__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Ă…sne Maria Gundersen

Hvis jeg skulle bli borte en gang


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-70321-9 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsillustrasjon: Elena Wong Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt med 10/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1


Mamma har sluttet ĂĽ puste. Hun er borte. Jeg fĂĽr ikke grep om det akkurat nĂĽ, hva det innebĂŚrer, det strekker seg innover i fremtiden og bakover i fortiden, forgrener seg der.

7


Noen dager eller uker etter at hun er borte, går jeg opp en bakke, det er morgen og vinter, men ikke snø eller kaldt. Solen står lavt mellom trærne og jeg svinger til høyre og inn på stien som går forbi barnehagen, hvor jeg har gått mange ganger før. De siste årene har jeg ofte gått ute når jeg har ringt til henne, fordi det føltes lettere sånn, mindre trykkende å gå ute og snakke, bevege seg, jeg gruet meg alltid til å ringe, alltid, det var aldri noen glede i det. Idet jeg går forbi alle sparkesyklene som er stablet opp ved porten, innser jeg at jeg aldri kommer til å gjøre det igjen, jeg trenger aldri å gjøre det igjen, jeg har ikke skjønt det før nå.

8


Det slutter med pusten. De siste to døgnene er det bare pusten igjen, og lukten. Pusten hele tiden, det er stille i leiligheten og inne i rommet er det for mye, lyden av pusten og lukten som må være lukten av død og som er annerledes enn lukten av urin eller avføring eller svette eller dårlig ånde. Det er blod i spyttet som renner ut av munnviken og ned på puten, og da jeg senere skal kaste dynen hun har hatt over seg, ser jeg plutselig at det er svake blodflekker på trekket, det er et dynetrekk jeg husker hjemmefra, hun har hatt det i mange år, et hvitt dynetrekk med rosa blomster. De siste to dagene sover hun, hun åpner ikke øynene, reagerer ikke på noe, jeg vet ikke om hun kan høre oss. Vi går ut på gangen for å snakke uansett, den lange korridoren med blå dører på hver side. Jeg lener meg mot veggen og omsorgsboligens daglige leder gjør det samme, mens hun snakker om hvem som skal stelle kroppen, at jeg skal finne frem noen klær hun kan ha på seg, kanskje noe som betyr noe spesielt, at det noen ganger er nødvendig med et hakebind for å få munnen til å lukke seg. 9


En av mammas eldste venninner kommer på besøk i leiligheten, hun står ved sengen og snakker til mamma som ikke gir noen respons. Hvordan skal det gå med deg? sier hun til meg etterpå, som om dette er begynnelsen på det forferdelige, og ikke slutten.

10


Lørdag kveld sitter jeg i den store lenestolen i stua, lyset er slukket og utenfor vinduene har solen gått ned, det er halvmørkt i rommet. Jeg hører bare lyden av pusten hennes, en jevn lyd som tar hele rommet, og i bygningen på den andre siden av gaten er en mann i ferd med å kle av seg, det er bare noen meter luftrom mellom oss. Han drar av seg buksen og underbuksen og går ut av rommet, i rommet ved siden av er mamma i ferd med å dø. Jeg sitter i den store lenestolen og venter på at noe skal skje, på at hun plutselig skal våkne, en siste kort oppblomstring, at hun skal si noe til meg som forandrer alt. Jeg sitter og skriver en sms, den eneste lyden i leiligheten er pusten hennes, og så er den borte. Det tar noen sekunder før jeg innser det. Hun ligger i sengen og det er helt stille i rommet.

11


Jeg tror at døden skal forandre henne, ansiktet hennes, at det skal bli en maske, at jeg skal se at det er tomt for liv. Men døden er bare en umerkelig endring, lyden av pusten som er borte. Det ene øyet er litt åpent, jeg ser bare det hvite, men det er som om hun ser på meg. Pleieren prøver å lukke det, hun trykker fingeren mot øyelokket og holder den der, men når hun slipper glir det bare opp igjen. Klærne som henger på tørkestativet er fuktige, da de ble vasket levde mamma fremdeles. Jeg vil ta på henne den rosa joggebuksen, men den er ikke tørr, jeg henger den tilbake og så husker jeg at det egentlig ikke spiller noen rolle nå.

12


Det er tre kvinner som steller kroppen hennes. De har tatt på seg plastforklær og gummihansker, hetter og munnbind. De lukker døren inn til rommet hvor mamma ligger, og jeg åpner døren til balkongen, går ut og setter meg der. Det er slutten av november, men det har vært milde dager, luften er bare kjølig og frisk. Jeg flytter stolen nærmere rekkverket og ser menneskene som går på gaten langt under meg, det er under en måned igjen til jul og fasaden på Storsenteret er pyntet med lys. I går var det Black Friday, jeg tenkte at mamma sikkert kom til å dø da, at det hadde vært passende. Jeg ser inngangen til det som en gang var utestedet vi gikk på, der nede sto jeg i kø, like nervøs hver hver gang, spent på om jeg ville bli spurt om leg, om jeg ville bli sluppet inn. Det var stort der inne, du kom ned i et underjordisk anlegg med mange avdelinger, halvmørkt og med øredøvende musikk, bassen dunket i brystet og det var som om alt der inne ble sett gjennom en slags tåke, et uklart glass. Jeg ser meg selv stå der nede, den jeg var da, og om jeg hadde sett opp mot denne bygningen, mot denne balkongen, kunne jeg ikke forestilt meg hvordan det ville være, å sitte her ute mens den døde kroppen til mamma er i ferd med å bli vasket inne i leiligheten bak meg. 13


Jeg ser gjennom vinduet at de har åpnet døren inn til soverommet. Mamma ligger på ryggen med et sjal rundt skuldrene, et av de utallige hun har strikket selv og aldri brukt. Ansiktet er fremdeles det samme, som om hun sover, jeg ser ikke at hun er død. Den friske hånden ligger foldet over den lamme hånden, som ligner en fugleklo. Jeg tar ikke på henne nå, de andre går ut av rommet og jeg står der en stund, jeg sier det jeg trenger å si til henne og så går jeg, det er siste gang jeg ser henne.

14

Profile for Cappelen Damm AS

Hvis jeg skulle bli borte en gang  

Hvis jeg skulle bli borte en gang er en roman om å miste noen før de dør, og om å savne noe som aldri ble til. En mor får slag, og mister e...

Hvis jeg skulle bli borte en gang  

Hvis jeg skulle bli borte en gang er en roman om å miste noen før de dør, og om å savne noe som aldri ble til. En mor får slag, og mister e...