Page 1


Hund som ser ned


Line Nyborg

Hund som ser ned Roman


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-63677-7 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Belovodchenko Anton/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


I takknemlighet til Vasant Swaha


Han står på hodet, midt i rommet. Opp ned. Det første jeg ser, er føttene hans. De er små og tynne og vaier litt fram og tilbake i lufta. Jeg stopper i døra med matta rulla sammen mellom hendene. Blikket mitt flytter seg nedover, T-skjorta hans har falt litt ned og viser magen med hvit, hårløs hud. Jeg ruller ut matta mi og setter meg på den. Armene hans, med snorer av blod rundt musklene, han løfter seg sjøl opp med dem og begynner å gå rundt på hendene, med beina i ei bue over hodet, til yogainstruktøren kommer inn, da svinger han seg ned og ruller seg bakover på matta ved sida av meg. Etter timen står han foran meg i garderoben og rekker meg hånda si. Even. Siv. Han spør hvilken retning jeg skal. Vi skal samme vei. Om jeg vil sitte på hjem. Jeg bruker to sekunder på å vurdere han som ufarlig, plassere han i boksen for ikke aktuell. Det må være føttene som gjør det, som gjør ham til en uskyldig. Du kan slippe meg av her, sier jeg når vi kommer øverst i bakken, og den hvite blokka kommer til syne inn mot skogen. Han bremser, men stopper ikke. 7


Jeg kan jo kjøre deg helt inn. Nei da, sier jeg, bare stopp her. Han ser opp på blokka. Bor du aleine, eller. Jeg rister på hodet, smiler. Sammen med sønnen min. Han ser litt overraska ut. Har du en sønn? Ja. Han er femten. Hvor gammel er du, da? Førtitre. Sweet, sier han. Du kan sitte på til yogaen om du vil. Ingen vits å kjøre to biler. Så fint, sier jeg. Da kommer jeg på onsdag, sier han. * Adam står i gangen rett innafor døra når jeg kommer inn. Hvor har du vært, sier han og slår armen ut til sida så den dunker i veggen. Jeg har jo vært på yoga, sier jeg. Det er onsdag. Jeg visste ikke at du skulle bli så sein. Det er ikke seint, sier jeg, du er femten, du klarer deg vel sjøl et par timer. Det er ikke noe mat her, sier han. Han fyller bredden i den trange gangen. Denne leiligheta må ha vært bygd i et århundre da folk var lavere og tynnere. Det er aldri noe mat her. Jeg skal lage noe nå, sier jeg og går forbi han ut på kjøkkenet. Oss to ved vinduet, det tynne bordet mellom oss med to tallerkener på, det står ikke stødig, men bikker hver gang han 8


støtter albuen på det. Han holder den ene hånda under kinnet, mens han bruker den andre til å skuffe biter av potet og fisk inn i munnen. Mine albuer på den andre sida, som motvekt. Vannet skvulper i glassene. Jeg vet ikke om jeg kan beskrive fjeset hans lenger. Det er så annerledes. Bare for litt sida var han rund og rød i kinnene, og blikket blinka og levde og fortalte. Nå ser jeg på dette fjeset som ligner, men som likevel er så ukjent. Det har blitt blekt og avlangt med kviser spredd over panna og haka og med mørke bryn over øynene. Jeg ser på de store hendene hans rundt bestikket, beina som nesten ikke får plass under bordet, han legger dem på hver side av stolbeinet og bøyer seg over bordet så det knaker. Det mørke håret i bølger har han spart langt i luggen, den henger ned som en S over tallerkenen. Jeg kan se litt av leggen hans mellom buksa og kanten på sokkene, hårene der er svarte og tette. Da han var tre år, kunne jeg bære han rundt i stua, ta han med meg på butikken, lese bøker for han, nå er armene mine for tynne, og maten tar så lang tid å tygge i munnen min. Når jeg er ferdig og skal åpne munnen for å si noe, skyver han stolen bakover, reiser seg, setter tallerkenen i kummen og går inn på rommet sitt. Jeg vasker opp og tørker av bordet og komfyren, legger matrestene i plastbokser og setter dem i kjøleskapet. Så går jeg ut i stua. I tre år har vi bodd her. Noen ganger trenger minnene seg på, bildet av da jeg dro sørover fra Gratangen, av Arve som sto på trappa og så etter oss, hvordan blikket 9


