I mørket
Cara Hunter
I mørket Oversatt av Ulrik Farestad
Cara Hunter Originalens tittel: In the Dark Oversatt av Ulrik Farestad Copyright © Cara Hunter, 2018 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-53694-7 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Karina Vegas/Arcangel Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til «Burke og Heath» For mange glade dager
Prolog
Hun åpner øynene, men mørket er så tett at hun kunne hatt bind for dem. Hun kjenner tyngden av den rå, gamle luften som ingen har pustet i på lange tider. De andre sansene bråvåkner. Den dryppende stillheten, kulden, lukten. Mugg, og noe mer ubestemmelig, noe dyrisk og stramt. Hun beveger fingrene og kjenner grus og fukt under jeansen. Så demrer det for henne – hun husker hvordan hun havnet her, hvorfor det skjedde. Hvordan kunne hun være så dum? Hun kveler den sviende panikken og prøver å reise seg, men synker sammen. Hun fyller lungene med luft og roper så det ljomer i veggene. Hun roper og roper og roper, til halsen verker. Men ingen kommer. Ingen kan høre henne. Igjen lukker hun øynene, og varme, sinte tårer triller nedover ansiktet. Hun er stiv av raseri og selvbebreidelse og klarer knapt å tenke på noe annet, helt til hun farer sammen av skrekk da de første små, spisse beina beveger seg over huden.
April er den grusomste måneden, har noen sagt. Det var neppe en kriminaletterforsker. Grusomheter skjer til alle tider; jeg har sett det selv. Men kulden og mørket gjør konturene uklare. Sollys og fuglesang kan virke brutale i denne jobben. Det er kanskje på grunn av kontrasten. Død og håp. Denne fortellingen begynner med håp. Første mai, første vårdag – første ordentlige vårdag. Hvis du har vært i Oxford, vet du hva jeg snakker om. Her er det alt eller ingenting – steinene blir pissfarget i regnet, men når solen skinner og collegebygningene ser ut som utskårne skyer, finnes det ikke noe vakrere sted i hele verden. Og det sier en kynisk gammel purk. Om morgenen første mai viser byen seg fra sin mest eksentriske, mest særegne side. Det er hedendom, kristendom og en dose vanvidd, og ofte er det vanskelig å skjelne mellom hva som er hva. Guttekor synger i soloppgangen fra toppen av et tårn. Folkemusikere stimler sammen rundt nattåpne burgerboder. Pubene åpner seks om morgenen, og halvparten av studentmassen er fremdeles fulle fra natten før. Selv de sobre beboerne fra Nord-Oxford dukker opp i horder med blomster i håret (nei, jeg kødder ikke). Det var mer enn tjuefem tusen mennesker der i fjor. En fyr hadde kledd seg ut som et tre. Du skjønner hva jeg mener. Første mai er en merkedag i politiets kalender, i alle tilfeller. De som havner på vaktlisten den dagen, har likevel ikke trukket det korteste strået. Den tidlige starten kan 9
være drepen, men det blir sjelden bråk, og vi blir bestukket med kaffe og baconsandwicher. Det ble vi i alle fall sist jeg var med. Men da gikk jeg fremdeles i uniform. Det var før jeg begynte i kriminalpolitiet – før jeg ble etterforsker. I år er det annerledes. I år er det ikke bare den tidlige starten som er drepen. * * * Mark Sexton er nesten en time forsinket da han kommer frem til huset. Det skulle ha vært en kjapp kjøretur, men trafikken på M40 sto stille, og køen strakte seg helt til Banbury Road. Og da han svinger inn på Frampton Road, er oppkjørselen hans blokkert av en håndverkerbil. Sexton banner, setter Cayennen i revers og rygger med hvinende dekk. Deretter slår han opp døren, går ut på gaten og klarer så vidt å unngå pølen med oppkast på asfalten. Han kikker forferdet ned og undersøker skoene. Hva er det med denne fordømte byen i dag? Så låser han bilen, strener bort til inngangsdøren og roter i lommene etter nøklene. Stillasene er på plass, i det minste. Overtagelsen tok lengre tid enn forventet, men hvis de er heldige, er alt klart til jul. Han tapte en budrunde på et hus på den andre siden av Woodstock Road, og måtte tøye budsjettet for å kjøpe dette, men det kommer til å bli en gullgruve når han er ferdig. Resten av boligmarkedet har stagnert, men prisene går aldri ned i denne byen, takket være kineserne og russerne. Det er bare en time til London, og like ved ligger det en utmerket privatskole som guttene kan gå på. Kona likte ikke tanken på å bo i tomannsbolig, men huset er – som han sa til henne – jævlig svært. Det er ekte viktoriansk, med fire etasjer og en underetasje som han har tenkt å innrede som eksklusiv vinkjeller og hjemmekino (noe han ennå ikke har nevnt for henne). Naboen er bare en gammel tulling – han kommer neppe til å feste til sent på natt. Hagen hans er riktignok litt forsømt, men de kan alltids slenge opp noen espalierer. 10
Landskapsarkitekten nevnte noe om sammenflettede trær. De koster tusen spenn stykket, men sørger for øyeblikkelig skjerming. Det løser imidlertid ikke problemet på forsiden. Han kaster et blikk på den rustne Cortinaen som står på mursteiner utenfor nummer 33, og de tre syklene som er lenket til en trestamme – stabelen med paller har begynt å råtne, og de svarte søppelsekkene på fortauet flommer over med tomme ølbokser. De var der sist han var innom her, for to uker siden. Han stakk en lapp gjennom døren til den gamle tullingen og ba ham fjerne dem. Det har han åpenbart ignorert. Døren går opp. Det er Tim Knight, arkitekten, med sammenrullede plantegninger i hånden. Han smiler bredt og vinker oppdragsgiveren til seg. «Mr. Sexton – godt å se deg igjen. Jeg tror du kommer til å bli fornøyd med fremdriften vår.» «Det håper jeg, for svarte,» sier Sexton ironisk. «Denne morgenen kan ikke bli verre.» «La oss begynne øverst.» De to mennene går opp, og skrittene gir gjenlyd i det nakne treverket. Ovenpå står lokalradioen på full guffe, og det er håndverkere i de fleste rommene. To gipsarbeidere holder på i øverste etasje, en rørlegger jobber på badet ved hovedsoverommet, og en spesialist er i ferd med å restaurere vindusrammene. Et par av arbeiderne kikker bort på Sexton, men han unngår blikkontakt. Han har tatt frem nettbrettet og kommenterer og stiller spørsmål om nesten alle arbeidene. Til slutt går de til påbygget på baksiden, hvor det gamle mursteinsskuret er revet og skal erstattes med et svært rom av glass og stål. Bortenfor trærne i bunnen av den skrånende hagen kan de så vidt skimte Crescent Square, elegant og georgiansk. Sexton skulle ønske han hadde råd til et av husene der, men boligprisene har steget fem prosent siden han kjøpte dette, så han skal ikke klage. Han får arkitekten til å gå gjennom planene for kjøkkenet («Fy fader, man får ikke mye for seksti tusen pund, eller hva? Skulle tro man 11
fikk med en skarve vaskemaskin på kjøpet»), og så snur han seg og ser etter døren til kjellertrappen. Knight ser litt engstelig ut. «Ah, jeg skulle akkurat til å nevne det. Det har oppstått en liten forsinkelse i kjelleren.» Øynene til Sexton blir smale. «Hva mener du med forsinkelse?» «Trevor ringte meg i går. De har funnet et problem med skilleveggen. Det kan hende vi trenger en ordentlig juridisk avtale før vi får fikset det – arbeidet kommer til å påvirke naboen.» Sexton skjærer en grimase. «Faen heller, vi har ikke råd til å leie inn advokater. Hva slags problem er det?» «De begynte å fjerne murpussen for å installere nye kabler, og oppdaget at murverket er i temmelig dårlig forfatning. Gud vet hvor lenge det er siden Mrs. Pardew var der nede sist.» «Dumme kjerring,» mumler Sexton, men Knight bestemmer seg for å ignorere det. Denne jobben er svært lukrativ. «Det har seg i hvert fall sånn,» sier han, «at en av de yngre karene ikke oppdaget svakheten i tide. Men ta det med ro, bygningsingeniøren kommer i morgen …» Sexton har allerede dyttet seg forbi ham. «Jeg vil se det selv, for helvete.» Det flimrer i lyspæren i kjellertrappen mens de to mennene går ned. Hele stedet stinker av mugg. «Pass på hvor du går,» sier Knight. «Noen av trinnene er utrygge. Du kan knekke nakken i mørket her nede.» «Har du en lommelykt?» roper Sexton, som går et par meter foran. «Jeg ser faen meg ingenting.» Knight gir ham en, og Sexton skrur den på. Han får øye på problemet med det samme. Malingen skaller av, restene av murpussen er gulnet, og de fleste mursteinene under er porøse og grå av tørket mugg. En sprekk som er like bred som en finger, går fra gulvet til taket. Den var der ikke før. «Herregud, må vi understøtte hele jævla huset? Hvordan kunne inspektøren unngå å oppdage det?» 12
Knight setter opp en beklagende mine. «Mrs. Pardew hadde ting stående langs hele den veggen. Han har sikkert ikke kommet til.» «Jeg vil i alle fall vite hvorfor det ikke var noen som hadde oppsyn med den lille tosken som har revet ut biter av veggen min …» Han løfter et av verktøyene opp fra gulvet og begynner å dunke på mursteinene. Arkitekten tar et skritt frem. «Jeg ville ikke ha gjort det, alvorlig talt …» En murstein løsner, og så enda en, og en hel bit av veggen raser ut og blir til støv foran føttene deres. Skoene til Sexton unnslipper ikke denne gangen, men han legger ikke merke til det. Han stirrer på veggen og måper. Det er et hull der, omtrent fem centimeter bredt. Og i mørket innenfor skimter han et ansikt. * * * På St. Aldate politistasjon er Gareth Quinn, nyutnevnt kriminalførstebetjent, i ferd med å sette til livs sin andre kaffekopp og tredje toastskive, og han har slengt det dyre slipset over skulderen for å redde det unna smulene. Det dyre slipset står i stil med den dyre dressen og holdningen hans for øvrig, som utstråler at han er litt for smart til å være en vanlig politimann. Både i klesveien og i hodet, selvfølgelig. Resten av kontoret til kriminalavdelingen er halvtomt – foreløpig er det bare Chris Gislingham og Verity Everett som har kommet. Teamet har ingen store saker for tiden, og kriminaletterforsker Fawley skal være på konferanse hele dagen, så dette er en sjelden anledning til å unne seg en sen start, før man kan la seg friste av etterslepet med papirarbeid. Et stille øyeblikk. Støvet svever i lyset som skråner gjennom persiennene. Quinn rasler med avisen, det dufter av kaffe. Så ringer telefonen. Klokken er 09.17. Quinn strekker ut hånden og løfter røret. «Kriminalavdelingen.» Og så: «Pokker. Er du sikker?» 13
Gislingham og Everett kikker opp. Gislingham, som gjerne blir omtalt som «robust» og «solid», og ikke bare fordi han begynner å bli litt fyldig rundt livet. Gislingham, som i motsetning til Quinn ikke er blitt førstebetjent, og neppe kommer til å bli det, alderen tatt i betraktning. Men ikke døm ham etter det. Alle kriminalavdelinger trenger en Gislingham, og hvis du noensinne holder på å drukne, kan du håpe at det er en sånn fyr som holder i den andre enden av tauet. Everett bør heller ikke dømmes etter utseendet: Hun ser kanskje ut som en trettifem år gammel miss Marple, men hun er akkurat like jernhard som henne. Eller som Gislingham pleier å si: Ev må ha vært blodhund i et tidligere liv. Quinn snakker fremdeles i telefonen. «Og det er ingen som åpner når de ringer på hos naboen? Greit. Nei … vi tar saken. Be politibetjentene om å møte oss der, og sørg for at de sender minst én kvinne.» Gislingham har allerede tatt på seg jakken. Quinn legger på, tar en siste bit av toasten og reiser seg. «Det var sentralbordet. Noen har ringt fra Frampton Road – de sier de har funnet en jente i nabokjelleren.» «I kjelleren?» sier Everett og sperrer opp øynene. «Noen slo hull i veggen ved en feil. Det bor visst en eldre fyr i huset, men de får ikke tak i ham.» «Helvete.» «Jepp. En treffende beskrivelse.» Da de stanser utenfor huset, har det allerede samlet seg en tilskuerskare der. Noen av dem er åpenbart håndverkere fra nummer 31, som er glade for å slippe å jobbe uten å få kjeft av Sexton, andre er sikkert naboer, og dessuten er det kommet noen temmelig medtatte festdeltagere, med blomster i hatten og ølboks i hånden. Den surrealistiske atmosfæren blir ikke akkurat dempet av den store oppblåsbare kuen som er plassert ved fortauskanten, med en blomstret duk over ryggen og påskeliljer rundt hornene. Et par morrisdansere har satt i gang en improvisert forestilling på fortauet. 14
«Dæven,» sier Gislingham da Quinn skrur av motoren. «Tror du vi kan gi dem bot for feilparkering?» De går ut av bilen og over veien, akkurat idet to patruljebiler stanser på den andre siden. En av kvinnene i mengden plystrer etter Quinn og brister i latter da han snur seg og ser på henne. Tre uniformerte betjenter kommer ut av bilene. En av dem bærer på en rambukk; den kvinnelige betjenten er Erica Somer. Gislingham legger merke til at hun og Quinn veksler blikk, og at hun smiler litt da hun ser hvor flau han blir. Det er altså sånn det er, tenker han. Han har hatt en mistanke om at det var noe på gang mellom dem. Som han sa til Janet forleden: Han har sett dem sammen ved kaffemaskinen så mange ganger at det ikke kan være tilfeldig. Ikke dermed sagt at han klandrer Quinn – hun ser veldig bra ut, selv i uniform og fornuftige sko. Men han håper hun ikke har for store forventninger. Hvis Quinn var en hund, ville han aldri fått navnet Trofast. «Vet vi navnet på gamlingen som bor her?» spør Quinn. «Det er en viss Mr. William Harper, sjef,» sier Somer. «Vi har tilkalt ambulanse, i tilfelle det faktisk er en jente der nede.» «Jeg vet hva jeg så, for svarte.» Quinn snur seg. Mannen har på seg en sånn dress som Quinn ville ha kjøpt hvis han hadde hatt bedre råd. Tettsittende, av silke, og med vinrødt fôr som glinser mot en rutete, lilla skjorte og et rosa slips med prikker. Han oser av finans. Og intens forbitrelse. «Hør her,» sier mannen, «hvor lang tid kommer det til å ta? Jeg har et møte med advokaten min klokken tre, og hvis trafikken er like treg på veien tilbake …» «Unnskyld, sir, hvem er du?» «Mark Sexton. Jeg eier naboseksjonen.» «Det var du som ringte oss?» «Ja, det var meg. Jeg var nede i kjelleren sammen med arkitekten, og en bit av veggen raste ut. Det er en jente der inne. Jeg vet hva jeg så, og jeg er, i motsetning til denne gjengen, klinkende edru. Spør Knight – han så det samme som meg.» 15
«Greit,» sier Quinn og gir tegn til betjenten med rambukken. «La oss sette i gang. Og sørg for å holde styr på folkene på fortauet, er du snill. Det er faen meg som en scene fra The Wicker Man, dette her.» Da Quinn går sin vei, roper Sexton etter ham: «Hei, hva med håndverkerne mine? Når kan de komme inn i huset igjen?» Quinn ignorerer ham, men Gislingham klapper ham på skulderen idet han går forbi. «Sorry, kompis,» sier han muntert, «den flotte oppussingen din får bare vente.» Da Quinn har kommet opp trappen, banker han på inngangsdøren. «Mr. Harper! Dette er Thames Valley Police. Du må åpne døren hvis du er hjemme, ellers er vi nødt til å bryte oss inn.» Stillhet. «Greit,» sier Quinn og nikker til politibetjenten. «Sett i gang.» Døren er mer solid enn forventet, med tanke på tilstanden til resten av huset, men hengslene løsner på det tredje slaget. En av tilskuerne jubler bedugget, de andre presser på for å se hva som skjer. Quinn og Gislingham går inn og lukker døren bak seg. Inne i huset er det helt stille. De hører fremdeles bjellene til morrisdanserne, og et par fluer som summer et sted i den innstengte luften. Det er tydelig at stedet ikke er blitt pusset opp på flere tiår – tapetet flasser av veggene, taket henger ned og har flere brune flekker. På gulvet er det fullt av aviser. Quinn beveger seg langsomt bortover gangen. Det knirker i de gamle plankene, og skoene skraper mot avispapiret. «Er det noen her? Mr. Harper? Vi er fra politiet.» Og så hører han det. Klynking. Like ved. Han stanser et øyeblikk og prøver å oppfatte hvor det kommer fra, og så springer han frem og river opp en dør under trappen. På toalettet sitter en gammel mann, kun iført vest. Svarte, strittende hårdotter er klistret til hodebunnen og skuldrene. Underbuksene ligger rundt anklene, og penisen og testik16
lene henger slapt mellom beina. Han kryper sammen da han ser Quinn, og mumler mens han griper tak i toalettsetet med knoklete fingre. Han er møkkete, og det er dritt på gulvet. Somer roper fra inngangsdøren. «Førstebetjent Quinn? Ambulansen er her, hvis du trenger den.» «Takk og pris for det – send dem inn, er du snill.» Somer trer til side og slipper inn to menn i grønne drakter. En av dem setter seg på kne ved den gamle mannen. «Mr. Harper? Det er ingenting å være redd for. Vi skal bare ta en rask kikk på deg.» Quinn gir tegn til Gislingham, og de beveger seg videre mot kjøkkenet. Gislingham plystrer idet døren går opp. «Ring Historisk museum.» En eldgammel gasskomfyr, brune og oransje fliser fra syttitallet, oppvaskkum av metall. Ved et respatexbord står det fire ulike stoler. Alle overflatene er dekket av skittent servise og tomme ølflasker, og fluene svermer rundt de halvfulle hermetikkboksene. Vinduene er lukket, og skoene klistrer seg til linoleumen på gulvet. Bak en glassdør med perlegardin kan de se en vinterhage, og det er en annen dør der som sikkert leder til kjelleren. Den er låst, men de finner et nøkkelknippe på en spiker. Gislingham tar det, fomler litt og finner riktig nøkkel på tredje forsøk. Den er rusten, men han får vridd den rundt uten problemer. Så åpner han døren, skrur på lyset og går til side for å slippe inn Quinn. De beveger seg langsomt ned trappen, trinn for trinn, mens lysstoffrørene hveser over dem. «Hallo? Er det noen her?» De skjelner omgivelsene i det svake lyset. Kjelleren er tom, foruten noen pappesker, svarte søppelsekker, en gammel lampe og et tinnkar fullt av søppel. Ellers er det ingenting å se. De står og kikker på hverandre, og hjertene dunker så hardt at de knapt kan høre noe annet. «Hva var det?» hvisker Gislingham plutselig. «Det er noe som skraper. Rotter?» 17
Quinn skvetter ufrivillig og ser seg omkring på gulvet. Jævla rotter, det er det verste han vet. Gislingham kikker rundt seg igjen og myser i halvmørket. Han skulle ha tatt med lommelykten fra bilen. «Hva er det der borte?» Da han baner seg i vei gjennom haugen av esker, oppdager de med ett at kjelleren er mye større enn de trodde. «Quinn, det er enda en dør her. Kan du hjelpe meg?» Han prøver å åpne den, men den rikker seg ikke. Den er festet med en bolt øverst, men selv om Quinn omsider får løsnet den, vil døren fremdeles ikke gå opp. «Den er sikkert låst,» sier Gislingham. «Har du med deg nøkkelknippet?» Det er enda vanskeligere å finne den riktige nøkkelen i halvmørket, men de klarer det til slutt. Så legger de skulderen mot døren og dytter, og idet den går langsomt opp, slår en bølge av illeluktende luft mot dem, og de må ta seg til munnen for å holde ut stanken. Foran dem ligger det en ung kvinne på betonggulvet. Jeansen hennes er revet opp ved knærne, og hun har på seg en fillete kardigan som sikkert har vært gul en gang i tiden. Munnen er åpen, og øynene er lukket. Huden er likblek i det gustne lyset. Men det er noe annet der. Noe de ikke var forberedt på. Noen sitter ved siden av og trekker henne i håret. Et lite barn. * * * Og hvor var jeg mens dette pågikk? Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg drev med noe tøft og imponerende, at jeg var utplassert i overvåkningspolitiet og bekjempet terrorisme, men den kjedelige sannheten er at jeg var på seminar i Warwick: «Samfunnsorientert politivirksomhet i det 21. århundre». Vi er sannelig heldige, vi med høyere grader. Etter en overdose med PowerPoint, og en latterlig tidlig start, tok jeg meg i å tenke at de uniformerte betjentene har 18
det bedre på første maimorgen. Så ringer telefonen. Først får jeg et sint blikk fra den geskjeftige kvinnen som arrangerer kurset, og som har bedt oss om å skru av mobilen, og da jeg sniker meg ut, hører jeg et oppgitt sukk. Hun er sikkert redd for at jeg ikke skal komme tilbake. «De har kjørt jenta til John Radcliffe Hospital,» sier Quinn. «Hun er ganske forkommen – det er tydelig at hun ikke har spist på en god stund, og hun er alvorlig dehydrert. Det var én vannflaske i rommet, men jeg antar at hun har gitt mesteparten av vannet til ungen. Legene kan sikkert si mer når de har foretatt en ordentlig undersøkelse.» «Og gutten?» «Han har ennå ikke sagt noe. Men herregud, han kan ikke være stort eldre enn to år – hva kan han fortelle oss? Den stakkars lille fyren ville ikke ha Gis eller meg i nærheten, så Somer dro sammen med ham i ambulansen. Vi arresterte Harper på stedet, men da vi prøvde å få ham ut av huset, begynte han å sparke og skjelle oss ut. Jeg vedder på at han har alzheimer.» «Hør her, jeg vet at jeg ikke trenger å si det, men hvis Harper er i en sårbar tilstand, er det viktig at vi følger reglene.» «Jeg vet det. Vi har sørget for det. Jeg har snakket med sosialomsorgen. Og ikke bare på grunn av ham. Gutten trenger også hjelp.» Vi blir tause, og jeg antar at han tenker det samme som jeg. Det er godt mulig at dette er et barn som aldri har vært noe annet sted – som ble født der nede. I mørket. «Greit,» sier jeg. «Jeg drar nå, og er der før tolv.» * * *
19
BBC MIDLANDS TODAY Mandag 1. mai 2017. Sist oppdatert kl. 11.21.
SISTE NYTT: Jente og småbarn funnet i kjeller i Nord-Oxford Det er kommet meldinger om en ung kvinne og et lite barn, sannsynligvis hennes egen sønn, som er funnet i en kjeller i Frampton Road i Nord-Oxford. Jenta ble oppdaget som følge av oppussingsarbeider i nabohuset, og hun har tilsynelatende vært innesperret i kjelleren. Navnet hennes er ikke offentliggjort, og Thames Valley Police har ennå ikke kommet med en uttalelse. Saken oppdateres når vi får flere opplysninger.
* * * Klokken 11.27. Gislingham sitter i avhørsavdelingen i Kidlington og betrakter Harper på videooverføring. Han har fått på seg skjorte og bukser nå, og han sitter fremoverbøyd i sofaen. På en stol ved siden av ham sitter en sosialarbeider og snakker bestemt til ham, og et stykke unna sitter en kvinne fra politiets psykiatriske team. Harper virker rastløs – han beveger seg hele tiden, rister på det ene beinet – men selv om lyden er slått av, er det lett å se at han er klar og våken. For øyeblikket, i hvert fall. Han kikker grettent på sosialarbeideren og vifter avfeiende med en stiv, mager hånd. Døren går opp, og Gislingham snur seg og ser Quinn, som kommer bort, slenger fra seg en mappe og lener seg mot skrivebordet. «Everett har dratt rett til sykehuset, og skal snakke med jenta så snart vi får lov. Eric …» Han rødmer. «Betjent Somer har dratt tilbake til Frampton Road for å koordinere hus-til-hus-runden. Challow er inne sammen med åstedsgranskerne.» Han skribler noe på mappen og stikker pennen bak øret, 20
sin vane tro. Så nikker han mot skjermen. «Har det skjedd noe?» Gislingham rister på hodet. «Sosialarbeideren hans har vært der i en halvtime. Han heter Ross, Derek Ross. Jeg tror jeg har vært borti ham før. Vet du når Fawley kommer tilbake?» Quinn kikker på klokken sin. «Rundt tolv. Men han sa at vi skulle sette i gang, hvis det er greit for legen og sosialomsorgen. For øvrig venter vi på en advokat. Sosialarbeideren tar ingen sjanser. Kan ikke klandre ham.» «Full forsikring, altså,» sier Gislingham tørt. «Men er de sikre på at han er i stand til å bli avhørt?» «Han har visstnok klare øyeblikk, og vi kan snakke med ham da, men hvis han begynner å bli fjern, må vi avbryte.» Gislingham stirrer på skjermen et øyeblikk. En spyttdråpe henger fra haken til den gamle mannen – den har vært der i minst ti minutter, uten at han har tørket den bort. «Tror du at han gjorde det? Tror du at han kan ha vært i stand til å gjøre det?» Minen til Quinn blir dyster. «Ja, hvis guttungen faktisk ble født der nede. Jeg vet at Harper ser stakkarslig ut nå, men for to–tre år siden? Han kan ha vært en helt annen type. Og det var den mannen som begikk forbrytelsen – ikke den skrøpelige sulliken der inne.» Gislingham grøsser, selv om luften er varm og tett, og Quinn ser på ham. «Hva skjedde? Så du et spøkelse?» «Det var bare noe som slo meg. Han har ikke blitt sånn over natten, eller hva? Dette må ha pågått i mange måneder. Kanskje i flere år. Det mentale forfallet, mener jeg. Hun har vært fanget der nede, hvor han ikke kan se henne – jeg vedder på at han var i ferd med å glemme at hun var der. Det er ikke mer mat igjen, ikke mer vann – hun har barnet å tenke på – og gamlingen hører henne ikke selv om hun skriker …» Quinn rister på hodet. «Herregud. Vi kom akkurat i tide.» 21
På skjermen ser de at Derek Ross reiser seg og forsvinner fra kameravinkelen. Like etterpå går døren opp, og han kommer inn til dem. Gislingham kommer seg på beina. «Så du er sosialarbeideren hans?» Ross nikker. «Det har jeg vært de siste årene.» «Visste du om demensen?» «Han fikk diagnosen for et par måneder siden, men jeg antar at det var på vei i lang tid før det. Dere vet like godt som jeg hvor uforutsigbart det er – utviklingen går i rykk og napp. I det siste har jeg vært bekymret for at det har gått raskere. Han har falt et par ganger, og i fjor brente han seg på komfyren.» «Og dessuten drikker han, ikke sant? Altså, jeg kan lukte det på ham.» Ross trekker pusten dypt. «Ja. Det er blitt et problem i det siste. Men jeg kan ikke tro at han kan ha gjort noe sånt – noe så grusomt …» Quinn er ikke overbevist. «Ingen av oss vet egentlig hva vi er i stand til.» «Men i den tilstanden …» «Hør her,» sier Quinn, og det er en skarp undertone i stemmen hans. «Legen sier at det er greit å avhøre ham, og hun vet hva hun snakker om. Tiltalen er et annet spørsmål, og påtalemyndigheten kommer til å ha sitt å si hvis det blir aktuelt. Men det var en jente og et barn innelåst i den kjelleren, og vi er nødt til å finne ut hvordan de havnet der. Det skjønner du vel, Mr. Ross?» Ross nøler, men nikker. «Kan jeg være med? Han kjenner meg – det kan hjelpe. Det hender han er litt … vrang. Det kommer dere snart til å oppdage.» «Greit,» sier Quinn og samler sammen papirene. De tre mennene går mot døren, men Ross stanser brått og legger en hånd på armen til Quinn. «Vær forsiktig med ham, er du snill.» Quinn ser på ham og hever et bryn. «Slik han var mot den jenta?» 22
Samtale med Isabel Fielding, foretatt i Frampton Road 17 i Oxford 1. mai 2017, kl. 11.15 Til stede: Politibetjent E. Somer ES: Hvor lenge har du bodd her, Mrs. Fielding? IF: Bare i et par år. Huset er eid av universitetet. Mannen min er lektor på Wadham. ES: Kjenner du Mr. Harper? Mannen som bor i nummer 33? IF: Ikke egentlig. Han kom innom like etter at vi hadde flyttet hit, og var fryktelig opprørt og spurte om vi hadde sett presenningen til bilen hans. Den var visst blitt borte, noe som er litt underlig, for bilen er ikke akkurat i kjørbar stand. Men vi tenkte at han bare var litt – ja, du vet – litt eksentrisk. Det er mange sånne her. I strøket, altså. En del «originaler». Noen av dem har vært akademikere, og har bodd her i mange herrens år. Jeg tror de kommer i fasen med lilla klær og katter, og begynner å gi blanke. ES: «Lilla klær og katter»? IF: Du vet, det diktet. «Når jeg blir gammel, skal jeg kle meg i lilla», eller noe sånt. Altså, man slutter å bry seg når man blir eldre. ES: Og Mr. Harper – han brydde seg ikke? IF: Vi så at han tasset omkring. Han pratet med seg selv. Gikk kledd i underlige klær. Votter i juli. Pysjamas på gaten. Sånt noe. Men han er egentlig harmløs. [Pause] Beklager, jeg ordla meg feil – jeg mener ... ES: Det er i orden, Mrs. Fielding. Jeg skjønner hva du mener.
* * * 23
«Mr. Harper, jeg er kriminalførstebetjent Gareth Quinn, og dette er min kollega, kriminalbetjent Chris Gislingham. Du kjenner Derek Ross fra før, og denne kvinnen er din fungerende advokat.» Kvinnen på den andre siden av bordet kikker opp, men Harper reagerer ikke. Det virker ikke som han har oppfattet at hun er der. «Mr. Harper, du ble arrestert klokken 10.15 i morges, mistenkt for kidnapping og ulovlig frihetsberøvelse. Du ble informert om dette, vi opplyste deg om rettighetene dine, og du bekreftet at du hadde forstått det. Nå skal vi foreta et formelt avhør, og det gjøres opptak.» «Det betyr at de filmer det, Bill,» sier Ross. «Forstår du?» Den gamle mannen får smale øyne. «Selvfølgelig forstår jeg. Jeg er ikke en jævla idiot. Og du har å kalle meg doktor Harper, unge mann.» Quinn kaster et blikk på Ross, som nikker. «Dr. Harper underviste ved Birmingham University til 1998. Sosiologi.» Gislingham ser at Quinn rødmer litt. Tre ganger på én morgen, det må være ny rekord. Quinn åpner mappen. «Stemmer det at du har bodd på din nåværende adresse siden 1976? Selv om du underviste i Birmingham?» Harper ser på Quinn som om han spiller dum. «Birmingham er et høl.» «Og du flyttet hit i 1976?» «Ikke faen. 11. desember 1975,» sier Harper. «Konas bursdag.» «Dr. Harpers første kone døde i 1999,» sier Ross raskt. «Han giftet seg igjen i 2001, men den neste Mrs. Harper døde dessverre i en bilulykke i 2010.» «Dumme megge!» sier Harper høyt. «Hun var drita. Drita som en fjert.» Ross kikker beskjemmet på advokaten. «Rettsmedisineren fant ut at Mrs. Harper hadde høy promille på tidspunktet for ulykken.» «Har dr. Harper noen barn?» 24
Harper strekker ut hånden og dunker i bordet foran Quinn. «Snakk med meg, unge mann. Snakk med meg. Ikke han tullingen der.» Quinn snur seg mot ham. «Har du barn?» Harper skjærer en grimase. «Annie. Den feite kua.» Quinn løfter pennen. «Så datteren din heter Annie?» «Nei,» avbryter Ross. «Bill er litt forvirret. Annie var naboen hans i nummer 48. En veldig snill kvinne, visstnok. Hun pleide å stikke innom for å se til at Bill hadde det bra, men hun flyttet til Canada i 2014, for å bo nærmere sønnen sin.» «Hun har lyst til å skrape, det fjolset. Men jeg sa til henne at jeg nekter å ha en sånn greie i huset.» Quinn ser på Ross. «Han mener ‘skype’. Men han nekter å bruke datamaskin, så det var fåfengt.» «Ingen familiemedlemmer?» Ross stirrer tomt på ham. «Ikke som jeg vet om.» * * * «Han har en sønn, det vet jeg, men søren om jeg husker navnet.» Somer står ved inngangsdøren til nummer 7, slik hun har gjort de siste femten minuttene. Nå angrer hun på at hun ikke takket ja til te, men i så fall hadde hun kanskje blitt værende hele dagen – Mrs. Gibson har knapt trukket pusten. «En sønn, sier du?» Somer blar gjennom notatene. «Ingen andre har nevnt ham.» «Det overrasker meg ikke. Folk i dette strøket – de liker ikke å ‘blande seg’. Det var annerledes da jeg vokste opp. På den tiden passet man på hverandre. Alle naboene kjente hverandre. Jeg har ingen anelse om hvem halvparten av disse jappene er.» «Men du er sikker på at han har en sønn?» «John – det er det han heter! Jeg visste jeg kom til å 25
huske det. Det er riktignok en stund siden jeg har sett ham. Middelaldrende fyr. Grått hår.» Somer noterer det. «Når så du ham sist, tror du?» Det kommer støy fra gangen bak henne, og Mrs. Gibson snur seg, lager en husjelyd og trekker døren tettere inntil. «Unnskyld, kjære deg. Den forbaskede katta prøver alltid å komme ut på forsiden når jeg åpner. Hun har en luke på den andre siden, men du vet hvordan katter er – de vil alltid gjøre det de ikke får lov til, og siamesere er verst …» «Vi snakket om sønnen til Mr. Harper.» «Ja, nå som du nevner det, tror jeg at jeg så ham for et par år siden.» «Er det andre som kommer på besøk til Mr. Harper, så vidt du vet?» Mrs. Gibson skjærer en grimase. «Bare han sosialarbeideren. Ikke at han gjør så mye nytte for seg.» * * * Quinn trekker pusten dypt. Harper ser på ham. «Hva er det, unge mann? Spytt ut, for helvete. Det ser ut som du skal til å spise bæsj.» Nå er til og med advokaten flau. «Dr. Harper, vet du hvorfor politiet kom hjem til deg i morges?» Harper lener seg tilbake. «Ingen jævla anelse. Sikkert fordi rasshølet ved siden av har klaget på søppelkassene. Dust.» «Ja, Mr. Sexton ringte oss, men ikke på grunn av søppelkassene. Han var nede i kjelleren i dag tidlig, og en bit av veggen falt ut.» Harper ser på Gislingham, og på Quinn igjen. «Hvorfor i helvete skal jeg bry meg om det? Dust.» Quinn og Gislingham veksler blikk. De har begge vært med på mange avhør, og vet at dette er et avgjørende øyeblikk. Svært få skyldige personer – selv ikke de beste, mest drevne løgnerne – har god nok kroppskontroll til ikke å 26
røpe seg. Det kan være et flakkende blikk, en plutselig rykning i hånden – det er alltid noe. Men ikke nå. Harper har et tomt uttrykk i ansiktet – han viker ikke, prøver ikke å distrahere dem med frekkhet. Ingenting. «Og jeg har faen meg ikke TV.» Quinn stirrer på ham. «Unnskyld?» Harper bøyer seg fremover. «Idiot. Jeg har faen meg ikke TV. » Ross kikker nervøst på Quinn. «Jeg tror dr. Harper prøver å si at han ikke trenger å betale TV-lisens. Han tror det er derfor dere har pågrepet ham.» Harper vender seg mot Ross. «Ikke tro du vet hva jeg tenker. Jævla idiot. Du er faen meg udugelig.» «Dr. Harper,» sier Gislingham. «Det var en ung kvinne i kjelleren din. Det er derfor du er her. Det har ikke noe å gjøre med lisensbetaling.» Harper kaster seg fremover og stikker en finger i ansiktet på Gislingham. «Jeg har faen meg ikke TV. » Quinn merker at Ross blir fortvilet – de begynner å miste kontrollen. «Dr. Harper,» sier han. «Det var en jente i kjelleren din. Hvorfor var hun der?» Harper lener seg tilbake. Han ser fra den ene politimannen til den andre. Først nå får han en listig mine. Gislingham åpner mappen og tar frem et bilde han har tatt av jenta. Han snur det mot Harper. «Her er hun. Hva heter hun?» Harper glor på ham. «Annie. Den feite kua.» Ross rister på hodet. «Det er ikke Annie, Bill. Du vet at det ikke er Annie.» Harper ser ikke på bildet. «Dr. Harper,» insisterer Gislingham. «Du er nødt til å se på bildet.» «Priscilla,» sier Harper, og spyttet renner nedover haken. «Hun var fin. Ondskapsfull megge. Svinset rundt og viftet med puppene.» Ross ser desperat ut. «Det er ikke Priscilla heller. Det vet du.» 27
Harper strekker ut en knoklete hånd, og mens han stirrer på Gislingham, feier han bildet ned fra bordet, sammen med mobilen til Gislingham, som smeller i veggen, faller i gulvet og går i stykker. «Hvorfor i helvete gjorde du det?» roper Gislingham, og han farer nesten opp. «Dr. Harper,» sier Quinn med sammenbitte tenner, «denne unge kvinnen er for øyeblikket på John Radcliffe Hospital, hvor legene kommer til å foreta en grundig undersøkelse. Så snart hun er i stand til å snakke, får vi vite hvem hun er, og hvordan hun havnet i kjelleren din. Nå har du sjansen til å fortelle oss hva som har skjedd. Forstår du det? Forstår du alvoret i situasjonen?» Harper bøyer seg frem og spytter ham i ansiktet. «Dra til helvete. Hører du meg? Dra til helvete. » Det oppstår en skrekkelig pause. Gislingham våger ikke å se på Quinn, men hører at han tar noe opp av lommen. Da han kikker opp, ser han at Quinn tørker seg i ansiktet. «Jeg synes vi skal avslutte nå, betjent,» sier advokaten. «Er du ikke enig?» «Avhøret er slutt klokken 11.37,» sier Quinn med iskald fatning. «Dr. Harper blir satt i varetekt, og kommer til å være på cellen …» «For guds skyld,» sier Ross, «du skjønner vel at han ikke er frisk nok til det?» «Det finnes en mulighet for,» sier Quinn kjølig, mens han samler papirene og stabler dem med overdreven omhyggelighet, «at Mr. Harper utgjør en fare for omgivelsene og seg selv. Huset hans er uansett et åsted. Han kan ikke dra hjem.» Quinn reiser seg og strener mot døren, men Ross følger hakk i hæl ut i gangen. «Jeg skal finne et sted han kan være,» sier han, «et pleiehjem – et sted hvor vi kan holde øye med ham …» Plutselig snur Quinn seg, og de to blir stående et par centimeter fra hverandre. «Holde øye med ham?» hveser han. «Er det liksom det du har drevet med de siste månedene – holdt øye med ham ?» 28
Ross blir blek og rygger unna. «Hør her …» Men Quinn vil ikke gi seg. «Hvor lenge tror du hun har vært der nede? Hun og den ungen? I to år, kanskje tre ? Og hele den tiden har du kommet til huset og holdt øye med ham, uke etter uke. Du er faen meg den eneste som har besøkt ham. Påstår du virkelig at du ikke visste om det?» Han presser fingeren mot brystet til Ross. «Harper er ikke den eneste vi burde arrestere, spør du meg. Du har noen veldig alvorlige spørsmål å besvare, Mr. Ross. Dette er ikke bare tjenesteforsømmelse …» Ross løfter hendene for å holde Quinn på avstand. «Har du noen anelse om hvor mange klienter jeg har? Hvor mye papirarbeid jeg må gjøre? I tillegg til det kommer trafikken, så jeg er heldig hvis jeg kan bruke femten minutter på et besøk. Da rekker jeg å sjekke at han har spist, og at han ikke sitter i sin egen møkk. Hvis du tror at jeg har tid til å inspisere hele huset, lever du faen meg i drømmeland.» «Så du hørte ingenting – du så ingenting?» «Quinn,» sier Gislingham fra døråpningen. «Jeg har aldri vært i den fordømte kjelleren,» insisterer Ross. «Jeg visste ikke engang at han hadde en kjeller …» Nå er Quinn rød i ansiktet. «Forventer du at jeg skal tro på det?» «Quinn!» sier Gislingham høyt. Og da Quinn ignorerer ham, tar han tak i skulderen hans og tvinger ham til å snu seg. Noen kommer mot dem i korridoren. Det er Fawley. * * * I Frampton Road går Alan Challow opp stien til inngangsdøren, og venter et øyeblikk mens politibetjenten løfter tapen som sperrer åpningen. Det er årets hittil varmeste dag, og han svetter i beskyttelsesdrakten. Antallet tilskuere ved enden av oppkjørselen er mer enn fordoblet, og sammensetningen har endret seg. De fleste festdeltagerne er borte, i likhet med håndverkerne. Et par naboer er blitt 29
værende, men de fleste som står der nå, er ute etter morbid spenning eller en god historie. Eller begge deler – minst halvparten er journalister. På kjøkkenet på baksiden av huset er to av åstedsgranskerne til Challow i ferd med å lete etter fingeravtrykk. En av dem nikker til ham og trekker ned masken for å si noe. Hun har en stripe med svette på overleppen. «For en gangs skyld er jeg glad for å ha på meg denne. Gud vet når dette huset ble vasket sist.» «Hvor er kjelleren?» Hun peker. «Bak deg. Vi har satt opp ekstra belysning, selv om det bare blir verre da.» Hun trekker trist på skuldrene. «Du vet hvordan det er.» Challow skjærer en grimase – han har jobbet med dette i tjuefem år. Deretter bøyer han seg for å unngå å støte borti lampen som er festet over kjellertrappen, og på vei ned kaster han store, flakkende skygger på den bare murveggen. Nede i kjelleren står enda to åstedsgranskere og venter på ham mens de stirrer på alt rotet rundt seg. «Greit,» sier Challow. «Jeg vet at dette er noe herk, men vi er nødt til å frakte alt sammen tilbake til basen. Hvor var jenta?» «Der inne.» Challow går til rommet innenfor. En buelampe kaster nådeløs glans over det skitne gulvet, det møkkete sengetøyet og tørrklosettet som står i en pytt av stinkende gørr. Det er flere esker fulle av skrot i rommet, og en pappforpakning til vannflasker, hvorav bare én er igjen. Og selv om han finner en søppelsekk full av emballasje og tomme hermetikkbokser, er det ikke noe mat der. Innerst i hjørnet står en barneseng, som er stusslig som et musebol. «Ja vel,» sier Challow omsider i stillheten. «Vi må ta med oss alt dette også.» En av betjentene går bort til sprekken i skilleveggen. Et par av steinene er ødelagt, og murpussen har falt av. «Alan,» sier han etter en stund og snur seg mot Challow. «Se her.» 30
Challow går bort til henne og bøyer seg ned. Det er røde streker i den fuktige pussen. «Herregud,» sier han. «Hun prøvde å klore seg ut.» * * * Jeg har ikke sett Derek Ross siden saken med Daisy Mason. Han var med på samtalene våre med broren hennes, så jeg hadde en del å gjøre med Ross på den tiden. Det er mindre enn ett år siden, men slik han ser ut nå, skulle man tro det var fem. Han har mistet en del hår, lagt på seg og har nervøse rykninger under det høyre øyet. Det siste er det nok Quinn som har skylden for. «Førstebetjent Quinn,» sier jeg og vender meg mot ham. «Kan ikke du gå og hente kaffe til oss? Ikke fra maskinen.» Quinn ser på meg, åpner munnen og lukker den igjen. «Sir, jeg …» begynner han, men Gislingham tar ham i albuen. «Kom igjen, jeg skal hjelpe deg.» Det er en perfekt oppsummering av disse to typene: Gis har alltid vært usedvanlig flink til å vite når man bør slutte å grave, mens Quinn har med seg sine egne spader. Jeg geleider Ross til kontoret ved siden av. Lyden er skrudd av nå, men skjermen viser fremdeles det som skjer i avhørsrommet. Advokaten står oppreist og gjør seg klar til å gå, og Harper sitter sidelengs og sammenkrøpet i stolen med beina inntil brystet. Han virker veldig liten, veldig gammel og veldig redd. Jeg setter en kopp med vann foran Ross, tar plass overfor ham og skyver meg litt bakover. Han har store, fuktige flekker under armene og en odør som ikke kan beskrives som annet enn «skarp». Her er det best å holde avstand, tro meg. «Hvordan har du hatt det?» Han kikker opp på meg. «Sånn passe,» sier han forsiktig. Jeg lener meg bakover. «Fortell meg om Harper.» Han stivner litt. «Er jeg under mistanke på noen måte?» «Du er et sentralt vitne. Det forstår du sikkert.» 31
Han sukker. «Jo, for så vidt. Hva vil du vite?» «Du har fortalt betjentene mine at du bare var der én gang i uken. Hvor lenge har det pågått?» «I to år. Kanskje litt lenger. Jeg må sjekke mappen min.» «Og du blir ikke værende lenge?» Han tar en slurk med vann og søler litt på buksene, uten å legge merke til det. «Jeg kan ikke – jeg har ikke tid, for pokker. Altså, jeg skulle gjerne sittet og pludret om været i en time, men etter de nyeste nedskjæringene …» «Jeg anklager deg ikke.» «Førstebetjenten din gjorde det.» «Det beklager jeg. Men husk: Han så hvor dårlig det sto til med jenta. Og ungen, ikke minst. Han sliter med å forstå at du kan ha besøkt huset hver eneste uke uten å vite at de var der, og jeg kan virkelig ikke klandre ham. Jeg sliter med det selv, hvis jeg skal være ærlig.» Jeg er faktisk på nippet til å avhøre ham som mistenkt, til tross for det jeg nettopp sa. Og inntil jeg er helt sikker på at han ikke er involvert, kommer Harper til å trenge en annen ledsager i avhørene. Det kommer til å bli vanskelig nok å få en dom i denne saken – jeg må for all del unngå rot i etterforskningen. Ross drar fingrene gjennom håret. Restene av håret. «Hør her, veggene er tykke i sånne hus. Det forbauser meg ikke at jeg ikke hørte noe.» «Du var aldri der nede?» Han ser meg rett inn i øynene. «Jeg visste som sagt ikke at han hadde en kjeller. Jeg trodde den døren var et kott.» «Hva med etasjene over?» Han rister på hodet. «Bill har stort sett bodd i første etasje så lenge jeg har kjent ham.» «Men han klarer å komme seg opp og ned trappene?» «Hvis han må, men det er sjelden han gjør det. Annie laget i stand en seng til ham i stuen, og det er et bad i tilbygget bak. Det er ganske primitivt, men det funker. Jeg tør ikke tenke på hvordan det ser ut i de andre etasjene nå. Det har neppe vært noen der oppe etter at Priscilla døde.» 32
«Hva med vaskehjelp – får han det av kommunen?» «Vi prøvde, men Bill skjelte henne ut. Hun nektet å fortsette. Jeg tørker litt over med en klut her og der og heller klor i do. Men det er grenser for hva jeg får gjort på den korte tiden jeg er der.» «Og matvarer – innkjøp? Ordner du det for ham?» «Da førerkortet hans ble inndratt, tok jeg kontakt med en lokal stiftelse som hjelper eldre, og fikk dem til å sørge for regelmessig levering fra matbutikken. Det er omtrent atten måneder siden. Det blir trukket fra bankkontoen hans jevnlig. Han har rikelig med penger. Vel, kanskje ikke ‘rikelig’, men tilstrekkelig.» «Hvorfor flytter han ikke? Huset er sikkert verdt en formue. Selv i den tilstanden det er i.» Ross skjærer en grimase. «Han fjotten ved siden av betalte mer enn tre millioner pund. Men Bill nekter å bo på pleiehjem. Og det til tross for at gikten har forverret seg de siste månedene, og legen skal sette ham på en alzheimermedisin som han trenger hjelp til å få i seg. Jeg kan ikke gjøre det. Hvis han blir boende alene i det huset, kommer det til å skje en ulykke før eller siden. Han har allerede brent seg én gang, som sagt.» «Visste han at du ønsket å flytte ham?» Derek trekker pusten dypt. «Ja, det visste han. Jeg satte meg ned med ham for seks uker siden og prøvde å forklare alt sammen. Han reagerte ikke positivt, dessverre. Han ble voldsom, begynte å rope og kaste ting, så jeg ga meg. Jeg hadde tenkt å prate med ham igjen denne uken. De har nettopp fått en ledig plass på Newstead House i Witney. Det er et av de bedre hjemmene. Men hvem vet hva som kommer til å skje nå?» Det blir stille. Han drikker opp vannet, og jeg skjenker i mer. «Har det slått deg,» sier jeg langsomt, «at han ønsket å bli værende på grunn av jenta?» Ross blir hvit i ansiktet og setter fra seg koppen. «Han kunne ikke forlate huset så lenge hun var der, for 33
da kunne hun bli funnet. Og han kunne ikke slippe henne løs, av samme grunn.» «Hva hadde han tenkt å gjøre, da?» Jeg trekker på skuldrene. «Har ingen anelse. Jeg håpet at du kanskje …» Plutselig hører vi rabalder fra gangen, og Gislingham slår opp døren. «Sjef,» sier han, «jeg tror …» Men jeg er allerede på vei ut. I rommet ved siden av prøver to betjenter å holde Harper nede. Det er vanskelig å tro at dette er den samme mannen – han klorer dem i ansiktet, sparker rundt seg og roper til en kvinnelig betjent. «Fitte!» Hun er tydelig opprørt. Og jeg kjenner henne – hun er ingen grønnskolling. Hun har et kloremerke på kinnet, og brystet på uniformen er gjennomvått. «Jeg ga ham en kopp te,» stotrer hun. «Han sa at den var for varm, at jeg prøvde å brenne ham, men jeg gjorde ikke det – virkelig ikke …» «Jeg vet det. Ta deg en pust i bakken. Og få noen til å se på det såret.» Hun tar seg til ansiktet. «Jeg merket det ikke …» «Det er sikkert bare en skramme. Men det er best å få det undersøkt.» Hun nikker, og idet jeg følger henne ut av rommet, gjør Harper enda et byks mot henne. «Fitte! Du burde arrestere henne i stedet, din tulling – hun prøvde å brenne meg, for faen. Ondskapsfulle megge!» Da jeg kommer tilbake, stirrer Ross på skjermen, og jeg blir stående et øyeblikk og betrakte ham mens han ser på den. «Hvem av dem er den ekte Bill Harper?» spør jeg omsider. «Han som krøp sammen som et vettskremt barn, eller han som nettopp angrep en av betjentene mine?» Ross rister på hodet. «Det er sykdommen – det er sånn den virker.» 34
«Kanskje. Eller kanskje sykdommen bryter ned selvbeherskelsen hans. Kanskje han har vært rasende hele tiden, uten å miste kontrollen. Han kan ha vært i stand til å styre raseriet. Til å skjule det, til og med.» Ross snur seg mot meg, men unngår blikket mitt. Det er noe som foregår her – det er noe han ikke sier. Jeg lar stillheten råde. Så tar jeg et skritt mot ham. «Hva er det, Derek?» Han kikker på meg, og ser bort igjen. Ansiktet er rødt. «Hva er det William Harper skjuler?» * * * Kriminalbetjent Verity Everett er på John Radcliffe Hospital, hvor hun har ventet i over to timer. Folk flest hater sykehus, men hun tok sykepleierutdanning før hun byttet til politiet, og lar seg ikke skremme av slike steder. Hun synes tvert imot det er betryggende – alle vet hva de skal gjøre, og hvor de skal være, selv i nødssituasjoner. De hvite frakkene, den hvite støyen – det virker beroligende, på en måte. Og ettersom det er litt for varmt i korridoren, og hun ikke har sovet særlig godt i det siste, er det ingen overraskelse at hun sliter med å holde seg våken, selv på den harde plaststolen. Hun må ha duppet av, for noen berører armen hennes, og hun løfter hodet brått og setter seg opp. «Kriminalbetjent Everett?» Hun åpner øynene. Legen har et vennlig ansikt, men ser bekymret ut. «Går det bra med deg?» Hun rister på seg. Nakken verker. «Ja, alt i orden. Beklager. Jeg må ha døset av et øyeblikk.» Legen smiler. Han er veldig kjekk. Som Idris Elba med et stetoskop. «Mer enn et øyeblikk, tror jeg. Men jeg hadde ingen grunn til å forstyrre deg.» «Hvordan går det med henne?» 35