Hvis noen ser meg nå av Benedicte Meyer Kroneberg

Page 1


Benedicte Meyer Kroneberg

Hvis noen ser meg nå


© CAPPELEN DAMM AS, 2013 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-48863-5 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Nina Vestberg / Millennium Images, UK Trykk og innbinding: UAB PRINT IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


I


Etter treningen står de og grer håret og speiler seg i hvert sitt speil, grer med høyre hånd begge to, i takt som de pleier. Det er en lek. Hvis noen kommer inn i garderoben, følger de med på blikket deres, ser om de legger merke til hva de holder på med eller ikke. De deler håret i skill, grer fra skillen og ned til skulderen. Ingen kommer inn, likevel grer de i takt. Like langt hår, samme farge: mørkebrunt når det er tørt, når håret er vått, er det nesten svart. Da kommer Mona bort til Vanjas speil. Hun stiller seg ved siden av Vanja. Ser på dem i speilet. Du er høyere enn meg nå. Se. Vanja kikker i speilet. Det stemmer, hun er litt høyere. Toppen av hodet hennes er et par centimeter over toppen av hodet til Mona. De snur seg med ryggen mot hverandre. Helt inntil. Vanja merker hvordan rompa hennes møter Monas øverst på rompeballene. De ser i speilet. Jo. Høyere. Rompa, sier Vanja. Kjenner du rompa. Den er høyere også. Mona fniser. Vanja presser rompa inn mot henne. 7


Vanja. Æsj! Vanja ser nedover seg selv. Ser ned på beina sine. De ser så rare ut. Bleke ennå, snart blir hun brun, snart er det sommer, men nå er beina bleke og rette. Er det de som har vokst? Er det derfor hennes rompe sitter høyere opp? En rar tanke. Se Mona! Har beina mine vokst? Mona ler. De er så tynne, se! Helt strekt. Vanja fniser igjen. Strekt. Som tyggis, sier hun. Spagetti, sier Mona. Da får de latterkrampe. Det er ingen andre i garderoben heldigvis. Tvillingene. De heter det. Like mye som de heter Mona og Vanja heter de tvillingene. Eller Monaogvanja. Ikke så mye Mona. Vanja. De er tvillingene. Monaogvanja. De er de eneste tvillingene som hun vet om. En gang så de noen andre tvillinger i byen, men de går ikke på deres skole og ikke på svømminga og de har ikke sett dem siden. De var også helt like. Som to dråper vann, sier folk. Noen ganger kjennes det som én dråpe vann, syns Vanja. At de er inni den dråpen. Av og til på svømminga er det som om de to er inni én dråpe; de svømmer i samme takt, puster i samme takt og når de kommer opp av bassenget, ser treneren på dem og sier: Bra, jenter. Men han vet ikke hvem som er hvem, selv ikke når de har ulike badehetter; Mona har rød og Vanja har blå. 8


Han husker det aldri likevel, han vet bare at de er tvillingene. Noen ganger bytter de badehette. Ikke for trenerens skyld, han husker jo uansett ikke forskjell, de må si det til ham hver gang hvem de er, hvis de skal spørre ham om noe eller melde seg på stevner: Jeg er Vanja, femti meter bryst. Men for de andre barna bytter de om, eller de gangene treneren har med seg en av ungdommene fra ungdomsgruppa som trener, en som syns det er spennende med dem og som har skjønt at de har ulike badehetter. De går inn på do etter en stund, bytter, ler inni seg når ungdommen står ved kanten og roper: «Bra Mona» til Vanja. Å svømme der med den røde badehetta. Å svømme med Monas kropp. Med hennes bevegelser. Hun kan merke det i takene, med ett er det er en forskjell likevel, noe med vendingene også: Hun greier flipen litt bedre når hun tenker at hun er Mona, tør å gå inn i den, sparke skikkelig fra, kommer andpusten bort til den andre siden. Herlig Mona, sier Mona foran ungdommen. Øynene hennes glitrer og Vanja får et sug i magen. Takk, er det eneste hun får frem. Mona kom først. Det har mamma fortalt. Mona kom først. Skrek høyt da de la henne på vekta. Så kom Vanja uten en lyd. Mamma ble redd da. Ventet på skriket som ikke kom. Men senere skrek du masse, sier pappa og ler. Da kunne vi ikke se forskjell på dere. To illrøde ansikter med åpen munn som skrek og skrek. Mona og Vanja ler også, selv om de har hørt den his9


