Himmelblomsttreet av Gert Nygårdshaug

Gert Nygårdshaug

Himmelblomsttreet

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-59990-4 1. utgave, 1. opplag 2018 Første gang utgitt: © J.W. Cappelens Forlag AS, 1995 Omslag: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

KAPITTEL I

GJENSYN MED EUROPA

1.

Jeg vil tippe at det blåste en varm vind over byene Minho, Viana do Castelo, Ofir og Varzim mens skipet nærmet seg kysten, den morgenen i april da jeg endelig vendte tilbake til Europa. Jeg kan bare tippe, for oljestanken og den astmatiske stønningen fra utslitte sylindre i skipsmotorene var de eneste sanseinntrykkene som nådde meg i mørket nede i lasterommet. Men jeg husket hvordan det engang hadde vært: Den milde luften fra Beira-Alta pleide alltid å strømme ned mot den portugisiske vestkysten på denne årstiden, og hver eneste fisker i de små landsbyene godgjorde seg med aguardente-flasken mens de sirlig malte merkurgule og titangrønne striper på de blå båtene sine.

Bildet av en ødslig, gold strand, uten båter, uten garn, uten leende mennesker og fado-rytmer, bare mødre som voktet barna i skyggen mens fedrene gjorde opp ild på restene av en istykkerslått landingsbrygge, nåtiden, hadde jeg et øyeblikk fortrengt.

Noen sekunder, eller var det timer? lot jeg som jeg hadde glemt bildet av det Europa som ventet meg.

Det var mørkt nede i lasterommet. Og selvfølgelig enda mørkere inni den kisten jeg lå i. Seks kister på rad og rekke, med meg i en av dem. Alt var nøye kalkulert. Jeg håpet på å gjenoppstå på en verdig måte.

Båten stampet i tung sjø de siste timene inn mot kaiene i Porto. Mitt eneste ønske akkurat da var at Timotheus Speckhuber og hans kone Alisa hadde ordnet transporten som foreskrevet. Slik krigen hadde utviklet seg, var Portugals vestkyst det eneste mulige stedet. Trodde vi.

Jeg forsøker å holde fast tankene som strømmet gjennom meg de siste timene før båten klappet til kai i Porto, der krankjevene skulle knuse fem kister så blodet sprutet utover 7

rustne oljefat i slike mengder at de afrikanske offiserene som hang ved rekken brakk seg. Angola-veteranene spydde nedover skipssiden. Men tankene før hadde vært gode: Jeg memorerte versene i nasjonalfadoen Casa Portugesa og kjente champagne-prikkingen i årene. Slik det hadde vært. Jeg mintes duften; den lette hibiscus-parfymen fra Minneas hår, hennes trillende latter i bougainvillea-hagen, hennes myke lender og ertende fingre; det dekkede bordet i patioen der vi danset og drakk. Fiskersønnene som bar bøtter med nykokt krabbe og kreps. Pesoas gråtende dikt. Olivenlundene som blomstret.

Alle minnene fra Portugal var gode. Det var kanskje derfor vi hadde anmodet kaptein Calvinhas om å kjøre operasjonen, Den Store Planen, fra nullpunktet Porto.

Jeg forsøker å holde de gode tankene fast.

Nå.

Jeg trenger mot, jeg trenger innsikt for å forstå. For å kunne reise meg opp. Det er ikke mer enn to døgn siden krankjevene knuste Planen. Det er mulig, men jeg vil ikke på dette tidspunktet innse at uansett, uansett hvordan vi hadde planlagt, så var vi dømt til å mislykkes. Det var i fase 1 av Planen at de svake punktene lå. Likevel: Jeg nekter å godta dette.

Derfor vil jeg reise meg nå, opp i stående stilling, kikke ut gjennom sprinklene og enda en gang følge tankerekken fra mørket, fra kisten i det stinkende lasterommet før vi la inn til kaien i Porto. Stå i stående stilling, selv om kroppen min er mørbanket, maltraktert, og svimmelheten truer med å kaste meg inn i enda et mørkedyp. Jeg må forsøke å gripe en uavvendelig logikk, en desperat naturlov, et usynlig prinsipp som forklarer det smertefulle tapet av mine kamerater. Så får spekulasjonene omkring mitt nåværende tilholdssted og min egen status komme etter hvert.

Planen var at Speckhuber og Alisa skulle hente de døde på kaien i Porto. De seks døde. Speckhuber som agent for et begravelsesbyrå. I Portugal var det relativt rolig, krigen og fattigdommen til tross. Portugiserne var vant med å lide. De åt stilltiende røtter og bark mens resten av Den Europeiske Union fremdeles skålte i champagne og tørket gåsefett fra haken. Portugiserne håpet stadig at en ny kaptein Spinola 8

skulle dukke opp, og beundret ethvert nyfødt barn som et lysets håp. Derfor valgte vi Portugal.

M/S «Taratuga» fra Angola besørget frakten. Skipet ble valgt med omhu og rederiet representerte den fullkomne nøytralitet. Styrmannen lot seg villig bestikke, uten at han egentlig visste hva som foregikk. Lasten besto foruten de seks kistene av argentinsk brunkull og krystallinsk betongtjære fra mangrove og var således uten interesse for unionsfraksjonister av alle kategorier. Å frakte seks kister fra Belem i Brasil over til Europa ble ikke av noen sett på som problematisk eller spesielt uvanlig. De døde skulle æres slik de etterlatte ønsket.

Men ingen som lå i kistene var døde. Innvendig var kistene polstret og i tillegg til et lys levende menneske inneholdt de bokser med proviant og flasker med leskende brasilianske drikker. Dessuten var de forsynt med en spesiallaget vakuumpotte, slik at stanken ikke ble uutholdelig.

I nødsfall kunne kisten sprenges opp fra innsiden med et enkelt håndgrep.

Ropte vi høyt nok, kunne vi kommunisere under overfarten. Den siste samtalen oss imellom noen minutter før vi skulle losses i Porto, surrer fremdeles i ørene mine: «Det var en gang en maler som forlot Europa i sinne og fortvilelse over de sterile gressplenene og ufruktbare slagghaugene i Ruhr. Johan Moritz Rugendas. Jeg elsker denne maleren. Han malte de nydeligste akvareller av blant annet silkeapen og kjempetucanen. Han var faktisk den første som avbildet hvitøre-silkeapen. Jeg undres på om det finnes et museum her på dette kontinentet som har tatt vare på Rugendas’ bilder. Det er vel tvilsomt?» Kiste D. «Kanskje i Dresden. Jeg har hørt at malerisamlingen der skal være unik. Vi er jo på oppdagelsestur, så hvorfor ikke besøke museene?» Kiste A. Latter.

«Alvorlig talt. Jeg er mer interessert i å spore røttene, røttene i bokstavelig forstand, etter botanikeren Carl Friedrich Philipp von Martius og hans venn zoologen Johann Baptist von Spix. Verdens mest berømte palmeforskere. Dere kjenner vel verket ’Historia naturalis palmarum’? Det vokste faktisk flere palmearter i Europa opp til det attende århundre.

9

En hardfør art vokste også nord for Alpene, von Martius ivret faktisk for beplantning av denne hardføre arten sammen med vindruer i de store åkrene rundt Bordeaux. Men han fikk ikke slottsherrene med seg. De begrep ikke den viktige symbiosen.» Kiste F. «Hvem i Europa begriper symbiose?» Kiste A. Ny latter.

«Hva med Louis Riedel, den franske botanikeren, levde ikke han omtrent på samme tid?» Kiste B. «Stemmer. Men han døde av syfilis. De siste årene han levde, trodde han at han var infisert av eikebark-sopp og gikk derfor med kamferbandasje rundt hodet.» Kiste A. «Hysj! Nå høres det som turen endelig er over, vi ligger snart ved kai.» Kiste D. Like etterpå ble lastelukene åpnet, og krankjeften, en meget spesiell lastekran kom og løftet opp én og én kiste.

Den lot kisten dingle ti meter over betongen før den klemte til av all kraft så tresplinter, kjøtt og ben knaste. Fem kister malt sønder og sammen før de ble sluppet ned som en uformelig, ekkel haug dampende kjøtt og blod.

Jeg så det; jeg rakk å få et ufrivillig glimt. Angola– veteranene som spydde. Men jeg merket ingenting til de varme vindene som nettopp på denne årstiden pleide å strømme ned over kystslettene fra fjellene i Alta-Beira.

2.

Jeg står fremdeles ved vinduet. De rustne sprinklene er kalde; det er omtrent det eneste jeg enser av sanseinntrykk. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet ikke noe om landskapet jeg godt kan se, men ikke vil se. Det er kaldt, men jeg fryser ikke. Som om jeg er blitt bygget inn i et jernrede.

Er det musikk?

Nei, det er suset, drønnet fra innsiden av hodet. Det er Tannhäuser, Valkyrien og Rheingold samtidig. Hylet fra en sinnssyk Wagner; en djevelens kakofoni som stiger, bare sti10

ger og stiger i styrke. Det er Europa som synger. Som ønsker meg velkommen.

