David Baldacci
I kryssilden Oversatt av Roar Sørensen
David Baldacci Originalens tittel: The Target Oversatt av Roar Sørensen Copyright © 2014 by Columbus Rose, Ltd. Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-66129-8 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til coach Ron Axselle, min mentor og venn
1
Fire hundre menn bodde her, flesteparten resten av sin tid på jorden. Så overtok helvete dem for resten av evigheten. Veggene var av tykk betong, og på innsiden var de griset til med motbydelig graffiti, der det ikke var spart på noen ord og uttrykk som beskrev menneskelig fornedrelse og fordervelse. Hvert år ble nye lag med dritt rablet på veggene, lik slam som bygde seg opp i en kloakk. Stålstengene i cellene var fulle av riper og hakk, men fremdeles umulige for et menneske å bevege en millimeter. Fanger hadde rømt herfra, men ikke én de siste tretti årene – når man sto utenfor murene, var det ingen steder å ta veien. Folkene som bodde på utsiden, var ikke vennligere enn dem på innsiden. Og de hadde faktisk flere våpen. Den gamle mannen fikk enda et kraftig hosteanfall og spyttet blod. Det var et like godt tegn på hva som feilte ham, som noen diagnose en lege kunne ha gitt. Han visste at han var døende; spørsmålet var bare hvor lenge han hadde igjen. Men han måtte holde ut. Det var en ting til han måtte gjøre, og han ville bare få én sjanse. Earl Fontaine var stor, men en gang hadde han vært enda større. Kroppen hadde implodert mens kreften spiste ham opp innenfra og ut. Ansiktet hadde dype rynker, herjet av tiden, fire tjuepakninger per dag og dårlig mat, men mest av alt av bitterhet. Huden hans var tynn og blek etter flere tiår uten skikkelig sol. 7
Med en kraftanstrengelse satte han seg opp i sengen og kikket på de andre fangene på avdelingen. Det var bare sju av dem, men ingen var i samme skrøpelige forfatning som ham. Kanskje noen av dem ville greie å gå ut herfra for egen hjelp. Noe håp om det hadde ikke han. Til tross for de dystre utsiktene smilte han. En medfange i den andre enden av rommet så det fornøyde uttrykket i ansiktet hans. «Hva faen er det du sitter der og smiler for, Earl?» ropte han. «Kan du ikke fortelle oss hva som er så morsomt?» Earl lot smilet spre seg over hele ansiktet. Han greide det selv om det gjorde så vondt i kjevebeinet at det føltes som om noen skar i det med en kniv. «Har tenkt meg ut herfra, Junior,» svarte han. «Vrøvl,» sa den andre fangen, som ble kalt Junior, uten at noen egentlig visste hvorfor. Han hadde voldtatt og myrdet fem kvinner i tre kommuner ganske enkelt fordi de hadde vært så uheldige å støte på ham. Myndighetene jobbet på spreng for å behandle sykdommen hans, slik at de kunne henrette ham om to måneder. Earl nikket. «Ut herfra.» «Hvordan?» «I en kiste, Junior, akkurat som deg.» Earl kaklet. Junior ristet på hodet. Han snudde seg og stirret dystert på slangene fra infusjonsposen. De var identiske med dem som skulle føre den dødelige giften inn i kroppen hans under henrettelsen i Alabamas dødskammer. Han vendte blikket i en annen retning, lukket øynene og falt raskt i søvn, som om han øvde seg på den dypeste søvnen av alle om nøyaktig seksti dager. Earl la seg ned og klirret med kjettingen som var festet til lenken rundt det høyre håndleddet hans. Kjettingen var i sin tur låst til en rusten, men kraftig, jernring som var boltet fast i veggen. «Jeg har tenkt å rømme!» brølte han. «Skal dere få tak i meg, må dere slippe løs blodhundene.» Så begynte han å hoste igjen. Denne gangen varte anfallet så lenge at en syke8
pleier kom bort og ga ham litt vann, en pille og et hardt slag i ryggen. Han hjalp Earl med å sette seg rettere opp. Sykepleieren visste sannsynligvis ikke hvorfor Earl hadde blitt sendt i fengsel, og sannsynligvis ville han ikke ha brydd seg om han hadde visst det. Alle fangene i dette høysikkerhetsfengselet hadde gjort noe så sjokkerende forferdelig at vaktene og de andre ansatte var nødt til å stenge det ute hvis de skulle komme seg gjennom arbeidsdagen. «Slapp av nå, Earl,» sa sykepleieren. «Du gjør bare ting verre.» Earl roet seg. Han lente seg bakover mot puten og festet blikket på sykepleieren. «Kan det bli det? Verre, mener jeg.» Sykepleieren trakk på skuldrene. «Alt kan vel bli verre. Og kanskje du burde ha tenkt på det før du havnet her.» «Hei, gutt,» sa Earl med plutselig, fornyet energi. «Kan du fikse en røyk til meg? Bare stikk den mellom fingrene mine og tenn den. Skal ikke sladre. Kors på halsen, Gud er mitt vitne, og alt det der. Selv om jeg ikke akkurat er religiøs.» Sykepleieren bleknet bare ved tanken på å gjøre noe sånt. «Eh, ja, kanskje hvis dette var i 1970. Du får surstoff, for svingende. Apparatet kan gå i luften, Earl. Det kan altså si bang.» Earl smilte med misfargede tenner, dem han fremdeles hadde igjen. «Faen heller, bedre å bli sprengt i lufta enn å bli spist levende av den dritten jeg har i kroppen.» «Å ja? Men vi andre synes ikke det. Og det er problemet med folk. De tenker bare på seg selv.» «Bare én blås, gutt. Jeg liker Winston. Har du Winston? Det er mitt siste ønske. Du er nødt til å oppfylle det. Akkurat som det siste måltidet mitt. Det står i loven.» Han klirret med kjettingen. «En siste sigarett. Du må gi meg det.» Han raslet enda høyere med kjettingen. «Gi meg det.» «Du holder på å dø av lungekreft, Earl. Skal vi se, hvordan kan du ha fått den sykdommen, tro? Her er et tips som 9
kan sette deg på sporet: Det er en fordømt god grunn til at de kaller dem kreftpinner. Jesus, Maria og Josef! Så korka som du er, kan du takke din skaper for at du har levd så lenge som du har gjort.» «Gi meg en blås, din lille dritt.» Det var tydelig at sykepleieren var lei av samtalen. «Hør her, jeg har mange pasienter som jeg må se til. La oss ta det rolig i dag, hva sier du, gammern? Jeg har ikke lyst til å tilkalle en betjent. Albert har vakt på avdelingen nå, og Albert er ikke akkurat kjent for de gode manerene sine. Han kommer til å gi deg et kølleslag i hodet, uansett hvor sjuk og døende du er. Og så lyve i rapporten sin. Og ingen kommer til å protestere mot noe som helst. Det vet du.» Før sykepleieren rakk å snu seg, spurte Earl: «Veit du hvorfor jeg er her?» Sykepleieren flirte. «La meg se. Fordi du er dødssyk, og fordi myndighetene i Alabama ikke har lyst til å plassere deg på et hospice, selv om det koster dem en masse penger å ha deg liggende her?» «Nei, ikke her på sykeavdelingen. I fengsel, mener jeg.» Stemmen til Earl var lav og hes. «Gi meg litt mer vann, kan du? Jeg kan få vann på dette jævla stedet, ikke sant?» Sykepleieren ga ham en kopp vann til. Earl drakk opp alt og tørket seg om munnen. «Havnet i spjeldet for over tjue år siden. Først bare livstid i et føderalt bur. Men så tok de meg på den dødsstraffgreia. Forbannede advokater. Og Alabama fikk kontroll over meg. De føderale myndighetene lot dem gjøre det. Bare lot dem. Rettigheter, sier’u? Faen, jeg hadde ikke nubbekjangs når de kunne gjøre det. Skjønner’u hva jeg sier? Bare fordi jeg drepte henne. Hadde fint rom, fin seng i det føderale buret. Se på meg nå. Skal vedde på at det er dette stedet som har gitt meg kreft. Veit det. Noe i lufta. Flaks for meg at jeg aldri fikk den aidsdritten.» Han hevet øyebrynene og dempet stemmen. «Du veit at noen har det her inne.» «Hm,» sa sykepleieren. Han hadde åpnet laptopen og sjekket mappen til en annen pasient. Datamaskinen sto på 10
en trillevogn som var utstyrt med skuffer og lukkede medisinskap. «To tiår pluss nesten to år nå,» sa Earl. «Fordømt lang tid.» «Jepp, regnestykket ditt stemmer, Earl,» sa sykepleieren åndsfraværende. «Den første Bush var fremdeles president, men den gutten fra Arkansas slo ham i valget. Så det på tv-en da jeg kom hit. Det var i 1992. Hva var navnet hans igjen? De sier han var halvt farget.» «Bill Clinton. Og han er ikke halvt svart. Han spilte bare saksofon og gikk i afroamerikanske kirker iblant.» «Det stemmer. Han. Vært her siden den gangen.» «Jeg var sju.» «Hva?» bjeffet Earl. Han myste for å se bedre og gned seg på magen der det gjorde vondt. «Jeg var sju da Clinton ble valgt,» sa sykepleieren. «Mamma og pappa greide ikke å bli enige med seg selv. De var republikanere selvsagt, men han var jo sørstatsgutt. Tror de stemte på ham, men ville ikke innrømme det. Spilte ingen rolle, selvsagt. Dette er tross alt Alabama. Helvete fryser til is før en liberaler vinner her. Stemmer ikke det?» «Gode, gamle Alabama,» sa Earl og nikket. «Bodde her lenge. Hadde en familie her. Men jeg er fra Georgia. Georgia-gutt. Skjønner’u? Ikke Alabama-gutt.» «Ja vel.» «Men jeg ble sendt til dette fengselet på grunn av det jeg gjorde i Alabama.» «Det skal være visst. Men det er ikke så store forskjeller. Georgia og Alabama. Søster og bror. De shippet deg i hvert fall ikke nordover til New York eller Massachusetts. Andre land der oppe, det er faen så sikkert.» «På grunn av det jeg gjorde,» sa Earl åndeløst. Han gned seg fremdeles på magen. «Tåler ikke trynet på jøder, svarte og katolikker. Har ikke mye til overs for presbyterianere heller.» Sykepleieren kikket på ham. «Presbyterianere?» gjentok 11
han muntert. «Hva i alle dager har de gjort deg, Earl? Det er litt som å hate amish-folket.» «Hylte som griser under slaktingen. Tro meg, jeg ljuger ikke. For det meste jøder og svarte.» Han trakk på skuldrene og tørket svetten av pannen med dynen. «Pokker heller, sannheten er at jeg aldri har drept en presbyterianer. De skiller seg bare ikke ut, skjønner’u. Men hadde jeg fått sjansen, ville jeg ha gjort det.» Smilet hans ble bredere og nådde helt opp til øynene. Og i det ansiktsuttrykket var det lett å se at Earl Fontaine var en morder, uansett hvor gammel og syk han var. Han var fremdeles en morder. Han ville alltid være en morder helt til den dagen han døde. En dag som ikke kunne komme tidlig nok for lovlydige borgere. Sykepleieren låste opp en skuff i trillevognen og tok ut noen medisiner. «Hva fikk deg til å finne på noe sånt? Tipper de folka ikke hadde gjort deg noe som helst.» Earl hostet opp litt slim og spyttet det i koppen. «De pustet,» sa han bistert. «Det holdt for meg.» «Det er vel derfor du er her inne. Men du må slutte fred med Gud, Earl. De var alle hans barn. Du må gjøre bot, be om tilgivelse. Du kommer snart til å være hos ham.» Earl lo til han begynte å hoste igjen. Så roet han seg. Det virket som om ansiktet fikk et klarere uttrykk. «Noen kommer for å besøke meg.» «Hyggelig å høre, Earl,» sa sykepleieren mens han ga et smertestillende middel til pasienten som lå i sengen ved siden av. «Familie?» «Nei. Ferdig med å drepe familien min.» «Hvorfor gjorde du det? Var de jøder, presbyterianere eller svarte?» «Folk kommer for å besøke meg,» sa Earl. «Er ikke ferdig ennå. Skjønner’u?» «Hm.» Sykepleieren kikket på monitoren over sengen til den andre fangen. «Vel, bra du bruker tiden du har igjen, til noe fornuftig, gammern. Klokken tikker for oss alle.» «Kommer for å besøke meg i dag,» sa Earl. «Har merket det av her på veggen. Ser du?» 12
Han pekte på murveggen, der han hadde klort vekk litt av malingen med fingerneglen. «Vi kommer om seks dager, sa de. Seks merker der nå. Jeg er flink med tall. Hjernen funker fremdeles bra.» «Vel, hils dem fra meg,» sa sykepleieren idet han gikk videre med vognen. Litt senere stirret Earl mot døren til avdelingen. To menn hadde dukket opp. De var kledd i mørke dresser, hvite skjorter og svarte, blankpussede sko. Den ene hadde briller med svart innfatning. Den andre så ut som han knapt var ferdig med videregående. Begge hadde en bibel i hendene. De utstrålte vennlighet og gudfryktighet. De virket respektable, fredsommelige og lovlydige. I virkeligheten var de ingen av delene. Earl møtte blikkene deres. «Kommet for å besøke meg,» mumlet han. Sansene hans ble skjerpet. Livet hans hadde plutselig fått en mening igjen. Riktignok kom den sent, men like fullt var det en mening. «Drepte familien min,» sa han. Men det var ikke helt sant. Han hadde myrdet kona og begravd liket i kjelleren under huset deres. Det hadde gått flere år før de fant det. Det var derfor han var her, derfor han hadde fått dødsstraff. Når han tenkte seg om, burde han kanskje ha funnet et bedre gjemmested. Men han hadde ikke brydd seg stort om det. Han hadde hatt det travelt med å myrde andre. De føderale myndighetene hadde overlatt til Alabama å stille ham for retten, dømme og straffe ham for drapet på kona. Meningen var at henrettelsen skulle skje i dødskammeret i Holman fengsel i Atmore. Siden 2002 hadde Alabama henrettet de dødsdømte med giftsprøyte. Men noen forkjempere for dødsstraff ville ha «Gamle gnisten» tilbake. De ville at fangene skulle dø ved elektrisk støt i stedet. Earl brydde seg ikke om noe av dette. Anken hans hadde sirkulert så lenge i systemet at han aldri ville bli henrettet nå. Det var på grunn av kreften. Ifølge loven måtte man være frisk for å bli henrettet. Noe som var litt av en ironi. 13
I virkeligheten hadde de bare spart ham for en rask og smertefri død, slik at naturen kunne gå sin gang og gi ham en lengre og mye mer smertefull utgang på livet. Lungekreften var i ferd med å spre seg gjennom hele kroppen. Noen ville sikkert kalle det poetisk rettferdighet. Han kalte det bare fordømt uflaks. Han vinket til de to dresskledde mennene. Han hadde drept kona si, helt riktig, det. Og han hadde drept mange andre. Nøyaktig hvor mange visste han ikke. Jøder, fargede, muligens noen katolikker. Kanskje han hadde drept en presbyterianer også. Han visste ikke. Det var jo ikke akkurat sånn at de gikk rundt med id-kort der det sto hvilken menighet de tilhørte. Alle som laget trøbbel for ham, fortjente å bli drept. Og han hadde gjort sitt ytterste for at så mange som mulig fikk sjansen til å lage trøbbel for ham. Nå var han lenket til veggen og døende. Likevel var det en ting til han måtte gjøre. Eller for å være mer nøyaktig: Det var en person til han måtte drepe.