Hei, skam av Helene Flood Aakvaag

Scroll for more

Page 1


Hei, skam



Helene Flood Aakvaag

Hei, skam En bok om følelsen skam, hvorfor den oppstår og hva den gjør med oss


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-54604-5 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Eivind Stoud Platou, Handverk Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10/14 pkt. Bembo og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,8. Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. Hvis oversetter ikke er oppgitt på sitater, er det forfatteren selv som har oversatt teksten. De fleste eksemplene i boka er fiktive. Der det fremgår at det gjelder en faktisk historie, er det innhentet tillatelse til å bruke den. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

1. Glad, sint, trist, redd – om følelser, kroppen og hjernen . .

13

2. Hva er skam? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

35

3. Skammen hos en huleboer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

70

4. Du og jeg og alle de andre – sosialpsykologi . . . . . . . . . . . .

92

5. You’re nobody ’till somebody loves you – kjærlighet, kjønn, sex og skam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

128

6. Det som ikke skulle skje – skam etter traumatiske hendelser

153

7. Den dårlige skammen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

179

8. Ring en venn: Om å håndtere skammen . . . . . . . . . . . . . .

200

Etterord: Er skammen kommet for å bli?. . . . . . . . . . . . . . . . .

229

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

233

Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

235



Innledning

#den følelsen Da jeg var fjorten, flyttet besteforeldrene mine fra et stort hus til en liten leilighet. På grunn av plassmangel måtte de kvitte seg med mange av tingene sine: møbler, kjøkkenutstyr, kunst, nips – og bøker. De inviterte barn og barnebarn til å plukke det vi ville ha, og vi stilte opp, klare for skattejakt. I kassene med bøker fant jeg en bok av Salman Rushdie. Boka het Skam. Skamboka ble med meg hjem i en kasse med andre skatter jeg hadde funnet, men allerede samme kveld, da jeg satte den inn i bokhyllen min, kjente jeg et murrende ubehag. Var nå dette helt greit? På bokryggen sto det SKAM, med store, røde bokstaver. I dagene som fulgte, klarte jeg ikke la være å se den. Den skrek ut fra hyllen så alle som kom innom rommet mitt – foreldre, venner, og (håpet jeg) snart en kjæreste – ville se den. Måtte se den, tenkte jeg. Skam. Hele ordet dryppet av ubehag. Det ga assosiasjoner til fantasier og tanker som ikke kunne deles med andre, ondskapsfulle og smålige impulser, handlinger som hadde med sex å gjøre eller noe slemt og umoralsk man selv hadde gjort. Skitne hemmeligheter man ikke ville noen skulle få vite om. Det hørtes … Ja, nettopp, skamfullt ut. Jeg kunne da ikke ha denne brannfakkelen stående til spott og spe i bokhyllen min. Hva ville folk tro om den? Hva ville de tro om meg ? Så jeg puttet Rushdie tilbake i kassen og sendte ham til første og beste loppemarked. 7


Skam har det med å gjøre oss skamfulle. I tillegg til å skamme oss over noe bestemt – hvordan kroppen vår ser ut, hvor vi kommer fra, hvor dumme og lite sofistikerte vi høres ut når vi snakker, noe vi har gjort, tenkt, følt eller er (listen er nærmest ubegrenset) – skammer vi oss også over selve skammen. Den amerikanske psykiateren og skamforfatteren Donald Nathanson forteller at han tidlig i sin akademiske karriere arrangerte en konferanse om skam. Da den var vel overstått, sa en velmenende kollega: «Det var en fin konferanse, men ikke gjør noe mer arbeid på skam. Du har ikke lyst til å få det ryktet på deg» (Nathanson, 1992). Og likevel, berøringsangst til tross, er skam noe vi alle har. Det er en naturlig del av det å være menneske. Det er en følelse som har vært grei å ha for oss – den er blitt utviklet i oss gjennom tusener og titusener av år nettopp fordi vi kan ha god bruk for den. Alle har den. Den er ganske utskjelt, og man snakker stadig vekk om å fjerne skammen eller vinne over den. Innimellom fremstilles den som et symptom på psykisk lidelse, og det kan den selvsagt være, men på samme måte som at frykt ikke er noe vi ønsker å fjerne fullstendig fra følelsesregisteret vårt, selv om det er ubehagelig, er det greit å ha litt skam også. Eier du ikke skam i livet, sa man til barn for noen tiår siden (før det igjen kunne man sende barna i skammekroken). På trøndersk snakker man om skamvett. De som har en viss fingerspissfølelse når det gjelder sosial etikette er ikke skamløse. De vet hva som passer seg. Og det er jo ikke så dumt. Skam favner bredt – fra en liten pinlighet (tenk at jeg glemte navnet på onkels nye kone, gudameg så flaut) til dyp, altomfattende, smertefull skam som gjør at man ønsker å dø. Når vi tenker på skam, tenker vi ofte bare på den alvorlige, intense enden av skalaen: den vonde skammen som hindrer vår livsutfoldelse og kan gjøre oss syke. Ikke rart skammen har dårlig rykte! Men hvis vi har skam – hvis denne følelsen etter mange tusen års utvikling fremdeles er en del av registeret vårt – må den også kunne 8


