Page 1


Mari Moen Holsve

Ingen slipper unna


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-63941-9 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjon: Jens Kristensen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


THALE OG CALMEYER

«Vet du hva jeg kom på i går? Det er nesten et år siden nå.» «Siden hva?» spurte Calmeyer. «Siden hva? Hallo,» sa jeg, «siden de mordene, vel.» Vi sto i hagen min, Calmeyer og jeg, en regnfull mandagskveld i slutten av oktober. Vi sto helt i enden, der ripsbuskene går over i et digert kratt som mamma aldri tar seg tid til å rydde opp i. Så seint i oktober har mesteparten av løvet falt, og gjennom krattet kunne vi skimte den øde parkeringsplassen og de skitne, hvite veggene til Skymdal sykehus, der det lå stengt og forlatt helt i utkanten av bygda. «Faktisk er det nøyaktig et år siden,» sa Calmeyer og sjekket mobilen. «Det er den 27. i dag. Jon Michael Ruud ble drept den 27. oktober; var ikke han den første?» «Jo,» nikket jeg. Jeg så på ham og deretter tilbake på sykehuset, der Skymdals egen seriemorder hadde herja for – tydeligvis – nøyaktig et år siden. Jon Michael 5


Ruud var den første av totalt fire stykker på trinnet over meg som var blitt drept av en dame som het Beate Skym. Hun drepte dem, stjal hjertene deres og forsøkte å få liv i den døde sønnen sin med dem. Ja, nettopp. Det var akkurat så sykt som det høres ut. Beate Skym ble tatt til slutt. Men mens hun holdt på i fjor, hadde bygda vært i totalpanikk. Ingen torde å gå alene, og alle var redde for å dø. Jeg også. Mamma installerte alarmsystem og satt omtrent ved ytterdøra med rifle. Hadde pappa vært i live, tror jeg han ville ha pakket sammen familien og reist på dagen. Men pappa lever ikke lenger, og vi bor fortsatt i Skymdal. Selv etter at en seriemorder herja her. Selv etter at vi ble kjent som hele Norges skrekkbygd. Jeg har lurt en del på hvorfor. Beate Skym er sperret inne på en eller annen lukket avdeling nå, langt fra bygda, men et helt år etter drapene er hun fortsatt det eneste folk snakker om når de snakker om Skymdal. «Hun tok med seg hjerter fra døde folk hit,» sa Calmeyer og så på meg. «Rett ved siden av huset ditt, liksom.» «Takk, det vet jeg,» sa jeg og myste. Regndråper traff meg i øynene. «Skymdal suger,» erklærte Calmeyer høyt ut i høstkvelden. Regnet økte på som om det hørte ham, og jeg kjente det begynte å trenge gjennom stoffet i hettejakka. «Skymdal suger,» istemte jeg. «Men vi har en plan.» «Yes,» Calmeyer gliste. Jeg så på ham; latteren i stemmen hans gjorde meg urolig. «Du sa du skulle være med,» sa jeg. «Vi skal 6


stikke fra Skymdal rett etter ungdomsskolen; det sa du, du kan ikke trekke deg nå.» Da lo han på ordentlig. «Hva er det nå, da?» Jeg nølte. Jeg kjenner Calmeyer godt, han merker det når noe er galt – og han merka at det var annet enn bare sykehuset og seriemorderen vår som plaga meg nå. Men jeg var ikke sikker på om jeg kunne si det til ham, var ikke sikker på om han ville forstå. Calmeyer går på trinnet under meg. Han er min beste og eneste venn (er det rart å vite det sikkert, at man bare har én venn?), og stort sett liker jeg ham. Selv om han kan være irriterende, og selv om det museblonde håret hans alltid ser fett ut, selv når det er nyvaska. Han er smart, og jeg tror han syns jeg er ålreit, men problemet med Calmeyer er at han ikke er jente, for det er enkelte ting gutter ikke forstår. «Ikke noe,» sa jeg. «Noe med Irja, bare.» «Ååh,» nikket han, «ja vel. Men drit i henne, da.» Det var lett for ham å si. Så vidt jeg vet har ikke Calmeyer flere venner enn meg, men det virker ikke som om det plager ham. Og han må i det minste ikke forholde seg til folk som Irja i parallellklassen. Det stakk i magen da jeg tenkte på henne. Jævla Skymdal. Så virket det som om Calmeyer forsto litt likevel, eller iallfall forsto at det var noe han burde ha forstått, for han la til: «Men jeg er med på den planen, altså.» «Fint,» nikket jeg og kjente at jeg måtte komme meg inn snart. Jeg begynte å bli ordentlig kald. Likevel nølte jeg. Så lenge jeg sto her ute, kunne jeg late som at tida sto stille. Late som at i morgen ikke nærmet seg, minutt for minutt. Men det er klin umulig å stoppe tida fra å gå. 7