hans skar i ryggen min da jeg gikk til bilen, hvor ungen allerede satt. Jeg blir sittende og se ut i rommet jeg har flytta til. I dette rommet er det fortsatt håp, i dette rommet løftes jeg av å skulle starte på nytt, dette som bys oss igjen og igjen, som lokka meg hit for tre år sida. Jeg ser nedover den tynne kroppen min og kjenner hvor nær jeg er det motsatte, hvordan jeg har øret mot veggen inn til det rommet hvor alt har rakna, hvor alt faller tilbake til noe gammelt, hvor det desperate i meg ligger og puster og lager en vilje, og den kommer ikke fra et godt sted. Den kommer fra det mørkeste i meg. Og plutselig blir den for sterk, og får meg til å gjøre det jeg ikke skulle, dras mot folk jeg ikke har godt av. Men her bak disse veggene er det nesten stille, og kroppen sitter i sofaen med hendene ut til hver side, og telefonen ligger med fettmerker ved sida av. Jeg vet ingenting om hvordan livet skal leves, holdes. Jeg har bare lest noe, det brenner opp som papir i ovnen, bokside på bokside om andres liv, jeg har ikke kjent det, lagt det inn i foldene på kroppen min. Da jeg reiste fra Nord-Norge, var jeg tjue og trodde det bare var å dra, og så ville alt det gamle forsvinne. Men barndommen hang fast etter meg og ble et slep som det festet seg mer i, kvister og steiner og barn og et helt ekteskap. Alt har jeg med meg inn i dette rommet, hvor jeg skal starte på nytt. Det sier imot seg sjøl. Å skulle starte på nytt, når så mye gammelt henger igjen bak meg.

10


* Even kommer kjørende onsdag ettermiddag som avtalt, i en svart liten bil. Jeg hører bassen dunke helt inn på badet. Halsen hans er det første jeg ser når jeg setter meg inn. En lang laks av en hals, hvor adamseplet spretter opp og ned. Føttene hans i små sko tråkker på pedalene, han finner veiene lett og raskt. Han har to ringer i det ene øret og tatoveringer som synes over T-skjorta, litt opp på halsen. Han har garantert ikke fylt tretti ennå. Jeg sitter der og ser det firkantede kneet hans og den høyre hånda hans over girspaken. Vi henter teppe og pute, ruller mattene ut på golvet og legger oss ned på ryggen. Instruktøren forklarer hvordan vi skal puste med magen, helt nederst, fylle magen først, så brystet, så slippe pusten ut. Vi puster i en evighet før vi begynner å gjøre noe, ulike stillinger i rekkefølge. Even har gjort øvelsene før, han svinger beina oppover til han står på skuldrene, lener seg på hendene med knærne ut til hver side, blir ei kråke, ei krabbe, et hjul. Han holder på som om han var en strikk. Min kropp stritter imot, ryggen er for stiv, det gjør vondt i korsryggen, og armene er ikke sterke nok til verken solhilsen, kobra eller fisk. Når han skal slippe meg av, løsner han setebeltet, legger den ene hånda på knærne mine, bøyer seg over meg og lar det glatte kinnet gli over mitt, ha det, sier han. Ha det, sier jeg, smeller igjen døra og går mot blokka.

11


* Inne i gangen står skolesekken til Adam med lokket av. Jeg ser oppi den og tar ut noen krøllete, skitne ark med oppgaver og tall og bokstaver på. De ligger som asymmetriske origamifigurer, klemt sammen på mystiske måter i sekken. Et ark kan bare brettes åtte ganger, uansett hvor stort det er. Jeg nektet å tro det, så jeg har forsøkt med aviser, og det er sant, åtte ganger går det, arket foldet en gang over midten, ikke mer. Arkene i sekken hans bretter seg sjøl til de blir uleselige. Jeg setter meg på kne ved sida av sekken og tar arkene ut, legger dem på golvet, glatter dem ut ett for ett. Det er så mye som har gått forbi meg, jeg glemte at å glatte ut og holde og passe på at ting ikke krølla seg for mye eller sklei ut av sekken var så viktig, for det var annet å passe på. Imens har arkene sklidd ut og krølla seg uten at jeg merka det, og det er sant at bordet fanger, at golvet fanger for den det sklir ut for. Knærne mine presser mot golvet. De kjennes som små stikkontakter, der hvor Even la hånda på dem. Jeg legger alle arkene og bøkene tilbake i sekken. Jeg kikker gjennom nøkkelhullet i døra til Adam, han sitter i mørket, med hendene rundt spakene og ansiktet ubevegelig, opplyst av skjermen. Jeg tar i klinka, den rasler, jeg åpner døra forsiktig. Men dørstokken er uoverstigelig. Jeg blir tørst og sulten av å se utover golvet der inne, jeg står i døra i halvmørket og kjenner kulen under foten presse mot dørstokken. Du kan ikke sitte og spille hele tida, Adam. 12


Jeg gjør ikke det, mamma. Kan du ikke rydde litt her i hvert fall? Og legge deg. Så du kommer deg på skolen i morra. Kom du inn bare for å si det. Men du – Herregud, du bare maser, spytter han plutselig mot meg. Jeg går ned fra dørstokken, hælen treffer kjøkkengolvet, så begynner føttene å gå bakover, mens hånda drar døra til seg, jeg aner ikke hva han spiller, hva han ser på. Jeg setter meg i sofaen og åpner meldinga fra Erik som jeg ikke har svart på. Jeg har vært med han ut på middag én gang. Vi har ikke kyssa hverandre. Han er skilt og har to barn på 11 og 13, som er hos han annenhver helg. Jeg kjenner han fra skolen, men vi møttes først ordentlig på juleavslutninga, da han satt ved sida av meg i salen og klappa og snudde seg mot meg og sa de er flinke, da, og stemmen var en sånn som jeg likte, ikke for høyt oppe, ikke for trang. Jeg kunne merke på lang avstand at han var ute etter noen. At han skannet rommet og kvinnene etter muligheter, etter nye reder å bygge. Lengselen som sto ut fra han som statisk elektrisitet. Men kinnet hans var varmt, og stemmen, velviljen i øynene, at han snakket hele tida så jeg slapp, det virket som han kunne så mye forskjellig, om musikk, om mat, om litteratur. Han spurte etter nummeret mitt, og jeg sa det bare én gang, mens han skrev det inn på telefonen. Jeg har prøvd å ringe deg, står det i meldinga. Hei, svarer jeg. Jeg har vært litt opptatt. Han svarer med en gang. Middag hos meg på fredag? Jeg puster, det går jo bra ei stund, tenker jeg. 13


Ja, men jeg kan ikke bli for sein. Klokka sju? Ja. Gleder meg. Smilefjes. Jeg ser ut av vinduet, i leiligheta med balkong rett i mot bor en mann som er hjemme på dagtid. Han er kanskje syk. Nå beveger han seg bak gardinene, det virker som han går fram og tilbake i stua der inne. Jeg går bort til den ene veggen i stua og drar hånda over den. Den er kledd med overmalt glassfiberstrie som har fått skjolder etter den eldre dama som røyka her inne. Flere steder går sprekker over veggen, som revner i en isbre, på skrå over overflata, den har flere lyse, firkanta felt etter bilder som har hengt på andre plasser enn mine. Det er en vegg Arve ikke kommer på innsida av, og dører, flere av dem, den ytterste har ny lås. Veggen har reist seg stille og sprø og sprukken. Jeg har ingen bilder av familie på veggen lenger. Ingen barnebilder, ingen gruppebilder av smilende mennesker på gresset. Alle tingene mine er samla i en liten bod på loftet, jeg ga dem bort en etter en eller kasta dem i konteinere. Det tok meg over førti år å finne ut at jeg ikke trengte dem. Resten kasta jeg inn i en rød polo. Symaskina til mora mi, hånda hans i rødt, gult og blått på bilder fra barnehagen. Først bind av Proust, Line av Axel Jensen, Ulvens samlede, den gamle lilla pocketutgaven av diktene til Edith Södergran, som jeg fikk av mora mi. Den natta han ble født var den første stjerneklare natta på seksti dager. Likevel nekta faren hans for at det skulle skje. Jeg gikk over fire hvite striper i asfalten som gløda i måne14


skinnet. Pusta inn den klare lufta. Mellom fingrene mine var det fuktig. Jeg trengte ikke smertestillende, epidural eller lystgass. Jeg vet hva smerte er. Det gjelder å ikke være redd for den. Være større enn den, stille i kroppen når den kommer. Se den inn i øynene. Jeg vil skilles, sa jeg. Ordene mine hang over stuebordet. Arve på den andre sida med hendene på knærne. Tennene hans gnisset mot hverandre inne i munnen. Jeg kan høre dem. Jeg var større enn Siv da jeg sa de ordene. Jeg sto ved sida av og så Siv krympe seg, kjente at Siv ville gå, at Siv ville dukke unna, ned under bordet, ville tippe på hodet og begynne å skravle, eller Siv ville bare lammes, sitte der til alt var over, bli borte som en struts, sånn er Siv, hun bøyer seg for vinden. Han på den andre sida, ute var det kveld i regn. Hjertet slo så hardt, men likevel, skulle ikke vike, måtte gå på tvers av førti år med gamle vaner der den andre bestemmer, få viljen sin, for å unngå at han lot det gå utover ungen, alle de innøvde konfliktsky mønstrene mine, holde hodet rett, ikke bikke det over på sida for å se føyelig og vennlig ut, men holde det rett. Jeg var større enn Siv og sa det til han, at jeg vil skilles. Sa det til han, rett på sak, før jeg glemte meg og sklei tilbake i det, inn i viljen hans, ikke la han komme inn, ta et skritt til sida for denne kroppen som ristet og skaket. Det var som å svømme motstrøms oppover elva av alt jeg har gjort før. Jeg sto i strømmen og sa det, jeg vil skilles, jeg vil at vi flytter fra hverandre. Bare det, som jeg hadde øvd på i bilen på vei hit, etter at det slutta å regne. Jeg hadde bestemt meg, jeg skulle ikke forklare noe, ikke begynne med 15


å si fordi du er sånn og sånn, eller bruke ord som kanskje, liksom, jeg tror, men, burde, nei, ikke bruke fyllord og tankestreker, ingen forbehold. Så ikke elva og strømmen skulle bli for sterk og rive meg med. Jeg sa bare disse to setningene, rett ut. Sovesofaen står i det innerste hjørnet. Om dagen er den en vanlig sofa med et ovalt salongbord i tre foran, hver kveld gjør jeg den om til ei seng, den har ei brei skuff under, hvor det ligger dyne, pute og laken. I det andre hjørnet av leiligheta er rommet til Adam. Han holder seg mest der, noen ganger flytter han seg fra senga til PC-en til kjøleskapet, til badet, hvor han legger fra seg spor. Håndklær på golvet, skalker på fjøla, lyder av dører som slamres. Og for han er jeg ikke et menneske, men et møbel som kan brukes til flere ting. Jeg setter meg ned i sofaen og kan fortsatt høre stemmen hans på den andre sida av bordet. Han lente seg bakover, bredte armene ut til hver side som om han trengte hele sofaen, åpna munnen og sa, ja bare dra og ta med deg den drittungen din, du kan tro det blir bedre. Jeg svarte ikke, bare satt der. Han ble stille og skjønte ikke hvor Siv var. Jeg har aldri vokst så mye som den kvelden. Jeg kjente ryggraden strekke seg så det gjorde vondt. Det kjentes som om jeg sto oppreist sjøl om jeg satt med hendene på knærne i sofaen.

16


* Alle vil ha et forhold. Som om det skal kunne redde oss. Men jeg vet bedre nå. Nå skal jeg ta meg i akt, ikke tro på det lenger, for det varer ikke, det er bare det samme som gjentar seg, se da, på alle som forlater noe og går inn i noe annet, men med de samme problemene. Det jeg vet, er at jeg ikke kan stole på meg sjøl. På driftene i kroppen min, på rusen av følelsene, det svarte begjæret mitt, på dette evinnelige behovet for bekreftelse fra noen, fra hva som helst. Lysta tar over og lurer meg ut i alt som ikke er bra, alt som er kort og flyktig. Jeg har en vag fornemmelse av at det er sånn det er, i klare øyeblikk, når sola kommer inn vinduet over senga mi, og alt er stille, som nå, som et hvitt kyss. Da kjenner jeg det klart, hvor lite jeg kan tro på det flyktige i meg, det skifter som været utenfor vinduet. Noe er varig, noe er større, men om det vet jeg ingenting. Denne gangen skal jeg starte på nytt og klare meg alene, jeg skal ta vare på rommet og meg sjøl og ungen, rette opp alt som ble skjevt, det er ikke lite, ikke slippe noen blindt inn, lukke vinduene om natta, låse dørene. * Radioen spraker i vinduskarmen. Utenfor vinduet ser jeg at det er mildt, januarkvistene er mjuke mot en stille himmel med rosa skyer, lyden av et fly. Vekkeklokka hans ringer, høyere og høyere. Jeg banker på og åpner døra, klokka er sju, sier jeg, med en litt tilgjort glad stemme. Kjøkkenbordet og benken er der med de kjente koppene og knivene, han har spist etter at jeg la meg, brødet ligger fortsatt på fjøla, 17


