Hugh Howey Skift

Page 1





Oversatt av Hanne Hay Sætre


Bazar Forlag AS Ankerveien 209 1359 Eiksmarka www.bazarforlag.com

Originaltittel: Shift © Hugh Howey 2013 Utgitt etter avtale med Jenny Meyer Literary Agency, New York Først utgitt i Storbritannia av Century og i USA av Arrow Books © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2016 Oversatt fra engelsk av Hanne Hay Sætre Omslagsdesign: Peter Stoltze Forfatterfoto: © Amber Lyda Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 10,7/14,2 pt Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på: 70 g Holmen Book Cream, Bulk 1,6 ISBN 978-82-8087-704-8

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.


Til alle dem som kjenner seg helt og fullstendig alene



I 2007 hadde Center for Automation in Nanobiotech utviklet harddisken og programvarefundamentet som en dag skulle gjøre roboter mindre enn menneskeceller i stand til å stille medisinske diagnoser, behandle og endatil formere seg. Det samme året sendte CBS et program som handlet om effekten av propranol på sterkt traumatiserte ofre. Man hadde oppdaget at man med én liten pille kunne slette en hvilken som helst traumatisk opplevelse fra hukommelsen. Nesten samtidig i menneskenes mangslungne historie hadde de funnet ut hvordan de kunne få jorden til å gå under, og hvordan de skulle glemme at det hadde skjedd.



FørSTE SKIFT

– ArvEN



Prolog 2110 Under åsene i Fulton County i Georgia T rOY vENdTE TILBAKE til de levende og skjønte at han befant seg i en kiste. Han våknet opp i en trang verden. En tykk plate av frostet glass lå rett over ansiktet hans. Mørke skygger bevegde seg på den andre siden av det isaktige mørket. Han prøvde å løfte armene for å slå på glasset, men musklene var for svake. Han prøvde å skrike – men klarte bare å hoste. Han hadde vond smak i munnen. det suste i ørene som følge av de uvante lydene; knepp fra tunge låser, vislende luft og rustne hengsler som hadde vært i ro lenge. Lyset i taket var skarpt, og hendene som tok på ham, varme. de hjalp ham opp i sittende stilling mens han hostet og harket. det kom frostrøyk når han pustet. Noen hadde vann. Piller å svelge. vannet var kaldt, pillene bitre. Troy tvang seg til å svelge dem. Han var ikke i stand til å holde glasset uten hjelp. Han skalv på hendene mens minnene strømmet på, scener fra lange mareritt. Følelsene av at det hadde gått en evighet og at det var i går, flettet seg sammen. En papirskjorte. Svie når teip ble dratt av. Et napp i armen, en slange som ble trukket ut fra lysken. To hvitkledde menn hjalp ham ut av kisten. Frostrøyken sto av ham. den blandet seg med luften og forduftet. Han satt og blunket mot det sterke lyset og trente opp øyelokkene som hadde vært lukket så lenge. Troy så bortover rekken av kister med levende mennesker. den var veldig lang og endte i en buet vegg i det fjerne. Taket føltes lavt. Han følte trykket fra jorden som lå i et 11


tykt lag over dem. Og årene. Alle årene som var gått. Alle han var glad i, var borte. Alt var borte. Pillene satt fast i halsen. Han prøvde å svelge. Minnene gikk i oppløsning akkurat som drømmer gjør når man våkner, og han følte at alt som var kjent, var i ferd med å forsvinne. Han falt bakover – men mennene i de hvite kjeledressene hadde sett at det kom til å skje. de grep tak i ham og la ham forsiktig ned på gulvet. Papirskjorten raslet mot den sarte huden hans. Bilder kom tilbake. Erindringer regnet ned over ham som bomber og forsvant igjen. det var grenser for hva pillene kunne utrette. det ville ta tid å utslette fortiden. Troy skjulte ansiktet i hendene og hulket. Noen la en trøstende hånd på hodet hans. de to hvitkledde mennene lot ham være i fred. de ba ham ikke om å skynde seg. det var en gave som en oppvåknet sjel ga den neste, noe alle de som sov i kistene sine en dag kom til å nyte godt av. Og glemme.


1 2049 Washington, dC d E HøYE GLASSKAPENE med trofeer var en gang blitt brukt som bokhyller. det var det små tegn på. Beslagene på hyllene var flere hundre år gamle, mens hengslene og de små låsene på glassdørene ikke var mer enn noen tiår gamle. rammeverket rundt glasset var av kirsebærtre, mens hyllene var av eik. Noen hadde prøvd å bøte på lappverket med noen malingsstrøk, men strukturen var ulik. Fargen var ikke perfekt. For et trent øye var dette detaljer som skrek mot en. Kongressmann donald Keene la merke til alt dette uten å tenke over det. Han så ganske enkelt at noen for lenge siden hadde hatt en stor opprydding, en frigjøring av plass. På et eller annet tidspunkt hadde noen tømt forværelset til senatoren for de fleste av de obligatoriske lovbøkene. de få som var igjen, sto tause i glasskapets dunkle hjørner. Innesperret. Med ryggene fulle av sprekker. det gamle skinnet flasset av som solbrent hud. Et knippe av Keenes nyvalgte kollegaer skrittet rastløst frem og tilbake. valgperioden deres var nettopp begynt. Akkurat som donald var de unge og håpløst optimistiske. de skulle forandre Capitol Hill. de håpet å få til ting som de like naive forgjengerne deres ikke hadde fått til. Mens de ventet på tur for å møte den store senator Thurman fra hjemstaten Georgia, småsnakket de nervøst seg imellom. donald syntes de lignet et kobbel av prester som sto i kø for å treffe paven, for å få kysse ringen hans. Han trakk pusten dypt og konsentrerte seg om innholdet i hyllen, lot seg selv oppsluke 13


av skattene bak glasset, mens en annen representant fra Georgia pratet i vei om Smittevernkontoret i hans distrikt. «… og de har en detaljert liste med retningslinjer på nettsiden, en handlings- og beredskapsplan i tilfelle, nå skal du høre her – zombieinvasjon. det er ganske utrolig – jævla zombier! Som om selv Smittevernkontoret tror at noe kan gå galt, sånn at alle plutselig begynner å spise hverandre …» donald undertrykte et smil fordi han var redd det ville bli gjenspeilet i glassdøren. Så snudde han seg og kikket på noen fotografier. På alle veggene hang det et bilde av senatoren og en president. de fire siste presidentene. det var den samme posituren og det samme håndtrykket på alle bildene. Bakgrunnen var også den samme; et flagg som hang slapt ned og storslåtte, overdimensjonerte segl. Senatoren så uforanderlig ut mens presidentene kom og gikk. Håret hans var hvitt fra første bilde og forble hvitt; han virket fullstendig uberørt av alderen. Å se bildene ved siden av hverandre devaluerte dem på en måte. de så iscenesatte ut. Falske. det var som om alle i denne forsamlingen av verdens mektigste menn hadde tryglet om å få lov til å stå og posere ved siden av en pappfigur, en turistattraksjon. donald lo, og kongressmannen fra Atlanta begynte også å le. «Ja, ikke sant? Zombier! det er hysterisk morsomt. Men ærlig talt, hvorfor skulle Smittevernkontoret ha den brosjyren, med mindre …» donald fikk lyst til å rette opp misforståelsen og fortelle kollegaen hva han egentlig hadde ledd av. Se på de smilene, hadde han lyst til å si. Presidentene smilte. Senatoren så ut som om han helst ville vært et annet sted. det så ut til at alle de øverstkommanderende herrene visste hvem det var som egentlig satt med makten, hvem som ville være der lenge etter at deres tid var omme. «… de råder for eksempel alle til å ha en baseballkølle hjemme, og lommelykter og stearinlys, sånn i tilfelle. Ja, du vet, for å mose hjernen deres.» donald fant frem telefonen sin og så på klokken. Han kikket på døren inn til kontoret og lurte på hvor mye lenger de måtte vente. Han la telefonen i lommen og snudde seg tilbake til skapet for å se 14


