Page 1


Skattejakt og skurkestreker


Helene Nagelhus

Skattejakt og skurkestreker Illustrert av Jens A. Larsen Aas


4


Revungen

«Er du klar?» spør Emma og griper hardt om sykkelstyret. Høyrefoten er fortsatt plantet i bakken. Isak fester hjelmen og sjekker at sykkelen står i riktig gir. «Jeg ble født klar! Klar, ferdig, GÅ!» Han trør til på pedalene, og sykkelhjulene spinner over grusen så sand og småstein spruter. «Hei, vent da!» roper Emma og setter etter tvillingbroren. Men han venter selvfølgelig ikke. Hun tvinger sykkelen opp i fart bortover skogsveien. Isak har nådd frem til den første svingen og tar sjansen på å se seg over skulderen. Emma har nesten tatt igjen det lille forspranget han hadde sikret seg! Isak girer opp og trør hardere. Han hører hjulene hennes i grusen rett bak seg. Skogsveien retter seg ut til en lang flate. Idet fjøset kommer til syne mellom trærne, er tvillingene side om side. Emma kikker skrått bort på Isak og får et selvsikkert smil tilbake. Så bærer det utfor bakken ned mot Eiktun gård! Emma får størst fart. Hun legger sykkelen inn foran Isak og presser ham ut på den humpete siden av veien. Det tvinger ham til å bremse ned. Tror hun i hvert fall. Men Isak slipper bremsene og tråkker til, så sykkelen hans spretter over humpene og får ekstra fart. 5


Helt samtidig skrenser de inn på tunet. De hopper av syklene rett før de krasjer inn i eiketreet, og begge to kaster seg inn mot den tykke stammen. «JEG VANT!» roper Isak idet hånden hans klasker i stammen brøkdelen av et sekund før Emmas. «Fordi du tjuvstartet!» protesterer Emma. «Og du prøvde å knerte meg på de humpene i veien!» De stirrer sint på hverandre, men så bryter de ut i latter. «Uavgjort, da», sier Emma, og Isak nikker. Det er ingen hjemme i det store hovedhuset. Mamma er på jobb på kafeen, og pappa er ute og jobber på gården et sted. Men ut fra det lille, hvite huset på den andre siden av tunet strømmer det en uimotståelige lukt av farmors bakverk. Emma og Isak lar syklene og skolesekkene ligge og springer trappen opp til verandaen til farmor på to steg. De bryr seg ikke om å banke på døra der de stormer inn på kjøkkenet. Den gode duften er mye sterkere der inne, og de hører duringen av støvsugeren fra stua. «Hei, farmor!» roper Emma. Hun må rope to ganger til før duringen stopper. «Å, er det dere?» smiler farmor og kommer til syne i stuedøra. «Hvem skulle det ellers være?» Isak slenger seg ned på en kjøkkenstol. «Hva er det du baker? Kan vi få?» «Det er eplekake til klubbvenninnene mine», sier farmor. «Strikkeklubben skal møtes hos meg i kveld.» «Skravleklubben, mener du vel», erter Emma. De pleier å kalle den det, for når det er klubb, kommer venninnene til farmor sammen for å strikke, skravle og skryte om kapp av barnebarna sine. 6


