__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Sigbjørn Mostue

Himmelen skal grĂĽte blod En thriller


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-64725-4 1. utgave, 1. opplag 2020 Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


«(…) den gode viljen kan forårsake nesten like mange ulykker som ondskapen» Albert Camus, Pesten


Kapittel 1

Smertene tok til igjen. Grådige ildtunger skjøt opp gjennom beina og fikk meg til å knipe igjen øynene og bite tennene sammen så det knakte i kjeveleddene. Knærne ba en tynn bønn om å få slippe så mye som et minutt til i den trange, fastlåste stillingen som den oppfinnsomme torturisten hadde klekket ut: i dette tilfellet en interiørarkitekt for et flyselskap hvor kravet om maksimal utnyttelse av plassen glatt hadde trumfet passasjerenes ve og vel. Jeg forsøkte å gi venstrebeinet lise ved å strekke det ut i midtgangen. Knærne mine var imidlertid blitt utsatt for et anselig knippe skader og slitasje gjennom årenes løp, så det høyre gjorde like forbasket vondt. Dessuten var trillevogna på vei mot meg. Kabinpersonalet overså med den største arroganse beinet som stakk fram, og det var med nød og neppe at jeg rakk å trekke til meg foten før den ble overkjørt av vogna. Nok en gang satt jeg som et dyr i en for liten felle, og det var bare å stålsette seg for nye smerterier. En flyreise er og blir et sant mareritt fra start til mål. Hvorfor folk ivrer slik etter å komme seg utenlands, til overfylte byer og strender, høye priser, køer og dårlig mat, ligger langt over min forstand. Jeg fnyste for meg selv, men den noe negative tankerekken ble avbrutt av ei snerten flyvertinne, som med et stivt smil spurte om jeg ville ha noe å drikke. Navneskiltet på brystet fortalte at hun het Nina. Hun hadde noe mellom 7


fortennene, kanskje restene etter en frokost inntatt i hui og hast like før vi lettet. Øynene under den blekede luggen var blodskutte etter en kort natt, men sminken var i alle fall på plass, i rikt monn. Parfymen likeså. Og jeg får dundrende hodepine av tung parfyme. – En øl, svarte jeg kort. Flyvertinna rakte meg en lunken boks med flyselskapets egenproduserte øl, fortsatt med det stive smilet meislet inn i ansiktet. Jeg valgte å helle innholdet over i det skjøre plastglasset som fulgte med, selv om mye av kullsyren ville forsvinne på veien. Å drikke rett fra boksen ville si det samme som å presse leppene mot fingrene til en lang rekke med folk som hadde håndtert drikkevaren, fra bryggerisjaueren til flyvertinna. Gudene måtte vite hvor alle disse fingertuppene hadde vært. Jeg kunne levende forestille meg et par–tre scenarioer som ikke akkurat skjerpet appetitten. Uansett kunne jeg ikke risikere å bli syk. Tilstanden i kroppen min var alvorlig nok fra før, om ikke fremmede tarmbakterier skulle komme på toppen av det hele. – Endelig noe å drikke! Jeg er helt uttørket. Utbruddet trakk blikket mitt mot to av passasjerene som satt på vindusraden vis-à-vis meg på babord side. Ingen hadde kunnet unngå å legge merke til moren og hennes tenåringsdatter, de aller siste som hadde kommet om bord i Oslo. Flyturen lå allerede ti minutter bak skjemaet som følge av deres sendrektighet. Hvis man så bort fra jentas gyllenbrune hudtone og krusete hår, var hun som et speilbilde av moren. Sistnevnte hadde kommet andpusten og med rødsprengte kinn nedover midtgangen med et flagrende sjal påført afrikansk batikk over de vide gevantene hun ellers bar. Foran seg hadde hun skjøvet en uregjerlig trillekoffert prydet med et heldekkende leopardmønster i svart-hvitt. Den andre hånda holdt fast i datteren, som hang på slep etter den oppsiktsvekkende ekvipasjen. Nå satt moren og forhørte seg om halvparten av innholdet i vogna, før hun endelig bestemte seg for å velge en Sprite til den sløve tenåringsjenta ved vinduet og en flaske 8