«Hei, vi henger sammen i morgen kveld, eller?» spurte Calmeyer. «I morgen kveld?» Jeg stirret fraværende på sykehuset igjen. Et øyeblikk syntes jeg at noe rørte på seg bak inngangsdørene. Men det var mørkt, og jeg har god fantasi. «Hallo! Konserten?» sa Calmeyer og himlet med øynene. «Å ja,» sa jeg. Jeg hadde glemt hele greia. Konserten var del av kommunens krampaktige tiltak for å vise at bygda var i ferd med å bli frisk igjen: en fest på fotballbanen ved skolen, med korps – både Skymdals eget skolekorps og korps fra nabobygda – allsang og standup fra en komiker som hadde sagt ja til å ta en omvei på vei til hytta. Jeg hadde hørt noen voksne si at han hadde vært vanskelig å overtale – ingen vil gjøre standup i seriemorderbygda. «Du må bli med,» sa Calmeyer. «Alle skal dit.» «Ja, greit,» sa jeg. Jeg ville ikke. Men i Skymdal fins det regler, og du møter opp når det skjer sånne ting som dette. Det er ikke noe annet å gjøre her uansett, og folk ser rart på deg om du blir hjemme. Mamma hadde dessuten meldt seg til brus- og vaffeltjeneste, så jeg kunne i det minste snike til meg noen gratisprøver. «Greit,» gjentok jeg og så på ham. «Men etter ungdomsskolen. Da stikker vi?» Calmeyer nikket og så opp mot nattehimmelen. «Da stikker vi. Du og jeg, Thale Tessem. Jeg lover.» Jeg nikket og trakk pusten. Kjente lukta av regn og gammelt gress og prøvde å nyte det lille øyeblikket, nyte at vi var enige om planen vår. Nyte å late som, for en kort stund, at den bare var en uke eller to unna, ikke flere år. Late som om jeg kunne knipse med fing8


rene sĂĽnn at i morgen ikke var bare nok en vanlig dag, men den dagen: dagen da Calmeyer og jeg endelig skulle komme oss langt vekk fra denne superekle bygda.


IRJA

Pappa hatet jentemobbing. Han var blitt mobba av noen gutter på skolen da han var barn, og han påsto aldri at det var noe lettere – «men jenter mobber annerledes,» sa han alltid, og så la han til: «Mobbing er alvorlig. Det kan til og med være farlig, så lov meg at dere ligger unna.» Og vi prøver, storesøsteren min og jeg, så godt vi kan. Jeg syns Trine får det bedre til enn meg, for hun har arvet pappas temperament, og det er ingen som våger å mobbe henne. Men hun er så hissig at hun iblant havner i bråk på andre måter. Det pleide aldri å plage pappa, han stolte på henne – men mamma sliter med det. Og like før sommerferien hadde det blitt verre. «Thale? Hallo?» Jeg skvatt til og så opp på mamma over frokostbordet. «Ja?» sa jeg. «Hva er det?» «Jeg har prøvd å få kontakt med deg flere ganger. Går det bra?» 10


«Ja da,» jeg tvang i meg en skje frokostblanding, «det går fint.» Det var tirsdag, morgenen etter at Calmeyer og jeg hadde stått i regnet og sett på sykehuset. Planen vår var blitt gråere, grå som tirsdag morgen, men jeg prøvde å holde fokuset, prøvde å tenke på den gylne døra i enden av en mørk korridor. Det var vanskelig. For stadig vekk spratt hjernen tilbake til at jeg måtte på skolen om ti minutter, og at Irja kom til å være der. «Vi snakket om konflikten på håndballaget,» sa mamma. Selvsagt, tenkte jeg. Det var den konflikten som var grunnen til at mamma stolte mindre på Trine, og for meg var den bare enda en ting å sette på Jeg hater Skymdal-lista mi: Jentene på håndballaget til storesøsteren min hadde fått trusler. Truslene var anonyme og hadde begynt før sommeren. Skymdal er så lite at det er ganske spesielt at vi i det hele tatt har et jenter 16-lag, og det var mange i bygda som engasjerte seg – mamma inkludert – da truslene kom. Ingen visste hva som hadde skjedd, men det hadde vært krangling på laget, og folk mente at det var det som var grunnen til meldingene. I begynnelsen var det sånt som pappa ville kalt «teit jentemobbing» – sånn som Så stygg du er! og Dumme kjerring. Så ble det verre. Meldinger som Alle hater deg, eller Pass deg når du går alene hjem. Så kom Du bør ikke føle deg trygg i bygda og Jeg vet hvor du bor. Meldingene var blitt sendt til flere, og ingen visste om det var noen på laget som hadde sendt dem, eller om det var noen utenfra. Men etter de siste der hadde både foreldre og politi blitt involvert. Politiet hadde ikke funnet ut noe før sommeren, og i ferien hadde det tatt slutt. 11


Så hadde meldingene begynt igjen. Jeg var sikker på at Trine ikke hadde sendt noen meldinger, og jeg tror ikke egentlig at mamma trodde det heller. Men jeg tror hun var redd for at Trine var involvert på en eller annen måte, eller – verst av alt – at hun kanskje hadde fått trusler, hun òg, og bare ikke ville fortelle oss om det. Det siste der var jeg også redd for. Hva om noen hadde skrevet Pass deg når du går alene hjem til storesøsteren min? «Jeg møtte Hilde Olsen på butikken i går,» sa mamma. «Hun var så fortvilet. Hun fortalte at datteren hennes hadde fått en sånn anonym melding. Nå i helga.» «Hva? Har Lucinda fått en melding?» sa Trine og så opp, hard i blikket. «Det har ikke jeg hørt. Når da? Hva sto det i den?» «Det spurte jeg ikke om,» sa mamma, «jeg vil ikke vite hva de skriver i de meldingene.» Hun lagde en irritert lyd. «Jeg fatter ikke at ikke politiet finner ut av det. Nå har bygda levd med dette i månedsvis …» Skymdal har selvsagt ikke eget politi; de holder til i nabobygda, og det er tjue minutter unna med bil. De kommer en tur sånn cirka en gang i uka, og jeg var ikke overrasket over at de ikke hadde funnet ut hvem som truet håndballjentene. Jeg tror knapt de visste hvem som spilte på laget. I kommunen var de nemlig «ikke opptatt av feige trusler og jentedrama», som jeg hadde hørt to lærere hviske i friminuttet. Alt kommunen brydde seg om, var å vise resten av Norge at dette ikke er en grusom bygd å bo i, og derfor: konsert og standup på fotballbanen. Som om det var nok til å renske Skymdal. Denne bygda var skitten, og det hadde satt seg i husene, gatene og 12


