Heksenatten av Alexander Løken

Alexander Løken

Heksenatten

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-57394-2 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsillustrasjon: Bård Sletvold Torkildsen Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

16:31

Majorstuen T-banestasjon Tollekniven skar seg inn, helt nøyaktig, ikke for dypt.

Duebuken åpnet seg som en bakt potet fylt av dampende innvoller. Kvinnen, som satt med beina i kors på en papp-plate, bøyde seg litt nærmere og myste. Hun begynte å bli gammel, men hun så eldre ut enn hun faktisk var. Og briller hadde hun ikke penger til.

Kyndig som en kirurg snittet hun opp kråsen, magesekken, og studerte innholdet.

«Hva kan du fortelle meg, lille venn?»

Hun lirket noen fingre inn. Varmen i duebuken var behagelig mot den kalde huden. Hun løftet på en tarm, nappet litt i noen sener. Skottet rundt seg for å forsikre seg om at ingen av de travle menneskene på perrongen hadde oppdaget hva hun drev med. De pleide uansett sjelden å legge merke til henne der hun satt. Som søppelkasser og lyktestolper var hun et usynlig innslag i bybildet.

Hun holdt en fingertupp mot nesen og trakk inn duften av dueblod. Det var en metallisk lukt, som irrede kobbermynter. En lukt hun kjente godt. Men denne gangen var det noe annet også. En skarp eim av røyk og forkullet tre. Fornemmelsen av ulmende glør var så sterk at det sved i neseborene.

5

Hun smakte på blodet med tungespissen. Flyttet det rundt i munnen som en vinkjenner, før hun spyttet det ned på den frosne asfalten. Brent, ja, ingen tvil om det.

Hun stakk fingrene ned i fugleinnvollene igjen, romsterte rundt. Erfarent fant hun fram til leveren. Den satt godt fast, men hun trengte ikke rive den helt løs fra vevet som omsluttet den. Hun lente seg helt inntil den grårøde klumpen, studerte størrelsen, formen, teksturen. Fargen og lukten. Hun leste alle disse tegnene som om det var et eget skriftspråk.

Det var enklere å tyde innvollene til rotter, men rotter var til gjengjeld vanskeligere å fange. Duene derimot lurte hun til seg med brødsmuler før hun vred om nakken på dem.

Leveren ga henne svarene hun lette etter. Hun leste ferdig og merket at hun holdt pusten. Mellom pannen og skautet spratt det fram svettedråper. Et brått stikk i siden fikk henne til å flytte vekten på papp-platen. Hun studerte leveren igjen. Det var ingen tvil. Hun hadde lest riktig.

Dagen var kommet.

«Takk for hjelpen, lille venn,» hvisket hun.

Med litt anstrengelser reiste hun seg og presset fugleskrotten usentimentalt ned i en overfylt søppelkasse.

Fant noen servietter i en papirpose fra en hamburgerkjede og tørket blod av hendene, før hun trakk en velbrukt Nokia-telefon ut av lommen på ulljakken. Hun registrerte datoen i displayet. Første februar. Det kunne ikke være noen tvil. Hun bladde fram et nummer og trykket på ringeknappen. Så stakk hun mobilen innunder skautet, som hun pleide å gjøre hvis hun måtte ringe.

Ingen ga penger til tiggere med mobiltelefoner, sånn var det bare. Litt hutrende, ikke bare av kulde, pustet hun på 6

hendene. Huden var sprukken og sår. Det var blitt kaldere de siste dagene. De første snøflakene virvlet i luften.

Det ringte bare to ganger før en mannsstemme svarte i den andre enden.

«Marko?» begynte hun. «Det er tante. Jeg tror jeg har funnet dem …»

20:13

Nathaniel Nathaniel Mørch hatet tvillingsøsteren sin. Kanskje han alltid hadde gjort det. Allerede i mors mage hadde han visstnok prøvd å kvele henne med navlestrengen, selv om det sannsynligvis ikke var med vilje.