tørt i skårflaten. Vi har ikke vifte på kjøkkenet, og skapdørene henger skjeve på hengslene, dørene er tunge og fulle av hakk, det er sprekker i golvbelegget. Jeg skal male, sparkle, legge nytt golv og kjøpe nytt kjøkken, det er mye jeg skal, når jeg får råd, men først må gjelda fra der jeg bodde før, betales. Ryggen hans i ei bue i senga, ikke en lyd. En prest på radio snakker om at Jesus ikke døde på korset for vår skyld, det var ei ugjerning, gjort av redde mennesker, skyld og skam er begreper vi har skapt sjøl. Hjertet mitt dunker bak kaffekoppen, det er vinter i kroppen, koppen er tom. Jeg tenker på hvor skammen sitter, om den fantes som en klump eller byll et sted under huden, kunne den opereres ut med et lite snitt, eller om den var en vorte, kunne den svis eller skrapes vekk. Alt som er fysisk er enklere å forstå enn følelser, begreper og ord, jeg snur og tar mer kaffe, på veien lukker jeg skapdørene. Klokka går mot halv åtte, stå opp da, Adam, sier det låste fjeset mitt i døra, bussen går snart, han trekker dyna over ryggen, mumler og ruller på seg. Lyden av bussen som går der ute. Den store kroppen går forbi meg med dyna rundt seg, jeg rygger inntil benken. Dusjen. Bussen går hvert femtende minutt, han kommer tilbake med håndkleet rundt livet, fem minutter etter er han ute av rommet med klær på. Føttene nakne på kjøkkengolvet. Har du ikke sokker, sier jeg. Fant ikke. Jeg tar hånda til håret, drar fingrene gjennom det, det er skittent og seigt, så fingrene stopper ved øret. Jeg har glemt 18


å kjøpe nye sokker. De forsvinner så fort bak senga, i vaskemaskinen, mellom sprekkene i golvet. Du kan jo låne av meg. Så kjøper jeg nye i dag. Rekker ikke. Han tar på seg jakka og går ut uten å kneppe den, med hendene i lommene, den blir som et seil med pelskrage, han er ei jolle med stort mørkt seil på skrå over veien mot busstoppet. Vinteren på hver grein, gutten i jakka over veien, en åpen hals og hendene i lommene, nakne føtter i lave sko, klinkene som brytes opp og står og klirrer etter at han har gått. Jeg blir stående ved vinduet og se etter han, ser at bussen kommer og stopper slik at han blir skjult bak den, og når den kjører, er han borte. Jeg gikk fordi jeg visste det var rett. Jeg har reist disse veggene rundt meg som et skille, hvor ikke hendene hans og de røde øynene hans, det oppblåste fjeset hans, kan komme inn og trykke meg bakover eller ta tak i overarmen på gutten og slenge han inn på rommet. Men det tok tid, som jeg ikke har merka. Og på den tida har gutten vokst og blitt lang i lemmene, større i leddene, i musklene, større i munnen. Han dunker i veggene og slenger med dørene når han kommer inn, og jeg vet ikke når det skjedde, jeg så det ikke før jeg kom hit, hvor stor han var blitt, hvordan han har tatt med seg alt det han fikk, språket, vanene og trangen til beskyttelse. Det var den eneste utveien. Men det var som å velge mellom to onder. Når jeg står her i vinduet og ser, vet jeg ikke hvordan det skal gå. Jeg ser ned på de spinkle armene mine, huden på underarmene er nesten gjennomsiktig. 19


* Jeg møter Marianne ved inngangsdøra til kontorbygninga, hun taster koden som får døra til å gli opp, og går mot trappa, mens jeg trykker på heisknappen. Tar du ikke trappa, sier hun og smiler med den brede munnen hvor tennene står litt fram. Sjøl om hun slutter å smile, lukker ikke leppene seg helt over dem. Hun tar alltid trappa, hele veien opp til fjerde med bestemte skritt og blikket festet på skotuppene, på hofta har hun festet en skritteller. Jeg venter foran heisen, tar den litt på trass, jeg vil ikke ta trappa bare fordi hun gjør det. Jeg har rukket å komme til kaffemaskinen da hun står litt andpusten bak meg og tar et glass fra tørkestativet på benken. Det er ikke så ofte vi står sånn, hun er som oftest på kontoret før meg, hun er der som ei klokke fra åtte til fire, sitter med rett rygg foran skjermen med vannglasset, mørkt hår i tette krøller rundt hodet, små fregner over neseryggen, frisk og velstelt. Hun løfter opp skrittelleren og ser på den lille skjermen, så tar hun vannglasset med seg inn på kontoret, som er det største i rommet, med vegger og dører av glass. Jeg går til kontorplassen min innerst i det åpne landskapet, der en grå skillevegg lager et skjold foran pulten min. Det var Marianne som ansatte meg, og hun ville ikke snakke om tekstene jeg hadde sendt henne, men om hullene mine, jeg skjønte ikke hva hun mente først. Hun smilte og forklarte at hun mente hullene i CV-en, det var en morsomhet at hun ikke sa det med en gang. Jeg hadde jo bare noen få års relevant arbeidserfaring, og lite utdannelse, det var 20


hull før og etter, og hva gjorde jeg da? Og hvis jeg bodde så mange år i Gratangen, hva gjorde jeg all denne tida, om jeg ikke jobbet? Jeg var mamma, sa jeg. Jeg har tatt noen pauser. Jeg trengte litt tid. Hun så uforstående på meg. Jeg sa at om hun var i tvil, kunne jeg gjøre et prøveprosjekt, no cure no pay, hun kunne se om hun likte det jeg gjorde først, og så bestemme seg, jeg måtte ha den jobben. Jeg setter meg ned med kaffekoppen og trykker på knappen som skrur Mac-en på. Det er et nytt prosjekt på gang, et nytt boligkompleks som skal selges i tilflyttingskommunen. Nyås. Jeg ser på kart over området og tegninger fra arkitektene, innspill fra kunden i få ord på en mail, jeg skriver notater og blir enig med fotografen om dag og tid vi kan ta bilder. Jeg er flink til å se for meg en ideell verden, sammensetninger av farger og former, innslag av noe menneskelig i bildene av bygninger, så det framstår som et sted å være lykkelig. I det virkelige rommet og huset tar det mer tid. * På senteret går jeg inn i en billigbutikk, til hylla med sokker for menn, jeg ser etter pakken med flest sokker for pengene, lavest kilopris, jeg finner en fempack som jeg tar to av. Sokker er som maten i kjøleskapet, han spiser dem opp fortere enn jeg tror. Etterpå går jeg inn i matbutikken og tar med meg tre for to av brød og pålegg, hamburgere og pølser, mest mat per kilo, en hest trenger 0,8 forenheter per 100 kilo, Adam veier sikkert snart 90. I frysedisken er det fårekjøtt på tilbud, jeg tar med noen kilo av det, jeg har en liten fryser i kjellerboden. Jeg kunne levd på grønnsaker og ris, han trenger proteiner til hvert måltid og er likevel all21


tid mer sulten. I fruktdisken tar jeg med billige bananer. Jeg stopper opp ved ferskenene, ser på dem, lener meg litt inntil disken og tar opp en, løfter den til kinnet. Jeg har alltid likt å ta på fersken. Jeg liker å kjenne min egen munn mot fruktkjøttet mens jeg holder rundt det dunete skallet. Jeg ser meg litt rundt, om noen har lagt merke til meg, så tar jeg to ferskener i en pose og legger dem i handlekurven. Innafor døra hjemme drar jeg av meg støvlettene og setter dem på skostativet, tar skoene hans opp fra golvet og setter dem ved sida av mine. Døra hans er lukket. Jeg står ei stund og løfter hånda for å banke på, vaier litt på hælene, så lar jeg hånda falle. Jeg finner posen med ferskenene i veska, setter meg i sofaen, løfter beina opp under meg og tar fruktene ut av posen, holder den ene mot kinnet, så setter jeg tennene i den andre, den er moden som jeg trodde, søt og saftig, det renner ned fra munnviken og drypper ned i hånda. * Jeg skulle hatt et anna navn enn Siv. Det passer, for jeg har en kropp som ser ut som det navnet. Men jeg skulle heller hett Tora eller Gerd eller Hild. Da hadde jeg kanskje vært sterkere, mer krigersk og utadvendt, det hadde jeg hatt mer bruk for som mor, for ei mor som er alene må være både mor og far samtidig, og da er ikke Siv nok. Hva skal et Siv si foran en gutt på femten, som snart er en åtti høy? Han vokser ut av klærne og skoene og senga og rommet, han har hender større enn mine, de griper etter telefonen, dørhåndtaket, brusflaska og maten. Hele brød, kyllinger, hamburgere og salamipakker forsvinner inn i kroppen hans. Han spiser som ti ville hester, jeg spiser som Siv, og jeg rydder 22


