Hjem av Harlan Coben

Harlan Coben

Hjem Oversatt av Tore Aurstad

Harlan Coben Originalens tittel: Home Oversatt av Tore Aurstad Copyright © 2016 by Harlan Coben Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-56462-9 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Image Source/Raphye Alexius/Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, 2018, Litauen 2018 Satt i 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Mike og George og midtlivs-«bromanser»

Kapittel 1

Gutten som har vært savnet i ti år, stiger ut i lyset.

Jeg er ikke hysterisk anlagt, jeg har ikke engang lett for å føle noe som kan kalles forbauselse. Jeg har sett mye i mine drøyt førti leveår. Jeg har vært nær ved å bli drept – og jeg har drept andre. Jeg har sett fordervelse som de fleste ville ha funnet det vanskelig, ja, så å si umulig, å forstå – og noen vil kanskje påstå at jeg har utsatt andre for det samme.

I årenes løp har jeg lært meg å beherske mine egne følelser og ikke minst reaksjoner i krevende, lettantennelige situasjoner. Jeg er kanskje i stand til å reagere hardt og brutalt, men jeg gjør ingenting uten en viss grad av overveielse og planlegging.

Disse egenskapene, evnene, om du vil, har gang på gang reddet meg og dem som betyr noe for meg.

Allikevel må jeg innrømme at når jeg først får øye på gutten – som er blitt tenåring nå – kjenner jeg pulsen slå. En bankende lyd runger i ørene. Ubevisst knytter jeg nevene.

Ti år og knappe femti meter skiller meg fra den forsvunne gutten.

Patrick Moore – det er det gutten heter – lener seg mot en nedtagget betongsøyle i fotgjengerundergangen. Skuldrene er anspent. Blikket flakker før det faller på det sprukne fortauet foran ham. Håret er kortklipt, det vi i gamle dager 7

kalte barbus. To andre tenåringsgutter vanker også i undergangen. En av dem røyker med så stor iver at man skulle tro han bar nag til sigaretten for noe. Den andre har et hundehalsbånd med nagler og nettingtrøye, som ikke levner noen tvil om hva levebrødet hans er.

Over durer trafikken forbi, uvitende om det som foregår nedenfor. Vi befinner oss i King’s Cross, som mer eller mindre er blitt «fornyet» de siste tjue årene med museer og bibliotek og Eurostar-toget og til og med en plakett for Perrong 93⁄4, der Harry Potter steg om bord i Galtvortekspressen. For en stor del har de såkalt uønskede elementene sluttet med disse farlige personlige transaksjonene til fordel for netthandelens relative trygghet – markedet for risikabel gateprostitusjon har sunket kraftig, enda et av internettets positive bivirkninger – men et stykke unna de glinsende nye tårnene, på den andre siden av jernbanesporene, både rent konkret og i overført betydning, er det fortsatt steder hvor snusket finnes i konsentrert form.

Det var der jeg oppdaget den savnete gutten.

Noe i meg – den ubetenksomme delen jeg prøver å holde i sjakk – vil bare løpe over gaten og gripe fatt i ham. Hvis jeg ikke tar feil, hvis dette faktisk er Patrick og ikke en som likner, er han seksten år gammel nå. På denne avstanden ser det ut til å stemme sånn noenlunde. For ti år siden – så kan du selv regne ut hvor ung han var da – i det über-velstående lokalsamfunnet Alpine, hadde Patrick vært på det folk insisterer på å kalle en «lekedate», sammen med Rhys, sønnen til søskenbarnet mitt.

Og det forklarer dilemmaet jeg står overfor.

Hvis jeg griper fatt i Patrick nå, bare styrter over gaten og river ham til meg, hva vil da skje med Rhys? Jeg har én 8

av de forsvunne guttene i sikte, men jeg er her for å redde dem begge. Derfor må jeg være forsiktig. Ikke forhaste meg.

Utvise tålmodighet. Uansett hva som skjedde for ti år siden, uansett hva slags menneskelig ironi (den skyldige er oftere et medmenneske enn en ond skjebne) som tok gutten fra et overdådig hjem og førte ham til denne skitne fotgjengerundergangen, frykter jeg at hvis jeg begår et feiltrinn nå, vil én eller begge guttene forsvinne igjen, og denne gangen for godt.

Jeg blir nødt til å vente på Rhys. Jeg venter på Rhys, og så skal jeg gripe fatt i begge guttene og ta dem med hjem.

Det er sikkert et par ting du lurer på.

For det første: Hvordan kan jeg være så sikker på at jeg vil kunne få med meg begge guttene når jeg først får dem i sikte? Tenk om, lurer du kanskje, guttene er blitt hjernevasket og vil gjøre motstand? Tenk om kidnapperne, eller de som holder nøkkelen til friheten deres, er mange og brutale og nådeløse?

Til det svarer jeg: Ingen grunn til bekymring.

Det andre spørsmålet er langt mer presserende for meg: Tenk om Rhys ikke dukker opp?

Jeg er ikke av typen som tenker: «Den broen får vi krysse når vi kommer dit», så jeg legger en reserveplan. Den går ut på å spane i området og deretter følge etter Patrick på diskré avstand. Jeg ser for meg nøyaktig hva jeg skal foreta meg om noe går galt.

Trafikken begynner å øke. Tilværelsen handler om å sette ting i bås. Slik er det også i dette gateurinalet. Den ene undergangen forsyner heterofile menn med kvinnelig selskap. Der er det mest aktivitet. Det skyldes vel gammeldagse verdier, antar jeg. Man kan si hva man vil om 9

kjønn og preferanser og fetisjer, men brorparten av de seksuelt frustrerte er fremdeles heterofile menn som ikke får seg nok. Gammeldags. Jenter med dødt blikk står og henger ved betongsperringene, biler kommer kjørende, jenter blir med, andre jenter tar deres plass. Det er nesten som å betrakte en brusmaskin på en bensinstasjon.

I den andre undergangen ser jeg en liten gruppe transvestitter eller transkjønnete personer i ulike stadier og trinn, og så, helt bortest, der Patrick står nå, foregår den unge homotrafikken.

Jeg betrakter en mann i melonfarget skjorte som spankulerer mot Patrick.

Hva, spurte jeg meg selv da Patrick først kom til syne, ville jeg gjøre hvis en kunde ønsket å benytte seg av Patricks tjenester? Ved første øyekast skulle man tro det var best å gripe inn umiddelbart. Det kunne kanskje virke som den mest barmhjertige handlingen fra min side, men jeg kan heller ikke miste målet av syne: å få begge guttene hjem igjen.

Når alt kommer til alt, har Patrick og Rhys vært forsvunnet i ti år. De har vært gjennom gudene vet hva, og selv om jeg misliker tanken på å la noen av dem utsettes for enda mer misbruk, har jeg allerede veid for og imot og tatt en beslutning. Det er ingen vits i å dvele mer ved det.

Men Melonskjorte er ingen kunde.

Det skjønner jeg umiddelbart. Kunder sprader ikke så selvsikkert. De holder ikke hodet så høyt. De flirer ikke.

De går ikke i lys melonfarget skjorte. Kunder som er desperate nok til å komme hit for å tilfredsstille lystene sine, føler skam eller redsel for å bli oppdaget eller kanskje mest sannsynlig begge deler.

Melonskjorte, derimot, har gangen og holdningen og 10

utstrålingen til en selvsikker og farlig person. Man kan, hvis man er innstilt på det, fornemme sånt. Man kan føle det i reptilhjernen, en primitiv, indre varseltone som ikke riktig lar seg forklare. Men moderne mennesker ignorerer dette.

De er ofte mer opptatt av ikke å dumme seg ut enn av sikkerhet og utsetter seg dermed for fare.

Melonskjorte kaster et blikk bakover. To andre menn har dukket opp på stedet nå, og de stiller seg på hver sin side av Melonskjorte. Begge er digre, iført kamuflasjebukse og det vi før i tiden kalte helsetrøye, over glinsende brystmuskler.

De andre guttene som arbeider i undergangen – røykeren og fyren med naglehalsbåndet – fordufter ved synet av Melonskjorte, så Patrick er alene igjen med de nyankomne.

Uff da, ikke bra.

Patrick ser fortsatt ned, og den halvbarberte skallen skinner i mørket. Han er ikke klar over at mennene nærmer seg, før Melonskjorte er omtrent oppå ham. Jeg trekker meg nærmere. Etter all sannsynlighet har Patrick vanket på gata en god stund. Jeg tenker på det øyeblikket, på hvordan livet hans må ha vært før, på hvordan det er å bli revet ut av en trygg boble av amerikansk forstadsliv og slengt uti … ja, hvem vet?

Men siden den gang har Patrick muligens utviklet visse evner. Kanskje klarer han å prate seg ut av situasjonen.

Kanskje er ikke situasjonen så alvorlig som den ser ut til.

Jeg må se det an.

Melonskjorte er nå helt oppe i Patricks ansikt. Han sier noe til ham. Jeg hører ikke hva. Så, uten forvarsel, løfter han knyttneven og kjører den som en slegge i Patricks mellomgulv.

Patrick synker sammen på bakken og gisper etter luft.

11

De to kroppsbyggerne i kamuflasjeklær nærmer seg. Jeg skynder meg nå.

«Mine herrer!» roper jeg.

Melonskjorte og begge kamuflasjekarene kaster seg rundt ved lyden av stemmen min. Først minner de om tre neandertalere som hører en rar lyd for første gang. Så gransker de meg med smale øyne. De bryter ut i smil. Jeg er ikke fysisk imponerende. Jeg er over gjennomsnittlig høy og litt spinkel av vekst, vil noen kanskje si, med lyst hår som nærmer seg grått, en hudfarge som er porselenshvit i varmen og rødlig i kulden, og trekk enkelte kanskje vil regne som milde, men på en pen måte, håper jeg.

I dag er jeg antrukket i lyseblå, håndsydd dress fra Savile Row, Lilly Pulitzer-slips, tørkle fra Hermès i brystlommen og Bedfordshire-sko skreddersydd av G.J. Cleverleys skomaker i Old Bond Street.

Snakk om moteløve, eller hva?

Mens jeg slentrer mot bøllene og ønsker at jeg hadde en paraply å snurre på for maksimal virkning, merker jeg at selvsikkerheten deres stiger. Det gleder meg. Som regel bærer jeg håndvåpen, ofte to, men i England er lovgivningen på dette området svært streng. Jeg er ikke særlig bekymret. Det fine med de strenge engelske lovene er at motstanderne mine neppe er bevæpnet heller. Jeg tar et kjapt overblikk, ser hvor de kan tenkes å skjule et våpen.

Men disse bøllene foretrekker visst usedvanlig tettsittende plagg, mer egnet til å posere i enn til å skjule våpen.

Det er mulig de har kniv – sannsynligvis har de det – men neppe skytevåpen.

Og kniver skremmer meg ikke noe særlig.

Patrick – hvis det da faktisk er Patrick – ligger fortsatt på 12

bakken og hiver etter pusten da jeg kommer bort. Jeg stanser opp, slår ut med armene og sender dem mitt mest vinnende smil. De tre bøllene glaner på meg som om jeg er en museumsgjenstand de ikke skjønner bæret av.

Melonskjorte tar et skritt mot meg. «Hvem faen er du?»

Jeg smiler fortsatt. «Dere bør nok dra nå.»

Melonskjorte kaster et blikk på Kamuflasje Én til høyre for meg. Deretter på Kamuflasje To til venstre. Jeg ser i begge retninger og deretter tilbake på Melonskjorte.

Da jeg blunker til ham, fyker øyebrynene hans til værs.

«Vi kutter ham opp,» sier Kamuflasje Én. «I småbiter.»

Jeg spiller forfjamset og vender meg mot ham. «Å, deg så jeg visst ikke.»

«Hva?» «I den kamuflasjebuksa. Du glir virkelig i ett med omgivelsene. Forresten, den sitter veldig godt på deg.»

«Er du en slags spøkefugl?»

«Jeg er mye rart.»

Alle smiler bredere nå, også jeg.