«Veldig morsomt, Emma Eiktun.» Farmor prøver å se streng ut, men hun får det ikke helt til. Farmor har krøllete, grått hår, og snille rynker i ansiktet fordi hun har smilt hele livet. «Men vi er veldig sultne, altså!» klager Isak. «Å?» sier farmor bekymret. «Nei, det kan vi jo ikke ha noe av!» Hun tusler bort til hjørneskapet, tar ut en blikkboks og setter den åpen på bordet. «Jeg bakte havrekjeks i går. Vær så god.» Hun fyller to glass med melk også. «Men nå må jeg rydde ferdig her. Kanskje dere kan gjøre meg en tjeneste etterpå? Pappaen deres er på hogstfeltet i skogen, men han glemte mobiltelefonen sin her da han var innom og spiste formiddagsmat. Kan dere dra ut i skogen og gi den til ham?» Isak og Emma har ikke noe imot å gå i skogen. Snarere tvert imot. I løpet av de ni årene de har levd, har de nesten vært mer ute enn inne. Det er få som kjenner skogen så godt som dem. Man blir sånn av å vokse opp på en gård som Eiktun. Med pappas mobiltelefon i lommen tar de snarveien over beitet. Lekne lam springer rundt de voksne sauene, som dovent tygger i seg gress. Tvillingene tar seg tid til å lokke på dem, men lammene er altfor opptatt med å leke med hverandre. Skogen er grønn og ny i den friske vårluften, og skogbunnen er full av hvitveis. Det har regnet i dag, og vannet slurper under støvlene deres mens de småløper på stien opp mot hogstfeltet. «Vi går innom revehiet», foreslår Isak.

7


Rett oppi åsen ligger et revehi. Tvillingene oppdaget det tidligere på våren. Mange ganger har de ligget på lur under et furutre og ventet på at revetispa og hannen skal komme ut. Som regel har de hatt med seg brødbiter som de har hevet bort til hiet, og på overraskende kort tid har de blitt så vant til dem at de til og med kommer ut av hiet for å spise mens tvillingene er der. Og nå er det revunger der! Isak og Emma hadde hatt mistanke om det en stund, for revene har jobbet så flittig med å hente mat inn i hiet. For noen dager siden så de den første lille snuten sniffe ut gjennom hi-åpningen, før den forsvant inn igjen. Revehiet er den hemmeligste hemmeligheten deres, for pappa hadde aldri latt dem få lov til å mate og temme ville rever på den måten. Når Isak og Emma sniker seg forsiktig under furutreet i dag, er det ikke bare en liten snute de ser.  Syv små, rødbrune revunger tumler rundt utenfor hiet! «Så søte de er!» hvisker Emma henrykt. Revetispa som sitter vakt rett ved hi-åpningen, værer i luften. Enten hørte den Emma, eller så luktet den dem, for på hennes signal forsvinner alle revungene inn i hiet på et blunk. Alle unntatt en. «Se der!» hvisker Isak.  Den minste revungen ligger i gresset og prøver å reise seg. Den synker sammen igjen, gang på gang, og piper svakt. «Kanskje den er skadet?» foreslår Emma. Isak reiser seg for å se bedre. De venter litt, men revungen kommer seg ikke av 8


flekken. Revemoren henter den ikke heller. Den virker veldig svak. Pappa ville sagt at de bare skulle la den være i fred, men pappa er ikke her. Tvillingene har ikke hjerte til å la den stakkars lille reven ligge igjen, hjelpeløs og alene. Sakte lister de seg bort til den. Revungen gjør et lite forsøk på å krype sammen. Emma setter seg ned og strekker frem hånden. «Hei på deg, lille venn,» sier hun mildt. Revungen legger seg ned og lukker øynene. «Vi må ta den med oss», sier Emma bestemt. «Den kommer til å dø hvis den blir liggende her!» Isak er enig. Varsomt løfter Emma den opp. Hun holder hånden rundt snuten dens for sikkerhets skyld, men revungen virker lettet over å bli reddet, og har visst ikke tenkt å bite henne. De skynder seg ned på stien igjen, og løper det siste stykket til hogstfeltet. Pappa er akkurat i gang med å felle en stor gran, og med motorsagdur rundt seg og hørselsvern på hører han ikke at de kommer. Isak og Emma holder seg unna helt til han har saget ned granen. Når banen er klar, løper de frem. «Pappa, se hva vi fant!» Emma viser frem revungen. Den spreller litt innimellom, men stort sett ligger den slapt i grepet hennes. «Oi! Se der, ja», sier pappa. Han studerer revungen interessert. «Hvor fant dere den?» Tvillingene nøler litt. De kan ikke si noe om hiet. «Oppi skogen, på veien hit. Den – den lå sånn helt alene», sier Isak. Det er jo for så vidt sant, men det er 9


ikke hele sannheten, og han kjenner at kinnene brenner litt. «Hmm ...» Pappa gnir seg i skjegget. «Den har nok ikke store sjanser for å overleve, stakkar.» «Vi kan ta vare på den», sier Isak skråsikkert. «Så får vi en tam rev på Eiktun!» Han har alltid ønsket seg en hund, men hvis han ikke kan få det, er en rev noe av det nærmeste man kommer! «Kan vi, pappa? Please?» Emma ser bedende på pappa. Farmor pleier å si at hun kunne ha tigget til seg kronjuvelene med det blikket. Pappa tenker seg om. «Nå som dere har tatt den med dere, er det nok små sjanser for at revemoren vil ta den tilbake. Prøv å gi den litt myk kattemat. Kanskje den får kreftene tilbake hvis den spiser. Ellers får dere ta den med til veterinæren og høre hva hun sier.»   Emma og Isak løper tilbake til gården. På kjøkkenet åpner Isak skapet der mamma har tingene til katten. Han finner tørrfor, kattesand og oppklorte leker, men ingen bokser med myk kattemat. Ikke i kjøleskapet heller. Revungen piper svakt i armene til Emma. Det haster med å gjøre noe! «Vi drar til veterinæren», bestemmer Isak. «Vi tar bussen, og så kan vi kjøre med mamma hjem fra jobb etterpå.» Emma nikker. Hun skriver en lapp om hvor de skal og legger den på kjøkkenbordet mens Isak tømmer sparebøssene deres. Egentlig sparer han til et radiostyrt fly, men det får vente. Revungen er viktigere! 


Kroklund

Revungen får plass i sykkelkurven til Emma. De skynder seg til busstoppet, men uten å kappsykle denne gangen. Isak tror aldri han har syklet så forsiktig over gårdsplassen til Gamle Peder noen gang. De må vente en stund før bussen kommer, og Emma tripper urolig. Revungen ligger helt i ro og sover i armene hennes nå. Det er allerede over en time siden de fant den i skogen. Hun dytter i den med fingeren for å se om den reagerer, og heldigvis drar den pusten stille. Den lever fortsatt. Da bussen endelig kommer, kikker buss-sjåføren overrasket på dem. Det er jo ikke lenge siden han kjørte dem hjem fra skolen, og nå skal de allerede tilbake til Kroklund igjen? Han blir enda mer overrasket når han ser reven. «Travelt i dag», brummer han når tvillingene går nedover midtgangen i den nesten tomme bussen. Bare gamle fru Gregersen sitter på et sete lenger bak. Hun myser mistenksomt mot tvillingene. Emma nikker høflig, for mamma sier at det er viktig å ha god en relasjon med naboene. Fru Gregersen gir dem et surt nikk tilbake og snur seg vekk. Isak himler med øynene og dumper ned på setet ved siden av Emma. Det er jammen ikke lett å ha en god relasjon med herr og fru Gregersen! De bor litt lenger 11


oppe langs hovedveien, og de er sånne naboer som aldri kjøper lodd til inntekt for skolekorpset. Og skulle du være så uheldig å skyte fotballen din inn i hagen deres, så tar de den! Det som er så greit med bygda deres, er at alt ligger helt i nærheten av hverandre. Det første man ser er torget. Her er det boder som selger blomster nå som sommeren nærmer seg, og juletrær om vinteren. Fra torget går det to gater side om side, der alle butikkene ligger. Kafeen til mamma ligger midt i den ene gaten. Skolen deres ligger i enden av den andre. På hjørnet rett ved skolen, i et gammelt, lite hus, holder veterinæren til. Hun heter Marianne, og tvillingene kjenner henne godt. Det er hun som kommer til Eiktun hver gang de trenger dyrlege til sauene. Det er ingen pasienter på venteværelset når Emma og Isak kommer. Marianne slipper dem inn på undersøkelsesrommet med en gang. Hun undersøker revungen nøye, tar både blodprøver og røntgenbilde. «Den har nok en betennelse i magen, og så er den blitt underernært», sier hun. Hun gir den en tablett med antibiotika. Etterpå bruker hun en stor sprøyte uten nål til å hjelpe den med å svelge litt vann. Til slutt skriver hun en resept på medisin som de kan kjøpe på apoteket. «Den er nok bare fire eller fem uker gammel, og skulle helst fått melk fra moren sin ennå.» Marianne rynker pannen ettertenksomt. «Men dere skal få med litt melkeblanding til hundevalper som dere kan gi den. Kanskje det kan gjøre samme nytten. Og i tillegg kan dere 12