Han kastet et blikk på henne i sladrespeilet. Ada satt i baksetet, bak kjørelæreren, og oste av kjedsomhet. Ingen kunne kjede seg så ufordragelig som henne. Og snart ville hun vel la det gå utover Kolbjørn, som satt ved siden av henne og fiklet med den tåpelige Zippo-lighteren sin. Eller kanskje hun ville la det gå utover kjørelæreren, eller mest sannsynlig, Nathaniel. Og ganske riktig, i samme øyeblikk rettet hun blikket mot øynene hans i speilet. Det var som om hun hadde merket at han studerte henne. De smaragdgrønne øynene hennes glødet av lekenhet og djevelskap.

«Hva ser du på, lillebror ?» snerret Ada – for hun var jo født hele tretti minutter før ham.

Ingenting, tenkte han, men sa det ikke høyt. Det ville bare framprovosere kommentarer som: «Ingenting? Ikke rart når hodet ditt er fullstendig tomt,» eller «Ingenting? Jeg ba deg ikke om å beskrive deg selv med ett ord …»

Så isteden slo han blikket ned.

8

De var toeggete tvillinger, men de var allikevel veldig like. Begge søsknene hadde svart hår – hennes langt og tykt, og hans kort i nakken. De hadde den samme litt spisse nesen, markert kjeve, perfekte tenner. Han var egentlig ganske fornøyd med utseendet sitt, noe som irriterte ham fordi det betydde at han måtte innrømme at søsteren var ganske – han orket knapt å tenke ordet – pen. Men øynene hennes var grønne, og hans var blå. De kunne likså godt vært fargene til rivaliserende fotballag.

Nathaniel studerte landskapet de suste gjennom, eller brøytet seg gjennom var vel et riktigere ord. Veien var ikke mer enn et sett hjulspor i tung nysnø, og det lavet ned mer for hvert sekund. Nittedal var et populært sted for Oslos kjørelærere når de skulle holde mørkekjøringsdemonstrasjon. Det var sparsom veibelysning, akkurat passe øde langs åkere og jorder, og allikevel god mulighet for å møte andre biler.

Det var pappa som i et brått innfall hadde meldt dem på mørkekjøring denne kvelden, på sekstenårsdagen til Ada. Ada var født rett før midnatt, den 1. februar, mens Nathaniel var født en halv time senere. De var tvillinger, men født på forskjellige dager. Pappa hadde vel tenkt at Ada og Nathaniel kunne begynne å øvelseskjøre med foreldrene så raskt som mulig etter at de hadde fylt seksten. En god tanke, bortsett fra at verken Nathaniel eller søsteren var særlig interessert i å ta lappen. Det var én ørliten ting de hadde til felles. Selv tok Nathaniel gjerne sykkelen til Ten Sing og kirkegruppa hver søndag, også om vinteren. Hvor Ada tilbrakte kveldene visste han ikke, og han brydde seg heller ikke om det. Men hun trengte tydeligvis ikke bil.

Kjørelæreren stønnet, som hun gjorde omtrent hvert 9

femtende sekund. Om det var fordi hun var lei av jobben sin, eller fordi sikten ble verre for hver meter, eller fordi hun veide sikkert hundre og femti kilo, var uvisst.

Sannsynligvis var hun oppgitt over at det var vanskelig å ha mørkekjøring når ingen andre bilister hadde dristet seg ut i snøføyka. Så hun gjentok med jevne mellomrom: «Ser dere hvordan sikten blir verre når vi har på fjernlysene, fordi lyset blir reflektert i snøflakene?»

Og Nathaniel latet som om han var interessert, mens Kolbjørn bare gryntet, og Ada forble taus. Den tredje gangen svarte ingen av dem, så kjørelæreren skrudde isteden musikken på radioen litt høyere. Åttitallsrock, ikke uventet, og hun trommet begeistret på rattet.

Kjørelæreren var blond og kortklipt, med en tykkremmet gullklokke som var like harry som den var fake.

Nathaniel hadde allerede glemt hva hun het. Kine? Tina?

«Hvor lenge må vi holde på?» spurte Kolbjørn fra baksetet. Han var Nathaniels beste venn, og eneste, når Nathaniel tenkte etter. Gjengen i kirkegruppa var ok de, men de virket like interessert i vafler, kakao og Xbox, som i Gud, Jesus og Den Hellige Ånd.

«Vi skal møte en annen gruppe og gjennomføre noen praktiske øvelser,» svarte kjørelæreren dovent, så snusen holdt på å gli ut. Hun lepjet den på plass igjen, og Nathaniel sukket ufrivillig.

«Fett …» mumlet Kolbjørn og tente Zippo-lighteren.

Ada skvatt til og trykket seg nærmere vinduet på sin side. Hun virket oppriktig skremt. Men det var nok bare Nathaniel som rakk å legge merke til det, for ganske raskt gled ansiktet hennes tilbake til trassig-kjedsomhetmodus. Øynene hennes glimtet litt, et glimt som Nathaniel visste å være på vakt for.

«Gi deg med det der, Kolbjørn,» formanet kjørelære10

ren mens lukten av lighterbensin spredde seg. «Jeg mister nattsynet her!»

Kolbjørn flikket igjen lokket på den sølvgrå lighteren han hadde fått i speidern. Nathaniel hadde en maken i en skuff et sted. På den ene siden var KFUM-KFUKs slagord inngravert: «Vær deg selv. Stå opp for andre». Et fint, kristent budskap. Ikke at Kolbjørn brydde seg om det. Han var lykkelig bare han fikk spikke, hugge trær og pyrre med Zippo’en sin.

Nathaniel overvåket speilet intenst da han så Ada lene seg nærmere kompisen hans. Hva pønsket hun på nå?

«Jeg vedder på at du ikke klarer å holde fingeren over flammen i mer enn to sekunder.» Stemmen til Ada var som flytende honning – eller mer som kreftframkallende kunstig søtningsmiddel.

Kolbjørns ansikt blusset rødt. Han stirret på Ada, fullstendig lamslått over at hun hadde snakket til ham. Som om keiserinnen hadde slått av en prat med en tilfeldig uteligger. Han protesterte med en tykk stemme: «Det klarer jeg, vel! Jeg klarer i hvert fall fem sekunder.»

Ada smilte med alle tennene sine, og Nathaniel kunne nærmest høre Kolbjørns hormoner eksplodere i ekstase «Okei,» sa hun, «hvis du klarer fem sekunder, så skal jeg klare seks. Deal?»

Kolbjørn snøftet, tente lighteren og holdt den ene pekefingeren over. Det tok nøyaktig 1,53 sekunder før han hylte av smerte og slapp lighteren på gulvmatten.

Nathaniel himlet med øynene, Ada lo en trillende latter, Kolbjørn suttet på fingeren, og kjørelæreren, som kanskje het Rita, snudde seg og ropte: «Hva sa jeg?!»

11

«Brems!» Nathaniel ropte før han rakk å tenke. Kjørelæreren spant rundt og hogg inn bremsen, i en og samme bevegelse. Bremsene grep tak, antiskrensen kicket inn, og bilen skled noen meter med en hakkende lyd fra understellet. Så stoppet bilen brått. En skingrende gitarsolo fra radioen var den eneste lyden som brøt stillheten. Nathaniel stirret framfor seg. Pust og puls hadde stoppet i et øyeblikk, men nå satte de fart igjen, som for å minne ham på at han fremdeles levde. «Gud …» var alt han fikk fram, av forskrekkelse og takknemlighet.

Lyskjeglene fra bilen skar gjennom snøføyka og avslørte en trestamme som blokkerte veien. Og foran stammen sto det tre personer; to voksne og et barn, etter høyden å dømme. De var kledd i vinterkåper med hetter som skjermet for snøen og delvis skjulte ansiktene deres.

«Hva fa …!»

Smellet fra døren, da kjørelæreren slo den opp, overdøvet resten av ordet. Nathaniel skulle til å løsne beltet sitt, men kjørelærerens grynt beordret ham til å bli sittende. Han lystret, lydig som alltid.

«Skal vi gå ut?» spurte Kolbjørn og lente seg framover, så Nathaniel kjente den varme pusten hans i nakkehårene.

