Helvetesilden

Helvetesilden

Karin Fossum

Helvetesilden Roman

© CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2018 ISBN 978-82-02-60269-7 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Aller kjæreste Finn.

Takk.

Femte juli 2005, varmt.

Kvinner og barn glødet, mennene visste bedre og holdt seg i skyggen, med bremmen ned foran øynene. På jordene oppe ved Skarven, nede i et lite dalsøkk med en klynge av sorte graner, sto en gammel campingvogn fra Fendt med rust omkring vinduene. I et vindu en fillete gardin, noen insekter hadde latt seg fange og lå døde i nettet av nylon mellom tette, fine tråder og hvite blonder. Rett innenfor døra lå barnet, en unge på fire-fem år. På en smal sofa under vinduet, en voksen kvinne. I munnviken hadde hun en stor flenge, der blodet hadde silt nedover haken. Overbetjenten sto i døra, hjertet hamret.

Vogna var i dårlig forfatning, kunne de virkelig ha bodd her disse to, mora og barnet, nei, han trodde ikke det. Kanskje var de bare sammen for å leke en lek. På tur over jordene i det vakre været, og der sto det vesle, rustne huset. I natt skal vi sove ute i en vogn!

Vestover lå Geirastadir, østover lå Haugane, men altså her, i den svarte treklyngen, mora og barnet. Sejer gikk inn. Adrenalinet gjorde ham tørr i munnen. Han skrittet over barnekroppen, passet på ikke å trå i blodet, fikk øye på en kniv 7

som lå på gulvet foran benken. En kniv med treskaft og nagler, og et langt, smalt blad, en slik man brukte til å filetere med, kjøtt eller fisk. På det blanke bladet, render av blod, det hadde rent i strie strømmer og det luktet rått. På benken, en håndveske med en lommebok, den var rød med mange rom.

En ryggsekk og en halvspist pizza, litt klær i en hylle. I lommeboka, tusen kroner i kontanter. Altså, tenkte han, ikke et rovmord, og det hadde han da heller ikke trodd. Det er alltid en relasjon, tenkte han, en beveggrunn, et motiv. Eller en kime fra langt tilbake. Denne som hadde drept mora og barnet visste hvem ofrene var. Og hvor de var. Han hadde vært på jakt etter dem, han hadde tatt seg over jordene og funnet gjemmestedet deres. Hvis det var et gjemmested. Det var et fattigslig sted å bli funnet, et krypinn med skjolder og fukt og vond lukt. Regn som hadde trengt inn gjennom taket, døde insekter. Barnet hadde på seg en treningsdress i de norske fargene, rød og blå og hvit, det var umulig å fastslå om kroppen var en gutt eller en jente. Ungen lå på ryggen på gulvet med utstrakte armer, liksom slått tilbake av noe ved døra.

Noen lyse lokker klebet seg til pannen. Hodet var vendt bakover fra nakken, strupen var tynn og hvit. Sejer åpnet lommeboka han nettopp hadde funnet, plukket ut sertifikatet.

Bonnie Hayden, det var altså mora. Men enn så lenge var barnet navnløst. Nei, sa han til de andre som ville inn, ikke rør noe. Det er ikke lenge siden dette hendte, det er fremdeles vått. Ring til Snorrason på rettsmedisin og be ham innfinne seg med én gang.

Han måtte ut igjen og trekke frisk luft, sto en stund i gresset og pustet. Han merket seg noen krystallklare ting, at fuglene fortsatt sang, at granene duvet i brisen med sine svarte skjørt, at en trost ute på jordet hadde funnet en mark som 8

den halte og dro i. Store deler av området ble øyeblikkelig sperret av. Plastremsene skalv i brisen som fargerike gavebånd.

Mennene fulgte den tørre stien oppover mot Geirastadir.

Samtalen dem imellom besto av korte, lavmælte kommentarer. Her hadde han antagelig gått, her hadde han trampet av sted etter ugjerningen. Den ene må ha sett den andre dø, sa Sejer, henvendt til sin yngre kollega. Han visste ikke hva som var verst. Om barnet hadde vært vitne til moras død, eller om mora hadde vært vitne til barnets død. Det aller, aller verste hadde rammet disse to. En djevel hadde tatt seg over jordene og stukket kniven i dem. Det var også noe metodisk over drapene, noe villet, han kunne ikke se det annerledes. Jeg håper ved Gud det har gått fort, tenkte han. Han vekslet et par ord med gårdbrukeren som hadde funnet dem. Han sto forskremt på behørig avstand, kom seg hverken fram eller tilbake, ville ikke hjem, ville ikke bli. Det var han som eide vogna, den hadde ikke vært i bruk på mange år, hadde bare stått der inne mellom granene og rustet.

Vi kommer tilbake til deg, sa Konrad Sejer. Har du sett noen i området her de siste dagene? Som ikke hører til her?

