TilOliver,CalumogEmily
‘Comeaway,Ohumanchild! Tothewatersandthewild Withafaery,handinhand, Fortheworld’smorefullofweepingthanyoucan understand.’
williambutleryeats
Skottland1900
Josephvetatstormenerpåvei.Hanserdengulelysrandenrundtmånenogiskrystallenepåvinterhimmelendahan kommeroppfrastranden,ogstansernåogdaforågide knirkendeogklagendeknærneenpause.
Snartsnurvindenfravestligtiløstlig,ogdahanvåkner utpånatten,kjennerhanhvordanudyrettarsatslangtder ute,hankjennerdenarktiskepustenogluftensomfølessalt. Hankunnehaadvartdemilandsbyensomharglemthvordandeskaltolketegnene–måkeneslaveflukt,denmørke himmelen,vinden–menhvorforskullehandet?Lastormen tapipenederes,skremmehundene,sendeskjorteroglaken flygendesomdødsengleroverhustakene.Forhvagjorde egentligdeforhamforalledeårenesiden,dastormenfrarøvethamsåmyemer?
Regnbygenedrarsegoppoverbakketoppenderkyrne trengersegsammenifjøsetogsauenelenersegmothverandreutepåjordet.Defeiermellomhuseneogbutikkenei CopseCrossStreetogforbidetåpnevinduetikolonialforretningenderMrs.Brown,somfremdeleservåken,kikker bortdensmalegatenogviderenedover,derstjernenespeilersegidetmørke,blankevannet.Hunkanlukteatvinden eriferdmedåsnuogsikrerskoddeneførhungårtilbake tilkomfyrenogtarhundenRabopppåfangetmenshun venter.
Lengernedibakken,iethuslikevedtrappenesomleder nedtilstranden,tennerDorothyenlampeogsetterdeni vinduskarmenovenpå,etlysimørketforåviseveifordem
somharforvilletsegihavetsdønningerogsterkestrømmer.
Dastormensetterinn,stjelerdenetogannetfradenlille fiskelandsbyenderdenklamrersegtilklippene.Dentartaksteinogsauer,denveltertrærogsmadrerbåtermotfjellsidene.Mendengirogsånoetilbake,noeJosephvilfinnenår hangårnedforåsetilsinegenbåtidetblekelysetveddaggrynestedag.
Engave.
Nå
Dorothy
KvinnenehasterrundtikolonialentilMrs.Brown,ivrige etteråkommehjemtilildstederogkokekar.Vindensom fremdeleserbitendekaldetterstormen,fårskittenslapstil åtrengeseginnunderdøren.SomvanligbryrikkeDorothy segommumlingenogdestadighøyerestemmeneveddisken.Deterstillhetenhunleggermerketil.Mednestentom kurv–etparpoteter,littløk–serhundemstimlesammen vedvinduet,ogenmerkeligfølelsekommeroverhenne. Håretreisersegpåarmene,ogdetgårkaldtnedoverryggen hennes,såhunsetterfrasegkurvenoggårborttilvinduet, hunogså.Huntørkeravduggenogtitterut.Slapsethar lagtsegmellombrosteinene,oghimmelenermørkogtung. Hunseroppbakkenderlandsbyboernestreversegoppover densmalegaten,innesluttet,medbøydenakkerogsammenknepneøyne,ogsåserhunnedmotstranden,ogdeterda hunfårøyepåham.
Joseph.
Hangårmidtiveien.Dahunskjønnerhvahanbærerpå, flerresetskrikutavbrystethennes,etskarptdyriskbrøl avsmerte.AnsiktettilJosepherlikerystetsomhenneseget måvære–likblekt,storøyd.Hårettilbarnethanbærer,er somhavetsmørkesølv,kroppenslapp,ansiktshudengrålig.Kroppenhanserfremdelesglattavsjøvann,dråperav detihåret,klærnemørkeogklissvåte.Ogsåhørerhungispenefradeandrekvinnene,følerhvordandevenderansiktenemothenne.Mrs.Brownleggerenrød,værbitthåndpå armenhennes,ogDorothysnursegogskjønneratbutikk-
damensiernavnethennes,mendetringeriørenenå,forhun haralleredesettdet…
Aténlitenfotdingleridenbrunestøvelensin,mensden andrehengerderblåogkaldognaken.