«Nei,» svarte Nathaniel kort. «Bli sittende.» Gjennom frontruta så han kjørelæreren strene bort til de tre personene, mens hun huket seg sammen i snøføyka.

«Hvorfor det?» smalt det fra Ada. «Fordi kjørelæreren sa det,» svarte Nathaniel. Han dempet volumet på radioen idet nok en Bon Jovi-låt ljomet ut av høyttalerne.

Borte ved treet pekte og forklarte en av personene noe for kjørelæreren.

12

«Hva så?» Ada var klar for en diskusjon. Men det var ikke Nathaniel, så han svarte ikke. Han trengte heller ikke. For et øyeblikk senere veltet kjørelæreren inn i bilen igjen så den gynget kraftig. Hun gned pølsefingrene sammen og pustet varm luft på dem.

«Ei gammal eik har velta,» sa hun og smelte på plass en fersk snuspose. «De har ringt brannvesenet, men det kan ta litt tid før de kommer.» Hun satte bilen i revers og manøvrerte bilen i en perfekt snuoperasjon på den smale veien.

«Hvem var de folkene?» spurte Nathaniel. Idet bilen svingte, prøvde han å se nøyere på dem. Den som hadde stått for pratingen, var en ung dame, så han nå, men han rakk ikke å studere dem nærmere før bilen spant av gårde tilbake den veien de hadde kommet fra.

«De bor visst rett oppi her,» sa kjørelæreren. «Hu dama sa at det går en traktorvei forbi tomta deres – en snarvei. Jeg kan ikke se den på GPS-en, så det er vel ikke mye å skryte av, men …»

Nathaniel kastet et blikk i speilet. De tre sto der fremdeles. Fullstendig stille, ved siden av hverandre, og så etter bilen. Brått forandret bildet i speilet seg da kjørelæreren vrengte inn på en enda mer humpete vei. Nathaniel vred hodet bakover, men til sin overraskelse så han at de tre var borte. Så han rettet oppmerksomheten framover igjen.

Det var så vidt man kunne kalle det en vei. Den var smal, knapt bred nok til én bil. Til venstre lå et snødekket jorde bak et plankegjerde, og på Nathaniels side var det bare tett skog.

«Hva skjer nå, da?» utbrøt kjørelæreren oppgitt. Med en lubben hånd fiket hun til GPS-en som var festet 13

på toppen av dashbordet. «Skjermen svartna helt! Forbanna dritt. Jeg bytta jo akkurat batteri!»

Det i seg selv var ikke så mye å bekymre seg over, slo det Nathaniel. Helt til han i det samme la merke til noe annet. Radioen hadde også stilnet.

20:22

Ada Ada stirret på bakhodet til Nathaniel, på det korttrimmede nakkehåret. Han var alltid så velstelt, alltid med nystrøket skjorte. Han hadde alltid gjort leksene også, og kom aldri for sent til timen. Men allikevel fikk Ada bedre karakterer enn ham. De hadde et ord for det han var: streber.

Prektige, lille gullunge.

Til og med kjørelæreren smisket han for, selv om det var tydelig at Ine ikke kunne fordra ham. Men det som irriterte Ada mest av alt var ikke tvillingbroren i seg selv, men det faktum at hun ikke klarte å slutte å irritere seg over ham. Hun prøvde å ignorere ham, men han var som et sår på innsiden av kinnet, som man glemte mellom hvert måltid, til man brått tygde det til blods igjen.

Irritasjonen ble så stor at hun isteden vendte seg mot Kolbjørn. Han satt og suttet på den svidde fingertuppen som en gigantisk baby. Ada hadde ofte lurt på om foreldrene til Kolbjørn faktisk hadde fått ham på naturlig vis, eller om de hadde funnet ham i en hule, frosset fast i en isblokk, kledd i sabeltanntigerskinn – en etterlevning fra steinalderen.

«Kolbjørn …?» begynte hun og gjorde stemmen litt 15

dypere. Kolbjørn snudde seg mot henne. Han var så høy at den fløteblonde sveisen hans var presset flat mot taket.

