturarbeiderne i dette landet et visst ansvar.

361 17

– Herregud, da! sa Frank. – Det var jo bare en komedie!

Kjell Bjarne lo. – Skjønte du ikke at den var morsom, eller?

– Jeg skjønte at den ikke var morsom! bet jeg ham av. – Og du har ikke skjønt noe som helst.

– Veit ikke du en dritt om! sa Kjell Bjarne. – Jeg skjønner akkurat det som passer meg.

– Fine greier, sa Frank. – Det er fint når kulturen skaper engasjement.

Jeg sa ikke noe. Det var det samme overfladiske vrøvlet hver eneste gang vi var på kino. Kjell Bjarne hadde sett verdens beste film, og sammen med Frank stilte han seg helt uforstående til mine innvendinger.

– Det er aldri noe som er bra nok for deg, sa Kjell Bjarne. – Alt er gærent bestandig.

Jeg svarte ikke. Det hadde ingen hensikt å arrestere Kjell Bjarne når han var i det lunet der.

– Klokka er ikke mer enn ni, sa Frank. – Jeg river i en pizza.

Jeg ville helst gå hjem og bla i noen populærvitenskapelige magasiner jeg hadde skaffet meg, men jeg innså at det ville være lite høflig av meg å si noe slikt. Dessuten: Hva var mer naturlig enn å slentre innom en pizza-restaurant sammen med to gamle kompiser etter en kinoforestilling? Det føltes riktig, på et vis. Et sprøtt stykke italiensk bakverk, mens praten gled uanstrengt.

– Mega! sa Kjell Bjarne. Etter at han kom til Oslo, hadde han vært rask til å tilegne seg en ungdommelig sjargong som på ingen måte kledde ham. Det ble som om Kåre Willoch plutselig skulle gi seg til å være vulgær.

Vi gikk på Peppes Pizza og bestilte en stor med skinke og peperoni, etter først å ha holdt avstemning. To mot én. Det var det vanlige. Jeg ville helst hatt tunfisk. Pussig forresten, hvor fort man venner seg til å bli overkjørt når man først legger seg til venner. I begynnelsen hadde jeg kjempet imot med nebb og klør, og stått hardt på mindretallets rettigheter. Nå merket jeg stadig oftere at en mild resignasjon tynnet ut adrenalinet. Vi hadde funnet tonen. Vi kjente hverandre ut og inn. Når tre voksne mannfolk slenger rundt på byen slik vi hadde fått for 362 18

vane å gjøre to ganger i måneden, blir gjerne tonen røff. Jeg hadde lært meg det. Og likte det faktisk.

Da den dampende pizzaen kom på bordet, sa Frank: – Ja, før jeg glemmer det . . . Jeg har undersøkt det dere spurte om sist.

Det er helt i orden at dere skaffer dere en katt.

Kjell Bjarne og jeg så på hverandre.

19