__MAIN_TEXT__

Page 1


Mary Higgins Clark

Hemmeligheter fra fortiden Oversatt av Elsa Frogner


Mary Higgins Clark Originalens tittel: The lost Years Oversatt av Elsa Frogner Copyright © 2012 by Mary Higgins Clark Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB. First published by Simon & Schuster, Inc. All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-38218-6 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: iStockPhoto Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til minne om min kjære svoger og venn, Kenneth John Clark elsket ektemann, far, bestefar og oldefar og «The Unc» for alle hans hengivne nieser og nevøer Vi elsket deg så høyt Hvil i fred


Prolog År 1474 f.Kr. I den dempede stillheten mens skygger falt over murene i den evige staden Roma, gikk en eldre munk med bøyde skuldre taust og beskjedent inn i Biblioteca Secreta – Det hemmelige biblioteket – et av de fire rommene som utgjorde Vatikanets bibliotek. Biblioteket inneholdt til sammen 2527 manuskripter skrevet på latin, gresk og hebraisk. Noen av dem kunne leses av utenforstående under streng overvåkning. Andre ikke. Det mest kontroversielle av manuskriptene var det som var kjent som både Josef av Arimatea-pergamentet og Vatikanbrevet. Apostelen Peter hadde brakt brevet til Roma, og mange trodde at det var det eneste brevet som noen gang var skrevet av Kristus. Det var et enkelt brev, som takket for den vennligheten Josef hadde vist ham helt fra første gang han hadde hørt ham preke i tempelet i Jerusalem. Gutten hadde bare vært tolv år den gangen, og Josef hadde trodd at han var den etterlengtede Messias. Da sønnen til kong Herodes hadde oppdaget at dette usedvanlig kloke og lærde barnet var født i Betlehem, ga han ordre om at unge Kristus skulle tas av dage. Dette 7


kom Josef for øre, og han hadde ilt av sted til Nasaret og fått tillatelse av guttens foreldre til å føre ham til Egypt, slik at sønnen deres kunne leve i trygghet og studere ved tempelet Leontopolis i nærheten av Nilen. De neste 18 årene i livet til Jesus Kristus er tapt for historien. Mot slutten av sin levetid, da han forutså at den siste gaven Josef kunne tilby ham, var et hvilested i Josefs eget gravkammer, hadde Kristus skrevet et brev der han uttrykte sin takknemlighet overfor den trofaste vennen. I tidens løp hadde enkelte paver trodd at brevet var ekte. Andre hadde ikke gjort det. Vatikanets bibliotekar hadde fått vite at den nåværende paven, Sixtus IV, vurderte å få brevet tilintetgjort. Assisterende bibliotekar hadde ventet på munken inne i Biblioteca Secreta. Øynene hans var fulle av uro da han rakte ham pergamentet. «Jeg gjør dette etter påbud av Hans eminense kardinal del Portego,» sa han. «Det hellige brevet må ikke bli ødelagt. Gjem det godt i klosteret, og la ikke noen få kjennskap til innholdet.» Munken tok imot brevet, og kysset det ærbødig før han deretter gjemte det oppunder ermet på sin vide kappe. Brevet til Josef av Arimatea dukket ikke opp igjen før mer enn 500 år senere, når denne historien begynner.


1 I dag skal min far begraves. Han ble myrdet. Dette var den første tanken 28 år gamle Mariah Lyons fikk da hun våknet fra en urolig søvn i hjemmet i Mahwah, der hun hadde vokst opp. Byen lå inn mot Ramapofjellene i det nordlige New Jersey. Hun blunket vekk tårer som fylte øynene, satte seg langsomt opp, lot føttene gli ned på gulvet og så seg omkring i rommet. Da hun fylte 16 år, hadde hun som fødselsdagspresang fått lov til å pusse opp rommet sitt, og hun hadde valgt røde vegger. Til sengeteppe, puter og gardiner hadde hun bestemt seg for et muntert mønster i rødt og hvitt. I den store, komfortable stolen i hjørnet hadde hun alltid pleid å sitte når hun gjorde lekser, ikke ved skrivebordet. Øynene falt på hyllen faren hadde snekret over kommoden, der trofeene fra skoletidens fotball- og basketballmesterskap hadde fått plass. Han var så stolt av meg, tenkte hun sørgmodig. Han ville at jeg skulle pusse opp rommet igjen da jeg var ferdig med college, men jeg ønsket ikke å forandre det. For meg spiller det ingen rolle at det fortsatt ser ut som rommet til en tenåring. Hun prøvde å si til seg selv at frem til i dag hadde hun vært et av disse heldige menneskene som til nå bare hadde hatt ett dødsfall i nær familie, og det var da hun som 159


åring hadde mistet sin 86 år gamle bestemor, som hadde sovet seg inn i døden. Jeg var veldig glad i bestemor, men jeg var også svært takknemlig for at hun ble spart for en god del uverdighet, tenkte hun. Helsen holdt på å svikte, og hun hatet å være avhengig av andre. Mariah reiste seg, strakte seg etter morgenkåpen som lå ved fotenden av sengen, tok den på og strammet beltet om den smale midjen. Men dette er annerledes, tenkte hun. Min far døde ingen naturlig død. Han ble skutt mens han satt og leste ved skrivebordet på arbeidsrommet nedenunder. Hun ble tørr i munnen da hun enda en gang stilte seg det spørsmålet som hadde plaget henne igjen og igjen. Var mor i rommet da det hendte? Eller kom hun inn etter at hun hørte lyden av skuddet? Og er det noen mulighet for at det var mor som gjorde det? Kjære Gud, ikke la det vise seg å være slik. Hun gikk bort til toalettbordet og så seg i speilet. Jeg er så blek, tenkte hun og begynte å børste det skulderlange, svarte håret. Øynene var hovne etter alle tårene de siste dagene. En upassende tanke for gjennom henne: Jeg er glad for at jeg har pappas mørkeblå øyne. Jeg er glad jeg er høy som han. Du verden som det kom til nytte da jeg spilte basketball. «Det er ufattelig at han er borte,» hvisket hun og mintes 70-årsdagen hans for tre uker siden. Hendelsene de fire siste dagene seilte gjennom henne igjen. Mandag kveld hadde hun sittet på kontoret for å utarbeide en investeringsplan for en ny klient. Da hun kom hjem til leiligheten i Greenwich Village klokken åtte om kvelden, hadde hun som vanlig ringt faren. Far hørtes veldig nedslått ut, mintes hun. Han fortalte meg at mor hadde hatt en skrekkelig dag, og han sa at hennes alzheimer tydeligvis holdt på å bli sterkt forverret. Noe fikk meg til å ringe ham 10


igjen klokken halv elleve, sikkert fordi jeg var bekymret for dem begge. Da pappa ikke svarte, visste jeg at noe var galt. Mariah tenkte tilbake på den tilsynelatende endeløse kjøreturen fra Greenwich Village da hun hastet til New Jersey den kvelden. Jeg ringte dem igjen og igjen på turen bort, mintes hun. Hun husket at hun hadde svingt inn i oppkjørselen da klokken var ti på halv tolv, og at hun hadde famlet etter husnøklene i mørket mens hun løp fra bilen. Alle lysene i første etasje var fortsatt tent, og straks hun var kommet seg inn, gikk hun rett til arbeidsværelset. Det grufulle synet som møtte henne, sto enda en gang for henne. Faren som lå sammensunket over skrivebordet, det blodige hodet og skuldrene. Moren, også hun tilklint av blod, sammenkrøpet i klesskapet nær skrivebordet, der hun knuget om farens pistol. Mor fikk øye på meg og sa jamrende: «Så mye bråk … så mye blod …» Jeg var som avsindig, tenkte Mariah. Da jeg ringte nødnummeret, klarte jeg bare å skrike frem at far var død. «Faren min er blitt skutt!» ropte jeg. Bare få minutter senere kom politiet, og jeg kommer aldri til å glemme hvordan de så på mor og meg. Jeg hadde omfavnet pappa, så jeg også hadde blod over hele meg. Jeg overhørte en av politimennene si at ved å ta på pappa hadde jeg forkludret åstedet. Mariah ble klar over at hun hadde stått og stirret inn i speilet uten å se. Nå kastet hun et blikk på klokken på toalettbordet og så at den allerede var halv åtte. Jeg må gjøre meg klar, tenkte hun. Vi bør være på begravelsesbyrået innen klokken ni. Jeg håper Rory har gjort mor klar allerede. Rory Steiger, en undersetsig, 62 år gammel kvinne, hadde vært morens omsorgsperson de siste to årene. 11


Etter å ha dusjet og fønet håret kom hun 20 minutter senere inn på soverommet igjen, åpnet døren til garderobeskapet og tok ut den svarte og hvite jakken og det svarte skjørtet hun hadde valgt til begravelsen. Folk pleide å hylle seg inn i svart når det var et dødsfall i familien, tenkte hun. Jeg husker at jeg har sett bilder av Jackie Kennedy i langt sørgeslør. Å gud, hvorfor måtte dette skje? Da hun var ferdig med å kle på seg, gikk hun bort til vinduet. Hun hadde latt det stå åpent da hun la seg, og brisen fikk gardinet til å bølge inn mot karmen. Et øyeblikk sto hun og så ut over hagen, som lå i skyggen av de japanske lønnetrærne faren hadde plantet for mange år siden. Begonia og springfrø, som han hadde plantet om våren, omkranset patioen. Solen fikk Ramapo-fjellene i det fjerne til å flimre i grønt og gull. Det var en nydelig dag i slutten av august. Jeg vil ikke at dagen skal være så vakker, tenkte Mariah. Det er som om det ikke har hendt noe fryktelig. Men det har hendt. Pappa ble myrdet. Jeg vil at det skal være regntungt og kaldt og vått. Jeg vil at regnet skal gråte ned på kisten hans. Jeg vil at himmelen skal gråte for ham. Han er borte for bestandig. Skyldfølelse og sørgmodighet lukket seg om henne. Den snille universitetsprofessoren som hadde vært så glad for å pensjonere seg for tre år siden, og som tilbrakte mesteparten av sin tid med å granske manuskripter fra oldtiden, var blitt brutalt myrdet. Jeg elsket ham så inderlig, men det er så tungt at forholdet mellom oss har vært så anstrengt det siste halvannet året. Og alt på grunn av affæren hans med Lillian Stewart, professoren fra Columbia University som han møtte. Hennes blotte eksistens forandret våre liv. Mariah mintes med forferdelse den gangen hun for 12


halvannet år siden kom hjem og fant moren stående med fotografier hun hadde funnet av Lillian og faren hennes, der de sto med armene om hverandre. Jeg ble så sint da jeg innså at dette trolig hadde pågått mens Lily var sammen med ham på arkeologiske utgravninger til Egypt eller Hellas eller Israel eller gudene visste hvor i løpet av de siste fem årene. Jeg var så rasende over at han faktisk hadde invitert henne med når han hadde sine andre venner – som Richard, Charles, Albert eller Greg – til middag i sitt hjem. Jeg avskyr den kvinnen, sa Mariah til seg selv. Det at min far var 20 år eldre enn henne, plaget tydeligvis ikke Lily, tenkte Mariah dystert. Jeg har prøvd å være rettferdig og forstå. Mor har vært i drift i årevis, og jeg vet at det var tungt for far å se hvordan hun stadig ble verre. Men hun har fortsatt relativt gode dager, selv om hun ofte snakker om de fotografiene. Hun ble så såret da hun forsto at det var en annen kvinne i fars liv. Nei, jeg vil ikke tenke slike tanker, sa Mariah til seg selv og snudde seg bort fra vinduet. Jeg vil at far skal være i live. Jeg vil fortelle ham hvor inderlig jeg beklager at jeg så sent som i forrige uke spurte om Nilens lilje hadde vært et hyggelig reisefølge på den siste fornøyelsesturen til Hellas. Hun gikk bort til skrivebordet og så granskende på et bilde av moren og faren som var tatt for ti år siden. Jeg husker hvor kjærlige de var mot hverandre, tenkte Mariah. De giftet seg i studietiden. Men det gikk ytterligere 15 år før jeg meldte min ankomst. Hun smilte svakt da hun tenkte på morens kommentar om at etter den lange ventetiden hadde Gud gitt dem 13