komme til nytte. Skamforskere mener at den er tett knyttet til våre sosiale liv. Skammens hensikt er å hjelpe oss til å komme overens i grupper, enten vi nå snakker om en flokk urmennesker på savannen for 15 000 år siden, eller familiene Hansen og Pettersen som skal på tre ukers biltur i Europa i sommer og ikke vil gå hverandre fullstendig på nervene. Skammen er en følelse, og det betyr at den oppstår i et enkeltmenneske og tilhører denne personen. Men den er samtidig relasjonell – den er en avspeiling av hvordan dette mennesket opplever sin sosiale status, sin plass i flokken. Den kalles derfor en sosial følelse. Og dette, synes jeg, er noe av det aller mest spennende med skammen: Den er i både deg og meg, men er samtidig helt avhengig av forholdet mellom oss. Vi kan ikke snakke om skam i et vakuum, løsrevet fra gruppen (selv om folk ofte foretrekker å holde det de skammer seg over, så langt unna andre mennesker som overhodet mulig). Skammen er det vi håper andre ikke får vite, eller det vi gremmer oss over at de vet. Det som vil gjøre at folk vil synes mindre om oss. Det er mye som kan være skamfullt. Det å glemme navnet på en slektnings nye kjæreste. Å høre sine foreldre slå en bløt vits (særlig når man er fjorten). Ikke å ha dekning på kortet når man skal betale i butikken. Å ha lagt på seg. Å snakke for mye i et selskap, eller ikke å snakke nok. Å oppleve vold. Å være psykisk syk. Ulike grupper bestemmer hva som er skamfullt hos akkurat dem. Mens du kan være en av gjengen om du tar deg en røyk på klassefest i niende klasse, kan du få stygge blikk hvis du drar opp lighter og røykpakke når du tar deg en pause i skisporet. Mens den dyre bilen din kan høste anerkjennende nikk i ditt eget nabolag, kan den utløse himling med øynene og fnising i et annet. I én vennegjeng forventes alle å bidra når historier om seksuelle eskapader begynner å sirkulere sånn litt utpå kvelden, i en annen vennegjeng vil de synes man er vulgær om man snakker om sex overhodet. Selv om vi kan se visse hovedtrekk i hva vi belegger med skam – å fremstå som lite kompe9


