__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Lars Kepler

Ildvitnet Oversatt av Henning J. Gundersen


Lars Kepler Originalens tittel: Eldvittnet Oversatt av Henning J. Gundersen Copyright © Lars Kepler, 2011 First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Group Agency, Stockholm, Sweden. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-37988-9 ISBN 978-82-525-7977-2 (Bokklubben) 1. utgave, 7. opplag 2015 Omslag: Hummingbirds Foto: Love Lannér Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no www.albertbonniersforlag.se www.facebook.com/larskepler www.larskepler.se


«alla lögnare skola få sin del i den sjö som brinner med eld och svavel» UPP 21: 8


ET MEDIUM ER en person som påstår seg å ha paranormale evner, en mulighet til å kommunisere i områder utenfor den aksepterte vitenskapens rekkevidde. Enkelte medier formidler kontakt med de døde gjennom spiritistiske seanser, mens andre tilbyr veiledning ved for eksempel tarotkort. Forsøk på å komme i kontakt med de døde gjennom et medium går langt tilbake i menneskehetens historie. Allerede tusen år før Kristus forsøkte Israels kong Saul å spørre den døde profeten Samuels ånd om råd. Over hele verden benytter politiet seg av medier og spiritister i vanskelige saker. De benyttes flere ganger årlig, selv om det ikke fins en eneste dokumentert sak der et medium har bidratt til en oppklaring.


1

ELISABET GRIM er femtién år gammel og håret hennes er gråsprengt. Blikket er vennlig og når hun smiler syns det at den ene fortannen ligger litt over den andre. Elisabet jobber som sykepleier på Birgittagården, en institusjon for vanskeligstilt ungdom, like nord for Sundsvall. Gården er et privat behandlingshjem for jenter mellom tolv og sytten år, og har ifølge lov om psykisk helsevern kapasitet til åtte elever. Mange av jentene er rusmisbrukere når de kommer hit, nesten alle har spiseforstyrrelser og utøver selvskading, flere av dem er svært voldelige. Det fins egentlig ikke noe alternativ til de lukkede behandlingshjemmene, med alarmer på dørene, gitter for vinduene og sluser i korridorene. Neste instans er som regel voksenverdenens fengsel og tvungen psykiatrisk behandling, men Birgittagården er et av de få unntakene. Den har et terapi- og undervisningstilbud til jenter som skal tilbakeføres til åpne institusjoner. Det er de snille jentene som kommer til Birgittagården, pleier Elisabet å si. Hun tar den siste biten med mørk sjokolade, putter den i munnen og kjenner sødmen og den beske pirringen under tungen. Langsomt begynner skuldrene hennes å senke seg. Det ble en slitsom kveld, selv om dagen hadde begynt så bra med undervisning på formiddagen, og lek og bading i sjøen etter lunsj. 9


Etter kveldsmaten reiste daglig leder hjem, og hun ble alene på gården. Bemanningen på nattskiftet ble redusert fire måneder etter at holdingselskapet Blanchefords kjøpte opp det helseforetaket som Birgittagården tilhører. Elevene kunne få se på tv til klokka ti. Selv satt hun i resepsjonen og prøvde å komme à jour med alle personlige vurderinger da hun hørte sinte rop. Hun skyndte seg til tv-stua, og fikk se at Miranda angrep lille Tuula. Hun skrek at Tuula var en fitte og en hore, og dyttet henne ned i sofaen og sparket henne i ryggen. Elisabet har begynt å venne seg til Mirandas voldsomheter. Hun sprang inn og trakk henne vekk fra Tuula, fikk et slag over kinnet, og måtte brøle til Miranda at dette var uakseptabel oppførsel. Uten diskusjon førte hun Miranda til visiteringsrommet og deretter til isolatet i korridoren. Elisabet sa god natt, men Miranda svarte ikke. Hun bare satt på senga med blikket i gulvet og smilte for seg selv da Elisabet lukket og låste døra. Den nye jenta, Vicky Bennet, skulle egentlig hatt samtaletimen sin denne kvelden, men det ble det ikke tid til på grunn av konflikten mellom Miranda og Tuula. Vicky påpekte forsiktig at det var hennes tur til å ha egen samtaletime, og da den måtte utsettes ble hun lei seg, knuste en tekopp, tok et skår og skar seg selv på magen og over håndleddene. Da Elisabet kom inn, satt Vicky med begge hendene for ansiktet mens blodet rant nedover underarmene. Elisabet vasket de overflatiske riftene, satte plaster på magen, bandasjerte hendene hennes, trøstet henne og kalte henne «lille venn» helt til hun fikk et lite smil. For tredje natt på rad ga hun jenta ti milligram Sonata, for å få henne til å sovne.


2

NÅ SOVER ALLE elevene, og det er stille på Birgittagården. Lyset i resepsjonen får verden utenfor vinduet til å framstå som ugjennomtrengelig svart. Med en dyp rynke i pannen sitter Elisabet ved pc-en og skriver rapport om kveldens hendelser. Klokka nærmer seg tolv, og hun oppdager at hun ikke engang har hatt tid til å ta kveldspillen sin. Den lille dopen sin som hun pleier spøke om. Nattevakter og slitsomme dager har ødelagt nattesøvnen hennes. Hun pleier å ta ti milligram Stilnoct klokka ti, for å kunne sovne ved ellevetiden og få noen timers hvile. Septembermørket har lukket seg rundt skogen, men det er fortsatt mulig å se den blanke overflaten på Himmelsjön lyse som perlemor. Endelig kan hun slå av pc-en og ta pillen sin. Hun trekker koften tettere rundt seg og tenker at det hadde vært godt med et glass rødvin. Hun lengter etter å sitte i sin egen seng med en bok og et glass vin, lese og småprate med Daniel. Men i natt er hun på jobb og skal sove på vaktrommet. Hun rykker til idet Buster plutselig begynner å gjø ute på gårdsplassen. Han gneldrer så iltert at hun får gåsehud på underarmene. Det er sent, hun burde ha lagt seg allerede. Hun pleier å sove på denne tiden. Idet pc-skjermen slukner, blir det mørkt i rommet. Stillheten blir plutselig påtrengende. Elisabet hører bare de lydene hun selv lager. At det suser i gassylinderen på kontorstolen idet hun reiser seg, at det knirker i gulvet mens hun går fram 11


til vinduet. Hun prøver å se ut, men mørket gjenspeiler bare ansiktet hennes, resepsjonen med pc-en og telefonen, veggene med sitt sjablongmalte mønster i gult og grønt. Plutselig ser hun at døra bak henne åpner seg litt. Hjertet hennes begynner å slå fortere. Døra sto på gløtt, men er nå halvåpen. Hun prøver å overbevise seg selv om at det må være trekken. Kakkelovnen i spisesalen suger til seg store mengder luft. Elisabet føler en merkelig uro inni seg, en redsel begynner å bre seg i blodomløpet hennes. Hun tør ikke snu seg, stirrer bare rett inn i det mørke vindusglasset, på speilbildet av døra bak henne. Hun lytter, hører at det fortsatt tikker i pc-en. I et forsøk på å riste av seg ubehaget, strekker hun ut hånden, slår av lampa i vinduet og snur seg rundt. Nå er døra vidåpen. Det går et gys fra nakken og nedover ryggen hennes. Lysene er tent i korridoren fram til spisesalen og soverommene. Idet hun går ut av resepsjonen for å sjekke at dørene på kakkelovnen er lukket, hører hun hviskende stemmer fra soverommene.