et fullkomment barn. Mor var faktisk mer enn velvillig, tenkte hun nå. For de var begge så slående vakre. Og elegante. Og sjarmerende. I oppveksten var jeg så visst ikke en unge som fikk folk til å glo. Jeg hadde langt, stritt og svart hår, og var så mager at jeg så underernært ut. Og så var jeg høy som en bønnestengel, og hadde tenner som jeg etter hvert vokste inn i – men som var altfor store for ansiktet mitt da de kom. Men jeg var så heldig at jeg endte med å bli en brukbar kombinasjon av dem begge. Far, pappa, ikke vær død – vær så snill. Sitt ved frokostbordet når jeg kommer ned. Ha kaffekoppen i hånden, og les Times eller Wall Street Journal. Så skal jeg snappe til meg Post, og bla meg raskt til «Side Seks», og du vil gløtte over brillekanten og sende meg det blikket som betyr at det er fryktelig å se noen la hjernen ligge brakk. Jeg vil ikke spise noe, bare ta meg en kopp kaffe, besluttet Mariah idet hun åpnet soveromsdøren og gikk bortover gangen til trappen. Hun stanset på øverste trappetrinn, men hørte ingen lyd fra soverommene der moren og Rory sov. Jeg håper det betyr at de har gått ned, tenkte hun. På frokostrommet var det ingen tegn til dem. Hun gikk ut på kjøkkenet. Betty Pierce, hushjelpen, var der. «Moren din ville ikke spise noe, Mariah,» sa hun. «Hun ville gå rett inn på arbeidsrommet. Jeg tror ikke du vil like det hun har på seg, men hun nekter å gi seg. Det er den blå og grønne lindrakten du kjøpte til henne på morsdagen.» Mariah skulle til å protestere, men så tok hun seg i det. Hva i himmelens navn spiller det vel for rolle? Hun tok imot kaffen Betty skjenket til henne, og bar den med seg inn på arbeidsrommet. Rory så bedrøvet ut der hun sto. Som svar på Mariahs tause spørsmål gjorde hun et rykk med hodet mot døren til klesskapet. «Hun vil ikke 14


la døren stå åpen,» forklarte hun. «Hun vil ikke la meg være der inne sammen med henne.» Mariah banket på døren og åpnet den langsomt mens hun mumlet morens navn. Pussig nok reagerte moren iblant mer positivt på det enn når Mariah kalte henne mor. «Kathleen,» sa hun mykt. «Det er på tide med en kopp kaffe og en kanelbolle.» Skapet var stort, med hyller på hver side. Kathleen Lyons satt på gulvet aller innerst. Hun hadde slått armene beskyttende om kroppen, og hodet var presset inn mot brystet som om hun stålsatte seg for et slag. Øynene var hardt lukket, og det sølvgrå håret falt fremover og dekket mesteparten av ansiktet. Mariah huket seg ned og omfavnet henne, mens hun vugget henne som om hun var et barn. «Så mye bråk … så mye blod,» hvisket moren – de samme ordene som hun stadig hadde gjentatt i tiden etter mordet. Men så lot hun Mariah hjelpe henne opp og stryke det korte, bølgete håret bort fra det pene ansiktet. Igjen ble Mariah minnet på at moren bare var noen få måneder yngre enn hennes far, og at hun ikke ville ha sett så gammel ut hvis det ikke hadde vært for den fryktsomme måten hun beveget seg på, som om hun hvert øyeblikk kunne falle ned i en avgrunn. Idet Mariah hjalp moren ut av arbeidsrommet, så hun ikke det motvillige uttrykket i ansiktet til Rory Steiger, eller det hemmelighetsfulle smilet hun tillot seg. Nå kommer jeg ikke til å være belemret med henne stort lenger, tenkte Rory.


2 Kriminalbetjent Simon Benet ved påtalemyndighetens kontor i Bergen County så ut som han var en mann som tilbrakte mye tid utendørs. Han var i midten av 40-årene, med tynt, sandfarget hår og rødmusset hud. Dressjakken hans var alltid krøllet fordi han i samme minutt som han ikke var nødt til å gå med den, slengte den over en stol eller i baksetet på bilen. Partneren hans, kriminalbetjent Rita Rodriguez, var en spenstig latinamerikansk kvinne i slutten av 30-årene. Det brune håret var kortklipt i en moderne frisyre, og fordi hun alltid var uklanderlig antrukket, fremsto hun som et fornuftsstridig motstykke til Benet. Men disse to var etterforskere i toppklasse, og de var plukket ut for å løse mordet på Jonathan Lyons. Disse to var også de første som ankom begravelsesbyrået fredag morgen. Tanken var at dersom en inntrenger var ansvarlig for ugjerningen, ville han eller hun kanskje komme hit for å ta en kikk på offeret, og de var på hugget for å finne frem til en potensiell mistenkt. De hadde gransket fotoer av domfelte kriminelle som nå var løslatt på prøve, men som var innblandet i innbrudd i nabokommuner. Enhver som har opplevd en dag som denne, vet hva det dreier seg om, tenkte Rodriguez. Det var en sann overflod av blomster, selv om hun visste at det i dødsannonsen var blitt bedt om donasjoner til det stedlige sykehuset istedenfor blomster. Begravelsesbyrået begynte å fylles i god tid før klokken ni. Etterforskerne visste at noen av de besøkende var kommet på grunn av morbid nysgjerrighet – og Rodriguez klarte straks å plukke dem ut. De sto unødven16