Kontinentets mage ligger åpen, den har ligget åpen lenge, innvollene stinker, fuglene har forlatt slettene og de få skogene som fremdeles er igjen, dyrene rømmer, Johann Baptist von Spix fikk rett i sine dystre spådommer, halshuggernes tid ville vende tilbake og tilbake; et tragisk retrospekt med deformerte kropper og skikkelser. Historiens spøkelser har fått ny kropp og bukter seg frem som fettglinsende åmer.

Dessverre.

Jeg kan se det, og jeg lukker øynene. Et øyeblikk griper håpløsheten meg, en håpløshet som jeg ikke har kjent på lenge. Den stille gråten ryster meg, og jeg må kjempe for å minnes solen og alt det grønne. Hvorfor måtte jeg vende tilbake?

Jeg er her.

Jeg blir plutselig skremt av min egen latter. Jeg sklir ned i et hjørne og lukker øynene. Hardt. De størknede blodkakene i ansiktet sprekker opp. Puss, grønn illeduftende materie, renner.

Jeg er tilbake. Jeg er oppstanden.

Ikke martres og pines i depresjoner nå! Min kropp er vasket i rene elver, mine tanker er herdet i kronblomstens esse, jeg har honning under huden og krydret vin i min hals!

Jeg tenker, ergo er jeg. Dette verdens mest siterte og misbrukte filosofiske utsagn, ytret av den franske sosietetspøbelen Descartes etter at han hadde deltatt i en av Europas særdeles spektakulære kriger, Tredveårskrigen, slo meg plutselig som ganske vakkert. Det kunne faktisk romme en snev av visdom; et tankens lykketreff i en pøl av europeisk kloakk. Den ynkelige tenkeren, soldaten, led vondt og ville kanskje se verden i et annet lys, før det totale mørket innhentet ham.

Jeg tenker, ergo er jeg? En flik av den befriende klarheten streifer meg, den som et øyeblikk kom over Descartes da han lå og nøs i sitt vinterkvarter i Neuburg og spiste bedervet fisk fra Donau slik at han kom til å betvile både det ene og det andre, og jeg tørker omhyggelig den grønne guffen 11

bort fra ansiktet. Til helvete med hvor jeg er, hvem jeg er, hva jeg er; jeg er.

Jeg heiser meg opp på albuene, støtter meg opp mot veggen og griper fatt i gitteret foran vindusgluggen. Utsikten er upåklagelig. Nedenfor meg, langt ute på sletten kan jeg se kadaveret av en dinosaur som ligger og koser seg i sin egen newtonske forråtnelse.

Slik er det.

3.

Da de spesialkonstruerte krankjevene klemte til om den tredje kisten, skjønte jeg at noe var galt. Det var ikke skrik, ingen støy, ingen bevegelse som advarte meg, men fraværet av fado-prikkingen i blodårene. Og da den femte kisten svingte til værs, nølte jeg ikke med å utløse åpnemekanismen slik at lokket på min kiste spratt opp.

Lyset blendet meg.

Jeg rakk ikke å massere stølheten ut av kroppen eller reise meg, før meget brutale hender grep tak. Jeg ble slått og dengt.

Men jeg ble ikke knust til en uformelig masse av ben og kjøtt.

Det gnistret i offisersstjerner, bandolær og stålbatonger. Jeg husker at alle som slo, hadde epåletter på skuldrene. Ingen snakket portugisisk.

Jeg skjønte at Speckhuber og Alisa hadde sviktet eller var døde. At Den Store Planen på et eller annet vis hadde lekket ut fra de få innviddes rekker og over i ondsinnede dataterminaler med listige mikrochips. Visse kommunikasjonslinjer eksisterte mirakuløst nok fremdeles i denne sterkt skamferte del av verden. Takket være alle de avanserte satelittene oppe på himmelen som de ikke maktet å skyte ned.

De hadde sporet oss opp.

Jeg ble trukket ut av lasterommet. Et par sekunder fikk jeg ligge i fred oppe på dekk før noen helte en bøtte med spillolje over meg. Nesten blind ble jeg trukket ned landgangen.

Men jeg rakk å se.

Den blodige haugen nede på kaien.

12

Mine kamerater. Mine venner.

Landet som Minnea en gang for lenge siden hadde vist meg, eksisterte ikke lenger. Duften av lotus og hibiscus hadde vært en kortvarig drøm, et interludium mellom svart og grått. Cantes fado? Ikke faen, all tid var borte, forsvunnet.

De påfølgende minuttene, timene? fikk jeg enda mer napoleonsk juling.

Hadde det enda kunnet starte. Hadde vi i det minste kunnet forme oss rundt et nullpunkt, vi seks pluss Speckhuber og Alisa; rundt en begynnelse! Men ikke engang det rakk vi. Vi som var sveiset sammen i morphoens, himmelsommerfuglens tegn og struttet av energi. Aldri mer skulle vi sitte under flettede aspignolblader og spise tapirkjøtt sammen.

Aldri mer forme tankene våre til et felles mønster. Se utover den store elven og lytte inn visdom.

Men visdommen var der, den kunne aldri bli borte.

De slo. Før jeg svimte av, kjente jeg lukten av ekskrementer. Sannsynligvis var det mine egne. I et glimt av besk gjenkjennelse ante jeg konturen av Voltaires Pangloss, og kjente gufset fra en poesk pendel som ubønnhørlig startet svingningen over meg.

Hva som var virkelighet og hva som var bevisstløs skjærsild det neste døgnet, aner jeg ingenting om. Underlige brokker, bilder dukker opp: Det sto en kvinne under et tre. Hun hadde flammende rød kjole som hun trakk opp og viste sitt bare underliv. Hun smilte og skrek samtidig. Så grep hun en høygaffel og stormet mot noe like ved siden av meg. Lå jeg? Sto jeg?

Fire hus på rekke og rad. De var nøyaktig like og så hele og pene ut. Plutselig ble takene løftet opp; først på det ene, så på det andre, så på det tredje og fjerde og opp veltet tykk, svart røk. Hvor kunne menneskene være, lå ikke husene i en gate?

Den mektige arien fra Verdis Nebukadnesar før slavene kommer på scenen, synges av en dverg med stentor-bass.

Dvergen mangler nese og ører, og folk i salen reiser seg og klapper voldsomt, men bryter etterpå ut i øredøvende latter, slik skikken er når dverger opptrer på scene.

Brokker, bilder. Mange. Og alle er like absurde, jeg mak13

ter i hvert fall ikke nå å se noen sammenheng, og jeg vil glemme dem. De har ingen mening. De er bare blitt til for å fylle opp de siste døgnenes mørke.

Jeg vet jeg er i Europa. Jeg føler at jeg er skambitt av en pestsyk hund. Men sårene er allerede i ferd med å leges. Det er dunfuglens vilje.

Jeg har nå gått gjennom alt, gang på gang, og jeg føler meg såpass frisk at jeg tenker klart: De vakre minnene i kisten, i lasterommet på M/S «Taratuga» timene før vi legger til kai i Porto. Den optimistiske samtalen kistene imellom før krankjevene klemmer til. Den plutselige vissheten om at noe er galt slik at jeg åpner lokket. De uniformerte som mishandler meg. En reise i mørket, bevisstløse timer.

Speckhuber og Alisa. De kom ikke, de var ikke, de hadde kanskje aldri vært. Den Store Planen rommet fireogførti reelle punkter. Men hvert av disse punktene hadde en imaginær parallell. Speckhuber og Alisa hadde befunnet seg på linjene mellom det reelle og imaginære. Det var kanskje blitt deres bane. Krankjevene hadde muligens vært i aksjon lenge før skipet la til kai.

Nå er det kveld, natt, og det er mørkt. Det er kaldt, men jeg fryser fremdeles ikke. Jeg har et innvendig lager av sol.

Jeg skal stå oppreist her ved sprinkelgluggen i hele natt og suge næring til nye fremstøt. Den fryktelige kraften som har båret meg rundt i syvogførti år maktet de ikke å banke ut av skrotten min.

Jeg har stått bak gitter tidligere.

Jeg lytter, men aprilkveldens nattergaler tier.

4.

Jeg står fremdeles ved sprinkelgluggen nå når solen er i ferd med å bryte opp i øst; marken utenfor ligger badet i rustfarger som snart vil gli over i purpur, kan det være vakkert?

Jeg har stått i hele natt og holdt tankene fast. De er klare og jeg er ikke trett.

Jeg innser at jeg er tatt til fange.

14

Jeg forstår at jeg er låst inne i noe som minner om et fengsel.

Jeg begriper at fraksjonistene, uansett gruppering, ser på meg som en fiende.

Uvisst av hvilken grunn har de valgt å holde meg i live.

Nå, før solen har brutt helt igjennom, forsøker jeg å danne meg et bilde av landskapet utenfor: Jeg kan se ganske langt; i min synsretning som må være sydvestlig, er det et slettelandskap, hist og her spettet med skamferte busker og trær.

Lengst borte i horisonten kan jeg skimte konturene av et tørrlagt elveleie. Ingen hus, ingen veier. Vinduet, gluggen jeg ser ut fra, må befinne seg et stykke over bakken, minst tredve meter; klemmer jeg hodet mellom sprinklene, skimter jeg en brungrå murvegg nedenfor, murveggen glir over i en stenrøys som igjen munner ut i en ganske bratt helning ned mot sletten. Altså befinner jeg meg oppe på en høyde.

Hvordan det måtte se ut i motsatt retning, har jeg ingen formening om; det eneste vinduet i rommet er det jeg står ved nå.

Nå flommer sollyset over sletten, brunt og honninggult; det er så skarpt at jeg får vann i øynene og må snu meg bort.

Det er sytten år siden jeg dro fra Europa.

Det strategiske mesterverket vi møysommelig hadde klekket ut, endte altså i en tragedie før vi rakk å starte. Det geniale puslespillet vi hadde brukt år på å planlegge, lå foreløpig som et stumt skrik på havnen i Porto. Tilbake er bare den rene, nakne tanken: Jeg er. Det er like stor trøst i den som i det golde slettelandskapet nedenfor meg. Likevel er en sugende uro i ferd med å gripe meg: Sett at mesterverket, puslespillet, de kompliserte strukturene og imaginære bevegelsene Theresa do Calcao hadde prentet inn i oss likevel fortsetter å leve i kraft av min egen eksistens? Et speilbilde blir ikke ødelagt om selve speilet knuses; hver enkelt bit, hvert fragment inneholder hele virkeligheten. Og i vår virkelighet var det uendelig mange rom. Det kan være slik, det kunne være innebygget i en av Planens mange metamorfoser.

For slik var det den store naturfilosofen Alexander von Humboldt tenkte. Hans imaginære system ble til tydelige spor. De ligger der den dag i dag, men er glemt. Hvorfor?

15

Jeg er ikke moden for en slik uro, jeg må hvile, kroppen verker fremdeles.

Dinosauren ute på sletten er det eneste spor av mennesker jeg kan se: En utbrent stridsvogn med kors og krans i gult.

Av typen Brutus Perkina autolaser, modell 419. Sannsynligvis produsert i Malmø. Den kan ha vært i bruk av minst et dusin ulike fraksjoner.

Det er fugler i horisonten. En hel flokk kretser rundt og rundt over det uttørkede elveleiet. Åtselfugler på jakt etter kadavre.

Jeg står uten støtte. Måler skyggen som solen gir et bladløst tre et stykke ute på sletten. Klokken bør være passert ti.

De har tatt armbåndsuret mitt, men underlig nok har jeg fått beholde inkasmykket som jeg bærer i et kjede rundt halsen.

Det er en tynn plate i rent gull med solens symboler, en gave fra den gamle conquistadoren; fra den febersyke Francisco de Orellanas lysskygge. Skjorten og buksen er fillete, stive av blod og møkk. Sko har jeg ikke hatt på føttene på mange år.

Nå kjenner jeg trettheten komme sigende. Jeg slipper jernsprinklene med den ene hånden og snur meg.

Rommet er lite, tre ganger tre meter. Gamle murvegger, slitt murgulv. Taket båret oppe av kraftige stenbjelker. Døren på motsatt side er solid; tunge eikeplanker med jernbeslag.

Naglene virker håndsmidde. Mellom dørbladet og gulvet er det en sprekk på nesten ti centimeter. Mat og vann er blitt skjøvet inn denne sprekken to ganger siden jeg kom til full bevissthet.

I ene hjørnet er det en matte av halm. Den stinker mugg og urin. Jeg lar meg forsiktig synke ned på den og lukker øynene.

Jeg synes stadig jeg hører musikk.

5.

Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor de ikke drepte meg med en gang. Hva kan hensikten ha vært med å slå meg halvt fordervet, for så å låse meg inne og gi meg mat?

Hvem er hvem? Hvor er fienden, vokterne; menneskene?

Har de glemt at de har tatt en fange?

Er dette et utspekulert torturkammer?

Jeg må ha sovet lenge, for jeg føler meg fullstendig uthvilt og tankene begynner å bli ubehagelig klare.

«Jens Oder Flirum, nå må du stå opp,» sier jeg høyt, men veggene i rommet gir stemmen min et svært dempet preg.

Her kan jeg rope uten at det skraller i ørene.

Solen står lavt på vesthimmelen, det må være ettermiddag.

Jeg blir oppmerksom på stanken fra en bolle skjøvet frem under døren, og spiser uten å lukte, smake eller undersøke nøyere konsistensen på det jeg putter i munnen.

Etterpå benytter jeg en rusten bøtte som står i et hjørne.

Jeg er svært urolig. Det er ganske nøyaktig tredve år siden jeg første gang ble sperret inne ufrivillig. Det fjerne minnet vekker ingen behagelige følelser. Uroen får utløp i min sirkelgang rundt og rundt i rommet mens jeg studerer veggene omkring meg.

Murblokker fuget tett og nøyaktig sammen. Jeg vil tippe sen middelalder ettersom blokkenes mønster ikke danner rette linjer, men snarere et carusisk sikksakk-system. De iberiske maurerne bygget slik. De var geniale byggmestere, selv om de også ble smittet av det europeiske hybris. Arkitekten Guin, for eksempel: Han stammet fra de libyske berberne, proklamerte eget kalifat og ble hevdet å være den svikefulle Isabellas elsker. Sikkert er det i hvert fall at den slu og mektige Guin er opphavsmann til de storslåtte slottene som pilegrimene kan beundre på sin vei til helligdommen i Santiago de Compostela. Han inspirerte også cluniacensernes himmelstrebende monumenter. Et meget viktig trekk som går igjen i all maurisk arkitektur, og som spesielt kjennetegner Alhambra-komplekset, er stenblokkenes linjeføring. Den er mer dristig og bygget på en matematikk som var ukjent for europeerne til langt opp på syttenhundretallet. Ettersom 17

maureren Guin var slu og smisket seg inn også blant kristne, ble hans arkitektur straks akseptert og kopiert. Klosterarkitektene var riktig flinke til å kopiere.

Grunnen til at jeg vet alt dette, er at jeg en gang var lidenskapelig opptatt av å studere ikke-europeiske monumenter i Europa. Det ga mye lærdom, og utsa en del om europeernes virkelige kaliber.

Jeg stanser opp ved siden av døren. Det kan virke som om en av blokkene har en inskripsjon. Den er svært utydelig, tæret av erosjon og slitasje. Jeg makter ikke å lese den, men får en idé: Dypper en hånd i vannmuggen og gnir den mot det blod– og oljestenkte skjortebrystet mitt. Slik får jeg farge som jeg igjen gnir mot denne blokken. Da trer skriften tydelig frem og jeg kniper øynene sammen.

«BENE VENISTI. UTINAM IN OMNI ECCLESIA, QUE EST DE CURA NOSTRA, HABEREMUS UNAM DOMUM DE TALI ORDINE.» Hvilket kan utlegges til noe sånt som: «Velkommen. Måtte det lage seg slik at vi kunne få et hus som tilhører en slik orden i alle de lokale kirker som hører inn under oss.» Og helt nederst, med enda større skrift: «ORDO FRATRUM PRAEDICATORUM». Prekebrødrenes valgspråk. Dominikanere. Aha! Dominikanermunkene var kjent for å ha mauriske kvinner sperret inne i sauefjøset hvor de fikk en meget spesiell pleie i meget spesielle båser der de var bundet på en meget spesiell måte. Maurerne ble nemlig i en viss periode ansett for å være en mellomting mellom mennesker og dyr, slik at seksuell omgang med disse vesnene ikke ble ansett som brudd på sølibatet og heller ikke kom inn under den litt mildere synden sodomi.

Jeg studerer inskripsjonen og merker at jeg blir lysere til sinns. Jeg sitter ikke innesperret i et usselt fengsel, jeg oppbevares snarere i en celle i et gammelt dominikanerkloster.

En slik verdighet er ikke alle forunt i dagens situasjon.

Nå kan jeg begynne å dividere litt geografi: Slettelandskapets karrighet og solens høyde på denne årstiden skulle tilsi et sted noe syd for den 45. breddegrad. Mange dominikanerklostre ble bygget i katarenes land nord for Pyreneene; i Syd-Frankrike. Her var også maurernes innflytelse innen 18

byggekunst påtagelig. Det skulle ikke forundre meg mye om det tørre elveleiet jeg ser i horisonten, nettopp tilhører elven Adour.

Jeg bestemmer meg for at jeg befinner meg i Gascogne.

Det er så stille.

Hvor er menneskene?