nærmere på en hylle, der en militæruniform lå kunstferdig dandert som en innviklet origamifigur. På den venstre brystlommen hang det flere rekker med medaljer; ermene var brettet opp og festet med nåler for å fremheve gullflettene som var sydd på langs mansjettene. Foran uniformen var det utstilt noen dekorative mynter på et lite trestativ, tegn på takknemlighet fra menn og kvinner som tjenestegjorde på den andre siden av kloden. de to installasjonene var svært talende: uniformen fra fortiden og myntene fra dem som var utstasjonert nå. To kriger som bokstøtter. Senatoren hadde kjempet i den første krigen som ung, og den andre hadde han kjempet for å unngå, da han var blitt en eldre og klokere mann. «… ja, jeg er enig i at det høres vilt ut, men du vet hva rabies gjør med en hund? Jeg mener, hva det egentlig gjør, den biologiske …» donald bøyde seg nærmere for å inspisere de dekorative myntene. Nummeret og mottoet på hver og en av dem representerte en utplassert gruppe. Eller var det en bataljon? Han husket ikke. Søsteren hans Charlotte visste sånt. Hun var der borte et sted, ute i felten. «Hei, er du ikke nervøs i det hele tatt?» donald skjønte at spørsmålet var rettet mot ham. Han snudde seg og så på den pratsomme kongressmannen. Han var midt i trettiårene et sted, på donalds alder. Han speilte donalds egen gryende aldringsprosess; tynnere hår og antydning til mage, den ubehagelige overgangen til middelaldrende. «Nervøs for zombier?» lo donald. «Nei, ikke så veldig.» Kongressmannen stilte seg ved siden av donald. Blikket hans gled til den imponerende uniformen som sto oppstilt som om den fremdeles omsluttet brystet til en kriger. «Nei», sa mannen. «For å møte ham.» døren til resepsjonen gikk opp, og ringelyder fra telefonene innenfor lekket ut. «Kongressmedlem Keene?» En eldre kontordame sto i døråpningen. den hvite blusen og det svarte skjørtet rammet inn en atletisk kropp. 15


«Senator Thurman vil treffe deg», sa hun. donald klappet kongressmannen fra Atlanta på skulderen før han gikk. «Lykke til», stammet mannen etter ham. donald smilte. Han klarte å motstå fristelsen til å snu seg og fortelle at han kjente senatoren, at han hadde gynget på kneet hans som barn. Men – donald var for opptatt av å skjule hvor nervøs han var til å orke det. Han gikk inn gjennom den tunge tredøren med de dype speilene og befant seg i senatorens indre gemakker. det var ikke som å komme inn i entreen når man skulle ta med datteren ut på date. dette var annerledes. Han hadde prestasjonsangst. Han og senatoren skulle møtes som kollegaer selv om donald fremdeles følte seg som den lille gutten. «denne vei», sa kontordamen. Hun førte donald mellom to rekker med store skrivebord. Ti-tolv telefoner kvitret og pep. Unge menn og kvinner ulastelig antrukket i dresser og drakter holdt ett rør i hver hånd. den livstrette minen i ansiktet deres tydet på at dette var den normale arbeidsmengden en helt vanlig morgen. donald strakk ut en hånd i forbifarten og rørte ved et av skrivebordene med fingertuppene. Mahogni. Selv kontorassistentene her hadde finere skrivebord enn ham. Og interiøret: Myke tepper, brede og profilerte lister og rikt utsmykkede fliser i taket. Lysekronene i taket så ut til å være av ekte krystall. I enden av det ringende og summende rommet gikk enda en tung dør med dype speil opp, og ut kom kongressmann Mick Webb, som akkurat var ferdig med møtet sitt. Mick la ikke merke til donald. Han var altfor opptatt av en perm han gikk med oppslått fremfor seg. donald stoppet og ventet mens hans kollega og gamle collegekamerat nærmet seg. «Hei på deg», sa han. «Hvordan gikk det?» Mick så opp og klappet igjen permen. Han plasserte den under armen og nikket. «Jo da. det gikk veldig bra.» Han smilte. «Beklager hvis det tok lang tid. Gamlingen fikk aldri nok av meg.» donald lo. Han trodde på det. Mick hadde glidd uanstrengt inn i den nye rollen. Han var høy og kjekk og hadde utstrålingen og selvtilliten som fulgte med. donald sa ofte for spøk at hvis ikke vennen hadde vært så dårlig med navn, ville han blitt president 16


en dag. «det gjør ingenting», sa donald. Han pekte med tommelen over skulderen. «Jeg fikk nye venner.» Mick lo. «det tror jeg på.» «da så. vi ses på kontoret.» «Jepp.» Mick klasket ham på armen med permen og gikk til utgangen. donald fikk et olmt blikk fra senatorens kontordame og skyndte seg etter. Hun vinket ham inn i et svakt opplyst kontor og lukket igjen døren bak ham. «Kongressmann Keene.» Senator Paul Thurman reiste seg på den andre siden av skrivebordet og rakte frem hånden. Han smilte et velkjent smil, som donald etter hvert husket like mye fra bilder og Tv som fra barndommen. Til tross for alderen – han måtte nærme seg sytti hvis han ikke allerede var det – var Thurman slank og veltrent. Oxfordskjorten sluttet om en militær torso, og en kraftig hals bulte ut over slipsknuten; det hvite håret var fremdeles like kortklippet og ryddig som på en nyvervet soldat. donald gikk gjennom det halvmørke rommet og tok senatoren i hånden. «Hyggelig å hilse på deg, sir.» «vær så god og sitt.» Thurman slapp hånden til donald og pekte på en stol på den andre siden av skrivebordet. donald satte seg ned på rødt skinn. Gullmaljene langs armlenene var som kraftige nagler i en stålbjelke. «Hvordan går det med Helen?» «Helen?» donald rettet på slipset. «Hun har det bra. Hun har flyttet tilbake til Savannah. Hun var veldig glad for at du kom i bryllupet.» «du har en vakker kone.» «Takk, sir.» donald anstrengte seg for å slappe av, og det gjorde det vanskelig. Kontoret var dunkelt selv om lysene i taket var tent. Skyene utenfor så sinte ut – lave og mørke. det regnet. Han kom til å måtte ta den underjordiske gangen tilbake til kontoret. Han kunne ikke fordra å gå den veien. det hjalp ikke at de la tepper der og 17


hengte opp lysekroner tett i tett, for han kunne fremdeles føle at han var under jorden. Tunnelene i Washington fikk ham til å føle seg som en kloakkrotte som pilte av gårde. Han hadde alltid angst for at taket skulle falle i hodet på ham. «Hvordan trives du i jobben?» «det går bra med jobben. det er mye å gjøre, men jeg trives absolutt.» Han skulle til å spørre senatoren hvordan det gikk med Anna, men døren bak ham gikk opp før han kom så langt. Kontordamen kom inn med to flasker vann. donald takket henne, kjente på korken og merket at den allerede var blitt skrudd opp. «Jeg håper du ikke er for opptatt til å påta deg en oppgave for meg.» Senator Thurman hevet øyenbrynene. donald tok en slurk vann og lurte på om det var noe man kunne lære, å heve øyenbrynene sånn. Han fikk umiddelbart lyst til å sprette opp i givakt og gjøre honnør. «det skal jeg ta meg tid til», sa han. «Jeg skylder deg det etter alle stemmene du sanket for meg. Jeg hadde ikke sittet her uten din hjelp i primærvalget.» Han fiklet med vannflasken i fanget. «du og Mick Webb er gamle venner, ikke sant? Bulldog-fans?» donald måtte tenke seg om et øyeblikk før han forsto at senatoren snakket om collegemaskoten. Han hadde ikke brukt så mye av collegetiden sin på sport. «Ja, sir. Heia dawgs!» Han håpet det var riktig. Senatoren smilte. Han lente seg forover slik at ansiktet ble opplyst av den myke lysstrålen som lyste opp skrivebordet. donald la merke til noen rynker som ellers var vanskelig å få øye på. Thurmans smale ansikt og firkantede hake fikk ham til å se yngre ut forfra enn i profil. dette var en mann som fikk utrettet ting ved å gå rett på folk. Han la seg ikke i bakhold. «du studerte arkitektur ved Universitetet i Georgia?» donald nikket. det var lett å glemme at han kjente Thurman bedre enn senatoren kjente ham. den ene av dem fikk mange flere avisoverskrifter enn den andre. 18


