Page 1


Huset ved havet



Hans Olav Lahlum

Huset ved havet


© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-42318-6 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Anders Bergesen | Superultraplus Designstudio Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Satt i 10,6/13,5 Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Prolog

Lørdag 9. juni 2012



kapittel 1

en uventet telefonsamtale

«Det gjelder nettannonsen du svarte på. Jeg kan la hele huset i Vindfjorden gå med tomt og innbo for en halv million. Men det forutsetter at jeg kan få pengene før tirsdag ettermiddag.» Ordene var raske og stemmen lett anspent. Jeg hadde, så vidt jeg kunne huske, aldri hørt den før. Det slo meg at Vindfjorden var et litt komisk og ukjent stedsnavn, og at beløpet hørtes absurd lavt ut for et hus – med eller uten tomt og innbo. Samt at det bare var tre dager til tirsdag. Så svarte jeg som sant var. Nemlig at det ikke var meg han skulle snakke med, men at min far var hjemme og at jeg skulle klare å finne ham på under to minutter. Han hadde som vanlig på lørdager gjemt seg i garasjen, for å se over et eller annet jeg ikke forstår på en av de tre bilene sine. Man kan si mye om min far. I hvert fall hvis man er min mor eller min mormor. Men far er effektiv når han aner muligheten for en god handel, enten det gjelder biler eller hus. Han sto med ansiktet nesten helt nede i 7


bilmotoren, men spratt straks opp da jeg rakte ham telefonen og sa at det gjaldt feriehuset. Og han lyste opp så det nærmest skinte i panseret, da han åpenbart fikk den samme uventede beskjeden som jeg hadde fått. Stemmen var hans aller mest selvtilfredse og tilgjort forståelsesfulle da han svarte. «Dette kan være av interesse. Summen er akseptabel og likviditeten er selvsagt ikke noe problem. Det eneste praktiske problemet er at det alt er lørdag morgen, at huset befinner seg rundt regnet 1000 kilometer unna, og at jeg nødvendigvis må foreta en rask besiktelse før jeg kan overføre pengene …» Min far smilte mens han lyttet til svaret, og lyste opp igjen da han enda litt raskere fortsatte: «Utmerket. Da kommer jeg innom deg på Grünerløkka om en halv time for å hente nøkkelen, og kjører deretter direkte videre til Nordland for å se på huset. Hvis det ser tilfredsstillende ut kan vi ordne kontrakten søndag kveld, og jeg kan sette inn de 450 000 på konto slik at du har dem alt mandag ettermiddag. Ja, du kan regne det som en avtale og har helt sikkert pengene til tirsdag – forutsatt at jeg finner huset i tilfredsstillende stand.» Min far trykket to ganger på telefonen for å forsikre seg om at forbindelsen var brutt. Så lo han så kraftig at han måtte legge telefonen fra seg og lene seg mot panseret med begge hender, for ikke å falle over ende. «Mannen må lide av rusproblemer eller spillegalskap, eller kanskje helst begge deler, og dessuten være født dum. Men uansett trenger han altså penger lynraskt, og er villig til å selge en stor villa med to sjøtomter for 450 000. Han slo til og med av 50 000 uten at jeg spurte. Det kan være mitt livs beste forretning, uansett om jeg vil beholde huset eller selge det videre!» 8


Far hikstet av latter over panseret et halvminutt. Så reiste han seg plutselig opp og ble alvorlig. «Men det er selvsagt en fare for at han prøver å bløffe på meg et totalskadet hus, slik at bare tomten er verdt noe. Dette må avklares. Nå har du, Nicolai, fem minutter på deg til å velge om du vil være igjen her alene, dra til din mor, eller bli med meg til Nordland.» Jeg burde ha forutsett det. Fars oppfinnsomhet når det gjelder lange bilturer og gode forretninger er stor. Denne var avgjort på ti på topp-listen så langt i år. Jeg tenkte meg om i fem sekunder, men min nysgjerrighet tok overhånd. Jeg svarte at jeg bare skulle lese til tirsdagens eksamen i norsk frem til da, og det kunne jeg like godt gjøre i bilen på vei til og fra Nordland som her hjemme. Far virket en smule overrasket over svaret, men omstilte seg igjen imponerende raskt. Han ga meg «åtte og et halvt minutt» til å pakke «tannbørste og pensumbøker». Jeg kan også være effektiv når jeg vil. Sju og et halvt minutt senere satt jeg i baksetet på BMW-en – på vei mot Nordland via Grünerløkka.