3

ELISABET STÅR STILLE og lytter med blikket rettet innover i korridoren. Til å begynne med hører hun ingenting, så begynner hun å ane noe. En svak hvisking, nesten uhørbar. – Det er din tur til å lukke øynene, sier en sped stemme. Elisabet står bom stille og stirrer inn i mørket, blunker flere ganger, men klarer ikke å visualisere noen skikkelser. Hun rekker akkurat å tenke at det er en av jentene som går i søvne, idet hun hører en merkelig lyd. Som om noen slapp en overmoden fersken i gulvet. Og så en frukt til. Tung og bløt. Et bordbein skraper mot gulvet, og så faller det to ferskener til i gulvet. Elisabet aner en bevegelse i øyekroken. En skygge som glir forbi. Hun snur seg og ser at døra til spisesalen lukker seg langsomt. – Vent, sier hun, selv om hun mistenker at det bare er trekken igjen. Hun skynder seg bort til døra, griper håndtaket, og kjenner en merkelig motstand. Det oppstår en liten dragkamp før døra plutselig bare glir opp. Elisabet går inn i spisesalen. Hun er på vakt og prøver å få overblikk over rommet. Det glinser svakt i den ripete overflaten på spisebordet. Forsiktig fortsetter hun fram mot kakkelovnen, ser skyggen av sine egne bevegelser spille i de lukkede messingdørene. Varm luft siver ut fra kanalene på toppen. Plutselig rasler og knaker det bak ovnsdørene. Hun tar et skritt bakover og støtter seg til en stol. 13


Det var bare de glødende restene av veden som raste sammen og slo imot innsiden av dørene. Rommet er helt tomt. Hun trekker pusten, går ut av spisesalen, stenger døra og begynner å gå tilbake til vaktrommet, men så stopper hun opp og lytter igjen. Det høres ingenting fra jentenes soverom. Syrlige dufter driver gjennom lufta, som en metallisk damp. Blikket søker fortsatt etter bevegelser i den mørke korridoren, men alt er stille. Likevel trekkes hun innover. Mot rekken av ulåste dører. Noen av dem ser ut til å stå på gløtt, mens andre er lukket. På høyre side av korridoren ligger toalettene, og deretter kommer det et avlukke med den låste døra til isolatet der Miranda sover. Det glimter svakt i kikkhullet i døra. Elisabet blir stående og holde pusten. En lys stemme hvisker noe i et av rommene, men tier brått stille idet Elisabet fortsetter framover. – Vær stille nå, sier hun rett ut i lufta. Hjertet hopper til i brystet hennes idet hun hører en rekke dunk i rask rekkefølge. Det er vanskelig å høre hvor lyden kommer fra, men det høres ut som om Miranda ligger i senga og sparker de nakne føttene sine mot veggen. Elisabet tenker at hun skal gå bort og kikke inn til henne idet hun ser at det står noen i avlukket. Det er et menneske. Hun gisper og begynner å gå bakover, med en drømmeliknende blytung følelse i kroppen. Hun skjønner umiddelbart at situasjonen er farlig, men skrekken gjør henne langsom. Først idet gulvet i korridoren begynner å knirke, våkner instinktet til å løpe for livet. Plutselig begynner skikkelsen i mørket å bevege seg raskt. Hun snur seg, legger på sprang, hører skrittene bak seg, glir på fillerya, slår skulderen mot veggen, men fortsetter framover. En mild stemme ber henne om å bli, men hun blir ikke et sekund, hun løper for livet gjennom korridoren. 14


Svingdørene flyr opp og slenger tilbake. I vill panikk springer hun forbi visiteringsrommet, støtter seg til veggen. Bildet av FNs barnekonvensjon løsner fra festet og deiser i bakken. Hun kommer fram til ytterdøra, kaster seg mot panikkbeslaget og springer ut i den kalde lufta, men glir på den glatte trappa. Hun faller på hoften og får det ene beinet under seg. Det gjør så vondt i ankelen at hun setter i et skrik. Hun hører tunge skritt nærme seg, krabber et stykke videre og mister skoene før hun klynkende kommer seg på beina.


4

HUNDEN BJEFFER MOT henne, springer rundt på tunet mens den peser og gneldrer. Elisabet halter seg videre bort fra hovedbygningen og over den gruslagte gårdsplassen. Hunden fortsetter å gjø, intenst varslende. Elisabet vet at hun ikke vil klare å ta seg fram gjennom skogen, det er langt til nærmeste gård – en halvtimes tid med bil. Det var ingen steder å gjøre av seg. Hun ser seg rundt i mørket, og sniker seg inn bak høylåven. Hun kommer seg fram til bryggerhuset, åpner døra med skjelvende hender, går inn og lukker døra forsiktig etter seg. Gispende synker hun ned på gulvet og får fram mobilen sin. – Åh Gud, åh Gud … Elisabet skjelver så kraftig på hendene at hun mister den i gulvet. Dekslet spretter av og batteriet faller ut. Hun begynner å plukke opp delene og hører i det samme skritt i grusen utenfor. Hun holder pusten. Pulsen hamrer i kroppen hennes. Det suser i ørene. Hun prøver å se noe gjennom det lave vinduet. Hunden bjeffer like utenfor. Buster har fulgt etter henne hit. Han krafser på døra og gneldrer hissig. Hun kryper lenger inn i hjørnet ved det gamle ildstedet, prøver å puste stille, gjemmer seg innerst i hjørnet bak vedstabelen, og lirker batteriet på plass i mobilen igjen. Elisabet setter i et skrik idet døra til bryggerhuset glir opp. I panikk sleper hun seg langs veggen, men kommer ingen vei. 16


Hun ser støvlene, den mørke skikkelsen, og deretter det grusomme ansiktet og den mørke glansen i hammeren skikkelsen har i hånden. Hun nikker, lytter til stemmen og holder hendene for ansiktet. Skikkelsen nøler, men stormer så fram over gulvet, presser henne ned med foten og slår hardt. En voldsom smerte skyter ut i pannen hennes, like over hårfestet. Synet forsvinner helt. Det gjør forferdelig vondt, men samtidig kjenner hun tydelig at det varme blodet renner nedover ørene og halsen som et kjærtegn. Neste slag treffer på samme sted, hodet svaier, og det eneste hun oppfatter er at hun trekker luft ned i lungene. Forvirret tenker hun at lufta er vidunderlig søt, og så mister hun bevisstheten. Elisabet merker ikke noe til resten av slagene. Hun merker ikke at nøklene til resepsjonen og isolatet tas ut av lomma hennes, og hun merker ikke at hun blir liggende på gulvet og at hunden kommer inn i bryggerhuset og slikker i seg blod fra den knuste skallen hennes mens livet langsomt ebber ut.


5

NOEN HAR GLEMT et stort, rødt eple på bordet. Det glinser og ser delikat ut. Hun tenker at hun skal spise det, og så bare late som ingenting. Bare drite i spørsmålene, ikke høre på maset, bare sitte der og se sur ut. Hun strekker seg fram, men idet hun tar i eplet, kjenner hun at det er helt råttent. Fingrene synker rett inn i det kalde og bløte. Nina Molander våkner av at hun rykker til seg hånden. Det er midt på natta. Hun ligger i sin egen seng. Det eneste som høres er at hunden bjeffer ute på gården. Den nye medisinen vekker henne om nettene. Hun må opp og tisse. Leggene og føttene hovner opp, men hun trenger medisinen, ellers blir alle tankene mørke, hun slutter å bry seg om noe som helst og orker ikke annet enn å ligge med øynene lukket. Hun tenker at hun kunne trengt litt lys, noe å se fram til. Ikke bare døden, ikke bare tanker om døden. Nina bretter dyna til side, setter føttene på det varme tregulvet og reiser seg fra senga. Hun er femten år, og har slett blondt hår. Hun er kraftig bygd med brede hofter og store bryster. Den hvite nattkjolen i flanell strammer over magen. Det er stille på ungdomshjemmet, og korridoren hviler i det grønne lyset fra skiltet som markerer nødutgangen. En underlig hvisking høres bak en av dørene, og Nina tenker at de andre elevene har en fest, men at ingen har spurt om hun ville være med. Det vil jeg ikke heller, tenker hun. Det henger en eim i lufta som fra et utbrent bål. Hunden begynner å gjø igjen. Gulvet er kaldere i korridoren. Hun 18


bryr seg ikke om å gå stille. Hun har lyst til å smelle igjen døra til toalettet flere ganger. Hun gir faen i at Almira blir sint, at hun kaster ting i ryggen på folk. Det knirker svakt i de gamle gulvplankene. Nina fortsetter mot toalettene, men stanser idet hun kjenner noe vått under høyre fot. En mørk pøl siver ut under døra til isolatet der Miranda sover. Til å begynne med blir Nina bare stående helt stille, vet ikke hva hun skal gjøre, men så ser hun at nøkkelen står i låsen. Det var merkelig. Hun strekker fram hånden mot det blanke håndtaket, åpner døra, går inn og tenner lyset. Det er blod overalt – det drypper, glinser og renner. Miranda ligger på senga. Nina tar noen skritt bakover, merker ikke at hun tisser på seg. Hun støtter seg til veggen med den ene hånden, ser de blodige skoavtrykkene på gulvet, og føler at hun holder på å besvime. Hun snur seg rundt, er ute i korridoren, åpner døra til rommet ved siden av, tenner lyset og går rett inn og rister Caroline i skulderen. – Miranda er skadet, hvisker hun. – Jeg tror hun er skadet. – Hva gjør du i mitt rom? spør Caroline og setter seg opp i senga. – Hva faen er klokka, egentlig? – Det er blod på gulvet, skriker Nina. – Ro deg ned.