«det stemmer. Jeg tok en bachelor. Så valgte jeg master i planlegging. Jeg tenkte jeg kunne gjøre mer nytte for meg ved å styre folk enn ved å tegne esker til å putte dem i.» Han krympet seg da han sa det. det var noe han hadde tullet med i studietiden, og som han burde ha lagt bak seg, akkurat som trikset med å klemme sammen ølboksen på pannen og glo på rumper i skjørt. For n’te gang lurte han på hvorfor han og de andre kongressjyplingene var blitt innkalt til møte. da han fikk invitasjonen, trodde han det var en vennskapelig visitt. Men så hadde Mick skrytt av at han også skulle dit, og donald hadde tenkt at det var en slags formalitet eller tradisjon. Men nå lurte han på om det var et maktspill, en anledning til å smøre representantene fra Georgia i tilfelle Thurman skulle trenge forbundsfeller lavere nede i systemet. «Si meg, donny, hvor flink er du til å holde på en hemmelighet?» Blodet stivnet i årene på donald. Han kjente et snev av panikk, men tvang seg til å le det bort. «Jeg ble da valgt, som du ser.» Senator Thurman smilte. «Så du har sannsynligvis lært det viktigste med hemmeligheter.» Han tok vannflasken og hevet den til en skål. «Å benekte.» donald nikket og tok en slurk av vannet. Han var ikke sikker på hvor dette bar, men han følte seg allerede ille til mote. Han ante en av de lyssky hestehandlene som han hadde hatt som valgløfte å rykke opp med roten. Senatoren lente seg tilbake i stolen. «Benektelse er denne byens saus», sa han, «smaken som binder alle de andre ingrediensene sammen. dette sier jeg til alle nyvalgte: Sannheten kommer ut – det gjør den alltid – men den kommer til å blande seg med alle løgnene.» Senatoren rørte rundt i luften med den ene hånden. «du må benekte hver løgn og hver sannhet med den samme eddiken. La nettsidene og gærningene som beskylder oss for konspirasjon, forvirre folket for deg. «Akkurat.» donald visste ikke hva annet han skulle si, så han tok en slurk til av vannet. 19


Senatoren hevet det ene øyenbrynet igjen. Han tidde et øyeblikk, og så spurte han helt ut av det blå: «Tror du på romvesener, donny?» det var så vidt ikke donald sprutet vann ut igjennom nesen. Han holdt seg for munnen med hånden og hostet, og måtte tørke seg på haken. Senatoren rørte seg ikke. «romvesener?» donald ristet på hodet og tørket den våte håndbaken på låret. «Nei, sir. Jeg mener, ikke på den typen som bortfører folk i hvert fall. Hvordan det?» Han lurte på om han ble satt på prøve. Hvorfor hadde senatoren spurt ham om han kunne holde på en hemmelighet? Skulle de teste om han var til å stole på? Senatoren sa ikke noe. «de fins ikke», sa donald til slutt. Han så etter en rykning eller et hint. «Gjør de vel?» den gamle mannen smilte. «det er det som er poenget», sa han. «Enten de fins eller ikke, vil sladderen der ute være den samme. ville du blitt overrasket hvis jeg sa til deg at de fantes på ordentlig?» «Ja, det kan du banne på. veldig overrasket.» «Bra.» Senatoren sendte en mappe over skrivebordet. donald betraktet den og holdt opp hånden, som for å stoppe ham. «vent litt. Fins de, eller fins de ikke? Hva er det du prøver å fortelle meg?» Senator Thurman lo. «Selvfølgelig fins de ikke.» Han slapp permen og støttet seg på albuene. «Har du sett hvor mye NASA ber om for å fly frem og tilbake til Mars? Nei. vi skal ikke til en annen stjerne. Aldri i verden. Og det kommer ingen hit heller. Hvorfor i all verden skulle de det?» donald visste ikke hva han skulle tro, og det var et langt sprang fra følelsen han hadde hatt for bare noen minutter siden. Han skjønte hva senatoren mente om at sannheter og løgner virket svart-hvitt, men at de blandet sammen ble grå og forvirrende. Han kastet et blikk på permen. den lignet på den Mick hadde gått med. regjeringen hadde en forkjærlighet for gammeldagse ting. «Er det den taktikken du bruker nå?» Han gransket senatoren. «det er det du gjør. du prøver å villede meg.» «Nei. Jeg sier bare at du bør slutte å se så mange science fiction20


filmer. Hvorfor i all verden skulle eggehodene drømme om å kolonisere en annen planet? Har du noen som helst anelse om hva det ville kostet? det er latterlig. Ikke lønnsomt i det hele tatt.» donald trakk på skuldrene. Han syntes ikke det var latterlig. Han skrudde korken på vannflasken igjen. «det ligger i vår natur å drømme om mer land», sa han. «Finne land vi kan spre oss på. Er det ikke sånn vi endte opp her?» «Her? I Amerika?» Senatoren lo. «vi kom ikke hit og fant et ubebodd land. vi gjorde en haug med folk syke, drepte dem og ryddet oss plass.» Thurman pekte på mappen. «Og det fører meg over til denne. Jeg har noe jeg vil at du skal jobbe med.» donald satte flasken ned på det enorme skinntrukne skrivebordet og tok opp mappen. «Kommer dette fra komiteen?» Han prøvde å senke forventningene. Han skulle veldig gjerne vært med på å utforme en lov i løpet av det første året sitt i Kongressen. Han åpnet permen og snudde den litt mot vinduet. Utenfor bygget det seg opp til storm. «Nei, ikke noe sånt. dette handler om dEP-SA.» donald nikket. Selvfølgelig. Innledningen om hemmeligheter og konspirasjoner ga plutselig mening, akkurat som køen av kongressmedlemmer utenfor. dette handlet om deponiet for Sikker Avfallshåndtering som hadde fått kallenavnet dEP-SA. dEP-SA spilte en viktig rolle for senatorens nye energilov, da dette anlegget en dag skulle romme mesteparten av verdens utbrente atombrensel. Eller, ifølge nettsidene Thurman henviste til, skulle bli det neste Area 51, eller en våpenfabrikk der en ny-og-forbedret superbombe skulle bygges, eller en lukket interneringsleir for liberalister som hadde skaffet seg litt for mange våpen. det var med andre ord nok støy der ute til å skjule enhver sannhet. «Ja», sa donald en smule nedslått. «Jeg har hatt noen underholdende telefonsamtaler med folk hjemmefra.» Han turte ikke nevne den om firfislefolket. «Jeg vil du skal vite, sir, at personlig er jeg ett hundre prosent for dette anlegget.» Han så opp på senatoren. «Jeg er 21