tent, uhygienisk, lite attraktiv eller umoralsk, for eksempel – er det svært varierende akkurat hva som betraktes som skamfullt i spesifikke grupper. Et drøyt tiår etter at Rushdie-boka jeg aldri fikk lest, møtte sin skjebne på et loppemarked, hadde jeg kvittet meg med berøringsangsten. Jeg fikk stipend og skrev doktorgrad om skyld og skam etter traumatiske hendelser. I tre år dybdeleste jeg forskning om skam – hva skammen er, hvorfor den oppstår, hva den gjør med oss. Jeg samlet alle artiklene i en diger rød perm med SKAM skrevet i store bokstaver på ryggen, som jeg uten å skamme meg oppbevarte i bokhyllen (når folk kom innom kontoret mitt, pleide jeg å fleipe med at det var dagboka mi). Og jeg gjorde egen forskning. Når jeg ble spurt hva jeg drev med, og jeg svarte at jeg forsket på vold og skam, ble folk ofte interessert. Hva mener du med skam? spurte de. Hvorfor skammer folk seg etter vold? Det hendte de fortalte egne historier, beskrev for meg det de selv skammet seg over. Men overraskende nok, Rushdie tatt i betraktning, var det få som skygget banen. Tvert imot. De aller fleste lot til å være oppriktig interesserte i skam. På samme tid gikk serien SKAM på NRK. Stikk i strid med hvordan jeg følte Skam-boka reflekterte mitt tenårings-jeg, kastet norske ungdommer seg over serien med liv og lyst – det samme gjorde de eldre. En gruppe taleføre unge kvinner med minoritetsbakgrunn kalte seg de skamløse jentene og publiserte kronikker om skam og sosial kontroll med denne underskriften. Ikke mange årene før hadde Karl Ove Knausgård skrevet seks bind om alt han skammet seg over, og blitt en litterær suksess. Kjendiser og vanlige folk uttalte seg i medier, sosiale og tradisjonelle, om skammen knyttet til forskjellige opplevelser: nederlag i karrieren, alkoholproblemer, vold i oppveksten, opplevelsen av ikke å være en god nok forelder, kropp, manglende økonomisk styring, sykdom. Kanskje skammen var i ferd med å bli stueren? 10


Dette er en bok om skammens psykologi. Den tar for seg skam i mange varianter, fra hverdagens små ydmykelser via varm-på-øreneminnene fra oppveksten, til smerten som kan gjøre oss psykisk syke. I det første kapittelet skriver jeg om hva følelser er og hvorfor vi har dem, inkludert hva som skjer i hjernen og i kroppen når de oppstår. Derfra og ut skal det handle om skam: Hva den er, hvorfor vi har den og hvorfor vi påfører andre skam (kapitlene 2, 3 og 4). Kjærlighet, sex og skam er så nær forbundet at de måtte få et helt eget kapittel (kapittel 5). Så skriver jeg om mitt eget forskningsfelt og skam etter traumatiske hendelser (kapittel 6), samt om andre former for usunn, plagsom eller dårlig skam, inkludert skammen i psykiske lidelser (kapittel 7). I det siste kapittelet går jeg nærmere inn på hva som skal til for å bli kvitt skammen – hvis du fortsatt vil det, da. Kapitlene kan leses i rekkefølge, eller du kan plukke som du vil, men vær oppmerksom på at de første tre kapitlene legger grunnlaget for mye av tenkningen i resten av boka. Leser du rubbel og bit, vil du få svar på alle disse spørsmålene: • Er det egentlig noen forskjell på å være vettskremt og forelska? • Hvorfor er det skamfullt å slippe en høylytt fjert? • Hva trengte våre forfedre og -mødre skam til, der de jaktet og sanket og holdt det gående for mange tusen år siden? • Hvilket enkelt triks kan du bruke hvis du vil få oppegående voksne folk til å gi feil svar på oppgaver en barneskoleelev kan svare på? • Hvorfor krangler Sigrid og Stian så busta fyker når de egentlig bare vil være greie og elske hverandre? • Kjenner folk skam etter å ha overlevd et terrorangrep? • Kan man bli så redd for å skamme seg at vi kan kalle det en fobi? • Og hva skal til for å kvitte seg med (passelig mye av) skammen?



1

Glad, sint, trist, redd – om følelser, kroppen og hjernen

Munnen var open, auga store, ho stira nervøst framfor seg, til sida, bakover, og klemde handa mi veldig hardt. Er det mogleg at ho er redd? spurde eg meg sjølv. Elena Ferrante, Mi briljante venninne

«Dette året skal jeg bare være glad», sa Ine. Vi andre vekslet blikk. Bare glad? Ine nikket energisk. Fremtiden var lys. Vekk med negative tanker, med sinne, tristhet, frykt; fra nå av var det strake veien fremover med lutter glede. Resten av oss forholdt oss avventende. Et helt år består av 365 morgener, hvorav en syvendedel er mandager. Det blir ganske mange busser som kjører fra deg, tomme kjøleskap, skrapte kontoer, sure sjefer, datamaskiner som streiker, dårlige nyheter, svidde middager, minst et par forkjølelser, og antakelig mer enn én skikkelig krangel. Prosjektet virket dømt til å mislykkes. Skepsisen vår ble uttrykt i forsiktige ordelag, som prellet av på Ine som vann på gåsa. Ingen ville trappe opp innsatsen ved å ta tak i henne og si «hør nå her, det der er en vanvittig plan». Tross alt var det jo ikke noe galt med det hun sa. Vanskelig, ja, umulig, helt sikkert, men til skade for noen? Om Ine hadde lyst til å prøve å være glad i et helt år, var det ikke bare å forsøke? Hva galt kunne det føre til? 13