kapittel 2

et hus ved havet

Jeg måtte motvillig innrømme at fars teori om denne utålmodige husselgeren trolig var berettiget. På et hjørne i Seilduksgata ventet en uflidd og skinnjakkekledd mann i 40-årsalderen, som så ut til å kunne lide av både spillegalskap og rusproblemer. Mannen i skinnjakken nikket kort til meg gjennom bilvinduet. Til far sa han: «Hun som eide huset var min mors tante, men jeg kjente henne ikke og har aldri sett stedet. Jeg er enearving og vil bare ha dette ordnet snarest mulig. Fin kjerre du har. God tur nordover.» Så rakte han en nøkkel og en liten bunke papirer inn gjennom vinduet, og vinket oss lett tilgjort av gårde. Jeg merket meg med et gys at mannen i skinnjakken manglet pekefingeren på høyre hånd. Det var første gang jeg kunne huske å ha sett noen som manglet en finger, annet enn på film. Jeg ble sittende og spekulere på hvordan han kunne ha mistet den. Samt på hvordan det egentlig så ut i Vindfjorden og hva det var med dette huset som den nye eieren så gjerne ville ha solgt snarest mulig. Far virket mindre nysgjerrig og mer fornøyd. 10


«Hva var det jeg sa? Rusproblemer eller spillegalskap – eller mest trolig begge deler! Kanskje fare for at han mister en finger til hvis han ikke har penger til tirsdag. Uansett greit for oss at han vil ha huset solgt snarest mulig og til lavest mulig pris.» Far gjentok det tre ganger før vi passerte Hamar. Som vanlig snakket han delvis for å overbevise meg og mest for å berolige seg selv. Min nysgjerrighet roet seg noe da huseieren var ute av syne og huset fortsatt mer enn 900 kilometer unna. De første 600 av dem satt jeg stort sett fordypet i pensumlesningen, bare avbrutt av en kort spisepause i Trondheim. Far hadde da klart å gire seg selv ned litt, og var blitt mer betenkt over risikoen for at vi bokstavelig talt var blitt lurt ut på landet. Han lot det bli med to medium Cola og en stor pizza på Egon til middag. Selv om kartet var håndskrevet og svært enkelt, så papirene vi hadde fått med ganske tillitvekkende ut. Det var en erklæring fra en advokat i Mo i Rana som bekreftet at Terje Hansen, med adresse i Seilduksgata på Grünerløkka, var eneste kjente arving etter sin mors tante – den nylig avdøde enkefrue Margrete Modalen i Vindfjorden. Margrete Modalens bankkonto hadde inneholdt vel 280 000 da hun døde, men boet inkluderte også en villa med tomt, alt innbo og to tilliggende sjøtomter. Ordet «sjøtomter» virket svært oppkvikkende på min far. Han gjentok flere ganger under middagen og enda flere ganger på kjøreturen videre at selv om huset skulle være i dårlig forfatning, kunne det med hustomten og sjøtomtene likevel være verdt mer enn 450 000. Så hvis det var planen til huseieren, kunne han ha lurt seg selv trill rundt nå. 11


Min far smilte forventningsfullt etter å ha sagt det. Han liker å se andre mennesker lure seg selv trill rundt. Særlig hvis det viser seg å gi ham ekstrainntekter. Vi var bare en time unna Mo i Rana, da jeg endelig la fra meg pensumbøkene og brukte laptopen min til å søke opp stedet vi skulle til. Resultatet var lite tilfredsstillende. Kommunen lå ved kysten rundt 60 kilometer fra Mo i Rana, og hadde et par tusen innbyggere. Det fantes ikke et eneste treff på avdøde Margrete Modalens navn, og bare et hundretall på stedsnavnet Vindfjorden. Jeg fant tre ulike folketall, som sank fra 800 via 650 til 550 jo nærmere 2012 man kom. Til å være så lite, kunne stedet se ut til å ha vært hardt rammet av ulykker. Jeg fant et par henvisninger til et fiskebåtforlis som hadde ført til at sju mennesker mistet livet i 1987, samt et par nye avisoppslag om en anonymisert kvinne som for noen uker siden hadde falt i sjøen og druknet. Ellers var det overraskende lite å finne om Vindfjorden på internett. Nysgjerrigheten min var igjen økende da vi like før halv tolv på denne uvanlige lørdagskvelden omsider passerte et skilt med kommunenavnet. Solen lyste fortsatt opp veien, og det var verken mennesker eller hus å se. Et skilt plassert midt mellom to grantrær var eneste markering av kommunegrensen, og senere gikk det flere kilometer før vi så noe bebyggelse. Jeg telte seks gårder, tre hus og null mennesker på tolv kilometer før vi endelig kom inn til en klynge på rundt ti hus. Husklyngen viste seg – sammen med et bussholdeplasskilt – å være Vindfjorden sentrum. Vårt håndtegnede kart var litt omtrentlig, men kombinert med en oversiktlig geografi fungerte det godt. Vi kjørte langs havet på en lang og smal landevei uten side12


veier av noe slag i fem minutters tid, før vi fikk huset i sikte. Det lå alene på en odde uten noe annet hus innen synsvidde. Det var et syn som gjorde sterkt inntrykk på oss begge, men typisk nok på to helt ulike måter. Jeg lot meg gripe av at huset var uvanlig stort, og av at det lå øverst i landskapet ved et berg som stupte minst ti meter rett ned i havet. I kveldsolen var det noe nesten trolsk over dette store og ensomme huset ved havet. Min far derimot, snakket raskt og lett ekstatisk om en stor villa ved havet, i landlige omgivelser, med stor parkeringsplass, god utsikt og tilgang til stranden. Han anslo spontant verdien til minst en million, og virket først innstilt på å ta en u-sving for å komme seg tilbake til Oslo og underskrive kontrakten snarest mulig. Han behersket seg imidlertid i tide, og mens vi parkerte sa han to ganger at huset jo for alt vi visste fortsatt kunne være fullstendig brannskadet og/eller utbombet innvendig. Vindfjorden passet ved første møte dårlig til navnet sitt. Det var vindstille og fuktig sommerluft da vi gikk ut av bilen. Huset lå folketomt og mørklagt. Nøkkelen gled til vår lettelse straks inn i låsen og døren gikk opp med bare en svak knirking. Strømmen var fortsatt tilkoblet. Jeg kunne formelig høre min far puste lettet ut idet vi slo på lyset. Det var et trehus bygget i en gammelmodig stil jeg ikke kunne huske å ha sett før. Men innvendig var det like rommelig som det så ut utenfra, og det var ikke tegn til skader av noe slag. Plysjmøblementet var gammelmodig, men elegant. Veggene var dekket dels av store velfylte bokhyller og dels av nesten like store klassiske kunstmalerier. 13


Far fikk to små skuffelser inne i huset: Han fant ingen vinsamling i kjelleren og ingen Munch-malerier på veggene. Men ellers var han strålende fornøyd med «min nye funkisvilla med tilliggende sjøtomter». Jeg fryktet at han skulle fly av gårde, mens vi sto der og så utover havet gjennom et storslått stuevindu på minst seks kvadratmeter. Jeg ville ikke savnet ham veldig, men hadde unektelig da fått et problem med å komme meg hjem igjen før tirsdagens eksamen. Far ble stående og gjentok tre ganger at dette var en villa han gladelig hadde gitt 750 000 for, og at han sikkert skulle klare å selge den for en million hvis han ønsket. Siste gang overbød han seg selv ved å si 1,2 millioner. Min far tenker irriterende ofte – og irriterende godt – i tall. Jeg var enig med far i at vi burde kjøpe huset, men ikke i at vi burde selge det igjen. Det var kanskje de store bokhyllene som sjarmerte meg. Mest var det likevel utsikten mot havet og den uvante mangelen på lyd og bevegelse. Jeg hadde bodd tre ulike steder på Oslos vestkant og besøkt et utall store byer i Europa, men aldri før opplevd den samme følelsen av fred og ro noe sted. Sjøen lå blank og blå utenfor vinduene. Herfra kunne man se en åpen plass med restene av en grunnmur, noe som tydet på at det en gang tidligere hadde stått et mindre hus der. Men nå var det ikke spor av noe menneske å se i den retningen heller – og ingen lyd i luften. Min far var i så godt humør over sin nye investering at jeg fikk fritt valg blant husets tre soverom. Jeg valgte det som etter alt å dømme hadde vært den avdøde enkefruens. Det var et stort rødmalt rom i andre etasje, med ett eneste møbel: En gigantisk hvit himmelseng midt på gulvet. Det var nok litt preget av at jeg var trett etter en 14


lang dags reise. Men det kjentes virkelig som jeg lå mykere og tryggere her enn i noen seng jeg tidligere hadde ligget i. Hele situasjonen kjentes uvirkelig, på en deilig og sorgløs måte. Jeg tenkte mens jeg lå der uten å få sove at jeg ville tilbake hit snarest mulig – men ikke i selskap med far. Jeg ville reise hit sammen med den personen i verden jeg trivdes best sammen med: Min kjæreste, Bea. Dette var huset hvor jeg kunne få være helt alene i sommerferien. Enda viktigere: Dette var rommet og dette var sengen hvor jeg ville ha sex med Bea for første gang. Jeg sovnet omsider ved ettiden, med en vakker drøm om at Bea alt lå her varm og naken ved siden av meg. Jeg var over tusen kilometer hjemmefra, på et sted som jeg da jeg sto opp ikke hadde ant at eksisterte. Jeg følte meg likevel sorgløst trygg i himmelsengen her. Heldigvis var jeg lykkelig uvitende om hvilke problemer møtet med dette tilsynelatende idylliske huset ved havet skulle påføre både Bea og meg i løpet av den neste måneden.



Innledning

Søndag 10. juni 2012



kapittel 3

en uvanlig spennende sommerplan

Vi var etter en rask rundstykkefrokost på veien igjen alt ved sekstiden dagen etter. Min far ville tilbake til Oslo snarest for å få underskrevet kontrakten med den utålmodige husselgeren. Jeg måtte si meg enig i at det var en fordel å komme seg tilbake tidligst mulig på kvelden. Men blikket mitt ble hengende ved huset til det forsvant bak svingen. Siden ble jeg sittende der i baksetet og savne den myke sengen. Jeg duppet av en times tid og leste deretter videre på pensum i noen timer. Så tok jeg frem laptopen min og søkte på den til batteriet gikk tomt like før Trondheim. Jeg hadde ikke funnet ut mye mer om Vindfjorden, enn at stedet virket påfallende lite kjent i verden utenfor Nordland. Imidlertid fant jeg ut det viktigste jeg trengte å vite: Nemlig hvordan man kunne komme seg dit uten bil. En uvanlig spennende sommerferieplan hadde tatt form i hodet mitt. Far var fortsatt i godt humør etter gårsdagens opptur. Han ble enda mer oppstemt da jeg et par ganger sa at dette måtte være en av hans livs beste investeringer. Han 19


var helt enig, og det ble feiret med en tidlig entrecôtemiddag i restauranten på Royal Garden Hotel. Vi skålte i champagnebrus for huskjøpet. Jeg benyttet sjansen like etter skålingen, til å spørre om jeg kunne få en liten ting jeg ønsket meg som belønning for årets gode skoleresultater. Far så litt alvorlig på meg og spurte lavt: «Hvor mye og til hva?» Jeg svarte beroligende at det ikke ville koste ham en eneste krone. Jeg ville bare ha tillatelse til å reise tilbake til vårt nye feriehus så snart skoleferien startet – og til å ta med meg Bea. «Bea hvem?» sa han – og hørtes plutselig både forvirret og lett skeptisk ut. Det var øyeblikk da jeg intenst mislikte min far. Dette var ett av dem. Jeg var hans eneste barn, Bea var min første kjæreste, vi hadde vært sammen i en måned nå, og han hadde møtt henne opp til flere ganger. Det irriterte meg grenseløst at han likevel ikke husket hva hun het. Til min fars forsvar var dette en av de gangene han tok seg relativt raskt inn igjen. Han sa: «Å – du mener selvsagt den skjønne om enn litt vel radikale unge Beate!» Jeg nikket ivrig. Han så fortsatt litt skeptisk på meg over direktørbrillene sine. «Det var jo unektelig ikke noe dyrt ønske. Men hvordan skal dere komme dere dit? Hun har vel ingen bil, og du får jo ikke tatt lappen før du fyller 18 i september?» Jeg hadde fortsatt ingen som helst planer om å ta lappen når jeg fylte 18. Dessuten var det faktisk 1. oktober jeg ble født. Men det så jeg ingen grunn til å plage min bilglade far med å nevne her og nå. Jeg var etter nettsøket i baksetet godt forberedt på spørsmålet. 20


«Med tog via Trondheim til Mo i Rana. Derfra med buss videre til Vindfjorden!» svarte jeg. «TOG?» sa min far høyt og fortørnet. Hver gang han sier tog høres det ut som han sier dampskip. Han har ved et par tidligere anledninger hevdet at han var i et tog for siste gang da han gikk i russetoget i 1981, og lagt til at han av åpenbare årsaker ikke husker mye av det. Fortsatt ifølge seg selv tilhører han den gruppen bilister som er i tvil om NSB bør privatiseres eller nedlegges. Far tenkte nok, etter noen sekunders omstilling, nå det samme som meg. Og vi tenkte begge intenst på det noen sekunder til før han trakk pusten og svarte. «Nå vel, du er jo snart voksen, min sønn … Jeg er jo en meget ungdommelig og liberal middelaldrende far. Det kan dessuten være en fordel at noen i familien får sett litt nærmere både på huset og eiendommen. Jeg vil ha en kort rapport om det når du kommer tilbake. Jeg vil ikke ha noen barnebarn neste vår. Og jeg vil fremfor alt ikke at dere i sommer kaster eller ødelegger noe av tenkbar verdi i huset eller på tomten.» Jeg nikket lettet, rakte ham symbolsk hånden over bordet og forsikret at vilkårene var akseptable. Vi spiste videre i en nesten munter stemning. Far og jeg lignet hverandre litt i enkelte ting. Jeg forholdt meg behersket, men var jublende glad da jeg vel ute i bilen sendte Bea en melding med teksten: «Er 540 km unna Oslo og i fart, men har noe viktig jeg må snakke med deg om. Kan vi møtes i kveld?» Det tok to minutter før jeg fikk helgens første innkommende tekstmelding. Jeg visste hvem den var fra før jeg så «Dama» komme opp i displayet. Det er en av tingene jeg elsker med Bea. Hun er det første mennesket utenom mine bestemødre som virker 21


genuint glad hver gang jeg tar kontakt. Og hun svarer alltid raskt når jeg spør om noe. «Spennende! Ses utenfor Peppes klokken 21? J» skrev hun. Jeg sendte melding tilbake med ordene: «Ja takk! PS Elsker deg kjempemasse J». Jeg lot være å legge fra meg telefonen og ble ikke skuffet: Det tok knapt ett minutt før jeg fikk svarmeldingen hvor det bare sto: «Ses snart! PS Elsker deg enda mer J!!» Jeg ble sittende nesten en time og se på de to meldingene, før jeg ved et skilt med den noe mystiske teksten «Otta» husket å spørre far om vi ville rekke tilbake til Oslo før 21. Han fnyste tilgjort foraktelig og svarte at vi med denne bilen og denne sjåføren var der før 20. Enkelte ganger klarte jeg nesten å like min far. Dette var en av dem.


kapittel 4

en ventende kjæreste

Klokken var to minutter på ni da jeg fikk Peppes i sikte. Sommerregnet plasket ned over Oslo. Men hun sto der likevel som avtalt, i sin lange grønne regnfrakk med hette. Og hun ble rolig og tålmodig stående der, mens alle de andre i gaten hastet videre. Bea kommer alltid litt for tidlig til våre møter. Hun blir alltid stående til jeg kommer. Og hun blir alltid glad for å se meg når jeg kommer. Det lange svarte håret hennes vippet vått og friskt frem under hetten, da vi kysset før vi stakk innenfor døren for å komme i ly for regnet. Selv om vi hadde visst om hverandre lenge, var det først på videregående det skjedde noe mer med Bea og meg. Hun heter egentlig Beate, selvsagt, men ble ofte kalt Bea alt før hele klassen fikk se filmen Bare Bea. Hun er aldri blitt kalt noe annet av noen under 20 senere. Bea og jeg gikk i samme klasse helt fra jeg kom flyttende midt i fjerde, etter at min mor og far endelig tok til vettet og flyttet i hver sin retning vekk fra Bestum. Vi var fra sjette utpekt som «klassens nerd 001 og 002» – med noe skiftende rekkefølge. 23


Likevel var det altså ikke før etter påske andre år av videregående at vi ble kjærester. Da hadde jeg sant nok vært forelsket i henne i noe som kjentes som en halv evighet, men det var ifølge den digitale dagboken min bare ti måneder. Bea og jeg var nærmest litt i tottene på hverandre på ungdomsskolen. Vi konkurrerte stadig både om raskeste håndsopprekninger og beste karakterer. Hun var nok likevel litt forelsket i meg alt fra midten av niende og ganske forelsket ved slutten av tiende, har hun senere fortalt. Men hun signaliserte det i så fall ikke på noen måte. Rent bortsett fra at vi begge var skilsmissebarn, var det jo en forskjell mellom familiene våre som skapte en avstand, sa hun kort en gang vi snakket om det. Jeg sa at det ikke burde spille noen rolle. Vi kompromisset på at det nok fortsatt ofte spilte en rolle, selv om det ikke burde gjøre det. Da skolens eneste Rød Ungdom-aktivist en dag fikk for seg å illustrere klasseforskjellene ved å sette opp en liste over foreldrenes samlede årsinntekt for alle i klassen, var forskjellen fra topp til bunn på nesten fire millioner. Jeg var øverst og Bea nederst på den listen. Min far kjørte tre biler og var kommunestyrerepresentant for Høyre, mens hennes mor syklet når hun ikke gikk i protesttog for SV. Våre synspunkter bar noe preg av det ulike utgangspunktet da samfunnsfagdiskusjonene begynte å skyte fart rundt åttende klasse. Det kjentes som et stort og skummelt sprang å tenke på meg som noe annet enn en kjekk og skarp motdebattant, sa Bea. Jeg for min del tenkte altså ikke på henne som noe annet enn en irriterende intelligent og ikke spesielt pen konkurrent både på ungdomsskolen og første år på videregående. 24


Det var på første skoledag av andre videregående da det slo meg at noe hadde skjedd: Bea var blitt nesten ti centimeter høyere og samtidig langt mer kvinnelig i formene i løpet av sommerferien. Jeg var plutselig ute av stand til å forstå at jeg ikke hadde sett hvor pen hun var tidligere. Og jeg hadde vanskelig for å forstå at ikke de andre og langt mer kule guttene i klassen oppdaget det. Noen fryktelige uker i fjor høst trodde jeg at Rød Ungdom-aktivisten hadde noe på gang med Bea. Men han kom til min usigelige lettelse en morgen leiende over skolegården på en langt mindre intelligent og mindre pen Unge Venstre-jente. Mens Bea fortsatt gikk alene både til og fra skolen, og ble stående som singel på Facebook. Det skyldtes nok mest et lite farsopprør, men også litt Beas innflytelse, at jeg i løpet av skoleåret konverterte fra uoffisiell leder for klassens Unge Høyre-gruppe til uoffisiell leder for AUF-gruppen. En stadig bedre tone med SU-gruppens eneste medlem ble kommentert av stadig flere i klassen. Under en diskusjon om sosiale skillers betydning i dagens Oslo i slutten av april, var tonen så god at jeg nesten våget å spørre om hun ville bli med ut da vi støtte sammen i en korridor senere på dagen. Men jeg fikk meg i farten ikke til å ta et så dristig steg, og hun bare smilte forsiktig til meg uten å si noe før hun smøg seg videre. Bea er lett på sine lange ben. Hun glir nesten lydløst rundt alle skolens korridorer på sine gummisåler. Smilet hennes virket oppmuntrende selv om jeg bare så det i forbifarten. Jeg angret hele veien hjem på at jeg ikke hadde spurt. Så det endte med at jeg stormet inn oppkjørselen, logget meg på Facebook og ble sittende der til Bea dukket opp på chattelisten. Så skrev jeg før 25


hun rakk å forsvinne igjen: «Hei du. Gratulerer med flott debattinnsats i dag! J» Hun svarte etter få sekunder: «Takk J. Men du var nok egentlig mer nøyaktig med eksemplene fra levealderen i Bestum og Groruddalen!» Jeg dro pusten tungt ut og inn noen ganger der jeg satt alene på rommet mitt. Så hoppet jeg i det og skrev med svakt skjelvende hånd: «Det er noen viktige poeng i den debatten og kanskje noen andre ting jeg gjerne skulle snakket litt mer med deg om … Har du tid (og lyst) til å møtes etter skolen en av dagene denne uken?» Jeg så på klokken og telte 88 ulidelig lange sekunder før jeg fikk svar. Jeg fikk senere høre at det skyldtes at Bea hoppet opp i full lengde og dunket begge hendene i taket da hun leste meldingen min. Samt at hun, etter å ha landet, leste over meldingen sin tre ganger før hun sendte den: «Klart jeg har både tid og lyst! Passer det i dag? J» Da jeg leste den var isen plutselig og definitivt brutt. Nå var det min tur til å hoppe opp og dunke begge hendene i taket. En time senere satt vi sammen på Peppes. To timer senere fikk jeg mitt livs første tungekyss. Morgenen etter kom vi, definitivt for første gang, hånd i hånd gjennom skolegården. Det gikk uventet bra. Det ble noen morsomheter om at nerdekongen og nerdedronningen endelig hadde oppdaget hverandre over brilleglassene. Men nesten hele klassen trykket på like da først jeg og så Bea samme ettermiddag endret sivilstatus til «in a relationship» på Facebook. Den eneste negative reaksjonen kom fra en medelev som viste seg å ha veddet en hundrelapp på at Bea og jeg ikke ville bli sammen før etter at siste eksamen for våren var levert. 26


Bea og jeg hadde jo vært «sammenleggbare» i lengre tid, sa en av de andre guttene til meg dagen etter. Så alle tok tydeligvis for gitt at vi alt da hadde gått hele veien sammen. Men det hadde vi altså fortsatt ikke. Jeg hadde ikke engang kysset en jente før jeg ble sammen med Bea. Og siden hun i flere fag har tatt opp problemet med sextrakassering av unge kvinner i dagens samfunn, har jeg foretrukket å være litt for tålmodig fremfor litt for pågående. Bea hadde stått og ventet da jeg kom til Peppes den dagen vi først gikk ut sammen der. Vi satte oss ved samme bord nå i dag, og bestilte samme type pizza som da. Mens vi ventet, lyttet hun tålmodig og interessert mens jeg fortalte om utflukten til Nord-Norge. «Historien er jo litt merkelig. Og min kapitalistiske far er det som vanlig veldig mye å si om. Men huset og boksamlingen er fantastisk, og stedet er jo mer eksotisk enn noen sydenferie for oss som har bodd hele livet i denne asfaltjungelen», avsluttet jeg Bea nikket forsiktig og avventende. Blikket hennes hang undrende og en anelse vaktsomt ved mitt. Jeg hoppet i det da hun ikke gjorde mine til å si noe selv. «Så det jeg nå lurer på, er om du vil bli med meg dit noen dager når skolen er over? Vi kan ta tog til Mo i Rana og så buss videre til Vindfjorden. Vi får sett mye nytt både av natur og av Norge underveis. Det virket så trygt og fredfullt der, med bare oss to. Det er sol nesten hele døgnet og masse bøker. Det er tusen kilometer unna alle foreldre, lærere og klassekamerater!» Jeg trodde at Bea nå tenkte det samme som meg. Nemlig at hvis hun nå sa ja til å bli med gledet jeg meg litt til å se mer av naturen og Norge, men mest til å se alt av henne. 27


Jeg var svært spent på hvordan hun ville reagere. Så jeg ble mer enn litt bekymret da hun noen uendelig lange sekunder ble sittende og se ned i det tomme bordet mellom oss. Jeg lyttet nervøst da hun lente seg fremover bordet og hvisket: «Det høres flott ut å reise sammen med deg når skolen er over. Men jeg må likevel nesten få spørre om du …» Hun stoppet der og så megetsigende på meg, før hun med enda lavere stemme fortsatte: «… har regnet noe på hvor dyr den reisen i tilfelle blir?» Det kjentes som om et tonns trykk lettet fra skuldrene mine da hun sa det. Jeg måtte riste på hodet over meg selv og min manglende forståelse for dette med penger og Bea. Så svarte jeg at når det var jeg som inviterte henne med, skulle jeg selvsagt spandere både reise og mat. Til min store lettelse lyste hun opp og sa: «Tusen takk, da er jeg selvsagt med!» Vi kysset forsiktig over bordet akkurat da servitøren kom med pizzaen. Etterpå spiste vi den i en svært lett stemning, og skålte i Cola for hverandre og for sommeren vår. Det var fire dager igjen av skoleåret og seks dager igjen til avreise da vi reiste oss og gikk i hver vår retning klokken halv elleve den kvelden. Jeg var strålende fornøyd både med helgen og min videre sommerplanlegging. Hadde jeg ant hvilke opplevelser den skulle kaste Bea og meg ut i, er det fare for at jeg i stedet hadde foreslått en pakketur til Syden.