glad jeg ikke måtte kunngjøre det offentlig, selvfølgelig, men det var på tide at noen ofret bakgården sin, ikke sant?» «Nettopp. det er til alles beste.» Senator Thurman tok en stor slurk av vannet, lente seg tilbake i stolen og kremtet. «du er en skarpsindig ung mann, donny. det er ikke alle som forstår hvor gunstig dette er for staten vår. det vil redde liv.» Han smilte. «Unnskyld, kaller du deg fremdeles donny? Eller er det donald nå?» «det spiller ingen rolle», løy donald. Han likte ikke lenger å bli kalt donny, men å skifte navn midt i livet var praktisk talt umulig. Han så ned på permen igjen og bladde i følgebrevet. Han kom til en tegning som han syntes virket malplassert. den var … for kjent. Kjent, men den hørte ikke til der – den hørte til et annet liv. «Har du sett de økonomiske rapportene?» spurte Thurman. «vet du hvor mange arbeidsplasser dette lovforslaget skapte over natten?» Han knipset med fingrene. «40 000 på et blunk. Og det bare i Georgia. det vil komme mange fra ditt distrikt, mange shippingfolk, mange sjauere. Nå som loven er vedtatt, surmuler våre litt mer tungnemme kollegaer om at de skulle fått en mulighet til å …» «Jeg tegnet denne», avbrøt donald ham og dro ut arket. Han viste det til Thurman som om senatoren kom til å bli overrasket over å se at det hadde sneket seg inn i mappen. donald lurte på om det var noe senatorens datter hadde gjort, en spøk eller et hei eller et tegn fra Anna. Thurman nikket. «Ja. du bør nok jobbe litt mer med detaljene, synes du ikke?» donald studerte tegningen og lurte på hva det var for slags prøve han ble satt på nå. Han husket når han tegnet den. det var en oppgave de hadde hatt om bærekraftig arkitektur det siste semesteret av bachelorgraden. Han hadde begynt litt for sent og levert i siste liten. det var ikke noe uvanlig eller utrolig med den, det var bare en stor, sylinderformet bygning på om lag hundre etasjer innrammet av glass og betong. den hadde også balkonger med bugnende hager, og det var gjort et tverrsnitt for å vise fordelingen av leiligheter, arbeidsplasser og butikker. Bygningen hans var nøktern der andre i klassen 22


hadde vært vågale, og praktisk der han kunne ha skeiet ut. Grønne tuster stakk opp fra det flate taket – en forferdelig klisjé, en gest til karbonnøytralitet. Kort sagt var det en trist og kjedelig tegning. donald kunne ikke helt se for seg hva de skulle med en så trøstesløs bygning i ørkenen i dubai, side om side med den flotte nye sorten selvforsynte skyskrapere. Han forsto i hvert fall ikke hva senatoren ville med den. «Jobbe mer med detaljer», mumlet han og gjentok senatorens ord. Han bladde gjennom resten av permen på jakt etter en forklaring, etter kontekst. «vent.» donald studerte en liste der ulike behov var spesifisert, som om det fantes en potensiell kunde. «dette ser ut som et skisseforslag.» Ord han hadde glemt at han kunne, fanget oppmerksomheten hans: sirkulasjonsmønster, bebyggelsesplan, HvAC, hydroponiske … «du må kutte sollyset.» Senator Thurmans stol knirket da han bøyde seg frem over skrivebordet. «Hva mener du?» donald holdt opp mappen. «Hva er det du vil ha meg til å gjøre?» «Jeg foreslår sånne lyspærer som min kone bruker.» Han lagde en liten kopp med hånden og pekte på midten. «Hun får bitte små frø til å spire om vinteren. Og de pærene koster meg det hvite ut av øyet.» «du mener vekstlys?» Thurman knipset med fingrene igjen. «Og ikke tenk på kostnader. du skal få alt du trenger. Og jeg skal skaffe deg hjelp til den tekniske biten. En ingeniør. Et helt team.» donald bladde mer i permen. «Hva er hensikten med dette? Og hvorfor jeg?» «dette er det vi kaller en for-sikkerhets-skyld-bygning. Sannsynligvis vil den aldri bli brukt, men de lar oss ikke lagre brenselsstavene der ute hvis ikke vi bygger denne rakkeren. det blir som det kjellervinduet mitt, som jeg måtte senke for å få huset vårt godkjent. det var … hva heter det …?» «rømningsvei», sa donald. Ordet kom av seg selv. 23


«Ja. rømningsvei.» Han pekte på permen. «denne bygningen er som det vinduet. vi er nødt til å bygge den for å få godkjent resten. den skal være der i tilfelle det høyst usannsynlige skulle skje at vi blir angrepet eller oppdager en lekkasje. de ansatte på anlegget skal ha et sted å søke tilflukt. Et trygt sted. Og det må være perfekt, ellers vil dette prosjektet bli avsluttet raskere enn en flått rekker å blunke. At lovforslaget vårt er godkjent og underskrevet betyr ikke at vi er i havn, donny. For mange tiår siden fikk et lignende prosjekt vestpå grønt lys, og det fikk til og med innvilget midler. Men etter mye om og men falt det i fisk.» donald kjente til prosjektet han snakket om; et oppbevaringsanlegg som skulle ligge under et fjell. På Capitol Hill verserte det rykter om at Georgia-prosjektet også var dømt til å mislykkes. Permen føltes plutselig tre ganger så tung mens han tenkte over dette. Han ble spurt om å ta del i en fremtidig fiasko og måtte satse sin nyervervede posisjon. «Jeg har fått Mick Webb til å ta seg av en annen del av prosjektet. Logistikk og planlegging. dere to blir nødt til å samarbeide om en del ting. Og Anna har tatt permisjon fra stillingen sin på MIT for å hjelpe til.» «Anna?» donald famlet etter vannet med skjelvende hånd. «Selvfølgelig. Hun skal være sjefingeniøren på dette prosjektet. det står en del informasjon om hva hun kommer til å trenge av plass.» donald tok en slurk vann og tvang seg til å svelge. «Jeg kunne hentet inn mange andre, det er riktig, men dette prosjektet må ikke mislykkes, skjønner du? vi må være som en familie. det er derfor jeg vil bruke folk jeg kjenner, folk jeg kan stole på.» Senator Thurman foldet hendene. «Jeg forventer at du prioriterer denne oppgaven høyt, og at resultatet blir bra. det var derfor jeg drev valgkamp for deg.» «Selvfølgelig.» donald nikket for å skjule at han var forvirret. Under valget hadde han vært redd for at senatorens støtte skrev seg fra gamle familiebånd. Men dette var på en måte verre. det var 24


ikke donald som hadde utnyttet senatoren; det var omvendt. Han så på tegningen i fanget sitt og følte at den nye jobben som han ikke hadde følt seg kvalifisert til, ble fratatt ham – bare for å bli erstattet av en annen jobb som virket akkurat like avskrekkende. «vent», sa han. «Jeg skjønner visst ikke helt …» Han studerte den gamle tegningen. «Hvorfor vekstlys?» «Fordi bygningen jeg vil at du skal tegne for meg – skal bygges under jorden.»


2 2110 ∙ Silo 1 ∙ T rOY HOLdT PUSTEN og prøvde å forholde seg rolig mens legen pumpet opp mansjetten rundt overarmen hans. den strammet seg til det begynte å gjøre vondt. Han var ikke sikker på om det ga seg utslag på blodtrykksmåleren at han pustet sakte og prøvde å senke pulsen, men det føltes plutselig veldig viktig for ham å imponere denne mannen i hvit kjeledress. Han ville at verdiene hans skulle være normale. det banket litt i armen mens nålen svingte og luften ble sluppet ut. «Åtti over femti.» Båndet ble dratt av med en flerrende lyd. Troy gned seg der mansjetten hadde klemt huden sammen. «Er det bra?» Legen noterte noe på skriveplaten sin. «det er lavt, men ikke utenfor normalen.» Bak ham satte assistenten en merkelapp på et glass med mørkegrå urin før han satte det inn i et lite kjøleskap. Troy fikk øye på en halvspist sandwich blant prøvene, den var ikke engang pakket inn. Han så ned på de nakne knærne sine som stakk ut av den blå papirskjorten. Beina hans var bleke og virket tynnere enn han husket. Knoklete. «Jeg får fremdeles ikke til å knytte neven», sa han til legen mens han åpnet og lukket hånden. «det er helt normalt. du vil få tilbake styrken. Se på lyset, er du snill.» 26


Troy fulgte den skarpe strålen og prøvde å ikke blunke. «Hvor lenge har du holdt på med dette?» spurte han legen. «du er den tredje jeg tar opp. Jeg har lagt ned to.» Han senket lyset og smilte til Troy. «Jeg har bare vært oppe noen få uker. Men jeg kan forsikre deg om at du får tilbake styrken.» Troy nikket. Legeassistenten ga ham en pille til og et glass vann. Troy nølte. Han så ned på den lille, blå kapselen i håndflaten. «dobbel dose denne morgenen», sa legen, «og så får du en til frokost og middag. du må ikke hoppe over noen.» Troy så opp. «Hva skjer hvis jeg ikke tar den?» Legen ristet på hodet og rynket pannen, men sa ingenting. Troy tok pillen i munnen og skylte ned med vann. Han fikk en bitter ettersmak i ganen. «En av assistentene mine henter klær til deg og flytende næring for å få fart på magen. Hvis du føler deg svimmel eller får frysninger, må du si fra med en gang. Hvis ikke, ses vi igjen her om seks måneder.» Legen noterte noe, og så humret han. «det vil si, du vil ikke bli undersøkt av meg. Jeg kommer til å være ferdig med skiftet mitt.» «Greit.» Troy skalv. Legen kikket opp fra skriveplaten sin. «du fryser vel ikke? Jeg har det litt ekstra varmt her inne.» Troy nølte før han svarte. «Nei, doktor. Jeg fryser ikke. Ikke nå lenger.» Troy gikk inn i heisen i enden av gangen. Beina hans var fremdeles veldig svake. Han studerte alle de nummererte knappene. Informasjonspermen han hadde fått, inneholdt en veiforklaring til kontoret, men han mente å huske hvordan han kom seg dit. Litt av stedsansen hadde overlevd alle tiårene med søvn. Han husket også at han hadde lest en bok om igjen og om igjen, at tusenvis av menn var blitt tildelt ulike skift, og at han hadde fått omvisning på anlegget før han ble lagt ned, akkurat som kvinnene. Orienteringsmøtet husket han som om det var i går; det var de eldre minnene som glapp. 27


Heisdørene lukket seg automatisk. Leiligheten hans var i 37. etasje, det husket han. Kontoret hans var i 34. Han strakk ut hånden for å trykke og hadde tenkt å gå rett på kontoret, men i stedet merket han at hånden hans ville opp til toppen. Han hadde noen minutter på seg før han trengte å være noe sted, og han følte en merkelig trang til, en dragning mot, å komme så høyt opp som mulig, til å stige opp av jorden som presset på fra alle kanter. Heisen våknet summende til liv og økte hastigheten oppover sjakten. det kom et svusj da den andre heisen eller kanskje motvekten suste forbi. de runde knottene lyste etter hvert som etasjene passerte. det var veldig mange av dem. 70 i alt. Mange av knottene var slitte i midten etter mange år med trykking. dette virket helt feil. det føltes som om det var i går at knappene var nye og blanke. Alt hadde vært det i går. Heisen senket farten. Troy måtte legge hånden på veggen for å støtte seg. Han var fremdeles ustø på beina. døren gled opp. Troy blunket av det skarpe lyset i gangen. Han gikk ut av heisen og bort en kort korridor mot et rom hvor han hørte at noen snakket. de nye skoene føltes stive og den anonyme, grå kjeledressen klødde. Han lurte på hvordan han skulle orke å våkne opp sånn ni ganger til eller mer, han følte seg så svak og omtåket. Ti skift som varte i seks måneder hver. Ti skift som han ikke hadde meldt seg på frivillig. Mon tro om det ble lettere etter hvert, eller om det bare ble verre? Småpraten i kafeteriaen stilnet da han kom inn. Noen få hoder snudde seg mot ham. Han merket med en gang at den grå kjeledressen likevel ikke var så anonym. det var mange forskjellige farger representert rundt bordene: En stor klynge med røde, ganske mange gule, én mann i oransje; ingen grå. det første måltidet med klissete pasta fikk nok en gang magen hans til å rumle. Han fikk ikke lov til å spise mer på seks timer, noe som gjorde lukten fra boksematen overveldende. Han husket maten under Orienteringen. I uke etter uke hadde de spist den samme, grå grøten. Nå ville det bli måneder. Mange hundre år. 28


«Sir.» En ung mann med kurs for heisene nikket til Troy i forbifarten. Troy syntes det var noe kjent med ham, men var ikke sikker. det var derimot ingen tvil om at mannen kjente igjen ham. Eller var det den grå kjeledressen han kjente igjen? «Første skift?» En mager, eldre mann med måne og en krans av hvitt, tynt hår kom gående mot ham. Han holdt et brett foran seg og smilte. Så åpnet han lokket på en resirkuleringskasse, stakk hele brettet inn og slapp det. det skramlet. «Kom du opp for å se på utsikten?» spurte mannen. Troy nikket. det var bare menn i kafeteriaen. Bare menn. de hadde forklart hvorfor det var tryggere. Han prøvde å huske hva de hadde sagt mens mannen med leverflekker la armene i kors og stilte seg ved siden av ham. de presenterte seg ikke. Troy lurte på om navn rett og slett ikke betydde så mye på de korte seksmånedersskiftene. Han så utover de travle bordene mot den digre skjermen som dekket hele den borterste veggen. vinden virvlet opp støv, og lave skyer hang over en slette med istykkerrevne gjenstander spredd utover. Noen få metallstenger stakk opp fra bakken og hang skjevt og livløst. Teltene og flaggene var forsvunnet for lengst. Troy kom på noe, men klarte ikke å sette ord på det. Magen hans strammet seg som en knyttneve rundt pastaen og den bitre pillen. «dette er mitt andre skift», sa mannen. Troy hørte så vidt hva han sa. Blank i øynene lot han blikket gli over de avsvidde åsene. den grå bakken reiste seg opp mot de mørke og truende skyene. Skrotet som lå spredd overalt, var i ferd med å råtne bort. På neste skift eller skiftet etter der igjen ville alt være borte. «du kan se lenger fra salongen. Blir du med?» Mannen snudde seg og pekte. Troy visste godt hvilket rom han mente. den delen av bygningen var kjent for ham på en måte som denne mannen neppe kunne gjette seg til. 29


«Nei, men takk likevel», stotret Troy. Han gjorde en avfeiende bevegelse med hånden. «Jeg tror jeg har sett nok.» Nysgjerrige ansikter snudde seg tilbake til tallerkenene sine, og småpraten fortsatte. den ble ledsaget av klirringen fra skjeer og gafler som kom nær metallboller og asjetter. Troy snudde seg og gikk uten å si noe mer. Han la den begredelige utsikten bak seg – snudde ryggen til den fortiede uhyggen. Han skyndte seg skjelvende mot heisen. det var ikke bare den lange hvilen som gjorde ham mo i knærne. Han trengte å være alene. denne gangen ville han ikke ha noen rundt seg, ville ikke ha noen medlidenhet mens han gråt.


3 2049 Washington, dC d ONALd STAKK dEN TYKKE PErMEN innenfor jakken og skyndte seg gjennom regnet. Han hadde valgt å bli søkkvåt og gå over plassen fremfor å kjempe med klaustrofobien sin nede i tunnelene. Trafikken suste forbi på den våte asfalten. Han ventet til det ble en luke, overså trafikklyset og løp over. Foran ham skinte rayburns marmortrapp forlokkende, inngangen til kontorbygningen som hørte til representantenes hus. Han gikk forsiktig opp trappen og hilste på dørvakten på vei inn. Innenfor døren sto det en sikkerhetsvakt og så uttrykksløst på donald mens han viste kortet sitt til røde, stirrende øyne, som reagerte på strekkoder med et pip. Han sjekket permen Thurman hadde gitt ham, forsikret seg om at den var tørr, og lurte på hvorfor slike levninger ble regnet som tryggere enn e-poster eller digitale eksemplarer. Kontoret hans lå en etasje opp. Han gikk mot trappen. Han foretrakk den fremfor å ta rayburns eldgamle, trege heis. Skoene hans lagde knirkelyder på flisene da han forlot plysjløperen ved døren. Gangen oppe var like kaotisk som vanlig. To high school-elever på utplassering skyndte seg forbi, sannsynligvis for å hente kaffe. Et Tv-team sto utenfor kontoret til Amanda Kelly, kameralampene badet henne og den unge reporteren i kunstig dagslys. Bekymrede velgere og ivrige lobbyister var enkle å få øye på der de gikk med gjestepass rundt halsen. det var ikke vanskelig å se forskjell på de to 31


gruppene. velgerne gikk med rynket panne og så konstant bortkomne ut, mens lobbyistene hadde Filurkatt-smil og seilte gjennom gangene med større selvsikkerhet enn de nyvalgte. donald åpnet permen og lot som om han leste. Han hadde ikke lyst til å snakke med noen på vei gjennom kaoset. Han klemte seg forbi kameramannen og smatt inn på kontoret sitt ved siden av. Sekretæren hans, Margaret, reiste seg fra skrivebordet. «Sir, du har besøk.» donald så seg om i forværelset. det var tomt. Han så at døren til kontoret hans sto på gløtt. «Beklager, jeg måtte slippe henne inn.» Margaret mimet at hun bar på en eske, hun holdt hendene ut foran seg og krummet ryggen. «Hun skulle levere noe. Sa det var fra Senatoren.» donald viftet vekk bekymringene hennes. Margaret var eldre enn ham, midt i førtiårene, og hun hadde enestående referanser, men var litt for glad i konspirasjonsteorier. Kanskje det kom av at hun hadde lang erfaring. «det er greit», forsikret donald. Han syntes det var tankevekkende at det var hundre senatorer, to fra hans stat, men at bare én av dem ble referert til som Senatoren. «Jeg skal se hva det gjelder. I mellomtiden må du rydde plass i kalenderen for meg. Helst en time eller to hver morgen.» Han viste henne permen sin. «Jeg har fått en oppgave som kommer til å spise opp ganske mye tid.» Margaret nikket og satte seg foran maskinen. donald snudde seg for å gå inn på kontoret sitt. «Å, sir …» Han snudde seg og så på henne. Hun pekte på hodet sitt. «Håret ditt», hvisket hun. Han dro fingrene gjennom håret, og vanndråpene skvatt som skremte lopper. Margaret rynket pannen, sukket og trakk på skuldrene. donald ga opp. Han åpnet døren til kontoret og ventet egentlig at det skulle sitte noen på stolen foran skrivebordet. I stedet så han at det lå noen på alle fire under det. «Hallo?» 32


døren hadde stoppet i noe på gulvet. donald kikket bak den og så en stor eske med et bilde av en dataskjerm. Han flyttet blikket til skrivebordet og oppdaget at skjermen allerede var satt opp. «Å, hei», kom det fra under skrivebordet. Smale hofter i et fiskebensmønstret skjørt vrikket seg bakover mot ham. donald visste hvem det var før hodet dukket frem. Først kjente han et stikk av dårlig samvittighet, og deretter sinne fordi hun ikke hadde sagt fra på forhånd at hun skulle komme. «du burde virkelig få vaskehjelpen til å tørke støv under her en gang imellom.» Anna Thurman reiste seg og smilte. Hun klappet hendene sammen og børstet av dem før hun rakte ham høyre hånd. donald tok henne nervøst i hånden. «det var lenge siden!» «Ja. Hei.» regnvann sildret nedover kinnet og nakken hans og kamuflerte en plutselig rødme eller svettetokt. «Hva skjer?» Han gikk rundt skrivebordet for å skape litt avstand mellom dem, og der sto det tilforlatelig en ny skjerm. En film med beskyttende plast gjorde skjermen uklar. «Pappa tenkte du kanskje trengte en ekstra.» Anna festet en løs lokk med kastanjebrunt hår bak øret. Hun var fremdeles fortryllende alveaktig når ørene hennes stakk ut sånn. «Jeg meldte meg frivillig», forklarte hun og trakk på skuldrene. «Å.» Han la permen på skrivebordet og tenkte på tegningen han et øyeblikk hadde mistenkt henne for å ha sendt. Og vips, her var hun. da han sjekket speilbildet sitt i den nye skjermen, så han hvor bustete han var på håret. Han prøvde å rette på det med hendene. «En ting til», sa Anna. «datamaskinen din har det bedre oppå skrivebordet ditt. Jeg vet den ikke er pen, men støvet kommer til å kvele den. Støvet dreper disse stakkarene.» «Jaha. Greit.» Han satte seg ned og oppdaget at han ikke lenger kunne se stolen på den andre siden av skrivebordet. Han skjøv skjermen litt til siden mens Anna gikk rundt og stilte seg ved siden av ham med korslagte 33


armer, fullstendig avslappet. Som om det bare var en dag siden sist. «Jaha», sa han. «du er i byen.» «Siden forrige uke. Jeg hadde tenkt å stikke innom deg og Helen på lørdag, men jeg har vært så opptatt med å komme i orden i den nye leiligheten. Pakke ting ut av esker og sånn, hvis du skjønner?» «Ja.» Han kom tilfeldigvis nær musen, og den gamle skjermen våknet til liv. datamaskinen sto på. Angsten for å være i samme rom som eksen avtok akkurat nok til at timingen av dagens hendelser gikk opp for ham. «vent.» Han snudde seg mot Anna. «var du her og installerte denne mens faren din spurte meg om jeg var interessert i prosjektet hans? Hva om jeg hadde sagt nei?» Hun hevet et øyenbryn. donald skjønte at det ikke var noe man lærte – det var en medfødt evne som lå til familien. «Han ga deg nærmest valget i gave», sa hun likefrem. donald tok permen og bladde raskt gjennom sidene som om det var en kortstokk. «Men jeg hadde satt pris på en illusjon av fri vilje i det minste.» Anna lo. Han kunne fornemme at det var så vidt hun ikke rusket ham i håret. Han slapp permen med den ene hånden og klappet seg på jakkelommen. Han kjente etter telefonen. det var som om Helen var der sammen med ham. Han følte en ubendig trang til å ringe henne. «var far grei mot deg?» Han kikket opp og så at hun ikke hadde rørt seg. Hun sto fremdeles med korslagte armer, og håret hans var urusket – ingenting å få panikk for. «Hva? Ja da. Han var grei. Akkurat som i gamle dager. Faktisk er det som om han ikke er blitt en dag eldre.» «Han blir egentlig ikke eldre.» Hun gikk rundt skrivebordet igjen og plukket opp noen store isoporbiter som hun stappet ned i esken og lagde en forferdelig lyd. donald merket at øynene hans gled mot skjørtet hennes og tvang seg selv til å se bort. 34


«Han tar nano-pillene sine nærmest med andektighet. Han begynte på grunn av knærne, og i begynnelsen fikk han dem dekket av Forsvaret. Nå sverger han til dem.» «det visste jeg ikke», løy donald. Han hadde selvfølgelig hørt rykter. Folk sa det var «botox for hele kroppen». Bedre enn testosteronbehandling. de kostet en formue, og du kom ikke til å leve evig, men du kunne så absolutt bremse den fryktede aldringsprosessen. Annas øyne ble smalere. «du syns vel ikke det er noe galt i det?» «Hva? Nei. det er vel greit. Men jeg ville ikke gjort det. vent – hvordan det? Ikke si at du også …» Anna hvilte hendene på hoftene og la hodet på skakke. det var noe merkelig forførerisk ved denne forsvarsposisjonen, noe som visket ut tiden siden de møtte hverandre sist. «Syns du jeg trenger det?» spurte hun. «Nei, det er ikke det …» Han viftet med hendene. «Jeg tror bare ikke at jeg ville gjort det.» Hun trakk på smilebåndet, og leppene hennes ble smalere. Årene hadde gjort Annas pene trekk skarpere, gitt den tynne kroppen en moden eleganse, men fremdeles utstrålte hun ungdommelig villskap. «det sier du nå», sa hun, «men vent til det begynner å verke i leddene, og du får hekseskudd av noe så banalt som å snu hodet for fort. da vil du forstå det.» «Kanskje det. vel …» Han klappet hendene sammen. «Nå er vi oppdatert.» «Ja, det er vi. Hvilken dag passer best for deg?» Anna lukket igjen den store esken og dyttet den mot døren med foten. Hun gikk rundt skrivebordet hans og stilte seg ved siden av ham med den ene hånden på stolen og den andre på musen. «Hvilken dag …?» Han så på mens hun justerte noen innstillinger på maskinen hans. den nye skjermen våknet til liv og blinket. donald kjente at det dunket i skrittet, kjente igjen lukten av parfymen hennes. det føltes som om luftdraget som fulgte henne gjennom rommet, fortsatte å virvle rundt ham. det var så nært et kjærtegn, en fysisk 35


berøring, at han lurte på om han ikke var utro mot Helen, selv om Anna ikke gjorde annet enn å endre på innstillingene på kontrollpanelet hans. «du vet hvordan du bruker denne, ikke sant?» Hun tok musen og flyttet markøren fra den ene skjermen til den andre og dro med seg et gammelt kabalspill. «øh, ja.» donald vred seg på stolen. «du … hva mener du med hvilken dag som passer best for meg?» Hun slapp musen, men det føltes som om hun tok hånden bort fra låret hans. «Far vil at jeg skal ta meg av den tekniske biten.» Hun pekte på permen som om hun visste nøyaktig hva som var i den. «Jeg tar permisjon fra instituttet til Atlanta-prosjektet er oppe og går, og jeg tenkte at vi burde møtes en gang i uken og gå gjennom ting.» «Jaha. det må vi nesten komme tilbake til. Kalenderen min er veldig full, og ingen dager er like.» Han kunne tenke seg hvordan Helen ville reagere på at han og Anna skulle møtes en gang i uken. «Men kan vi ikke bare sette opp et delt arbeidsområde i AutoCAd?» spurte han. «Jeg kan koble deg på mine dokument …» «det kunne vi gjøre.» «Og skrive e-poster. Eller videochatte. vi kan da det?» Anna rynket på nesen. donald forsto at han var gjennomskuet. «Ja. La oss sette opp noe sånt», sa hun. Han så et glimt av skuffelse i ansiktet hennes da hun snudde seg mot esken. donald fikk lyst til å be om unnskyldning, men det ville være det samme som å skrive i pannen med neonlys: Jeg stoler ikke på meg selv sammen med deg. Vi kommer ikke til å bli venner. Hva faen gjør du her? «du må se å få gjort noe med alt dette støvet.» Hun kastet et blikk på skrivebordet hans. «Jeg mener det, maskinen din bli kvalt.» «Greit. det skal jeg.» Han reiste seg opp og skyndte seg rundt skrivebordet for å følge henne ut. Anna bøyde seg for å ta opp esken. «Jeg kan ta den.» 36


«Ikke vær dum.» Hun rettet seg opp med den store esken i et fast grep på hoften. Hun smilte og strøk håret bak øret. de kunne like gjerne vært i studenthybelen hans på college. det føltes akkurat like ubehagelig som når man tok farvel om morgenen og hadde på seg klærne fra kvelden før. «Greit. Har du e-postadressen min?» spurte han. «du står på de blå sidene nå», minnet hun ham på. «Ja.» «du ser veldig bra ut, forresten.» Og før han kunne ta et skritt tilbake og forsvare seg, ordnet hun ham på håret med et smil om munnen. donald stivnet. da han klarte å røre seg igjen en stund senere, hadde Anna dratt, forlatt ham der han sto, alene og nedtynget av skyldfølelse.


4 2110 ∙ Silo 1 ∙ T rOY vAr SENT UTE . det var den første dagen på det første skiftet hans, han var i ferd med å gå opp i limingen, og nå kom han for sent i tillegg. Han hadde hatt det så travelt med å komme seg bort fra kafeteriaen for å være alene at han hadde gått inn i ikke-ekspressheisen. Og mens han prøvde å komme til hektene, virket det som om heisen hadde bestemt seg for å stoppe i hver eneste etasje på vei ned for å slippe inn eller slippe av passasjerer. Han sto i det ene hjørnet da heisen stanset igjen og tok på en mann med en tralle full av tunge esker. En mann med favnen full av vårløk rygget bakover og ble stående rett ved siden av Troy et par etasjer. Ingen sa noe. da mannen med løken gikk av, hang lukten igjen. Troy skalv. Et kraftig skjelv begynte nederst i ryggen og forplantet seg ut i armene, men han lot seg ikke merke med det. Han gikk av i 34. etasje og prøvde å huske hvorfor han hadde vært så opprørt. Heisdørene gikk opp i en trang gang som førte til en sikkerhetskontroll. Planløsningen virket både kjent og fremmed. det var skremmende å se at teppet begynte å bli slitt, og at metallet på korsbommen ikke var blankt lenger der mange lår hadde gnisset mot den i årenes løp. det var år som ikke eksisterte for Troy. denne slitasjen hadde dukket opp på magisk vis, som skader etter en nattlig fyllekule. En enslig vakt kikket opp fra noe han leste i, og nikket. Troy plasserte håndflaten på skjermen, som var blitt uklar av alle hendene. 38


det var ingen småprat, ingen forventning om å danne varige vennskap. Lyset over bommen lyste grønt, den ga fra seg et høyt klikk, og enda litt mer glans ble gnidd av idet Troy skubbet seg igjennom, og korsbommen dreide rundt. I enden av gangen stanset Troy og trakk anvisningene han hadde fått, opp av brystlommen. det var en lapp på baksiden fra legen. Han snudde det lille kartet så det vendte riktig vei; han var ganske sikker på at han visste veien, men alt skled inn og ut av fokus. de røde merkene på kartet minnet ham om brannsikkerhetsplansjene han hadde sett på en vegg et annet sted. Han gikk forbi en rekke små kontorer. Klaprende tastaturer, folk som snakket, telefoner som ringte – kontorlydene fikk ham plutselig til å føle seg sliten. det fikk også frem en følelse av usikkerhet, som om han hadde påtatt seg en jobb han ikke kom til å klare. «Troy?» Han stanset og så seg over skulderen på mannen som sto i en døråpning han nettopp hadde passert. Et blikk på kartet viste at han nesten hadde gått forbi kontoret sitt. «det er meg.» «Merriman.» Mannen ga ikke tegn til å ville håndhilse. «du er sent ute. Kom inn.» Merriman snudde seg og forsvant inn på kontoret. Troy fulgte etter. Beina hans verket etter turen. Han kjente igjen mannen, eller trodde han gjorde det. Han husket ikke om det var fra Orienteringen eller fra et annet sted. «Beklager forsinkelsen», begynte Troy. «Jeg tok feil heis …» Merriman stoppet ham med en håndbevegelse. «det går fint. Trenger du noe å drikke?» «Jeg har fått mat.» «Selvfølgelig.» Merriman strakk hånden ut etter en termos som sto på skrivebordet. den var av gjennomsiktig plast og inneholdt en knallblå væske. Han tok en slurk. Troy husket den vonde smaken. den eldre mannen smattet med leppene og slapp ut pusten mens han satte ned termosen. 39


«det smaker helt forferdelig», sa han. «Ja.» Troy så seg rundt på kontoret hvor han skulle jobbe de neste seks månedene. det var gammelt og slitt. Og det var Merriman også. Om han var blitt litt gråere i løpet av de siste seks månedene, var ikke godt å si, men han hadde holdt orden i sakene. Troy bestemte seg for å gjøre det samme for nestemann. «Husker du briefingen?» Merriman dyttet på noen permer på skrivebordet. «Som om det var i går.» Merriman så opp med et smil om munnen. «Akkurat. vel, det har ikke skjedd noe spennende de siste månedene. vi hadde noen tekniske problemer i begynnelsen av skiftet mitt, men dem fikk vi løst. du kommer til å få bruk for en fyr som heter Jones. Han har vært oppe noen uker og er mye skarpere enn forgjengeren sin. Han er virkelig en reddende engel. Han jobber i 68. etasje på kraftverket, men kan brukes til alt. Han kan reparere hva det skal være.» Troy nikket. «Jones. det er notert.» «Greit. Jeg har skrevet noen notater til deg i disse permene. vi har måttet legge noen arbeidere i dypfryseren. de var ikke skikket til flere skift.» Han så opp med alvorstung mine. «det må du ikke ta lett på. det er mange her som bare vil sove seg igjennom alt i stedet for å arbeide. Ikke legg noen i dypfryseren med mindre du er sikker på at de ikke klarer mer.» «Greit. Jeg skal ikke det.» «Bra.» Merriman nikket. «Jeg håper du får et begivenhetsløst skift. Nå må jeg løpe før dette begynner å virke.» Han stålsatte seg og tok en slurk til, og Troys kinn snurpet seg sammen av medlidenhet. Han gikk forbi Troy, ga ham et klapp på skulderen og skulle til å slå av lyset. Han tok seg i det i siste liten, så seg tilbake, nikket, og så var han borte. Og vips var Troy sjef. «Hei, vent!» Han så seg rundt på kontoret, skyndte seg ut og fikk øye på Merriman, som akkurat gikk ut i hovedgangen med kurs for sikkerhetskontrollen. Troy jogget for å nå ham igjen. 40


«Lar du lyset stå på?» spurte Merriman. Troy så seg tilbake. «Ja, men …» «Gode vaner», sa Merriman. Han ristet på termosen. «Etabler dem.» En kraftig mann skyndte seg ut av et av kontorene og spurtet for å nå dem igjen. «Er du ferdig med skiftet, Merriman?» de to mennene tok hverandre varmt i hånden. Merriman smilte og nikket. «Ja. Troy skal ta over for meg.» Mannen trakk på skuldrene. Han presenterte seg ikke. «Jeg går av om to uker», sa han, som om det forklarte likegyldigheten hans. «Hør her. Jeg begynner å få dårlig tid», sa Merriman. det var spor av bebreidelse i blikket han sendte Troy. Han dyttet termosen inn i hånden på vennen. «Her. du kan få den siste slurken.» Han snudde seg for å gå, og Troy fulgte etter. «Nei, takk!» ropte mannen og vinket leende med termosen. Merriman så på Troy. «Unnskyld, lurte du på noe?» Han gikk gjennom korsbommen, og Troy fulgte hakk i hæl. vakten så ikke opp fra nettbrettet sitt. «Ja. Går det bra hvis jeg tar heisen ned sammen med deg? Jeg hang litt … etter på Orienteringen. Plutselig forfremmelse. Jeg må få oppklart en del ting.» «Jeg kan ikke hindre deg. du er sjefen.» Merriman trykket på knappen til ekspressheisen. «Er jeg her egentlig bare i tilfelle noe går galt?» Heisdørene gled opp. Merriman snudde seg og skottet på Troy, som om han prøvde å bedømme om han mente alvor. «din jobb er å passe på at ingenting går galt.» de gikk inn i heisen begge to, og heisen suste nedover. «Ja. Selvfølgelig. det var det jeg mente.» «du har lest Planen, ikke sant?» Troy nikket. Men ikke med tanke på denne jobben, ville han si. Han hadde studert den for å lede én enslig silo, ikke føre tilsyn med alle. «Bare følg instruksene. du vil få spørsmål fra de andre siloene av 41


og til. Jeg syntes det var best å si så lite som mulig. Bare være stille og lytte. Husk at de for det meste er andre- og tredjegenerasjons overlevende, så vokabularet har allerede forandret seg litt. det er en huskelapp og en liste over forbudte ord i permen din.» Troy følte seg brått svimmel og segnet nesten om da heisen senket farten og stanset. Han var fremdeles veldig svak. døren gled opp; han fulgte Merriman ned en kort gang, den samme som han hadde kommet ut fra for bare noen timer siden. Legen og assistenten hans ventet i rommet innenfor og gjorde klart et venekateter. Legen så nysgjerrig på Troy. Han hadde ikke ventet å se ham igjen så raskt. Han hadde kanskje ikke ventet å se ham igjen i det hele tatt. «Har du inntatt ditt siste måltid?» spurte legen og vinket Merriman bort til en stol. «Hver eneste grusomme dråpe.» Merriman løsnet selene på buksen og lot bryststykket henge og slenge fra midjen. Han satt med utstrakt arm og håndflaten opp. Troy så hvor blek huden hans var. Et løst nettverk av lilla linjer vevde seg nedover underarmen. Han prøvde å la være å se på at nålen ble stukket inn. «Alt dette står i notatene mine», sa Merriman, «men du bør gå til victor på psyk-kontoret. Han sitter rett på den andre siden av gangen for deg. det foregår merkelige ting i noen av siloene. vi har flere problemer enn forventet. Prøv å få løst dem for ham som kommer etter deg.» Troy nikket. «Nå må vi trille deg til kapselen din», sa legen. den unge assistenten sto ved siden av med en papirskjorte. Hele prosedyren virket kjent. Legen snudde seg og så på Troy som om han var en flekk som burde skrubbes bort. Troy rygget ut av døren og så nedover gangen i retning dypfryseren. Kvinnene og barna ble oppbevart der, i tillegg til mennene som ikke klarte å jobbe flere skift. «Er det greit hvis jeg …?» Han følte en dragning mot dypfryseren. Merriman og legen fikk begge rynker i pannen. 42


«det er ingen god idé …» begynte legen. «Jeg ville ikke gjort det», sa Merriman. «Jeg gikk dit noen ganger de første ukene. det er bare dumt. Glem det.» Troy stirret nedover gangen. Han var ikke sikker på hva han kom til å finne der uansett. «Kom deg igjennom de neste seks månedene», sa Merriman. «det går fort. Alt går fort.» Troy nikket. Legen jaget ham bort med øynene mens Merriman begynte å dra av seg skoene. Troy snudde seg, kastet et siste blikk på den tunge døren innerst i gangen, og gikk deretter i motsatt retning, mot heisen. Han håpet Merriman hadde rett. da han trykket på ekspressknappen, prøvde han å forestille seg at hele skiftet bare raste forbi. Og det etterpå. Og det etter der igjen. Helt til dette vanviddet hadde gått sin gang, men uten mye tanke for hva som måtte komme etter.


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.