Nei, sa han, jeg har ikke sett en eneste sjel. Jeg har polakker som jobber på gården, la han til, og de visste om mora og guttungen, at de bodde i vogna. Men det var jo bare for en natt, de kom i går. Jeg nekter å tro at noen av dem er involvert i dette her. Hvis det er sånn så kommer jeg ikke over det, de er jo mine folk.

Det ligger en kniv på gulvet der inne, sa Sejer, så du den?

Gårdbrukeren trakk pusten. Så vidt.

Jeg vil at du skal se nærmere på den. Om du har sett den før.

9

Må jeg inn igjen?

Han vegret seg.

Ja. Han gikk de to trinnene opp og stirret inn.

Den er ikke vår. Kan jeg gå?

Ja, vi kommer etter. Ikke snakk med pressen.

Sejer ville inn igjen for å fortsette sine undersøkelser da han fikk øye på noe i gresset ved siden av den smale døra. Et veltet kakefat. En kake var sklidd over kanten og lå på bakken. Den var urørt. Funnet av kaken forundret ham, og han forsikret seg om at den ble fotografert. De fete kråkene ville utvilsomt kaste seg over den og fortære den i løpet av kort tid hvis de ikke tok den med seg. Teknikerne tok sine bilder. Krummet seg sammen inne i den trange vogna, hukte i knærne. Det var flere blodige avtrykk på linoleumsgulvet etter en såle i stor størrelse, de fleste var svake eller ufullstendige, men ett av dem var tydelig. Sejer gikk forsiktig omkring mellom de døde kroppene. Den ramme lukten av kjøtt og blod rev ham i nesen. Samtidig var hjernen hans klar.

Gjennom vinduet så han det tette kjerret med modne bringebær. * Desember 2004.

Rett før jul kom endelig snøen.

Må du virkelig ut, sa Eddie, det stormer!

På radioen sa de at det er glatt, de sa at det er vanskelige kjøreforhold, og de anbefalte folk å holde seg hjemme, bare se som det snør! Det er nesten ikke sikt!

10

Mass la en hånd på armen hans, stemmen var rolig og bestemt.

Eddie, sa hun vennlig, jeg har jo piggdekk. Og det er klart at jeg kjører forsiktig, jeg kjører som en lus. Jeg vil jo hjem igjen til deg i god behold. Men jeg er nødt til å dra på butikken, vi må jo ha mat. Eller hadde du kanskje tenkt å klare deg uten?

Ved tanken på å være uten mat, ristet Eddie på sitt tunge hode.

Du skal være hjemme og vente sammen med Shiba, sa hun.

Hva vil du ha i butikken? Du er sikkert sulten. Eddie Malthe tørket snørr med håndbaken. Han hadde fasong som en gigantisk pære, leggene var tynne og spinkle, føttene i de tykke støvlene som han alltid gikk med, var smale bakerst ved hælen, og så ble de adskillig bredere framover mot tærne. Han hadde føtter som en fet gås. Nevene var store og hvite, fingrene var korte og tykke.

Kanelgifler, sa han bestemt.

Kanelgifler skal bli, sa mora, nå drar jeg. Vær snill med Shiba, ikke dra henne i halen. Jeg vet at du gjør det når du er hjemme aleine.

Lover på tro og ære, sa Eddie, kors på halsen. Alt mens han i fryd planla å gjøre nettopp det. Når han dro henne i halen begynte hun alltid å pistre, mens hun krafset med de lange klørne i gulvet for å komme seg vekk.

Husk sikkerhetsbeltet, sa han bestemt.

Mora tredde armene inn i en kåpe.

Ikke glem mobilen, fortsatte han. Ring hvis du kjører utfor, ring nødsentralen. I hvert fall hvis du ikke har mistet bevisstheten.

Eddie, sa hun, nå må du gi deg. Sånn, gå og sett deg i so11

faen, jeg er hjemme om tre kvarter, verre er det ikke. Eddie så langt på mora.

Når du drar blir det kaldt i hele huset, klaget han, du vet jo hvordan det er. Ikke glem kanelgiflene. Har de ikke gifler må du kjøpe kjeks. Pepita med sitron.

Han stirret med såre øyne gjennom vinduet, rutene var blanke og klare, mora holdt orden. Han så bilen rygge ut av garasjen og svinge ut på riksveien. Snøen lavet ned og ble feid unna i den sterke vinden, nede ved veien lå noen store skavler. Inne i seg ba han en bønn om at alt skulle gå bra.

At mora skulle komme helskinnet hjem med melk og kaker.

Hunden lå og sov foran støpejernsovnen med hodet på labbene. Straks gikk han bort og nappet henne hardt i halen slik han hadde for vane. Hunden begynte å pistre, kom seg opp og løp over gulvet, rømte ut på kjøkkenet for å komme seg unna. Eddie satte seg i sofaen, tok etter dagens avis og åpnet på nest siste side der det var et kryssord. Han pleide å greie dem. Han manglet så visst ikke vett. Han fant blyanten og ga seg til å lese. Loddrett, tenkte han, eiesyk på fem bokstaver.

