Page 1


Lars Saabye Christensen

HERMAN


Opprinnelig utgave: © J.W. CAPPELENS Forlag AS, Oslo, 1988 Denne utgaven: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56360-8 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Stian Hole Seriedesign: Stian Hole Omslagsfoto:«Rain trip», model Emil Heidal Haugland, © Bjarte L Haugland Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

En takk til Sissel Solbjørg Bjugn


1 HØST

Herman bøyer hodet bakover og stirrer opp i treet, hvor bladene er gule og røde og allerede sitter ganske løst. Mellom de tynne, svarte greinene ser han himmelen, hvor skyene råkjører i alle retninger. Han blir litt svimmel av å stå sånn, som om det er han som raser avgårde i full fart. Men det er ganske behagelig også, i hvert fall en stund, bare han ikke kræsjer med Monolitten. Han lukker øynene, men da holder han på å tryne, åpner dem fort igjen, og puster lettet ut. Han er fremdeles i Frognerparken, har ikke flyttet seg så mye som en centimeter. Og så ser han at det første bladet ramler; det henger ytterst på en grein og virker ikke særlig solid. Vinden hvirvler det rundt og rundt, så seiler det mot fontenen, som en punktert dompap. Herman løper etter, mens han stirrer på det røde, urolige punktet i lufta. Vinden løfter bladet opp og ned, Herman spurter i sikksakk over singelen og håper han knyttet skolissene med dobbel kjerringknute i morges. Så er det som om bladet, eller vinden, gir opp, det daler trøtt mot bakken, rett foran Herman. Han bråstanser, åpner munnen på vid vegg, tar sats, og fanger bladet med kjeften, perfekt som en sulten maursluker. Og akkurat da merker han at noen spionerer på ham; det er noen som står bak en av statuene, han kan se en rosa ransel som såvidt stikker fram. Han blir stående dønn stille, med bladet i munnen. Det smaker ikke helt prima, 5


men han har kjent verre, for eksempel den stive hinnen på sjokoladepuddingen, snerken i melken, eller ålen som faren hans fisker på brygga. Plutselig er ranselen borte igjen, men han vet at det er noen der fremdeles, bak statuen av den svære damen som har minst seksten unger hengende i håret. Og mens han står slik, og ikke helt vet hva han skal gjøre, svelger han bladet. Og det er ganske merkelig å tenke på at det samme bladet for litt siden hadde hengt på et digert tre, og nå lå det midt nede i magen hans. Kanskje han slapp å spise grønnsaker til middag. Da kommer hun fram fra statuen. Det er Ruby, Ruby i klassen hans. Hun har stått bak statuen hele tiden. Herman vet ikke helt om han liker det noe særlig. Ruby har masse rødt hår, som noen påstår at det er fem fuglereder i. Hun holder hendene på ryggen, som om hun har en svær hemmelighet. Hun ser rart på Herman, med det ene øyet halvveis lukket. – Spiser du blader? spør Ruby. – Av og til. – Du er den eneste jeg kjenner som spiser blader. – Da kjenner du ikke mange, sier Herman og henter ranselen ved benken. Ruby kommer etter og kikker nærmere på ansiktet hans. – Følger du etter meg? spør Herman. Ruby ler høyt og enda flere blader faller fra trærne. – Jeg har matet anden min med gulrot og pølse. Kanskje du blir syk. Du ser allerede syk ut. – Jeg er frisk som en fisk, sier Herman. Det pleier bestefaren hans å si, selv om bestefaren ligger i en himmelseng i fjerde etasje og ikke kan gå. Men det er kanskje derfor han sier akkurat det, frisk som en fisk. – Fisk spiser ikke blader, sier Ruby. – De spiser meitemark. Det er verre. De tar følge over broen. En fyllik har sovnet under Sinnataggen og ser omtrent like forbanna ut. Bassengene på Frognerbadet er tomme og grønne og tiern rekker helt til himmelen. Snart begynner det å regne. Nede på vannet 6


svømmer endene rundt hverandre og har ikke peiling. En svane løfter vingene, men gidder ikke likevel, og bretter dem sammen. Ruby lener seg over rekkverket og peker. – Der er anden min! – Anden din? – Den jeg mater. – Hvordan kan du se forskjell på endene? Ruby snur seg mot Herman, rister på hodet, den digre røde frisyren vipper opp og ned, men det flyr i hvert fall ingen fugler ut av håret hennes. – Sier jeg ikke. Men så legger hun fort til: – Kanskje en annen gang. De går videre mot porten, uten å si noe, men når de står i Kirkeveien, kommer hun enda nærmere og stirrer svært lenge på ansiktet hans. Herman begynner å bli nervøs. – Ser jeg syk ut nå? – Øynene dine er helt grønne! Og nesa di er oransje! Dermed løper hun oppover mot Majorstua. Ved Oscar Mathiesen snur hun seg og vinker, men det ser ikke Herman, han er allerede på vei til Skillebekk. Og nå føler han seg virkelig dårlig. Kanskje han blir syk likevel, kanskje armene hans vokser ut til greiner i stedet og noen finner på å bruke dem til ved når vinteren kommer. Han kjenner bladet der nede i magen, det ligger på skrå og kiler. Armene begynner allerede å bli stive, han må presse dem inntil kroppen. Han ser seg i speilet hos frisøren i Bygdøy allé, og det er et sånt speil hvor han kan se seg i profil også, hvis han bøyer seg fram og vrir skolten. Og nå blir han virkelig redd. Han kjenner seg ikke igjen. Nesa er en kongle, ørene ligner to hakkespetthøl, og håret ligger plantet som lysegrønn mose over panna. Herman pigger av før Tjukka får øye på ham og gjemmer seg i et portrom. Der bestemmer han seg, han stikker fingeren i halsen, akkurat som faren pleier å gjøre noen ganger om søndagene. Herman stikker fingeren så langt ned at han nesten kan pirke på bladet. Og da kommer det opp i full fart, sammen med matpakken og to karameller han fant på veien til skolen. 7


Bladet er ennå rødt og lukter verre enn gymskoene. Et vindkast feier det ut i gata, det triller på høykant langs rennesteinen, og der blir bladet borte mellom sprinklene i en kum. Herman retter seg opp og føler seg allerede bedre. Det var egentlig synd med de karamellene, tenker han og lurer på om han skal spise dem en gang til. Det gjør han, og rusler rolig nedover Gabelsgate. Tre pluss tre pluss tre er en skog, sier Herman høyt. Men hva blir én ganger én? Det må bli en veldig ensom skog. Det begynner å regne. Herman gidder ikke løpe det siste stykket likevel. Og når han svinger inn i gata, slår Panten opp vinduet i første etasje og viser fram ansiktet sitt, som er rustent og magert. Det blir sagt om Panten at han en gang var vaktmester hos Kongen på Drammensveien, men fikk sparken fordi han ble forelsket i en belgisk prinsesse som var på besøk, eller fordi Kongen oppdaget at han egentlig var svensk. Panten er enten veldig høyrøstet eller svært stille. Idag er han mest stille, og det henger sammen med at det er mandag. – Hermansen, hvisker han. Kom hit. Det er såvidt Herman kan høre hva han sier. Han går nærmere. – Kan du pante noen buteljer for meg idag? – Man har ikke tid, hvisker Herman. – Kanskje imorgen. – Imorgen er tyvärr også en dag, mumler Panten og lukker vinduet sakte.


2

Herman står på badet i bar overkropp og vasker seg, sammen med faren. Faren til Herman spiser nemlig aldri uten å vaske seg grundig først, ikke bare på hendene, men alt fra beltet og opp, og særlig under armene. Selv om faren bare skal gomle en enslig brødskive til ønskekonserten, må han ut og skure overkroppen og skifte trøye. Det er litt slitsomt i lengden, men det er ålreit også, å stå sånn sammen med faren i bar overkropp og vise muskler. Hermans overarmer er ennå ikke særlig tess, men de kommer seg nok, hvis han slutter å spise blader. Dessuten henger speilet så høyt at han bare får øye på skalpen, mens faren er så lang at han nesten rekker til taket og må bøye seg når han grer håret med den blanke stålkammen han er så stolt av. Faren til Herman er kranfører. – Har du gjort noe gæærnt idag? spør faren og ser nøye på kammen før han stikker den i baklomma. Herman må tenke seg grundig om. – Ikke som jeg kan huske, sier han. – Kan tenke meg det. For ellers hadde jeg sett det, ikke sant? Faren dunker ham i ryggen og begge flirer. Herman lener hodet bakover og ser opp på faren, og et øyeblikk er det nesten som da han stod under treet i Frognerparken, men det løsner ingen blader fra farens hode. – Har du sett noen engler idag? spør Herman. – Ikke en eneste én idag heller, sukker faren og smører deodorant under begge armene. Etterpå får Herman låne 9


den, det svir grassat, men det må kanskje til når det lukter såpass godt. Og så hører de at moren mister en tallerken i gulvet, og det betyr at middagen er klar. Idag er det mandag, og mandag er det samme som restemat. Det er ikke akkurat Hermans livrett. Han spekulerer alltid på hvor restene egentlig kommer fra, for han kan ikke huske å ha spist noe som ligner på restene hverken lørdagen eller søndagen, og Herman har en guffen mistanke om at det er ålen til faren som er smuglet inn i den mystiske gratengen. Og idag er han dessuten ikke særlig sulten. Da pleier faren alltid å spørre om han er syk, eller om han ikke har lyst til å vokse mer, i det hele tatt fører restemat ganske mye med seg. Herman pirker på tallerkenen, og ute fortsetter det å regne. En skitten due sitter på vinduskarmen og plystrer for seg selv, så flyr den over gata og lander på en grein. Fuglene er heldige som ikke trenger regnfrakk og sydvest, tenker Herman. Men hvis det regner i førti dager, som i Afrika, da måtte de kanskje bruke svømmebelte og snorkel? – Er du syk, Herman? Eller vil du ikke vokse mer? Faren snakker med mat i munnen og forsyner seg for fjerde gang. Det er nok ål i gratengen likevel. – Man har allerede spist, sier Herman. – Allerede spist? Hvor da? spør moren. – I Frognerparken. – Du skal ikke spise mellom måltidene, sier faren. Da vokser du bare i bredden, ikke i høyden. – Det skal ikke gjenta seg, sier Herman og ser ut av vinduet igjen. Duen er borte nå, men regnet er der, loddrett ned fra himmelen. Gud må være ganske god til å svømme, tenker Herman, for ikke å snakke om Jesus, som gikk på vannet i sin ungdom. Herman er stolt av at faren er kranfører. En stund lurte han på å velge den veien selv også, men når han blir svimmel av bare å stå på bakken og kikke opp i et tre, da er det vel lite sannsynlig at han greier å sitte minst ti kilometer til værs og kikke ned og samtidig 10


løfte en svær kabel med kroken og træ den i en synål på Lillestrøm? Moren spar restene fra Hermans tallerken over på sin, moren er alltid den som er mest sulten, men likevel er hun både lav og tynn. Hun jobber i Jacobsens kolonial på hjørnet. Herman liker å gå dit etter skoletid og særlig liker han lukten av kaffemaskinen bak disken. Det er merkelig at noe som smaker så vondt i det hele tatt kan lukte så godt. – Idag var det en kunde som forsøkte å rane kassaapparatet, forteller moren. Han kastet tomater og truet oss med en klase bananer! – Det var vel ikke Panten? spør Herman. – Selvfølgelig var det ikke Panten! Panten finner ikke på slikt. – Hvor mange penger tok han? – Han skled i et bananskall og så flyktet han! Moren må legge kniv og gaffel fra seg mens hun ler. Og når moren ler, sporer togene på Vestbanen av, Nesoddbåten går på grunn og klokken i Rådhustårnet stanser. Faren trekker pusten langsomt og venter til det er stille igjen. – Det er ikke helt sant, mutter, sukker han. – Sant og sant, sier hun. Jacobsen jr. ringte til politiet og meldte væpnet ran. Han trodde tomatene var blod! – Den hovne blæren av en pyse! Han løper til politiet bare han mister en kulepenn. – Han gjør nå sitt beste, da. – Ja. Og det er å telle kulepenner og jåle seg ut. Herman ser fra faren til moren og tenker seg om. – Kanskje det var Gustav Vigeland, sier han. Faren legger fra seg kniven og gaffelen og sukker tungt flere ganger til. Moren bytter tallerken med Herman, og bøyer seg plutselig nærmere, akkurat som Ruby gjorde, og han blir litt nervøs igjen, kanskje han ikke fikk opp hele bladet likevel, kanskje han er i ferd med å bli et tre, uten å vite det. – Imorgen må du klippe deg, sier hun. 11


Herman er lettet. – Det er i orden. – Og du har ikke glemt at du skal besøke bestefar? Herman rister på hodet så luggen spriker til alle kanter og noen hårstrå drysser ned over bordet. – Man er ikke glemsom, sier han. Moren børster bort hårene og ser på Herman igjen. – Tror nesten du må begynne med hårnett, jeg! ler hun. Herman ler også høyt, men ikke like høyt som moren, for det klarer han ikke, mens faren bærer alt av bordet på én gang og mister ikke så mye som en tannpirker i gulvet. Når Herman sier at han må gjøre lekser, slipper han å vaske opp. Derfor pleier han å si det etter middagen. Han går inn på rommet sitt, tar fram arbeidsheftet, og skriver: Frognerparken av Gustav Vigeland. 58 figurer på broen. 4 øglefigurer i granitt. Rosenhaven. Labyrintplassen. Monolittplatået. 8 smijernsporter. Vestplassen. Livshjulet. Han pønsker lenge på den siste setningen. Han er ikke helt sikker, men skriver den likevel: Og man var enige om at det hadde vært en fin dag. Etterpå blir han sittende og se ut av vinduet. Mørket er der allerede. Det er rart at man kan se mørket, tenker Herman. Men globusen lyser, den står i karmen og blir aldri slått av. Han gir den et puff, lukker øynene og stanser den med pekefingeren. Adapazari! Han visker ut den siste setningen og skriver i stedet: Når jeg blir voksen skal jeg bli kranfører eller reise til Adapazari! Før han legger seg hører de på ønskekonserten. Men ingen av dem har bursdag ikveld, så de får ingen hilsener. Herman syns salmene lyder triste, og håper at ingen vil finne på å sende ham Den store hvite flokk når det blir hans tur. Mens Eddie Calvert spiller trompet for en soldat i Bardufoss, går faren ut på badet, og de skjønner at han allerede er sulten igjen. – På tide å sette seil, sier moren og ser opp fra kabalen. Og da må kapteinen være ombord, ikke sant? – Land ho ho! sier Herman og marsjerer ut på badet hvor faren står i bar overkropp og barberer seg. Skjegget 12


hans vokser ut tre ganger om dagen og fem ganger om søndagen. Herman klatrer opp på ryggen hans, men da han kommer til skuldrene og kan se dem begge i speilet, blir han svimmel igjen og glir sakte ned. Faren ler og stikker hodet under springen. Herman bretter tannpastatuben atten ganger og klemmer alt han kan, og en liten hvit klump kommer ut. Det er egentlig rart, at tannpastatuber aldri blir tomme. – Da sier vi godnatt, sier Herman. – Godnatt, gurgler faren. Når han har lagt seg, kommer moren inn og slukker lyset, men globusen får stå på. Så setter hun seg ved sengen og stryker Herman gjennom håret, lugger ham litt, og det er noe Herman liker. Hun pleier å gjøre sånt når håret hans blir for langt og han skal til frisøren. Han bestemmer seg for ikke å klippe mye, da må han snart tilbake til frisøren igjen og moren vil stryke ham gjennom håret, lugge, og le høyt. Hun lukker døren forsiktig, og Herman tenker plutselig på Ruby, alt det røde håret hennes, det er ikke helt umulig at det er fugler i det, kanskje en dompap, eller i hvert fall en kolibri. Og han må tenke på bladet han svelget, det var noe av det merkeligste, han skal tenke seg godt om før han gjør noe lignende. Så hører han vinden utenfor, den synger en rar melodi ikveld, den lusker rundt hjørnene med punkterte trekkspill og tette trompeter. Men han har aldri sett vindens ansikt. Snart hører han moren og faren i stuen, de har heldigvis ansikt. Herman tenker at det er synd på tiden som alle vil ta og noen ganger attpåtil slå ihjel. Siden drømmer han mye han ikke husker. Det er egentlig litt ergerlig.


3

Herman har regnet ut at det er åtte hundre og to og førti skritt til skolen. Men det er når han går alene, og ikke i blinde og uten sydvest. Når han tar følge med faren opp til Drammensveien, bruker han bare åtte hundre og seksten skritt, for faren har så ualminnelig høye bein, og Herman må lange ut det han er god for hvis han skal henge på. Moren pleier å stå i vinduet og vinke til dem med begge armene, for Jacobsens kolonial åpner ikke før ni. Og når de har kommet et stykke opp i gata, hører de at hun roper, og så slenger hun ut matpakken, som Herman alltid glemmer. Og moren til Herman er ganske god til å kaste; en gang kastet hun matpakken etter ham da han var kommet helt til Bygdøy allé, og det er intet mindre enn ett hundre og åtte og tredve skritt dit, og Herman behøvde bare å vippe opp lokket på ranselen, og der landet to med geitost og to med servelat rett mellom pennalet og naturfagboken. De stanser på hjørnet ved Jacobsen; faren skal ned Munkedamsveien, til byggeplassen i Vika. Herman skal rett fram. Faren lener seg over ham og pusten hans lukter sigarett og kaffe. – En dag skal du bli med opp i krana, sier han. Herman ser en annen vei. – Joa. Kan kanskje se helt til Amerika der oppe? – Amerika! Enda lenger! Jeg kan se så langt at jeg får øye på min egen rygg! – Det var svært, sier Herman. 14


– Det er ikke sant, sier faren stille. Jeg kan se til Nesodden. Man skal ikke juge og finne på ting, vel? – Helst ikke. Faren retter seg plutselig opp, graver i baklomma og trekker fram stålkammen. – Den er din nå, sier han høytidelig. Bruk den pent. Herman tar forsiktig imot kammen, den skinner i hånden og er tung og god å holde i. – Men hva skal du gre deg med? spør han. – Jeg stikker bare hodet ut av krana og vinden er min kam, sier faren, og så skritter han durabelig bortover Munkedamsveien og blir vekk bak en flokk duer som plutselig letter. Utenfor Røde Kors står en ambulanse med digre speil på hver side. Herman bøyer seg ned og ser ansiktet sitt, og nå er det nesten like merkelig igjen, som om hele trynet hans bare er én svær nese, men den ligner i hvert fall ikke på en kongle lenger. Han drar kammen gjennom håret, den skraper mot hodebunnen, og det gjør ganske vondt, men det er kanskje meningen, at det må gjøre vondt hvis man skal bli stilig i sveisen. Men plutselig oppdager Herman at det ligger noen inni ambulansen; en eldgammel mann med øyne av glass som ikke blunker i det hele tatt, munnen er bare et åpent hull uten tenner og huden er blå og stram som en skøytetrikot. Herman skvetter unna og løper et stykke oppover gata og må tenke på bestefaren i himmelsengen. Og nå har han kommet helt ut av tellingen, så da kan han like gjerne gå i blinde. Rekorden hans er seks og tjue skritt, men den ble satt midt ute på et jorde forrige sommer. Han lukker øynene og teller inni seg. Åtte. Dette går bra. Femten. Dette går fremdeles meget bra. Men når han kommer til to og tjue er det full stopp. Han treffer noe mykt som skriker. Herman åpner øynene og stirrer rett inn i øynene til en rev. Lengre oppe er det noen med blått hår som snakker. – Men så se deg for, da, din rakkerunge! Herman ser i motsatt retning og føler seg fram med hendene. 15


– Jeg er ingen rakkerunge. Jeg er blind og har gått meg vill. Herman vakler ut i Bygdøy allé, med begge armene foran seg. Tre biler bråbremser, og en buss holder på å parkere inni Møllhausens konditori. Herman spurter rundt hjørnet ved Langbrecke og langt unna hører han at det allerede ringer inn. Skolegården er helt blåst, som om inngangsdørene er svære støvsugere, det er ikke en matpakke igjen. Herman sniker seg langs gjerdet og lurer på hva han skal si denne gangen. Og alt er veldig stille. Kanskje alle mann er døde og han får fri, tenker Herman. Men da han kommer inn i korridoren, hører han salmesangen fra klasserommene, og det er nesten skummelt, i alle fall er det svært trist, nesten enda tristere enn ønskekonserten når de over hundre far en hilsen på veien. Han henger peau de pêche-jakka på knaggen, venter til de er ferdige med å synge, så banker han på og åpner døren før læreren får svart. Tønne står bak kateteret og stirrer på ham, han har allerede pannen full av kritt og holder pekestokken som en kårde. Ved vindusrekka sitter Ruby, det ser ut som om hun er like ved å le seg ihjel. Tønne tar et skritt mot ham, og Tønne er svær, den største læreren på skolen, han er like bred som han er høy, og han er ganske høy. Det går et rykte om at han har holdt en sjuendeklassing førti minutter etter øret ut av vinduet i øverste etasje, men det var visst før krigen. – Og hva har du for slags unnskyldning idag, Herman Fulkt? Han kan ikke si at han plutselig ble blind og gikk seg vill i Gamlebyen, for det har han sagt før. – Jeg måtte redde en gammel dame som ble overfalt av en rev, sier Herman. Tønne kommer enda nærmere, han holder pekestokken med begge hender nå, det er visst like før den brekker. Nevene hans er svære som blomkål. Herman lurer på hva 16


den fyren hadde gjort, som måtte henge etter øret ut av vinduet. Han begynner å få litt løs mage. – En rev, ja. Og hvor var det denne reven dukket opp? – Den dukket opp nøyaktig i Bygdøy allé. – Jaså. I Bygdøy allé. Kanskje du kan fortelle oss hvordan du nedkjempet dette udyret? Latteren sprer seg langsomt i klassen, fra pult til pult. Ruby klarer nesten ikke å holde seg nå. Det er noe Herman alltid har lurt på, om latteren egentlig er en sykdom, for moren pleier alltid å si at latteren smitter. – Da jeg grep inn, var reven allerede død. Den hang rundt halsen til damen og var forgiftet. Kan jeg få gå på do? Nå har latteren smittet alle, de sitter med store åpninger i ansiktene som det kommer forskjellige lyder ut av. Noen er så syke at de må hamre i pultlokket. Men Tønne er fremdeles frisk. Han får åtte vannrette rynker i pannen og krittet drysser nedover kinnene. – Sett deg, sier han trett. Hvis du greier å holde deg så lenge. – Det går nok bra, sier Herman. Det ringer snart ut likevel. Tønne får tre rynker ekstra, og Herman skynder seg bort til vindusrekka. Der har han utsikt til kirken, og han har alltid lurt på hva som er høyest, spiret med den gyldne kobberspissen, eller heisekranen til faren. Han tipper heisekranen, hvordan skulle man ellers greid å bygge spiret? To pulter foran ham sitter Ruby, og når lyset utenfra skinner på håret hennes, er det som om det brenner, akkurat som når solen treffer kobberspiret og hele tårnet gløder. Men idag er det så overskyet at selv fuglene må stå i kø. Håret til Ruby er like fint for det. Herman liker at hun sitter foran ham. Da er det verre med de som sitter bakerst, Glenn, Bjørnar og Karsten. De har allerede jult opp en sjuendeklassing, tettet igjen dassen og røkt en halv tipakning Cooley. Det er ikke helt trygt å ha dem bak seg, når man ikke har øyne i nakken. Plutselig snur Ruby seg mot ham og stikker ut tungen. Den ligner nesten på et 17


rødt blad. Herman må le høyt. Tønne har ham allerede i kikkerten, løfter pekestokken, skyter underleppen fram og blåser kritt av nesen. – Til tavlen! Herman går sakte mellom pultene. Han lurer på hva Tønne skal spørre om idag; hvor høy Monolitten er, hvor mange mager kua har og hva de er gode for, eller om granens vei fra skogen til møbel. Herman kjenner at han blir mindre og mindre, snart rekker han ikke til sine egne knær, og når han er framme ved kateteret er han så liten at han kan speile seg i Tønnes høyre sko, og han kommer på at idag skal han klippe seg. Herman får et kritt i hånden, det er svært som en tømmerstokk, og hvordan skal han rekke opp til tavlen? Det lukter ikke helt godt der nede ved Tønnes føtter. Kanskje han må tegne Afrika, eller hele Eidsvoldsbygningen med flagget til topps, eller kanskje han må henge ut av vinduet etter venstre øre? Det er i alle fall bra de har klasserom i første etasje. – Skriv en i med prikk over! sier Tønne. Nå hadde han flaks. Herman vokser straks minst en meter, treffer tavlen med krittet, tegner en strøken i og skrur inn en solid prikk. – Og hva er dette? – En i med prikk over, sier Herman fornøyd. – Lyver du? Herman blir svært forvirret, ser fra tavlen til læreren og tilbake igjen. Tønne bøyer seg over ham som et forspist spørsmålstegn. – Jeg ba deg skrive en i med prikk over. Husker du det? – Man er ikke glemsom. – Er du frekk! – Jeg er Herman Fulkt. Tønne gir liksom opp, tar krittet fra ham og lener seg tungt mot tavlen hvor han tegner enda en prikk over i’en. – Når jeg ber dere skrive en i med prikk over, skal det være to prikker over! Glem aldri det! 18


– Skal bli. Herman rusler ned til pulten, men før han kommer så langt har Ruby stukket en lapp i hånden hans. Han bretter den forsiktig ut når han har satt seg, og leser på skrå: «Liker du rødt hår? Hilsen Ruby.» Det ringer ut når han skal skrive et brev tilbake og da er det for seint. Ruby skal ha håndarbeid og Herman skal ha pappsløyd nede i kjelleren. Han får heller sende flypost imorgen, eller kanskje en brevdue, hvis han klarer å fange en på Olaf Bulls plass. Det lukter så sterkt av lim på pappsløyden at Herman nesten blir svimmel. Limet står i svære spann ved radiatoren og ligner råtten gele. Herman er i gang med å lage et herbarium, og han gleder seg allerede til våren, da skal han ut på Bygdøy og fange hvitveis, og på Nesodden finner han kanskje blåklokker og forglemmegei. Pappen har ennå ikke dukket opp, han kommer alltid for seint til timene, han sitter sikkert i garderoben og smisker med vaskekona. Plutselig står Glenn, Bjørnar og Karsten rundt ham. – Hvorfor ha’kke du håndarbeid med jentene? spør Glenn. Herman prøver å løfte blikket, men det er så ualminnelig tungt, han må minst ha heisekran for å ta det opp. – Så kunne du hekle grytekluter og tørke deg i rompa! fortsetter Karsten. – Hva stod det på den lappen? spør Bjørnar. – Hvilken lapp? Herman er ikke særlig skarp til å juge sånn. Det er akkurat som om underleppen detter ned og blir diger som et bærenett. – Lappen fra Ruby, din sinke! – Har ikke tatt noen lapp av Ruby. Underleppen blir større og større, han må snart bruke krykker for å holde den på plass. – Ikke bløff, sier Glenn og kommer nærmere. Glenn har 19


lugg i pannen og tannregulering og påstår at han kan tygge glass. – Lapp? Å, den lappen, ja. Handleliste for muttern. Nå er leppen svær som et badekar, det er nesten umulig å holde hodet på plass. – Vi ransaker! roper Karsten. I løpet av null komma null er samtlige lommer vrengt. Bjørnar holder opp stålkammen, Karsten vifter med en femmer og Glenn har funnet lappen. – «Liker du rødt hår? Hilsen Ruby», hyler han, og det er like før reguleringen spretter ut. Og så er den latteren der igjen, alle er smittet, og de er syke en lang stund, og Pappen har ennå ikke kommet. Den latteren er verre enn meslinger og vannkopper samtidig, tenker Herman. Men plutselig er alle like friske igjen. Glenn holder hardt i armen hans. – Liker du rødt hår, Herman? Herman ser ned på skoene sine og puster tungt. Bjørnar stikker stålkammen som en pistol mellom øynene hans. – Liker du rødt hår! – Verste jeg vet, sier Herman, og underleppen sleper langs gulvet og det klatrer gufne dyr inn i munnen hans som han ikke klarer å spytte ut. – Si at Ruby er stygg! – Ruby er stygg. – Si at Ruby har fuglerede i høysåta! Herman fingrer med herbariet som ennå ikke er ferdig og det klør inni hodet. – Ruby har fuglerede i høysåta. Glenn slipper taket i Herman, og Karsten stiller seg bak ham. – Nå skal du dø! – Nå skal jeg dø, gjentar Herman. – Hva er ditt siste ønske? – Få tilbake kammen. Bjørnar gliser og legger stålkammen i herbariet. Karsten holder vakt ved døren, og Glenn putter en pappbit opp 20


under genseren til Herman. Og så stikker Bjørnar en kniv inn, slik at den blir stående i brystet. – Han kommer! hvisker Karsten. – Legg deg ned! Du er død! Herman legger seg ned mellom benkene og lukker øynene. Like etter står Pappen der. Pappen er tynn som en rabarbra, og har digre gjennomsiktige ører. Når det blåser må han surre dem fast med en syltetøystrikk for ikke å bli tatt av vinden. Han blir stående og se seg om, forundret, for alle er helt stille, og det er ikke Pappen akkurat vant til. Så tar han øye på Herman. Pappen må holde seg fast i dørkarmen, så stormer han gjennom rommet, velter to limspann, vifter med armene og skriker. Han faller ned ved siden av Herman, skal til å trekke ut kniven, men tør ikke røre den. Herman ligger helt stille og kjenner at det lukter parfyme av Pappen, eller kanskje det bare er limet. – Hva har skjedd! hyler Pappen. Ingen svarer. Pappen bøyer seg over ham igjen, og Herman tar lyst til å nyse, men det er kanskje ikke helt smart å nyse når man har en kniv i hjertet. – Herman, hører du meg? Dette er Fredrik Juell Johansen, hører du meg, Herman? Herman hører ham meget godt, men vet ikke helt om han skal svare. Det er kanskje best å vente litt, til Pappen blir roligere. – Hent sykesøster! skriker han. Hent sykesøster! Men ingen rører seg og ingen sier noe. Pappen tar Hermans hånd og legger det digre øret inntil munnen hans. Det kiler. – Herman … Herman … ikke rør deg … hjelpen er snart underveis … du lever … ta det med ro … Herman … hvordan har du det …? Herman åpner øynene og ser rett inn i Pappens øre, det ligner innsiden av et digert blåskjell. – Takk, man har det bra. Pappens ansikt tetner, han ser seg forvirret omkring, mens alle stirrer en annen vei og begynner å plystre Broen 21


over Kwai. Herman reiser seg sakte og går bort til benken sin, trekker ut kniven og pappbiten faller ned på gulvet. Da er det ingen som greier å plystre rent. Latteren renner ut av ansiktene og får veggene til å bule. Men plutselig er det ingen som ler lenger, for de kan høre en annen lyd, som skremmer dem, som forvirrer dem. Pappen ligger på kne på gulvet, og han griner, han prøver ikke å skjule det, hendene henger loddrett langs den støvete frakken, og han griner. På veien hjem har Herman nesten glemt at han skal til frisøren. Han har mest lyst til å ta danskebåten til Australia, eller i hvert fall Frognertrikken helt til Disen. I Skovveien ser han damen som nesten ikke kan gå, fordi hun har maur i beina. Han har hørt om folk med lopper i blodet, men dette må være verre. Hun bruker to krykker og bikker avgårde mens hele kroppen rister. Herman lurer på hvordan maurene klarte å komme seg inn i beina hennes. Kanskje hun kom til å svelge dem ved et uhell? Hun ser veldig trist ut, og Herman pleier å skifte fortau når han møter henne. I Bygdøy allé dundrer kastanjene i asfalten, og han samler sammen en ladning og legger dem i ranselen. De kan være bra å ha, særlig til vinteren. Så går han inn til frisøren. Det er egentlig ganske fint å være hos Tjukken. Tjukken har alltid vått hår og en smal, sort bart. Det beste er når han trår på pedalen og stolen blir høyere og høyere; det er nok det nærmeste Herman kommer kranfører. Og det er fint å se på kammene som står i blått vann, og reklameplakatene for Bryl og Cheseline, med bilder av kjærester som har bølger i håret og gode ansikter. – Og hvordan vil du ha det idag? spør Tjukken når han har tråkket ferdig og allerede må tørke svetten. – Jeg tenker jeg vil ha det som broren min. – Og hvordan har broren din det? – Har ikke noen bror! Begge ler lenge og Tjukken sliper en saks, fletter fingrene 22


inn i Hermans hår og begynner å klippe mens han synger en kjent melodi fra ønskekonserten, men det er heldigvis ikke en salme. Det er ganske rart å se i speilet, for på veggen bak ham er det også speil, det er der damene sitter med astronauthjelmer. Herman kan se seg selv i barberstolen i hundrevis av rom som blir mindre og mindre og forsvinner i et punkt som ikke er større enn en flue. Det er merkelige greier hos frisøren, fotstøtte har han også og kreppapir i halsen som stikker og en svær smekke som snart er dekket av lyse hår. Kanskje han skulle bli barberer? Heller det enn pappsløydlærer. Plutselig stanser Tjukken å klippe. Herman bøyer hodet bakover og ser opp i neseborene hans, og det må minst være plass til åtte kastanjer i hver av dem. Tjukken dytter hodet hans på plass, tar noen raske tak med saksen, men så blir han stående igjen og se ned i Hermans hodebunn. Herman lurer ofte på hvem som klipper Tjukkens hår, eller hvem som trekker tannlegens tenner og hvem som skjærer ut doktorens blindtarm. Men det er merkelig så lenge Tjukken står der og stirrer. Herman begynner å bli engstelig. Kanskje han har klippet så mye at han kan se tankene? Det hadde ikke vært helt bra. Endelig retter Tjukken seg opp, fisker fram en våt kam og sprer håret i en vannrett skill. – Skal vi si det er bra slik, Herman? – Jeg tror vi sier det er bra slik. – Kan du si til moren din at jeg gjerne vil snakke litt med henne? – Hun har nettopp tatt perment. – Det heter permanent, Herman. Jeg vil snakke med henne likevel. – Det er i orden, Tjukken. Og så kommer nesten det aller fineste, når han børster bort hårene fra nakken med den myke børsten som er laget av lamahaler fra indre Peru. Herman får igjen to kroner på femmern, putter pengene 23


i lomma og går ut. Vinden er kald mot den glatte sveisen. Og plutselig ramler en kastanje rakt ned i skolten hans, den sitter nesten fast, han må riste den løs og kjenner bløte hår sveive forbi ansiktet. Da tar han liksågodt fram stålkammen, stiller seg foran det tredelte speilet i vinduet og grer sveisen på plass igjen. I det samme kommer Tjukkens ansikt til syne, han kikker fram bak speilet og ser ut på Herman, og Tjukken har en sånn trist farge i øynene, nesten like trist som Damen med maurene. Han trenger nok en oppmuntring, så Herman holder fram kammen så Tjukken kan se den på nært hold, for han er ganske nysgjerrig også. Tjukken prøver å smile, men det går ikke helt bra. Herman stikker kammen i baklomma og sprinter over Bygdøy allé. I Jacobsens kolonial står moren bak disken, og hun ser helt annerledes ut enn hjemme. Hun har hvitt forkle på seg, og over håret har hun et nett som ligner spindelvev. Ved kassaapparatet sitter Jacobsen jr. selv, som alle sier ligner en kjent filmstjerne fra Amerika. Han har mørkt hår bakover og smilehull på haken, men smiler nesten aldri, bare når det er store summer om å gjøre. Og han har opptil flere kulepenner i brystlommen. Herman må først bort til kaffemaskinen; han lukker øynene mens han snuser inn det han kan. Hvis han kunne huske drømmene sine, ville de helt sikkert lukte sånn. Moren står ved siden av ham og har en blyant bak øret. – Nå er du fin på håret, sier hun. – Takk som byr. Jacobsen jr. slår inn en sum på kassaapparatet, kremter høyt og ser seg omkring. Han må minst ha solgt en kilo kjøttdeig nå, eller kanskje en kotelett. Når noen bare kjøper flatbrød og salt på maten, kremter han ikke i det hele tatt. For ikke å snakke om flaskepant, da forlater han butikken og går ut på bakrommet hvor det er radio og utenlandske blader. – Har dere blitt angrepet idag? spør Herman. 24


– Idag var det bare en hund som tisset på kålhodene. Vi må selge dem til halv pris. – Hva skal vi ha til middag? – Puskefidding og topeter. – Med sjokoladesaus? – Selvsagt! Du har ikke glemt bestefar? – Bestefar er ikke glemt. Moren setter fram en pappeske på disken, og Herman vet nøyaktig hva som er i den: Seks grønne epler, åtte gulrøtter, fem fiskekaker, en flaske melk og to plater kokesjokolade. Bestefar er frisk som en fisk. – Tjukken vil snakke med deg. – Snakke med meg? Hvorfor det? – Han vil klippe på pergamenten din. – Nå tuller du igjen, Herman. – Tuller slett ikke. Tjukken vil snakke med deg. Moren plasserer esken i armene hans og skyver ham mot døren. Akkurat da kommer Panten inn, og Jacobsen jr. reiser seg og forsvinner ut på bakrommet. Panten har to bærenett fulle med tomflasker, og han skjelver sånn at det lyder som et janitsjarorkester tre uker før søttende mai. – Har du også maur i beina? spør Herman. Pantens knær svikter med det samme, han synker ned på gulvet og blir liggende i en haug av flasker. Det er ualminnelig så rart folk oppfører seg idag, tenker Herman, og skynder seg ut. Han kan høre at Panten roper der inne. – Jag har inte maur i bena! Jag har inte maur i bena! Ta dom bort! Ta dom bort! Og morens stemme: – Selvsagt ikke, Frantsén. Nå teller vi flaskene og regner ut hvor mye det blir idag. Det er heldigvis ikke så langt til bestefaren; over trikkeskinnene, forbi pølseboden og nesten ned til jernbanen. Men bestefaren bor i fjerde etasje, og det er mange trapper å gå når man nesten er uten bein. Herman har bestemt seg for å kjøpe en heis til bestefaren når han får råd en dag. 25


I øverste etasje står døren alltid åpen, og Herman går inn. Først er det en trang entré, hvor det henger fotografier på veggen. Ett av bildene forestiller moren og faren til Herman ombord i en båt som er like ved å kantre. De var mye yngre den gangen, og Herman vet ikke helt om han liker det bildet. Et annet fotografi er av ham selv. Han sitter midt i en svær, ekkel badering og skriker, og hodet hans er blankt som en blå ballong. Han kan ikke huske at han har sett sånn ut, sannsynligvis er det en forveksling. I det neste rommet ligger bestefaren, i en himmelseng med rødt tak. Det har han gjort siden bestemoren døde. Hun døde før Herman ble født. Beina til bestefar er tynne som blyanter, og de har allerede tatt sine siste skritt, som moren pleier å si om lørdagene. Men han ligger i alle fall ganske godt. Det lukter ikke helt prima hos bestefaren. Herman åpner vinduet, så setter han matvarene på nattbordet, som også er et dagbord. Det første bestefaren gjør er å drikke melk, rett fra flasken. Herman går ut på badet og tømmer potten. Når han kommer tilbake har bestefaren allerede spist fire fiskekaker og virker fornøyd. Og i hjørnet tikker den gamle gulvklokken akkurat som før. – Har vi tid til å snakke sammen idag? hvisker han og legger den rare hånden sin på Hermans arm. – Jeg har en stek i ovnen. Det pleier moren å si når selgere og mormonere kommer på døren. Bestefaren humrer lenge. En sånn himmelseng er ganske fin; kanskje man husker alle drømmene sine der. – Hva har du gjort idag, Herman? – Idag har jeg jugd. Flere ganger. – Det var ikke helt bra. Men imorgen sier du sannheten. – Vet ikke helt om jeg er sterk nok til det. – Kom ikke med unnskyldninger. – Unnskyld. – Hvorfor jugde du? – Glenn og Karsten og Bjørnar tvang meg. De stakk en kniv i hjertet mitt så jeg ble liggende død på gulvet. 26


– Det forandrer saken, sier bestefaren. Jeg husker også at jeg løy en gang. Det var i Tyrkia under krigen. De trakk ut åtte negler og da snakker jeg. Det gjelds ikke. Bestefaren er helt skallet, bortsett fra tre hår ved hvert øre. Det er ikke mye å skryte av. Og de er like ved å falle av de også. Skallen er knudrete som en gråstein og har nesten samme farge. Men han kan ikke se bestefarens tanker, og det er Herman glad for. Han lurer ofte på om han også er sånn under håret. Det er ikke greit å vite. Bestefaren er sannsynligvis den eldste i verden. Det er egentlig rare greier, at både nyfødte og oldinger nesten ikke har hår. – Har jeg fortalt om den gangen jeg ramlet ned fra stigen med et malingsspann i hver hånd? – Det har du. – Den ene fargen var blå og den andre var gul. Jeg kan sant å si ikke huske hva jeg skulle male. – Du skulle male vinduskarmene i annen etasje på Nesodden. – Heldigvis var det gress der jeg falt. Men jeg fikk all malingen over meg og ble selvfølgelig grønn. Dette var ved St. Hanstider og de fant meg ikke før i slutten av august. Vil du ha den siste fiskekaken? – Jeg skal helst ikke spise mellom måltidene. – Da tar jeg den. Men ellers var jeg frisk som en fisk. Hva ser du på, Herman? – Hodet ditt. Hvorfor har du ikke hår? – Fordi jeg snart skal dø. Det er akkurat som høsten, det. Bladene faller. – Blir du vinter til slutt, da? – Ja. En lang, lang vinter. Når Herman kommer hjem, hører han at moren mister to tallerkener i gulvet, og det er utenom det vanlige. Faren står i baderomsdøren med håndkleet over skulderen og stirrer på ham, som om de aldri har sett hverandre før. – Heisan, Herman, sier faren endelig, men stemmen er 27


annerledes, som om han snakker rett ned i en tom blomsterpotte. Herman skjønner det nå; faren har selvfølgelig sett alt oppe fra krana, at han jugde svart på Ruby. – Det var ikke meningen, mumler han. – Hva var ikke meningen? spør faren stille. – Du så meg, ikke sant? Faren må tenke seg grundig om, pakker skolten inn i håndkleet. Så kikker han fram igjen. – Har ikke sett deg i hele dag. Det var for mange skyer. Men jeg hjalp et fly som skulle ned på Fornebo. Han kaster håndkleet over til Herman. – Det er ikke helt sant, fortsetter faren. Jeg så ikke et fly, engang. Bare en fugl. Ga den en brødbit. Moren kommer til syne med trette øyne og sot i ansiktet. – Du kan slippe å vaske deg. Middagen er klar. – Men du må vaske deg, ler Herman og slenger håndkleet til moren. Fiskepuddingen er ganske svidd og potetene er nesten mos. Herman angrer på at han ikke spiste mellom måltidene hos bestefaren. Heller ikke moren er særlig sulten, hun forteller i ett sett om Panten som påstod at ølflaskene var fulle av maur og Jacobsen jr. som fikk besøk av en dame med bred hatt og langt skjørt. – Er du syk, mor? spør Herman. Hun snur seg fort mot ham og ser underlig ut. – Syk? Hvorfor spør du om det? – Du spiser så lite. – Hun slanker seg igjen, sier faren. Moren ser opp, forsyner seg med en brent puddingskive og snakker med den i munnen. – Du syns kanskje jeg er for tykk? – Jeg kan løfte deg med én finger, skryter faren, men gjør det heldigvis ikke der. – Kanskje du kan heise bestefar ned på bakken med krana, foreslår Herman. – Det er nok en idé. Men det må planlegges nøye. 28

Profile for Cappelen Damm AS

Herman av Lars Saabye Christensen  

På skolen er Ruby med det store røde håret, som noen påstår at det er fem fuglereder i. Hjemme er moren til Herman som arbeider i Jacobsens...

Herman av Lars Saabye Christensen  

På skolen er Ruby med det store røde håret, som noen påstår at det er fem fuglereder i. Hjemme er moren til Herman som arbeider i Jacobsens...