opp etter han mens han ser forbi meg. Kanskje jeg går i ett med strekene på veggen, det er et mønster med ujevne striper på tapetet på den ene veggen i stua, som gresstrå. * Jeg skyller ferskensaften av hendene, åpner klesskapet og finner fram den grønne kjolen jeg fikk av Åshild. Musikken fra rommet til Adam kommer gjennom veggen, noe av den liker jeg, tekstene i den nye hip hopen, noe tar for mye oppmerksomhet, har for mye raseri og intensitet, så jeg nesten ikke hører mine egne lyder, at telefonen durer på senga, det er Åshild som ringer fra Gratangen. Det er hun som tar kontakt, mailer og sender meldinger og holder tråden synlig mellom oss, etter at jeg dro. Åshilds breie stemme trenger forbi musikken til Adam, I’m steaming mad, and by the way when you see my dad? Hun snakker om at Arve har flytta til mora si, fordi huset hans ble mørklagt. Tell him that I slit his throat, in this dream I had. Nei, hvorfor det? Jeg kjenner på veluren i kjolestoffet, hun sa, du kler den bedre enn jeg, du kan bare ta den. Han betalte vel ikke strømregninga, da. Herregud. Han kommer garantert til å selge det huset, flytte inn hos mora og bruke opp pengene hennes, sier Åshild. Jeg holder telefonen mot øret med den ene hånda, med den andre kjenner jeg på hårtuppene mine. Det var Åshild jeg sleit med å reise fra. Hun flytta inn i huset til mora og overtok jobben som biblioteksjef, men kledde seg fortsatt som hun gjorde i Tromsø, fylte tre skap med kjoler og sko. Jeg ser henne for meg i den svarte og 23


hvite ettersittende kjolen hvor brystene hennes presser på så kløfta reiser seg mellom dem. Jeg vil ikke snakke om Arve. Åshild kan fortsette å snakke om han lenge. Om hvor utrolig det er at jeg ikke gikk før. Jeg skal på middag, sier jeg, Er det noe nytt på gang, sier hun. Nei, det vet jeg ikke, sier jeg, og forteller om Erik som jeg har møtt på skolen, og som har invitert meg på middag for andre gang. Så trivelig, sier Åshild. Bare ikke gå for fort fram. Hun sier hun er glad i meg. Jeg sier jeg ikke skal gå fort fram, og at jeg savner henne. Vi legger på. Jeg kler på meg kjolen fra Åshild og går på badet og sminker meg, legger på øyeskygge og mascara, legger håret først til den ene sida, så den andre, i håret har det begynt å komme grå hår, her og der, enslige grå midt i det mørke. Musikken til Adam har stilna. Jeg tar i dørhåndtaket for å gå ut, og da rykker det i døra, en stift flyr en meter over golvet og lander et sted jeg ikke ser, så ramler døra ned fra det øverste hengslet, og hjørnet skjærer seg inn i foten. Jeg løfter døra av og opp på hengslet igjen, men da går den av det nederste også, og braker ned i dørstokken. Jeg tar tak rundt døra med begge hender, men den er altfor tung, jeg klarer så vidt å løfte den, jeg må støtte den med panna. Adam, roper jeg, kan du hjelpe meg. Han svarer ikke. Jeg skyver døra fra meg med panna, til den støtter seg mot karmen, og går til rommet hans. 24

Profile for Cappelen Damm AS

Hund som ser ned  

Hund som ser ned handler om tenåringer og tenåringsforeldre, om yoga og lidenskap og om forsøket på å strekke til. Siv har flyttet fra hus...

Hund som ser ned  

Hund som ser ned handler om tenåringer og tenåringsforeldre, om yoga og lidenskap og om forsøket på å strekke til. Siv har flyttet fra hus...