dig lenge ved kisten og lette etter tegn til ansiktsskader på den døde. Men Jonathan Lyons’ uttrykk var fredfullt, og de dyktige sminkørene ved begravelsesbyrået hadde med stort hell skjult enhver skramme som kunne ha vært der. I løpet av de tre siste dagene hadde de ringt på hos naboene i håp om at noen hadde hørt skuddet eller observert noen løpende vekk fra huset etter at kulen var avfyrt. Etterforskningen hadde overhodet ikke gitt resultater. De nærmeste naboene var på ferie, og ingen andre hadde hørt eller sett noe uvanlig. Mariah hadde oppgitt navnene på folk som sto faren nær, og hvem han kunne tenkes å ha betrodd seg til hvis han hadde et problem av noe slag. «Richard Callahan, Charles Michaelson, Albert West og Greg Pearson har deltatt på fars årlige arkeologiske ekspedisjoner i minst seks år,» hadde hun fortalt dem. «De kom til middag hos oss omtrent en gang i måneden. Richard underviser i bibelfag ved Fordham University. Charles og Albert er også professorer. Greg er en vellykket forretningsmann, og selskapet hans har noe med programvare å gjøre.» Deretter – og nå var sinnet tydelig til stede – hadde Mariah også gitt dem navnet på farens elskerinne, Lillian Stewart. Dette var personene etterforskerne ønsket å møte og hadde gjort avtaler med. Benet hadde bedt om at pleieren, Rory Steiger, fortalte hvem den enkelte var etter hvert som de ankom. Klokken var ti over halv ni da Mariah, hennes mor og Rory kom inn i begravelsesbyrået. Selv om etterforskerne to ganger hadde vært i hjemmet hennes i løpet av de siste par dagene, hadde Kathleen Lyons’ øyne et tomt uttrykk da hun så på dem. Mariah nikket til dem, så gikk hun bort 17


til kisten for å hilse på besøkende som allerede passerte den. Etterforskerne valgte seg et sted i nærheten slik at de tydelig kunne se ansiktene deres og måten de hilste Mariah på. Rory fikk plassert Kathleen på et sete på første rad, så kom hun bort til dem. I den mønstrete kjolen i svart og hvitt, og med det grånende håret samlet i en knute i nakken, så hun beskjeden ut, der hun stilte seg bak etterforskerne. Hun prøvde å skjule at hun var nervøs i rollen som deres medhjelper. Hun kunne ikke la være å tenke på at den eneste grunnen til at hun hadde tatt denne jobben for to år siden, skyldtes Joe Peck – den 65 år gamle enkemannen som bodde i samme boligkompleks som henne på Upper West Side på Manhattan. Med jevne mellomrom hadde hun gått ut og spist middag med Joe, en pensjonert brannmann som også hadde et hjem i Florida. Joe hadde betrodd henne hvor ensom han hadde følt seg etter at kona døde, og Rory var begynt å håpe at han kom til å fri til henne. Men så fortalte han en kveld at selv om han hadde hygget seg i hennes selskap, hadde han møtt en annen, som nå skulle flytte inn til ham. Under middagen den kvelden hadde Rory vært både sint og skuffet, og hadde fortalt bestevenninnen, Rose, at hun ville takke ja til den jobben hun nettopp var blitt tilbudt i New Jersey. «Den er godt betalt. Den innebærer at jeg må bo der fra mandag til fredag, men det er ingen grunn til å storme hjem fra jobben i håp om at Joe vil ringe,» hadde Rory sagt med bitter stemme. Men jeg tenkte aldri at denne jobben kunne føre til dette, tenkte hun idet hun fikk øye på to menn i slutten av 60-årene. «Bare så dere vet det,» hvisket hun til etter18


forskerne Benet og Rodriguez, «så er de to mennene eksperter på samme fagområde som professor Lyons. De besøkte ham omtrent en gang i måneden, og jeg vet at de ofte snakket med professor Lyons i telefonen. Den høyeste av dem er Charles Michaelson. Den andre er dr. Albert West.» Like etter nappet hun i Benets erme. «Der er Callahan og Pearson, og kjæresten kommer sammen med dem.» Mariah gjorde store øyne da hun så hvem som kom. Jeg hadde ikke trodd at Nilens lilje hadde våget å vise seg her, tenkte hun mens hun motvillig merket seg at Lillian Stewart var en svært tiltrekkende kvinne, med kastanjebrunt hår og brune øyne. Hun hadde på seg en lysegrå lindrakt med hvit krage. Jeg lurer på hvor lenge hun trålet moteforretningene for å finne den, sa Mariah til seg selv. Den ser ut som det perfekte sørgeantrekk for en elskerinne. Og den tanken var nettopp en spydighet av den typen jeg pleide å bombardere far med, tenkte hun angerfullt. Jeg spurte ham til og med om hun spankulerer omkring med høyhælte sko når de graver omkring i ruiner, mintes hun. Hun lot som hun ikke enset Lillian Stewart, og strakte hånden ut mot Greg Pearson og Richard Callahan. «Ikke akkurat en ønskedag, er det vel?» sa hun til dem. Sorgen hun så i øynene til begge mennene, trøstet henne. Hun visste hvor høyt disse to hadde verdsatt farens vennskap. Begge var i midten av 30-årene og ivrige amatørarkeologer, og de kunne ikke ha vært mer forskjellige. Richard, en slank kar som var drøyt 1, 90 meter høy, hadde en tett manke med grånende, svart hår og fin humoristisk sans. Hun visste at han hadde gått på jesuittskole i ett år, og at han kunne tenke seg å vende tilbake til den. Han bodde i nærheten av Fordham University, der han underviste. 19


Greg var like lang som henne når hun hadde på seg høyhælte sko. Det brune håret hans var nærmest snauklipt, og øynene, som var lyst grågrønne, dominerte ansiktet. Det var noe stillferdig og ærbødig ved ham, og Mariah lurte på om han til tross for suksessen som forretningsmann kanskje var sjenert. Kan hende var det en av grunnene til at han satte slik pris på å omgås far, tenkte hun. Ja, for far var en historieforteller av Guds nåde. Hun hadde gått ut med Greg noen ganger, men fordi hun var klar over at hun ikke kom til å bli interessert i ham på en romantisk måte, og fryktet at det var den retningen han ønsket seg, antydet hun at hun var sammen med en annen. Da ba han henne aldri ut mer. De to mennene knelte ved kisten et øyeblikk. «Ingen flere lange kvelder med historiefortelleren,» sa Mariah da de reiste seg. «Det er så vanskelig å forstå,» mumlet Lily. Så kom Albert West og Charles Michaelson bort til henne. «Jeg er så forferdelig lei meg, Mariah. Det er ikke til å fatte, og det hendte så brått,» sa Albert. «Jeg vet det, jeg vet det,» sa Mariah og betraktet de fire mennene etter tur. «Har politiet rukket å snakke med dere ennå? Jeg måtte gi dem en liste over nære venner, og det inkluderte selvfølgelig alle dere.» Så snudde hun seg mot Lily. «Og det er vel unødvendig å tilføye at også ditt navn er med.» Fornemmet jeg en brå forandring hos en av dem i det øyeblikket? undret Mariah. Men hun var ikke sikker, for i det øyeblikket kom direktøren for begravelsesbyrået inn og ba folk om å passere kisten en siste gang før de gikk til bilene sine. Det var på tide å dra til kirken. Hun ventet sammen med moren til alle de andre var gått. Hun var lettet over at Lily hadde vært anstendig nok 20


til ikke å røre ved faren. Jeg tror jeg hadde slått til henne hvis hun hadde bøyd seg frem og kysset ham, tenkte hun. Moren virket som hun overhodet ikke fikk med seg hva som foregikk. Da Mariah førte henne bort til kisten, så hun tomt ned på sin døde ektemann og sa: «Jeg er glad for at han har vasket ansiktet sitt. Så mye bråk … så mye blod.» Mariah hjalp moren bort til Rory, så gikk hun bort og stilte seg ved kisten. Du skulle fått minst 20 år til, tenkte hun. Noen skal unngjelde for det de gjorde mot deg. Hun bøyde seg frem og la kinnet mot hans, men angret seg straks. Den harde, kalde huden tilhørte en gjenstand, ikke hennes far. Da hun rettet seg opp, hvisket hun: «Jeg skal ta godt vare på mor. Det lover jeg deg.»

3 Lillian Stewart smøg seg ut av kirkens bakdør mens seremonien pågikk. Hun gikk før den avsluttende bønnen, for hun ville sikre seg at hun ikke støtte på Mariah eller moren hennes etter den iskalde mottagelsen hun nettopp hadde fått inne på begravelsesbyrået. Så kjørte hun til gravlunden og parkerte et godt stykke fra inngangen. Der ventet hun til begravelsesfølget var kommet og gått. Først da kjørte hun langs veien opp til Jonathans gravsted, gikk ut av bilen og ruslet bort til den nye graven. Med seg hadde hun en bukett roser. Graverne holdt på å senke kisten. De gikk respektfullt til side mens hun knelte, la rosene på den og hvisket: «Jeg elsker deg, Jon.» Etterpå gikk hun forbi radene med gravstøtter og bort til bilen. Hun var blek, men behersket. 21


Først da hun var kommet inn i bilen igjen, begrov hun ansiktet i hendene. Tårene hun hadde holdt i sjakk, begynte å renne nedover kinnene, og kroppen skalv. Et øyeblikk senere hørte hun døren på passasjersiden åpne seg. Hun så forskrekket opp, og gjorde et nytteløst forsøk på å tørke vekk tårene. Så kjente hun trøstende armer, og hun ble holdt helt til hulkene ga seg. «Jeg tenkte meg at du var her,» sa Richard Callahan. «Jeg fikk et glimt av deg bakerst i kirken.» Lily trakk seg vekk fra ham. «Gode gud, tror du Mariah eller moren hennes så meg?» spurte hun. Stemmen var hes og ustø. «Det tror jeg ikke. Jeg så etter deg, for jeg visste ikke hvor du tok veien etter begravelsesbyrået. Men du så jo hvor stappfullt det var i kirken.» «Det er skrekkelig snilt av deg å tenke på meg, Richard, men skulle ikke du vært på den lunsjen?» «Jo, men jeg ville se til deg først. Jeg vet hvor mye Jonathan betydde for deg.» Lillian hadde opprinnelig møtt Richard Callahan på den første arkeologiske utgravningen hun var med på for fem år siden. Som professor i bibelhistorie ved Fordham University hadde han fortalt henne at han hadde vurdert å bli prest, men at han hadde trukket seg tilbake fra presteembetet før han avla sine endelige løfter. Den ulenkelige mannen med det behagelige gemyttet var senere blitt en god venn av henne, noe som faktisk overrasket henne litt. Hun var klar over at det ville være naturlig om han fordømte hennes forhold til Jonathan, men om han gjorde det, hadde han aldri vist det. Det var på den aller første arkeologiske ekspedisjonen at hun og Jonathan hadde forelsket seg hodestups i hverandre. Lily smilte blekt. «Jeg er så takknemlig, men det er best 22


du går i den lunsjen. Jonathan fortalte meg mange ganger at Mariahs mor er veldig glad i deg, og jeg er sikker på at det vil hjelpe henne om du er i nærheten akkurat i dag.» «Nå drar jeg,» sa Richard, «men først må jeg stille deg et spørsmål. Fortalte Jonathan deg at han trodde han hadde funnet et utrolig verdifullt manuskript blant dem han holdt på å oversette? Jeg snakker her om de som ble funnet i en gammel kirke.» Lillian Stewart så ham rett inn i øynene. «Et gammelt og verdifullt manuskript? Absolutt ikke,» løy hun. «Det sa han ikke et ord om.»

4 For Mariah gikk resten av dagen i det barmhjertige og forutsigbare mønsteret som er så vanlig for begravelser. Avbalansert lyttet hun oppmerksomt da familiens gamle venn, fader Aiden O’Brien, en munk fra Frans av Assisikirken på Manhattan, holdt messen. Han berømmet hennes far, og ledet bønnene ved gravstedet i Maryrest Cemetery. Etterpå dro de til Ridgewood Country Club, hvor det var dekket til lunsj for dem som hadde vært til stede under messen og begravelsen. Det var over 200 personer der. Stemningen var dempet, men en Bloody Mary eller to satte alle i bedre humør, og atmosfæren ble livligere. Mariah var glad for å høre historiene fra folk om hvilken storartet kar faren hennes hadde vært. Intelligent. Vakker. Sjarmerende. Ja ja, tenkte hun. Det var ikke før lunsjen var over, og Rory var begynt på hjemveien sammen med moren hennes, at fader Aiden trakk henne til side. Med lav stemme, selv om det ikke var noen i nærheten av dem, spurte han: «Mariah, betrodde 23


din far seg til deg og sa at han hadde en forutanelse av at han kom til å dø?» Uttrykket i ansiktet hennes var tydeligvis svar nok for ham. «Faren din oppsøkte meg forrige onsdag, og da fortalte han meg at han hadde en slik forutanelse. Jeg ba ham inn i klosteret på en kopp kaffe, og da delte han en hemmelighet med meg. Som du kanskje vet, hadde han holdt på med å oversette noen antikke brev som ble funnet i en gjemt safe i en kirke som hadde vært stengt i årevis, og som nå skal rives.» «Ja, det visste jeg. Han nevnte noe om at de var forbausende godt bevart.» «Hvis din far hadde rett, var et av disse brevene usedvanlig verdifullt. Og her snakker jeg ikke bare om penger,» tilføyde han. Mariah stirret sjokkert på den 78 år gamle presten. Under messen hadde hun lagt merke til at gikten fikk ham til å halte tungt, og nå så hun hvordan den fyldige, hvite hårmanken fikk de dype rynkene i pannen til å stå frem med ekstra tydelighet. Det var umulig ikke å høre bekymringen i stemmen hans. «Fortalte han deg hva som var i dette manuskriptet?» spurte hun. Fader Aiden så seg omkring. De fleste hadde reist seg og tok farvel med sine venner. Det var tydelig at de nå hadde tenkt seg bort til Mariah for å uttrykke sine avsluttende kondolanser, fulgt av et håndtrykk og de uunngåelige ordene: «Se nå til at du tar kontakt hvis du skulle trenge noe.» «Mariah,» sa han, og stemmen var inntrengende. «Snakket din far noen gang om et brev man tror Kristus skrev til Josef av Arimatea?» «Ja, flere ganger i årenes løp. Han fortalte meg at det 24


hadde befunnet seg i Vatikanets bibliotek, men at det var lite kjent fordi flere paver, deriblant Sixtus IV, nektet å tro at det var ekte. Dette brevet ble stjålet i løpet av hans regjeringstid på 1400-tallet, angivelig fordi noen trodde at pave Sixtus hadde tenkt å brenne det.» Stemmen var forbløffet da hun fortsatte: «Fader Aiden, forteller du meg at min far trodde han hadde funnet dette brevet?» «Ja, det gjør jeg.» «Da må han ha fått sitt funn bekreftet av minst én annen ekspert med solid omdømme.» «Han fortalte meg at det hadde han fått.» «Navnga han personen som fikk se det?» «Nei. Men det må ha vært flere, for han sa at han angret på sitt valg av en av dem. Selvsagt mente han å sende brevet tilbake til Det vatikanske biblioteket, men denne personen fortalte ham at de kunne få en enorm pengesum for det av en privat samler.» I tiden før Lily ville jeg ha vært den første far betrodde seg til om dette funnet, tenkte Mariah. Og han ville også ha fortalt meg hvem andre han hadde tenkt å dele det med. En ny bølge av bitterhet skylte over henne mens hun lot blikket gli fra bord til bord. Mange av de som er her, var fars kollegaer, tenkte hun. Fordi det dreide seg om et antikt brev, kan far ha konsultert noen av dem, for eksempel Charles og Albert. Hvis ikke mor er den ansvarlige, kan det da være at hans død er noe mer enn bare et tilfeldig innbrudd som gikk galt? Er noen i dette rommet personen som myrdet ham? Før hun rakk å sette ord på sine tanker til fader Aiden, så hun moren komme stormende tilbake inn i rommet, med Rory et skritt bak. Moren satte kurs mot bordet der Mariah og fader Aiden satt. «Hun nekter å dra uten deg!» forklarte Rory med irritert og utålmodig stemme. 25


Kathleen Lyons sendte fader Aiden et tomt smil. «Hørte du alt bråket?» spurte hun ham. «Og så du alt blodet?» Så tilføyde hun: «Kvinnen på de bildene med Jonathan sto ved siden av ham i dag. Hun heter Lily. Hvorfor kom hun? Var det ikke nok for henne å dra til Venezia med ham?»

5 Alvirah og Willy Meehan var på sin årlige tur med Queen Mary 2 da de fikk høre at deres gode venn, professor Jonathan Lyons, var blitt skutt og drept. Så rystet at hun knapt klarte å forme ordene, fikk Alvirah med skjelvende stemme fortalt nyheten til Willy. Men hun innså at bortsett fra å få lest inn en kondolansemelding på en telefonsvarer var det ikke noe de kunne gjøre akkurat nå. De ville ikke være hjemme før dagen etter begravelsen. Skipet hadde akkurat seilt fra Southampton, og den eneste måten å komme seg av på var ved hjelp av et legehelikopter. Dessuten var Alvirah gjesteforeleseren som var leid inn for å snakke om lottovinnere hun kjente, og hvordan enkelte av dem hadde tapt hver eneste øre i tankeløse opplegg. Hun snakket om folk som hadde hatt to jobber i mesteparten av livet, og som etter en milliongevinst ble lurt til å investere i pengeslukende hoteller eller butikker som omsatte nips, og som ikke engang klarte å betale husleien ved å selge småtterier som cocktailpinner, glitrende nøkkelringer og broderte putetrekk. Hun forklarte bestandig at hun hadde vært vaskehjelp og Willy rørlegger da de vant 40 millioner dollar i lotto. De hadde valgt å ta ut pengene i årlige utbetalinger over 26


20 år. Hvert år betalte de først skatten, og så levde de på halvparten av det som ble igjen. Resten investerte de på en klok og sindig måte. Passasjerene elsket Alvirahs historier og kjøpte eksemplarer av bestselgeren hennes, From Pots to Plots. Og selv om Alvirah følte seg skikkelig dårlig ved tanken på Jonathans død, var hun tøff nok til ikke å vise det. Selv da folk begynte en oppildnet diskusjon om hvorfor den fremstående vitenskapsmannen var blitt myrdet, nevnte verken hun eller Willy at de hadde kjent professor Lyons godt. De hadde faktisk møtt Jonathan da Alvirah holdt foredrag på et cruise fra Venezia til Istanbul for to år siden. Hun og professor Lyons hadde deltatt på hverandres foredrag, og hun hadde vært så fascinert av hans spennende beretninger om det gamle Egypt, Hellas og Israel, at hun på sin forekommende måte hadde bedt ham spise middag med dem. Professoren takket straks ja, men så tilføyde han at han hadde en ledsager med på turen, så de kom til å bli fire. Da var det vi møtte Lily, var refrenget som gjentok seg i Alvirahs hode mens cruiset fortsatte. Jeg likte henne godt. Hun er vittig og attraktiv på en måte som røper at hun alltid har vært tiltrekkende; jeg vedder på at hun selv som seksåring visste hva som kledde henne. Hun er like lidenskapelig opptatt av arkeologi som professor Jon var, og har like mange eksamener. Heller ikke virker hun på noen måte overlegen eller falsk, og hun var vilt forelsket i Jonathan Lyons, selv om hun er mye yngre. Alvirah hadde selvfølgelig googlet professor Jonathan Lyons, og visste at han var gift og hadde en datter som het Mariah. «Men han og kona må ha vokst fra hverandre,» hadde Alvirah sagt til sin mann. «Den slags skjer, vet du. Og iblant holder de likevel sammen.» 27


Willy hadde sin egen måte å si seg enig med Alvirah på når hun trakk sine bastante konklusjoner. «Som vanlig treffer du spikeren på hodet, skatten min,» sa han nå, selv om han ikke for sitt bare liv kunne tenke seg å så mye som kikke på en annen kvinne når han var så heldig at han hadde sin elskede Alvirah. Den siste dagen på dette cruiset, da de gikk i land i Istanbul, hadde det vært den vanlige røren av mennesker som hadde trivdes sammen, og som var begynt å dele ut hastige invitasjoner. De sa til sine nye venner at de måtte komme og besøke dem i Hot Springs eller Hongkong eller på den herlige, lille øya deres bare en båtreise fra St. John. «Kan du ikke levende forestille deg uttrykket i ansiktene deres hvis vi dukket opp med bagasjen vår?» spurte Alvirah sin kjære Willy. «Du vet jo at det bare er høflighetsfraser for å gi uttrykk for at de virkelig har gledet seg over selskapet vårt.» Derfor ble begge to forbauset da de et halvt år etter at de kom tilbake til Central Park South etter Veneziatil-Istanbul-cruiset, fikk en telefon fra professor Jonathan Lyons. Selv om han ikke hadde begynt med å presentere seg, var den varme, velklingende stemmen ikke til å ta feil av. «Dette er Jon Lyons. Jeg har fortalt min kone og datter så mye om dere at de simpelthen insisterer på å møte dere. Hvis tirsdag kunne passe, vil min datter Mariah, som bor på Manhattan, hente dere og kjøre dere opp til hjemmet vårt i Garden State. Og når kvelden er over, kjører hun dere hjem igjen.» Alvirah var henrykt over invitasjonen, men da hun hadde lagt på røret, sa hun: «Jeg lurer på om kona hans vet om det med Lily. Husk nå bare på at du holder tungen rett i munnen.» Presis klokken halv sju følgende tirsdag kveld sum28


met det i intercomen i Central Park South, og dørvakten kunne meddele at Ms. Lyons var kommet for å hente dem. Alvirah hadde umiddelbart satt pris på Jonathan Lyons, og hun reagerte like positivt på datteren hans. Mariah var et vennlig og varmt menneske, som ikke bare hadde tatt seg bryet med å lese Alvirahs bok. Hun jobbet også innenfor finans, og ønsket å hjelpe folk til å investere fornuftig og med minimal risiko. Innen de kom frem til Mahwah, New Jersey, var Alvirah kommet til at Mariah var en type hun ønsket å styre enkelte lottovinnere mot, særlig de som allerede hadde tapt altfor mye av gevinsten i idiotiske opplegg. Det var ikke før de kjørte opp mot huset at Mariah med nølende stemme sa: «Har min far fortalt dere at min mor er dement? Hun er selv klar over det, og prøver å skjule det så godt hun kan, men hvis hun stiller det samme spørsmålet to eller tre ganger, forstår dere hvorfor.» De fikk servert cocktailer inne på Jonathans arbeidsværelse, for han var sikker på at Alvirah ville være interessert i å se noen av kulturgjenstandene han hadde samlet i årenes løp. Hushjelpen Betty hadde laget et herlig måltid, og sammen klarte Mariah og hennes far å dekke over for de feilslutningene den pene, men aldrende Kathleen Lyons trakk i løpet av kvelden. Det ble en stimulerende og hyggelig kveld, og Alvirah følte seg sikker på at det kom til å bli flere slike i fremtiden. Da de tok farvel, spurte Kathleen plutselig hvordan Willy og Alvirah hadde møtt Jonathan. Da de fortalte henne at det var på et cruise fra Venezia til Istanbul ganske nylig, ble hun tydelig opprørt. «Jeg ville så gjerne være med på den turen,» sa hun. «Vi var i Venezia på bryllupsreisen vår. Fortalte Jonathan dere det?» 29


«Jeg har jo allerede fortalt deg hvordan jeg møtte ekteparet Meehan, skatten min. Og husk at legen advarte deg og sa at det ikke ville være klokt å ta den turen,» sa Jonathan Lyons mildt. På hjemveien overrumplet Mariah dem. «Var Lillian Stewart på det cruiset da dere møtte min far?» spurte hun brått. Alvirah nølte og prøvde å avgjøre hva hun skulle si. Jeg akter i hvert fall ikke å lyve, tenkte hun, og jeg mistenker at Mariah allerede har gjettet at Lily var der. «Er ikke det et spørsmål du bør stille din far?» foreslo hun. «Det har jeg allerede gjort. Han nektet å svare, men ved å være unnvikende har du mer eller mindre bekreftet det.» Alvirah satt foran sammen med Mariah. Willy var fornøyd med å sitte bak, og Alvirah var sikker på at hvis han kunne høre hva de sa, var han mer enn glad for å bli holdt utenfor. Nå hørte hun på stemmen til Mariah at hun var på nippet til å gråte. «Mariah,» sa hun. «Din far er svært kjærlig og oppmerksom mot din mor. Enkelte ting er det best å slå fra seg, særlig nå som din mors mentale helse holder på å svikte.» «Den har ikke sviktet så ille at hun ikke husker hvor inderlig hun ønsket å være med på den turen,» sa Mariah. «Hun fortalte dere at de var på bryllupsreise i Venezia. Mor vet at hun er syk, og hun ønsket å reise mens hun ennå fungerer rimelig bra. Men jeg antar at nå som Lillian er kommet inn i bildet, fikk far en spesialist til å overbevise mor om at det ville bli for mye for henne. Iblant gjør det henne veldig oppskaket.» «Vet hun om det med Lily?» spurte Alvirah direkte. «Tenk at far pleide å be henne hjem til middag sammen med noen av de andre som er med på den årlige arkeologiske utflukten. Jeg gjettet aldri at det var noe mellom 30


dem, men så fant mor et par bilder av de to inne på fars arbeidsrom. Hun viste dem til meg, og jeg ga far beskjed om å holde den kvinnen vekk fra huset. Men noen ganger spør mor fortsatt etter henne, og når hun gjør det, blir hun sint.» I løpet av det siste året hadde de med jevne mellomrom kjørt sammen med Mariah for å besøke Jonathan og Kathleen, og Mariah hadde rett. Selv om hukommelsen holdt på å svikte Kathleen, brakte hun stadig turen til Venezia på bane. Alt dette hadde Alvirah i tankene da Queen Mary 2 manøvrerte seg inn mot havnen i New York. Nå ligger Jonathan allerede i sin grav, tenkte hun. Måtte han hvile i fred. Og så, med sin usvikelige teft for fremtidig trøbbel, tilføyde hun: «Og hjelp Kathleen og Mariah, vær så snill. En ting til, kjære Gud, la dem oppdage at Jonathan ble drept av en inntrenger,» tilføyde hun med inderlighet.

6 Greg Pearson hadde hele dagen lengtet etter å fortelle Mariah hvor godt han forsto hvor vondt hun hadde det, og at han ønsket å dele smerten med henne. Han ville så gjerne si henne hvor sårt han kom til å savne hennes far. Han ønsket å fortelle hvor takknemlig han var fordi Jonathan hadde lært ham så mye, ikke bare om arkeologi, men om livet. Da Jons kollegaer og venner fortalte historier om ham, om hvor hjelpsom han hadde vært på et personlig plan, hadde han ønsket å fortelle at han hadde betrodd seg til Jon og fortalt hvilket usikkert barn han hadde vært. Jeg fortalte Jon at jeg var gutten på videregående som sluttet 31

Profile for Cappelen Damm AS

Hemmeligheter fra fortiden av Mary Higgins Clark  

Professor Jonathan Lyons tror han har funnet et svært gammelt brev som forsvant for fem hundre år siden: et brev Jesus skal ha skrevet til J...

Hemmeligheter fra fortiden av Mary Higgins Clark  

Professor Jonathan Lyons tror han har funnet et svært gammelt brev som forsvant for fem hundre år siden: et brev Jesus skal ha skrevet til J...