De kommer mot meg. Jeg kan prøve å snakke meg ut av situasjonen, kanskje tilby dem penger for å la oss være i fred, men jeg tviler på at det vil fungere, av tre grunner.

For det første vil disse kjeltringene ha alle pengene mine og klokken min og alt annet jeg måtte ha på meg av verdisaker. Å tilby dem penger vil ikke hjelpe i så måte. For det andre har de allerede fått ferten av blod – et lett, svakt bytte – og de liker den lukten. Og for det tredje, og aller viktigst: Jeg liker også lukten av blod.

Det er for lenge siden sist.

Jeg prøver å unngå å smile da de nærmer seg. Melonskjorte drar fram en stor bowiekniv. Det blir jeg glad for å 13

se. Jeg har ikke mange moralske skrupler mot å skade folk jeg regner som onde. Men til alle som trenger den slags bortforklaringer for å synes at jeg er «sympatisk», kan jeg jo si at bøllene trakk våpen først, og at jeg dermed handlet helt og holdent i selvforsvar.

Men jeg gir dem da én siste utvei.

Jeg ser rett inn i Melonskjortes øyne og sier: «Dere bør stikke nå.»

Begge de overdrevent muskuløse kamuflasjekarene ler, men Melonskjortes smil begynner å blekne. Han har skjønt det. Jeg merker det på ham. Han ser meg inn i øynene og forstår.

Så skjer alt i løpet av noen sekunder.

Kamuflasje Én kommer rett bort til meg, inn i intimsonen min. Han er stor. Jeg står ansikt til ansikt med de glinsende, veltrente brystmusklene hans. Han smiler ned til meg som om jeg er en deilig lekkerbisken han har tenkt å sluke i én bit.

Det er ingen grunn til å utsette det uunngåelige.

Jeg skjærer over strupen hans med barberbladet jeg hadde gjemt i hånden.

Blodet spruter over meg i en nesten fullkommen bue. Fyttegrisen. Nå blir jeg visst nødt til å ta en ny tur til Savile Row. «Terence!»

Det er Kamuflasje To. Det finnes en viss likhet mellom dem, og mens jeg smyger meg mot ham, lurer jeg på om de er brødre. Bøllas fortvilelse lammer ham lenge nok til at jeg lett får uskadeliggjort ham. Ikke for det, jeg tror ikke at det ville ha hjulpet stort om han hadde vært bedre forberedt.

Jeg er god med barberkniven.

14

Kamuflasje To bukker under på samme måte som kjære bror Terence.

Da gjenstår Melonskjorte, den høyt elskede lederen deres.

Sannsynligvis har han steget i gradene ved å være noe mer brutal og listigere enn sine falne kamerater. Klokelig nok innledet Melonskjorte sitt mottrekk allerede mens jeg tok meg av Kamuflasje To. I utkanten av synsfeltet ser jeg det glimte i bowiekniven hans, som kommer mot meg ovenfra.

Det var en bommert av ham.

Man angriper ikke en fiende ovenfra på den måten. Det er for lett å forsvare seg. Motstanderen kan kjøpe seg tid ved å dukke eller løfte underarmen og parere angrepet. Når man skal skyte noen med pistol, er man opplært til å sikte midt på kroppen slik at det fortsatt er mulig treffe noe hvis man bommer litt. Man er forberedt på at noe kan gå galt. Det samme gjelder med kniv. Sørg for at du hugger fra så kort avstand som mulig. Angrip midt på kroppen.

Hvis motstanderen er i bevegelse, kan man fortsatt treffe og skade ham.

Melonskjorte gjorde ikke det.

Jeg dukker og parerer med høyre underarm, som nevnt, og avverger hugget. Så, med bøyde knær, spinner jeg rundt og fører barberbladet over buken hans. Jeg venter ikke på reaksjonen. Jeg kommer meg opp og gjør slutt på ham på samme måte som de andre to.

Som sagt, det er over i løpet av sekunder.

Det sprukne fortauet er et blodig søl, og det er i ferd med å bli verre. Jeg unner meg et sekund, ikke mer, til å nyte rusen. Det ville også du ha gjort hvis du ikke hadde latt som noe annet.

Jeg snur meg mot Patrick.

15

Men han er borte.

Jeg ser til venstre, deretter til høyre. Der er han, nesten utenfor synsvidde. Jeg skynder meg etter, men innser snart at det er nytteløst. Han er på vei mot King’s Cross-stasjonen, en av Londons travleste. Han vil være inne i bygningen – blant folk – før jeg rekker fram til ham. Jeg har blod over hele meg. Jeg er kanskje dyktig til det jeg driver med, men selv om King’s Cross er stedet hvor Harry Potter drar til Galtvort, er jeg ikke i besittelse av noen usynlighetskappe.

Jeg stanser opp, ser meg tilbake, tenker gjennom situasjonen og trekker en konklusjon.

Jeg har rotet det til.

Det er på tide å fordufte. Jeg er ikke redd for at et overvåkningskamera skal ha fanget opp det jeg gjorde. Det er en grunn til at uønskede elementer velger oppholdsstedene sine med omhu. De er skjult for nysgjerrige øyne, også de digitale og elektroniske.

Men dog. Jeg har spolert alt sammen. Etter så mange år, etter så mye resultatløs leting, kom jeg endelig over et spor, og hvis jeg mister det sporet …

Jeg trenger hjelp.

Jeg skynder meg av sted mens jeg trykker på hurtigtast 1.

Det har jeg ikke gjort på nærmere et år.

Han svarer etter tredje ringesignal: «Hallo?»

Selv om jeg hadde stålsatt meg, blir jeg et øyeblikk satt ut av å høre stemmen hans igjen. Nummeret er skjult, så han aner ikke hvem som ringer.

Jeg sier: «Mener du ikke ’artikuler’?»

Det lyder et gisp. «Win? Herregud, hvor har du vært …»

«Jeg så ham,» sier jeg.

«Hvem?»

16

«Tenk.»

Et ørlite opphold. «Vent, begge to?»

«Bare Patrick.»

«Oi!» Jeg rynker pannen. Oi? «Myron?»

«Ja?» «Ta neste fly til London. Jeg trenger hjelp.»