gi den kvernet kjøtt å spise. Lag til et lunt sted der den kan hvile seg.» Hun smiler til tvillingene. «Lykke til!» Revungen sovner i armene til Emma når de kommer ut fra dyrlegen. «Nå har den i hvert fall fått medisin!» sier Isak lettet. Han synes det ser ut som den har det litt bedre allerede. På vei til mamma tar de seg tid til å gå innom matbutikken for å kjøpe mat som revungen tåler å spise. Isak går inn og handler, og Emma får mange nysgjerrige blikk der hun står utenfor butikken med en liten rev i armene!  Mamma driver sin egen kafé der hun selger kaker og kaffe og lokal gårdsmat. Det er nesten alltid fullt rundt bordene, og alle har noe godt å si om «Søtt og Sunt». Pappa pleier å si at kafeen heter det fordi maten de serverer er sunn, og mamma er søt. Da prøver mamma alltid å se oppgitt ut mens hun egentlig skjuler et smil. Bjellen over døra ønsker dem velkommen med et lite kling. Ingelin, som jobber for mamma, står bak disken og fyller på med solboller.  «Hei på dere», smiler hun bredt. Hestehalen hennes dingler rundt, for Ingelin står aldri helt i ro. Det er derfor det er bra for henne å jobbe på et travelt sted, sier hun. Hun måper. «Oi! En rev!» Emma og Isak nikker stolt. Noen av kundene snur seg for å se på reven. «Det er kanskje best dere får den vekk fra maten», sier Ingelin og rynker på nesen. «I tilfelle mattilsynet kommer på inspeksjon eller noe ...» Hun peker med tommelen over skulderen. «Moren deres sitter bak på kontoret.» 13


«Oi!» sier mamma også, når Emma holder frem revungen. Hun har vært mammaen til tvillingene i over ni år nå, og det er ikke så mye som overrasker henne lenger, men hun har aldri fått en revunge på kontoret før. Isak og Emma forklarer. «Ja vel, ja», sier mamma bare. Hun har armene i kors og en liten rynke i pannen. Det er tenkemoduset til mamma. «Vi fikk resept på medisin også, men den må du 14


kjøpe, for vi er ikke gamle nok», forklarer Isak og gir henne lappen fra Marianne. «Akkurat.» Mamma sukker. Men den lille, svake revungen har nok vunnet hjertet hennes, for hun trenger ikke mer overtaling. «Si til Ingelin at hun får stenge i dag. Jeg skal bare avslutte det jeg holder på med her, så kommer jeg om fem minutter», sier hun. Isak og Emma jubler, og går ut i kafeen igjen. Ingelin holder på å ekspedere to kunder. Tvillingene bråstopper. Kundene er herr og fru Gregersen. «Nei, fysj!» sier fru Gregersen høyt. «En rev inne på kafeen! Noe så uhygienisk!»  Herr Gregersen stirrer olmt på den lille revungen, og Emma legger instinktivt armene mer beskyttende rundt den. «Er den død?» spør han håpefullt. «Nei, tenk, den er ikke det!» sier Isak iltert. «Bare syk! Men vi skal pleie den så den blir helt frisk igjen!» «Hvor fant dere den?» spør herr Gregersen.  «I skogen vår», sier Emma.  «Jeg har hatt problemer med reven i det siste», brummer herr Gregersen surt. «Den har tatt flere av hønene våre. Jeg så den gjøre det. Midt på dagen, rett foran øyene mine. Unormal reveoppførsel.» Han skuler på tvillingene. «Mistenkelig tam.» «Det var ikke revungen vår, i hvert fall», svarer Isak. «For den er bare en unge, og altfor syk til å ta hønene dine!»  «Men dere vet vel hvor moren er, vil jeg tro? Jeg skulle gjerne satt en kule i den reven som tok hønene mine!» Isak åpner munnen for å svare, men blir avbrutt idet mamma kommer ut fra kontoret bak dem. 15