6

NINA BEGYNNER Å hyperventilere. Hun ser inn i øynene til Caroline, må få henne til å forstå, men er samtidig overrasket over sin egen stemme, at hun tør å skrike midt på natta. – Det er blod overalt! – Vær stille, hveser Caroline, og går ut av senga. Ninas rop har vekket de andre, det høres allerede stemmer fra rommene. – Kom og se, sier Nina og klorer nervøst på armene sine. – Miranda ser så rar ut, du må se på henne, du må … – Kan du ta og roe deg ned? Jeg skal se, men jeg er sikker på at … Et skrik fyller korridoren. Det kommer fra lille Tuula. Caroline skynder seg ut. Tuula står og stirrer inn i isolatet. Øynene hennes er oppsperret. Indie kommer ut i korridoren og klør seg i den ene armhulen. Caroline trekker med seg Tuula bort derfra, men rekker å se blodet på veggene og Mirandas hvite kropp. Hjertet hennes begynner å slå fortere. Hun stiller seg i veien for Indie, tenker at ingen av dem trenger å se flere selvmord. – Det har skjedd en ulykke, forklarer hun fort. – Kan du samle alle inne i spisesalen, Indie? – Er det noe med Miranda? spør Indie. – Ja, vi må vekke Elisabet. Lu Chu og Almira kommer ut fra samme rom. Lu Chu har bare pyjamasbukser på seg, og Almira har tullet dyna rundt seg. 20


– Gå til spisesalen, sier Indie. – Kan jeg vaske ansiktet først? spør Lu Chu. – Ta med Tuula. – Hva faen er det som foregår? spør Almira. – Vi vet ikke, svarer Caroline kort. Mens Indie forsøker å få med seg alle inn i spisesalen, skynder Caroline seg gjennom gangen til personalrommet. Hun vet at Elisabet tar sovemedisin, og aldri hører om noen av jentene er oppe og går. Caroline dundrer neven i døra så hardt hun kan. – Elisabet, du må våkne, roper hun. Ingenting skjer. Det er ikke en lyd å høre. Caroline fortsetter forbi besøksrommet og fram til resepsjonen. Døra står åpen, og hun går rett inn, tar telefonen og ringer til Daniel, det første mennesket hun tenker på. Det spraker på linjen. Indie og Nina kommer inn i resepsjonen. Nina er likblek i ansiktet, beveger seg nesten spastisk, og skjelver i hele kroppen. – Vent i spisesalen, sier Caroline kort. – Men blodet? Så du blodet? skriker Nina og klorer opp et sår på den høyre underarmen sin. – Daniel Grim, svarer en stemme i telefonen. – Det er meg, Caroline, det har skjedd en ulykke her, og Elisabet våkner ikke. Jeg klarer ikke å vekke Elisabet, så jeg ringte deg, jeg vet ikke hva vi skal gjøre. – Jeg har blod på føttene, skriker Nina. – Jeg har blod på føttene … – Ta det med ro, skriker Indie, og prøver å trekke med seg Nina. – Hva er det som skjer? spør Daniel med en stemme som plutselig er både våken og rolig. – Miranda er i isolatet, men det er fullt av blod der, svarer Caroline og svelger tungt. – Jeg vet ikke hva vi skal … – Er hun alvorlig skadet? spør han. – Ja, jeg tror … eller jeg … 21


– Caroline, avbryter Daniel. – Jeg ringer etter en ambulanse, og så … – Men hva skal vi gjøre? Hva skal jeg … – Undersøk om Miranda trenger hjelp, og forsøk å vekke Elisabet, svarer Daniel.


7

ALARMSENTRALEN I Sundsvall ligger i en treetasjes, rød mursteinsbygning på Björneborgsgatan, ved siden av Bäckparken. Jasmin pleier ikke å ha problemer med å holde seg våken på nattskiftet, men nå føler hun seg uvanlig trøtt. Klokka er fire om morgenen og hundevakta er over. Hun sitter foran pc-en, med headset på, og blåser på den svarte kaffen i koppen. I spiserommet fortsetter samtalen og vitsingen. Kveldsavisene hadde hatt store oppslag i går om en ansatt på politiets vaktsentral som drev med telefonsex på si. Det viste seg at hun bare hadde en administrativ jobb i firmaet som solgte telefonsex, men avisene fikk det til å se ut som om hun mottok to typer samtaler på vaktsentralen. Jasmin kikker over kanten på skjermen og ut gjennom vinduet. Det har ennå ikke begynt å lysne. En trailer rumler forbi. Lenger oppe i veien står det en gatelykt. Det hvite lyset faller på et løvtre, en grå koblingsboks og et stykke av det folketomme fortauet. Jasmin setter fra seg kaffekoppen og tar imot en innkommende samtale. – SOS 112 … Hva har skjedd? – Jeg heter Daniel Grim, jeg er terapeut på Birgittagården. En av elevene ringte meg nå nettopp. Det har skjedd en alvorlig ulykke. Dere må sende en ambulanse umiddelbart. – Kan du si hva som har skjedd? spør Jasmin mens hun søker etter Birgittagården på pc-en. – Jeg vet ikke, en av jentene ringte. Jeg skjønte ikke helt 23


hva hun sa, alle skrek i bakgrunnen, og hun gråt og snakket om at det var blod i hele rommet. Jasmin signaliserer til sin kollega, Ingrid Sandén, at det må aktiviseres flere operatører. – Befinner du deg på stedet? spør Ingrid i telefonen. – Nei, jeg er hjemme, lå og sov, men en av jentene ringte … – Du snakker om Birgittagården, nord for Sunnås? spør Jasmin rolig. – Vær så snill å skynde dere, sier han med dirrende stemme. – Vi sender politi og ambulanse til Birgittagården nord for Sunnås, gjentar Jasmin for å være sikker. Hun setter samtalen på vent og varsler politiet og ambulansetjenesten. Ingrid henter inn samtalen igjen og fortsetter å innhente informasjon fra Daniel: – Er ikke Birgittagården et ungdomshjem? – Jo, et spesialpedagogisk ungdomshjem, svarer han. – Burde det ikke være personal på vakt der? – Jo, min kone, Elisabet, er på nattevakt, jeg skal ringe henne nå … jeg vet ikke hva som foregår, jeg vet ingenting. – Politiet er på vei, sier Ingrid beroligende, og ser i øyekroken at blålysene fra det første utrykningskjøretøyet allerede sveiper over den tomme veien utenfor.


8

DEN SMALE SIDEVEIEN fra riksvei 86 går rett inn i den mørke skogen og videre opp mot Himmelsjön og Birgittagården. Dekkene på politibilen kaster opp grus så det rasler under skjermene. Lyset fra billyktene spiller mellom de høye granleggene. – Du hadde vært her ute før, sa du? spør Rolf Wikner, og legger inn fjerde gir. – Ja … for et par år siden var det en jente som forsøkte å tenne på et av husene, svarer Sonja Rask. – Hvorfor i helvete får de ikke tak i personalet? mumler Rolf. – De har sikkert hendene fulle – uansett hva som har skjedd, sier Sonja. – Men det hadde vært nyttig for oss å få litt mer informasjon. – Ja, svarer hun rolig. De to kollegene sitter tause ved siden av hverandre og lytter til trafikken på politiradioen. En ambulanse er på vei, og ytterligere en politibil har kjørt fra stasjonen. Veien går, som så mange tømmerveier, rett fram. Dekkene rumler over humper og hull. Trestammene flimrer forbi, og blålyset blafrer langt inn i skogen. Sonja rapporterer tilbake til stasjonen med det samme de kjører inn på gårdsplassen mellom de mørkerøde bygningene på Birgittagården. En jente i nattkjole står på trappa til hovedbygningen. Øynene er store, men ansiktet er blekt og fraværende. 25