«Har du kysset mange jenter, Kolbjørn?»

Det så ut som om hjernen hans kortsluttet. Bare det å lukke munnen virket plutselig som en umulig oppgave for ham.

Ada bet i seg et smil. Stillheten fra forsetet betydde at Nathaniel også hadde fått med seg spørsmålet og fulgte nøye med. Hun studerte Kolbjørn. Han var vel i ferd med å få stablet på plass noe som kunne minne om sammenhengende tanker igjen. Stakkars gutt. Til å ha et ansikt flatt som en spade, så han ikke så verst ut, egentlig. Han kunne vært kjekk hvis øynene ikke hadde vært så små. Kroppen hans var naturlig muskuløs, på en bondsk måte, med never store som brødristere. Han skulle vært født i en annen tid, hvor han kunne jobbet på åkeren i seksten timer hver dag, eller dratt på vikingtokt, ikke sitte innesperret i et klasserom. Det gjaldt henne selv også, når hun tenkte etter. Hun likte seg best utendørs.

Under åpen himmel, omgitt av trær. Gress mellom fingrene. Det var ikke så mange som visste det om henne. Og det syntes hun var like greit.

«Har du lyst til å kysse meg?» hvisket Ada og la hånden sin på hans – et lite pinnedyr på en bananklasse. Den åpne munnen hans åpnet seg enda et hakk. Hjernen hans smeltet som en softis i sommersola. Complete nuclear meltdown.

Nathaniel vred seg bakover til dem, så langt setebeltet tillot.

«Kan. Du. Holde. Kjeft?» hveste han med et laserskarpt blikk som truet med å etse øynene ut av skallen hennes.

Ada trakk på skuldrene.

16

«Slapp av, lillebror,» sa hun vel vitende om at han hatet å bli kalt det.

«Vær stille, begge to,» kom det fra kjørelærer Ine. «Det snør noe inni granskauen. Jeg ser ingenting!»

Ada flyttet blikket mot veien – og sperret opp øynene.

De så ham samtidig, men det var allerede for sent. Bilen hadde for stor fart. Mellom lyskjeglene, midt i veien, sto det en liten gutt. Han sto rett opp og ned og gjorde ingen tegn til å flytte seg. Ine bremset, bremset, bremset, til hun innså at hun ikke hadde noe annet valg, og vrengte rattet til venstre. Bilen skjøt gjennom det frosne plankegjerdet, som ble pulverisert i møtet med halvannet tonn stål, aluminium, gummi, glass og menneskekropper. I et øyeblikk fløt de i luften, lydløse og vektløse. Så traff bilen jordet med fronten først og ploget opp frossen jord. Sikkerhetsbeltet skar seg inn i ribbeina hennes og skviste lungene tomme, idet kroppen ble slynget mot setet foran.

Ansiktet traff Ines nakkestøtte, akkurat skrått nok til at ikke nesen ble knust. Så trakk tyngdekraften henne bakover igjen og presset henne inn i setet.

Og så var det hele over, noen sekunder etter at det hadde startet.

Stillheten fikk henne til å frykte at trommehinnene var blitt sprengt. Så hørte hun blodet som pumpet bak øynene. Hvesingen fra bilmotoren minnet om et skadeskutt dyr. Hun så broren med ansiktet begravd i airbagen. I et øyeblikk kjente hun et uvant stikk av bekymring, hun holdt pusten, men da han gryntet og vred på seg, slapp hun ut luften igjen. Han levde.

Så sjekket hun de andre to. Ved siden av henne satt Kolbjørn med oppsperrede øyne, beinhvit i huden, bortsett fra de blodige neseborene. Ine satt med hodet lent mot vinduet sitt, som om hun sov. Ruten var sprukket, 17

tilsmurt av blod. Airbagen hennes hadde ikke løst seg ut.