«Slapp av, det er både første og siste gang det er rev her på kafeen», sier mamma i en bestemt tone som ikke gir rom for diskusjon. Hun gir herr og fru Gregersen et høflig nabo-nikk. «Ha en god dag. Håper kaffen smaker.» Og så geleider hun tvillingene ut døra, vekk fra en skulende herr Gregersen. På bilturen hjem grubler Isak på det herr Gregersen sa. Var reven som tok hønene hans den samme reven som de har matet? I så fall lukter det trøbbel lang vei! Hjemme på Eiktun blir de møtt av pappa og lillebror Nikolai som har kommet hjem fra barnehagen. Pappa finner frem et gammelt hundebur fra loftet. Inni det lager de et lunt rede av gamle tepper og håndklær. Buret setter de inn på badet hvor det er godt og varmt.   Nikolai henger på dem som en liten hale, og vil hjelpe til med alt de gjør. Han strekker seg frem mot revungen når Isak mater den, så revungen kvepper. «Revungen er syk», sier Emma og løfter lillebroren unna. «Den må få hvile seg litt uten å bli klappet av små toåringer.» «Ja, den har au», sier Nikolai med store øyene festet på revungen.  «Finne plaster?» Emma gir lillebroren en klem. «Du er god, du», sier hun. «Du skal få klappe den når den blir frisk igjen.»


Farmor forteller for mye

Neste morgen virker revungen litt kvikkere. Den har rotet rundt i buret i løpet av natten og sølt utover alle teppene. Nå jafser den sultent i seg kyllingkjøttet den får til frokost. «Det er et godt tegn», sier pappa fornøyd. Han finner frem rene håndklær som Isak kan legge i buret. «Når den har klart seg over natten, så overlever den nok.» Emma klapper revungen på hodet. «Hørte du det, lille venn? Det skal gå bra med deg!» Revungen slikker henne fornøyd på hånden. Mamma sitter ved frokostbordet med en kaffekopp i hånden og trøtte øyne. Hun har vært oppe mange ganger i løpet av natten for å gi revungen medisin og mat. «Sånn er det å ha en baby i huset», sier pappa blidt og slurker i seg kaffe, han også. «Ja, og du snorket deg gjennom alt sammen, som vanlig.» Mamma dulter ham i siden.  «Jeg kan være hjemme fra skolen og ta meg av den», tilbyr Isak seg. «Revungen kan ikke være alene hele dagen uten mat og medisin!» «Ikke tale om!» sier mamma bestemt. «Farmor har sagt hun skal se til den. Men nå må dere to skifte til rene klær som ikke lukter rev, og skynde dere avgårde så ikke bussen kjører uten dere!» * 17


Skoledagen har aldri gått tregere. Klokken står omtrent stille mens lærer Martin gir dem matteoppgaver. Isak og Emma lengter bare etter å komme seg hjem og se hvordan det går med reven deres. I store-friminuttet maser de seg til å få låne telefonen til Martin for å ringe hjem. Men farmor er visst ute, for ingen svarer. Når skoleklokken endelig ringer ut etter siste time, og Thea og Kristian og de andre vennene deres blir igjen for å spille fotball, beinflyr tvillingene til busstoppet og drar strake veien hjem. * Buret på badet er tomt. De finner revungen på kjøkkenet, på fanget til farmor.  Hun klapper den kjærlig. Revungen gomler fornøyd i seg mat fra en liten skål farmor har fylt med kyllingkjøtt. «Den er nydelig», sier farmor. Hun setter den ned på gulvet til tvillingene. Revungen snuser på dem, og så legger den seg flatt ned mellom dem. «Den er ikke særlig redd for oss», ler Emma og klapper den på snuten. Isak triller en liten ball over gulvet. Revungen slår nysgjerrig etter den med poten, men er fortsatt for svak til å løpe etter. «Den kommer til å bli frisk og fin igjen», sier farmor fornøyd. «Dere gjør en god jobb. Jeg skrøt voldsomt av dere på strikkeklubben i går kveld, skal dere vite. Klubbvenninnene mine syntes det var veldig spennende med en rev på gården. De vil bli glade for å høre at den overlevde.» Emma og Isak flirer stolt. 18


«Fru Gregersen var spesielt interessert», fortsetter farmor. «Hæ!» utbryter Isak. «Fru Gregersen! Er hun med i skravleklubben din?» Det virker helt umulig at farmor skal være venn med en så ufyselig dame som fru Gregersen! «Å ja, det er jo klart», sier farmor. «Hun lurte veldig på hvor dere hadde funnet den. Jeg sa at det var på vei inn mot hogstfeltet vårt, stemmer ikke det?» Emma og Isak stønner. De ser for seg hvordan farmor 19


godtroende satt og fortalte om reven. Så gikk nok fru Gregersen rett hjem og fortalte herr Gregersen alt han trengte å vite for å finne revehiet. Og nå kan han skyte revene, akkurat sånn som han sa! «Er det noe i veien?» spør farmor forskrekket. Emma vet ikke hva hun skal si. Hun vil ikke gjøre farmor lei seg, men den dumme skrytingen hennes har kanskje kostet hele revefamilien livet! De slipper å svare, for kjøkkendøra går opp og pappa kommer inn. Skjorten hans er våt og rød og gjennomtrukket av – «Er det blod?» spør Isak med vidåpne øyne. «Er du skadet, pappa?» Pappa rister på hodet. «Nei, ikke jeg, men et av lammene på beitet er stygt skadet. Det ble tatt av en rev, men heldigvis kom jeg forbi akkurat mens det skjedde, så jeg fikk stoppet angrepet. Jeg måtte lappe sammen lammet ganske grundig for at det ikke skulle blø i hjel. Det lever, men bare så vidt.» Han vrenger av seg skjorten og begynner å vaske armene i vasken. Vannet som renner ned i sluket, er helt rødt.    «Du milde!» sier farmor. «Fru Gregersen fortalte at reven hadde tatt noen av hønene deres også. Den var visst veldig innpåsliten.» Pappa nikker. «Jeg måtte rope og løpe mot den før den slapp taket i lammet. Den virket ikke spesielt redd for meg.» Han ser skrått ned på revungen som ligger på gulvet. «Det er vel revemoren som skal ha mat til resten av ungene. De er sikkert ikke langt unna.» Emma kjenner hjertet banke i halsen. Er det reven som de har matet, som tar dyrene? Er det deres feil at den ikke er redd for folk lenger? 20


«Herr Gregersen har lyst til å skyte reven», sier Isak. «Han har ikke lov til det, har han vel, pappa?» «Ikke nå som den har unger», sier pappa. «Ikke før jaktsesongen begynner, og det er en stund til ennå.» Emma puster lettet ut, men Isak er ikke like sikker. Han stoler ikke på herr Gregersen.

Profile for Cappelen Damm AS

Helene Nagelhus Emma & Isak- Skattejakt og skurkestreker  

Emma og Isak har alltid et nytt prosjekt på gang! Livet på Eiktun gård er nemlig fullt av opplevelser. Tvillingene er vikarer i mammas kaffé...

Helene Nagelhus Emma & Isak- Skattejakt og skurkestreker  

Emma og Isak har alltid et nytt prosjekt på gang! Livet på Eiktun gård er nemlig fullt av opplevelser. Tvillingene er vikarer i mammas kaffé...