Kapittel 2

To minutter før Win ringte, lå Myron Bolitar naken, utstrakt på sengen sammen med en slående vakker kvinne.

Begge stirret opp på den elegante stukkaturen i taket mens de hev etter pusten, fortapt i etterspillet av den nytelsen som bare kommer av, eh, nytelse.

«Dæven,» sa Terese.

«Ja, ikke sant?»

«Det var …»

«Jeg vet det, ikke sant?»

Myron kunne det med småprat etter sengekosen.

Terese svingte beina over sengekanten, reiste seg og gikk mot vinduet. Myron så på henne. Han likte måten hun gikk rundt naken på, som en panter, stram og sterk og selvsikker. Leiligheten lå høyt oppe over Central Park på vestsiden.

Terese så ut av vinduet mot dammen og Bow Bridge. Hvis du noensinne har sett en film fra New York der et forelsket par løper over en fotgjengerbro, har du sett Bow Bridge.

«Herregud, for en utsikt,» sa Terese.

«Jeg tenkte akkurat det samme.»

«Lå du og glante på rumpa mi?»

«Jeg foretrekker å tenke på det som å holde øye med.

Passe på, liksom.»

«På en beskyttende måte, da altså?»

18

«Det ville ha vært uprofesjonelt av meg å vende blikket bort.»

«Og vi vil jo ikke at du skal framstå som uprofesjonell.»

«Takk skal du ha.»

Fortsatt med ryggen til sa forloveden hans: «Myron?»

«Ja, elskede.»

«Jeg er lykkelig.»

«Jeg også.»

«Det var skummelt.»

«Skremmende,» istemte Myron. «Kom og legg deg igjen.»

«Mener du det?»

«Jepp.»

«Ikke gi løfter du ikke klarer å holde.» «Å, jeg skal nok holde dem,» sa Myron. Og så: «Forresten, finnes det noe sted i nærheten hvor de selger østers og E-vitaminer?»

Hun snudde seg, sendte ham sitt peneste smil, og så, pang, eksploderte hjertet hans i en million småbiter. Terese Collins var tilbake. Etter årevis med atskillelse og kvaler og ustabilitet skulle de omsider gifte seg. Det kjentes fantastisk. Det kjentes deilig. Det kjentes skjørt.

Og det var da telefonen ringte.

Begge stivnet som om de fornemmet det. Når alt er så fint, holder man liksom pusten, for man ønsker at det skal vare. Man vil ikke stanse opp eller engang senke farten, men bare bli værende i sin egen trygge, lille boble.

Og da telefonanropet kom, brast boblen, for å holde denne begredelige metaforen gående.

Myron så på skjermen, men det var skjult nummer. De befant seg i Dakota-bygningen på Manhattan. Da Win for19

svant for et år siden, hadde han overført leiligheten til Myron. Det meste av det året hadde Myron valgt å bo i barndomshjemmet ikke langt unna, i Livingston i New Jersey, der han hadde gjort sitt beste for å oppdra tenåringsnevøen, Mickey. Men nå var broren hans, Mickeys far, tilbake. Dermed hadde Myron overlatt huset til dem og flyttet inn til byen igjen.

Telefonen ringte på ny. Terese snudde seg til side, som om ringetonen hadde vært en ørefik. Han så arret fra skuddsåret på halsen hennes. Den gamle følelsen, beskyttelsesinstinktet, kom sigende.

Et øyeblikk vurderte Myron å la anropet gå rett til svareren, men så lukket Terese øynene og nikket kort. Å ikke svare, forsto de begge, ville bare være å utsette det uunngåelige.

Myron svarte etter tredje ringesignal. «Hallo?»

Han hørte en underlig nøling og litt statisk støy, og så lød en stemme han ikke hadde hørt på lenge: «Mener du ikke ’artikuler’?»

Myron hadde prøvd å stålsette seg, men han gispet allikevel. «Win? Herregud, hvor har du vært?»

«Jeg så ham.»

«Hvem?»

«Tenk.»

Myron hadde vært inne på tanken, men hadde ikke turt å si det høyt. «Vent, begge to?»

«Bare Patrick.»

«Oi!» «Myron?»

«Ja.» «Ta neste fly til London. Jeg trenger hjelp.»

20

Myron så på Terese. Bedrøvelsen kom til syne i øynene hennes igjen. Den bedrøvelsen hadde bestandig vært der, helt siden de først stakk av sammen for mange år siden, men han hadde ikke lagt merke til den etter at hun kom tilbake til ham. Han strakte hånden mot henne. Hun grep den.

«Tilværelsen er litt innfløkt akkurat nå,» sa Myron.

«Terese er tilbake,» sa Win. Det var ikke et spørsmål. Han skjønte det.

«Ja.» «Og dere skal omsider gifte dere.»

Ikke et spørsmål, det heller.

«Ja.» «Har du kjøpt ring?»

«Ja.» «Hos Norman på Forty-Seventh Street?»

«Så klart.»

«Mer enn to karat?»

«Win …»

«Jeg er glad på begges vegne.»

«Takk.»

«Men du kan ikke gifte deg,» sa Win, «uten en forlover.»

«Jeg har allerede spurt broren min.»

«Han trer til side. Flyet går fra Teterboro. En bil står klar til deg.»

Win la på.

Terese så på ham. «Du er nødt til å dra.»

Han var i tvil om det var et spørsmål eller et utsagn.

«Win er ikke den som sier ting uten grunn,» sa Myron.

«Nei,» istemte hun. «Han er ikke det.»

«Det tar ikke lang tid. Jeg kommer tilbake, og så gifter vi oss. Jeg lover.»

21

Terese satte seg på sengen. «Kan du si hva det dreier seg om?»

«Hvor mye fikk du med deg?»

«Bare litt her og der.» Og så: «Er ringen på mer enn to karat?»

«Det er den.»

«Bra. Fortell, da.»

«Husker du Alpine-kidnappingene for ti år siden?»

Terese nikket. «Så klart. Vi rapporterte fra saken.»

Hun hadde arbeidet i årevis som nyhetsanker i en av de kanalene som sender nyheter døgnet rundt.

«En av guttene som ble kidnappet, Rhys Baldwin, er i slekt med Win.» «Det har du aldri sagt noe om.»