torien så mange ganger før. Hvordan folk som så ned i vogna deres alltid ble så overrasket: Helt like jo! Hvordan mamma måtte merke dem; alltid noe rødt på Mona, noe gult på Vanja. Så like var dere, jeg klarte nesten ikke å se forskjell selv engang. Og så slitne vi var. Kolikk, dere hadde kolikk. Tvillinger med kolikk, sier pappa og rister på hodet. Mamma sukker: Ja, da var jeg sliten. Ansiktet hennes forandrer seg alltid litt når hun sier det, syns Vanja. Som om latteren forsvinner, det er ikke morsomt lenger. Da var det godt vi hadde farmor til å hjelpe oss, sier pappa. Farmor lever ikke lenger. Vanja kan bare så vidt huske henne. Det er rart å tenke på at hun passet dem så mye og at hun likevel omtrent ikke kan se henne for seg. Farmor, ja, sier mamma. Nå er i alle fall latteren borte fra ansiktet hennes, fra stemmen. Vanja har tenkt på det. At hun ikke skrek da hun ble født. Ikke helt like likevel. Noe med Mona. Hvordan hun er. Litt tøffere enn Vanja, tør litt mer, snakker mer, i alle fall når det er andre der. Når det bare er dem, er det annerledes, da er de i dråpen, Monaogvanja. Hun er aldri redd da, eller forsiktig, men når det er andre der, snakker Mona mest. Det sier de andre i klassen også. Slik vet de forskjell på dem, sier frøken. Hun ser på hvem som snakker mest i timene, som hele tiden må snu seg til sidemannen, som må se ut av vinduet, som må skrible litt i boka, 10


som liksom har litt lopper i blodet, sier frøken og smiler: Da vet jeg at det er Mona. Frøken er snill, men snart er det slutt, snart skal de begynne på ungdomsskolen.


Så blir det sommer og de sykler ut til badeplassen. De setter syklene fra seg inne ved furuene og går fra furulukta til saltlukta ved de flate, blankskurte svabergene nede ved vannet. De har med mat og saft på flasker og strandmadrasser og den lille kassettspilleren som de egentlig ikke bruker lenger, men som er fin å ha med på tur. Og så ligger de der og soler seg i bikinibukser og leser Donald og Tuppen og hører på musikk på kassettspilleren. Whitney og Michael. Og de går ut til odden, der det er fint å hoppe og stupe, og de hopper og stuper og vannet er varmt og deilig til å være så tidlig på sommeren. De bader når de blir varme og spiser når de blir sultne og av og til kommer det noen de kjenner. Da setter Mona seg opp med én gang og prater i vei og Vanja ligger og hører på. Det tar litt tid før hun også setter seg opp, hun må liksom bli varm først, må vente litt før hun også kan sette seg opp og prate. Det beste er når det ikke kommer noen de kjenner, syns Vanja, når de bare sykler ut til svabergene og legger seg og gjør alt som det passer dem, leser og hører på musikk og spiser og bader og hopper og stuper uten at de blir 12


avbrutt, i en egen rekkefølge som de ikke trenger å snakke om: lese, spise, bade, hoppe, stupe. Når de sykler inn til byen om ettermiddagen, er de litt brunere enn om morgenen og huden til Vanja smaker salt når hun legger seg om kvelden. Det er en slik dag Vanja snur seg fra ryggen til magen på strandmadrassen og noe gjør vondt. Det er ikke en stein under madrassen, hun kjenner etter, likevel gjør det vondt da hun legger seg ned. Hun reiser seg igjen, drar hånda forsiktig over brystet og der kjenner hun noe. Det er klumper. Ømme klumper under brystvortene, de er nye og hun vet hva det betyr: Hun får pupper. Marianne i klassen fikk pupper lenge før sommeren og det begynte med klumpene. Vanja husker fra dusjen etter gymtimene at klumpene kom først og så tok det ikke lang tid. Mona ligger langflat på ryggen og soler seg og Vanja setter seg helt opp, vrir seg for å se henne bedre, men så langt hun kan se, er Monas bryst helt flatt og vanlig. Mona, sier hun. Det er kommet noe her. Se. Mona legger bladet fra seg på svaberget og setter seg opp. Hun myser mot sola og skygger for øynene. Hva er det? Her. Vanja ser seg rundt for å finne ut om noen andre følger med på dem, men da ingen er å se, peker hun på overkroppen sin, der klumpene så vidt er synlige når hun ser nedover seg selv. Det er kommet klumper. Mona lener seg frem, hun er helt nær Vanja nå. Oj. Jeg vet det. 13


Jeg har ikke fått. Mona kjenner etter på brystet for sikkerhets skyld. Som om noe plutselig kunne ha skjedd nå, her, samtidig. Men brystet hennes er helt flatt. Helt flatt og vanlig. Jeg tror jeg får pupper. Gjør du? Jeg tror det. Marianne i klassen fikk jo sånne, husker du? Før de ble ordentlige. Mona fniser. Ordentlige. Svære, mener du. Vanja fniser hun også. Svære brød. De spruter ut i latter. Men hvorfor får ikke jeg? Jeg vet ikke. Heldiggris! Du er høyere også. Så rart. Jeg vet det. Hånda hennes opp til klumpene igjen. Æsj. Jeg vil ikke ha pupper, Mona. Jeg mener det, sier Vanja. Kjempestore som Marianne. Det ser så teit ut. De hopper opp og ned når hun løper i friminuttene, har du sett det? Og i gymmen, da, sier Mona. Puppene hennes blir helt flatklemte i turndrakten! Vanja ler, tenker på Marianne, turndrakten som er for liten til henne, den blir helt stram i ryggen, strekkes rett fra rompa og opp til nakken, uten å følge svaien. Puppene hennes under turndrakten. Skal hun se sånn ut selv nå? Du må få deg en ny turndrakt i alle fall, sier Mona. Så du ikke får flatklemte sånn som Marianne. 14


Æsj, jeg vil ikke, sier Vanja. Jeg mener det, jeg vil ikke. Jeg vil være som deg. Pappa sitter i hagen da de kommer hjem, de setter syklene fra seg ved veggen, han ser på dem over aviskanten, spør hvordan de har hatt det. Greit, sier de og fortsetter inn på kjøkkenet. Mamma er der, hun holder på med å pakke ut varer, hun har handlet. Vi er sultne, sier de og Vanja tenker at hun kunne sagt noe om klumpene, men hun gjør det ikke, de sier ingenting, noen av dem, og mamma merker ingenting heller, ikke da, ikke før senere, da hun en dag plutselig stopper opp bak dem mens de står ved kjøkkenbenken og lager seg brødskiver. Oj, sier hun. Hva er det? sier Vanja. Nei, det er bare, sier mamma. Jeg tror du har blitt høyere enn Mona. Snu dere så jeg får se. Og da de snur seg, ser Vanja at mamma ser klumpene også, lynraskt går blikket hennes fra hodene deres der hun måler dem, til T-skjortene der klumpene stikker ekkelt frem på Vanjas bryst og hun ser at mamma får øye dem og at mamma kikker bort på Mona etterpå og der vet Vanja at T-skjorta er helt vanlig og glatt og fin. Vi vet det, sier Mona. Hun er høyere enn meg nå. Du er det, sier mamma og roper på pappa så han også skal få se. Så står de der ved siden av hverandre og mamma og pappa ser på dem. Pappa kaster et raskt blikk på hodene deres og sier at det stemmer. 15


Snu dere med ryggen mot hverandre, sier han og så gjør de det og han måler dem. Det er et par centimeter faktisk. Jeg tror det er første gang dere ikke er like høye. Vanja snur seg mot benken der brødskivene ligger, så han ikke skal få øye på klumpene han også, og fremdeles snakker han og mamma og Mona om de centimeterne. Ja da, sier Vanja brått, det holder nå, det er vel ikke så spesielt heller at jeg vokser. Jeg ville bare vise pappa, sier mamma. Ja, og nå er det nok, sier Vanja og stemmen hennes er sur, hun hører det selv og mamma sier: Sånn trenger du ikke å svare meg, Vanja. Vanja bare står der med ryggen til og sier ingenting mer, men hun skulle gjerne gjort det, helst ville hun ropt at de skulle flytte seg alle tre og la henne være i fred, men hun gjør det ikke, for hun vet hvordan mamma ser ut i ansiktet nå, allerede, etter bare den ene kommentaren, stram rundt munnen. I stedet legger hun brødskivene på en tallerken og snur seg mot kjøkkenbordet. Hun sitter litt fremoverlent mens hun spiser, så går det ikke an å se. Etterpå går hun opp på rommet. Hun setter seg ved pulten sin med ryggen til døra og da Mona kommer etter en stund, tør hun tydeligvis ikke spørre henne hvordan det går, hun ser vel at Vanja er sur. I stedet legger hun seg på senga og ser opp i taket. Hvorfor sitter du der? sier Mona etter en stund. Ikke for noe. 16


Er du sur? Litt. Hvorfor det da? De skulle jo bare … Så du ikke at hun så på puppene mine eller? Det er frekt på en måte. Frekt? Ja frekt. Jeg glor jo ikke på puppene til folk. Puppene til mamma. Tissen til pappa, jeg glor ikke på den. Æsj, Vanja. Det er det jeg mener. Mona fniser. Tissen til pappa, sier hun og de får latteranfall. Det er flere som må si noe om at Vanja er høyere. Mormor må si noe og tante og butikkdama da de handler en dag: Du er høyere enn søstera di. Vanja svarer ingenting, pakker bare melkekartongene oppi bæreposen mens Mona betaler og så går de. Hun sier ingenting da de kommer ut av butikken heller, ikke før de har kommet et godt stykke opp bakken. Herregud. Rart hun ikke skulle si noe om puppene også. Hm, sier Mona. Rart hun ikke sa noe om puppene også. Du har fått pupper du, det har ikke søstera di, sier Vanja med liksomvoksenstemme. Hvem da? Hvem skulle si det? Du er så treig i oppfattelsen Mona. Butikkdama! Hun sa jeg var høyere. Hun mente vel ikke noe med det. 17


Men hun må jo ikke si noe om det, det er ganske frekt. Jeg sa ikke noe om at hun er feit. Vanja! Hun er jo det. Feit. Fleskeberg. Du har lagt på deg i sommer, skal jeg si neste gang. Mona ler. Vanja snur seg mot henne nå, blåser opp kinnene sine så hun blir helt rund i ansiktet.


De begynner på ungdomsskolen og i hver sin klasse, for det er lurt, har mamma og pappa bestemt. Vanja sitter på plassen sin i den nye klassen og kjenner på om det er lurt. Hun savner Mona i timene i begynnelsen, men etter hvert venner hun seg til å være uten henne. Læreren, som heter Håvard, er flink og alt er mye gøyere enn på barneskolen. Vanja får til alt han ber dem om. I Monas klasse går det mange fra det nye byggefeltet og de bråker, Mona har kommet i bråkeklassen, skjønner de ganske fort. De andre snakker om det i friminuttene, guttene snakker om det, de har skjeve smil: bråkeklassen. De skal ta knekken på læreren, sier de, fru Lien, de må kalle henne fru. Hun er gammel og nervøs. Vanja syns synd på fru Lien, men Mona smiler, sier hun syns guttene er morsomme, litt skumle, for ingen av guttene i klassen på barneskolen snakket om å knekke noen, men de er vittige også. Mona, ikke si sånn, stakkars fru Lien, sier Vanja. Men Mona smiler bare: Stakkars? Hun er så streng at du aner ikke. Sur og 19


streng, sier Mona og kroker ryggen litt sånn som fru Lien og setter opp et surt uttrykk. Vanja må le. Om kvelden kler Vanja av seg foran Mona. Mona ser bare fort, hun vet at Vanja blir sur hvis hun glaner. Av og til tar Vanja av seg klærne på badet til og med, tar med nattkjolen inn og skifter der, prøver å late som ingenting når hun kommer inn på rommet. Som om det er noe hun alltid har gjort. Men hvis Mona kommer oppi senga til Vanja, kan Vanja si: Mona, se. Så strammer hun nattkjolen så klumpene vises. Æsj, sier hun. Tror du de kommer til å bli store? Det er ikke sikkert, sier Mona. Mamma har ikke så store pupper. Men hvorfor har ikke du fått, jeg vil heller ikke ha, ikke før deg, jeg vil vente. Og rompa. Den vokser den òg. Det er bare fordi …, sier Mona. Jeg vet det, sier Vanja, men jeg vil ikke. Har du sett baken til Marianne eller? Den har blitt enorm i sommer. Guttene …, sier hun. Guttene? De nye. De klasker henne på den. Det er ekkelt. Vanja snur seg mot henne. Mona ligger og ser rett opp i taket, Vanja ser henne bare fra siden, men hun kan se at Mona smiler. Klasker? Ja, smekker til henne så det svir. Hvorfor sier hun det ikke? 20


Vanja! Ja? Det er ingen som sier det lenger nå. Vi går på ungdomsskolen. Mona, vi kan spørre om du kan begynne i min klasse, sier Vanja. Engleklassen? Engleklassen? Alle kaller dere det, visste du ikke det? Nei. Der går alle englebarna, Vanja, sier Mona. Nå har hun det smilet. Å. Jeg vil ikke det. Dessuten er alle så flinke der. Men du er også flink? Ikke så. Jo da. Nei, ikke så, sier Mona og kniper igjen munnen og det er også sant, Vanja har bare ikke tenkt på det, Mona leser litt senere bare, sånn har det alltid vært, de har vært like, nesten helt like, men med bitte små ulikheter: Mona leser litt saktere, synger litt renere, strikker finere, regner ofte feil, plutselig kommer Vanja på alle de tingene som gjør at Mona faktisk er Mona og Vanja faktisk er Vanja. Hun sier det ikke. De går på ungdomsskolen nå.


Så får de nye venninner, Jorunn og Anita. De begynner på svømminga og er gode. De kommer fra en av øyene utenfor byen og har svømt der ute før, men nå er de ungdommer og på øya er det ikke ungdomsparti. Begge har oppklippet hår som de føner, nesten som frisørdamer. Etterpå tuperer de håret for at det skal bli stort og avslutter med hårspray. Clynol. Den er den sterkeste, forklarer Jorunn. Mona og Vanja har slett hår som henger nedover skuldrene uten noe i, men de maser og maser og til slutt får de klippe seg og da føner de også håret og sprayer det opp med Clynol. Mamma står i døråpningen til badet og ser på dem og Vanja ser at hun ikke liker den nye hårsveisen deres, munnen hennes blir smal. Mona har hull i buksa. Hun har laget det selv akkurat som Jorunn, og mamma peker på hullet og sier: Ta av deg buksa, så skal jeg lappe den. Den skal være sånn, sier Mona. Være sånn? Ja, det er sånn den skal være, det er mote. Men mamma gir seg ikke og så krangler de, mamma 22


og Mona, slik som de har begynt med, og Vanja står ved speilet og ser på håret sitt som er oppklippet og stort og hun skulle ønske Mona kunne være fornøyd med håret, at det kunne være nok, at hun ikke hadde trengt å lage hull i buksa også, at de ikke trengte å krangle så mye. Jorunn og Anita går til byen på lørdagene etter treningen og Mona og Vanja blir med. De går i butikker og kikker og Vanja ønsker seg klær og sminke og parfyme og alt som Jorunn og Anita ser på og det er nytt. Jorunn og Anita syns det er gøy at de er tvillinger, det er ingen tvillinger på øya, de er de eneste Jorunn og Anita vet om som er det. Dere er så pene, sier Anita og det har de heller ikke tenkt på før. Mona er litt penere, tenker Vanja, hun kler den nye sveisen bedre. Vanja får den ikke like godt til, syns hun, hun vil helst at Mona skal gjøre det på henne, gjøre det likt, men det kan hun ikke spørre om, ikke i svømmehallen i alle fall. Anita sier ingenting om at Mona er penere, hun sier de er så like, nesten helt like, sier hun, men hun ser på dem og Vanja tenker at hun ser det hun også, det med sveisen. En gang i byen får de øye på noen gutter som går i åttende på skolen til Jorunn og Anita og de hilser på dem og snakker med dem og Vanja ser hvordan de forandrer stemmene sine og blir fjollete og så gjør Mona det også når guttene snakker til henne. Mona smiler og guttene liker henne, ser Vanja, men hun klarer ikke smile sånn. Hun blir bare stående, det er som om noe seigt brer seg i henne, 23


det starter i brystet og brer seg utover i armene, opp i ansiktet, hun blir helt stiv, finner ikke på noe å si. Åh, han er så kjekk, sier Jorunn og peker på den ene av guttene da de går fra hverandre. I det samme snur han seg og ser at hun peker og da fniser de, Jorunn, Anita og Mona, de fniser og hviner så han hører det, og han tilter nakken og sender dem et smil og da hviner de høyere og ler. Vanja prøver å le hun også, men det lyder så dumt, mer som om hun sier latteren i stedet for å le den. De andre ser ikke ut til å merke det, heldigvis. Etterpå kjøper de smågodt i kiosken, først Mona og Vanja og så Anita og til slutt er det Jorunn som sier: Og ti Prince Mild. Mannen bak disken ser på henne, men bare et øyeblikk, så legger han røykpakka på disken. Mona og Vanja er stille da de kommer ut av kiosken, men Anita sier: Hvordan turte du det? Jeg visste at han ikke ville si noe, sier Jorunn. Alle vet jo at han liker småjenter. Skal vi prøve da? sier Jorunn og ser på Anita og Anita nikker og ser på dem. De har aldri tenkt på å røyke, det er bare noe de voksne gjør. Det kan vi godt, sier Mona og da nikker Vanja også, det er vel greit. De går opp bak kirka for å prøve, men de har glemt fyrstikker, så Jorunn må løpe ned igjen til byen. Mona blir med henne, og Anita og Vanja står igjen. Anita holder røykpakka. Hun tar av plasten og det lille sølvpapiret som dekker sigarettene og så lukter hun. 24


Kjenn. Hun rekker røykpakka frem mot Vanja. Vanja lukter. Det lukter søtt og litt rart, men ikke vondt. Har du prøvd før, eller? Vanja rister på hodet. Ikke jeg heller. Ikke på ordentlig. En gang fikk jeg prøve pipa til bestefaren min, men det er jo ikke det samme. Pipa til bestefaren. Hun ser det for seg, hvordan Anita patter på en pipe, hun må le. Hva er det, sier Anita. Pipa til bestefar, sier Vanja og da ler Anita også. De røyker, men det er ikke godt, det svir i halsen og de hoster og blir svimle og kvalme. Jorunn har hørt at det er sånn første gangen. De må øve. Det blir bedre etter hvert. Om kvelden ligger de i Mona sin seng og snakker om hvor vondt det var med røyk og Vanja er glad hun prøvde og at hun stod alene der med Anita mens Mona var i byen, for etterpå var hun med igjen. Ikke som da guttene var der, hun var med. Vanja snur seg og i det hun gjør det, kommer hun borti Mona med albuen. Au, sier Mona, og så setter hun seg opp. Au. Mona slår på lyset og løfter nattkjolen over hodet, trekker den av. På brystet til Mona ser Vanja små kuler under brystvortene, akkurat som hun hadde. Endelig.