lufta, som nesten alltid brakte regn eller tåke. Til og med i kornavlingene, mistenkte jeg – og korpsmusikk og teite vitser fra en fyr fra Oslo kom ikke til å fikse det. «Okei,» sa Trine og nærmest kastet resten av brødskiva fra seg på tallerkenen, «men altså – de meldingene kommer til å gi seg snart. Hvem det nå er som sender dem, kommer til å bli tatt. Jeg vet det bare.» Jeg så på henne. «Er du ikke redd?» spurte jeg. «Neh.» Hun smattet på en appelsinbåt og så ut som hun kjedet seg – men da mamma så en annen vei, blunket hun til meg, og jeg smilte. Trine var ikke bekymra, så jeg bestemte meg for at da skulle ikke jeg være det heller. Og fordi det er sånn hjernen funker, kom jeg selvfølgelig på Irja igjen akkurat da. Og som om hun hørte tankene mine, så mamma på meg og sa: «Thale, må ikke du gå nå?» * Jenter mobber annerledes, sa pappa, og han hadde helt rett. Problemet med jentemobbing er at det fins et sett med regler – akkurat som det er regler for å bo i Skymdal – og hvis man ikke kan de reglene, så er man egentlig føkka. Jeg tror Irja i parallellklassen min ikke bare kan alle reglene, jeg tror hun har laget dem. For hun har alltid rett, og folk gjør alltid som hun sier. Irja er diktatoren på trinnet vårt, hun har trofaste tjenere og strenge straffer. Irjas vilje er loven. Det er for eksempel Irjas feil at jeg ikke har noen venner – for jeg hadde venner før. Og før Beate Skym ble morder, og før sykehuset stengte, så pleide vennene mine å bli med meg hjem etter skolen, for da var det kult å bo der jeg bodde. Da 13


pleide vi å løpe etter ambulansene som kom kjørende, og vi så iblant noen sjuke ting. Folk som blødde masse, eller folk som hadde vært i bilulykker. En gang så jeg en likbåre, men jeg er usikker på om det lå noen på den. Så stengte sykehuset, og fordi det ble stående tomt som et spøkelseshus, så syntes folk det var ekkelt å være i nærheten av det. Men jeg mistet vennene mine før det, før sykehuset ble bygdas verste hus. Før Beate Skym begynte å drepe. Jeg mistet vennene mine da de ble venner med Irja. Jeg merket ikke engang at det skjedde. Ikke før en av dem en dag på skolen snudde seg mot meg og sa: «Hvorfor følger du etter oss hele tida, Thale?» Og det var det, liksom. Jeg fikk aldri svar på hvorfor. Hadde Irja sagt noe til dem, var det noe jeg hadde gjort, var det noe jeg ikke hadde gjort? Jeg ante ikke, men nå hang de bare med Irja, så det var svar nok for meg. Calmeyer ba meg om å drite i det, sa at de kunne ha det så godt, og at de ikke var verdt det – sånne ubrukelige voksenting å si – men på en måte hadde han jo rett, og iblant klarer jeg å bli forbanna på dem. Jeg elsker når det skjer, når jeg klarer å bli sint. For det meste gjør det nemlig bare vondt, eller så blir jeg redd, og det er mye verre. Å bli sint gir energi, å ha det vondt gjør deg til verdens minste person, og å være redd … Jeg hater å være redd. Hater den gugga du får i magen, hater at det får deg til å si og gjøre dumme ting, hater å miste matlysten og bli kvalm og tenkte på tusen ting som skal gå til helvete. Hater å føle meg svak. Hater å være så redd at jeg ikke engang vil på skolen – hater å være redd for folk, men det er jeg iblant. Og den tirsdagen var jeg redd for Irja. Tåka lå tett over bygda, og det var fortsatt regn i 14

Profile for Cappelen Damm AS

Ingen slipper unna  

Tør du å bli med tilbake til Norges mest kjente grøsserbygd? Det er gått ett år etter at den gale Beate Skym rev ut hjerter på skoleelever...

Ingen slipper unna  

Tør du å bli med tilbake til Norges mest kjente grøsserbygd? Det er gått ett år etter at den gale Beate Skym rev ut hjerter på skoleelever...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded