årene han hadde brukt på å opprettholde ro og orden, berolige folk og skape orden i kaos tilbake til ham. Han tok steinen forsiktig, livredd for å miste den nå som han var blind, og løftet den opp mot hjelmen. Først tenkte han at han skulle gå løs på hansken med steinen, men han var ikke sikker på om han ville beholde bevisstheten lenge nok eller ha nok luft. Han slo spissen av steinen mot den polstrede nakken sin omtrent der haspen burde være. Han hørte at det knaket i hjelmen idet steinen traff. Knak, knak. Han stanset for å kjenne etter med den polstrede fingeren sin og brakk seg igjen. Holston siktet mer forsiktig. Det kom et klikk i stedet for et knak. En lysstrimmel trengte seg inn idet han fikk opp hjelmen på den ene siden. Holston holdt på å bli kvalt. Han hadde brukt opp luften. Han tok steinen i den andre hånden og siktet på den andre haspen. Han måtte slå to ganger før steinen landet riktig, og hjelmen spratt opp. Holston kunne se. Øynene hans brant av anstrengelsen. Han kunne ikke puste, men han kunne se. Han blunket bort tårene og prøvde å fylle lungene med frisk, livgivende luft. I stedet føltes det som han fikk et slag i brystet. Holston brakk seg. Han kastet opp slim og magesyre. Det var som om han holdt på å revne. Verden rundt ham var blitt brun igjen. Brunt gress og grå skyer. Ikke noe grønt. Ikke noe blått. Ikke noe liv. Han falt sammen på siden og landet på skulderen. Hjelmen lå åpen foran ham, og visiret var svart og dødt. Visiret var ikke gjennomsiktig. Holston strakk seg forvirret etter det. På utsiden var det et sølvfarget belegg, og på innsiden var det ingenting. Det var ikke glass. Overflaten var ru. Det gikk ledninger inn og ut. Det var en skjerm som ikke virket. Døde piksler. Han kastet opp igjen, tørket seg kraftløst om munnen og så nedover bakken. Han så verden med sine egne øyne sånn som den var, sånn som han alltid hadde visst at den var, ødelagt og ribbet. Han slapp hjelmen, slapp løgnen han hadde hatt med seg ut av siloen. Han var i ferd med å dø. Han ble forgiftet innenfra. Han så opp mot de svarte skyene som streifet omkring som store beist, snudde seg for å se hvor langt han var kommet, hvor langt det var til toppen, og 46