Ada reagerte hurtig, så hurtig at hun overrasket seg selv. Et rush av adrenalin bekjempet svimmelhet og smerte. Hun løsnet beltet, åpnet døren og svingte beina ut. Knærne sviktet under henne da hun reiste seg. Hun støttet seg til bilen og unngikk å falle. En tanke slo henne, og hun kastet et blikk opp mot veien, forbi hullet i gjerdet. Ingen gutt. De hadde ikke truffet ham, det var hun sikker på. Og nå var han borte.

Gjennom edderkoppspinnet av sprukket glass så hun Ine, blod rant fra tinningen hennes og farget det blonde håret rødt. Ada lirket opp døren, forsiktig, så ikke Ine skulle ramle ut, og huket seg inn. I passasjersetet var Nathaniel i ferd med å kjempe seg opp av airbagen.

Han så desorientert ut, men virket uskadd. Hun kjente ingen lettelse lenger, men noe annet, et snev av … skuffelse?

«Vi må hjelpe henne,» sa Ada mens hun sjekket pust og puls på Ine. Førstehjelpskursene i speidern kom til nytte nå. «Gi meg skjerfet ditt.»

Nathaniel viklet av seg det grå strikkeskjerfet og rakte det til henne. De hadde fått like skjerf av bestemor til jul, men var blitt enige om at bare Nathaniel skulle bruke det. Raskt strammet hun det rundt hodet til Ine. Bilmotoren duret fremdeles, og Ada lente seg lenger inn og vred på knappen til varmeanlegget. «Vi må holde henne varm.»

I baksetet hadde Kolbjørn våknet til. Han rautet som et elg som hadde satt seg fast i ei hengemyr. Nesa hans så flatere ut enn vanlig. Fortumlet løsnet han beltet og delvis klatret, delvis falt ut av bilen. Nathaniel fulgte på, ustø, sjanglende.

18

Ada rygget ut av førersiden og rettet seg opp. Smerten vendte tilbake. Brystet hennes var plutselig for trangt for organene. Ribbeina klemte rundt dem som lange, knoklete fingre. Hun tvang luft ned i lungene. For hvert åndedrag ble det litt enklere.

«Lukk dørene så varmen ikke slipper ut,» sa hun da smerten begynte å gi seg. Hun kastet et blikk over biltaket, på de to mørbankede guttene.

«Vi må ringe en ambulanse,» nærmest snøvlet Nathaniel. Han trakk mobilen opp av lommen på duffelcoaten. «Er det 112 eller 110? Jeg husker aldri – samme det …» Han slo et av numrene og holdt telefonen mot øret.

«Ingen dekning,» mumlet han overrasket og studerte skjermen. «Ikke 4G heller.»

Ada fisket opp sin mobil. Ingen dekning der heller.

Selv på hytta, på høyfjellet, hadde de dekning. Det slo henne at GPS-en i bilen hadde konka ut rett før de krasjet. Radioen også …

Hun kikket opp mot traktorveien igjen. Den lå en halvmeter høyere enn jordet, det forklarte flyturen etter at de torpederte gjerdet.

Plutselig så hun noe. Noe hun ikke kunne forklare.

Snøen lavet ned tett rundt dem. Men der oppe, utenfor gjerdet, falt den saktere! Nesten som om hvert snøfnugg dalte ned fra himmelen i slow-motion. Det var hypnotiserende. En snøklump datt fra gjerdet, og hun kunne sverget på at den brukte flere sekunder på å nå bakken.

Hun blunket. Myste. Var det et synsbedrag? Hadde hun slått hodet? Hjernerystelse, kanskje? Hun begynte å gå mot veien. Mot skråningen. Slepte føttene som frosne blytøfler gjennom snøen – det ble tyngre for hvert skritt.

Det var som om hun vadet i fersk sement. Som om et 19

usynlig kraftfelt skjøv henne tilbake. Og hele tiden stirret hun på snøen som dalte sakte mot bakken.

«Der!» utbrøt en stemme og skremte henne ut av transen. Det var Kolbjørn. «Der borte i skogen.»

Ada snudde seg, og et brått vindkast fikk henne til å pakke parkasen tettere rundt seg. Kolbjørn pekte mot skogholtet på den andre siden av jordet. «Jeg ser et lys.

Et hus.»