Han skrev ordet «sjalu» inn i de fem rutene.

Hunden lå urørlig i kroken inne på kjøkkenet, det duret i ovnen. Hun var en åtte år gammel labrador med en del overvekt, og hun hadde ikke lenge igjen, det hadde mora sagt.

Kroppen hennes var full av kuler, han kunne kjenne dem gjennom den gule pelsen, men de hadde ingen forsikring og ikke midler til å få henne operert.

Livet må bare gå sin gang, pleide mora å si, og du vet, ingen varer for bestandig.

Jeg vet det, svarte Eddie da. Så tenkte han på moras død, for den ville jo komme en gang. Og selv om hun bare var 12

femtiseks, og han selv var tjueén, så var det så skremmende for ham å tenke på slutten at han ble varm og opprørt. Ofte måtte han legge hånda på hjertet for å tvinge det til ro. Sigøyner, leste han, og den andre bokstaven fikk han fra sjalu, det var en a. Han skrev ordet tater inn i de fem rutene. Han tok alltid de lette først. Deretter så han på klokka på veggen som tikket av sted. Om tjue minutter skulle mora være tilbake med kanelgiflene. Allerede nå kunne han kjenne smaken av dem i munnen. Bare, bare de hadde! Bare de var gode og ferske! Himmelretning på fire bokstaver, det kunne være vest. Eller nord. Og hvis det var nord kunne han kanskje også ha det neste ordet klart, som var «runde». På seks bokstaver.

Det kunne være «omgang». Etter dette fulgte de vanskelige og han unnet seg en pause. Gikk til vinduet og stirret ut på snødrevet mens han ba en bønn til Jesus Kristus, hvor han nå enn befant seg. La mamma klare seg gjennom uværet. For her sitter jeg aleine og venter på kake. Det er jo bare oss to.

Du må passe på oss!

Han gikk ut i kjøkkenet til Shiba igjen, røsket henne hardt i halen, og storlo da hun fór opp og rømte inn igjen på stua.

Der krøp hun inn under sofaen, lå og pustet.

Di feige bikkje, sa han og skrattet, at du ikke tar igjen. Har du ikke tenner i kjeften?

Så satte han seg med kryssordet igjen, suttet på blyanten.

Ordet «avslutning» forstyrret ham voldsomt, det var på tre bokstaver.

Førtifem minutter var gått og mora var ennå ikke kommet.

Bekymret grep han mobilen og tastet nummeret hennes med de fete fingrene. Men alt han fikk var en stemme som sa at «den du ringer kan ikke nåes for øyeblikket». Igjen gikk han 13

til vinduet og stirret ut på snødrevet, det var tett og hvitt, sola var bare et blekt, beskjedent lys. Han visste at mora seinere ville sende ham ut for å måke, og var det noe han avskydde så var det snømåking. For sikkerhets skyld ringte han en gang til, men fikk fortsatt den samme fremmede stemmen, at hun ikke var til å nå. Femti minutter var gått. Nå har det skjedd, tenkte han fortvilet, hun har kjørt utfor veien og krasjet med et tre. Nå sitter hun med nesa begravd i kollisjonsputa. Et øyeblikk vurderte han å hive på seg jakka og begynne å gå etter veien for å se etter henne. Men så, mens han sto der ved vinduet, mens nevene hans knyttet seg i engstelse fikk han øye på bilen hennes som svingte inn. Frontlyktene lyste imot ham og han løp ut i gangen og videre ut på trappa.

Du sa førtifem minutter, klaget han, jeg ble redd.

Eddie, sa hun, ikke vær så dramatisk. Jeg kan ikke ta telefonen når jeg kjører og jeg var nesten hjemme.

Hadde de gifler?

Jo, sa hun, det hadde de, jeg kjøpte to poser. Se, her er de, nå kan du kose deg. Sett melka kaldt, jeg skal feie snøen fra trappa. Etterpå, når du har spist kakene, må du ut og måke.

Hun talte opp sju gifler og la dem på en asjett.

Til kvelden skal du få resten. La oss være ærlige mot hverandre, du er ganske tjukk. Jeg vet at du er en stor gutt, men hundre og tretti er for mye, bare så du vet det. Overvekt er farlig, Eddie. Melka og kakene legger seg som leire i årene.

Og så løsner det en diger propp som går med strømmen til hjertet. Eller, for den saks skyld til hjernen, og da blir det ikke flere kryssord på deg.

Men da får jeg de siste giflene til kvelden, ikke sant, ba han.

Jo, sa hun, jeg lover. Men du vet, jeg er nødt til å være streng. Noen må holde orden på deg, det er vi vel enige om.

14

Vi må på CC, sa han, jeg trenger klær. Jeg vil ha den genseren som jeg så i avisa. I love New York.

Om natta drømte han om kyllinger. Gule, dunete og myke løp de rundt på tynne bein. Han plukket dem opp og slapp dem i en gryte med hvitløk og smør. Han drømte at de lå der og putret mens de pep og bar seg i det kokende vannet.

Da drømmen var slutt våknet han brått, ble liggende og lytte inn mot rommet til mora. Noen ganger snakket hun i søvne, andre ganger lå hun og stønnet, men som oftest var det stille der inne hele natta igjennom. Han likte det ikke når mora sov. Når hun ikke var der og passet på ham, når hun ikke svarte på tiltale, men bare lå der og pustet ut i mørket, utenfor rekkevidde.

Det var alltid han som våknet først og ble liggende og lytte etter mora, om hun kanskje var våken. Han lå i ro helt til han hørte at det bruste i toalettet, da veltet han seg ut av senga og gikk inn på stua, røsket gardinet til side og stirret ut på den nye dagen som var blitt ham til del. Deretter gikk han ut i kjøkkenet, den ene hånda var nede i trusa, den andre var i brødboksen. Han skar to skiver brød og la tykke lag med smør på, tok etter sukkerskåla. Børstet noen smuler fra den glatte voksduken. Så kom mora ut fra badet og så ham sitte der med brød og sukker. Det var det samme maset alltid, hvor ofte skal jeg si at du må vaske hendene før du spiser, du har ikke vært på badet. De hendene har vært overalt.

Eddie tenkte sitt. Han visste at hun ofte sov med en hånd mellom de svette lårene, og noen ganger, om natta, kunne han høre at hun stønnet. Jeg er jo for faen meg ikke idiot, sa han til seg selv. Og selv om mora jaget ham ut på badet for 15

å vaske hender, følte han seg ovenpå. Mora kikket ut av vinduet på det tette snødrevet.

Vi tar bussen i dag, sa hun og så på sønnen, det er like greit.

Og nå er vi altså nødt til å få deg til frisøren, du ser ut som en jente. Eddie blåste gjennom nesa. Han var én meter og nitti høy og stemmen hans var grov som et rivjern. Han lignet absolutt ikke på en jente, at hun kunne si noe sånt. Men håret krøllet seg i nakken, tykt og brunt og bløtt, og han likte det ikke når saksa gvein om ørene hans.

Snart satt hun i setet ved siden av ham med hendene kneppet sammen om den brune håndveska.

Vi går til Dressmann, sa hun myndig, der har de ekstra ekstra large. Du må slutte med sukker på brødskiva, gjentok hun, du kan få diabetes.

Han svarte ikke på det. Han satt der i setet ved siden av henne og kjente lukten av såpe. Han likte å sitte sånn og rugge på bussen, den lave, søvnige brummingen fra motoren, lukten av de nye setene i rød plysj. Lukten av fremmede mennesker som han ikke behøvde å forholde seg til.

Dressmann lå i andre etasje på kjøpesenteret og de tok rulletrappa opp. Utenfor butikken sto stativer med ting for salg, noe gammelt og nedsatt.

Jeg skal ha en bukse og en genser, sa han, høyt og tydelig til den unge jenta som kom gående for å hjelpe dem.

Buksa skal være svart. Den skal ha mange lommer både foran og bak og nedover beina. Ikke dongeri, det må være et annet stoff. Stive klær er ekkelt. Størrelse ekstra large, jeg er en stor gutt.

Hun smilte med hvite tenner. Huden hennes var mørk som sjokolade og håret var sort.

16

Du er ikke norsk, sa Eddie bestemt.

Det er jeg vel, sa hun ivrig. Faren min er etiopisk, men jeg er født og oppvokst i Norge. Se, her har jeg et par bukser med mange lommer. Seks foran og to bak, det er vel ikke verst?

De er ikke svarte, sa Eddie og var misfornøyd.

Nei, men det er det nærmeste jeg kommer. I din størrelse.

Hvis det er veldig viktig med de lommene. Ellers har jeg jo andre svarte busker, men da blir det jeans. Og det har du nettopp sagt at du ikke vil ha.

Ja vel, sa Eddie. Så blir dette dagen da jeg kommer hjem med mørkeblå bukser. Makan at det ikke går an å få oppfylt noen sparsomme ønsker. Og så skal jeg ha en genser, fortsatte han, og den skal også være svart. Har du noen gang vært i Etiopia for å leite etter røttene dine? spurte han nysgjerrig.

Mora grep inn og var irritert.

Nå må du ikke mase. Kom deg nå bare inn i prøverommet, du må prøve klærne. Imens går jeg ut og finner en genser.

Ikke spør folk hvor de kommer fra, du har ikke noe med det.

Ville du ha likt det om folk spurte og grov om opphavet ditt?

Ja, det ville jeg ha likt, sa han.