rødvin til seg selv. I tillegg ba hun om en miniatyrflaske med Gordon’s Gin og dertil hørende tonic water. Fint, tenkte jeg. Drikk deg dritings, så får datteren din en utmerket ferie å se tilbake på. Skjønt, jenta satt bøyd over iPaden og trykket som hypnotisert på skjermen. Om så moren spydde i fanget, hadde hun knapt lagt merke til det. Jeg ristet på hodet. Dagens ungdommer klarer knapt en time uten nettilgang og vår tids bedøvende underholdningskakofoni. Heller enn å oppdage verden rundt dem, og hverandre for den saks skyld, sitter de med nesa ned i en skjerm og tror livet og virkeligheten utspiller seg inne i en digital flate på noen skarve kvadratcentimeter. De er selve inkarnasjonen av Platons huleliknelse: fanger lenket fast innerst i hulen, trollbundet av bildene som flimrer foran dem. Hvordan de i det hele tatt skal klare å bringe slekten videre, er for meg en stor gåte. Men de bruker visstnok nettet til det også. Da trillevogna flyttet seg og det endelig ble ledig i midtgangen igjen, rettet jeg ut kneet med et lavt, nytelsesfullt stønn. Det kneppet høylytt i leddet, og smertene begynte umiddelbart å avta. Jeg strakte meg etter den lunkne ølen, som i et mislykket forsøk på å leve opp til hedersbetegnelsen «pale ale» bare hadde fått en smak av såpe. Denne turen blir en real høydare, tenkte jeg sarkastisk. Og det var kun halvannen time siden avgang. Drøye sju timer igjen. Herre jemini! Ifølge oversiktskartet på skjermen foran meg begynte vi å nærme oss Middelhavet da jeg kjente et akutt behov for å komme meg på do. Jeg forbannet ølen jeg hadde helt i meg. Og de to kaffekoppene på Oslo lufthavn. Og at jeg ikke hadde tatt meg tid til å spise en skikkelig frokost. Men først og fremst forbannet jeg pillene jeg var nødt til å ta, og som ga bivirkninger av bibelske proporsjoner. I samme slengen lyste jeg også en forbannelse over meg selv. Med mine stadig mer begrensede fysiske forutsetninger burde jeg heller 9


ha sittet på brygga mi hjemme, med føttene i sjøen, avisa og en kaffekopp i hendene mens måkeskrik fylte lufta, og nytt i lange drag mitt sparsommelige otium som jeg de seneste årene hadde begynt å unne meg. Som da jeg skaffet til veie en smoker fra Tennessee: et digert, prustende drog som drev den snørrhovne naboen min til vanvidd når jeg fyrte den opp og la inn en halv gris som skulle godgjøre seg over natta. Jeg ba selvsagt aldri ham og resten av den ufordragelige familien hans over for å smake på resultatet, og de skulle bare visst hva de gikk glipp av. Jeg er en sann djevel når det gjelder grilla kjøtt. Tanken på mat fikk magen min til å syde og koke. Mens sykdommen fjernet matlysten, straffet medisinene meg nådeløst når jeg først klarte å få i meg næring: med plutselig magetrøbbel som gjerne meldte seg på de minst beleilige tidspunkter. Jeg kastet et blikk mot toalettene midt i kabinen. Synet av køen fikk meg til å banne stille. Enda lenger framme, ved økonomiklassens siste utpost før et forheng markerte skillet inn til businessklassen, sto tre stykker og ventet tålmodig. Desperasjonen steg et hakk. Jeg kikket meg over skulderen. Foran de bakre toalettene sto det kun én med samme behov som meg. Resolutt løsnet jeg sikkerhetsbeltet, som jeg alltid har festet under hele reisen. Jeg har sett passasjerer smelle skallen opp i kabintaket under kraftig turbulens, og akter ikke å forsøke det samme. Med et grin om munnen kunne jeg endelig strekke på begge beina samtidig, men grimasen skyldtes like mye magen. Brått oppførte den seg som en vaskemaskin i ferd med å starte sentrifugen. Jeg hadde kun tida og veien. Svetten begynte å perle på panna mi mens jeg sjanglet bakover mellom seteradene. Og som om ikke kroppens forræderi var nok, lød plutselig et ondskapsfullt «pling» i kabinhøyttalerne, etterfulgt av kapteinens tilgjort sedate stemme: – Ja, da har flyet beveget seg inn i et område med 10