De lydløse åndene som skyver mat og vann inn til meg, må vel snart kunne gi seg til kjenne? Når skal de forhøre meg? Når skal straffen måles ut og dommen falle? Det finnes kun en dom i saken mot Jens Oder Flirum: Døden. Uansett fra hvilken fraksjon anklagene kommer.

Nå begynner det å skumre igjen. Sletten nedenfor svøpes inn i en lett, blåtoneaktig dis. Et slettemaleri av Monet. Akkurat slik ser det ut. Idioten og geniet Monet som avsluttet sitt bedrøvelige liv med å male vannliljer! Muligens fordi han hele livet led av vannskrekk og ikke var i nærheten av et vaskevannsfat de siste tyve årene av sitt liv. Han besøkte også en gang Norge, i 1895. En fjern slektning, en halvbror av min oldefar, hadde truffet ham og noterte på et almanakkblad som han rammet inn over døren i sin usle tømmerstue øverst i Flirum-grenda: «Den Kerl vare ikke godd. Han piskede sin fru Alice udenfor Grand Cafe saa bohemene indenfor Ruten rystede aff Latter, hvoretter han gandske saa uanfektet, trak en Pendsel op aff Frackelommen og knallede til den forbipasserende Biørnstierne midt offer Næseroden, slig at den store Digter ferlorede sine Brille og blødde Næseblod. Derefter promenerede vi alle tre opp til en Park der Vi To malede imedens Alice skænket oss fulde paa Absint. Jeg siger den Kerl vare ikke godd, og tegner i Sannhed og Ædruelighed: Henry Hannibal Olesson Flirum.»

Monet vare ikke godd, nei. Landskapene han kopierte like dekadente som de var i virkeligheten.

Uroen slipper ikke kroppen og jeg river og sliter i gitteret foran gluggen, men det er solid, rikker seg ikke en millimeter. Finnes det ikke liv, stemmer, støy?

Hadde jeg ikke hørt musikk? Nei, det var inne i mitt eget hode. I hodet kunne jeg fremdeles høre suset fra trekronene.

Orkidémødrenes toner.

Nå er alt stille.

19

Nei: Jeg hører en svak sang, en melodi som stiger og synker, vemodig, klagende. Jeg holder meg for ørene; sangen blir borte, altså kommer den utenfra. Fra et annet rom? Jeg vender hodet ut mot gluggen. Sangen blir svakere. Legger meg ned ved døren og lytter intenst; litt sterkere nå, er det et barn, en kvinne? Så blir melodien borte.

Jeg blir liggende med hodet mot stengulvet.

Jeg ligger med hodet mot sten.

Jeg ligger. Det er natt.

Det er kaldt.

Jeg er stiv av kulde. For første gang på lenge fryser jeg.

Jeg som har kroppen full av sol. Nå er lageret i ferd med å tømmes. Hvor lenge har jeg vært innesperret? To døgn? Tre? Fire? Siden Porto?

Jeg vil glemme Porto.

Jeg drikker vann. Jeg kjenner på smaken. Søtt, emment. Det er noen som gir meg vann og mat. Matbollen er tom. Det er en vakker bolle. Porselen. Alvisk blomsterdekor. Gull, rødt og gult. Under har den et blått stempel: To sverd som danner et kors. Meissen. Jeg får maten servert i en Meissenbolle.

Dette er Europa.

Jeg skyver bollen tilbake under dørsprekken.

6.

Men jeg kan ikke glemme Porto. Ikke ennå. Kanskje Den Store Planen likevel kan gjennomføres. Kontaktpunktene eksisterer. Det kompliserte mønsteret er trukket. Speckhuber og Alisa er eliminert, eller havnet i det imaginære feltet.

Mine fem venner borte. Jeg er alene. Det er langt til nærmeste stjernebrann. Slik sett er mye ødelagt.

Her inne i denne cellen er jeg usynlig. Utenfor vil jeg være synlig. Jeg kan se meg selv krysse sletten i retning elveleiet: En gigant med tent lykt, et fyrtårn i landskapet. Fraksjonister vil åpne ild fra alle kanter.

Porto var nullpunktet. Men like i nærheten skulle vi etablere fase 1. Her hadde vi den første kontakten, og jeg kan 20

prise meg selv for min enestående fortid som kvinneforfører. Alt kommer til sin nytte.

Min kjære hibiscusduftende Minnea! Det er tyve år siden og jeg hadde nettopp lært å smile. Det tok altfor lang tid før jeg lærte å smile. Unnskyld at jeg blir sentimental nå, men jeg fryser, og det er godt å kunne tenke på noe varmt. Vi åt grillede maiskolber og elsket på stranden sammen med tusen andre par. Det var den tiden da det var populært å elske på Europas strender og ingen brydde seg om sand i skrittet. Det var den tiden da mange trodde på noe. Etterpå presenterte du meg for din nevø kapteinen. Den snille mannen.

Aldri har snillere mann båret krigeruniform. Han var altfor god og mild til å kunne bli noen ny Spinola. Det skjønte alle i landsbyen og alle i din familie.

Kaptein Emile Sardo Calvinhas.

Minnea forsvant ganske raskt ut av mitt liv, men ikke kaptein Calvinhas. Et bånd var knyttet, vi holdt kontakten.

Kosmiske krefter trakk oss i lik retning, vi var på samme alder og hadde felles siktemål: Endelig en dag å kunne skue kilden til all bevegelses blinde brutalitet. Vi leter stadig, og kjenner jeg kapteinen rett, er han nå alvorlig bekymret over at jeg og mine venner ikke har dukket opp på fastsatt sted, slik at også han kunne få ta del i Den Store Planen. Han var et reelt punkt i planen. Men Emile Sardo Calvinhas er et tålmodig menneske, selv om han, som alle andre, har måttet akseptere at ventetidens vind, uansett hvor mild den er, også lager furer i et menneskes ansikt.

Faen ta dette stedet! Jeg fryser meg kvekk fordervet!

Det er litt lunere ved vinduet.

Aprilnatten har ingen måne, men det er stjerner over sletten.

7.

Jeg står og halvsover ved vinduet, skutter meg fra tid til annen, forsøker å holde den kalde, klamme dampen i cellen ute fra kroppen, da det skjer: Ute på sletten blaffer et kraftig lys opp, jeg hører en voldsom eksplosjon og deretter skuddsalver.

Det skytes i mørket!

Jeg hører skrik og hurraiske rop, det virker plutselig som om sletten der nede er full av mennesker; jeg kan se ild fra geværmunninger, uhyggelige silhuetter som noen sekunder opplyses av raketter på himmelen, det utspilles et slag i natten!

Og med ett er det som om alt rundt meg begynner å leve; jeg hører slamring i dører, løpende føtter, rop og skrål, fransk, tysk og slavisk, jeg hører en sang, den samme sangen, det er kvinnen som synger sin klagende melodi, jeg skjelner melodien, men ikke ordene, jeg hører metall slå mot metall, støy fra radiosendere, ordrer ropes, bjeffing, hyling, noe som knekker, nye hyl, skudd og lysglimt, jeg kjenner lukten av krutt, det siver merkelige dufter inn dørsprekken, dufter som fordriver den klamme kulden, det blir varmere, lunere, jeg merker at jeg hopper opp og ned av opphisselse, glede? Endelig er det noe som skjer!

Jeg røsker i døren, men den er solid boltet.

«Kan noen slippe meg ut herfra!» Jeg roper på tysk, fransk, portugisisk og norsk, hamrer på døren, dundrer løs alt jeg makter; det løper folk utenfor, men ingen tar seg tid til å stanse ved min dør.

Slaget ute på sletten tiltar i styrke, øredøvende geværsalver, det angripes fra alle kanter; striper på himmelen, fly, tunge bomber, det kjennes som å sitte midt mellom pauker og skarptrommer i Beethovens 1812-ouvertyre, men det er morsomt, jeg griper meg i å smile, jeg er tilskuer, bare det ikke faller en bombe akkurat på taket rett over meg, varmen fra tumultene går helt inn til ryggmargen, jeg står rak som en søyle og roper: «Die Tur, bitte! Öffnen Sie bitte die Tür!»

Sakte, nesten umerkelig, stilner slaget av. Skritt og rop 22

i korridoren utenfor celledøren blir sjeldnere og sjeldnere.

Snart høres bare mine egne rop, akkompagnert av spredte skuddsalver lengst borte på sletten. Varmen forsvinner, himmelen er mørk. Kruttrøyk og bombetåke stenger for stjernene.

Stillhet.

Like fort som det startet, like fort er det over. Jeg står ved vinduet og ser ingenting. Jeg kan ikke telle noen døde. Jeg aner ikke hvilke fraksjoner som har vært i aktivitet, hvem som har vunnet eller hvem som har tapt. Jeg bare er, det absolutte cartesiske minimum.

Hvis mine fangevoktere er falt i krigen, ligger jeg tynt an.

Om jeg da ikke er plottet inn på samtlige dataterminaler som er i funksjon i denne merkverdig anakronistiske del av verden. Hvilket ikke er usannsynlig.

De tok fem kister. Men de tok ikke den sjette.

Jeg må ha sovnet, for da jeg våkner igjen, er det fullt dagslys. Jeg heiser meg opp til sprinkelgluggen og kikker ut over sletten.

To dinosaurer nå. Ellers er alt nøyaktig som før. Sletten ligger der gråbrun, tom og taus. De fra før av maltrakterte trærne er bare litt mer maltraktert, ellers ingenting. Sannelig, tenker jeg, slik er altså krigen blitt. En ond og rytmeløs flamenco. Ingen heroisk tigerdans.

Den nye dinosauren står noen hundre meter fra den første.

Også den er fullstendig vrak. Men noen symboler glimter i solen: En stjerne og en øks. Panservognen er av typen Promoton Diokletian X 10. Med stor sannsynlighet vil jeg anta at den er produsert i Budapest for omkring ti år siden. Den hadde, i fullt kjørbar tilstand, firedelt lasersikte 360 grader og en enorm slagkraft. Målt i konvensjonell kanonstyrke: 46 tolv punds artilleri. Og treffsikkerheten er, for å bruke en historisk frase: kirurgisk.

Jeg er skuffet. Ingen har enset mine rop. Ingen har henvendt seg til meg under tumultene. Det virker ikke som noen er interessert i å forhøre meg. Er det kontinentets altomfattende kaos som er årsak til at jeg stues bort i et kloster og vises minimal interesse?

Enhver interesse fra fienden når du er i fangenskap, vil resul23

tere i umiddelbar død. Slik sett burde jeg være lykkelig over at ingen viser interesse. Men jeg må tilstå at jeg mens kampene pågikk og det var fullt oppstyr også innenfor klosterets vegger, hadde et lønnlig håp om at noen skulle fjerne slåene fra døren slik at jeg kunne stikke meg vekk. Jeg regnes som ekspert på å stikke meg vekk. Jeg kan mitt fag, og det er ikke for ingenting Jens Oder Flirum, syvogførti år, med sine arr, befinner seg i Europa akkurat nå. Alt er meget nøye kalkulert.

Jeg kjeder meg grenseløst.

For å få tiden til å gå repeterer jeg for meg selv noen enkle fakta omkring situasjonen: Av de mest kjente fraksjoner fra Den Europeiske Union som er i strid og krever selvstyre kan nevnes jyder, saksere, flamlendere, zollere, habsburgere, tsjekkere, slovener, magyarer, toscanere, baskere, katalanere, gallere, serbere, kroater, albanere, montenegriner, makedoniere og ny-makedoniere.

I tillegg kommer over tyve østlige grupperinger, samt et uoversiktlig antall muslimske settlere som representerer alle avskygninger av islam; for ikke å snakke om ny-sionistene og beginistene som det siste året har markert seg sterkt. Utover dette dannes stadig nye fraksjoner med særkrav, motkrav og tilleggskrav, samt at kortsiktige allianser inngås og oppløses daglig. For å si det kort og enkelt: Det virker som termodynamikkens 2. lov fra fysikken nå har slått ut i full blomst i politikken. Den går som kjent ut på at jo større tilsynelatende orden som skapes, så vil resultatet uunngåelig føre til det motsatte: En enda større uorden. Oppløsning. Kuldedød.

Men så enkelt er det sannsynligvis ikke.

Hadde det enda kommet en due til vindusgluggen min!

8.

Matfatet er skjøvet inn uten at jeg har hørt skritt. Dette er uhyggelig.

Jeg pirker i vellingen.

Rottekjøtt og muggen ris. Hvit mark.

24

Det stinker og lever nede i den rustne bøtten jeg bruker som klosett.

Et margskjærende skrik runget for et øyeblikk siden et sted lenger inne i bygningen. Etter et skarpt skudd ble alt stille igjen som før.

Jeg sover stående i gluggen. Fargene på sletten nedenfor er vakre i solnedgangen. Nyanser i fiolett. Det hadde vært enda vakrere, vil jeg tippe, om det hadde vokst gress der nede og dyr hadde beitet.

Huden min flasser av i store flak og skjeggstubben vokser lang.

Jeg stikker hånden ut mellom sprinklene og vinker. Vinden er slett ikke kald. Jeg undres på hvor lenge et kontinent kan være levedyktig uten insekter.

9.

Dette går ikke. Jeg er nødt til å foreta meg noe. Egentlig skulle jeg ha gjort det for lenge siden, men jeg våger å tilstå det nå: Grunnen, den eneste grunnen til at jeg hittil har vært så passiv, er at jeg har vært nødt til å holde meg i ro etter mishandlingen på havnen i Porto og på veien hit. De ga skrotten min noen antagonismer jeg ikke har den minste interesse av å utbrodere; hovedsaken er at noe som så ut til å utvikle seg til en kronisk tilstand, nå virker grodd og tilsynelatende leget.

Jeg må ut. Snarest.

Og det på en måte som gjør at ingen oppdager det. Hvis jeg, som jeg med en viss sikkerhet tipper, befinner meg i Gascogne-distriktet i Syd-Frankrike, burde det ikke være så vanskelig å kunne ta seg frem til en base. Det er mange baser innen mulig rekkevidde. Slik at Den Store Planen kan iverksettes. Fase 1. Eksempelvis kaptein Emile Sardo Calvinhas.

Kaptein Calvinhas’ base skal ligge i fjellene langt nord i Portugal, nesten på grensen til Spania. Computerne er forseglet for hånd, slik at basen skulle være sikker. Ingen imaginære punkter finnes i nærheten, men løper tingene som 25

de skal, vil en rekke slike punkter oppstå. De vil etter hvert danne et sikkert fundament, og få status som reelle. Theresas kalkulasjoner viser at med etthundreogatten reelle punkter, vil målet være nådd. Før start hadde vi, som nevnt, fireogførti punkter.

Selv om jeg makter å krype ut av vinduet, egner den veien seg desidert dårligst til flukt. Ytterveggen er loddrett, tredve meter rett ned i en stenur, og jeg er ingen edderkopp. Tau kan man ikke lage av en halmmadrass. Dobøtten virker heller ikke som noe gunstig fluktredskap.

Derfor konsentrerer jeg meg om innerveggene.

Blokken med inskripsjonen. Mulig at skriften fascinerer, men latinen har alltid øvet en viss tiltrekningskraft på meg.

Og det er et faktum at murpussen rundt denne blokken virker ekstra løs. Hva har jeg å skrape med? Ingenting. En skjorteknapp av plast duger ikke. Inkasmykket av gull er for bløtt, dessuten ville jeg aldri, ikke under noen omstendighet, ødelegge det. Har det overlevd conquistadorenes smeltedigler, skal det i sannhet også overleve meg.

Jeg lukker øynene og søker kontakt med ayahuasca-moren mens jeg forsøker å åpne noen sirkler inn til dypet. Det går.

Jeg har ikke mistet evnen. Jungeltigeren knurrer.

Vannmuggen? Plast. Meissen-bollen? Selvfølgelig. Porselen av beste kvalitet. Jeg knuser bollen forsiktig og uroes ved tanken på at jeg muligens ikke får mer mat, om jeg ikke returnerer bollen under dørsprekken. Jeg får vise at jeg uheldigvis kom til å knuse den, ved å skyve de uegnede skårene ut og så håpe det beste.

Jeg tar et skår og skraper. Jeg skraper lenge. Etter hvert får jeg til en tynn stripe og kan ikke annet enn å rose det eksklusive porselenets hardhet og skarphet. Det er et monotont og kjedelig arbeid; hadde det ikke vært for at jeg visste at en annen person i sin tid var nødt til å gjøre nøyaktig det samme for å overleve, og med et resultat som var særlig iøyenfallende, ville jeg kanskje ha gitt opp med det samme.

Jeg tenker selvfølgelig på europeeren Thomas Mann og hans meget spesielle evne til å bedrive historieforskning på en elegant måte.

Kunne Thomas Mann ha skrevet fortellingene om Josef og 26

Moses, om han ikke, en julidag i 1938, med god grunn skjøt et ekorn med luftpistolen han til stadighet bar med seg i frakkelommen? Jeg vil tippe at det hadde vært umulig. For dette skuddet, som felte et uskyldig ekorn, satte i gang følgende årsakskjede: Etter at Mann hadde flådd ekornet og grundig luktet på skrotten for å forsikre seg om at den ikke var infisert av Beskow-pesten, slengte han den fra seg i en grøft.

Skrotten traff tilfeldigvis en meget important autoritetsperson som lå i skjul i grøften, av årsaker som ikke er verdt å nevnes her, men ekornskrotten traff ham altså midt i ansiktet, han ble rasende, spratt opp fra sitt skjul og grep Mann.

Autoritet som han var, kunne han straks føre Mann til en forlatt bunker, der han i fred og ro forsøkte å uteske Manns motiv for denne skjendige handlingen. Ettersom Mann var lite samarbeidsvillig, tverr og tildels sarkastisk, lot autoriteten Mann sperre inne i bunkeren. Det sies at Mann ble glemt der. At han ble glemt i flere dager. Men at dikteren ved hjelp av en knust porselenskopp av Meissentypen grov seg gjennom betongen og steg ut i friheten igjen med øket iver for ekornjakt og hodet fylt av stoff om Josef og Moses. Det var den monotone skrapingen i betong, vil jeg tippe, som hadde satt tankeprosessen i gang.

Derfor skraper jeg, mens jeg tenker gjennom stadium to og tre i Den Store Planen.

Tomme timer. Det skriker i magen. Det er lenge siden jeg skjøv restene av matbollen ut gjennom dørsprekken. Men ingen ny mat er ankommet. Jeg har skrapt en fem centimeters sprekk rundt stenblokken og lurer på hvor tykk veggen kan være.

Da hører jeg skritt ute i korridoren.

Mat? Men maten bruker å komme lydløst. Skrittene stanser utenfor min dør. Jeg hører rasling i lenker og holder pusten mens jeg inntar en stilling halvveis liggende på madrassen, som sunket inn i apatien. Skal jeg endelig få se mine voktere?

Døren går opp med knirk og jammer.

Jeg møter blikket til en ung offiser som bærer en høstgul uniform med vulkangrå striper. Han smiler ikke, han peker på meg med en oljeglinsende automatpistol. Så lar han blik27

ket gli raskt rundt i rommet til det stanser ved de dype furene jeg har laget rundt stenblokken. Enhver idiot av en fangevokter vil øyeblikkelig skjønne hva som foregår.

Han smiler og fyrer av en salve. Lyden, gnistene, rikosjettene er utrivelige; en blysplint treffer ironisk nok ham selv i haken så blodet begynner å dryppe ned på uniformsbrystet. Han ser et sekund forbauset på flekkene, deretter sparker han meg fire ganger i låret, bøyer seg ned og plukker opp alle bitene av Meissen-bollen jeg har brukt. Han finner hvert minste gnitt. Så dytter han meg og madrassen til side mens han enda en gang sømfarer cellen grundig. Deretter ser han skarpt på meg, gir meg nok tre spark i ryggen og lirer av seg en harang på et språk jeg ikke skjønner, men jeg kan tenke meg hva det dreier seg om. Endelig snur han på hælen og bolter døren forsvarlig. Jeg puster ut og retter på madrassen.

Lange timer. Jordens snegler.

Jeg kunne ha skrevet.

Jeg har lenge tenkt på å skrive, lenge før jeg tok beslutningen om å dra til Europa. Men papiret har skremt meg. De sterile flatene. Og jeg vet: Jeg kan ikke skrive jeg. Det blir for nært. Det er så mye vondt.

Står igjen ved vinduet og ser ut over sletten, som nå, like før solnedgang har fått et melankolsk rosa skjær. Kan det være en måke som flyr høyt, høyt der oppe på himmelen?

10.

Jeg er lidenskapelig interessert i de små skapninger. Fullstendig uten utdannelse som jeg er, er all min kunnskap selvlært. I all beskjedenhet må jeg kunne si at jeg vet mer om de små skapningers virke og betydning enn de fleste. Derfor har jeg med undring notert meg mangelen på insekter i luften utenfor, og spesielt fraværet av den ørlille mauren Atta climatae minimus som finnes i de fleste mellom- og sydeuropeiske murbygninger. At det ikke finnes insekter, kan tyde på visse ting, men jeg kvier meg for å trekke forhastede kon28

klusjoner. I verste fall kan situasjonen være enda verre enn det vi har trodd. I den humboldtske naturfilosofien slik de skolelærte murari-indianerne ved Rio Tapajo har tolket den, ville det ha blitt tolket som sandpest.

Ingen europeer vet hva sandpest er. De har heller ikke lært å telle solsirkler.

Tanken på å kunne gjennomføre Den Store Planen slipper meg ikke, den blir bare sterkere og sterkere. Selvsagt er min kunnskap uvurderlig for å kunne komme i gang, og jeg undres på hvor lenge våre kontaktpunkter kan holde seg stabile.

Noen må vite at jeg ikke er død. Lukker jeg øynene, kan jeg forestille meg at kaptein Calvinhas står under oliventrærne og speider vestover.

Jeg kjenner meg ganske fortvilet akkurat nå. En flukt fra denne cellen synes ikke å være realistisk. Minuttene, timene, døgnene her i isolasjon virker stadig lengre. Jeg er urolig og deprimert.

Mer og mer går tankene til fortiden. Det er et svakhetstegn.

Jeg repeterer, jeg minnes, jeg griper meg i å snakke høyt om ting som for lengst burde ha vært glemt, eller i det minste gjemt. Alle mine venner er døde.

Hvor kan jeg få tak i penn og papir?

Maten kommer i en myk plastbolle. Lydløst. Jeg orker ikke tenke på hva jeg spiser.

Hva faen forer de meg for? Ville det ikke være enklere å gi meg en varm kule i skallen? Hva om jeg ikke hadde åpnet kistelokket i tide? Da hadde jeg, som mine ulykkelige følgesvenner, vært en råtnende kjøttmasse nå. Hva er motivet for å holde meg her?

De kjenner min identitet. De vet godt hvem jeg er. Portomassakren var ingen tilfeldig voldshandling utført i blind sadisme. Noen visste at vi kom. Det finnes en brikke i vårt puslespill som er et fremmedlegeme.

Jeg elsker de små skapningene. Deres skjønnhet, deres gjøren og laden er ubeskrivelig.

Se på Europa. Se på Europa sub specie aeternitatis. Selvfølgelig er dette umulig, det finnes ikke slike briller, men faktum er at enhver europeer har som mål å heve seg selv og sitt hus noen etasjer høyere. Legge en ekstra høne på sitt eget 29

matfat. Veien går gjennom unionsdannelser med påfølgende kriger, henrettelser og ny historieskriving. Mens sommerfugler og padder langsomt blir borte fra stridsmarkene. Har det ikke alltid vært slik? Jo, slik har det vært siden etruskerne ble massakrert av romerne. En stor Union er veien til det foreløpige målet: En verden med én Herre og mange disipler. Et første, et andre, et tredje og et fjerde rike. Sytten mislykkede unionsdannelser. En ubrutt strøm av henrettelser.

Påfølgende kaos. Nye helter og økonomisk hegemoni. Den usunne nasjonalismen når opp til et høyere nivå, unionsnivået, som påtvinger all verdens mindreverdige skapninger et liv uten egen verdi. De gamle sosialistene kalte det imperialisme.

Europas sanne historie er ikke skrevet.

De små skapningers historie, de som ble borte fra dette kontinentet, er ikke skrevet. Derfor har Europas elver vært fylt av tårer. Fjellene, alle de vakre fjellene har vært hyllet inn i kulde og hat. Og nå er elvene tørre, selv om breene vokser.

Det er krigene som smelter Europa ned til begynnelsen.

Om og om igjen. Men krigene har ikke vært ødeleggende nok. Det beste døde, det verste overlevde.

Aldri lære. Aldri bøye seg ned til jorden i undring, i ydmyk takknemlighet og se.

De små skapningers gjøren og laden.

Jeg kan ikke for det, men jeg tenker bitre tanker nå. Hva annet skal jeg fordrive tiden med? Repetere den endeløse rekken av bedrøveligheter? Og det er ikke min legning å være bitter eller depressiv, slettes ikke, men unnskyld; fuktigheten og stanken her i dette rommet avler ingen gode assosiasjoner.

Ute er det dessuten mørkt.

Jeg blir liggende og lytte. Lyder. Bare sang.

Jeg har hørt den vemodige sangen flere ganger nå. Den kommer inne fra bygningen her et sted. Jeg kan høre den tydelig:

30

Å, du skjønne verdensblomst som seiler i en sky av vemod, å, du skjønne verdensblomst, finn hvile, finn ro og lykke. Å, du lille rosenknopp, du skal vokse ut og opp, favne verden vidt med dufter, sende mor til evig hvile …

Den er så vakker, klagende og myk, jeg kan skjelne ordene; skandinavisk, er det ikke dansk? Det er en kvinnestemme.

Hvorfor synger hun, hva gjør hun her?

Dansk?

Sangen forstummer brått.

Jeg er redd jeg stiller spørsmål jeg aldri kommer til å få svar på. Hvert eneste minutt i denne cellen rommer eksekusjonspelotongens mulighet.

Inn fra mørket, inn i sinnet mitt svever en ildflue. Det gjør bare helvetes vondt når den brenner meg med sin utålmodighet.

Men sangen: Var det virkelig dansk jeg hadde hørt? Jeg kjenner blodet prikke raskere mot trommehinnen.

Nei.

11.

Denne natten har jeg sovet lite. Vonde drømmer. Jeg fryser stadig og frykter feber og lungebetennelse. Det er mildt sagt usunt her.

Men jeg er lysere til sinns. Jeg griper små detaljer i Den Store Planen som kan forbedres. Det er tidtrøyte med mening og holder sløvheten unna.

Jeg har en følelse av at noe vil skje snart.

En skvadron tomotors Caligula Phantom 5 X skjærer lydløst over morgenhimmelen med kurs sydover.

Noe skjer.

31

Det er skritt og stemmer utenfor døren min. Jeg holder i gitteret og lar blikket vandre utover sletten. Døren bak meg åpnes.

«Jens Oder Flirum!» Ord som en smatrende mitraljøse, og jeg snur meg langsomt. To eldre offiserer, stappfulle av ordener og utmerkelser, betrakter meg. De har sort hår og er brunøyde. Den eldste har et hissig arr tvers over neseroten. Det strekker seg helt bort til venstre øre.

«Følg oss!» Tysk med fremmed aksent.

De viser meg ut av cellen. Stenvegger og smale korridorer. De fører meg mellom seg. Jeg tenker at nå er det enten Lectio Divina, åndelig forelesning av klosterets prior, eller eksekusjonspelotongen. Mest sannsynlig det siste. I verste fall torturkammeret.

Vi går gjennom illeluktende, labyrintiske korridorer. Ekskrementer. Et hundekadaver med avskåret hode ligger midt i gangen. En avkuttet menneskehånd griper mot meg fra en krok. Fete rotter piler frekt mellom bena våre. Jeg tenker på den slu arkitekten, maureren Guin. Hadde han ant forfallet, ville han ha gitt opp sitt tegnebrett.

Endelig kommer vi til et større rom, sannsynligvis klosterets spisesal fra tidligere tider. Nå er det lite som minner om mat, rommet er stuvende fullt av elektronisk apparatur, skrivebord– og stoler; våpen av alle kalibre står støttet opp mot veggene og stinn sigarrøyk henger som en sky under taket. Blyglassvinduene gjør lyset i rommet nærmest rødlig brunt. Det damper usunt fra svette kropper. Atmosfæren er for meg mildt sagt fremmedartet.

Tre sivilkledte, meget biskt utseende personer sitter som en jury ved et større bord nederst i rommet, ved siden av et banner der sort, gult og grønt omkranser et for meg ukjent emblem som sannsynligvis skal forestille en ibis. På veggen bak dem henger et enormt portrett av en særs stygg person, en dyster mann i sort som kunne vært selve symbolet på århundrenes onde mareritt.

Jeg blir høflig? bedt om å ta plass på en stol foran de tre muntre herrene. Jeg gidder ikke hilse. Trykkende taushet mens jeg blir gransket og vurdert. Ansiktstrekkene deres mildnes ikke vesentlig.

32

«I Allahs, den barmhjertige Forbarmers navn!» Jeg kvekker til da den midterste begynner å messe. «Forkynn i din Herres navn, Han som skapte, som skapte mennesket av en blodklump!

Forkynn, for din Herre er den mest høysinnede, Han som har undervist om bruken av skriverøret, undervist mennesket om hva det ikke visste. Nei, for visst! Mennesket er sannelig overmodig, idet det mener å være seg selv nok …»

Akkurat. Mannen er muslim, det er altså en islamsk fraksjon som holder dette klosteret, han siterer fordundre meg Koranen, sure nr. 96, den om blodklumpen, om jeg ikke husker feil. Jeg sperrer øynene opp. Styggen på veggen er selvfølgelig ingen andre enn den store allmektige ayatollah-en i Teheran. Englegribben. «… en løgnaktig, syndefull lugg. La ham bare tilkalle sine hjelpesmenn, så skal vi tilkalle helvetes voktere!»

Med disse fyndord stanser messingen, og en pekefinger løfter seg mot meg. Mannen til venstre: «Jens Oder Flirum. Vi liker deg ikke!» Dårlig tysk.

Jeg kan ikke annet enn å kremte. Det er gjensidig.

«Men hadde vi visst at det var deg og dine kamerater som lå i kistene, hadde vi ikke drept noen.» Å, nei, jasså.

«Vi liker deg ikke. Men vi trenger deg og din gruppes kunnskap. Vi er nysgjerrige. Hvem skulle dere opprinnelig slutte dere til?»

Jeg tenker kvikt. «Montenegrinerne.» Muslimer.

De tre nikker sakte, og aner jeg et litt mildere drag i ansiktene?

«Akkurat. Men nå er du i varetekt hos den seierrike bevegelsen Syvslektens Stjerne som er blitt lovet dette landet av Profeten. Har du forstått?»

Jeg forholder meg taus.

«Og du skal samarbeide med oss!» Imperativ.

«Da vil jeg ha kartene på bordet. Uten kart, tydelige grenser og ideologisk statement, intet samarbeide. Jeg er ekspert og vet hva jeg har å tilby. Samt en utskrift av datafilen som omhandler min person. Den skal ha omega-stempel, slik at jeg kan være sikker på at den ikke er blitt tuklet med. Dessuten rikelig med papir og skrivesaker.» Jeg kjører rett på.

33

Disse uventede kravene starter en lavmælt diskusjon ved bordet. Hoderysting og gestikulering. Jeg reiser meg fra stolen for å kikke meg nærmere omkring i rommet, men blir brutalt slått på plass igjen med et geværløp.

«Jens Oder Flirum. I ett og alt er du en stor idiot som vi forakter av hele vårt hjerte.» Den midterste fører ordet nå, han som sto for den innledende messingen. «Du har ingen rett til å stille krav. Og de kravene du stiller, vil det ta tid å få ordnet. Vi har ingen tid. Du skal samarbeide uansett, du har ikke noe valg.»

«Dere har ikke hjerne til å bedømme om det dere tror er samarbeide, kan være det stikk motsatte. Dere kan drepe meg, det vil være det enkleste for alle parter, eller stole på meg. Men jeg foretar meg ingenting, absolutt ingenting, før mine krav er innfridd.» Det er bare å stå på.

Igjen lang parlamentering.

«Vi skal se hva vi kan gjøre.» Alle tre reiste seg og ordrer ble bjeffet til vaktene, som griper meg og skyver meg ut av rommet med geværmunningene.

En av de tre roper etter meg: «En avhugd hånd ved den minste mistanke om svik!»

Svik. Et underlig ord.

Idet de lukker meg inn på cellen, setter jeg en fot i døråpningen og stikker en pekefinger opp under haken på den yngste spirrevippen.

«Hils yppersteprestene og fortell dem at jeg har ett krav til som må effektueres omgående: Varme på rommet, eller et varmt rom. Og glem ikke papir og skrivesaker. Masse papir.

Omgående.» Døren smeller i.

Jeg føler meg virkelig fornøyd og kan ikke undertrykke en klukkende latter. Nå er Flirum i farta!

Det er ikke gått mer enn ti minutter før jeg merker en uvanlig lukt og kikker mot døren: Inn under dørsprekken er skjøvet en tykk bunke ark og fire blyanter, samt et bekken med glødende kull. En såkalt «prest». En slik metode til oppvarming ble flittig brukt i middelalderen. Jeg er visselig havnet i middelalderen. Den mørkeste.

Utenfor gittergluggen tegner det til å bli en uvanlig fin dag. Solen er kommet høyt på himmelen, luften er klar og jeg 34

kan se langt ut over horisonten. Jeg mener å kunne skimte noe blått i det fjerne. Havet.

Jeg legger meg på madrassen. Lukker øynene. Det blir smertefullt. Men jeg må skrive. De uvirksomme timene i dette absurde fangenskapet må fylles.

Reiser meg opp igjen. Ser ut.

Men dinosaurene ute på sletten er et miserabelt syn; den ene lekker, etter hva jeg kan se, olje.

12.

Det er ettermiddag og humøret tar seg stadig opp. Morgenens hendelse, møtet med fundamentalistene som holder meg fanget, var virkelig oppmuntrende. Dessuten har en sommerfugl fløyet forbi vinduet mitt, riktignok en migrant, en Cynthia cardui, sannsynligvis klekket i Nord-Afrika for mindre enn en uke siden. Av alle naturens frembrakte skapninger er sommerfuglene de som står mitt hjerte nærmest.

Det har Mino, magikeren, lært meg. I Bibelen, europeernes hellige bok, er ikke sommerfuglene nevnt en eneste gang.

Henrik Ibsen må ha vært kraftig inspirert av Koranen.

Foruten alt det signor og signora Bergamelli har berettet om denne knudrete einerbusken fra islandet i nord, i den tiden de huset ham ved Gardasjøen, står det å lese på en stenplate overfor byen Limone: «Akk o ve! Ve hver en bakvasker og baktaler som samler rikdom og stadig teller over den! H.I.» Direkte sitat fra Koranen. Hvis vi dertil legger familien Bergamellis troverdige vitnesbyrd om Ibsens gjøremål den måneden han hospiterte der i huset, sammen med den pinlige episoden ved åpningen av sjia-moskeen i Roma 23. februar 1884, hvor Ibsen spilte en ganske sjarmerende rolle, er det temmelig innlysende hva som har inspirert mannen til å skrive Bygmester Solness.

Ibsen må ha vært litt av en knekt.

Det varmer godt fra «presten» nå.

35

13.

Det er nå gått snart et døgn siden jeg ble brakt i front av mine husverter, uten at noe har skjedd. Jeg får riktignok mat, vann og varme skjøvet inn under dørsprekken jevnlig, men ellers er det stillhet.

Jeg har heller ikke hørt mer til den vemodige sangen.

Syvslektens Stjerne er altså navnet på fraksjonen som holder meg fanget. En av de mange og særdeles uoversiktlige islamske gruppene som kriger for en bit av Europas jord, og, forbarme meg; gjør det sannsynligvis med like stor rett som de andre. Fundamentalister. Det stygge portrettet over bordet etterlater ingen tvil.

Profetens ord har aldri vært balsam i mine ører. Spesielt ikke etter den praksis det iranske imperiet er bygget på de siste årene. Tanken gjør meg ille til mote.

Jeg hører en tidligere venns stemme som forteller om en ayatollah som spiser sine barn. Som forakter svin, men som selv har griseklover på sine føtter. Som stenker Profetens ord med sin egen urin. Min venn var muslim. Jeg traff ham i et annet fengsel.

Tro meg, jeg som avskyr vold av hele mitt hjerte; jeg ser gjerne denne krigen forflytte seg noen hundre mil sydøstover. Selv om muslimene ikke startet elendigheten.

Sjiat Ali og horen Fatima. Det ekle svinet imam Hussein som de fødte som sønn. Alawittene som i fire hundre år åt kamelpeniser så de fikk Allahs styrke til å denge sine hustruer til blods. «Sannelig skal dere få se helvetspølen», for å sitere deres egen halte Profet.

Hvorfor repeterer jeg dette, hvorfor dukker brokker av gammelt grums opp igjen i erindringen? Det var ikke slik jeg skulle møte Europa. Men det er et bånd, en uløselig streng til fortiden; jeg kjenner dessverre altfor godt fanatismens blodstenkte veier. Og nå vil de altså at jeg skal samarbeide. Tanken er frydefull. De skal få seg en overraskelse de sent vil glemme.

Jeg undres på om det sitter flere fanger sperret inne her i klosteret? Neppe. Etter hva jeg har forstått er det ikke vanlig å ta fanger i denne krigen. Det skaper heft og plunder ved raske forflytninger.

36

I dag har jeg overraskende nok skrevet i flere timer.

Kvinnen som synger. Hun er dansk. Jeg kan ikke hjelpe for at prikkingen i blodet igjen tiltar. Men jeg må ikke tenke.

Ikke på det. Det er så lenge siden. Ikke lytte.

Nå har jeg vært innesperret i dette rommet minst fire døgn, og huden min er blitt blek. Det skulle ha smakt med saften fra en frisk maracuja.

Selv om det har vært krig ute på sletten, trøstesløse slag og kaotiske bataljer, burde det vokse gress der. Men jeg ser ingen grønntoner. De skamferte trærne har ingen blader.

Muligens er det tørken. Muligens kan det ha en årsak som jeg kvier meg for å tenke på. Og er det slik som jeg frykter, så viser det nettopp hvor klarsynte vi var da vi formet detaljene i Planen.

Jeg konsentrerer meg igjen om skrivingen, møysommelig fyller jeg ark etter ark med ord. Mine ord.

Men med jevne mellomrom griper jeg meg i å lytte. Til stadighet legger jeg hodet ned mot sprekken under døren.

Det er sangen jeg venter på.

Snart er det mai. På denne årstiden pleide vinrankene her i distriktet å stå i full blomst. Cabernet og Merlot. Den milde atlanterhavsvinden sammen med det spesielle jordsmonnet gjorde at drueplantene trivdes. Vinen ble av ypperste kvalitet, den ga styrke i lendene og helbred for sinnet.

For alle, bortsett fra herr Nietzsche. I hans aforistiske villnis og lallende vanvidd ble Gascogne-vinen bomben som endelig detonerte og sendte splinter fra hans sinn til alle Europas avkroker. Jeg elsker Nietzsche for én ting, bare én ting: Umwertung aller Werte. Men selvfølgelig etter en helt annen målestokk enn den han predikerte.

Stakkars Europa.

Det er faen fortære og tordne meg ikke det minste synd på dette kontinentet! Det har fått akkurat som fortjent. Planen går ikke ut på å redde stumpene av en forkrøplet kapitalisme eller kristen-ideologi. Den Store Planen har et helt annet siktemål.

Akkurat nå svinger min sinnsstemning mellom stillferdig ettertenksomhet, abrupte assosiasjoner og skummende raseri. Situasjonen får ta skylden for denne labiliteten. Mitt vesen er vanligvis ikke slik.

37

I kisten over Atlanteren nøt jeg duften av en vidunderlig Tupangavo-rose som jeg hadde plukket med meg.

En lang stund finner jeg ro i dette minnet. Jeg skriver vakkert, om vakre ting, og det er ikke diktning! Men jeg skriver ikke jeg. Jeg skriver han. Hvorfor? Er jeg feig? Jeg kjenner at jeg sliter med en konflikt, en uforståelig frykt for noe jeg ikke kan definere. Jeg har aldri skrevet før. Jeg har vært redd papirets kritthvite krav. Er det derfor det murrer i meg? Derfor jeg skriver han? Tør jeg ikke vise at disse ordene er mine?

Er min fortid så mørk?

Nei, jeg tør ikke. Det kan være like greit slik.

En gang, for noen år siden, i den lykkelige tiden ved den store elven, var det en kvinne som sa til meg: «Du er vakker og du er sterk. Men er du ikke bittelitte grann redd for de mørke skyggene der det ikke finnes trær?»

Jeg forsto hva hun mente. Men ingen av oss visste om noe sted det ikke fantes trær. Vi lo. Vi var lykkelige.

14.

Se, slik er det altså! Ikke før har mørket senket seg, før spetakkelet braker løs igjen. Et nytt slag er i ferd med å utkjempes i og rundt klosteret. Det er ikke meg gitt å vite om mine fangevoktere, Syvslektens Stjerne, spiller en offensiv eller defensiv rolle i dette slaget. Målt etter bombedrønn, raketter, sirener, tungt og lett artilleri, hyl og skrik, overgår det langt det jeg var vitne til sist.

Dette virker truende.

Klosterveggene skjelver. Jeg er sikker på at bygningen må ha fått flere fulltreffere. I korridorene ropes og bannes det på flere forskjellige språk. Mine egne rop, med ønske om å få døren åpnet, drukner fullstendig i all larmen.

Sletten er et inferno av ildglimt og eksplosjoner. Jeg aner silhuettene av panserdivisjoner i fremrykning, sikksakk, tilbaketrekning og stillstand: I et stroboskopisk mareritt ser jeg løpende mennesker, liggende mennesker, krypende og stående, jeg hører metall mase seg inn i metall, kjenner luk38

ten av brent gummi, krutt, olje og bensin; det drysser murpuss fra taket over meg, og jeg legger meg like godt under halmmadrassen sammen med arkbunken i tilfelle en blokk skulle løsne.

Det vil ingen ende ta. Nå har kampene vart minst halve natten, og om noen timer er det soloppgang. Brølene fra innsiden av klosteret lyder som en massakre i en løvegård, og optimistisk må den prior være som vil kalle til matutin, dagens første tidebønn, nå.

En vegg, eller taket? rammes av et tyngre prosjektil; det skaker faretruende i muren ved siden av meg. Lukt av brent sten siver inn og jeg nyser.

Omsider later det til at skytingen avtar, men brølene, skrikingen, fortsetter og blir stadig verre. Jeg ante faktisk ikke at menneskestruper kunne utsondre et slikt variert spektrum av høye lyder, men døden farer muligens litt mer stillferdig frem på de breddegrader jeg er blitt vant med.

Jeg våger meg bort til sprinkelgluggen. Den ene jernstangen har løsnet, men det hjelper ikke stort.

En anakronistisk trompetfanfare lyder innimellom spredte skuddsalver og eksplosjoner. Det er fremdeles mørkt. Noen branner lyser opp horisonten, og et større ildskjær kommer inn nordfra, uten at sikten ned til sletten blir bedre. Krigståken driver ram og illeluktende forbi klostermurene. Onde skygger uten øyne og kropp.

Tolv–femten skarpe skudd med noen sekunders intervaller lyder inne fra klosterets midte. Eksekusjoner. Den gamle verdens vakre ritualer holdes i hevd.

Jeg vet ikke om jeg gidder stå her ved gluggen og vente på morgengry. Øynene er såre av kruttrøyk og tretthet. Den gamle «presten» er forlengst utbrent og det er kaldt. Jeg kryper ned på madrassen og legger kinn mot mugg.

Jeg sover alltid med foldede hender.