Hardt mot hardt av Lee Child

Lee Child

HARDT MOT HARDT Oversatt av Carl-Bernhard Kjelstrup jr.

1 Jack Reacher bestilte en espresso, dobbel, uten limeskall, ingen sukkerbiter; isoporbeger, ikke porselen, og før den kom på bordet, var han vitne til at en manns fremtid ble evig forandret. Ikke at kelneren var treg. Bare at aksjonen var glatt. Så glatt at Reacher ikke hadde noen anelse om hva som foregikk. Det var bare en hendelse som skjedde jorden rundt én milliard ganger hver dag: En mann låste opp en bil, satte seg inn og kjørte sin vei. Det var alt.

Men det var nok.

Espressoen hadde vært nesten perfekt, derfor gikk Reacher tilbake til den samme kafeen nøyaktig tjuefire timer etter.

To kvelder på samme sted var uvanlig for Reacher, men han tenkte at god kaffe var verd en endring i vanene. Kafeen lå på vestsiden av 6. aveny i New York, midt på kvartalet mellom Bleecker Street og Houston. Den opptok første etasje i en anonym fireetasjes bygning. De øverste etasjene så ut som anonyme utleieleiligheter. Selve kafeen så ut som om den var flyttet fra en bakgate i Roma. Innvendig var det dempet lys, arrete trevegger og en bulkete, forniklet maskin, like het og lang som et lokomotiv, og en disk. Utenfor var det en enkel rekke metallbord på fortauet bak en lav lerretsskjerm.

Reacher tok det samme bordet som kvelden i forveien, på enden av rekken, og valgte den samme stolen. Han strakte på seg, satte seg til rette og bikket stolen opp på to bein. Det ville si at han satt med ryggen mot veggen og hadde utsikt østover, over fortauet og avenyen. Om sommeren likte han 5

å sitte utendørs i New York. Spesielt om kvelden. Han likte det elektriske mørket, den hete, skitne luften, bråket fra trafikken, de skjærende sirenene og folketrengselen. Det ga en ensom mann en følelse av både å være inkludert og isolert på samme tid.

Han ble oppvartet av den samme servitøren som kvelden i forveien, og bestilte det samme: en dobbel espresso i isoporbeger, uten sukker, uten skje. Han betalte med det samme den ble satt foran ham, og lot vekslepengene ligge på bordet. På den måten kunne han dra akkurat når han ville uten å fornærme servitøren, snyte eieren eller stjele en porselenskopp. Reacher ordnet alltid de små detaljene i livet slik at han kunne bryte opp på et øyeblikks varsel.

Det var en besettelse. Han hadde ingen eiendeler og hadde ingenting med seg. Fysisk var han en stor mann, men han kastet en liten skygge, og etterlot seg svært lite i kjølvannet.

Reacher drakk kaffen langsomt og kjente kveldsheten stige opp fra fortauet. Han så på biler og folk. Så på taxiene som strømmet nordover og søppelbiler som stanset ved fortauskanten. Så jenter, som en gang hadde vært gutter, stolpre seg sørover, så en blå, tysk personbil som sto ved fortauet, så en tettbygd mann i grå dress stige ut og gå nordover, så ham tråkle seg mellom fortausbordene og gå helt inn i lokalet der de ansatte sto samlet. Så ham stille spørsmål.

Karen var middels høy, ikke ung, ikke gammel, for tettbygd til å kalles senete, for spinkel til å kalles kraftig. Håret var grått ved tinningene, kortklipt og velstelt. Han balanserte på tåballene. Munnen rørte seg nesten ikke når han snakket. Men det gjorde øynene. De flakket utrettelig frem og tilbake. Han var omtrent førti, trodde Reacher, og han trodde videre at han var blitt omtrent førti ved å følge med i hva som skjedde rundt seg. Reacher hadde sett det samme 6

uttrykket hos infanteriveteraner av eliteklassen som hadde overlevd langvarige oppdrag i jungelen.

Reachers servitør snudde seg og pekte rett på ham. Den tettbygde mannen i grå dress stirret på ham. Reacher gjengjeldte blikket over skulderen gjennom vinduet. Øyenkontakt ble opprettet. Uten å bryte den mimet mannen i den grå dressen en takk til kelneren, og begynte å gå ut samme vei som han var kommet. Han gikk ut døren, tok til høyre bak den lave lerretsskjermen og tråklet seg bort til Reachers bord.

Reacher lot ham stå taus der et øyeblikk mens han bestemte seg. Så sa han «Ja», mer som et svar enn et spørsmål.

«Ja hva?» svarte mannen.

«Ja hva som helst,» sa Reacher. «Ja, jeg har en hyggelig kveld, ja, du kan sette deg, og ja, du kan spørre meg om hva du vil.»

Karen trakk en stol frem med en skrapende lyd, satte seg ned med ryggen mot trafikkstrømmen og sperret utsikten for Reacher.

«Jeg har faktisk et spørsmål,» sa han.

«Jeg vet det,» sa Reacher. «Om i går kveld.»

«Hvordan vet du det?» Stemmen var lav og dempet, og aksenten var flat, kort og britisk.

«Servitøren pekte på meg,» sa Reacher, «og det eneste som skiller meg fra de andre gjestene, er at jeg var her i går kveld, men det var ikke de.»

«Du er sikker på det?»

«Snu hodet ditt,» sa Reacher, «og se på trafikken.»

Karen snudde på hodet og så på trafikken.

«Nå kan du fortelle meg hvordan jeg er kledd,» sa Reacher.

«Grønn skjorte,» sa briten. «Bomull, posete, billig, ser ikke ny ut, ermene brettet opp til albuene over en grønn T-skjorte, som også er billig og godt brukt, litt trang, hen7

ger utenfor kakibuksene, ingen sokker. Engelske sko, ruglet skinn, brune, ikke nye, men ikke gamle heller, sannsynligvis dyre. Frynsete lisser, som om du strammer dem for hardt når du knytter dem. Kan tyde på en disiplinbesettelse.»

«Okay,» sa Reacher.

«Okay hva?»

«Du legger merke til detaljer,» sa Reacher, «og det samme gjør jeg. Vi er to alen av samme stykke. Vi er som erter i en belg. Jeg er den eneste kunden som var her i går kveld. Det er jeg sikker på. Og det var det du spurte de ansatte om. Det er den eneste grunnen til at kelneren skulle peke ut meg.»

Karen snudde seg igjen.

«Så du en bil i går kveld?» spurte han.

«Jeg så mange biler i går kveld,» sa Reacher. «Dette er 6. aveny.»

«En Mercedes Benz. Den sto parkert der borte.» Fyren vred seg igjen, og pekte skrått over gaten, der det var ledig foran en brannhydrant.

Reacher sa: «Sølvfarget firedørs sedan, en S-420 med personlige skilt som begynte på OSC og som hadde mange mil på seg. Skitten lakk, slitte dekk, bulkete felger, bulker og skraper på støtfangerne foran og bak.»

Fyren snudde seg igjen.

«Du så den,» sa han.

«Jeg var akkurat her,» sa Reacher. «Det er en selvfølge at jeg så den.»

«Så du at den kjørte sin vei?»

Reacher nikket. «Like før 23.45 satte en mann seg inn og kjørte av gårde med den.»

«Du har ikke klokke på deg.»

«Jeg vet alltid hva klokken er.»

«Det må ha vært nærmere midnatt.»

«Mulig,» sa Reacher. «Som du vil.»

8

«Så du føreren godt?»

«Jeg sa det. Jeg så ham sette seg inn og kjøre sin vei.»

Mannen reiste seg.

«Du må bli med meg,» sa han. Så stakk han hånden i lommen. «Jeg betaler kaffen.»

«Jeg har allerede betalt for den.»

«Da kan vi bare dra.»

«Hvor?»

«For å hilse på sjefen min.»

«Hvem er sjefen din?»

«En mann ved navn Lane.»

«Du er ikke purk,» sa Reacher. «Det er jeg ganske sikker på, basert på mine observasjoner.»

«Av hva?»

«Aksenten. Du er ikke amerikaner. Du er britisk. Så desperate er ikke politiet i New York.»

«De fleste av oss er amerikanere,» sa briten. «Men du har rett, vi er ikke politifolk, vi er privatpersoner.»

«Hva slags?»

«Av det slaget som vil gjøre det lønnsomt for deg å komme med en beskrivelse av personen som kjørte sin vei i bilen.»

«Lønne seg på hvilken måte?» «Økonomisk,» sa karen. «Er det noen andre måter?»

«Ja, mange,» sa Reacher. «Jeg tror jeg blir her.»

«Dette er alvorlig.»

«Hvordan?»

Fyren i dressen satte seg igjen.

«Det kan jeg ikke fortelle deg,» sa han.

«Ha det,» sa Reacher.

«Det er ikke mitt valg,» sa typen. «Lane sier det er kritisk for oppdraget at ingen vet noe. Av svært gode grunner.»

Reacher bikket på koppen for å sjekke innholdet. Nesten tom.

9

«Har du et navn?» spurte han.

«Har du?»

«Du først.»

Som svar stakk mannen tommelen i brystlommen på dressen og hentet frem et svart visittkortetui i skinn. Han åpnet det og tok frem et kort med den samme tommelen. Han skjøv det over bordet. Det var et stilig kort. Tykt linpapir, uthevet skrift, blekk som fortsatt så vått ut. Øverst sto det: Operational Security Consultants.

«OSC,» sa Reacher. «Som på bilskiltet.»

Briten var taus.

Reacher smilte. «Dere er sikkerhetskonsulenter, og ble frastjålet en bil? Jeg skjønner at det kan være pinlig.»

Mannen sa: «Det er ikke bilen vi er bekymret for.»

Lenger nede på kortet sto det et navn: John Gregory. Under navnet sto det med mindre skrift: Tidl. Den britiske hær.

Under sto stillingsbetegnelsen: Viseadministrerende direktør.

«Hvor lenge er det siden du dimmet?» spurte Reacher.

«Fra Den britiske hær?» sa mannen som bar navnet Gregory. «Syv år.»

«Hvilken enhet?»

«SAS. Spesialenheten som arbeider bak fiendens linjer.»

«Du har fortsatt ansiktspreget.»

«Du òg,» sa Gregory. «Hvor lenge er det siden du dimmet?»