noe ustabile luftmasser. Det er et kraftig lavtrykk over SørEuropa som skaper litt turbulens, så for sikkerhets skyld ber vi dere om å finne plassene deres og spenne fast sikkerhetsbeltet. Vi regner med at det vil være over om en ti minutters tid. Like etter skalv skroget som ei livredd bikkje. Kabinpersonalet kom hastende tilbake med tralla. Jeg smøg meg inn til siden og ba en stille bønn om at de ikke skulle bry seg om meg. Jeg blir sjelden bønnhørt. – Unnskyld, men du må nesten sette deg på plassen din. Det var hun med matrester mellom tennene. Nina. – Det går bra, smilte jeg tilbake. – Beklager, men lysene med «Fest setebeltene» er tent, og … – Jeg tar sjansen, svarte jeg, ikke lenger fullt så sindig. Kanskje Nina hørte lyden fra magen min, eller så fanget hun opp desperasjonen i blikket mitt. Hun nikket uansett kort, og mumlet noe om at jeg gjorde det på egen risiko. Det ristet igjen. Noen gispet høyt. Jeg kikket opp mot taket. Det skulle ha tatt seg ut å bli slått ut nå, tenkte jeg og så for meg den grisete scenen det ville ha medført. Med blikket stivt rettet mot toalettskiltet tilbakela jeg de siste meterne og kom meg inn i det trange avlukket. Turbulensen avtok ganske snart, og da jeg var ferdig og kunne åpne døra, ble jeg møtt av en lang kø med trengende som ventet på å få slippe inn. Ansiktsuttrykkene var ikke akkurat preget av forståelse og medmenneskelighet. Jeg følte meg slapp og dehydrert, men på den annen side usigelig lettet, og ga blanke i hva de tenkte. Før jeg vendte tilbake til plassen min, benyttet jeg anledningen til diskré å granske en spesiell seterad: Helt bakerst satt to kortklipte, muskuløse menn på hver side av en middelaldrende afrikaner med snauklipt, krusete hår og et knyttnevelangt skjegg som gjorde det smale ansiktet ekstra langstrakt. Følget hadde vært de første om bord, og selv om 11


gutta på hver side av afrikaneren var i sivil, skulle man være ganske tett i pappen for ikke å skjønne at vi hadde med en deportasjon å gjøre. Fangen satt med lukkede øyne, men leppene beveget seg svakt som om han satt og snakket i søvne – eller ba til høyere makter. Det der vil neppe hjelpe deg, tenkte jeg. Munnen hans var halvåpen, og blottet to svakt utstående fortenner i overkjeven. Utseendet pekte mot gener fra Afrikas horn. Og det var da også dit vi var på vei. I første omgang til Etiopia. Addis Abeba. Et av de siste stedene på denne jord jeg hadde lyst til å besøke mens sommeren hjemme sang på sitt mest kraftfulle vers. Men jeg var altså ikke hjemme. Jeg var fanget om bord i et digert fly, stappfullt av familier på vei for å besøke sine gamle hjemland på det afrikanske kontinent, forretningsfolk, turister som med stjerner i øynene ventet på å få virkeliggjort sine drømmer om safari og eksotiske eventyr – samt to norske politimenn med en sovende fange imellom seg. Da jeg like etter hadde fått presset meg ned i det smale turistklassesetet mitt, fant jeg fram boka jeg hadde lagt klar i setelomma. Jeg hadde knapt vært borti Nietzsche siden studiedagene, men den unnselige pocketboka, godt gjemt innerst i hjørnet av bokhandelen på Oslo lufthavn, hadde formelig ropt på meg. Valget av litteratur var noe pussig, helsetilstanden min tatt i betraktning: den tyske filosofen er ikke akkurat kjent for å spre optimisme og glede. Men kanskje hadde det noe med hans desperate omfavnelse av livet å gjøre. Jeg vet ikke. Jeg begynte uansett å lese, vel vitende at en ungdomsforelskelse som regel viser seg å være tvers igjennom rusten ved gjensyn. Men denne gangen ble jeg ikke skuffet. Da jeg attpåtil klarte å lirke den høyre foten såpass langt innunder setet foran meg at jeg nesten fikk strukket ut beinet, hadde jeg endatil funnet en stilling som var til å holde ut. Lettet på alle vis kjente jeg at situasjonen begynte å 12


grense opp mot nesten levelig. Turen ville kanskje ikke bli sü ille, slo det meg. Jeg kikket pü bokomslaget: Hinsides godt og ondt. Mitt liv i et nøtteskall.


Kapittel 2

Man leser ikke Nietzsche over lengre tid om gangen: Aforismene trenger tid til å fordøyes, og dessuten må man jevnlig dukke opp fra den dype avgrunnen han åpner for deg, rett og slett for å puste fritt. Så etter en stund la jeg ned boka. En annen og atskillig mer prosaisk grunn til pausen var at jeg nektet å bruke lesebriller. Det skyldtes delvis ren forfengelighet, delvis en fornektelse av at de første tegn på alderdom hadde innhentet en kropp som inntil nylig hadde vært i glimrende stand – noe som egentlig var ganske selvmotsigende, den dystre dommen fra legen min tatt i betraktning. Så er da vi mennesker heller ikke spesielt rasjonelle. Prisen jeg måtte betale, var uansett at jeg etter en stund ble sliten i øynene av å lese. Jeg masserte tinningene mens jeg nok en gang gransket passasjerene rundt meg. Om lag en fjerdedel av dem hadde afrikanske aner, hvorav flere måtte tilhøre kontinentets nordlige, muslimske del. Foran meg satt for eksempel en familie hvor pater familias var iført hvit serk og en kunstferdig brodert kasserolleformet kufi, mens kona og de to døtrene var sømmelig innpakket i svarte midjelange skaut. Flertallet av afrikanerne om bord hadde gener fra sørligere breddegrader, og skulle nok videre i den retningen etter flybytte. Resten av passasjerene var hvite. Først og fremst nordmenn, men jeg hadde hørt både franskmenn, dansker og selv et par amerikanere snakke sammen under ombordstigningen. Hvorfor disse utlendingene hadde valgt 14


å dra fra Oslo til Afrika, ante jeg ikke. Kanskje var enkelte på tur jorda rundt; tross advarslene om global oppvarming har en gjennomsnittlig 18-åring i dag sett betraktelig mer av verden enn hva besteforeldrene fikk anledning til gjennom hele livet. Noen var sikkert blant de tidligere nevnte forretningsreisende. Uansett satt brorparten av alle rundt meg, svarte som hvite, med hodetelefoner, innelukket i sin egen boble mens de glodde på en eller annen skjerm. Ei dame var oppe i hattehylla og hentet ned et sjal. Resten forsøkte å sove. Kun én eneste person, en farget mann med kippa festet i det gråsprengte håret, holdt på med det mest fornuftige man kan gjøre om bord på et fly: Han leste. På avstand ser jeg fortsatt som en hauk, og klarte å fange opp tittelen på boka: The Hyeana People – Ethiopian Jews in Christian Ethiopia. Jeg lette i hukommelsen, men måtte medgi at jeg visste svært lite om de etiopiske jødene, annet enn at de fleste av dem hadde flyttet til Israel de seneste årene – og således fulgt den nedslående tendensen fra Europa og Russland. Av gammel vane forsøkte jeg å resonnere meg fram til hva slags menneske denne mannen kunne være: Var han israeler på besøk i gamlelandet, eller bodde han som en av få jøder igjen i Etiopia? Hva hadde han gjort i Norge? Tankerekken ble avbrutt av at sidepassasjeren min plutselig kremtet, bøyde seg litt mot meg og spurte forsiktig: – Så du liker … Nietzsche? Kvinnen ved siden av meg hadde to edelsteiner av noen øyne som nærmest glitret i det mørkebrune ansiktet. Mellom de fyldige leppene ante jeg feilfrie, skinnende hvite tenner. Jeg har alltid vært oppmerksom på tannstellet til folk. Det skyldes nok at moren min var bygdas tannlege. – Liker? Jeg trakk på skuldrene og kikket ned på bokomslaget: – Man må være passe forstyrret hvis man liker denne karen. Men han rører i alle fall grundig rundt i tåka her oppe, sa jeg og førte pekefingeren opp mot tinningen. Hun nikket mot boka med hevede øyenbryn og et over15


bærende drag om munnen: – Så du mener at han der har noe å si oss i dag? – Tja … Vår tid er et uekte barn av tankene hans, enten vi vil eller ikke. Vi har tatt livet av Gud, men har ikke funnet noe å erstatte ham med annet enn tom underholdning og noen dårlig gjennomtenkte ismer. Jeg merket at hun reagerte, og endret raskt kursen på samtalen: – Hva med deg, er du interessert i filosofi? Hun trakk på skuldrene: – Ikke spesielt. Jeg mener at de beste skjønnlitterære forfatterne har vel så mye klokt å si om livet som gamle, nedstøvete filosofer. Jeg gransket kvinnen nærmere. Hun var i midten av trettiårene – ikke direkte billedskjønn, men med et oppvakt og lekende uttrykk i ansiktet som tiltalte meg. Engelsken hennes var upåklagelig, dog med en umiskjennelig afrikansk aksent. – Har du noen favoritter? Hun ramset opp en rekke av disse tørre, antiseptiske internasjonalt anerkjente samtidsforfatterne som var mest opptatt av å betrakte sitt eget rumpespeil, og som likevel – eller kanskje nettopp derfor – hadde vært i vinden de siste par tiårene, men ganske snart ville gli over i glemselen etter som nye stemmer påberopte seg en bedre forståelse av tidsånden enn dem. – Jeg vet ikke helt om jeg er enig, sa jeg. – Før handlet skjønnlitteratur om kjedelige personer som opplevde en masse. I dag skrives det om for så vidt spennende personer, men som det knapt skjer noe som helst med. Jeg fikk et forbauset uttrykk i retur, og håpte at siste ord var sagt. Men dama var ikke ferdig: – Hva skal du gjøre i Etiopia, da? Hun kikket nysgjerrig på meg, foldet hendene og la dem på armlenet mellom oss. Hun hadde store håndflater med kraftige fingre, og de korte neglene var lakkert i en blodrød farge. Ikke helt kledelig, og den nye drakten hun bar, virket malplassert på henne. Noe sa meg at denne tilsynelatende sterke, atletiske dama likte seg bedre i løse fritidsklær enn innpakket i formelle gevanter. 16


– Bare noen ytterst kjedelige forretninger, svarte jeg med et unnskyldende smil. – Er det frekt av meg å spørre hva slags forretninger? – Damanlegg, glapp det ut av meg. Det rykket svakt til rundt det ene øyet hennes, og jeg bannet innvendig. Jeg var rusten, ingen tvil om det. I mine glansdager ville jeg aldri ha plumpet uti det på denne måten. – Jeg er ingeniør, la jeg til og kikket raskt ned over meg selv. Jeg var som vanlig kledd i jeans, blå skjorte, et Turnbull & Asser-slips, og ytterst en vest av det litt røffe slaget. Det var slik jeg hadde begynt å gå de siste årene: klassisk og en smule stilfullt uten å tråkke for langt over forfengelighetens grenser. Den lette bomullsblazeren min lå i hattehylla. – Jeg er blitt bedt om å bistå med noen problemer som har oppstått med Grand Ethiopian Renaissance Dam, forklarte jeg. Hun nikket og hevet øyenbrynene igjen, denne gangen i et høflig forsøk på å virke positiv, men det var ikke til å unngå å legge merke til at munnen strammet seg og blikket hennes ble fjernt. – Enn hva med deg? spurte jeg for at ikke det pinlige oppholdet i samtalen skulle bli lengre enn nødvendig. – Jeg har vært på en konferanse i Oslo, for Leger Uten Grenser. Men jeg skal ikke til Etiopia. Jeg skal videre, hjem til Somalia, svarte hun. Jeg bannet innvendig. Også min reise endte i Somalia, nærmere bestemt Mogadishu. Det var med andre ord stor sannsynlighet for at hun og jeg kom til å havne på samme fly etter mellomlandingen på Bole International Airport. Jeg måtte tenke, fort. – Du også? Jeg satte opp det mest troskyldige smilet jeg kunne komme opp med. – Ja, du skjønner, jeg skal en tur innom hjemlandet ditt, før jeg vender tilbake til Addis Abeba. Hun så spørrende på meg. Jeg måtte ta meg sammen for ikke å kremte før jeg svarte: – Bare et møte. Mellom noen 17


internasjonale aktører. Det har visst oppstått en uoverensstemmelse som jeg må komme med noen faglige innspill til, la jeg til. – Og de skal møtes i Mogadishu? Vel, sir, den demningen … Hun hadde rettet seg opp i setet og satte blikket i meg. – … altså, den destabiliserer hele regionen! At Etiopia skal sitte med kontrollen over Nilen, er som om Ungarn skulle ha fått all makt over EU! Jeg er rett og slett livredd for hva Sudan og ikke minst Egypt kommer til å finne på når prosjektet er ferdig. – Ikke skyt meg, sa jeg og løftet håndflatene avvæpnende. – Jeg skal bare legge fram noen beregninger. – Beklager, sa hun med et anstrengt smil. – Jeg er bare engstelig for framtiden. – Ja, hvem er ikke det? svarte jeg og strakte meg etter Nietzsche igjen. Samtalen kunne selvsagt ha utviklet seg i en interessant retning og gjort reisen betraktelig mindre kjedsommelig, men jeg var ikke interessert. Tvert om. Jeg bestemte meg for å ta på meg det mest avvisende ansiktet i repertoaret mitt og heretter ikke snakke til en levende sjel om bord så lenge jeg ikke måtte av ren høflighet. Jeg hadde ingen intensjoner om å tre fram i lyset. Jeg var blitt og aktet å forbli en grå eminense, en byråkrat som opererte i skyggene. Riktignok en byråkrat ulik alle andre, men like forbasket en som satt bak pc-skjermen med stadig flere uleste e-poster på samvittigheten. Hvorfor jeg likevel hadde takket ja til denne ene utejobben, satt jeg fortsatt og undret meg over. Ikke minst helsa mi tatt i betraktning. Jeg kjente etter. Var jeg engstelig – redd? Ville jeg klare den oppgaven jeg hadde pålagt meg selv? Den ene munnviken min trakk seg oppover i noe som var ren ironi. Den siste gangen jeg var ute i felten, var en sommerdag så grå, kald og regntung som bare Norge kan framvise. Året var 2011. Den 22. juli, for å være helt presis. Det hadde ikke gått så bra.

Profile for Cappelen Damm AS

Himmelen skal gråte blod  

Himmelen skal gråte blod er en thriller-reise av de sjeldne. Sigbjørn Mostue har skrevet en forrykende fortelling som også griper oss i hjer...

Himmelen skal gråte blod  

Himmelen skal gråte blod er en thriller-reise av de sjeldne. Sigbjørn Mostue har skrevet en forrykende fortelling som også griper oss i hjer...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded