I mørket

Page 1



Cara Hunter

I mørket Oversatt av Ulrik Farestad


Cara Hunter Originalens tittel: In the Dark Oversatt av Ulrik Farestad Copyright © Cara Hunter, 2018 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-66173-1 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Karina Vegas/Arcangel Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til «Burke og Heath» For mange glade dager



Prolog

Hun åpner øynene, men mørket er så tett at hun kunne hatt bind for dem. Hun kjenner tyngden av den rå, gamle luften som ingen har pustet i på lange tider. De andre sansene bråvåkner. Den dryppende stillheten, kulden, lukten. Mugg, og noe mer ubestemmelig, noe dyrisk og stramt. Hun beveger fingrene og kjenner grus og fukt under jeansen. Så demrer det for henne – hun husker hvordan hun havnet her, hvorfor det skjedde. Hvordan kunne hun være så dum? Hun kveler den sviende panikken og prøver å reise seg, men synker sammen. Hun fyller lungene med luft og roper så det ljomer i veggene. Hun roper og roper og roper, til halsen verker. Men ingen kommer. Ingen kan høre henne. Igjen lukker hun øynene, og varme, sinte tårer triller nedover ansiktet. Hun er stiv av raseri og selvbebreidelse og klarer knapt å tenke på noe annet, helt til hun farer sammen av skrekk da de første små, spisse beina beveger seg over huden.



April er den grusomste måneden, har noen sagt. Det var neppe en kriminaletterforsker. Grusomheter skjer til alle tider; jeg har sett det selv. Men kulden og mørket gjør konturene uklare. Sollys og fuglesang kan virke brutale i denne jobben. Det er kanskje på grunn av kontrasten. Død og håp. Denne fortellingen begynner med håp. Første mai, første vårdag – første ordentlige vårdag. Hvis du har vært i Oxford, vet du hva jeg snakker om. Her er det alt eller ingenting – steinene blir pissfarget i regnet, men når solen skinner og collegebygningene ser ut som utskårne skyer, finnes det ikke noe vakrere sted i hele verden. Og det sier en kynisk gammel purk. Om morgenen første mai viser byen seg fra sin mest eksentriske, mest særegne side. Det er hedendom, kristendom og en dose vanvidd, og ofte er det vanskelig å skjelne mellom hva som er hva. Guttekor synger i soloppgangen fra toppen av et tårn. Folkemusikere stimler sammen rundt nattåpne burgerboder. Pubene åpner seks om morgenen, og halvparten av studentmassen er fremdeles fulle fra natten før. Selv de sobre beboerne fra Nord-Oxford dukker opp i horder med blomster i håret (nei, jeg kødder ikke). Det var mer enn tjuefem tusen mennesker der i fjor. En fyr hadde kledd seg ut som et tre. Du skjønner hva jeg mener. Første mai er en merkedag i politiets kalender, i alle tilfeller. De som havner på vaktlisten den dagen, har likevel ikke trukket det korteste strået. Den tidlige starten kan 9


være drepen, men det blir sjelden bråk, og vi blir bestukket med kaffe og baconsandwicher. Det ble vi i alle fall sist jeg var med. Men da gikk jeg fremdeles i uniform. Det var før jeg begynte i kriminalpolitiet – før jeg ble etterforsker. I år er det annerledes. I år er det ikke bare den tidlige starten som er drepen. * * * Mark Sexton er nesten en time forsinket da han kommer frem til huset. Det skulle ha vært en kjapp kjøretur, men trafikken på M40 sto stille, og køen strakte seg helt til Banbury Road. Og da han svinger inn på Frampton Road, er oppkjørselen hans blokkert av en håndverkerbil. Sexton banner, setter Cayennen i revers og rygger med hvinende dekk. Deretter slår han opp døren, går ut på gaten og klarer så vidt å unngå pølen med oppkast på asfalten. Han kikker forferdet ned og undersøker skoene. Hva er det med denne fordømte byen i dag? Så låser han bilen, strener bort til inngangsdøren og roter i lommene etter nøklene. Stillasene er på plass, i det minste. Overtagelsen tok lengre tid enn forventet, men hvis de er heldige, er alt klart til jul. Han tapte en budrunde på et hus på den andre siden av Woodstock Road, og måtte tøye budsjettet for å kjøpe dette, men det kommer til å bli en gullgruve når han er ferdig. Resten av boligmarkedet har stagnert, men prisene går aldri ned i denne byen, takket være kineserne og russerne. Det er bare en time til London, og like ved ligger det en utmerket privatskole som guttene kan gå på. Kona likte ikke tanken på å bo i tomannsbolig, men huset er – som han sa til henne – jævlig svært. Det er ekte viktoriansk, med fire etasjer og en underetasje som han har tenkt å innrede som eksklusiv vinkjeller og hjemmekino (noe han ennå ikke har nevnt for henne). Naboen er bare en gammel tulling – han kommer neppe til å feste til sent på natt. Hagen hans er riktignok litt forsømt, men de kan alltids slenge opp noen espalierer. 10


Landskapsarkitekten nevnte noe om sammenflettede trær. De koster tusen spenn stykket, men sørger for øyeblikkelig skjerming. Det løser imidlertid ikke problemet på forsiden. Han kaster et blikk på den rustne Cortinaen som står på mursteiner utenfor nummer 33, og de tre syklene som er lenket til en trestamme – stabelen med paller har begynt å råtne, og de svarte søppelsekkene på fortauet flommer over med tomme ølbokser. De var der sist han var innom her, for to uker siden. Han stakk en lapp gjennom døren til den gamle tullingen og ba ham fjerne dem. Det har han åpenbart ignorert. Døren går opp. Det er Tim Knight, arkitekten, med sammenrullede plantegninger i hånden. Han smiler bredt og vinker oppdragsgiveren til seg. «Mr. Sexton – godt å se deg igjen. Jeg tror du kommer til å bli fornøyd med fremdriften vår.» «Det håper jeg, for svarte,» sier Sexton ironisk. «Denne morgenen kan ikke bli verre.» «La oss begynne øverst.» De to mennene går opp, og skrittene gir gjenlyd i det nakne treverket. Ovenpå står lokalradioen på full guffe, og det er håndverkere i de fleste rommene. To gipsarbeidere holder på i øverste etasje, en rørlegger jobber på badet ved hovedsoverommet, og en spesialist er i ferd med å restaurere vindusrammene. Et par av arbeiderne kikker bort på Sexton, men han unngår blikkontakt. Han har tatt frem nettbrettet og kommenterer og stiller spørsmål om nesten alle arbeidene. Til slutt går de til påbygget på baksiden, hvor det gamle mursteinsskuret er revet og skal erstattes med et svært rom av glass og stål. Bortenfor trærne i bunnen av den skrånende hagen kan de så vidt skimte Crescent Square, elegant og georgiansk. Sexton skulle ønske han hadde råd til et av husene der, men boligprisene har steget fem prosent siden han kjøpte dette, så han skal ikke klage. Han får arkitekten til å gå gjennom planene for kjøkkenet («Fy fader, man får ikke mye for seksti tusen pund, eller hva? Skulle tro man 11


fikk med en skarve vaskemaskin på kjøpet»), og så snur han seg og ser etter døren til kjellertrappen. Knight ser litt engstelig ut. «Ah, jeg skulle akkurat til å nevne det. Det har oppstått en liten forsinkelse i kjelleren.» Øynene til Sexton blir smale. «Hva mener du med forsinkelse?» «Trevor ringte meg i går. De har funnet et problem med skilleveggen. Det kan hende vi trenger en ordentlig juridisk avtale før vi får fikset det – arbeidet kommer til å påvirke naboen.» Sexton skjærer en grimase. «Faen heller, vi har ikke råd til å leie inn advokater. Hva slags problem er det?» «De begynte å fjerne murpussen for å installere nye kabler, og oppdaget at murverket er i temmelig dårlig forfatning. Gud vet hvor lenge det er siden Mrs. Pardew var der nede sist.» «Dumme kjerring,» mumler Sexton, men Knight bestemmer seg for å ignorere det. Denne jobben er svært lukrativ. «Det har seg i hvert fall sånn,» sier han, «at en av de yngre karene ikke oppdaget svakheten i tide. Men ta det med ro, bygningsingeniøren kommer i morgen …» Sexton har allerede dyttet seg forbi ham. «Jeg vil se det selv, for helvete.» Det flimrer i lyspæren i kjellertrappen mens de to mennene går ned. Hele stedet stinker av mugg. «Pass på hvor du går,» sier Knight. «Noen av trinnene er utrygge. Du kan knekke nakken i mørket her nede.» «Har du en lommelykt?» roper Sexton, som går et par meter foran. «Jeg ser faen meg ingenting.» Knight gir ham en, og Sexton skrur den på. Han får øye på problemet med det samme. Malingen skaller av, restene av murpussen er gulnet, og de fleste mursteinene under er porøse og grå av tørket mugg. En sprekk som er like bred som en finger, går fra gulvet til taket. Den var der ikke før. «Herregud, må vi understøtte hele jævla huset? Hvordan kunne inspektøren unngå å oppdage det?» 12


Knight setter opp en beklagende mine. «Mrs. Pardew hadde ting stående langs hele den veggen. Han har sikkert ikke kommet til.» «Jeg vil i alle fall vite hvorfor det ikke var noen som hadde oppsyn med den lille tosken som har revet ut biter av veggen min …» Han løfter et av verktøyene opp fra gulvet og begynner å dunke på mursteinene. Arkitekten tar et skritt frem. «Jeg ville ikke ha gjort det, alvorlig talt …» En murstein løsner, og så enda en, og en hel bit av veggen raser ut og blir til støv foran føttene deres. Skoene til Sexton unnslipper ikke denne gangen, men han legger ikke merke til det. Han stirrer på veggen og måper. Det er et hull der, omtrent fem centimeter bredt. Og i mørket innenfor skimter han et ansikt. * * * På St. Aldate politistasjon er Gareth Quinn, nyutnevnt kriminalførstebetjent, i ferd med å sette til livs sin andre kaffekopp og tredje toastskive, og han har slengt det dyre slipset over skulderen for å redde det unna smulene. Det dyre slipset står i stil med den dyre dressen og holdningen hans for øvrig, som utstråler at han er litt for smart til å være en vanlig politimann. Både i klesveien og i hodet, selvfølgelig. Resten av kontoret til kriminalavdelingen er halvtomt – foreløpig er det bare Chris Gislingham og Verity Everett som har kommet. Teamet har ingen store saker for tiden, og kriminaletterforsker Fawley skal være på konferanse hele dagen, så dette er en sjelden anledning til å unne seg en sen start, før man kan la seg friste av etterslepet med papirarbeid. Et stille øyeblikk. Støvet svever i lyset som skråner gjennom persiennene. Quinn rasler med avisen, det dufter av kaffe. Så ringer telefonen. Klokken er 09.17. Quinn strekker ut hånden og løfter røret. «Kriminalavdelingen.» Og så: «Pokker. Er du sikker?» 13


Gislingham og Everett kikker opp. Gislingham, som gjerne blir omtalt som «robust» og «solid», og ikke bare fordi han begynner å bli litt fyldig rundt livet. Gislingham, som i motsetning til Quinn ikke er blitt førstebetjent, og neppe kommer til å bli det, alderen tatt i betraktning. Men ikke døm ham etter det. Alle kriminalavdelinger trenger en Gislingham, og hvis du noensinne holder på å drukne, kan du håpe at det er en sånn fyr som holder i den andre enden av tauet. Everett bør heller ikke dømmes etter utseendet: Hun ser kanskje ut som en trettifem år gammel miss Marple, men hun er akkurat like jernhard som henne. Eller som Gislingham pleier å si: Ev må ha vært blodhund i et tidligere liv. Quinn snakker fremdeles i telefonen. «Og det er ingen som åpner når de ringer på hos naboen? Greit. Nei … vi tar saken. Be politibetjentene om å møte oss der, og sørg for at de sender minst én kvinne.» Gislingham har allerede tatt på seg jakken. Quinn legger på, tar en siste bit av toasten og reiser seg. «Det var sentralbordet. Noen har ringt fra Frampton Road – de sier de har funnet en jente i nabokjelleren.» «I kjelleren?» sier Everett og sperrer opp øynene. «Noen slo hull i veggen ved en feil. Det bor visst en eldre fyr i huset, men de får ikke tak i ham.» «Helvete.» «Jepp. En treffende beskrivelse.» Da de stanser utenfor huset, har det allerede samlet seg en tilskuerskare der. Noen av dem er åpenbart håndverkere fra nummer 31, som er glade for å slippe å jobbe uten å få kjeft av Sexton, andre er sikkert naboer, og dessuten er det kommet noen temmelig medtatte festdeltagere, med blomster i hatten og ølboks i hånden. Den surrealistiske atmosfæren blir ikke akkurat dempet av den store oppblåsbare kuen som er plassert ved fortauskanten, med en blomstret duk over ryggen og påskeliljer rundt hornene. Et par morrisdansere har satt i gang en improvisert forestilling på fortauet. 14


«Dæven,» sier Gislingham da Quinn skrur av motoren. «Tror du vi kan gi dem bot for feilparkering?» De går ut av bilen og over veien, akkurat idet to patruljebiler stanser på den andre siden. En av kvinnene i mengden plystrer etter Quinn og brister i latter da han snur seg og ser på henne. Tre uniformerte betjenter kommer ut av bilene. En av dem bærer på en rambukk; den kvinnelige betjenten er Erica Somer. Gislingham legger merke til at hun og Quinn veksler blikk, og at hun smiler litt da hun ser hvor flau han blir. Det er altså sånn det er, tenker han. Han har hatt en mistanke om at det var noe på gang mellom dem. Som han sa til Janet forleden: Han har sett dem sammen ved kaffemaskinen så mange ganger at det ikke kan være tilfeldig. Ikke dermed sagt at han klandrer Quinn – hun ser veldig bra ut, selv i uniform og fornuftige sko. Men han håper hun ikke har for store forventninger. Hvis Quinn var en hund, ville han aldri fått navnet Trofast. «Vet vi navnet på gamlingen som bor her?» spør Quinn. «Det er en viss Mr. William Harper, sjef,» sier Somer. «Vi har tilkalt ambulanse, i tilfelle det faktisk er en jente der nede.» «Jeg vet hva jeg så, for svarte.» Quinn snur seg. Mannen har på seg en sånn dress som Quinn ville ha kjøpt hvis han hadde hatt bedre råd. Tettsittende, av silke, og med vinrødt fôr som glinser mot en rutete, lilla skjorte og et rosa slips med prikker. Han oser av finans. Og intens forbitrelse. «Hør her,» sier mannen, «hvor lang tid kommer det til å ta? Jeg har et møte med advokaten min klokken tre, og hvis trafikken er like treg på veien tilbake …» «Unnskyld, sir, hvem er du?» «Mark Sexton. Jeg eier naboseksjonen.» «Det var du som ringte oss?» «Ja, det var meg. Jeg var nede i kjelleren sammen med arkitekten, og en bit av veggen raste ut. Det er en jente der inne. Jeg vet hva jeg så, og jeg er, i motsetning til denne gjengen, klinkende edru. Spør Knight – han så det samme som meg.» 15


«Greit,» sier Quinn og gir tegn til betjenten med rambukken. «La oss sette i gang. Og sørg for å holde styr på folkene på fortauet, er du snill. Det er faen meg som en scene fra The Wicker Man, dette her.» Da Quinn går sin vei, roper Sexton etter ham: «Hei, hva med håndverkerne mine? Når kan de komme inn i huset igjen?» Quinn ignorerer ham, men Gislingham klapper ham på skulderen idet han går forbi. «Sorry, kompis,» sier han muntert, «den flotte oppussingen din får bare vente.» Da Quinn har kommet opp trappen, banker han på inngangsdøren. «Mr. Harper! Dette er Thames Valley Police. Du må åpne døren hvis du er hjemme, ellers er vi nødt til å bryte oss inn.» Stillhet. «Greit,» sier Quinn og nikker til politibetjenten. «Sett i gang.» Døren er mer solid enn forventet, med tanke på tilstanden til resten av huset, men hengslene løsner på det tredje slaget. En av tilskuerne jubler bedugget, de andre presser på for å se hva som skjer. Quinn og Gislingham går inn og lukker døren bak seg. Inne i huset er det helt stille. De hører fremdeles bjellene til morrisdanserne, og et par fluer som summer et sted i den innstengte luften. Det er tydelig at stedet ikke er blitt pusset opp på flere tiår – tapetet flasser av veggene, taket henger ned og har flere brune flekker. På gulvet er det fullt av aviser. Quinn beveger seg langsomt bortover gangen. Det knirker i de gamle plankene, og skoene skraper mot avispapiret. «Er det noen her? Mr. Harper? Vi er fra politiet.» Og så hører han det. Klynking. Like ved. Han stanser et øyeblikk og prøver å oppfatte hvor det kommer fra, og så springer han frem og river opp en dør under trappen. På toalettet sitter en gammel mann, kun iført vest. Svarte, strittende hårdotter er klistret til hodebunnen og skuldrene. Underbuksene ligger rundt anklene, og penisen og testik16


lene henger slapt mellom beina. Han kryper sammen da han ser Quinn, og mumler mens han griper tak i toalettsetet med knoklete fingre. Han er møkkete, og det er dritt på gulvet. Somer roper fra inngangsdøren. «Førstebetjent Quinn? Ambulansen er her, hvis du trenger den.» «Takk og pris for det – send dem inn, er du snill.» Somer trer til side og slipper inn to menn i grønne drakter. En av dem setter seg på kne ved den gamle mannen. «Mr. Harper? Det er ingenting å være redd for. Vi skal bare ta en rask kikk på deg.» Quinn gir tegn til Gislingham, og de beveger seg videre mot kjøkkenet. Gislingham plystrer idet døren går opp. «Ring Historisk museum.» En eldgammel gasskomfyr, brune og oransje fliser fra syttitallet, oppvaskkum av metall. Ved et respatexbord står det fire ulike stoler. Alle overflatene er dekket av skittent servise og tomme ølflasker, og fluene svermer rundt de halvfulle hermetikkboksene. Vinduene er lukket, og skoene klistrer seg til linoleumen på gulvet. Bak en glassdør med perlegardin kan de se en vinterhage, og det er en annen dør der som sikkert leder til kjelleren. Den er låst, men de finner et nøkkelknippe på en spiker. Gislingham tar det, fomler litt og finner riktig nøkkel på tredje forsøk. Den er rusten, men han får vridd den rundt uten problemer. Så åpner han døren, skrur på lyset og går til side for å slippe inn Quinn. De beveger seg langsomt ned trappen, trinn for trinn, mens lysstoffrørene hveser over dem. «Hallo? Er det noen her?» De skjelner omgivelsene i det svake lyset. Kjelleren er tom, foruten noen pappesker, svarte søppelsekker, en gammel lampe og et tinnkar fullt av søppel. Ellers er det ingenting å se. De står og kikker på hverandre, og hjertene dunker så hardt at de knapt kan høre noe annet. «Hva var det?» hvisker Gislingham plutselig. «Det er noe som skraper. Rotter?» 17


Quinn skvetter ufrivillig og ser seg omkring på gulvet. Jævla rotter, det er det verste han vet. Gislingham kikker rundt seg igjen og myser i halvmørket. Han skulle ha tatt med lommelykten fra bilen. «Hva er det der borte?» Da han baner seg i vei gjennom haugen av esker, oppdager de med ett at kjelleren er mye større enn de trodde. «Quinn, det er enda en dør her. Kan du hjelpe meg?» Han prøver å åpne den, men den rikker seg ikke. Den er festet med en bolt øverst, men selv om Quinn omsider får løsnet den, vil døren fremdeles ikke gå opp. «Den er sikkert låst,» sier Gislingham. «Har du med deg nøkkelknippet?» Det er enda vanskeligere å finne den riktige nøkkelen i halvmørket, men de klarer det til slutt. Så legger de skulderen mot døren og dytter, og idet den går langsomt opp, slår en bølge av illeluktende luft mot dem, og de må ta seg til munnen for å holde ut stanken. Foran dem ligger det en ung kvinne på betonggulvet. Jeansen hennes er revet opp ved knærne, og hun har på seg en fillete kardigan som sikkert har vært gul en gang i tiden. Munnen er åpen, og øynene er lukket. Huden er likblek i det gustne lyset. Men det er noe annet der. Noe de ikke var forberedt på. Noen sitter ved siden av og trekker henne i håret. Et lite barn. * * * Og hvor var jeg mens dette pågikk? Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg drev med noe tøft og imponerende, at jeg var utplassert i overvåkningspolitiet og bekjempet terrorisme, men den kjedelige sannheten er at jeg var på seminar i Warwick: «Samfunnsorientert politivirksomhet i det 21. århundre». Vi er sannelig heldige, vi med høyere grader. Etter en overdose med PowerPoint, og en latterlig tidlig start, tok jeg meg i å tenke at de uniformerte betjentene har 18


det bedre på første maimorgen. Så ringer telefonen. Først får jeg et sint blikk fra den geskjeftige kvinnen som arrangerer kurset, og som har bedt oss om å skru av mobilen, og da jeg sniker meg ut, hører jeg et oppgitt sukk. Hun er sikkert redd for at jeg ikke skal komme tilbake. «De har kjørt jenta til John Radcliffe Hospital,» sier Quinn. «Hun er ganske forkommen – det er tydelig at hun ikke har spist på en god stund, og hun er alvorlig dehydrert. Det var én vannflaske i rommet, men jeg antar at hun har gitt mesteparten av vannet til ungen. Legene kan sikkert si mer når de har foretatt en ordentlig undersøkelse.» «Og gutten?» «Han har ennå ikke sagt noe. Men herregud, han kan ikke være stort eldre enn to år – hva kan han fortelle oss? Den stakkars lille fyren ville ikke ha Gis eller meg i nærheten, så Somer dro sammen med ham i ambulansen. Vi arresterte Harper på stedet, men da vi prøvde å få ham ut av huset, begynte han å sparke og skjelle oss ut. Jeg vedder på at han har alzheimer.» «Hør her, jeg vet at jeg ikke trenger å si det, men hvis Harper er i en sårbar tilstand, er det viktig at vi følger reglene.» «Jeg vet det. Vi har sørget for det. Jeg har snakket med sosialomsorgen. Og ikke bare på grunn av ham. Gutten trenger også hjelp.» Vi blir tause, og jeg antar at han tenker det samme som jeg. Det er godt mulig at dette er et barn som aldri har vært noe annet sted – som ble født der nede. I mørket. «Greit,» sier jeg. «Jeg drar nå, og er der før tolv.» * * *

19


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.