Men grunnen til at Ines plan var så sinnssvak er ikke at den var vanskelig. Vanskelig er også medisinstudiet, Birkebeineren og kvantefysikk, uten at det gjør at vi automatisk fraråder folk å prøve seg. Grunnen er at følelser, både positive og negative, er av avgjørende betydning for mennesker. Strengt tatt gir det ingen mening å snakke om positive og negative følelser, i alle fall ikke om vi forstår positivt som bra for deg (og dermed negativt som ikke bra for deg). Enhver følelse har potensial for å være både positiv og negativ. Alt kommer an på hva vi gjør med den. Et eksempel: La oss si at Ine, et stykke ut i den første måneden av året da hun skulle være glad, vandrer langs veien i sine egne tanker da en buss kommer kjørende forbi. La oss si at sjåføren mister kontrollen over bussen (kanskje det var glatt), og at 15 tonn buss nå kommer skliende på glatta i retning Ine. Frykten som oppstår i en slik situasjon er rask; den venter ikke på at vi skal tenke oss om, fundere og konkludere med at vi er i en farlig situasjon. I første omgang kommer ikke engang frykten så langt opp i hjernen. Fra lavere hjernestrukturer går det lynraske beskjeder tilbake til bein og armer om at her gjelder det å komme seg unna. Før Ine rekker å tenke seg om, vil hun ha kastet seg ut av bussens bane, så langt hun kan. Når hun får igjen tankens bruk, vil hun antakeligvis ligge langflat i en snøfonn på den andre siden av fortauet og hive vettskremt etter pusten. Og godt er det. Denne boka handler om skam. Iblant omtales skam som et psykiatrisk symptom, noe vi for enhver pris må kvitte oss med. Men skam er enkelt og greit en følelse. Som de fleste andre følelser er den noe vi alle opplever innimellom. For å forstå skammen må vi først forstå hva følelser er: Hvorfor har vi dem, hva tjener de til, hvordan kan de defineres, hvordan skiller de seg fra hverandre, og hva skjer i kroppen når de oppstår. Dette kapittelet vil ta for seg disse spørsmålene og flere, og det er mitt ønske at du, når du har lest det, vil være med på at følelser er 1) viktige, 2) i det store og hele bra for oss, 3) inni14


mellom problematiske og 4) får oss til å handle. Og, kanskje at du vil ta en alvorsprat med din venn eller venninne som får en liknende idé som Ine.

Å snakke om følelsene «Vi må snakke om følelsene våre», sier den fornærmede kjæresten, og vil tematisere selv det minste avvik fra forventningen om at forholdet skal bestå av gnistrende kjærlighet hvert sekund. Men slike følelser utgjør tross alt en veldig liten del av det emosjonelle spekteret. Følelser er universelle opplevelser. Glede, sorg, frykt, sinne og også skam oppleves av oss alle: en ung yanomami-indianer i et ubeferdet område av Amazonas, en superstressa aksjemegler på Wall Street, en syrisk bestemor i en flyktningleir i Tyrkia, en indisk overklassedame og en norsk ettåring som leker på stuegulvet til mamma og pappa. Og resten av oss. «Følelser er det som gjør at ting betyr noe», skriver psykiateren Donald Nathanson (1992). Uten følelser ville det for eksempel ikke spilt noen rolle om vi mistet bestemor, hadde bursdagfest, ble forbigått på jobben, fikk barn eller ble forlatt av kjæresten. Vi har behov for følelsene fordi de motiverer oss til å handle. Sinnet vi føler når vi blir forbigått på jobben – hvorfor fikk jeg ikke være med på det prosjektet – kan motivere oss til å gjøre noe med situasjonen: jobbe hardere, marsjere inn til sjefen og fortelle hvorfor vi burde ha fått være med, eller melde vår interesse for neste prosjekt. Frykten vi føler når vi skal gå hjem gjennom en øde park om natten, motiverer oss til å være ekstra på vakt for fare – eller til å spandere på oss en taxi i stedet. Gleden når vi har samlet vennene våre for å feire bursdag, er i seg selv en belønning og motiverer oss til å invitere dem oftere, og til å pleie kontakten med dem. De fleste som forsker på følelser, er enige om at de er nyttige for oss. De kan ha positiv eller negativ valør – med andre ord kjennes bra (glede, interesse) eller være ube15


hagelige (tristhet, frykt, sinne, skam) – men det er godt at vi har dem. Det er derimot vanskeligere å definere akkurat hva en følelse er. Den består helt klart av en del biologi – det bankende hjertet, de skjelvende knærne, suget i magen, endringen i pusterytmen – men den oppleves ikke bare kroppslig. For eksempel er følelser klart avhengige av vår egen historie. En mann som mistet faren sin da han var liten, kan kjenne overveldende tristhet og savn når han ser kameraten leke med sin lille sønn, mens en annen mann som ser far og sønn leke, vil kjenne glede («se, så morsomt de har det»). En jente som er blitt bitt av en hund, kan bli redd når naboens gamle, harmløse labrador subber halvt i blinde rundt i hagen. Hun som kommer fra en familie der man aldri satte ord på det man følte for hverandre, blir beklemt når kjæresten beskriver sin kjærlighet. Han som oppveksten igjennom fikk høre at ingen liker en skrytepave, kjenner seg brydd når sjefen roser ham. Ofte er vi ikke bevisste på følelsene våre. Faktisk tenker vi stort sett ikke over dem. Gjennom en dag har vi, fra øyeblikk til øyeblikk, stadig emosjonelle opplevelser. For eksempel kan jeg kjenne følelsen interesse når jeg kommer på jobb, og glede meg til å sette i gang med en arbeidsoppgave jeg har ventet på, for så å kjenne meg oppgitt og irritert på meg selv når jeg ser hvor rotete skrivebordet mitt er. Mens jeg rydder bort det verste, ser jeg at noen av arkene som ligger på pulten min, tilhører en kollega, og irritasjonen min retter seg nå mot ham. Så streifer blikket mitt kalenderen, jeg kommer på at en venn har bursdag, og mens jeg fortsetter å rydde på skrivebordet, tenker jeg på noe morsomt vennen min og jeg gjorde i sommer, og kjenner glede. Jeg setter meg ned, åpner innboksen til e-posten min og kjenner interessen igjen, jeg vet akkurat hvor jeg skal ta fatt på det jeg nå skal gjøre. Den første mailen er fra en kollega som etterlyser noe jeg skulle ha gjort, men har glemt, og idet jeg skynder meg å skrive tilbake, kjenner jeg meg flau og kanskje skamfull. I løpet av 16


et par minutter har jeg hatt en rekke emosjonelle opplevelser, og de fleste av dem har jeg sikkert ikke vært bevisst. Det mer tekniske begrepet på følelser er «emosjoner». Emosjoner består av biologi (en kroppslig aktivering, som når du blir så sint at du ikke greier å sitte stille på stolen), erfaring (min historie, både den jeg deler med alle, som at jeg blir sint når noen håner meg, og den som er helt spesifikk for meg, som at bilder av Harrison Ford alltid får meg til å le på grunn av en intern vits med noen venner), og eventuelt en følelse jeg er bevisst. Men på norsk bruker vi begrepene følelser og emosjoner litt om hverandre, og forstår det kanskje mer som at emosjoner er et mer teknisk begrep, mens følelser er mer hverdagslig. Prosessen når vi påvirkes av følelser og emosjoner, kan sees som firedelt: 1) Vi påvirkes av en ytre eller indre situasjon. 2) En biologisk respons oppstår. 3) I de fleste tilfeller gjør vi en slags vurdering, selv om den kan være så rask og automatisk at vi ikke får det med oss. 4) En handling utløses. Først og fremst er følelser altså en respons på noe, og det er vårt neste anliggende.

Situasjonen: tåreperse, skrekkfilm, komedie Følelser oppstår på grunn av en utløsende situasjon. Situasjonen kan være noe som hender i den ytre verden: en hånlig kommentar, en god klem, en nesten-ulykke eller en skrekkfilm. Men situasjonen kan også oppstå inni oss, som når det å tenke på noe trist, gjør meg lei meg. For hver enkeltfølelse kan vi gi en overordnet beskrivelse av det som utløser den. Sinne kommer ofte av at en målrettet handling blokkeres: Kollegaen min fikk prosjektet jeg ville ha, samboe17


ren min vil gjøre noe annet i kveld enn det jeg har lyst til, eller bilen min vil ikke starte. Frykt kommer av en trussel om skade: en brølende løve, en skrensende buss, eller når sjefen sier at det muligens vil bli nedbemanning på arbeidsplassen. Tristhet kjenner vi når vi mister noe som er viktig for oss – et objekt, som klokken jeg fikk til 18-årsdagen min, en person, som når bestemor dør, eller en mer abstrakt ting, som da jeg i en alder av 35 innser at jeg er umusikalsk og derfor neppe noensinne kommer til å virkeliggjøre drømmen om å bli rockestjerne. Vi er alltid i en eller annen situasjon. Faktisk beveger vi oss fra situasjon til situasjon livet igjennom. Og samtidig er det ikke gitt hva som er situasjonen vi til enhver tid befinner oss i, for vi bombarderes konstant med sanseinntrykk og tankeinntrykk. Som regel er vi i minst fire–fem konkurrerende situasjoner samtidig, hele tiden. For eksempel: Akkurat nå befinner du deg i en situasjon der du leser en bok. Kanskje sitter du hjemme hos deg selv, og kanskje er det ganske stille rundt deg. Det betyr likevel ikke at det ikke er noe i omgivelsene som konkurrerer om oppmerksomheten din. Kanskje kan du høre duringen fra kjøleskapet inne på kjøkkenet mens du leser. Kanskje kan du høre noen krysse gulvet i etasjen over deg, eller at det blåser eller regner mot vinduet. Hvis du løfter blikket, vil du kunne se bildene du har på veggen (maleriet du arvet da bestefaren din døde, som han pleide å ha på stueveggen og som du likte å se på når du kom på besøk), planten i vinduskarmen (som trenger vann), bøkene i bokhyllen (og alt rotet som er blitt liggende der, slik at hyllen ikke i det hele tatt ser ut slik du forestilte deg at den ville gjøre da du bestemte deg for å kjøpe den), og så videre. Hvis du retter oppmerksomheten din innover, er du kanskje litt sulten, eller kanskje du må på do, og kanskje er sittestillingen du har valgt, ikke den mest komfortable. I tillegg er det mange flyktige tanker som vil kunne komme til å sveve forbi – middagen du skal lage om litt, planene om å trene med en venn senere i dag, eller noe saftig sladder du hørte 18


her forleden. Alt dette tatt i betraktning er det nokså imponerende at du likevel greier å konsentrere deg om å lese (men jeg vedder på at dette avsnittet gjorde deg mer obs på omgivelsene). Når du greier det, er det fordi denne teksten forhåpentlig har engasjert deg emosjonelt, ved å vekke emosjonen interesse. Din interesse for det som står på denne siden, gjør at oppmerksomheten din rettes mot boka, og ikke mot alle de konkurrerende situasjonelle inntrykkene rundt deg. Amerikanske Silvan Tomkins (1963, 2008) er en av de store emosjonsteoretikerne. Av en av sine etterfølgere siteres han på en analogi som tydeliggjør hvordan emosjonene skiller det som er betydningsfullt fra det betydningsløse i en situasjon (Kelly, 2009). Forestill deg at du sitter i en teatersal. På scenen står tjue skuespillere. De er i ferd med å fremføre hver sin monolog, og alle snakker samtidig. Som resultat hører du bare en grøt av stemmer som snakker i munnen på hverandre og ser en masse mennesker som affektert slår ut med armene, hopper opp og ned, stirrer lidende ut i salen, og så videre, i vidt forskjellige historier. Og du har ikke sjans til å få med deg hva noen av monologene dreier seg om. Tenk deg nå at det sitter en tekniker i teknikerboksen bak i salen. Han skrur av mikrofonene til nitten av de tjue skuespillerne, slik at du bare hører én av dem. Samtidig retter han en kraftig spot mot denne skuespilleren og demper belysningen på resten. Nå kan du følge det hun sier og gjør, og få med deg den gripende historien hun forteller. Så skrur teknikeren på noen brytere, og en annen skuespiller trår inn i fokus, slik at du kan følge en ny historie. Teknikeren er følelsene dine, sier Tomkins. Gjennom å rette oppmerksomhet mot visse aspekter av det som skjer rundt deg og inni deg (og dermed ta oppmerksomheten vekk fra andre), skaper følelsene en forståelig situasjon. Din interesse gjør at du greier å lese denne teksten uten å være oppmerksom på alt rundt deg. Situasjonen du er i, er at du sitter i en sofa i stuen din og leser en bok. (Hvis alt snakket om hva du ser og hører rundt 19


deg, har distrahert deg såpass at interessen din har forsvunnet, har du gått over i en situasjon der du ikke greier å konsentrere deg om det du leser.)

Den biologiske biten: hjertet i halsen, skjelving i knærne Det å være følelsesmessig berørt av en situasjon innebærer en kroppslig aktivering. Vi kan kjenne det som sommerfugler i magen, hjertebank, varme kinn, stram kjeve eller noe helt annet. Alle disse er utslag av at kroppen gjennom bestemte prosesser settes i stand til å handle. Når det rykker i oss ved synet av en diger edderkopp, og vi instinktivt tar et skritt tilbake mens blod strømmer til musklene, settes vi i stand til å trekke oss vekk. Den fysiologiske biten handler imidlertid ikke bare om blodtilstrømning til armer og bein, men også om kroppens udiskutabelt mest fascinerende organ: hjernen. På dette tidspunktet er det på sin plass med et lite grunnkurs i fysiologi (hvis du er en av dem som pleide å ta en liten lur på barneskolen når plansjene med kroppen ble dratt ned: Ta det med ro, dette vil bli kort og forenklet – og i verste fall kan du bare hoppe til side 33). Altså: Nervesystemet vårt er delt i to, og består av sentralnervesystemet og det perifere nervesystemet. Disse to kommuniserer som om det sto om livet, hvilket det iblant gjør. Når bussen skrenser på isen og kommer mot oss, er det helt avgjørende at sanseinntrykkene kommuniseres til hjernen, som er øverste leder i kroppens maskineri, og at hjernen får gitt beskjed til beina, fort som svint, at her er det bare å løpe for livet. Sentralnervesystemet består av hjernen og ryggmargen – her skal vi gå rett til hjernen. Høyst velfortjent har jeg allerede utropt den til adm.dir. over kroppen og vårt mest fascinerende organ. Den gjør oss i stand til å utføre de mest grunnleggende aktiviteter, som å puste, og de mest avanserte handlinger, som å løse annengradslikninger 20


eller forsøke å holde oversikt over hvem som konspirerer mot hvem i Game of Thrones. Når vi snakker om hjernens struktur, for eksempel de forskjellige delene av hjernen, viser vi den ofte snittet i to (figur 1). Dette er slik hjernen ser ut når den skjæres på langs som en avocado; altså, hva du ville se om du skulle finne på å dele de to hjernehalvdelene fra hverandre.

Figur1: Sagittalsnitt av hjernen med limbiske strukturer og prefrontal cortex. Hentet fra Nordengen (2016), illustrasjon av Guro Nordengen.

I bunnen, om du vil, ligger hjernestammen. I dette området finner vi livsviktige funksjoner som pust og hjerterytme. Om du har livet kjært, er dette et område du bør beskytte fra skade. En hel gruppe nervebaner som sender informasjon videre opp i hjernen, passerer gjennom denne regionen. Over hjernestammen ligger midthjernen. Den fungerer som dørvakt for informasjon som forsøker å nå de høyere områdene av hjernen, og det er den som virkelig bestemmer; midthjernen er et slags forkontor inn til toppledelsen. Over midt21