Hungårut,somidrømme.Allekvinnenegjørdet,ognoen serpåhenne,ognoenserpåmannenmedbarnet.Dorothy ersometstrikketøyderaltrakner–fordetmåværeetgjenferdhunharsett.Hungårmotdemogstrekkeruthånden, menhanfortsetterågå,oppoverbrosteinsgaten,ogkvinnenefrabutikkenfølgeretter,sometbegravelsesfølge.Ved hjørnetsnurhansegogristerpåhodetsomforåstoppe dem,ogdeterdadeserdet,allesammen–dennaknefoten somrykkertil,denslappearmensomrettersegut,ogsået halvkvalthostfrabarnet,ogJosephsetterpåsprang,sågodt hankanidetiskalderegnet,runderhjørnetvedprestegården,ogsåserdehamikkelenger.
Dorothyharikkerørtseg.Hunprøveråskilledafranå, mendeterforvanskelig.Hunholderpåågåetterdem,tror nestendeterham,mensnubleristedethjemoverogsleper segopptrappen,lukkerikkeengangytterdøren–kroppenerentenfortungellerforlett,hunerikkesikkerpå hva.Detersåvidthunkjennerigjensoveværelsetsittda hungårforbiskapethunaldriåpner,videremotkommoden.
Sluddetblåsersidelengsinnfrasjøenogslårogristerivindusrutene,vindentarsegulendegjennominngangsdørenog opptrappeneogfinnerhennepåknærnepågulvplankene derhunåpnerdennedersteskuffen.Hunfølersegframmellomullundertrøyerogunderbukser,tilfingertuppenetreffer den.Etøyeblikkerhunoverrasketoveratdenikkefremdeleservåt.Hunfølerdevelkjentefoldeneilæret,tarden utogleggerdeniforkleetmedhendenevarsomtrundtden. Hunlukkerøynene,leggerpannenmotkommodenogtrekkerinnluktenavdenlillebrunestøvelen,fremdelesmeden eimavsaltvann,selvetteralledisseårene.
IbutikkenplukkerMrs.BrownoppkurventilDorothy,
leggertilbakepoteteneogløken,ogselvomdetertidlig, snurhunlukket-skiltetutmotgaten.
DennattendrømmerDorothyomMosesforførstegangpå mangeår.Hanlekerivannet,ibølgeneinnepågrunna.Hun lenersegmotklippen,følervarmenfradengjennomden tynnebomullskjolen,lardenspresegsakteoverhudenpå skulderbladene.Hunbetrakterham,medhårsomblinker somsølvavsolskinnet,avdetflimrendelysetfrasjøen,fra allesærpreghukommelsenbidrarmed.Idrømmensovner hun,ogdahunvåkner,erdetvinter,himmelenlavogmørk, stormenrasende.Bølgeneerenorme,oghunløperistrandkanten,framogtilbake,roperpåham,menvindentartak istemmenhennesogkasterdenmothimmelen.Ogakkurat idethuntrorhanerborte,finnerhunhamigjen,trukket langsstrandenavtidevannetstårhansomførmensbølgene skylleroverham,omogomigjen.Hansnursegogsmileret lite,forsiktigsmil,medgrønneøynesomskifterfargesom havet.
«Mamma?»
Dahunvåkner,virkeligvåkner,ulervindenutenforvinduet,ogputenhunknugermeddenkaldeneven,ervåt.
Åpningstid
Nestemorgenvilalleilandsbyensnakkeomdet,selvomde ianstendighetensnavnlatersomdetmotsatte.Kvinnenegår såfortdekanoverdeglattebrosteinenetilbutikkentilMrs. Brownforåkjøpenoedeikkeharbrukfor,førveieneinnog utavlandsbyenfrysertilsådeblirisolertfraomverdenen, noesomskjerhvervinter.
Deleggersmåttogstortikurvenesineogstillersegopp foråbetalemensdeventerpåatMrs.Brownskaltakommandoensomhunpleier,støttesegmedénhåndpådisken menshunbrukerenblyanttilåskyvedetgråhåretbakøret meddenandre.Menhuneruvanligstilleidag,ogblikket henneserumuligåtydederhuntraveltsummerervarene.
«Å,ihimmelensnavn,erdetingensomskalsinoe?»Det erNorah,magerogkanteteogdetheltmotsatteavMrs. Brown,ogdeandreslapperavogsetternedkurvenesine, lettetoveratnoentøråsidetdealletenker.«Vårherrebevares–jegtroddejegsåetspøkelse!»Hunlukkerøynene ogåpnerdemrasktigjenforåforsikresegomatalleserpå henne.«Denungenvarsomåse–altså–jegtroddedetvar –helttiljegskjønteatalderenvardensamme.Hvormange årsidenerdetigjen?Femten?Tjue?»
«Hvorfanthanham?»
«Skyltopppåstrandenunderstormen,sapresten…»
«Ogilive,deterikketilåbegripe!»
«Jeghørteathansa…»
«Å,hysjpådeg,jegvarderoppeidagtidlig.Hanharikke sagtetord!»
«Såduham,da?»
«Vel,nei,menMarthasa…»
Deandresermegetsigendepåhverandre,leggerikkeskjul påhvademeneromdetutsagnet.
StemmentilNoraherlavoghemmelighetsfull.«Mendet betyrnoe,deterjegsikkerpå.Tilogmedstøvelen…»
Alleblirstille,fordetteerforuhyggelig,forlikt.SelvMrs. Brownharstoppetoppisummeringen,hunstårmedenløk idenenehåndenogenblyantidenandre,fangetidette uforklarlige.
Norahsondererterrenget.«Vel,jegharalltidsagtatden ungen…»
Mrs.Brownsierendelignoe.«Nåfårdetværenok.Eier dereikkemedfølelse?Jegvetikkehvordandetermeddere, menjegkanikkeståherogskravleheledagen.Detersnøi anmarsj,ogjegvilkommemeghjemførsolagårned,hvis detikkeerformyeåbeom.»
Mynterklirreriltertpådiskenmenskvinnenebetaler,tar kurvenesineogforlaterbutikken,fornærmetogensmule overrasket.Forhvisdeternoenilandsbyensomikkehar vistDorothyGraymyemedfølelseoppgjennomårene,såer detsannelignettoppMrs.Brownselv.
Joseph
«Hvordanerdetmedguttungen?»Josephstårpådørstokkenogvrirluaihendene.
Prestenskone,Jenny,taretskritttilbakefradetiskalde gufsethanhartattmedseg,oglarblikketgliførstover ansiktethansogsåoppoverognedovergaten.Hunsukker. «Dufårkommeinn,innfrakulden,idetminste.»
Hanskritteroverdørstokkenforandregangdenuka, mensistganghaddesjokketoverbarnetgjorthamuteav standtilåfåmedsegnoe.Nåserhanhvornærnedkomsten Jennymåvære,magenerstorogtung,hanserbarnevognen somstårklarigangen,oghvordanJenny,aldrisålitemotvillig,larhamfølgemedinn.HushjelpenMarthaseroppfra deigenhunelter,ognikker.
Jennybersegunnskyldt.«Venther,Joseph,såhenterjeg mannenmin.»
Hetenfrakomfyrensenderilingeravsmertegjennom hendenehans,menhangårnærmere,takknemligforvarmendengir.SåsnartJennylukkerdørenogfottrinnene hennesdørut,børsterMarthademeletehendenesinepå forkleet.