Rolf og Sonja går ut av bilen og skynder seg bort til henne i det pulserende blå lyset, men det ser ikke ut til at jenta legger merke til dem. En hund begynner å gjø iltert. – Er noen skadet? spør Rolf med høy stemme. – Er det noen som trenger hjelp? Jenta vinker diffust mot skogbrynet, begynner å vakle og prøver å ta et skritt, men beina svikter under henne. Hun faller på ryggen og slår hodet i trappa. – Hvordan er det med deg? spør Sonja idet hun kommer fram til henne. Jenta blir liggende på trappa og stirre opp mot himmelen mens hun puster kort og fort. Sonja ser at hun har klort seg opp på underarmene og halsen. – Jeg går inn, sier Rolf sammenbitt. Sonja blir sittende hos den sjokkskadde jenta og vente på ambulansen mens Rolf går inn. Han ser blodige avtrykk av støvler og nakne føtter i flere retninger på tregulvet. Noen har gått med lange skritt gjennom gangen, mot hovedinngangen og tilbake. Rolf kjenner adrenalinet bre seg i kroppen. Han passer nøye på ikke å tråkke i sporene, men vet at hans primæroppgave er å redde liv. Han kikker inn i et oppholdsrom, og ser at alle lampene er tent og at det sitter fire jenter i de to sofaene. – Er noen skadet? roper han. – Kanskje litt, smiler en rødhåret jente i rosa joggedress. – Hvor er hun? spør han stresset. – Miranda ligger i senga, svarer en eldre jente med mørkt, slett hår. – Her inne? spør han og peker mot soverommene. Den eldre jenta nikker bare til svar, og Rolf følger de blodige fotsporene, passerer en spisesal med et stort trebord og kakkelovn, og kommer inn i den mørke korridoren med dører inn til elevenes private rom. Sko og nakne føtter har tråkket rundt i blodet. Det knirker i det gamle gulvet bak ham. Rolf stanser, løsner lommelykta fra beltet og lyser inn i korridoren. Raskt lar han blikket løpe over de sirlig håndmalte ordtakene og bibelsitatene på veggene før han retter lysstrålen nedover. 26


Det har rent blod ut på gulvet fra en dør til et mørkt avlukke. Nøkkelen sitter i låsen. Han fortsetter framover, strekker ut hånden og trykker forsiktig ned den ytterste delen av håndtaket. Det kommer et klikk, døra glir opp og håndtaket hever seg igjen. – Hallo? Miranda? Jeg heter Rolf, og jeg er politi, sier han inn i stillheten mens han nærmer seg døra. – Jeg kommer inn til deg nå … Det eneste som høres er hans egen pust. Forsiktig pirker han opp dørbladet og sveiper rundt med lommelykta. Synet som møter ham er så voldsomt at han begynner å vakle og må støtte seg til dørkarmen. Impulsivt ser han bort, men øynene har allerede sett det han ikke ville se. Han hører pulsen suse i ørene, sammen med dryppene som treffer blodpølen på gulvet. En ung kvinne ligger i senga, men store deler av hodet hennes ser ut til å være borte. Det er blodsprut på veggene og det drypper fortsatt fra skjermen på den slukkede lampa over senga. Døra slår plutselig igjen bak Rolf, og han blir så skremt at han mister lommelykta i gulvet. Det blir helt svart. Han snur seg rundt, famler i mørket, og utenfra hører han små, spede hender hamre løs på døra. – Nå ser hun deg, roper en lys stemme. – Nå ser hun! Rolf finner dørhåndtaket, prøver å åpne døra, men den er låst. Det lille kikkhullet i døra lyser mot ham i mørket. Med skjelvende hender presser han håndtaket hardt ned og støter til med skulderen. Døra flyr opp og Rolf snubler ut i korridoren. Han hiver etter pusten. Like utenfor står den lille, rødhårede jenta og stirrer på ham med store øyne.


9

KRIMINALETTERFORSKER Joona Linna står ved vinduet på hotellrommet sitt i Sveg, fire hundre og femtito kilometer nord for Stockholm. Demringslyset har en disig, kald, blåfarge. Gatelyktene i Älvagatan har nettopp sluknet. Det er fortsatt mange timer til han får vite om han har funnet Rosa Bergman. Den lysegrå skjorta er oppknappet og henger utenpå de svarte dressbuksene. Det blonde håret hans er som vanlig bustet, og pistolen ligger på senga i skulderhylsteret sitt. Til tross for tilbud fra flere forskjellige ekspertgrupper, har Joona blitt værende i stillingen som operativ etterforsker i Rikskriminalpolitiet. Han irriterer mange ved å gå sine egne veier, men på mindre enn femten år har han løst flere kompliserte saker i Skandinavia enn noen annen. I sommer ble det begjært en intern gransking av ham etter at han hadde advart en venstreekstremistisk gruppe om at sikkerhetspolitiet ville slå til mot dem. Siden da er Joona fritatt for visse arbeidsoppgaver, uten å være formelt tatt ut av tjeneste. Lederen for granskingen har vært tydelig på at han kommer til å rapportere til politiets særskilte etterforskingsorgan hvis han finner noen som helst grunn til å reise tiltale. Det er en alvorlig anklage, men for øyeblikket har ikke Joona tid til å bry seg om eventuell permittering eller refs. Tankene hans kretser bare rundt den gamle damen som fulgte etter ham utenfor Adolf Fredriks kyrka, og overbar en hilsen fra Rosa Bergman. Med tynne hender viste hun fram to veldig gamle Gnavkort. 28


– Dette er deg, ikke sant? sa damen spørrende. – Og her er kransen, brudekronen. – Hva er det du vil? spurte han. – Jeg vil ingenting, sa den gamle damen. – Men jeg skal hilse deg fra Rosa Bergman. Hjertet hoppet til i brystet hans, men han tvang seg til å trekke på skuldrene og vennlig forklare at det måtte dreie seg om en misforståelse: – For jeg kjenner ingen ved … – Hun lurer på hvorfor du later som om datteren din er død. – Jeg beklager, men jeg skjønner ikke hva du snakker om, svarte Joona og smilte. Han smilte, men stemmen hans hadde blitt fremmed, fjern og kald, som om den kom nede fra bakken, under en stor stein. Det den gamle damen hadde sagt virvlet rundt i ham, han ville ta tak i de tynne armene hennes og forlange å få vite hva som foregikk, men han klarte å holde seg rolig. – Jeg må gå, sa han og skulle akkurat til å snu seg da en migrene stakk til i hjernen hans som om et knivblad gikk inn gjennom venstre øye. Synsfeltet ble dekket av en taggete, flimrende glorie. Da han fikk deler av synet tilbake, så han at det sto folk i en sirkel rundt ham. De flyttet seg og ga plass til ambulansepersonellet. Den gamle damen var borte. Joona hadde nektet for at han kjente Rosa Bergman, han hadde sagt at det måtte være en misforståelse. Men han hadde løyet. Han vet meget godt hvem Rosa Bergman er. Han tenker på henne hver dag. Han tenker på henne, men hun burde ikke vite noe om ham. For hvis Rosa Bergman vet hvem han er, så er det noe som har gått forferdelig galt. Joona forlot sykehuset etter noen timer, og begynte umiddelbart å lete etter Rosa Bergman. Han måtte gjøre det alene, og søkte derfor om permisjon. Ifølge offentlige registre fins det ingen som heter Rosa Berg29


man i Sverige, men det bor mer enn to tusen personer med etternavnet Bergman i Skandinavia. Systematisk søkte Joona gjennom det ene registeret etter det andre. For to uker siden var alt gjennomsøkt, og det var ikke annet å gjøre enn å begynne å gå gjennom papirarkivene til folkeregisteret. Gjennom århundrer har manntallsføring vært kirkens oppgave, men i 1991 ble tjenesten digitalisert og overført til Skatteverket. Joona begynte med kirkebøkene fra Sør-Sverige. Han satt i riksarkivet i Lund med et pappkrus med kaffe framfor seg, og søkte etter Rosa Bergman i kartotek med mulige fødselsdatoer og dåpsattester. Deretter reiste han til Visby, til Vadstena og Göteborg. Han dro til Uppsala og til det enorme arkivet i Härnösand. Han lette gjennom hundretusener av fortegnelser over fødsler, småsteder og familiekonstellasjoner.


10

I GÅR ETTERMIDDAG satt Joona i riksarkivet i Östersund. Den søtlige antikvariatlukten av gamle gulnede ark og harde permer fylte rommet. Sollyset vandret langsomt over de høye veggene, glitret i glasset til det stillestående pendeluret på veggen, og fortsatte videre. Like før stengetid fant Joona en jente som ble født i Härjedalen i Jämtland. Jentas foreldre het Kristina og Evert Bergman. Joona kunne ikke finne noen vigselsattest på dem, men jentas mor var født nitten år tidligere, som Kristina Stefanson i den samme menigheten. Det tok Joona tre timer å lokalisere en åttifire år gammel kvinne ved navn Maja Stefanson i en omsorgsbolig i Sveg. Klokka hadde blitt sju på kvelden, men Joona satte seg i bilen og kjørte til Sveg. Da han kom fram, var det over leggetid, og han slapp ikke inn på hjemmet. Joona tok inn på Lilla Hotellet, prøvde å sove, men våknet klokka fire, og har siden da stått i vinduet og ventet på morgenen. Han er nesten sikker på at han har funnet Rosa Bergman. Hun hadde valgt å bytte etternavn til sin mors familienavn og begynt å bruke sitt mellomnavn som fornavn. Joona ser på klokka og tenker at det er på tide å gå. Han knepper jakka, forlater rommet, går ned i resepsjonen og fortsetter ut i den lille bygda. Omsorgshjemmet Blåvingen er en gruppe gule murbygninger med veltrimmet gressplen og en gangvei med benker til å hvile på. Joona går inn hovedinngangen. Han tvinger seg selv til 31


å gå langsomt gjennom korridoren med neonlys i taket og stengte dører til ekspedisjonen og kjøkkenet. Hun måtte ikke finne meg, tenker han igjen. Hun skulle ikke vite hvem jeg er, noe har gått galt. Joona snakker aldri om det som førte ham ut i ensomheten, men han bærer det med seg bestandig. Livet hans brant opp som magnesium, flammet opp og lukket seg på et øyeblikk, fra blendende hvitt til ulmende aske. I fellesrommet står det en tynn mann i åttiårsalderen og stirrer på det fargesterke bildet på tv-en. Det er et frokostprogram, og tv-kokken varmer sesamolje i en sausekjele og snakker om forskjellige måter å fornye det tradisjonelle krepselaget på. Den gamle mannen snur seg mot Joona og myser mot ham. – Anders? spør mannen med knirkende stemme. – Er det deg, Anders? – Jeg heter Joona, svarer han med en myk finsk brytning. – Jeg leter etter Maja Stefanson. Mannen stirrer på ham med blanke, rødsprengte øyne. – Anders, gutten min, hør på meg. Du må hjelpe meg ut herfra nå. Det er bare oldinger her. Mannen slår den tynne neven sin mot kanten av sofaen, men slutter brått idet en hjelpepleier kommer inn i rommet. – God morgen, sier Joona. – Jeg er her for å besøke Maja Stefanson. – Så hyggelig, sier hun. – Men jeg må advare deg om at Maja har blitt svært dement. Hun rømmer så fort hun får en sjanse. – Jeg skjønner, svarer Joona. – I sommer kom hun seg helt til Stockholm. Pleieren viser Joona gjennom en nyvasket korridor med dempet belysning, og åpner en dør. – Maja? roper hun med vennlig stemme.


11

EN GAMMEL DAME står og rer senga. Idet hun kikker opp, gjenkjenner Joona henne med det samme. Det var hun som fulgte etter ham utenfor Adolf Fredriks kyrka. Det var hun som viste ham de gamle Gnavkortene. Det var hun som sa at hun skulle hilse fra Rosa Bergman. Joonas hjerte slår hardt. Hun er den eneste som vet hvor hans kone og datter befinner seg, og hun burde ikke kjenne til hans eksistens. – Rosa Bergman? spør Joona. – Ja, svarer hun og rekker opp armen som en skoleelev. – Jeg heter Joona Linna. – Ja, sier Rosa Bergman, og går subbende mot ham. – Du overbrakte en hilsen til meg, sier han. – Du store min, det kan jeg ikke huske, svarer Rosa, og setter seg i sofaen. Han svelger tørt og tar et skritt mot henne: – Du spurte hvorfor jeg lot som om datteren min er død. – Det skal du ikke gjøre, sier hun irettesettende. – Det er slett ikke pent. – Hva vet du om datteren min? spør Joona og tar et skritt til mot henne. – Har du hørt noe? Hun smiler bare fraværende, og Joona slår ned blikket. Han prøver å tenke klart, og merker at han skjelver på hendene. Han går fram til det lille tekjøkkenet og skjenker opp to kopper kaffe fra en pumpekanne. – Rosa, dette er viktig for meg, sier han langsomt, mens han setter koppene på salongbordet. – Veldig viktig … Hun blunker et par ganger før hun spør engstelig: 33


– Hvem er du? Har det skjedd noe? – Rosa, kan du huske en liten jente som het Lumi? Moren hennes het Summa, og du hjalp dem med å … Joona avbryter seg selv idet han møter den gamle damens blasse, forvirrede blikk. – Hvorfor oppsøkte du meg? spør han, selv om han vet at det er nytteløst. Rosa Bergman mister kaffekoppen sin i gulvet, og begynner å gråte. Pleieren kommer inn og roer henne ned, trygg og rutinert. – Kom, så skal jeg følge deg ut, sier hun lavt til Joona. De går sammen gjennom den rullestoltilpassede korridoren. – Hvor lenge har hun vært dement? spør Joona. – Det gikk fort med Maja … Vi begynte å merke de første symptomene i fjor sommer, så det er vel omtrent et år siden hun … før i tiden het det seg at man gikk i barndommen, noe som i de fleste tilfeller ikke er så langt fra sannheten. – Hvis hun … hvis hun plutselig skulle få noen klare øyeblikk, sier han alvorlig. – Kan du være så snill å kontakte meg da? – Det hender faktisk fra tid til annen, sier pleieren og nikker. – Ring meg umiddelbart, sier han og gir henne visittkortet sitt. – Kriminaletterforsker? sier hun overrasket, og fester det med en knappenål på oppslagstavla bak skrivebordet i resepsjonen.


12

JOONA KOMMER UT i den friske lufta og trekker pusten som om han skulle ha vært for lenge under vann. Kanskje hadde Rosa Bergman hatt noe viktig å si, tenker han. Det er mulig at noen hadde gitt henne et oppdrag, men at hun ble dement før hun rakk å utføre det. Han kommer aldri til å finne ut hva som egentlig skjedde. Det har gått tolv år siden han mistet Summa og Lumi. De siste sporene etter dem ble visket ut med Rosa Bergmans aldersdemens. Det er slutt nå. Joona setter seg i bilen, tørker tårer fra kinnene og blunker hardt et par ganger før han vrir om nøkkelen for å kjøre hjem til Stockholm igjen. Han har kommet tre mil sørover på E45 i retning Mora, da sjefen for Rikskriminalpolitiet, Carlos Eliasson, ringer. – Vi har et drap på et behandlingshjem for ungdom oppe i Sundsvall, sier Carlos med en tydelig anstrengt stemme. – Meldingen kom inn like over fire i dag tidlig. – Jeg har permisjon, sier Joona nesten uhørbart. – Du hadde jo kunnet komme på karaokekvelden likevel. – En annen gang, sier Joona for seg selv. Veien går snorrett gjennom skogen. Langt inne mellom trærne glitrer en sjø. – Joona? Hva er det som har skjedd? – Ingenting. Noen i bakgrunnen roper på Carlos. – Jeg må i et møte nå, men jeg vil … Jeg snakket akkurat 35


med Susanne Öst, og hun sier at politiet i Västernorrland ikke kommer til å begjære bistand fra Rikskriminalpolitiet. – Så hvorfor ringer du til meg? – Jeg sa at vi skulle sende en observatør. – Vi sender da ikke observatører? – Vi gjør det nå, sier Carlos dempet. – Det er dessverre et følsomt tilfelle. Du husker vel lederen for hockeylandslaget, Janne Svensson … pressen sluttet jo aldri å skrive om politiets inkompetanse. – Fordi de aldri fant … – Nok om det – det var den første store saken Susanne Öst hadde som aktor, fortsetter Carlos. – Jeg skal ikke si at pressen hadde rett, men politiet i Västernorrland hadde trengt deg den gangen. De reagerte for sent, fulgte prosedyrene, og tiden gikk … det er ikke uvanlig, men iblant blir det skriverier. – Nå kan jeg ikke prate lenger, sier Joona avsluttende. – Du vet at jeg ikke ville spurt deg om det hadde vært et hvilket som helst drap, sier Carlos og trekker pusten dypt. – Men det kommer til å bli overskrifter, Joona … det er veldig, veldig brutalt utført, veldig blodig … og jentas kropp er arrangert. – På hvilken måte er den arrangert? spør Joona. – Hun ligger på en seng med hendene for ansiktet. Joona sitter stille og kjører rett fram. Trærne flimrer forbi på begge sider av bilen. Carlos puster i røret. Stemmer høres i bakgrunnen. Uten å si noe svinger Joona av fra E45 og inn på Losvägen som fører østover mot kysten og derfra videre til Sundsvall. – Bare vær så snill å kjøre dit, Joona … og hjelp dem til å løse saken selv, helst før pressen begynner å grave. – Så nå er jeg altså ikke observatør lenger? – Jo, det er du … bare hold deg i nærheten, følg med på etterforskingen, kom med forslag … bare du skjønner at du ikke har noen operative oppgaver i det hele tatt. – Fordi jeg etterforskes internt? – Det er viktig at du holder en lav profil, sier Carlos.

36


13

NORD FOR SUNDSVALL forlater Joona kystlinjen og tar inn på riksvei 86 som strekker seg innover i landet langs Indalsälven. Etter to timers kjøring nærmer han seg det avsidesliggende ungdomshjemmet. Han senker farten og svinger inn på en smal grusvei. Sollyset søker seg ned mellom de høye grantrærne og spiller mellom stammene. En død jente, tenker Joona. Mens alle sov, ble en jente drept og plassert i sin egen seng. Hun hadde vært utsatt for særdeles grov og aggressiv vold, ifølge det lokale politiet. De har ingen mistenkt gjerningsperson, det er for sent å opprette veisperringer, men alt politipersonell i kommunen er informert, og kriminalbetjent Olle Gunnarsson leder etterforskingen. Klokka er like over ti. Joona stanser og setter fra seg bilen like utenfor politiets ytre avsperring. Insekter surrer i grøftekanten. Skogen har åpnet seg i en stor lysning. Fuktige trær glitrer i solskinnet på skråningen ned mot Himmelsjön. På et metallskilt ved veikanten står det: Birgittagården, Behandlingshjem for ungdom. Joona går mot en gruppe røde bygninger, som ligger samlet rundt et gårdstun. En ambulanse, tre politibiler, en hvit Mercedes og tre andre biler står på tunet. En hund bjeffer ustoppelig fra en løpestreng mellom to trær. En eldre kar med hvalrossbart, kulemage og skrukkete lindress står framfor hovedbygningen. Han har oppdaget Joona, 37


men tar ikke noe initiativ til å hilse. I stedet ruller han ferdig sigaretten og slikker på papiret. Joona skritter over et nytt sperrebånd, og mannen plasserer sigaretten bak øret. – Det er jeg som er observatøren fra kriminalpolitiet, sier Joona. – Gunnarsson, sier mannen. – Etterforskingsleder. – Det er meningen at jeg skal følge arbeidet her. – Greit, bare du ikke flyr i veien, sier mannen og ser kjølig på ham. Joona ser mot den store bygningen. Teknikerne er allerede på plass. Lyskastere i rommene gir et unaturlig sterkt lys i alle vinduene. En politibetjent med nesten hvitt ansikt kommer ut av døra. Han holder en hånd for munnen, sjangler ned trappa, støtter seg til veggen, bøyer seg framover og spyr ned i brenneneslene rundt vanntønna. – Du kommer til å gjøre det samme når du har vært der inne, sier Gunnarsson med et smil mot Joona. – Hva vet vi så langt? – Vi vet ikke en dritt … Meldingen kom i natt, det var terapeuten på Birgittagården som ringte … Daniel Grim, heter han. Klokka var fire. Han var hjemme i sin bolig på Bruksgatan i Sundsvall, og hadde akkurat fått en telefon herfra … han visste ikke så mye da han ringte alarmsentralen, bare at jentene hadde skreket en masse om blod. – Så det var jentene selv som ringte? – Ja. – Ikke til alarmsentralen, men til institusjonens rektor i Sundsvall, sier Joona. – Akkurat. – Det må da ha vært personal her på nattevakt? – Nei. – Burde det ikke vært det? – Antakelig, svarer Gunnarsson oppgitt. – Hvem av jentene var det som ringte terapeuten? spør Joona. – Det var en av elevene, svarer Gunnarsson, og ser på notatene sine. – Hun heter Caroline Forsgren … men så vidt jeg 38


har skjønt det, så var det ikke Caroline som fant liket, men … det er en jævla smørje, flere av jentene har sett inn i rommet. Det ser helt forferdelig ut der inne. En av dem har vi kjørt til sykehuset. Hun var hysterisk, og ambulansepersonellet mente at det var det tryggeste. – Hvem kom først til åstedet? spør Joona. – To kolleger … Rolf Wikner og Sonja Rask, svarer Gunnarsson. – Og jeg kom vel hit … omtrent kvart på seks, og da ringte jeg politiadvokaten … og nå har vi fått deg på nakken. Han smiler uten vennlighet til Joona. – Har du noen mistenkte? spør Joona. Gunnarsson trekker pusten dypt, og sier i en belærende tone: – Min lange erfaring sier meg at vi får la etterforskingen gå sin gang … vi må få hit folk, begynne vitneavhør, sikre spor … – Kan jeg gå inn og se? spør Joona med et blikk mot døra. – Det vil jeg ikke anbefale … vi får snart bilder. – Jeg trenger å se på jenta før hun flyttes, sier Joona. – Det dreier seg om stump vold, særdeles grov, veldig aggressivt, sier han. – Gjerningsmannen er storvokst. Etter sin død ble offeret plassert i sin egen seng. Ingen la merke til noe før en av jentene skulle gå på do, og tråkket rett opp i blodet som rant ut under døra. – Var det varmt? – Du … det er ikke helt enkelt å hanskes med disse jentene, forklarer Gunnarsson. – De er redde og jævlig sinte hele tiden, de protesterer mot alt vi sier, hører ikke på oss og … Tidligere i dag prøvde de å forsere sperringene våre, og da vi skulle flytte dem over i nabobygningen som de kaller Veslestua, så rømte to av dem til skogs. – Rømte? – Vi har akkurat lokalisert dem, men … vi må bare få dem til å returnere frivillig, de ligger på bakken og forlanger å få ri på skuldrene til Rolf.

39


14

JOONA TAR PÅ SEG beskyttelsesdrakt, går opp trappa til hovedbygningen og inn gjennom døra. Inne i foajeen suser det i viftene til lyskasterne, og lufta er allerede varm. Hver eneste krok er synlig i det skarpe lyset. Støv glir langsomt gjennom lufta. Joona fortsetter langsomt framover på stegplatene som er lagt ut over de brede gulvplankene. Et bilde har falt ned på gulvet, og glasskårene glitrer i det sterke lyset. Blodige spor av store støvler går i flere retninger gjennom korridoren, mot ytterdøra og tilbake. Gården har bevart sin fordums herregårdsstil. Sjablongmaling lyser i blek fargeprakt, og de omreisende dalamalernes mønstre snirkler seg utover vegger og bindingsverk. Lenger inn i korridoren står en tekniker ved navn Jimi Sjöberg og belyser en svart stol med grønt lys etter å ha påført den Hungarian red. – Blod? spør Joona. – Ikke på denne, mumler Jimi og søker videre med det grønne lyset. – Har dere funnet noe uventet? – Erixon ringte fra Stockholm, og ga oss beskjed om ikke å røre så mye som en fluelort før Joona Linna har klarert det, svarer han med et smil. – Det er jeg veldig glad for. – Så vi har egentlig ikke kommet ordentlig i gang ennå, fortsetter Jimi. – Vi har lagt ut stegplater og fotografert og filmet hele området, og … jeg tok meg den frihet å ta en prøve av blodsporene i korridoren for å få noe av gårde til laben. 40


– Bra. – Og Siri løftet avtrykkene i gangen før de ble ødelagt … Den andre teknikeren, Siri Karlsson, har akkurat demontert messinghåndtaket på døra til isolatet. Hun legger det forsiktig i en papirpose, og går fram til Joona og Jimi. – Han skal besiktige åstedet, forklarer Jimi. – Det er grufullt, sier Siri bak munnbindet. Blikket hennes er stresset og engstelig. – Jeg har skjønt det, svarer Joona. – Du kan se på bildene i stedet, hvis du vil, sier hun. – Dette er Joona Linna, forklarer Jimi henne. – Beklager, jeg visste ikke. – Jeg er bare her som observatør, sier Joona. Hun slår ned blikket, og rødmen syns under øynene da hun ser opp igjen. – Alle snakker om deg, sier hun. – Og jeg mener … jeg … jeg bryr meg ikke om internetterforskingen mot deg. Jeg tror det skal bli hyggelig å samarbeide. – I like måte, svarer Joona. Han står stille, lytter til suset fra lyskasterne, og konsentrerer seg for å forberede seg på å ta imot inntrykkene uten å gi etter for impulsen til å vende bort blikket.


15

JOONA GÅR FRAM til avlukket og døra uten håndtak. Låssylinderen med nøkkelen sitter fortsatt i døra. Han blunker et par ganger før han fortsetter inn i det lille rommet. Alt er stille og badet i hvitt lys. Den oppvarmede lufta er mettet av lukten fra blod og urin. Han tvinger seg til å trekke pusten for også å kunne kjenne de andre luktene: fuktig treverk, svette laken og deodorant. Det knepper i det varme stålet i lyskasterne. Dempet hundeglam høres gjennom veggene. Joona står helt stille og tvinger seg til å betrakte liket på senga. Han lar blikket hvile på hver eneste detalj, til tross for at han helst vil gå derfra, forlate bygningen, fortsette ut i den friske lufta og videre inn i den dunkle skogen. Blodet har rent over gulvet, og sprutet over de fastmonterte møblene og veggens bleke bibelmotiver. Det har skvettet helt opp i taket og bort mot toalettet uten dør. På senga ligger en tynn jente i begynnelsen av tenårene. Hun er plassert på ryggen med hendene over ansiktet. Hun er kun iført hvite bomullstruser. Brystene er skjult av albuene, og føttene er korslagt over anklene. Joona kjenner at hjerterytmen hans øker, kjenner sitt eget blod fosse gjennom årene til hjernen, kjenner pulsen dunke i tinningene. Han presser seg selv til å observere, registrere og tenke. Jentas ansikt er skjult. Som om hun er redd, som om hun ikke vil se gjerningsmannen. 42


Før jenta ble plassert på senga har hun vært utsatt for grov vold. Det dreier seg om gjentatte slag med en stump gjenstand mot panne og isse. Hun var bare en ungjente, og må ha vært grusomt redd. For noen få år siden var hun et barn, men en rekke hendelser i livet hennes har ført henne til dette rommet, på et behandlingshjem for særlig vanskeligstilte barn. Kanskje hadde hun bare hatt uflaks med foreldre og fosterfamilier. Kanskje trodde man at hun ville være trygg her. Joona studerer hver eneste uhyggelige detalj til han kjenner at han ikke holder ut lenger. Da lukker han øynene en stund og tenker på ansiktet til datteren sin og gravsteinen som ikke er hennes, før han åpner dem igjen og fortsetter undersøkelsen. Alt tyder på at offeret satt på stolen ved det lille bordet da gjerningsmannen angrep henne. Joona prøver å fastslå hvilke bevegelser som har forårsaket hvilke blodflekker. Enhver bloddråpe som faller gjennom luft vil anta form som en kule med en diameter på fem millimeter. Hvis dråpen er mindre enn det, kommer det av en ytre påvirkning som splitter den opp i mindre dråper. Det er da man snakker om blodsprut. Nå står Joona på to stegplater framfor det lille bordet, antakelig på nøyaktig det stedet drapsmannen sto for noen timer siden. Da satt jenta på stolen, på motsatt side av bordet. Joona studerer mønsteret i blodspruten på bordet, snur seg rundt og ser blodflekker høyt oppe på veggen. Slagvåpenet har tydeligvis gjentatte ganger blitt svingt bakover for å hente kraft til et nytt slag, og hver gang har det forandret retning. Joona har allerede oppholdt seg lenger på dette åstedet enn noen annen etterforsker hadde kommet til å gjøre. Likevel var han ikke ferdig. Han snur seg igjen mot jenta i senga, står framfor henne, ser smykket i navlen, leppeavtrykket på vannglasset, observerer at hun har fått fjernet en føflekk like under det høyre brystet, ser de lyse hårstråene på leggene hennes, og et gulnet blåmerke på låret. 43


Han bøyer seg forsiktig over henne. Det er så vidt han kan ane en svak rest av varme fra den nakne kroppen hennes. Han ser på hendene som ligger over ansiktet hennes, og ser at hun ikke har klort på gjerningsmannen, det er ingen hudavskrapninger under neglene. Han tar noen skritt bakover, og ser på henne igjen. Den hvite huden. Hendene over ansiktet. De korslagte anklene. Hun har nesten ikke noe blod på kroppen. Det er bare puta som er gjennomtrukket. Ellers er hun ren. Joona ser seg om i rommet. På veggen bak døra er det montert en liten hylle med to knagger under. På gulvet under hylla står det et par joggesko med en sammenrullet, hvit sokk i hver. På den ene knaggen henger et par blekte jeans i en beltehempe, en collegegenser og en jeansjakke. På hylla ligger det en liten, hvit bh. Joona rører ikke plaggene, men de ser ikke ut til å være blodige. Hun har antakelig kledd av seg og hengt opp klærne sine før hun ble drept. Men hvorfor har hun ikke blod over hele kroppen? Hun må ha hatt noe på seg. Men hva? Det fins ingenting annet her.


16

JOONA GÅR RUNDT på tunet i solskinnet og tenker på at den graden av vold jenta har blitt utsatt for er helt uhyggelig og skremmende, men likevel var kroppen hennes ren og hvit som en stein på stranda. Gunnarsson hadde nevnt at volden mot henne hadde vært aggressiv. Joona tenker at det var utført med stor styrke, nesten desperat styrke, men utover det er kroppen behandlet med forsiktighet. Gunnarsson sitter på panseret til Mercedesen sin og snakker i mobilen. I motsetning til alt annet, så går ikke drapssaker i lås dersom de ikke styres, de har tvert imot en tendens til å løse seg selv. Men Joona har aldri ventet, aldri hatt noen tro på at orden vil gjenopprette seg selv. Han vet selvsagt at morderen nesten alltid er en nærstående som kort tid etter ugjerningen melder seg for politiet og tilstår, men han regner ikke med at det skjer i dette tilfellet. Nå ligger hun på senga, tenker han. Men hun satt ved bordet i bare trusa da hun ble drept. Det er vanskelig å tro at det har skjedd helt lydløst. Det må finnes et vitne på et sted som dette. Noen av jentene har sett eller hørt noe, tenker Joona mens han går over til Veslestua. Noen har antakelig hatt en følelse av hva som ville komme, oppfattet en trussel eller en konflikt. Hunden klynker under treet, biter i remmen til løpestrengen før den begynner å gjø igjen. 45


Joona fortsetter fram til de to mennene som står og snakker sammen utenfor Veslestua. Han skjønner at den ene av dem er åstedskoordinator, en mann i femtiårene med sidelugg og mørkeblå politigenser. Den andre er antakelig ikke fra politiet. Han er ubarbert og har et vennlig, men slitent blikk. – Joona Linna, observatør fra rikskrim, sier han og håndhilser på begge to. – Åke, sier koordinatoren. – Jeg heter Daniel, sier mannen med det slitne blikket. – Jeg er rektor her på gården … Jeg kom så fort jeg fikk vite hva som hadde skjedd. – Har du litt tid? spør Joona. – Jeg vil gjerne møte jentene, og da er det nok best at du er med. – Nå? spør Daniel. – Hvis det er mulig, svarer Joona. Mannen blunker bak brillene, og sier bekymret: – Det er bare det at to av elevene benyttet anledningen til å rømme ut i skogen … – De har kommet til rette, forklarer Joona. – Ja, jeg vet det, men jeg trenger å få snakket med dem, sier Daniel, og smiler plutselig ufrivillig. – De forlanger å få ri på skuldrene til en politimann for å komme tilbake. – Gunnarsson stiller nok opp, svarer Joona og fortsetter fram til det lille, rødmalte huset. Han tenker at han ved dette første møtet skal forsøke å analysere jentene, se hva som foregår mellom dem i rommet, hva som beveger seg i strømmene under overflaten. Hvis noen har sett noe, så pleier de andre i gruppen å vise det ubevisst, snu seg som kompassnåler. Joona vet at han ikke har myndighet til å avhøre noen, men han må bringe på det rene om det fins noen vitner, tenker han idet han bøyer seg og går inn gjennom den lave døra.