«Syv år,» sa Reacher.

«Hvilken enhet?»

«For det meste den amerikanske hærens etterforskningstjeneste.»

Gregory så interessert opp. «Etterforsker?»

«Stort sett.»

«Rang?»

10

«Husker ikke,» sa Reacher. «Jeg har vært sivilist i syv år nå.»

«Ikke vær sjenert,» sa Gregory. «Du var sannsynligvis minst oberstløytnant.»

«Major,» sa Reacher. «Det var så høyt jeg nådde.»

«Karriereproblemer?»

«Jeg hadde min del.»

«Har du noe navn?»

«Folk flest har det.»

«Hva er det?»

«Reacher.»

«Hva gjør du nå?»

«Jeg forsøker å drikke en kopp kaffe i fred.»

«Trenger du arbeid?»

«Nei,» sa Reacher, «det gjør jeg ikke.»

«Jeg var sersjant,» sa Gregory.

Reacher nikket. «Tenkte meg det. SAS-folk er vanligvis det. Og du bærer preg av det.»

«Kan du tenke deg å bli med og snakke med Lane?»

«Jeg har fortalt deg hva jeg så. Du kan formidle det videre.»

«Lane vil nok høre det direkte.»

Reacher undersøkte koppen igjen. «Hvor er han?»

«Ikke langt unna. Ti minutter.»

«Vet ikke helt,» sa Reacher. «Jeg hygger meg med espressoen.»

«Ta den med deg. Du har isoporbeger.»

«Jeg foretrekker fred og ro.»

«Alt jeg ønsker er ti minutter.»

«Virker som mye styr rundt en stjålet bil, selv om det var en Mercedes Benz.»

«Det dreier seg ikke om bilen.»

«Hva dreier det seg om?»

11

«Liv og død,» sa Gregory. «Akkurat nå er det mest trolig død, ikke liv, det dreier seg om.»

Reacher undersøkte koppen sin igjen. Det var mindre en tre millimeter igjen, en tykk gjørme av lunken espresso. Det var alt. Han satte den fra seg.

«Okay,» sa han. «La oss komme oss av gårde.»

2 Den tyske, blå personbilen viste seg å være en ny BMW i 7-serien, med de samme jåleskiltene fra OSC. Gregory låste den opp på tre meters avstand med en sentrallåsnøkkel på en nøkkelring. Reacher satte seg sidelengs inn i forsetet, og fant spaken som flyttet setet for å gjøre plass til beina.

Gregory tok frem en liten sølvfarget mobiltelefon og slo et nummer.

«Kommer inn med vitne,» sa han, kort og britisk. Så lukket han telefonen, ga gass og svingte ut i midnattstrafikken.

De ti minuttene ble til tjue. Gregory kjørte nordover på 6. aveny, gjennom Midtown til 57. gate og så to kvartaler vestover. Han svingte nordover på 8. aveny, gjennom Columbus Circle, ut på vestsiden av Central Park og videre til 72. gate. Han stanset utenfor Dakota-bygningen.

«Pent strøk,» sa Reacher.

«Bare det beste er godt nok for Lane,» sa Gregory, som la merke til stemmeleiet.

De steg ut sammen og sto på fortauet til en annen mann i grå dress kom ut fra skyggene, satte seg inn i bilen og kjørte sin vei. Gregory førte Reacher inn i bygningen og opp i heisen. Resepsjonen og korridorene var like mørke og kongelige som fasaden.

«Har du noen gang sett Yoko?» spurte Reacher.

«Nei,» sa Gregory.

De gikk ut i sjette etasje, og Gregory gikk foran rundt et hjørne til en dør som ble åpnet for dem. Personalet i resepsjonen hadde åpenbart ringt opp i forveien. Døren som gikk 13

opp, var i tungt, honningfarget eiketre, og lyset som strømmet ut, var også honningfarget. Leiligheten var høyloftet og romslig. De kom inn i en liten entré som førte inn i en stor, kvadratisk stue. Det var kjølig der inne, veggene var gule, og de lave bordlampene og de behagelige stolene og sofaene hadde mønstret trekk. Stuen var fylt av seks mann.

Ingen av dem satt. Alle sammen sto i taushet. Tre hadde samme grå dress som Gregory, og tre hadde svarte jeans og svarte overtrekksjakker i nylon. Reacher skjønte straks at de hadde bakgrunn fra hæren. Alle hadde det ansiktsuttrykket. Akkurat som Gregory. Selve leiligheten var preget av den desperate atmosfæren i en kommandobunker langt fra et avsidesliggende sted der et slag holdt på å gå i dass.

Alle de seks mennene snudde seg og kikket på Reacher da han kom inn. Ingen sa noe, men fem av dem kikket på den sjette, som Reacher gjettet var Lane. Sjefen. Han var en halv generasjon eldre enn mennene sine. Han var kledd i grå dress. Han hadde grått, snauklipt hår. Han var kanskje to og en halv centimeter høyere enn gjennomsnittet, og slank.

Ansiktet var blekt og bekymret. Han sto helt rakrygget, anspent, med fingrene spredt på bordplaten, der det sto en gammeldags telefon og et innrammet bilde av en pen dame.

«Dette er vitnet,» sa Gregory.

Ikke noe svar.