«Duvilsikkerthanoevarmtådrikke,Joseph?Duser stivfrossenut.»Smilethennesermernaturlignå.
«Nei,jegersnarthjemmevedminegenkomfyr.»Hanser bortpådenlukkededørenoglyttertilstillhetenigangen. «Guttungen,da,hvordanerdetmedham?»
Marthakasterogsåetnervøstblikkmotdøren,sårenner ordeneutavhenne.«Hanharikkesagtetord.Sovetfordet
meste.Jeglagetenkjøttsuppeogharhjulpethammedåfå denisegogholdtliviovnen.»
«Hankommertilåklareseg,da?Hanvilikkedø,etterå haværtnedkjøltsålenge,eller…»Hansvelgerhardt.
Dehørerfottrinnigangen,ogMarthagårtilbaketildeigenigjen.Josephholderhendeneframmotkomfyren,og Jennyvirkerfornøydoveråfinnedemsomhunforlotdem; atJosephikkehartattavsegjakken,slåttsegnedellerkjent segsomhjemme.
«Pastoreneropptattforøyeblikket.»Tonenerkort,og hunserdemonstrativtpåsnøensomharsmeltetpåkjøkkengulvethennes.«Guttenoverlever,Joseph–detvarriktigav degåtahammedtiloss.Såsnarthaneriformogværet tillaterdet,vilhanblitattmedtiletsykehuslengerinni landet,også,hvisGudvil,viderehjem.»Hunsnursegmot kjøkkendøren.«Somduskjønner,harvimyeåståimednå, så…»
Hannikkerkorttiltakkoggårutisnøværetigjen.Han ersikkerpåatdeharsnakketomham,somomdetsom skjeddedennattenforlengesiden,påenellerannenmåte haddenoemedhamågjøre.Ognåkomdetilågjøredet igjen.Hanburdeværehardhudetnoktilåtåledetnå,men deterhanikke,oghansparkertilsteintrappautenforprestegårdendahangårderfra.
Nedepåstrandenkasterhansegoverdetnødvendige arbeidetmedbåten,hanfjernermorkneplankerfradekket medsammenbittekjeveroghendersomfyrfatetbaresåvidt klareråholdevarme.
Ogdaserhanhenne.Dorothy.Hunstårheltnedeved bunnenavtrappeneogserutoversjøen.Hunharikkesett hamennå,oghanbenytteranledningentilåstirre.
Hunerikkelengerdenavmålteungekvinnenhunvarda hunkomtillandsbyenforsålengesiden,medknivskarpt blikkogansiktsuttrykksomvarutfordrendeåtolke.Han huskerhvordanhjertethanshamretognestenslopustenut avhamførsteganghansåhenne,hunstoakkuratderhun stårnå,ogholdthåndenoppmothåret.Alltidsåanner-
ledesenndeflørtende,lattermildeoggodlynteSkerry-jentene.
Nårhaddehunbegyntåsesågammelut?
Hanhaddesetthenneikirkenoppgjennomårene,alltid denførstesomkom,ogdensistesomgikk,gjordedethun skullegjøre,levertemattilfattighusene,tilJeanieihusetpå klippen,oghanvetathunfremdelesunderviserpåskolenog strikkertilfiskerne,selvomhanikkevethvemsombruker gensernehennes.Mannenhenneskomaldritilbake,ognå somMoseserborte,spørhansegsomsåmangegangerfør hvorforhunidetheletattbleværendeiSkerry.
Hanvendertilbaketilnuet.