Myron trakk på skuldrene. «Jeg har egentlig ikke hatt stort med det å gjøre. Og på den tiden da vi ble sammen, hadde saken allerede kjølnet. Men jeg har nå allikevel bestandig hatt den i bakhodet.»

«I motsetning til Win.» «Win har aldri noe bare i bakhodet.»

«Og nå har han altså funnet et nytt spor?»

«Mer enn som så. Han hevder han har sett Patrick Moore.»

«Så hvorfor varsler han ikke politiet?»

«Jeg vet ikke.»

«Men du spurte ikke.»

«Jeg stoler på vurderingen hans.»

«Og han trenger din hjelp.»

«Ja.» Terese nikket. «Du får vel begynne å pakke, da.»

«Går det bra?»

22

«Han hadde rett.»

«Om hva da?»

Hun reiste seg. «Vi kan ikke gifte oss uten forloveren din.»

Win hadde sendt en svart limousin. Den sto og ventet under Dakota-bygningens porthvelving. Limousinen fraktet ham til Teterboro flyplass i det nordlige New Jersey, omtrent en halvtimes kjøretur unna. Wins fly, en Boeing Business Jet, sto klar på oppstillingsplassen. Det var ingen sikkerhetskontroll, ingen innsjekk, ingen billett. Limousinen slapp ham av ved flytrappen. Flyvertinnen, en vakker ung asiatisk kvinne, tok imot Myron iført gammeldags, skreddersydd uniform, komplett med pilleeskehatt og vidermet bluse.

«Hyggelig å se deg, Mr. Bolitar.»

«Deg også, Mei.» For den som ikke har oppfattet det: Win var rik.

Wins fulle navn var Windsor Horne Lockwood III, som i Lock-Horne Investments & Securities og Lock-Horne-bygningen på Park Avenue. Det var en familie med gamle penger, penger av det slaget som steg av Mayflower med rosa poloskjorte og medlemskap i en eksklusiv golfklubb.

Myron klemte sin én meter og nittitre centimeter lange kropp inn gjennom døren til flyet. Der inne var det skinnseter, treinventar, en sofa, myke, grønne tepper, sebrastripete vegger – flyets forrige eier var rapper, og Win hadde funnet ut at han ikke ville innrede det på nytt, ettersom det fikk ham til å føle seg «funky» – storskjerm-tv, sofaseng og queen size-seng i det innerste soveavlukket.

Myron var alene om bord. Det gjorde ham litt utilpass, 23

men det ville nok snart gå over. Han fant en plass og spente fast sikkerhetsbeltet. Flyet takset mot rullebanen. Mei gjennomgikk sikkerhetsrutinene. Hun beholdt pilleeskehatten på. Myron visste at Win likte den hatten.

To minutter senere var de i luften.

Mei kom bort og sa: «Er det noe du har lyst på?»

«Har du sett ham?» spurte Myron. «Hvor har han vært?»

«Det har jeg ikke anledning til å si,» svarte Mei. «Hvorfor ikke?»

«Win mente du ikke ville like å høre det. Vi har din foretrukne drikk om bord.»

Hun holdt i en Yoo-hoo sjokoladedrikk.

«Ja, jeg tar en sånn,» sa Myron.

«Virkelig?»

«Ja.» «Så leit. Hva med en konjakk?»

«Jeg klarer meg inntil videre. Hva kan du fortelle meg, Mei?» Meg, Mei. Myron lurte på om det var det hun egentlig het. Win hadde likt det navnet. Han pleide bestandig å ta henne med bakerst i flyet og komme med overlagt elendige ordspill som: «Jeg trenger litt Mei-tid», eller: «Jeg liker å ha kjønnslig omgang med bare Mei», eller: «Jeg liker den pilleeskehatten. Den kler Mei.» Den Win, altså.

«Hva kan du fortelle?» spurte Myron igjen.

Mei sa: «Det meldes om regnbyger i London.»

«Oi, for et sjokk. Men hva kan du fortelle om Win?» «Godt spørsmål,» sa hun. «Hva kan du fortelle Mei» – hun pekte på seg selv – «om Win?» 24

«Ikke begynn.»

Hun smilte til ham. «De sender Knicks-kampen direkte, hvis du har lyst til å se.»

«Jeg ser ikke på basketball lenger.»

Mei sendte ham et medlidende blikk som nesten fikk ham til å ville snu seg bort. «Jeg så den sportsdokumentaren om deg på ESPN,» sa hun.

«Det er ikke grunnen,» sa Myron.

Hun nikket, men trodde ham ikke.

«Hvis kampen ikke interesserer deg,» sa Mei, «så har vi en video du kan se på.»

«Hva slags video?»

«Win instruerte meg om å be deg se den.»

«Dette er ikke, eh …»

Win likte å filme sine, tja, romantiske eskapader, og se på dem mens han mediterte.

Mei ristet på hodet. «Dem har han kun til privat bruk, Mr. Bolitar. Det vet du godt. Det inngår i den kontrakten vi må undertegne.»

«Kontrakten?» Myron løftet hånden før hun rakk å svare. «Glem det. Jeg vil ikke vite noe.»

«Her er fjernkontrollen.» Mei rakte den til ham. «Er det sikkert at det ikke er noe jeg kan skaffe deg?»

«Jeg klarer meg, ellers takk.»

Myron snudde seg mot den veggmonterte tv-en og skrudde den på. Han ventet nesten å se Win på skjermen med et eller annet slags budskap, som noe hentet fra Mission: Impossible, men i stedet kom en av de krimdokumentarene de sender på kabel-tv. Den handlet selvfølgelig om kidnappingene, et tilbakeblikk nå som guttene hadde vært savnet i ti år.

25

Myron lente seg tilbake og så på. Det var en bra oppfriskning. Kort sagt var hovedtrekkene slik: For ti år siden var seks år gamle Patrick Moore hjemme og lekte hos klassekameraten Rhys Baldwin i den «fasjonable» – pressen brukte bestandig det ordet – forstaden Alpine i New Jersey, ikke langt fra Manhattan. Hvor fasjonabel? Den gjennomsnittlige boligprisen i Alpine siste kvartal var på over fire millioner dollar.

De to guttene skulle passes av Vada Linna, en atten år gammel au pair fra Finland. Men da Patricks mor, Nancy Moore, kom for å hente sønnen, var det ingen som lukket opp. Dette bekymret henne ikke så veldig. Nancy Moore antok at unge Vada hadde tatt med guttene på tur eller for å kjøpe is eller noe slikt.

To timer senere kom Nancy Moore tilbake og banket på døren igjen. Heller ikke nå var det noen som åpnet. Men Nancy var fortsatt bare middels bekymret da hun ringte Rhys’ mor, Brooke. Brooke ringte deretter Vadas mobiltelefon, men ble straks satt over til svareren.

På dette tidspunktet skyndte Brooke Lockwood Baldwin, Wins kusine, seg hjem. Hun låste seg inn. De to kvinnene ropte på barna. Først fikk de ikke noe svar. Så hørte de en lyd fra kjelleren, som var pusset opp og innredet som et stort lekerom for ungene.

Det var der de fant Vada Linna bundet til en stol og kneblet. Den unge au pairen hadde sparket en lampe over ende for å få oppmerksomheten deres. Hun var redd, men fysisk uskadd.

Men de to guttene, Patrick og Rhys, var ikke å se noe sted.

Ifølge Vada hadde hun stått på kjøkkenet, i ferd med å 26

lage litt mat til guttene, da to væpnede menn stormet inn gjennom glasskyvedøren. Begge var iført finlandshette og svart, høyhalset genser.

De slepte Vada ned i kjelleren og bandt henne fast der.

Nancy og Brooke varslet straks politiet. Begge fedrene, Hunter Moore, lege, og Chick Baldwin, hedgefondforvalter, ble tilkalt fra arbeidsplassen. I flere timer var de fullstendig i villrede – ingen kontakt, ingen spor, ingen ledetråder. Så kom det et krav om løsepenger via en anonym e-post til Chick Baldwins jobbkonto. Meldingen ble innledet med en advarsel mot å kontakte myndighetene hvis de noensinne ville se barna igjen i live.

Men det var for sent.

Meldingen forlangte at familien skulle klargjøre to millioner dollar – «én million per barn» – og avvente videre instrukser. De skaffet til veie pengene og ventet. Tre pinefulle døgn gikk før kidnapperne ga lyd fra seg igjen og instruerte Chick Baldwin og kun Chick Baldwin om å kjøre alene til Overpeck Park og legge pengene på et bestemt sted nede ved brygga.

Chick Baldwin gjorde som de ba ham om.

FBI hadde naturligvis parken under full overvåkning.

Alle innganger og utganger var dekket. De hadde også lagt en GPS-sender i bagen, selv om den teknologien for ti år siden ikke var kommet så langt som i dag.

Inntil da hadde myndighetene lyktes godt med å holde bortføringene hemmelig. Ingen medier fant ut av det. Og på FBIs innstendige oppfordring ble ingen venner eller familiemedlemmer kontaktet, ikke engang Win. Selv de andre Baldwin- og Moore-barna ble holdt utenfor.

Chick Baldwin leverte pengene og kjørte sin vei. En time 27

gikk. Så to. I løpet av den tredje timen var det noen som hentet bagen, men det viste seg å være en god samaritan av en jogger som ville levere den til hittegodskontoret.

Ingen andre kom for å hente løsepengene.

Familiene stimlet sammen rundt Chick Baldwins datamaskin og ventet på en ny e-post. I mellomtiden fulgte FBI opp flere teorier. Først tok de en grundig titt på Vada Linna, den unge au pairen, men der var det ingenting å finne.

Hun hadde kun vært i landet i et par måneder og snakket knapt engelsk. Hun hadde bare én venn. De gransket e-postene hennes, SMS-ene, netthistorien, men oppdaget ingenting mistenkelig.

FBI undersøkte også de fire foreldrene. Den eneste som fikk varselklokkene til å ringe, var Rhys’ far, Chick Baldwin. Kravene om løsepenger hadde kommet til Chick, men ikke nok med det, Chick var dessuten litt av en tvilsom type.

Det var snakk om to tilfeller av innsidehandel og flere rettssaker som gjaldt underslag. Noen hevdet at han drev en svindelgeskjeft. Klienter – noen av dem mektige – var blitt opprørt.

Men opprørt nok til å finne på noe som dette?

Dermed ventet de på å høre fra kidnapperne. Enda et døgn gikk. Så to. Så tre, fire. Ikke et ord. En uke gikk.

Deretter en måned. Et år.

Ti år.

Til ingen nytte. Guttene var sporløst forsvunnet.

Fram til nå.

Myron lente seg tilbake mens rulletekstene gikk over skjermen. Mei kom bort og så ned på ham.

«Jeg tror jeg tar den konjakken nå,» sa han.

28

«Skal bli.»

Da hun vendte tilbake, sa Myron: «Sett deg, Mei.» «Jeg tror ikke det.»

«Når så du Win sist?»

«Diskresjon inngår i stillingsbeskrivelsen min.»

Myron bet i seg en spydig kommentar. «Det har gått noen rykter,» sa han. «Om Win, mener jeg. Jeg har vært bekymret.»

Hun la hodet på skakke. «Stoler du ikke på ham?»

«Fullt og helt.»

«Da får du respektere privatlivet hans.»

«Det er det jeg har gjort hele det siste året.»

«I så fall holder du vel ut noen timer til?»

Hun hadde rett, selvfølgelig.

«Du savner ham,» sa Mei. «Så klart.»

«Han er glad i deg, vet du.»

Myron sa ingenting.

«Prøv å få deg litt søvn nå.»

Hun hadde rett når det gjaldt det også. Han lukket øynene, men visste at han ikke ville få sove. En nær venn hadde nylig overtalt Myron til å prøve transcendental meditasjon, og selv om han ikke var helt overbevist om at han kjøpte hele pakka, var enkelheten og roen perfekt for de gangene søvnen uteble. Han satte meditasjonsappen – jo da, han hadde en på telefonen – på tjue minutter, lukket øynene og lot seg synke ned.

Folk tror at meditasjon klarner hjernen. Det er tull. Det går ikke an å klarne hjernen. Jo hardere du prøver ikke å tenke på noe, desto mer tenker du på det. Man er nødt til å slippe tankene inn hvis man virkelig ønsker å slappe av.

29

Trene seg opp til å observere dem uten å vurdere eller reagere. Og det var det Myron gjorde nå.

Han tenkte på å treffe Win igjen, på Esperanza og Big Cyndi, på moren og faren nede i Florida. Han tenkte på broren, Brad, og nevøen, Mickey, og på hvor forandret tilværelsen deres var blitt. Han tenkte på Terese, som endelig var tilbake i livet hans, på det kommende giftermålet, på det å ta fatt på et liv sammen med henne, på det plutselige, reelle håpet om lykke.

Han tenkte på hvor forferdelig skjørt det virket, alt sammen.

Til slutt landet flyet, senket farten, takset. Da det stanset helt, dro Mei i håndtaket og åpnet døren. Hun sendte ham et bredt smil. «Lykke til, Myron.»

«Takk, det samme, Mei.» «Hils Win fra meg.»

Kapittel 3

Bentleyen sto klar på oppstillingsplassen. Da Myron gikk ned trappen, ble bakdøren åpnet. Win kom ut.

Myron satte opp farten, kjente tårene presse på. Da han var tre meter unna kameraten, stanset han opp, blunket og smilte.

«Myron.»

«Win.» Win sukket. «Du har tenkt å gjøre dette til et sånt øyeblikk nå, har du ikke?»

«Hva er vel livet uten?»

Win nikket. Myron gikk fram. De to mennene omfavnet hverandre hardt, og klamret seg til hverandre som om den andre var en livbøye.

Uten å slippe taket sa Myron: «Jeg har en million spørsmål.»

«Men jeg har ikke tenkt å svare på dem.» Begge slapp taket. «Vi er nødt til å konsentrere oss om Rhys og Patrick.»

«Så klart.»

Win signaliserte at Myron skulle sette seg baki. Myron gjorde det, og akte seg inn for å gi plass til Win. Den svarte Bentleyen var ekstra lang. Glassruten bak sjåføren var oppe. Det var bare to seter, masse beinplass, en velut31

rustet bar. De fleste limousiner har flere sitteplasser. Win så ikke noe behov for det.

«Noe å drikke?» spurte Win. «Nei takk.»

Bilen satte seg i bevegelse. Mei sto i flydøren. Win senket vinduet og vinket. Hun vinket tilbake. Et vemodig uttrykk gled over Wins ansikt. Myron bare hvilte blikket på kameraten, hans beste venn siden første året på Duke University, redd for at Win skulle forsvinne igjen hvis han så bort.

Win sa: «Hun har en førsteklasses bakende, ikke sant?»

«Jo da. Win?» «Ja.» «Har du vært i London hele tiden?»

Uten å ta blikket fra vinduet sa Win: «Nei.» «Hvor da?»

«Mange steder.»

«Det har gått rykter.»

«Ja.» «De sa at du var blitt folkesky.»

«Jeg vet det.»

«Stemmer det ikke?»

«Nei, Myron, det stemmer ikke. Jeg satte selv ut de ryktene.»

«Hvorfor?»

«Senere. Her og nå må vi konsentrere oss om Patrick og Rhys.»

«Du sa du så Patrick.»

«Jeg tror det, ja.»

«Du tror det?»

«Patrick var seks da han forsvant,» sa Win. «Han ville ha vært seksten nå.»

32

«Det var altså ikke mulig for deg å identifisere ham med sikkerhet?»

«Korrekt.»

«Men du oppdaget en du trodde var Patrick?»

«Korrekt igjen.»

«Og så?»

«Og så mistet jeg ham av syne.»

Myron lente seg tilbake.

«Det overrasker deg,» sa Win. «Det gjør det.»

«Du tenker: ’Dette likner da ikke deg.’»

«Det gjør jeg faktisk.»

Win nikket. «Jeg feilberegnet.» Så tilføyde han: «Det oppsto utilsiktete skader.»

Den slags var aldri av det gode når det gjaldt Win. «Hvor store skader?»

«Kanskje vi bør spole litt tilbake først.» Win stakk hånden i dresslommen og dro fram et ark. «Les dette.»

Win rakte ham det som så ut som en utskrift av en e-post.

Den var adressert til Wins personlige e-postkonto. Myron hadde sendt fem–seks meldinger til den kontoen i løpet av det siste året. Uten å få noe svar. Avsenderen var oppført som anon5939413. Det sto: Du leter etter Rhys Baldwin og Patrick Moore. I nesten ti år har de vært sammen, men ikke hele tiden. De har vært atskilt minst tre ganger. De er sammen igjen nå.

De er frie og kan dra hvor de vil, men ønsker kanskje ikke å dra med deg. De er ikke lenger dem du tror. De er ikke slik familiene husker dem heller. Det er ikke sikkert du vil like 33

det du får se. Her er de. Glem finnerlønnen. En dag kommer jeg til å be om en gjentjeneste.

Ingen av dem husker stort av sitt gamle liv. Vær tålmodig med dem.

Myron kjente at han fikk frysninger nedover ryggen. «Jeg antar at du prøvde å finne ut hvor meldingen kom fra?»

Win nikket.

«Og jeg antar du ikke fant ut noe.»

«Virtuelt privat nettverk,» sa Win. «Umulig å spore opp hvor eller hvem den kommer fra.»

Myron leste meldingen om igjen. «Det siste avsnittet.»

«Ja, jeg vet det.»

«Det er noe ved det.»

«Det virker på en måte ekte,» sa Win. «Og det var derfor du tok det på alvor.»

«Ja,» sa Win. «Hva med den adressen de nevner?» spurte Myron.

«Et ganske lite, men lurvete område i London. En fotgjengerundergang der alskens lyssky virksomhet finner sted. Jeg har holdt stedet under oppsyn.»

«Ja vel.»

«En som likner veldig på de aldersjusterte bildene av Patrick, dukket opp.»

«Når da?»

«En times tid før jeg ringte deg.»

«Hørte du ham snakke?»

«Unnskyld?»

«Sa han noe? Jeg prøver å danne meg et bedre bilde av identiteten hans. Kanskje han snakket med amerikansk aksent.»

34

«Jeg hørte ham ikke snakke,» sa Win. «Dessuten kan vi ikke vite noe om det. Han kan ha levd her, i disse gatene, hele livet.»

Stillhet.

Så gjentok Myron: «Hele livet.»

«Jeg vet det,» sa Win. «Men la oss ikke dvele ved det.»

«Du så altså Patrick. Hva skjedde så?»

«Jeg ventet.»

Myron nikket. «Du håpte Rhys skulle vise seg.»

«Ja.» «Og så da?»

«Tre menn som syntes å være misfornøyde med Patrick for noe, overfalt ham.»

«Og du stanset dem?»

For første gang gled et smil over Wins lepper. «Det er den slags jeg driver med.»

Det var det virkelig.

«Alle tre?» spurte Myron.

Win smilte og trakk på skuldrene.

Myron lukket øynene.

«Disse mennene var råskinn av verste slag,» sa Win. «Ingen kommer til å sørge over dem.»

«Det var selvforsvar?»

«Ja, greit, la oss si det. Er dette virkelig tidspunktet for å stille spørsmål ved metodene mine, Myron?»

Nei, han hadde rett.

«Hva skjedde så?»

«Mens jeg var opptatt med de nevnte råskinnene, stakk Patrick av. Sist jeg så ham, var han på vei inn på King’s Cross stasjon. Rett etter ringte jeg deg og ba om hjelp.»

Myron lente seg bakover. De nærmet seg Westminster 35

Bridge og Themsen. London Eye, det enorme pariserhjulet som roterte i det som raust kunne kalles sniletempo, glitret i ettermiddagslyset. Myron hadde vært oppe i det en gang for mange år siden. Han hadde omtrent kjedet seg i hjel.

«Du forstår,» sa Win, «hvor presserende dette er?»

Myron nikket. «De kommer til å sørge for at guttene forsvinner.»

«Nettopp. Frakte dem ut av landet, eller, hvis de er redde for å bli avslørt …»

Win rakk ikke å fullføre tanken.

«Har du sagt noe til foreldrene?»

«Nei.» «Ikke engang til Brooke?»

«Nei,» sa Win. «Jeg så ingen grunn til å gi henne falske forhåpninger.»

De var på vei nordover. Myron kikket ut. «De har vært forsvunnet siden de var seks, Win.» Han sa ingenting.

«Alle trodde at de for lengst var døde.»

«Jeg vet det.»

«Unntatt du.»

«Jo da, jeg trodde de var døde.»

«Men du fortsatte å lete.»

Win formet fingrene til et tårn. Det var en velkjent bevegelse, en som fikk Myron til å tenke på yngre dager. «Forrige gang jeg traff Brooke, åpnet vi en flaske veldig dyr vin.

Vi satt på en terrasse og så ut over havet. For en stund var hun sitt gamle jeg, den Brooke jeg vokste opp med. Enkelte tiltrekker seg elendighet. Med Brooke er det motsatt. Hun bringer alltid glede med seg. Det har hun bestandig gjort.

Du vet den klisjeen om at noen lyser opp et rom?»

36

«Jo da.»

«Brooke kunne gjøre det på lang lei. Det holdt bare å tenke på henne, så ble man i bedre humør. Man ønsker å verne om et slikt menneske. Og når man ser noen som henne ha det så vondt, ønsker man – nei, trenger man – å gi lindring.»

Win presset fingertuppene mot hverandre. «Så der satt vi og drakk vin og skuet utover havet. De fleste bruker alkohol til å døyve smerter av det slaget Brooke var stilt overfor.

Men med Brooke var det motsatt. Alkoholen fikk fasaden til å forsvinne. Det smilet hun fortsatt tvang fram, ble borte.

Den kvelden tilsto hun noe.»

Han tidde. Myron ventet.

«Brooke hadde lenge fantasert om at Rhys skulle komme hjem. Hver gang telefonen ringte, gikk lyden som et støt gjennom kroppen. Hun håpte det var Rhys som ringte for å si at alt sto bra til. Hun så ham i travle gater. Hun drømte om å redde ham, om å møte ham igjen, om en tårevåt gjenforening. Konstant gjenopplevde hun den dagen i tankene, men hun ble værende hjemme i stedet for å dra ut, eller hun tok Rhys og Patrick med seg i stedet for å etterlate dem hos au pairen – forandret noe, hva som helst, for å forhindre det som skjedde. Man blir ikke kvitt det, sa Brooke til meg. Det er noe man alltid bærer med seg. Man klarer kanskje å løpe noen skritt foran, men den dagen er alltid til stede, banker på skulderen ens, napper i ermet.»

Myron satt helt urørlig.

«Jeg visste alt dette, så klart. Det er ikke noe nytt at foreldre lider. Brooke holder seg utrolig godt. Hun er sterk.

Men ting har forandret seg.»

«Hva mener du, ’forandret seg’?»

37

«Det må ta slutt.»

«Hva mener du?»

«Det var Brookes tilståelse. Når telefonen ringer, vet du hva hun håper på?»

Myron ristet på hodet.

«At det skal være politiet. At de endelig har funnet liket av Rhys. Skjønner du hva jeg sier? Uvitenheten – håpet – er blitt vondere enn døden. Og det gjør bare denne tragedien desto mer forferdelig. Det er ille nok å få en mor til å lide på den måten. Men dette, tilsto hun – å ønske at det bare skal ta slutt, samme hva – var enda verre.»

De satt i stillhet en liten stund.

Så sa Win: «Så du den Knicks-kampen, eller?»

«Morsomt.»

«Du må løsne litt på snippen.»

«Hvor skal vi?»

«Tilbake til King’s Cross.»

«Der du virkelig ikke kan vise deg.»

«Jeg er usedvanlig kjekk. Folk husker meg.»

«Altså trenger du min hjelp.»

«Det er bra fraværet mitt ikke har sløvet de skarpe etterforskningsredskapene dine.»

«Så fortell meg alt,» sa Myron. «La oss legge en plan.»