Page 1



Mari Moen Holsve

Ingen sover trygt i natt


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56147-5 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsillustrasjon: Bård Sletvold Torkildsen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10,5/13 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


SKYMDAL

«Et øyeblikk, unge mann.» Pappas stemme hadde den tonen, og hånda mi gled av dørhåndtaket. Løp jeg ut døra nå, ville det bli bråk i en uke. Jeg snudde meg, med jakka hengende halvveis over den ene skulderen og sekken over den andre. Pappa sto i gangen og så på meg med nå har jeg avslørt deg-blikket sitt. «Hva skjer, pappa?» spurte jeg. «Matteleksa,» sa han. «Du skulle vise meg den til frokost, husker du?» «Åååja,» sa jeg og nikket, som om jeg hadde glemt det. «Håkon,» sa han og satte blikket i meg. «Du vet hva avtalen er. Ingen halloweenkveld i kjellerstua på lørdag hvis jeg ikke får se leksene hver morgen.» «Pappa, jeg kommer for seint,» sa jeg og så på klokka på veggen. Pappa bet ikke på. «Matteleksa,» sa han og tok et skritt fram med hånda utstrakt. Pappa er egentlig en fin fyr. Alene med to barn og arbeidsledig litt for ofte, litt paranoid og litt for mye uhell med damene, men vi er gode venner. Han er sjel5


den streng, men det kommer fram hvis jeg roter med skolen. Da mener pappa alvor. Og nå var halloweenkvelden vår i fare. Jeg lurte på hva som var den beste strategien for meg nå – løgner eller angrende synder? Jeg kom ikke på en bra nok løgn. «Jeg glemte det,» sa jeg, og sekken falt i gulvet. «Sorry, men internett var oppe i går, så jeg spilte med Hares, og vi var så inni det, og det ble seint, og jeg …» Pappa pustet tungt. Han gjorde det når han skulle vise at han var skuffa. «Please, ikke ta halloweenkvelden vår,» sa jeg. «Please, pappa. Du sa at Hares kunne overnatte og alt.» Han så på meg. «Vi hadde en avtale, Håkon, du og jeg. Du skulle ta skolearbeidet mer på alvor.» «Jeg gjør det!» sa jeg og holdt opp hendene som for å vise at jeg ikke skjulte noe. «Jeg har ikke skulka en eneste dag i oktober. Og Tormod skrøt av meg på elevsamtalen, husk på det. Han gjorde det.» «Ja da, ja da,» sa pappa, «han gjorde det.» Vi var stille et øyeblikk, og jeg så på klokka igjen. Nå kom jeg faktisk til å komme for seint, men jeg våget ikke gå før jeg var sikker på at halloween var berga. Jeg så på pappa igjen. «Vær så snill, kan vi være i kjellerstua på lørdag?» sa jeg. Pappa kom bort til meg og la en hånd på skulderen min. «Så klart dere kan det,» sukket han. «Herregud, jeg er da ikke noe monster.» Han blunket av sin egen halloweenvits, og jeg lo. Pappa er ikke så morsom for andre, men jeg forstår ham. Det er noe med måten han sier ting på, og så vet jeg at han prøver hardt for meg og søsteren 6


min, Frida. Han ser på oss tre som et team, så det er viktig å le i sånne øyeblikk. «Men du skjønner at jeg mener det med skolen, ikke sant?» fortsatte han. «Ja da,» sa jeg. «Jeg vet det, pappa. Jeg lover å skjerpe meg.» Han smilte og nikket. Så oppdaget han hva klokka var, han også. «Av sted med deg, lille krapyl! Du kommer jo for seint!» * Pappa fullførte ikke skolen selv, og han mener det er derfor det har gått litt galt for ham i livet. Han har aldri kommet seg noe sted, det er iallfall det han sier. «Jeg kom meg aldri herfra engang,» sier han til Frida og meg, og jeg er ikke sikker på om han mener det fysisk eller i livet generelt. Livet hans er kanskje ikke all verden, han er ikke statsadvokat eller noe, men han har jo oss, og farfar og tak over hodet (selv om vi må sette en bøtte i stua dersom det regner i mer enn to timer). Da forstår jeg det bedre de gangene han snakker om å reise. Pappa har knapt vært utenlands i hele sitt liv, bare et par kjøreturer til Sverige. Han har vært i Oslo én gang og ellers tilbrakt hele livet sitt i Skymdal. Det plager ham, og det kan jeg jo skjønne. Samtidig liker jeg Skymdal. Det er kanskje ingen metropol, ikke akkurat verdens navle, men vi har matbutikker og en hovedvei og en bowlinghall som er åpen i helgene. Skymdal er dessuten verdens stilleste sted, og jeg føler meg aldri utrygg her. Farfar bor bare et par kvartaler unna, og jeg kan komme meg til alle vennene mine på under ti minutter med sykkel. Huset vårt lig7


ger i utkanten av bygda, mot øst, og like bak oss ligger skogen. Dit drar vi på telttur om sommeren for å fiske i innsjøen – selv om Skymsjøen bare har en og annen abbor, og det går rykter om at en barnemorder druknet ofrene sine der på nittitallet, men det er greit – poenget er å sitte der ute på berget mens mørket faller på og fortelle skrekkhistorier. Det er ikke så viktig om det napper. Skymdal skole er ikke stor, men den funker for meg og Frida. Lærerne er stort sett greie, og ingen av oss blir mobba. Det er den samme skolen som pappa og farfar gikk på før oss. Skolebygningen er over sytti år gammel, og farfar fortalte en gang Hares og meg at den ble bygget av nazistene, og at de torturerte motstandsarbeidere der under krigen. Jeg vet ikke om det er sant eller om han bare kødda med oss. Farfar er en spesiell type. Han har alltid en eller annen historie om Skymdal på lur, den ene verre enn den andre, og vi har lært oss å ikke ta det han sier på alvor. «Farfar sier så mye sprøtt,» sier pappa, «dere må ikke høre på ham.» Og stort sett lar vi være, selv om jeg fortsatt synes det er ekkelt når han begynner å snakke om det gamle fengselet som ligger rett vest for bygda. Skolen, derimot, gjør det meg ingenting at han forteller gufne historier om. Vi vet tross alt at det er mye gærent med den. Iblant blir vi sendt hjem tidlig, hvis det blir funnet mus i kantina eller maur i veggene. Men det gjør ikke noe, for da drar vi bare til burgersjappa ved hovedveien. Det er ikke alltid jeg har råd, men hvis Marie blir med oss, spanderer hun på meg. Hun blir dessverre ikke med så ofte. Faren hennes er i overkant streng, etter min mening. Marie flyttet hit med foreldrene fordi faren skulle være med i et forskningsprosjekt 8


om fuglelivet i området, men han legger ikke skjul på at han hater Skymdal og helst ville vært et annet sted. Sånn tenker de fleste som kommer utenbysfra, derfor får vi ikke mange turister. Det gjør ikke meg noe; de viktigste menneskene er her allerede. * Jeg sykla så fort jeg kunne, likevel hørte jeg den gamle skoleklokka ringe surt da jeg ennå var femti meter fra skolegården. Jeg raste bortover den siste biten av grusveien. Noen regndråper kilte meg i nakken. Det lå grå skyer over bygda, og jeg pustet ut frostrøyk, men ennå var det ikke blitt for kaldt. Heldigvis, jeg gruet meg til å finne fram vinterjakka. Den hadde fått seg en revne i fjor, og nå stakk foret ut under høyrearmen. Kanskje fikk jeg overtalt pappa til å kjøre oss de tjue minuttene til nabobygda for å ta en tur i butikkene der. Frida ville sikkert juble. Jeg parkerte sykkelen og småløp over den lille skolegården og inn i bygningen. Korridoren var tom; noen sekunder tidligere hadde det vært det vanlige kaoset her, men jeg kom akkurat så seint at alle klasseromsdørene var stengt. Idet jeg stormet inn i klasserommet, satt folk allerede på plassene sine. Og absolutt alle så på meg. Jeg smilte fårete og fikk øye på Tormod som sto ved kateteret. «Sorry at jeg …» begynte jeg, men læreren min holdt fingeren for munnen. Jeg tidde. Så meg rundt i klasserommet. Alle bare satt der. Så jeg ble stående som en dust i døråpningen; jeg hadde lyst til å gå inn, men noe med blikket fra Tormod fikk meg til å vente på lov. En liten stund fortsatte stillheten. Så sa Tormod: «Da kan dere finne fram matte9


bøkene. Og Håkon, du kan komme og sette deg.» Han vinket meg inn i klasserommet. Jeg løp til bakerste rekke og satte meg på plassen min ved siden av Hares. «Hva var det dere holdt på med?» hvisket jeg til ham mens jeg åpnet sekken. «Det er et år siden Joachim Skym døde,» svarte Hares. «Hele skolen hadde ett minutts stillhet.» Joachim Skym. Jeg hadde ikke tenkt på ham på lenge; han hadde gått et trinn over oss og hadde aldri vært min favorittperson – han spilte fotball, sånn som Hares og jeg, men han hadde en greie med at han helst ikke ville spille med noen som gikk på trinnet under. Hares var ti ganger så rå på banen som Joachim, men det dreit han i. Han hadde dødd på fotballbanen i oktober i fjor – noe akutt, en tragedie, hele bygda hadde snakka om det – og Hares’ fleip om at Joachim både «levde og døde for fotball» hadde gitt ham to måneders husarrest. Tormod begynte runden sin i klasserommet for å sjekke leksene, og jeg talte hvor mange pulter han hadde igjen før han kom til meg og min blanke mattebok. På raden foran meg hvisket Yngve og Oda om Joachim. «Et år siden Skym kreperte ute på fotballbanen,» sa Yngve. «Ja, hvor tror du mora hans er i dag?» hvisket Oda. «Den kråka sitter vel alene ute i fuglekassa si og skriker,» sa Yngve, og så lo de. «Hold kjeft,» hveste Marie til dem fra venstre; hun satt to plasser bortenfor, men hadde selvfølgelig fått med seg alt og allerede bestemt seg for å si ifra, tøff som hun er. Og ja, jeg liker Marie. Så har vi avklart det. Jeg liker henne ganske godt, faktisk, men jeg vet ikke helt hva jeg 10


skal gjøre med det. Det er bare noe med henne som gjør meg rolig. Hun er en sånn som er smart og husker alt vi har lært på skolen, men som ikke finner seg i noe dritt og alltid vet hva hun mener. Sånn som nå. «Vi bare fleipa,» sa Oda. «Beate Skym blei gal, det vet vel alle …» «Det er synd på moren til Joachim,» sa Marie. «Hun er ikke en vits dere får le av.» «Stille der borte,» kom det fra Tormod, og så sank vi alle ned i mattebøkene. * «Vil du bli med meg hjem i dag, Håkon?» Jeg var halvveis oppå sykkelen. Skoledagen var endelig ferdig, og jeg skulle helst ha stukket av, men nå sto Jon Michael der, rett ved siden av meg, og da måtte jeg svare. Selv om jeg visste jeg kom til å skuffe ham. «Sorry, jeg lovte pappa å dra rett hjem i dag,» sa jeg. «Jeg må gjøre mye skolearbeid og sånn før halloween.» «Å ja, hva skal du på halloween?» spurte han. Idiot, Håkon, tenkte jeg og ga meg selv en mental flat hånd. «Bare noe greier med Hares,» svarte jeg og ble veldig opptatt av å rette på styret. «Ikke noe kult egentlig, vi skal bare henge. Det skjer nok bedre ting andre steder.» Jon Michael nikket. Og jeg visste at jeg burde ha invitert ham, visste at det var det riktige å gjøre, likevel sa jeg ingenting. Så der sto vi i pinlig stillhet, før ga jeg etter for min egen feighet, kløv opp på sykkelen og sa: «Men jeg må nesten stikke. Sees i morgen?» «Ja da,» sa Jon Michael idet jeg tråkket av gårde i det som nå var blitt piskregn. 11