17

DET KNAKER I GULVET da Joona går inn i Veslestua og skritter over sko-grensen. Det befinner seg tre jenter i det trange rommet. Den yngste kan ikke være mer enn tolv år. Huden hennes er rosa, og håret rødt som kobber. Hun sitter på gulvet, lent opp mot veggen og ser på tv, hvisker for seg selv og slår deretter bakhodet flere ganger mot veggen, lukker øynene en stund før hun fortsetter å se på tv. De to andre later ikke til å ta noen notis av henne. De ligger bare i den brune manchestersofaen og blar i gamle motemagasiner. En psykolog fra fylkessykehuset i Sundsvall setter seg på gulvet ved siden av den rødhårede jenta. – Jeg heter Lisa, forsøker hun vennlig. – Hva heter du? Jenta flytter ikke blikket fra tv-en. Det er en reprise av serien Blue Water High. Volumet er skrudd høyt på, og det kjølige, blå lyset fra tv-en brer seg i rommet. – Har du hørt eventyret om Tommeliten? spør Lisa. – Jeg føler meg ofte som ham. Liten som en tommeltott … Hvordan føler du deg? – Som Jack the Ripper, svarer jenta med den lyse stemmen sin, uten å ta blikket fra tv-en. Joona fortsetter inn i rommet og setter seg i en lenestol framfor tv-en. Den ene jenta i sofaen ser på ham med store øyne, men slår smilende ned blikket idet han hilser. Hun er kraftig, har nedbitte negler og er kledd i jeans og en svart trøye med påskriften «Razors pain you less than life». Hun har blå øyeskygge og en glitrende hårstrikk rundt håndleddet. Den andre jenta ser eldre ut og har på seg en oppklippet 47


t-skjorte med hestemotiv, en rosenkrans med hvite perler om halsen, merker etter injeksjoner i albuene, og en sammenrullet militærjakke til hodepute. – Indie? spør den eldste av dem dempet. – Gikk du inn og kikket før politiet kom? – Jeg ville ikke ha mareritt, svarer den kraftige jenta sløvt. – Stakkars lille Indie, erter den andre. – Hva er det med det? – Du er liksom redd for mareritt når … – Ja, det er jeg. – Noe så jævla … ler hun, – noe så jævla ego … – Hold kjeften din, Caroline, roper den rødhårede jenta. – Miranda er myrdet, fortsetter Caroline. – Det er kanskje litt verre enn at … – Jeg er bare glad til for å slippe henne, sier Indie. – Du er helt sjuk, sier Caroline og gliser. – Hun var for faen sjuk, hun brente meg med en sigarett og … – Men slutt å bitche, avbryter den rødhårede jenta. – Og hun slo meg med hoppetauet, fortsetter Indie. – Du er virkelig en bitch, sukker Caroline. – Ja visst, jeg kan godt si det høyt hvis det får deg til å føle deg bedre, sier Indie hånlig. – Det er kjempetrist at en idiot er død, men jeg … Den lille rødhårede jenta slår hodet mot veggen igjen og lukker deretter øynene. Ytterdøra går opp og de to elevene som rømte kommer inn sammen med Gunnarsson.


18

JOONA SITTER TILBAKELENT, ansiktet hans er rolig, den mørke jakka er åpen, den muskuløse kroppen er avslappet, men øynene hans er grå som en islagt bukt der han sitter og iakttar jentene som kommer inn. De andre elevene buer høyt og ler. Lu Chu går med overdrevne hoftevrikk og gjør et V-tegn med fingrene. – Lesbian loser, roper Indie. – Vi kan ta en dusj sammen, svarer Lu Chu. Terapeuten Daniel Grim kommer inn i stua etter elevene. Det er tydelig at han prøver å få Gunnarsson til å høre på ham. – Jeg vil bare at dere er litt forsiktige med jentene, sier Daniel, og demper seg litt før han fortsetter. – Dere skremmer dem, bare ved at dere er her … – Ikke vær engstelig, sier Gunnarsson beroligende. – Men jeg er det, svarer Daniel ærlig. – Hva? – Jeg er faktisk engstelig, sier han. – Det er i tilfelle ditt problem, sukker Gunnarsson. – Da får du bare holde deg unna og la meg gjøre jobben min. Joona ser at Daniel er ubarbert, og at t-skjorta under jakka sitter på vranga. – Jeg prøver bare å forklare at for disse jentene representerer ikke politiet trygghet. – Jo-o, sier Caroline på fleip. – Hyggelig å høre, sier Daniel til henne med et smil før han henvender seg til Gunnarsson igjen. – Men alvorlig talt … for 49


de fleste av elevene våre har politiet vært en del av livene deres når de har hatt det som verst. Joona ser at Daniel forstår at han er til bry fra politiets synspunkt, men at han likevel velger å ta opp et annet spørsmål: – Jeg snakket med koordinatoren her utenfor, om innkvartering for … – Én ting av gangen, avbryter Gunnarsson. – Det er viktig fordi … – Fitte, sier Indie irritert. – Piss i buksa, ypper Lu Chu tilbake. – Fordi det kan være skadelig for elevene å bli tvunget til å bo her i natt. – Skal de ta inn på hotell? spør Gunnarsson. – Du burde faen meg bli myrda! skriker Almira og kaster et drikkeglass mot Indie. Det knuses mot veggen, vann spruter utover og glasskårene faller på gulvet. Daniel skynder seg fram, Almira snur seg bort, men Indie rekker å slå knyttneven i ryggen hennes flere gangen før Daniel får skilt dem. – Skjerp dere, for faen! brøler han. – Almira er en jævla fitte som … – Ro deg ned, Indie, sier han og tar tak rundt begge håndleddene hennes. – Vi har snakket om dette – ikke sant? – Jo, svarer hun roligere. – Du er en snill jente, sier han og smiler. Hun nikker og begynner å plukke opp glasskår sammen med Almira. – Jeg henter støvsugeren, sier Daniel og går ut av Veslestua. Han lukker døra utenfra, den glir opp igjen, og han slår den igjen så hardt at bildet med Carl Larsson-motivet skramler mot veggen. – Hadde Miranda noen fiender? sier Gunnarsson som et åpent spørsmål til alle i rommet. – Nei, svarer Almira med et fnis. Indie skuler på Joona. – Hør etter nå! sier Gunnarsson med myndig røst. – Dere skal bare svare på spørsmålene våre, uten å rope og skrike og 50


tulle og tøyse. Det kan ikke være så forbanna vanskelig, eller hva? – Kommer an på spørsmålene, svarer Caroline rolig. – Jeg kommer nok til å rope og skrike, mumler Lu Chu. – Fleip eller fakta, sier Indie og peker smilende på Joona. – Fakta, svarer Joona. – Det er jeg som leder forhøret, protesterer Gunnarsson. – Hva betyr dette? spør Joona og holder hendene sine for ansiktet. – Hva, da? Jeg vet ikke, svarer Indie. – Vicky og Miranda drev med det der … – Jeg orker ikke mer, avbryter Caroline. – Du så ikke Miranda, hun lå akkurat sånn, det var så mye blod, det var blod overalt og … Stemmen hennes sprekker og hun begynner å gråte. Psykologen går bort til henne og prøver med dempet stemme å roe henne. – Hvem er Vicky? spør Joona og reiser seg fra lenestolen. – Hun er den nyeste eleven her på … – Men hvor faen er hun? avbryter Lu Chu. – Hvilket av rommene er hennes? spør Joona kjapt. – Hun har vel stukket av gårde til knullegutten sin, sier Tuula. – Vi pleier å hamstre Stesolid og sove som … – Hvem er det vi snakker om nå? spør Gunnarsson med hevet stemme. – Vicky Bennet, svarer Caroline. – Jeg har ikke sett henne i hele … – Hvor faen er hun? – Vicky har så jævla mange bokstaver, sier Lu Chu og ler høyt. – Slå av tv-en, sier Gunnarsson stresset. – Nå vil jeg at alle roer seg ned og … – Ikke skrik, skriker Tuula og skrur opp lyden. Joona setter seg på huk framfor Caroline, fanger blikket hennes og holder det med en alvorlig ro. – Hvilket av rommene bor Vicky på? – Det siste, i enden av korridoren, svarer Caroline. 51

Profile for Cappelen Damm AS

Ildvitnet av Lars Kepler  

Et uhyggelig mord skjer på en institusjon for «vanskelige» tenåringsjenter. Ingen har sett noe. Ingen vil fortelle noe. Sporene fører Joonna...

Ildvitnet av Lars Kepler  

Et uhyggelig mord skjer på en institusjon for «vanskelige» tenåringsjenter. Ingen har sett noe. Ingen vil fortelle noe. Sporene fører Joonna...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded