Hvite tårer av Hari Kunzru

Hvite tårer

Hari Kunzru

Hvite tårer Oversatt av Stian Omland

Hari Kunzru Originalens tittel: White Tears Oversatt av Stian Omland, medlem av Norsk oversetterforening Copyright © 2017 by Hari Kunzru Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-57563-2 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslag: Martin Kvamme / The Unit Delta Plus Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Katie I rolled and I tumbled Cried the whole night long Woke up this morning I didn’t know right from wrong

H Den sommeren pleide jeg å sykle over brua, låse sykkelen foran en av barene i Orchard Street og drive gjennom byen til fots mens jeg gjorde opptak. Folk og steder. Fortausrøykere, kjærlighetskrangler, narkohandler. Jeg ville lagre verden og spille den av akkurat sånn som jeg hadde opplevd den, uten forandring eller tillegg. Jeg samlet inn lyden av tordenvær, musikk som kom fra biler, undergrunnsvognene som buldret under bakken – alt var virkelighet, en egenskap jeg i det siste hadde begynt å hige etter, som om jeg hadde underskudd på et eller annet nødvendig vitamin eller mineral. Jeg hadde en rigg med to kanaler, to små mikker i ørene som så ut som hodetelefoner, en bærbar opptaker hektet i beltet under skjorta. Det var diskré. Ingen la noen gang merke til det. Jeg kunne ferdes hvor jeg ville og så sykle hjem og høre det på nytt i Carters tusendollars hodetelefoner i studioet. De inneholdt alltid fenomener jeg ikke hadde fått med meg, små lydfelter som jeg hadde beveget meg gjennom uten å være klar over det.

Hver eneste lydbølge, hver eneste vibrasjon, har en fysiologisk virkning. En gang hørte jeg et feltopptak av en kvinne som satt på en veranda og sang. Du kunne høre at foten hennes trommet, holdt takten. Du kunne høre knirkingen fra gyngestolen, gresshoppene i trærne. Du kunne høre at det var kveld, på grunn av gresshoppene. Jeg fikk følelsen av at jeg mistet fotfestet, at hvis jeg ikke passet meg, kunne jeg miste taket i nåtida og plutselig være der, sytti, åtti år inn i fortida. Det grove plankegulvet, taket som hang over verandaen, stemmen hennes som reiste gjennom den fuktige, tunge lufta til membranen i mikrofonen, lyden som 7

ble konvertert til elektrisk energi, holdt fast, før hele prosessen ble snudd, elektrisiteten som beveget en høyttalermembran, lyd som rant inn i ørene mine og satte meg i kontakt med dette stedet, så langt borte og for så lenge siden. Jeg kjente den strømme, den stemmen, ta bolig i hulrommene i kroppen min, fortrenge nåtida som vann som fylte en cisterne.

Jeg hørte Charlie Shaw på en av de opptaksvandringene.

Det var kveld. Jeg husker ikke hvorfor jeg hadde gått ut.

Kanskje fikk jeg ikke sove – det skjedde noen ganger. Kanskje trengte jeg bare å være ute eller være en stund for meg selv. Jeg fikk ofte klaustrofobi etter lange økter – vi kunne tilbringe tolv timer i studioet uten å bryte overflaten. Det var varmt, den kvelende New York-heten som tømmer byen i helgene i juli og august. Skjorta mi klistret seg til halsen.

Forbipasserende var blanke av svette, alle lengtet desperat etter at været skulle snu. Jeg gjorde opptak ved sjakkbordene på Washington Square. En fyr som het PJ, tydeligvis hjemmefavoritten, spilte mot en mann jeg ikke fikk med meg navnet på. De hadde tiltrukket seg et lite publikum.

Det var penger på bordet. En flaske ble sendt rundt.

PJ var en av de pengespillerne som sitter ved bordene dag ut og dag inn, som spiller mot hvem som helst om to dollar partiet. Han var en kvapsete hvit mann i femti- eller sekstiåra med tykke briller og noen poser med diverse skrot under benken. Den andre spilleren var tynn og svart, vanskelig å si hvor gammel, for ansiktet var skjult under en caps.

Han hadde en ren, hvit T-skjorte og posete, blå olabukser.

De nakne armene var smertelig tynne, som to stykker smeltetråd. Denne mannen tok seg god tid med trekkene, nok til at noen av tilskuerne mumlet og ba ham bestemme seg.

Han brydde seg ikke om dem. I motsetning til PJ, som småpratet med kompisene sine, satt han med senket hode og virket oppslukt av partiet. Han var en god spiller, og snart tvang han PJ til å gi fra seg en springer, og deretter dronningen. Der røyk husleia, sa PJ til enhver som hørte etter. Han hengte seg opp i setningen, gjentok den til den ble en slags 8

nervøs trekning. For hvert dårlige trekk: der røyk husleia, der røyk den. Et eller annet ved den fremmede gjorde også tilskuerne nervøse. Han hadde det med å strekke seg over brettet, lukke de lange fingrene om en brikke, flytte den, og så plutselig klaske til klokka med håndflaten. Hver gang han gjorde det, beveget en hørbar krymping seg gjennom mengden. Hosting, fikling med nøkler i lommer. Han tok rotta på PJ, viste ingen nåde. De likte det ikke.

Matt om to, sa den tynne mannen, hvisket det nesten.

Folk rundt brettet ble tause. PJ nikket dystert og veltet kongen sin med pekefingeren. Fanken, sa han, hva skal jeg finne på nå? Mens vennene hans stimlet sammen for å uttrykke sin medfølelse, telte den fremmede opp gevinsten, en bunke med små sedler. Jeg var allerede i ferd med å snu meg bort da jeg hørte ham synge. Det var blues, bare én linje. Believe I buy a graveyard of my own, sang han. Så kjørte han den på nytt.

Believe I buy me a graveyard of my own

På lydopptaket kan jeg høre endringen i hodestillingen min, hvordan mikkene over hvert øre plukket opp en ørliten endring i frekvensen idet jeg snudde meg for å lytte. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det neste som skjer. Minnet er helt klart. En skater, en jente. Du kan høre buldringen fra et brett, men det er i bakgrunnen. Jeg husker tydelig at jeg snudde meg for å se på henne. Jeg så langt, svart hår, tattissleeves, en fin rumpe i avklipte shorts, hun snodde seg mellom folk som luftet hund. Hvordan skulle jeg kunne vite det hvis jeg ikke hadde snudd meg? Men lyden viser at jeg ikke gjorde det. Sangeren forblir på samme sted. Jeg husker at da jeg snudde meg tilbake, var sporene etter partiet borte.

Det føltes rart. Jenta hadde bare brukt noen få sekunder på å passere, men spillerne og tilskuerne var allerede borte, og bordene fullstendig tomme. Der og da tenkte jeg ikke så mye på det. Jeg var sulten, så jeg gikk bort til Sixth Avenue for å få meg litt pizza.

H Vi var på randen til å bli berømte. Band ville ha den sounden vi kunne lage. Vi var booket i flere måneder framover, og selv var jeg i hvert fall veldig overrasket. En dag våknet jeg og sånn helt plutselig var jeg 25 år gammel, i New York City, og kul. Jeg hadde aldri vært kul før, ikke på high school, ikke på kunstcolleget lenger inn i delstaten, der Carter og jeg møttes. Han var kul. Lyse dreads, innfløkte tatoveringer, arvede midler han ikke nølte med å bruke på å fremme den gode sak: maksimal moro. Han hadde den beste samlingen av vinylplater, den beste dopen.

Han hadde reist, og ikke bare til fjonge steder med foreldrene. Han hadde vært på fottur i Nepal, og kjørt buss langs Skjelettkysten i Namibia på leting etter surfebølger. Jeg var en forstadsgutt, på dypt vann selv på det lille universitetet ute i ingenmannsland, med sin lekeland-hovedgate og en følelse av beskyttet treningsbane til den virkelige verden.

Familien min brukte ikke den medisinske betegnelsen på det, men i tenåra hadde jeg et slags sammenbrudd eller en episode. Etter at moren min døde, oppdaget pappa og jeg at vi ikke hadde noe å si til hverandre. Han underviste i fysikk på high school og hadde nok med problemene til lillebroren min, som gjorde opprør på den vanlige rop-om-hjelpmåten ved å røyke weed og naske i butikker. Det var enklest for ham å ikke fange opp at også jeg var på vei utforbakke. Var vel ett fett om jeg ikke ville snakke med ham? Én person mindre som opptok tida hans. Jeg fikk lov til å holde på, hva det nå var jeg drev med. Gikk fra forstanden.

I et halvt år gikk jeg ikke på skolen, gikk ikke engang ut.

10

Jeg forlot bare rommet mitt på nattlige tokt til kjøkkenet og badet, pilte fram og tilbake som en kakerlakk.

Der og da passet det meg. Fire vegger. Jeg pleide å ligge på gulvteppet med den bærbare dataen og et lite keyboard og en medtatt gammel mikk, og laget looper av pusten min, av lyden av gulvplankene som knirket når faren og broren min gikk rundt utenfor døra. Jeg pleide å ta opp disse små lydene og holde på med dem – lage kortere klipp, pitche dem opp og ned. Jeg prøvde å høre noe konkret, et fenomen jeg var sikker på at fantes: en skjult lyd som lå under de dagligdagse lydene jeg kunne høre uten å prøve. Ganske riktig, etter månedsvis med besatt lytting presenterte en lyd seg, men det var ikke den jeg hadde håpet på. Ingen ren, lys Buddha-tone, ikke noe sonisk hvitt lys. Jeg begynte å høre fortida, klangen i rommet slik den hadde vært ti år tidligere, og så tjue år, så femti. Fottrinnene i gangen tilhørte ikke faren eller broren min. De tilhørte noen andre.

Det tok meg en stund å komme meg tilbake fra det.

Da jeg etter hvert begynte på college, var jeg ikke noe mer enn gjennomsnittlig innadvendt, men jeg var fortsatt, utvilsomt, en rar fyr. Carter Wallace var det som skulle til for å hale meg ut av kakerlakkhullet. Alle ville være venn med ham, og ingen var spesielt interessert i å være det med meg, og dermed satt jeg en dag alene på plenen foran den buede konsertpaviljongen, med en retningsbestemt mikk i en hjemmelaget, parabolformet lydreflektor, et oppsett som lot meg lytte, imponerende klart og tydelig, til samtaler hele veien på den andre siden av plenen, ved biblioteket.

Jeg tjuvlyttet på en piknik, en gjeng dramaelever som sørget for å oppdatere hverandre på den siste sladderen og hylte av oppmerksomhetssøkende latter med et halvt til trekvart minutts mellomrom, høyt nok til at opptaket vrengte.

Objektivt sett var selvfølgelig det jeg holdt på med, creepy.

Jeg ga blaffen. Grunninnstillingen min på det tidspunktet var faen ta menneskeheten. Samtalen var banal: jobben min eksen din utrolig rørende rotet med må jekke seg ned bla bla bla. Til min bruk var innholdet irrelevant. Det var bare 11

en lydkilde, så jeg kunne teste utstyret. Det kunne likeså godt vært fuglesang. Jeg var kjempefornøyd med at reflektoren – som jeg hadde laget selv av en gammel parabolantenne – fungerte så bra. Jeg reduserte styrken på signalet, og måleren sluttet å peake når de lo. Akkurat da kjente jeg en hånd på skuldra og oppdaget at Carter sto bak meg og småsmilte til meg, stein.

Jeg visste hvem han var, så klart. Lyst skjegg som var flettet til et slags moteriktig tau, i bar overkropp og med en tatovering av meksikanske hodeskaller på brystet. Jeg antok, med et søkk i magen, at denne hipster-Jesusen hadde et eller annet med den trendy piknikgjengen å gjøre og ganske snart kom til å banke meg opp for at jeg spionerte på dama hans, eller noe sånt. I stedet spurte han om reflektoren og så ut til å forstå i hvert fall noen av de tekniske begrepene jeg brukte i forklaringen. Jeg ga ham faktisk hodetelefonene, så han kunne høre. Han sa at reflektoren var «helt sjuk», og selv om det ikke akkurat var en skarpsindig bemerkning, ga den meg følelsen av at jeg hadde vunnet en pris. Så, til min oppriktige forbløffelse, foreslo han at vi skulle dra på studenthjemmet hans og høre på musikk.

På den tida hadde jeg strenge regler for hva slags musikk jeg var villig til å høre på. Jeg ville unngå utforbakken.

Gamle sanger gjorde meg nervøs. Og gamle innspillinger.

Jeg ville være hundre prosent forovervendt, på vei inn i morgendagen i full fart. Jeg vokste opp med mye progrock fra syttitallet, sanger om romreiser og ridderlighet, med hyppige temposkift og bombastiske effekter. Da jeg var tenåring, syntes jeg det var overlegent, bevis på egen intelligens. Jeg hadde begynt å høre på sekstitallspsykedelia og garasjerock, hadde sneket meg stadig bakover i tid, men på et tidspunkt konkluderte jeg med at det var enkelte ekkoer jeg ikke hadde råd til å høre, så jeg stakk, bort fra menneskenes historie og de mørke krokene i den, inn i techno, lydversjonen av den moderne drømmebyen. Her fantes en blank lydverden av rene elektroniske toner der jeg kunne sveve fritt for alle sammenhenger, svøpt i en forsikring 12

om at gårsdagen for lengst var historie, eller kanskje aldri hadde eksistert i det hele tatt.

Da jeg ble med på rommet til Carter den ettermiddagen, hadde jeg ikke frivillig hørt på lyden av en gitar på tre år, men jeg var så dødsimponert over ham at jeg brøt reglene mine. Vi satte oss på senga og han spilte plater for meg.

Vinylplater, gamle og dyre, kjærlig støvtørket med en antistatisk klut og lagt på en spiller på en betongsokkel for å forhindre vibrasjon. Anlegget var imponerende. Alle avgjørelsene hadde vært teknisk solide, og utstyret kunne måle seg med hva som helst. Spilleren var koblet til minst femti år gamle, torørs forsterkere, konstruert etter spesifikasjoner som i dag ville blitt regnet som overdrevne. De var så koblet til to britiske studiomonitorer som en gang hadde hengt i kontrollrommet i Abbey Road, hevdet han skrytende. Inntil da hadde jeg aldri verdsatt de audiofiles fetisjistiske interesse for analogt utstyr. Jeg så den som sentimental. Carter omvendte meg fullstendig.

I begynnelsen var jeg utelukkende opptatt av lydkvalitet. Jeg satte pris på rekkevidden og dynamikken i gjengivelsen, uten å følge spesielt med på Carters musikksmak.

Gradvis begynte jeg å legge merke til at alt han spilte, var av svarte musikere. Mange forskjellige stilarter, men alltid svart musikk, og det meste helt ukjent for meg. Jeg begynte å lytte med tiltakende glede. Mer enn å spille platene sine kommenterte Carter samlingen sin. Han begynte med jamaicansk dub. Så presenterte han meg for ska og soca, soul og RnB, afrobeat fra syttitallet og elektro fra åttitallet.

Han snurret tidlig hiphop og frijazz og utallige regionale varianter av bass & juke. Chicago, London, Lagos, Miami.

Jeg hadde ingen anelse om at denne musikken fantes.

De neste ukene og månedene lærte Carter meg å tilbe – ordet er ikke for sterkt – det han tilba. Han lyttet utelukkende til svart musikk fordi, sa han, den var mer intens og ekte enn noe som ble laget av hvite. Han snakket som om «hvite» var navnet på en hær eller en gjeng, en eller annen organisasjon han ikke tilhørte. Jeg fulgte overhodet 13

ikke med på disse surrete forklaringene på hvor den svarte intensiteten kom fra. Det låt bra, og så hadde jeg lagt merke til noe usedvanlig som opptok det meste av oppmerksomheten min. Nå lyttet jeg til sanger som ble spilt inn tjue år før jeg ble født, og de påvirket meg ikke negativt i det hele tatt. Ingenting dro meg bakover, ingen følelse av svimmelhet eller et sug mot avgrunnen. Jeg glemte hva jeg hadde vært redd for. Jeg bare lot alt sammen fare. Jeg kunne ikke huske sist jeg følte meg så glad og bekymringsløs.

Mellom disse maratonene av noen lytteøkter innviet Carter meg i universitetets festverden, den jeg tidligere hadde ment var dunkel og truende. Som DJ hadde han en slags kjendisstatus, kom inn i rom gjennom et villnis av håndtrykk og klemmer og fistbumping. Snart begynte jeg å hjelpe ham, med rigging, med å lokalisere og rette feil i lydanlegget. Jeg hang bak decksene mens han snurret vinylsettet sitt, og så hvordan jentene sendte ham knull-meg-blikk mens kjærestene deres lot som de ikke var sjalu. Trangen var så sterk for å få kontakt og være på lag med ham, for å motta hans velsignede oppmerksomhet. Ingen av de kule folka kunne begripe hvorfor det var jeg som fikk bære platekofferten til denne erobreren. Jeg var en taper, kledd som en «hjemløs dataingeniør» (noe jeg en gang ble fortalt).

De skjønte ingenting av Carters absolutte musikkbesettelse.

Han brydde seg virkelig ikke om noe annet. Det skjønte jeg, men ikke de. Det var derfor jeg var meg og ikke dem.

Carter snakket sjelden om familien sin. Det jeg visste, måtte jeg lappe sammen fra collegesladder og nettet. Han hadde en eldre bror og søster, og det var en smal sak å søke opp faren hans, en betydelig republikansk støttespiller som dukket opp på nyhetsbilder med senatorer og medlemmer av Bush-klanen. Det var kanskje ikke en tilfeldighet at Wallace-familiens selskap, et uhyre med tentakler innen bygg, logistikk og energi, hadde vokst siden 11. september mens det hjalp USA å vinne fram i Krigen mot terror. Offentlige toaletter i Afghanistan. Flystriper og militærkantiner. Nå for tida gikk de under navnet Wallace Magnolia Group, og 14

de leverte gravemaskiner, bygde motorveier, la rørledninger.

Navnet til den døde tanta til Carter prydet et nytt forelesningsbygg, noe som, tatt i betraktning hans nærmest totale mangel på interesse for akademisk arbeid, kan ha vært Carters inngangsbillett til denne bare-nesten-Ivy-League-skolen. Han visste hva Occupy-folka sa om ham, aldri-blodfor-olje-folka. Han påsto at han var gjort arveløs, men det var strengt tatt ikke sant.

Sammen dro vi på plateshopping til Cleveland og Detroit.

Han hadde en 1967 Ford Galaxie, mørkerød, den var som en båt å kjøre og trakk ham inn i samtaler med beundrende bensinstasjonsansatte og dinergjester. Vi kjørte den latterlige bilen langs en rute med bruktbutikker og kjellersjapper fylt med vinyl, på leting etter 60-tallssoul fra lokale selskaper som Fortune og Hot Wax, techno-tolvtommere på Metroplex og Transmat og enhver annen stilart imellom. Vi tok sjanser basert på rare, private pressemeldinger som vanligvis viste seg å være nattklubbsangere som serverte Sinatracovere eller skoleband som gjorde ustøe versjoner av tyggegummihits fra 70-tallet. Vi fant skatter (en ladning mint BYG/Actuel-frijazz-skiver som fortsatt var i plastfolie, en blå utgave av URs «Z Record») og brukte penger på kalkuner, dårlige plater med ett bra spor, sjeldne plater som viste seg å være helt blottet for noe bra.

H Det gikk over en måned før jeg omsider hørte på opptaket av sjakkspillerne på Washington Square. Vi hadde en gammel Roland Space Echo som låt vakkert når den virket, men som stadig døde. Problemet var enkelt, en løs ledning i strøminntaket. Jeg hadde ikke tenkt å overlate den til klovnene på verkstedet. Vi (jeg hadde begynt å si «vi») hadde leid en leilighet i Greenpoint, i en bygning som en gang hadde vært en katolsk kirke. Vi så på TV i et rom der gulvet ble spraglet i regnbuefarger av gamle glassmalerier. Jeg satte meg oppe på taket med loddebolten, med hodetelefoner og solbriller på, mens heten slo opp igjen fra takbekledningen, og senere svidde den nakne ryggen min rød mens jeg satt der og fulgte i fotsporene mine fra den vinglete vandringen den kvelden, langs Orchard og inn i Chinatown. Jeg hørte Cantopop-sanger og elektroniske jingler som gled inn og ut etter hvert som jeg svingte bort fra Canal og fortsatte gjennom den lille parken bak tinghusbyggene, dit alle de gamle kineserne drar for å spille om penger. Dominobrikker klasket i bord, gatemusikanter kvernet og plukket på vemodsstemte strengeinstrumenter. Tilbake over Canal.

Trafikkstøy og en politimann som ropte til noen. På Mott hadde jeg passert to kvinner som kranglet. Den gangen kunne jeg ikke høre hva krangelen handlet om. Nå kunne jeg det. Den ene beskyldte den andre for å ha tatt noe fra veska hennes – kuponger, hørtes det ut som. Hun hadde stjålet rabattkuponger vennen sparte til matinnkjøp. Én femti for bleier, ropte offeret. Og faen meg en dollar i rabatt på Cheerios. De druknet i en brannbil, ti sekunder med vreng som førte meg videre til gjenlyden av en tom laste16

rampe, en fyr som snakket spansk i mobilen, og så taushet, mer trafikkstøy da jeg krysset Broadway, noens morsomme ringetone og den ene halvparten av en samtale. Du, hun sa at hun skulle så det må hun. Bare si det. Washington Square hadde vært full på grunn av varmen. Ved fontenen dro noen breakdansere et publikum, ropte, klappet for seg selv, gjorde baklengs salto til «Billie Jean». Under triumfbuen gjorde en ung gatemusikant et ubehjelpelig forsøk på å synge Dylan. Så sjakkpartiet, mengden som mumlet grettent da PJ tapte for den fremmede. Jeg sluttet å lodde, en plutselig nervøsitet nederst i magen. Da stemmen kom, fikk jeg meg ikke til å tro den. Jeg kunne ikke fatte hvordan jeg hadde unngått å høre den første gangen, da sangeren sto like foran meg.

Believe I buy a graveyard of my own

Stemmen var ren, ganske lys, og med en heshet når den ble presset, som på ordet «buy», som han gjorde til tre toner, der den midterste peaket i en gjennomtrengende falsettvreng.

Believe I bu-u-uy me a graveyard of my own Put my enemies all down in the ground

Med en sånn stemme i nærheten måtte jeg da ha fulgt med.

Det ville vært umulig å gjøre noe annet. Men jeg hadde et klart minne om skaterjenta. Og ganske riktig, der kom buldringen fra skateboardhjulene, men ingen endring i retningen. Jeg hadde ikke snudd meg for å se på henne. Hvordan kunne jeg huske hvordan hun så ut hvis jeg ikke hadde snudd meg? Sangeren var fortsatt foran meg. Etter de to første linjene ble ordene litt utydelige, som om det hadde kommet noe mellom oss som trakk til seg lyden. Jeg kunne ikke si hva det var. Men han fortsatte å synge. Hvordan var det mulig? Minnet mitt var helt klart. Bare to linjer. Kanskje én linje. Jeg hadde snudd meg i motsatt retning i noen 17

sekunder. Da jeg snudde meg tilbake, var bordene tomme og spillerne borte. Men dette lydopptaket fanget en hel framføring som varte i flere minutter. Bruddstykker av teksten sto fram, mindre utydelig enn resten. Put me under a man called Captain Jack. Et-eller-annet et-eller-annet down my back. Og et tredje vers, went to the captain et-ellerannet et-eller-annet, et-eller-annet have mercy on et-ellerannet. Den fortsatte. Flere vers.

Samme kveld spilte jeg den for Carter. Først lyttet han litt uinteressert, men snart inntok han en slags bønnestilling, bøyd forover, med hendene krummet utenpå hodetelefonene, som om han ville trykke stemmen lenger inn i hodet.

– Dette, sa han da den var ferdig. Du hørte faktisk dette.

– En eller annen fyr som nettopp vant et sjakkparti borte ved bordene på Washington Square. Seriøst, jeg trodde han bare sang noen få ord.

– Herregud, mann.

Vi hørte det på nytt. Og en tredje gang, og en fjerde.

Stemmen trollbandt. Vi satt oppe til seks neste morgen, ryddet i opptaket og prøvde å tyde teksten. På et tidspunkt slutter det å være lydarbeid og blir noe mer visuelt: Du abstraherer lyden og lager former, begynner å gjøre utvalg, forstørre ting. Nå handler det om å jevne ut kurver, klippe ut små bruddstykker og lime inn andre. Jeg redigerte bort skateren. Jeg filtrerte bakgrunnsstøyen, hentet fram vokalen helt til vi hadde en klar a cappella. Carter var helt fengslet. «Det er vakkert», sa han om og om igjen. «Utrolig.» Han hadde rett, og likevel fikk jeg instinktivt behov for å holde meg for ørene, for å de-høre det jeg hørte. Flere ganger lot jeg fingeren sveve over sletteknappen mens jeg prøvde å overbevise meg selv om å trykke på den.

Believe I buy a graveyard of my own Believe I buy me a graveyard of my own Put my enemies all down in the ground

18

Put me under a man they call Captain Jack Put me under a man they call Captain Jack Wrote his name all down my back Went to the Captain with my hat in my hand Went to the Captain with my hat in my hand Said Captain have mercy on a long time man Well he look at me and he spit on the ground He look at me and he spit on the ground Says I’ll have mercy when I drive you down Don’t get mad at me woman if I kicks in my sleep Don’t get mad at me woman if I kicks in my sleep I may dream things cause your heart to weep

Vi spilte den én gang til, og deretter, i veldig forskjellig humør, slo vi av utstyret og gikk og la oss.

H De fleste sånne som oss ville ha startet band, men Carter var alltid mer interessert i studioet. Han var ikke noen posør eller skrytepave, og de som påstår det, kjente ham aldri.

I ukene etter at vi møttes på college, lærte jeg ham hvordan man bruker det utstyret jeg hadde, og vi laget noen beats sammen. Han elsket det og begynte umiddelbart å kjøpe mer utstyr – greier jeg så langt hadde klart meg uten, som gode monitorer og en Pro Tools-versjon som ikke stammet fra en umerket disk jeg hadde kjøpt av en kinesisk fyr utenfor et supermarked. Så tok han kontakt med noen musikkstudenter, og fikk, på regelrett karisma, overtalt dem til å være de ulønnede studiomusikerne våre. De fulgte ordrer mens vi surret rundt og prøvde å få dem til å låte som Afrika ’70 eller The J. B.’s.

Det er nesten ikke mulig å overdrive hvor stor denne forandringen var for meg. Jeg var vant til å være alene. Plutselig var jeg omgitt av mennesker, i sentrum for kaotiske innspillinger hele natta lang, innspillinger som noen ganger utviklet seg til fester etter hvert som kjærester og skulle-ønske-de-var-kjærester og andre haleheng dukket opp, tiltrukket av musikkens feromondunst. Et slags forvarsel om hvor vi beveget oss, var Carters begrensede toleranse for datamaskiner. Han hatet å klikke med mus og prikke på skjermer.

Snart trålet han auksjonssteder etter gammelt utstyr, hva som helst med spaker han kunne skyve, knotter og brytere han kunne vri. Han svidde av masse penger på en trommemaskin og en bassynth fra 80-tallet, legendariske maskiner som de fleste bare kjente fra programvareetterlikninger. En stund fordypet vi oss i elektro og skvisjete acidlyder, fore20

stilte oss at vi var kongene av gatefesten, keisersuperstjernene av raven.

Fram til da hadde jeg aldri tenkt noe særlig på forskjellen mellom de digitale lydene jeg hadde vokst opp med og de analoge forfedrene deres, lyder dannet gjennom variasjoner i den elektriske spenningen som strømmet gjennom faktiske, fysiske kretser. Elektrisitet er ikke digitalt. Den kommer ikke i diskré innpakning, men flommer ut i lufta og strømmer gjennom ledere og skyter ut av hendene til gale vitenskapsmenn i stumfilmer. Er den futuristisk i det hele tatt, er det en fortidsversjon av framtida, kranglevoren, ustabil, halvveis levende. Når du begynner å rote med gamle synthesizere, bygger lyder ved å rigge til bølger i stabler av oscillatorer, er det mer som et kjemieksperiment enn det digitale studioets rigide amfetaminbesettelse. Carter og jeg begynte å se på oss selv som kjennere av analoge studioeffekter. Vi lot oss ikke imponere av tilbudene på nettet, så jeg fant noen tegninger, og sammen bygget vi en primitiv fjærklang som laget supre slingre- og skramlelyder vi brukte overdrevent på hvert eneste spor vi spilte inn. Snart prøvde vi å gjenskape effekter vi hadde hørt i Lee Perry-produksjoner fra Black Ark-studioet hans på Jamaica. Det året var Perry forbildet vårt, guden vår. Han tok i bruk alt han hadde for hånda. Han hadde begravd mikrofoner under et palmetre og dunket i bakken for å lage en rytme. Vi prøvde det samme, men med en furu (dette var jo nordøst i USA), med middelmådig resultat. En gang fikk han installert et sandgulv i studioet og bygde en hul trommeplattform av tre og glass og fylte den med vann. Hensikten var å endre klangen i trommesettet. Vi bygget vår egen versjon og delvis oversvømte skolens nye musikkstudio.

Vi forgudet musikk som Perrys, men skjønte også at den ikke tilhørte oss, et faktum vi prøvde å overse så lenge som mulig ved å skjule vår invalidiserende hvite arroganse bak en slags doserende sprenglærdhet: hvem som spilte congas på B-siden, den presise definisjonen av collie. Vi syntes de ekte svarte studentene på universitetet, som det var svært 21

få av, var meningsløst sossete eller kristne eller baseballspillere som tok grader i business, befridde sorority-jenter for jomfrudommen og snakket høyt og offentlig om sin personlige brand. Det virket urettferdig. Det var vi som ville være på en soundclash i Kingston. Vi visste hva John Coltrane lette etter da han blåste for hardt i tenoren i midtpartiet av A Love Supreme. Vi likte en nigerianer som het Ade fordi de korte dreadsene hans fikk ham til å ligne bitte litt på en jamaicansk sanger som het Hugh Mundell, som var blitt skutt og drept i en alder av 21. Ade røykte mye av Carters weed mens han svarte på en haug med spørsmål om politivold, men det var ikke til å komme fra at han gikk med semskede skinnsko og en Patek Philippe-klokke. Faren hans var oljemekler i Lagos.

Ganske snart skulle vi se tilbake på rastafasen på college med skam. Carter, som i en kort periode hadde en rød, gul og grønn strikkelue, gikk med en konstant frykt for at bildene av ham med den skulle dukke opp på Facebook. Vi hadde definitivt en følelse av at kjærligheten til musikk ga oss noe, en slags rett til svarthet, men da vi etter hvert kom oss til New York, hadde vi lært oss å la være å snakke om det. Vi ville ikke bli oppfattet som den typen hvite forstadsgutter som legger ut bilder av seg selv med maltølflasker mens de gjør gjengtegn.

Sisteåret delte Carter og jeg en leilighet utenfor universitetsområdet. En uviss og truende framtid var blitt synlig i horisonten, jeg klarte bare så vidt å betale halve husleia, selv med en jobb på skolens utviklingskontor og en annen der jeg laget wraps og sandwicher på en lokal lunsjrestaurant. Gjelda mi var stor nok til at jeg drømte om den, om isfjell og vaklende bokhyller som raget over meg i søvne.

Når Carter «stakk», visste jeg at jeg også kom til å stikke, tilbake til pappas kåk i New Jersey. Jeg var ikke sikker på om jeg kunne holde ut å ligge våken på tenåringsrommet og lytte etter døde mennesker i gangen. Jeg hadde hamstret sovepiller, i tilfelle jeg trengte en kvikk utvei.

Jeg leste meg opp på praktikantjobber i platestudioer i 22

New York og Los Angeles. Jeg var klar til å ta imot hva som helst – kaffeassistent, kabelslave – som kunne få meg innen rekkevidde av en ekte, betalt jobb før et av kredittkortselskapene kom og trakk meg for retten. Jeg hadde gitt meg selv en tidsfrist, og hvis jeg ikke hadde skaffet meg en musikkjobb før denne datoen, måtte jeg ta imot tilbudet fra en fetter om å ordne et intervju hos ingeniørfirmaet han jobbet for i Boston. Hvis ikke det førte til noe, fikk det bli teknisk support, gatekjøkken, hva som helst.

Carter trengte naturligvis ikke å være bekymret. Han snakket litt svevende om å reise bort sammen med den månedens kjæreste, en modell som het Mariam eller Miriam. Hun var afrikansk og snakket med fransk aksent, jeg tror faren hennes var den senegalesiske konsulen i San Francisco. Carter skulle ta henne med på seiltur i Karibia.

Jeg ville gjerne være mye sammen med ham, vri hver eneste siste dråpe av vennskap ut av ham før vi dro hver til vårt.

Jeg var overbevist om at sånn kom det kom til å bli: Han var på vei til resten av det glamorøse livet sitt, mens jeg i beste fall ble lenket til en kopimaskin i en eller annen næringspark i forstedene, i verste fall innelåst på et offentlig sykehus med rumpa hengende ut av en kjortel uten rygg. Jeg tilbrakte mange lange timer på rommet mitt, med gråten i halsen, mens jeg så for meg Carter på bassengfester hvor han drakk cocktailer på balkonger høyt oppe i etasjene. Jeg sørget over ham som om han allerede var borte.

Carter ble raskt lei av apatien min. Han anla en spydig tone og fant opp nedsettende kallenavn: Jeg var robotprofessoren, blikkmannen, jeg manglet spontanitet og pågangsmot. På det tidspunktet hadde han fullstendig sluttet å høre ikke bare på den gamle housen og technoen vi en gang hadde elsket, men på all nyere musikk, alt som brukte digitale lyder. Han hadde vært gjennom en hiphop-fase, hadde gjennomsøkt nettet etter tolvtommere av regionale produsenter fra 80- og 90-tallet. Nå ville han bare lytte til etnografiske innspillinger eller knitrende singler med doo-wop-band. The Flamingoes, The Clovers, The Stereo Sound Of The !Kung 23

Bushmen. Lista over ting som ikke var ekte nok for ham, som var svertet av modernitetens digitale synder, ble stadig lengre. «Bare ettall og nuller», kunne han foraktelig si, der han avviste et eller annet ferskt kulturuttrykk. «Helt uten kontakt med menneskekroppen.» Hadde ikke jeg brukt de dyre trommemaskinene og keyboardene hans, ville de nå ha samlet støv.

En kveld satt vi sent oppe på kjøkkenet. Jeg røyket en joint for å bli kvitt stanken av restaurantskinke og majones mens han plukket uinspirert på et nytt leketøy som var blitt levert med bud samme morgen, en Gibson-mandolin fra 1920-tallet. Han hadde slettet iTunes, sa han alvorstynget, og vinklet mandolinkroppen så starburstlakken fanget lyset.

– Jeg skjønner hva du mener. Sampleraten …

– Drit i sampleraten. Den kunne vært en million hertz, jeg hadde ikke brydd meg. Den kunne vært alle hertzene. Dette pisset om tapsløs rate. Man mister alltid noe, skjønner du ikke det? Det er alltid noe som mangler.

Han begynte å lekse opp for meg, en forelesning jeg allerede hadde hørt ti–tolv ganger. Teknologi var en felle.

Moderne musikere var stengt inne i en kasse. Digital musikk hadde et absolutt nullpunkt, et sonisk bunnivå som virket frastøtende på lytteren og satte en umenneskelig grense for opplevelsen. Man kunne ikke gå under null, hadde jeg noen gang tenkt på det? Hva skjedde egentlig med sjela, med vibrasjonen i en streng av dyretarmer, klangen i lakkert palisander? Alltid dette nakne, binære. Null eller én. Jeg må innrømme at jeg sluttet å høre etter. Han klamret seg til halsen på mandolinen som om han fysisk grep etter denne flyktige egenskapen han var ute etter. Jeg syntes han virket høy, høyere enn vanlig, klødde seg og slo aggressivt på strengene, korte hogg og stikk. Jeg spurte ham hva han hadde tatt, og han sendte meg et blikk og trampet inn på gjesterommet vi brukte som studio. Jeg hørte rasling og skraping, gikk inn og så ham stå der og dra kabler ut av baksiden av patchfeltet.

24

– Hva er det du driver med?

– Noe jeg burde gjort for en evighet siden. Alt dette her skal i søpla.

– Carter, du er kjempehøy.

– Driter vel du i?

Han sto og viftet med en av de få delene av utstyret som faktisk tilhørte meg, en dyr digital delay, løftet den børstede stålkassen med én hånd.

– Vær så snill, Carter. Du kommer til å ødelegge den.

Han dro en furten, spydig grimase, og så gikk han bort til vinduet og kastet den ut. Jeg hørte den knuse på fortauet. Vi bodde i andre etasje. Noen kunne lett ha vært der nede. Jeg la merke til at pusten min var blitt uregelmessig.

Jeg påpekte det for ham, at noen kunne vært der nede. Ikke vær så pinglete, svarte han hånlig. Det er bare en ting.

Jeg prøvde å holde meg rolig. Jeg hadde jobbet for tips hele dagen – jeg hadde spart opp til den maskinen – noen kunne blitt drept, jeg hadde jobbet hele dagen, jobbet for tips, jeg hadde spart, noen kunne blitt drept og – jeg kastet meg over ham, hendene mine klorte etter halsen hans. Der og da ville jeg drepe ham. Jeg ville skrape av ham utseendet og sjarmen og blottlegge pengeskjelettet under. Folk husker alltid Carter som en kraftig, myndig type. Sånn virket den psykologiske makta hans. Han var egentlig ganske spedbygd. Hvis du så ham komme ut av dusjen eller ligge og sove på en seng, så han ut som et hjemløst barn, en fortapt guttunge.

Jeg tok så hardt i at han gikk overende. De lange, blonde lokkene ble slengt utover sofaen og han sperret øynene opp, i anime-overraskelse. Det var som om han aldri hadde sett meg før. Jeg så meg selv kvele ham, stående på kne oppå brystet hans. Det var som om jeg hadde sniffet ketamin og plutselig var blitt skjenket all verdens tid, tid til å legge merke til porene i ansiktet hans og hullet i høyre øreflipp, der han hadde fjernet en piercing. Jeg ville snakke til ham, men munnen min var tørr. I det venstre neseboret hadde han en skorpe av hvitt pulver, og jeg betraktet den, dette 25

skurvlaget av hva det nå var han hadde sniffet, og jeg sa til ham at jeg er ikke voldelig av meg, selv om jeg ikke tror at jeg sa det høyt. Og så, i et sjokkerende øyeblikk, så jeg meg selv ligge der på sofaen, med øynene sperret opp i overraskelse. Jeg må ha løsnet grepet, for han vred seg rundt og veltet meg av med skuldra, ned på gulvet. Jeg slapp ham ikke, knyttnevene var fulle av T-skjorta hans, og nå hadde han hendene på halsen min. Idet vi rullet ut på teppet, hørte jeg en knaselyd fra mandolinen under ryggen min.

Det var selvfølgelig en grad av sannhet i anklagene hans, ellers ville jeg ikke ha mistet selvkontrollen så katastrofalt.

Jeg har alltid respektert fysiske gjenstander. Ikke som statussymboler eller noe sånt. Jeg har ikke noe spesielt behov for å bli misunt. Carter hadde aldri trengt å hige etter noe som helst, et verktøy eller en leke eller et instrument, noe som ville utvide mulighetene hans eller gjøre livet lettere.

Ville han ha noe, klikket han og så kom det. Jeg hadde brukt mange timer av livet mitt, dagevis, ukevis av gangen, på å fantasere om musikkutstyr jeg ikke hadde råd til å kjøpe. Mandolinen var vakker fordi den var nyttig. Lyden av at den knuste tok all lidenskapen ut av angrepet mitt.

Carter rev løs hendene mine og satte seg over skrevs på meg, holdt fast armene mine med knærne. Så begynte han å slå meg i ansiktet. Folk ser alltid tente ut når de gjør noe voldelig. De er tøylesløse, har senket forsvarsverkene sine.

Jeg smakte blod i munnen, og i den oppskakete, rystede tilstanden jeg var i, fikk jeg et innfall om at hvis jeg lot ham slå meg i svime, eller til og med til døde, ville alle problemene mine være løst. Det ville være lett å falle inn i mørket mens jeg så det ville uttrykket i ansiktet hans.

Men sånn gikk det ikke. Ingen vakker død for Seth. Jeg slappet helt av i kroppen og lukket øynene, men denne overgivelsen må ha kjedet Carter, for han sluttet å slå meg og lente seg bakover mot sofaen, pustet tungt og gned seg på halsen. Jeg rullet rundt og hostet. Mandolinen var i to biter, halsen var knekt rett av, like nedenfor hodet.

– Hva faen, da? sa han hest. Du, hva i helvete?

26

– Du burde ikke la alt handle om penger.

– Kom deg vekk fra meg.

– Du burde ikke det. Du burde ikke gjøre sånt med folk.

– Hvis du bryr deg så jævlig om den teite boksen, skal jeg skaffe deg en ny en.

– Gjør som du vil, det er det samme for meg hva du gjør.

Da jeg våknet neste morgen, var han borte. Jeg antok at vennskapet vårt måtte være over. Jeg regnet med at han ville komme hjem og be meg flytte ut. Men det gjorde han aldri. Dagene gikk, et par uker. Jeg serverte kunder i restauranten og skrev jobbsøknader i en slags nummen depresjon.

Jeg tenkte ikke på å lage musikk. Noen ganger drar jeg til et sted der ingenting har verdi. Verden er flat. Enhver sanseopplevelse er helt likeverdig en annen. Å legge hånda på noens hud eller i flammen på et stearinlys. Når det er spesielt ille, blir det en visuell tilstand. Jeg kan se ut av vinduet og alt bare kverner, former og farger som ikke danner noe som helst. Synlig lys med forskjellige bølgelengder. Jeg kan sitte i timevis og spille dataspill eller se på nettporno. Når jeg husker å spise, smaker maten som aske på tunga.

Mens jeg ventet på at Carter skulle komme tilbake og gjøre slutt på det hele, løp jeg gjennom labyrinter med et maskingevær, onanerte, bombet alienbyer i grus, og det eneste jeg egentlig tenkte på var at jeg hadde svidd i stykker ganen min og ikke kunne smake maten. En ettermiddag kom jeg hjem fra jobb, og der, blant pizzaeskene og de skitne underbuksene på senga mi, lå en flunkende ny digital delay. Da jeg så den, plettfri i sin foliepakkede eske, fikk jeg en ekstatisk krampetrekning. Jeg var tilgitt. Der jeg gikk fram og tilbake i leiligheten om kvelden, hadde jeg kalt Carter de grusomste ting, ondskapsfulle ting som skulle skyve ham vekk. Men nå var han hjemme og jeg var tilgitt og jeg danset en jubeldans som var helt på trynet, med den ene hånda i lufta, den andre med et godt tak i strikken i joggebuksa, som holdt på å gli ned. Da jeg fikk tatt meg sammen, pilte jeg rundt i leiligheten, ryddet opp rundt sofaen, der jeg hadde vært mesteparten av tida, plukket opp brusflasker 27

og helte ut innholdet fra flere provisoriske askebegere – tallerkener, bokser, en liten plastflaske – i en handlepose. Jeg tok en dusj og undersøkte meg selv i speilet. Når jeg sugde inn magen, rammet de framskutte hoftebeina mine inn en fordypning. Jeg kunne telle ribbeina mine. Jeg lurte på om Carter kom til å legge merke til det.

Jeg hadde tatt oppvasken og holdt på å vaske gulvet da han kom susende med en joint dinglende i munnviken. Han hadde bodd hos venner i California og spradet – jeg tror det er ordet – inn med en porkpiehatt og en militærjakke og klassiske Nike-joggesko og to never med sølvringer. Jeg hadde ikke sett noe av det før. Han måtte ha brukt hele oppholdet i California på å kjøpe hatter og jakker og joggesko og ringer.

– Hei, bror, sa han, cool som Superfly.

Jeg sto imot trangen til å klemme ham, og sørget for å matche stemmen hans.

– Hva skjer?

– Expressin’ with my full capabilities. Jeg har ordnet en ny boks til deg.

– Jeg så det. Takk, bror. Når det gjelder den mandolinen …

– Ikke tenk på det. Jeg har bestilt en til.

Og dermed var krangelen over. Det var ofte sånn med Carter. En felles forståelse for bare å lukke den fallemmen og aldri snakke om det igjen. Samme kveld spurte han om jeg ville flytte til New York med ham. Det var helt utrolig.

Virkeligheten var på vranga. Jeg hadde vært så full av fortvilelse, og nå skulle jeg bo i New York med Carter. Jeg var en av Herrens salvede.