hjernen igjen ligger forhjernen, den mest avanserte delen av hjernen. Hos mennesker er denne delen stor, derav våre høye panner, og det er her, i forhjernen, vi finner de strukturene som er viktigst for emosjoner. På figuren på forrige side ser du inntegnet to viktige strukturer i systemet som regulerer emosjoner: hippocampus (et latinsk ord som betyr sjøhest, navngitt slik på grunn av formen) og amygdala (som er gresk for mandel). Professoren som foreleste for oss om biologi på universitetet, pleide å sukke drømmende og si at man ikke kan dø før man har sett en amygdala, og jeg var dermed nokså skuffet da jeg faktisk så en – som det meste annet i hjernen likner den først og fremst på en grå klump. Hippocampus er viktig for hukommelse, og avgjørende for erfaringsdelen av følelser – det som gjør at akkurat jeg føler akkurat som jeg gjør i en gitt situasjon. Skader på hippocampus kan medføre alle slags underlige former for hukommelsestap, til stor glede for manusforfattere av såpeserier. Amygdala har som jobb å organisere følelser, motivasjon og responser. Den er spesielt viktig for aggresjon og frykt, som vi skal se. Oversiden av hjernen vår er full av skrukker, og dekket av et tynt lag med grå celler. Dette laget kalles cerebral cortex, eller hjernebarken på norsk, og er selve kronen på verket. Ingen dyr har så mye hjernebark som vi mennesker har, og hvis vi kjenner oss stolte over alt vi får til som art, er det hjernebarken vi bør takke. Her sitter en hel masse funksjoner vi skal hoppe fort over for å komme til den delen av hjernebarken som er aller viktigst for emosjoner, og kanskje spesielt for skam. Denne delen kalles prefrontal cortex, eller pannelappen, og ligger rett bak pannen din. Her finner vi grunnlag for en rekke av de evnene vi trenger for å fungere: planlegging, impulskontroll, konsekvensvurdering og så videre. Vår forståelse av hvordan hjernen ter seg under emosjonell aktivering, er preget av den amerikanske psykologen og hjerneforskeren Joseph LeDoux. Han hevder at emosjoner kan påvirke hjernen 22


via to veier: hovedveien (‘the high road’), som går hele veien opp til cortex, og snarveien (‘the low road’), som bare går opp til amygdala (LeDoux & Phelps, 2008). La oss igjen vende tilbake til eksempelet med bussen som skrenser på isen og nærmer seg min venninne Ine, som vil bli knust om hun ikke foretar seg noe. I denne situasjonen har ikke Ine mye tid på seg. I absolutt forstand tar det ikke lang tid for nerveimpulsene å finne veien opp til hjernebarken, bli prosessert og så bevege seg ned igjen til det perifere nervesystemet, som setter armer og bein i gang. Denne reisen gjør nerveimpulser stadig vekk opp gjennom dagen, for eksempel når jeg ser den rotete pulten min og setter i gang med å rydde. Som regel går det så fort at vi ikke får det med oss. Men når en buss kommer skliende i rasende fart, og total tilintetgjørelse er konsekvensen med mindre vi gjør noe, er ikke hovedveien rask nok. Vi trenger et back-up-system. Heldigvis for oss har vi en snarvei. Når informasjonen fra sansene våre tar snarveien, hopper den av idet den når amygdala (som ligger lavere i hjernen enn hjernebarken, og er mindre avansert). Amygdala utløser en respons på egen hånd og sender signaler tilbake til kroppen. Dermed kaster Ine seg ut av bussens bane uten at hun egentlig bestemmer seg for det (snarveien), samtidig som informasjon går videre opp til hjernebarken og vurderes. Det vil si at hun også får en reaksjon som engasjerer høyere strukturer i hjernen, deriblant tankene («jeg kunne ha blitt drept»), men at denne reaksjonen først kommer da hun allerede ligger i snøfonnen og hiver etter pusten i skrekk, takket være amygdalas kjappe håndtering. Det er avgjørende for oss at amygdala kan operere på egen hånd; slik overlever vi ved å handle raskt i farlige situasjoner. Men dette parallellsystemet kan få noen pussige konsekvenser. For eksempel: Snarveien via amygdala er grovere og mindre avansert enn hovedveien, og kan derfor slå feil, som når jeg hopper av stien fordi jeg tror jeg ser en slange foran meg, for i neste øyeblikk å se at det bare var en grein. 23