Han rev forhenget til side og gikk inn i det trange prøverommet, vrengte av seg de gamle buksene og tok på seg de nye. Mora kom gående med en genser, hun hadde funnet den med New York på stativet, men den ville han ikke prøve, han kunne se at den passet. Mass betalte sju hundre og tjue kroner, og Eddie bar posen ut av butikken.

De sto foran disken inne på Christiania kafé i andre etasje.

Du kan få et smørbrød, sa Mass, og en kake. Jeg skal ha vaffel og syltetøy. Eddie, du må ikke spørre utlendinger hvor de er fra.

17

Etiopia er vel fint, mente han. Det er vel ikke noe å skamme seg over.

De satte seg ved et vindusbord. Eddie moste napoleonskaken ned i asjetten, forsøkte å dele lokket opp i små biter.

Husker du da vi kom fra Las Palmas, sa han, husker du han negeren som falt i rulletrappa oppe på Gardermoen? Han brakk begge beina. På flere steder. Det er det verste jeg har sett.

Du må ikke si neger, sa Mass. Hvorfor tenker du på ham nå?

For nå må vi ned rulletrappa vi også. Vær forsiktig. Hold deg i gelenderet. Jeg tar posene.

Han slikket seg rundt munnen.

I kveld skal jeg se på Tore på sporet, sa han, du vet at jeg lurer veldig på bestemor og bestefar. Og alle de andre på pappas side. Hvor de kom fra. Og alle før dem. Og hvordan de hadde det. Og hva de gjorde.

Mass drakk av kaffekoppen.

De er jo døde, innvendte hun, det spiller ingen rolle. Nå er det du og jeg og jeg synes vi har det fint.

Hun tok en bit av vaffelen sin.

Jeg synes du skal få deg en jente, sa hun. Jeg kommer ikke til å være her for bestandig.

Eddie satte opp en forferdet mine.

Hva skal jeg med dame, sa han, jeg har jo deg. Ble du lei deg da pappa stakk?

Nei, sa hun, i grunnen ikke, jeg var godt forberedt. Han var en skjørtejeger, Eddie, bare så det er sagt. Jeg har jo fortalt deg at han fant seg en annen, og hun var selvfølgelig mye yngre enn meg, det er sånn menn er. Men så ble han syk, han døde i to og nitti, så hun fikk ikke mye glede av ham hun hel18

ler. Jeg vet ikke om de fikk noen unger, det er slett ikke sikkert. Dette har vi snakket om før, Eddie, jeg har ikke mer å si.

Det høres ut som om du synes det var helt greit, sa Eddie og var såret. Tenkte du ikke på meg?

Selvsagt gjorde jeg det. Men jeg ønsket jo heller ikke at du skulle vokse opp med en far som ikke ville ha oss.

Senere samme ettermiddag satt Eddie i sofaen med avisa.

Han likte godt å lese dødsannonsene, han smattet på dem som sukkertøy, mange var gamle damer, de smakte som kamfer. Noen var søte som karameller, det var de små ungene.

Noen dødsfall var sterke som tyrkisk pepper. Det var kanskje drap eller selvmord, og det var mange som tapte kampen mot kreft. Han fortapte seg fullstendig i sine egne tanker. Etterpå gikk han løs på kryssordet. Corona. På fem bokstaver, den siste var en s. Han visste at Corona var et ølmerke, han visste at det var en by. Og så hadde det selvfølgelig også noe med sola å gjøre. Han reiste seg og søkte på nettet og fant til sin store overraskelse ut at det også var et virus. Hva jeg kan! tenkte Eddie fornøyd. Jeg har oversikt. * Blåkollen, desember 2004.

Barnet sov ved siden av henne med en fuktig hårlokk i panna. Fire og et halvt år gammelt med store lyse krøller, og små, hvite hender med negler som perlemor.

Simon, hvisket hun lavt, er du våken? Den nye dagen er begynt og vi må opp og stå.

19

Barnet vred seg i senga, vendte seg over på siden og ville sove videre.

Da står jeg opp uten deg, sa hun oppgitt og satte en fot i gulvet. Og så skal jeg lage grøt til deg. Havregrøt med smør og rosiner og sukker og kanel.

Fra barnet hørtes et sukk, som om meldingen om den varme grøten hadde trengt inn gjennom søvnen. Hun kysset ham på kinnet og kjente at det var varmt og dunete. Så tredde hun på seg en varm genser, gikk over det kalde gulvet og ut i kjøkkenet. Hun slo melk i en kjele og fylte på med gryn, drysset over en teskje salt. Så en neve sultanarosiner til slutt. Etterpå gikk hun inn og løftet barnet opp fra senga.

Han glippet søvnig med øynene og slo armene om halsen hennes. Han veide nesten ingen ting, han var en spinkel gutt.

Hun bar ham ut på badet og hjalp ham med klærne mens han støttet seg til vasken. Etterpå satte han seg på tripptrapp-stolen ved kjøkkenbordet. Akkurat som alle andre dager slo han seg fullstendig vrang, jeg vil ikke i barnehagen, skrek han og slo med skjea i bordet så grøten skvatt. Bonnie ble på gråten.

Men det blir jo så fint, sa hun ivrig. Kanskje du kan leke med Märta. Kanskje dere får kakao med marshmallows, sa hun og strøk ham over kinnet. Han fortsatte å delje med skjea i bordet. Alt han ville var å være hos mora, aller helst ville han tilbake til senga og den varme dyna. Bonnie sukret grøten hans og fylte på med melk.

I ettermiddag er jeg tilbake, sa hun, da skal vi kose oss. Vi kan lage telt med sofapleddet og to stoler, så kan du bo der inne i teltet, og jeg kan komme med middag til deg, det blir vel fint?

20

Ungene hadde hvert sitt symbol, og Simon hadde en snegle på sin plass. Sneglen bar sitt lille hus på ryggen, følehornene sto opp som to antenner. Han falt tungt ned på furubenken mens mora trakk jakka av ham, og lua og skjerfet og vottene og de varme støvlene. Han var falt litt sammen, hadde ikke krefter lenger til å protestere, han visste at mora måtte gå.

Nå tok hun ham i hånda og leide ham inn til de andre ungene som myldret omkring. Dette er ikke riktig, tenkte Bonnie, å overlate ham til andre. Være borte hele dagen. Det burde ha vært han og jeg hele døgnet igjennom. Barnet tett inntil kroppen, barnet innenfor rekkevidde, slik at hun straks kunne trøste ham når noe skjedde. Fattige tre timer hadde de sammen om kvelden. Den dårlige samvittigheten gnog, men hun måtte jobbe. Hun var hjemmehjelp for eldre, vasket og skuret og pusset, banket tepper, ristet ryer og serverte mat.

I dag hadde hun først Erna og hun var en prøvelse.

God morgen, Simon, sa Kaja, som var styrer. Hva har du lyst til å gjøre i dag?

Han hadde ikke noe svar. Den vesle gutten var ikke vant til å få ønskene sine oppfylt, han ruslet sakte over gulvet og satte seg i den store hjørnesofaen, fant seg en billedbok. Ga seg til å bla med tynne fingre. Han kunne lese noen få ord, mora hadde lært ham, ordet is og ordet ape, og sitt eget navn. Der så han moras rygg forsvinne ut gjennom døra, og litt etter løp han til vinduet. Så baklysene forsvinne ut gjennom porten og bli borte i veien. Nå måtte han vente i ni timer. Han bladde sakte gjennom boka. Kaja satte seg ved siden av ham.

I dag har du kjøkkentjeneste, sa hun med et smil, det blir vel fint? Vi skal bake rundstykker. Du kan få kna deigen.

Heller ikke det svarte Simon på. Synet av den vesle, ulykkelige skrotten på bare fire og et halvt år tok nesten knekken 21

på Kaja. Ingen skulle behøve å forlate et gråtende barn. Alt sammen var feil, og hun følte med Bonnie Hayden. Så forsøkte hun å tenke på alt det gode. At han aldri behøvde å sulte eller fryse, at han var et elsket barn, for det gjaldt jo ikke alle.

Bonnie ble sittende i bilen for å hente seg inn. Det var den samme smerten hver eneste morgen, den samme svarte samvittigheten, og hun tvang den tilbake. Kjørte ut gjennom porten på vei til Erna, som var ytterst krevende og som hun gruet seg til å møte. Hun forbannet sitt eget liv fordi det var så fattigslig, kampen hver eneste morgen med det gråtende barnet. Dårlig råd og fortvilelse over å være alene med barnet. Andre var så mye gladere enn henne, de var så ovenpå, hadde planer og drømmer for seg selv og sine egne barn.

Hun tenkte ofte om Simon at han kanskje ikke ville klare seg, at han alltid ville komme til kort og falle utenfor. Livet var en endeløs rekke av forpliktelser og krav. Han var nødt til å greie seg i barnehagen, måtte skaffe seg venner. Komme overens med personalet og de andre. Siden måtte han greie seg på skolen, hevde seg faglig og skaffe seg relasjoner. Etter hvert ville han vokse opp, måtte finne seg en jobb, gjerne godt betalt, noe som var trygt. Helst skulle han få seg kjæreste og helst skulle de få barn. Og fikk de ikke barn måtte de forklare hvorfor. Nei, vi vil ikke ha eller vi kan ikke få. Og fikk de endelig barn måtte også de greie seg godt gjennom den endeløse rekka av samfunnets mange forventninger. Min lille Simon, tenkte hun med sviende øyne, hvordan skal det gå?

Bilen lugget da hun giret over til fjerde og det var hull i eksosen. Den ville bryte sammen hvert sekund, og gjorde den det kunne hun ikke kjøpe en ny. Og hadde hun ikke bil, kunne hun ikke lenger jobbe som hjemmehjelp. Hjertet fór opp i halsen hennes bare ved tanken. Hun bet tennene sammen og 22

ga gass. Hun visste at Erna satt ved vinduet og speidet etter henne som en hauk.

Profilen hennes var som hugget i stein der hun ventet ved vinduet. Bonnie så den skarpe neseryggen gjennom glasset.

Som vanlig tok hun seg tid med å åpne, slapp henne bare inn som aller nådigst, hun måtte alltid markere seg på denne måten. Straks Bonnie var innenfor kjente hun lukten av et gammelt menneske som ikke lenger var i stand til å stelle seg selv.

Det er kaldt i dag, klaget Erna, du må fyre her. Jeg fryser så fælt på beina, hvordan er det med deg?

Takk som spør, sa Bonnie. Simon var helt blåfrossen da vi dro til barnehagen.

Dere som er mødre i dag forlater ungene deres, sa hun strengt. Det gjorde ikke vi, vi var hos dem bestandig. Hvorfor har du stelt deg sånn at du mangler en mann? Fikk han ikke det han trengte, kanskje? Du vet jo hvordan menn er.

Men han reiste jo, svarte Bonnie fortvilet, det har jeg jo forklart. Han traff en annen som var mye yngre, det var ingen ting jeg kunne gjøre. Du skulle bare ha sett ham, han var helt besatt. Og jeg vil ikke ha noen ny, nå får det være nok.

Hun reiste seg og gikk til Ernas soverom. I et hjørne sto en kurv med sokker, de var ikke satt sammen til par. Bonnie ble trett bare ved synet av de sokkene. En stund sto hun inne ved senga og hang med hodet. Den som kunne ha stupt over ende på den myke madrassen. Hodet verket av tretthet, og hun orket ikke tanken på å begynne å vaske, likevel vendte hun seg om med sokkekurven i armene. På veien ut kom hun til å gløtte opp på veggen for å studere et fotografi som hadde hengt der bestandig. Det var Erna som ung konfirmant i en fotsid kjole. Hver gang hun så på dette bildet ble hun for23

undret. Kunne det virkelig være Erna, det var ikke til å tro, for dette var en vakker jente som smilte strålende. Hun gikk ut igjen på stua, trakk pusten dypt og satte i gang. Erna satt i en ørelappstol med et teppe over knærne, hun fulgte henne som en hauk, det skarpe blikket stakk Bonnie i ryggen. Hun tok en sokk fra kurven og bøyde seg ned, løftet det tunge salongbordet av eik og tredde den tykke sokken utenpå bordbeinet. Så det andre og det tredje og det fjerde. Deretter tok hun for seg lenestolene, også de var tunge som bly. I den andre enden av stua hadde Erna et digert spisebord med seks stoler, også av solid eik. Snart hadde alle Ernas møbler hvite tennissokker med en rød og blå stripe på beina. Så var det i kottet etter den tunge Nilfisk-maskinen. Nå var treverket i møblene beskyttet mot både støvsugermunnstykket og langkosten, som ellers kunne stange imot og lage hakk. Erna var redd for slitasje, sokkene var et fast rituale. Hele tiden fulgte hun Bonnie med øynene. Hendene lå som klør i kjolefanget og det magre ansiktet gled fra side til side som hos rovfuglen.

Vi må ta vinduene i dag, slo hun fast, de har flere flekker.

Kan du aldri lære deg å bruke nalen uten at det blir striper?

Bonnie svarte høyt gjennom duren fra støvsugeren.

Det er for kaldt, Erna, sa hun trett.

Men Erna visste råd.

Slå litt rødsprit i vaskevannet, sa hun, det står i benkeskapet.

Bonnie orket ikke svare. Hun lirket støvsugermunnstykket inn mellom bordbeina, livredd for å komme nær det fornemme treverket. Da ville Erna fare opp, ringe til kontoret og klage, påstå at Bonnie var uvøren og ikke tok hensyn. Ikke for at Ragnhild i hjemmetjenesten hørte på det øret, men 24

det var likevel utålelig. Ernas radio sto på, hun hørte på nyhetene. En saksbehandler på et Nav-kontor i Oslo var blitt truet på livet.

Det er vel en utlending, mente Erna, antagelig en afrikaner. De folkene går det ikke an å håndtere i det hele tatt, de kommer for å snylte.

Bonnie rettet seg opp for å hvile ryggen. Hun hadde selv vært på Nav-kontoret og trukket kølapp, det var mens hun var ledig og mottok dagpenger. Hun hadde merket seg at mange var utlendinger, og hun hadde tenkt noen bitre tanker som hun ikke var stolt av. Hun bøyde seg over støvsugeren igjen. Simon, hvor er du nå? Sitter du inne i det vesle huset i lekekroken eller er du i sofaen med en bok? Eller kanskje du er ute og aker sammen med de andre. Ikke gråt, for jeg kommer snart, jeg må bare vaske. Hver eneste dag må jeg vaske.

Og kanskje hvis jeg jobber hardt og sparer alt jeg kan, så kan vi reise med fly. Til Syden. Og du skal få bade i lunkent vann og leke i puddersand.

Jeg håper afrikaneren blir sendt hjem, forkynte Erna, borte fra ørelappstolen.

Hvis han er afrikaner, sa Bonnie. Nordmenn truer folk de også, når de finner det for godt.

Hun flyttet på en stålampe og en kurv med aviser, innimellom skottet hun bort på vinduene, de var blanke som speil.

Rødsprit i vannet, ja, hun kom vel ikke unna. Måtte stå på en gardintrapp i snøen for å komme til på utsiden. De store stuevinduene lot seg ikke åpne. Hun satte Nilfisken på plass i kottet, smekket døra igjen og satte seg i en stol, ville puste ut litt. Det var orgelbrus i radioen. Erna hadde lukket øynene.

Nå var det gulvene. Hun reiste seg igjen etter bøtta, 25

fylte den med varmt vann, men ikke så varmt at det ville matte eikeparkettens glans. Det var Erna nøye på. Etterpå tok hun kjøkkenet og soverommet og til slutt badet. Fugene mellom de hvite flisene var blitt grå, og Erna hadde foreslått at hun kunne bruke en tannbørste for å få dem rene igjen.

Bonnie ristet ryer. Hun vasket klær og hun skiftet sengetøy. Etterpå satt hun ved kjøkkenbordet og pusset en femarmet lysestake av sølv som Erna en gang hadde kjøpt i Egypt.

Ifølge instruksen skulle hun slett ikke gjøre den slags arbeid i det hele tatt, men dette var en kjærkommen oppgave, en avveksling. Hun kunne sitte helt i ro og hvile ryggen. Lysestaken ble så vakker. Men etterpå måtte hun balansere utenfor i snøen foran de store vinduene, mens Erna sto innenfor og fulgte nøye med. Det måtte altså ikke være render etter nalen, da var hun fortapt. Hun frøs på hendene inne i gummihanskene og hun frøs på ørene. Etterpå bar hun gardintrappa med seg inn og satte den på plass. Hun vannet blomster og hun tørket støv, bar de gamle avisene ut i søppeldunken, skiftet en pære som var gått i kjøkkenet, satte fem hvite lys i den nypussede staken. Deretter gikk hun igjennom maten i kjøleskapet. Mye var gått ut på dato, både melka og pålegget. Endelig falt hun ned i en stol. Halve dagens arbeid var over, hun skulle videre til Marie. Der var det mye lettere, hun hadde en liten leilighet i et kompleks for eldre.

Da reiste Erna seg fra ørelappstolen og stabbet over gulvet i retning soverommet. Bonnie satt og ventet mens hun tenkte på Marie. Etter en stund kom Erna inn igjen med en skoeske.

Du skal få med deg denne, sa hun bryskt, det er noe jeg 26

har spart på. De har ligget her i flere år for jeg får dem til jul. Og sånt noe som dette har jeg ikke lenger bruk for.

Bonnie så på esken. En hyssing holdt lokket på plass, og den var ganske lett. Hun hadde aldri fått noe av Erna, Erna var skrekkelig gjerrig. Til nød samlet hun sammen noen brødsmuler og ga dem til fuglene. Men Bonnie takket hjertelig for gaven, bar den i hendene til døra og sa adjø.

Marie satt i en stol mens Bonnie dusjet henne.

Hun hadde tatt på seg en plastfrakk over klærne, likevel ble hun søkk våt, det ble hun alltid. Det vanskeligste var å blande vann, for Marie var så følsom, hun måtte først dusje henne forsiktig over føttene. Så var det for varmt, så var det for kaldt, og så var det for varmt igjen, men til slutt ble de enige. Etterpå, da den magre kroppen var frottert, og Marie hadde satt seg på sengekanten, smurte Bonnie kroppen hennes inn med lotion. Den gamle huden hennes var så tørr at den flasset. Mens Bonnie masserte den gamle kvinnen satt Marie selv og grunnet over menneskenes ondskap slik hun hadde for vane. En mann hadde kvalt kona si med et tau. Han hadde tullet henne inn i et teppe og lagt henne i bilen, deretter hadde han kjørt ut til et steinbrudd og tippet henne utfor.

Tror du han kommer hit? sa Marie fryktsomt.

Bonnie måtte smile. Hun var kommet til Maries føtter, de var små som hos et barn.

Nei, kjære vene, hvorfor skulle han det? De hadde vel kranglet, mente hun, og det gjør jo aldri du. Dessuten må han sitte i fengsel i mange år.

Men han slipper jo ut igjen, sa Marie. Og da leter han 27