Deternoemersomerannerledesmedhenne.Hansetter segpåhukogmyser.Nemlig.Hunharikkepåsegstøvler, ogkåpenhennes–hanrynkerpannenogkikkerengang tilforåværesikker–kåpenhenneserkneppetskjevt,den enesidenhengerlengernedenndenandre.Oghungårikke likefortsomhunpleier.Faktiskserdetutsomomhunikke erheltsikkerpåhvorhunskal,forhunstopperoppmed jevnemellomromogspeiderutoversjøen.Hunerblekmed strammelepper,ikkelengersårettiryggen,littfyldigere rundtdenmidjenhanengangdrømteomåleggehendene rundt,ogdetrødehåretermattmedspetteravsølv.
Hansnursegogtartakimeravdetmyketreverket,river detløsfradekket.Pågrunnavhenneharikkekjærligheten kommethansvei.Frokostenklarommorgenen,densprakendeildenipeisenvedarbeidsdagensslutt,middagenpå bordet,denvarmekroppenisengen–altdethjemmehyggeligeenmannkanseframimot,ikkenoeavdetharblittham tildel.
Hunserikkeihansretning,detharhunikkegjortsiden Mosesforsvant,ogdetharværtheltgreit,mennåertiden kommetforåfåhennetilåsehamiøyneneigjen.
Forhanharikkeglemtkrangelenogdenurettensomble begåttmotham.Oghanvetatdetharikkehunheller.
Dorothy
Hunkanikkehjelpefordet,hunmåse.Innerstinnevethun atdetikkeerham.Hunerlærer,forgudsskyld.Enfornuftig kvinne.Etbarnkanikke–hjertetvendersegbortfradebrutaleordenesomkommer–kanikke bliborte ogsåkomme tilbakemangeårsenereutenåhablitteldre.Hunvetdet.Ja, hunvetdet,tenkerhunogpusterlettetutogsetterhånden mottrebordet,ogstødighetengirtyngdetiltankenehennes. Menhunserforsegguttensansiktdahanblebåretopp CopseCrossStreet,oginoensekunderkanhunikkepuste.
Førhunrekkeråombestemmeseg,griperhunkåpen,tar påsegstøvleneogåpnerytterdøren.Desmåhusenelangs gaten,oggatenselv,ernestenborteidettykkedekketav snø,oghimmelenerfremdelestungavden,menDorothy gårfortoppbakken.Hunkikkerikkeinnikolonialentil Mrs.Browndahunpassererden,vilikkesealledemved diskenogdennekvinnensomstirrerut,selvomhunetkort øyeblikkkankjennehåndenhennespåarmenigjen,ogmed denenslagssintforvirring. Littsentforvennligegesternå, tenkerhun,ogristerhåndenavseg.
Dahunkommertilprestegården,skjelverhundahun prøveråbankepådøren.Marthasyngerskjærendefalskt innepåkjøkkenet.Dorothykanikkehøreteksten,men sammenmedskramlingenfragryterogpannerblirsangen etbildepådetenklehjemmelivet,oghunbankerhardere dennegangen,somomdelarhennevente.
Marthaåpner,oppspilt.«Mrs.Gray–jøss,duerden andresomkommerhitidag.Josephvarnettoppher.»
Detstikkerihjertethennes.
DaJennykommerinnogserDorothypåkjøkkenet,leggerhuninstinktivthendenepådenrundemagensomforå beskyttebarnetderinnefradelangeskyggeneavDorothys tap,detubegripelige.«Mrs.Gray.Hvakanjeghjelpedeg med?»
«Jegvillesetteprispåom…vildulamegfåsebarnet?» Hunkanikkefåsegtilåtrygleogtvingersegtilåblistående idettekjøkkenetderengravidkvinnestrykersittufødte barnogenhushjelprøreriengrytepåkomfyrenogdedeiligevarmedufteneavkjøttgrytefyllerrommet.
Dørenåpnes,ogprestenkommerinn.Hanbråstopperda hanfårøyepåDorothy.
«Hunvilsegutten»,sierprestefruenogsermegetsigende påham.
Enkortstundserhanutsomomhanikkevethvahanskal gjøre,mensågåretstreifavforståelseoveransiktethans, oghannikker.«Blimedmeg,Dorothy.»
Vedlydenavfornavnetsittkjennerhunatdetsviri øynene,oghunblunkerfortoggåretterham,bortoverden flislagtegangenogopptrappa,tildestårutenforendør,og hunvetatbarneterderinne.Ietkortsekunderdetsomom dørenskalåpneseginnmothennesegetkottmeddenlille sengenitrelangsveggenundervinduet,oghunkangåinn ditoginnifortiden.
Menselvfølgeligkanhunikkedet.Idetterommetserhun enflammeblusseogfunkleioljelampenpånattbordet,og detsprakerivedkubbeneipeisen.Gardineneertrukketfor, ogdetervarmtoghyggeligmeddetgulelysetsomdanser påveggene.
Dettarnoensekunderførøynenetilpasserseg,ogdade gjørdet,serhunatguttensover.Endaengangblirhun rystetavdetsølvskimrendehåretmothodeputen.Hunbetrakterkinneneogdetmyke,barnligedunetsomgløderi lysskinnet.Hanertynnogdratt,medskyggeravblåmerker påhuden.Hanåpnerøynene.Deergrønne.Hunhiveretter pusten.
Hansmilerdetlille,forsiktigsmiletsitt,øyneneergrønne ogskifterfargesomhavet.
«Mamma?»
Hanstirreruttrykksløstpåhenne,ogpustenhennesblir raskere.
«Deterikkeham,Dorothy.Duserdet.»Prestenshånd hvilerlettpåarmenhennes,ogplutseligskammerhun seg.Hun,envoksenkvinne,tenkenoesåtullete,men hunkjennerdentommefølelsenimagendahunnikker.
«Selvfølgelig,jegvetjodet.»
Håndenhansliggerfremdelespåarmenhennes,oghan klemmerden.«Detvarenfrykteligsak,Dorothy.»Hunkan merkeathanserpåhenne,menhunstirrerbarerettframfor seg.«Detåaldrifåvite,aldrikunne…»
«Ja…,jegskylderdegentakk,pastor.Detgjørjeg.Guttungenseruttilåværeidebestehender.Jegvetikkehelt hvorforjegkom,egentlig.»Hunleranstrengtogsnurseg.
Hungårfortnedtrappaogbortovergangentilutgangsdøren,derhunvendersegomforåtafarvel,oghunseruttrykketiansiktettilpresten,forvirretognestenlittrystet.Og bakham,vedsidenavbarnevognen,pågulvet,denbrune støvelen.Hunstyrterut,dersnøenerblitttilis,ogfrostrøykenstårutavmunnenpåhenne.
Kuldenkommersometsjokk,huntrorhunblirsyk.
Dahunnærmerseghusetsitt,begynnerhunåløpe,også snarthunerinne,smellerhunigjendørenoglenersegmot denmenshunholderhåndenmotdetbankendehjertetog hiveretterpusten.
Hunføleratfortidenstårutenforogprøveråkommeinn, ogkniperøynenehardtigjenmotden.
Hunhaddevisstdetmedenganghunvåknet,påsamme måtesomnårdubankerpåendørogvetatingenerhjemme –Mosesvarikkeder.Uværetulte,husetvaretskipsom haddeslittsegfrafortøyningen,vindenhamretmotvinduer ogdører.Hunvetikkehvordanhunhaddevisstdet,men
fikkdetbekreftetdahunkastetetdesperatblikkinnpå rommethans.
Ikkedennenatten,ikkedennenatten.Ikkeidette. Oghunhaddeløptgjennomdetorommenenede,med øynestoreogskrekkslagne.
Menhunkanikkegålengerenndette,detharhunaldri kunnet.Huntrekkerpustendypt,langsomt,venterpåat hjertetskalslåroligigjen.Hunventerenstund,tilhunvet hunersegselvigjen,såfyrerhunoppiovnenogsetterover kjøttsuppensådenskalblivarm.Nei,omsåfortidenskulle ståpådøren,hardetgåttforlangtidtilathunkanslippe deninn.Hunklarerkanskjeikkeåoversedeforferdeligelikhetene,mendeterikkenødvendig,virkeligikkenødvendig, åtrekkealtdetteframigjen.
Josephkunnehatattsegentårfortørstenhjemme,men ikvelderdetvertshusetilandsbyensomtrekker,stemmesurretfraandremennesker.Snøenharblitttilsludd.Deter tyktogvått,oghantrekkerjakkentettereomseg. Mersnø ianmarsj,tenkerhan.
Dørenknirkerdadengåropp,ogsåslamrervindenden igjenbakham.Flammenefrapeisenflakkeroverfiskernes ansikterdadesnursegforåsepåham.Josephtrårinnien stankavdoventøl,tobakkogvedfyring.
Etteretøyeblikksoverrasketstillhetsomvarerakkurat littforlenge,erdetnoensomroper«Hallo,Joseph,detvar enstundsiden,gutt!»,ogAgnesleggerfrasegfillahuntørkeroverdiskenmed,stårnærmestsomfastfrossetogstirrer påham,førhunsummerseg.«Oghvavilduha?»
Josephgårborttiletborddernoenframannskapethans sittersammenmedetparandre.Deterplass,menScott, mannentilAgnes,gjørsegsåbredhankan.
«Litttrangtomplassenher,gitt»,sierhan.
Blikkenefradeandregjørathanikkesiermer,ognoen henterenkrakk.Mennenetrekkerseglitttetteresammen forågjøreplass,ogJosephsetterseg.Deserførstnediglassenesineogsåskråttpåhverandre.
Enkremter.«Så,hvordangårdetmeddeg?» «Bra.Deterkaldtute.Mersnøivente»,sierhan.
«Foretvær»,sierenannen,ogallemumlerenigeoglener segframsidendeførstsnakkeromdet.
«Så,hanlåbareder,påstranden?»
Josephslurperisegølskummetmenshannikker.
«Menhvor?»
«Vardetbortevedfjellknausene?»
Villskapenidenandrestormenforalledeårenesiden kommertilbaketilhammedfullstyrke,ogJosephlukker øyneneetøyeblikk.
«Deterrartatdetvardegsom…»
«Så,så,detkunnehaværthvemsomhelstavoss.»
«Ja,mendetvarikkehvemsom…»
«Jegharhørtatdetgårbramedham.Hardusettham ennå,Joseph?»
Josephgirdembarelittavdetdevilhøre.«Jegdrotil prestegården.Hansov.Jennysierathanvilklareseg.»
Hanhørernoensilavt:«Passdeg,mann»,ogJosephtar etgodttakrundtglassetsittmensScottskyverkrakkenbakoverogdulterhardtbortihampåveitildisken.EnavgrunnenetilatJosephunngårvertshuset.
Josephdrikkerølensinmenshanprøverågjøresegså ubemerketsommulig,ogpratengårovertilandreting,til skadensomharskjedd,taksommårepareres,denunderlige måtenuværetblåstesandenbortfrastrandenpåogavdekketdeneldgamlefjellgrunnenmedblokkeravforsteinede trærsomkomtilsyneogendretkystlinjen.
DadørenknirkerigjenogJosephgårsinvei,harfortiden krøpetnærmereforhamogså.
«Merkeligegreier,vardetikke?»Spørsmåletertvetydignok tilatmannenkunnehasnakketomguttendengangeller guttennå.
«Hanblealdridensammeigjen.»
«Josepherenbramann;enstilletype,ogdeterikkenoe galtidet.Enfiskerdukanstolepå.»
«Klartdusierdet–dujobbersammenmedham.»
«Ja,ogdeterjegstoltav.»Mannennikkersomomsiste ordersagtidensaken.
Mendeterdetselvfølgeligikke.Deteraldridet,ikkenår Scotterinærheten.