«Han så føreren,» sa Gregory.

Mannen ved bordet så ned på telefonen før han flyttet seg bort fra den, mot Reacher, og gransket ham vurderende fra topp til tå. Han kom en meter nærmere og strakte frem hånden.

«Edward Lane,» sa han. «En stor glede å møte deg.» Aksenten var amerikansk, opprinnelig fra en av statene i midtvesten. Arkansas kanskje, eller fra landsbygda i Tennessee.

Langt fra Manhattans øvre vestkant, men uansett var den 14

preget av et langt liv med det nøytrale toneleiet som preger det militære. Reacher presenterte seg og håndhilste på Lane.

Hånden var tørr; ikke varm, ikke kald.

«Fortell meg hva du så,» sa Lane.

«Jeg så en mann sette seg inn i en bil,» sa Reacher. «Han kjørte av sted i den.»

«Jeg trenger detaljer,» sa Lane.

«Reacher har vært etterforsker i hæren,» sa Gregory. «Han beskrev Mercedesen til minste detalj.»

«Beskriv føreren,» sa Lane.

«Jeg så mer av bilen enn av føreren,» sa Reacher.

«Hvor var du?»

«På en kafé. Bilen var litt nordøst for meg, på den andre siden av 6. aveny. En tjue graders vinkel omtrent, kanskje tjuefem meter unna.»

«Hvorfor så du på den?»

«Den var dårlig parkert. Den så malplassert ut. Jeg gikk ut fra at den sto ved en brannhydrant.»

«Det var den,» sa Lane. «Fortsett.»

«En mann krysset gaten mot bilen. Ikke på en overgang.

Skrått, gjennom luker i trafikken. Vinkelen var omtrent den samme som min synsvinkel, kanskje tjue grader. Det vil si at det meste jeg så av ham, var ryggen.»

«Hva skjedde så?»

«Han stakk nøkkelen i låsen og satte seg inn. Kjørte sin vei.»

«Nordover, selvfølgelig, siden det var 6. aveny. Svingte han?»

«Ikke som jeg så.»

«Kan du beskrive ham?»

«Blå jeans, blå skjorte, blå caps, hvite joggesko. Klærne var slitte og komfortable. Han var middels høy, av middels vekt.»

15

«Alder?»

«Jeg så ikke ansiktet. Stort sett så jeg bare ryggen hans, men han beveget seg ikke som noen guttunge. Han var i hvert fall i trettiårene. Kanskje førti.»

«Nøyaktig hvordan beveget han seg?»

«Han var konsentrert. Han gikk rett mot bilen. Ikke raskt, men det var ikke tvil om hvor han var på vei. Måten han holdt hodet på … Jeg tror han så rett på bilen hele veien.

Som en endelig destinasjon. Som et mål. Og måten han holdt skuldrene på; jeg tror han holdt nøkkelen foran seg.

Vannrett. Som en liten lanse. Konsentrert og oppmerksom.

Og ivrig. Det var sånn han beveget seg.»

«Hvor kom han fra?»

«Fra bak skulderen min, omtrent. Han kan ha vært på vei nordover, men så gikk han kanskje ut i gaten ved kafeen og gikk nordøstover gjennom trafikken.»

«Ville du gjenkjent ham?»

«Mulig,» sa Reacher. «Men bare på klærne, gangen og holdningen. Ingenting som kunne overbevise noen.»

«Hvis han gikk over gaten, må han ha sett sørover for å orientere seg i trafikken. Minst én gang. Det vil si at du burde ha sett høyre side av ansiktet hans. Og da han satt bak rattet, burde du ha sett det venstre kinnet.»

«Spisse vinkler,» sa Reacher. «Og lyset var ikke spesielt godt.»

«Han må ha blitt opplyst av billykter.»

«Han var hvit,» sa Reacher. «Ikke noe hår i ansiktet. Det var alt jeg så.»

«En hvit mann,» sa Lane. «Trettifem til førtifem. Det utelukker vel omtrent åtti prosent av befolkningen, kanskje mer, men det er ikke godt nok.»

«Hadde du forsikring?» spurte Reacher.

«Det dreier seg ikke om bilen,» sa Lane.

16

«Den var tom,» sa Reacher.

«Den var ikke tom,» sa Lane.

«Hva var det i den, da?»

«Takk skal du ha, Reacher,» sa Lane. «Du har vært til stor hjelp.»

Han snudde seg og gikk tilbake til utgangspunktet, ved telefonen og fotografiet. Han sto rakrygget ved siden av det, spredte fingrene igjen og plasserte tuppene lett på det polerte bordet ved siden av telefonen, som om han kunne merke innkommende samtaler før den elektriske impulsen startet kimingen.

«Du trenger hjelp, ikke sant?» sa Reacher.

«Hva bryr det deg?» spurte Lane.

«Gammel vane,» sa Reacher. «Refleks. Profesjonell nysgjerrighet.»

«Jeg har hjelp,» sa Lane. Han veivet med den ledige hånden rundt seg. «Navy Seals, Delta Force, Recon Marines, Green Berets, SAS fra Storbritannia. De beste i verden.»

«Du trenger en annen type hjelp. Folkene dine kan starte en krig mot fyren som tok bilen, det er sikkert, men først må du finne ham.»

Ikke noe svar.

«Hva var det i bilen?» spurte Reacher.

«Fortell meg om karrieren din,» sa Lane.

«Den tok slutt for lenge siden. Det er det vesentligste ved den.»

«Rang da du sluttet?»

«Major.»

«Hærens etterforskningstjeneste?»

«I tretten år.»

«Etterforsker?»

«Hovedsakelig.»

«Dyktig?»

17

«Dyktig nok.»

«110. spesialenhet?»

«En stund. Hva med deg?»

«Rangers og Delta. Begynte i Vietnam, endte i Gulfen i den første omgangen der. Begynte som fenrik, sluttet som oberst.»

«Hva var det i bilen?»

Lane så bort. Han satt stille en lang stund. Så kikket han opp, som om han hadde fattet en beslutning.

«Du må love meg én ting,» sa han.

«Hva da?»

«At snuten ikke skal blandes inn. Det vil være det første rådet du vil gi, å gå til politiet. Men jeg nekter å gjøre det, og jeg trenger ditt løfte om at du ikke tar kontakt med dem bak min rygg.»

Reacher trakk på skuldrene.

«Okay,» sa han.

«Si det.»

«Ingen politiinnblanding.»

«Gjenta det.»

«Ingen politiinnblanding,» sa Reacher.

«Har du noen etiske problemer med det?»

«Nei,» sa Reacher.

«Ikke FBI eller andre enheter heller,» sa Lane. «Vi takler dette selv. Forstått? Bryter du løftet, stikker jeg øynene ut på deg. Jeg skal få deg blindet.»

«Du har en merkelig måte å skaffe deg venner på.»

«Jeg er ute etter hjelp, ikke venner.»

«Jeg er en ordholden mann,» sa Reacher.

«Si at du forstår følgene hvis du bryter det.»

Reacher så seg rundt i rommet. Absorberte alt. En taus, desperat atmosfære og seks veteraner fra spesialstyrkene, proppet med dempet trussel, harde som stein, og alle så på 18

ham, alle var fylt med militær lojalitet og viste den fremmede mistanke.

«Du skal få meg blindet,» sa Reacher.

«Du får tro meg på mitt ord,» sa Lane.

«Hva var det i bilen?»

Lane flyttet hånden bort fra telefonen. Han løftet opp det innrammede bildet. Han holdt det med begge hender, flatt mot brystet, høyt oppe, slik at Reacher fikk følelsen av at det var to mennesker som stirret på ham. Øverst var Lanes bleke og bekymrede trekk, nedenfor, bak glass, var det en kvinne med en klassisk skjønnhet som kunne ta pusten fra hvem som helst. Mørkt hår, grønne øyne, høye kinnbein, en knopp av en munn, fotografert med lidenskap og ekspertise og skrevet ut av en ekspert.

«Dette er min kone,» sa Lane.

Reacher nikket uten å si noe.

«Hun heter Kate,» sa Lane.

Ingen sa noe.

«Kate forsvant i går formiddag,» sa Lane. «Jeg ble oppringt på ettermiddagen. Av kidnapperne. De ville ha penger.

Det var det som var i bilen. Du var vitne til at en av min kones kidnappere hentet løsepengene.»

Ingen sa noe.

«De lovet å sette henne på frifot,» sa Lane. «Og nå har det gått tjuefire timer uten at de har ringt.»

3 Edward Lane holdt det innrammede fotografiet frem som et offer til gudene, og Reacher tok et skritt frem for å ta det imot. Han skakket på det for å fange lyset. Kate Lane var vakker, det hersket ingen tvil om det. Hun var hypnotiserende. Hun var kanskje tjue år yngre enn ektemannen, hvilket ville si at hun var i begynnelsen av trettiårene. Gammel nok til å være gjennomført kvinne, men ung nok til å være lytefri. På bildet stirret hun på noe like utenfor bildekanten. Øynene strålte av kjærlighet. Munnen så ut til å være på nippet til et bredt smil. Fotografen hadde fått med det første lille hintet av det, slik at bildet virket dynamisk. Det var et stillbilde, men det så ut som om det var i ferd med å begynne å bevege seg. Fokus, oppløsning og detaljer var feilfrie. Reacher visste ikke stort om fotografering, men han visste at han holdt i et dyrt produkt. Bare rammen kunne ha kostet det samme som han hadde tjent på en måned i militæret.

«Min Mona Lisa,» sa Lane. «Det er sånn jeg tenker på henne.»

Reacher ga det tilbake. «Er det tatt nylig?»

Lane satte det ved siden av telefonen igjen.

«Det er mindre enn ett år gammelt,» sa han.

«Hvorfor ikke politi?» sa han.

«Jeg har mine grunner.»

«De pleier å gjøre en god jobb i sånne saker.»

«Ikke noe politi,» sa Lane.

Ingen sa noe.

20

«Du var snut,» sa Lane. «Du kan gjøre det samme som dem.»

«Det kan jeg ikke,» sa Reacher.

«Du har vært MP. Det vil si at du, i en liknende situasjon, kan gjøre det bedre enn dem.»

«Det er ikke en gitt situasjon. Jeg har ikke deres ressurser.»

«Du kan begynne.»

Det ble helt tyst i rommet. Reacher kikket på telefonen og bildet.

«Hvor mange penger ville de ha?» spurte han.

«En million dollar i kontanter,» svarte Lane.

«Og det var det som var i bilen? En million dollar?»

«I bagasjerommet. I en bag.»

«Ja vel,» sa Reacher. «La oss sette oss.»

«Jeg har ikke lyst til å sette meg.»

«Slapp av,» sa Reacher. «De kommer til å ringe deg igjen.

Sannsynligvis ganske snart. Det kan jeg nesten kan garantere.»

«Hvordan?»

«Sett deg. Begynn på begynnelsen. Fortell meg om hele gårsdagen.»

Lane satte seg i lenestolen ved siden av bordet med telefonen, og begynte å snakke om den foregående dagen. Reacher satt i den ene enden av sofaen, Gregory satte seg ved siden av ham. De andre fem spredte seg i rommet. To satte seg i stoler, to på armlener, og én lente seg mot veggen.

«Kate gikk ut klokken ti i går formiddag,» sa Lane. «Hun hadde tenkt seg til Bloomingdale’s, tror jeg.»

«Tror du?»

«Jeg gir henne litt handlingsrom. Hun gir meg ikke nødvendigvis noen detaljert timeplan. Ikke hver dag.»

«Var hun alene?»

21

«Datteren hennes var med.»

«Datteren hennes?»

«Hun har en åtteåring fra sitt første ekteskap. Hun heter Jade.»

«Hun bor her hos dere?»

Lane nikket.

«Så hvor er Jade nå?» «Åpenbart savnet,» sa Lane.

«Det er altså snakk om en dobbelt bortføring?» sa Reacher.

Lane nikket igjen. «Trippel, kan du si. Sjåføren kom heller ikke tilbake.»

«Du brydde deg ikke om å fortelle det før?»

«Spiller det noen rolle? Én person eller tre?»

«Hvem var sjåføren?»

«En kis som heter Taylor. En brite, tidligere SAS. En dyktig fyr. En av oss.»

«Hva skjedde med bilen?»

«Den er savnet.»

«Drar Kate ofte til Bloomingdale’s?»

Lane ristet på hodet. «Bare nå og da. Og aldri etter noe forutsigbart mønster. Vi gjør aldri noe regelmessig eller forutsigbart. Jeg lar sjåførene rullere, endrer rutene, iblant holder vi oss helt ute av byen.»

«Fordi? Har du mange fiender?»

«Jeg har min del. I min bransje tiltrekker man seg fiender.»

«Du blir nødt til å fortelle om din bransje. Du blir nødt til å fortelle meg hvem dine fiender er.»

«Hvorfor er du så sikker på at de kommer til å ringe?»

«Jeg kommer til det,» sa Reacher. «Fortell meg om den første samtalen, ord for ord.»

«De ringte klokken fire om ettermiddagen. Samtalen gikk 22

omtrent som forventet. Du vet; vi har kona di, vi har datteren din.»

«Stemmen?»

«Fordreid gjennom en elektronisk stemmeforvrenger.

Svært metallisk, som en robot i en film. Høylytt og dyp, men det betyr ikke en døyt. De kan endre stemmeleie og volum.»

«Hva sa du?»

«Jeg spurte hva de ville ha. De sa en million dollar. Jeg ba om å få snakke med Kate. Etter en kort pause lot de meg få gjøre det.» Lane lukket øynene. «Du vet, hun sa ‘hjelp meg, hjelp meg’.» Han åpnet øynene. «Så kom han med stemmeforvrengeren på tråden igjen, og jeg sa at jeg ville betale. Jeg nølte ikke. Han sa han skulle ringe tilbake en time etter med instrukser.»

«Gjorde han det?»

Lane nikket. «Klokken fem. Jeg ble bedt om å vente i seks timer og legge pengene i bagasjerommet på Mercedesen du så, få den kjørt ned til Greenwich Village og parkert på det stedet presis klokken 23.40. Føreren skulle låse den, gå sin vei og stikke nøklene i brevsprekken på en bestemt bygning på det sørvestlige hjørnet av Spring Street og West Broadway. Etterpå skulle han gå sin vei, fortsette sørover på West Broadway. En person ville komme etter ham, gå inn i bygningen og hente nøklene. Hvis min sjåfør stoppet eller snudde seg eller så mye som så seg tilbake, ville Kate dø.

Det samme ville skje hvis vi gjemte en sporingsmekanisme i bilen.»

«Det var det, ord for ord?»

Lane nikket.

«Ikke noe mer?»

Lane ristet på hodet.

«Hvem kjørte bilen?» spurte Reacher.

23

«Gregory,» sa Lane.

«Jeg fulgte instruksene til punkt og prikke,» sa Gregory.

«Jeg kunne ikke ta sjansen på noe annet.»

«Hvor langt var det å gå?» spurte Reacher.

«Seks kvartaler.»

«Hvilken bygning var det som hadde brevsprekk?»

«Den var forlatt,» sa Gregory. «Eller den venter på å bli pusset opp. En av delene. Den var i hvert fall tom. Jeg dro tilbake i kveld, før jeg gikk til kafeen. Ingen tegn til folk.»

«Hvor dyktig er denne Taylor? Kjente du ham i England?»

Gregory nikket. «SAS er en stor familie. Og Taylor var virkelig dyktig.»

«Ja vel,» sa Reacher.

«Ja vel hva?» sa Lane.

«Vi kan trekke noen slutninger allerede,» sa Reacher.

4 Reacher sa: «Den første slutningen er at Taylor allerede er død. Disse typene har åpenbart et visst kjennskap til deg, derfor bør vi anta at de visste hvem og hva Taylor var. Følgelig vil de ikke holde ham i live. Ingen grunn til det. Altfor farlig.»

Lane sa: «Hvorfor tror du de kjenner meg?»

«De ba om en bestemt bil,» sa Reacher. «Og de antok at du kunne ha millioner i kontanter liggende og slenge. De ba om pengene etter at bankene var stengt, og ba deg foreta overleveringen før de åpnet igjen. Ikke alle kunne akseptert de betingelsene. Vanligvis tar det litt tid, selv for svært rike mennesker, å få samlet sammen en million i kontanter. De får kortvarige lån og pengeoverføringer, de bruker aksjer som pant og så videre. Men disse typene synes å vite at du kunne stable en million på beina umiddelbart.»

«Hvordan har de kjennskap til meg?»

«Fortell meg det, du.»

Ingen sa noe.

«Og det er tre av dem,» sa Reacher. «Én til å passé på Kate og Jade, hvor de enn er. Én til å vokte ryggen til Gregory mens han gikk sørover på Broadway vest. Han hadde mobiltelefonkontakt med en tredje, som ventet på å rykke inn og hente nøklene så snart det var trygt.»

Ingen sa noe.

«Og tilholdsstedet deres ligger minst tretti mil nord i staten,» sa Reacher. «La oss anta at den første aksjonen fant sted før klokken elleve i går formiddag. Men de ringte ikke 25

før etter fem timer, fordi de var opptatt med å kjøre. Så kom de med instrukser klokken fem, for å avtale et dropp seks timer etter. Fordi de trengte seks timer, siden to av dem måtte kjøre hele veien tilbake. Fem eller seks timer – det vil si tretti mil, kanskje førti, kanskje mer.»

«Hvorfor nord i staten?» sa Lane. «De kan være hvor som helst.»

«Ikke sør- eller vestover,» sa Reacher. «Da ville de bedt om at bilen med løsepengene skulle parkeres sør for Canal Street, slik at de kunne sette kursen rett mot Holland-tunnelen. Ikke østover på Long Island, da ville de foretrukket et sted i nærheten av Midtown-tunnelen. Nei, det var nordover på 6. aveny de ønsket. Det vil si at de mente det var okay å kjøre mot George Washington-brua eller ta Henry Hudson og Saw Mill, eller Triboro og Major Deegan. Omsider ville de komme ut på motorveien, sannsynligvis. De kan være i Catskill-fjellene eller hvor som helst. Sannsynligvis på en gård. I hvert fall et sted med en stor garasje eller låve.»

«Hvorfor det?»

«De har nettopp arvet din Mercedes Benz, like etter at de kapret hva det enn var Taylor brukte til Bloomingdale’s i går. De trenger et sted å skjule bilene.»

«Taylor kjørte en Jaguar.»

«Der ser du. Nå må tilholdsstedet se ut som en brukthandel for luksusbiler.»

«Hvorfor er du så sikker på at de vil ringe igjen?»

«Fordi det er menneskets natur. Akkurat nå er de gærne som feler. De er forbanna på seg selv. De kjenner deg, men kanskje ikke så godt. De tok en sjanse da de ba om én million i kontanter, og du bare pakket det ned uten å nøle. Du burde ikke ha gjort det. Du burde gamblet og kviet deg. Nå sier de ‘faen heller, vi skulle bedt om mer’. De sier at de burde ha testet grensene. Derfor kommer de til å ringe igjen 26

og forlange en ny sum. De vil forsøke å ta rede på hvor mange penger du har liggende. De vil forsøke å melke deg tørr.»

«Hvorfor vente så lenge?»

«Fordi det er en betydelig endring i planene,» sa Reacher.

«Derfor krangler de om det. De har holdt på med det hele dagen. Det er også menneskets natur. Tre karer vil alltid krangle om de skal holde seg til planen eller improvisere, kjøre safe eller ta sjansen.»

Ingen sa noe.

«Hvor mye har du i kontanter?» spurte Reacher.

«Det akter jeg ikke å fortelle deg,» sa Lane.

«Fem millioner,» sa Reacher. «Det er det neste de kommer til å be om. Telefonen kommer til å ringe, og de kommer til å be om fem millioner til.»

Syv par øyne ble rettet mot telefonen. Den ringte ikke.

«I en annen bil,» sa Reacher. «De må ha en stor låve.»

«Er Kate trygg?» spurte Lane.

«Akkurat nå er hun helt trygg,» sa Reacher. «Hun er deres billett til rikdom. Og det var riktig å be om å få høre stemmen hennes den første gangen. Det skaper et godt handlingsmønster. De blir nødt til å gjenta det. Problemet oppstår når de har fått den siste løsesummen. Det er den vanskeligste situasjonen i alle kidnappingssaker. Å gi dem pengene er lett, å få offeret tilbake er vanskelig.»

Det kom fortsatt ingen lyd fra telefonen.

«Burde jeg forsøke å oppholde dem med snakk?» spurte Lane.

«Det ville jeg gjort,» sa Reacher. «Ikke gi for mye av gangen. Hold prosessen i gang. Kjøp litt tid.»

Telefonen ringte ikke. Det var lydløst i rommet, bortsett fra friskluftanlegget og menn som pustet svakt. Reacher så seg rundt. Alle satt tålmodig og ventet. Soldater i spesial27

styrkene er flinke til å vente. Selv om de av og til deltar i krevende aksjoner, tilbringer de mye mer tid med å vente, med å stå klare, med å forberede seg. Og ni av ti ganger må de trekke seg tilbake uten å gjøre noe, fordi aksjonen blir avlyst.

Telefonen ringte ikke.

«Gode slutninger,» sa Lane i stillheten uten å henvende seg til noen av dem. «Tre mann, langt unna. Nord i staten.

På en gård.» * * * Men Reacher tok fullstendig feil. Bare seks kilometer unna, i det elektriske bymørket på Manhattan, dyttet en enslig mann opp en dør til et lite, opphetet rom. Så tok han et skritt tilbake. Kate Lane og datteren hennes, Jade, passerte ham uten å møte blikket hans. De gikk inn i rommet og så to senger. Sengene virket smale og harde. Rommet virket fuktig og ubrukt. Over vinduet hang det et svart tøystykke som var teipet til veggen øverst, nederst og på begge sider.

Den enslige mannen lukket døren og gikk sin vei.

5 Telefonen ringte presis klokken ett om natten. Lane rev til seg røret og sa: «Ja?» Reacher hørte en fjern stemme, forvrengt to ganger, først av maskinen og deretter av en dårlig forbindelse. Lane sa: «Hva?», og det kom et svar. «La meg få Kate. Det er det første du må gjøre.» Etter det ble det en pause, så hørtes en annen stemme. En kvinnestemme, forvrengt, med panikk, åndeløs. Den sa bare ett ord, kanskje det var Lanes navn, og så eksploderte den i et skrik. Skriket døde hen, og Lane presset øynene hardt igjen. Den elektroniske robotstemmen kom tilbake og bjeffet seks korte stavelser. Lane sa: «Ja vel, ja vel, ja vel,» og Reacher hørte at forbindelsen døde.

Lane satt taus, med øynene lukket, pusten gikk fort og ujevnt. Så åpnet han øynene og flyttet blikket fra ansikt til ansikt og stanset ved Reachers.

«Fem millioner dollar,» sa han. «Du hadde rett. Hvordan visste du det?»

«Det var et innlysende trekk,» sa Reacher. «En, fem, ti, tjue. Det er sånn folk tenker.»

«Du har en krystallkule. Du kan se inn i fremtiden. Jeg setter deg på lønningslista med det samme. Tjuefem tusen i måneden, akkurat som de andre.»

«Dette kommer ikke til å vare i en måned,» sa Reacher.

«Det er umulig. Det kommer til å være over om et par dager.»

«Jeg sa ja til pengene,» sa Lane. «Jeg kunne ikke vri meg unna. De gjorde henne vondt.»

29

Reacher nikket uten å si noe.

Gregory spurte: «Instrukser følger?»

«Om en time,» sa Lane.

Det ble stille i rommet igjen. Mer venting. Rundt hele rommet så folkene på klokken og slappet litt av. Lane la det tause røret på telefonen og stirret tomt fremfor seg. Men Reacher lente seg frem og dunket ham på kneet.

«Vi må snakke sammen,» sa han lavt.

«Om hva da?»

«Bakgrunnen. Vi må prøve å finne ut hvem disse typene er.»

«Ja vel,» sa Lane vagt. «Vi går til kontoret.»

Han reiste seg langsomt og førte Reacher ut av stuen og gjennom kjøkkenet, til et pikeværelse som lå innenfor. Det var lite, enkelt, kvadratisk, og var utstyrt som et kontor. Skrivebord, datamaskin, faks, telefoner, arkivskap og hyller.

«Fortell meg om Operational Security Consultants,» sa Reacher.

Lane satte seg i stolen ved skrivebordet og svingte den, så han kunne se ut i rommet.

«Det er ikke stort å fortelle,» sa han. «Vi er bare noen ekssoldater som forsøker å holde oss i live.»

«På hvilken måte?»

«Alt folk måtte trenge. Stort sett livvakttjenester. For større bedrifter. Sånt noe.»

Det sto to innrammede fotografier på skrivebordet. Det ene var en mindre kopi av det slående bildet av Kate i stuen. Det var 17,5 x 12,5 centimeter istedenfor 35 x 27,5 i en like dyr gullramme. Det andre var av en annen kvinne på omtrent samme alder, blond istedenfor Kates mørke hår, blå øyne i stedet for grønne. Men hun var like vakker, og fotografiet var like profesjonelt utført.

«Livvakttjenester?» sa Reacher.

30

«Hovedsakelig.»

«Du overbeviser meg ikke, Mr. Lane. Livvakter tjener ikke tjuefem tusen i måneden. Livvakter er store, dumme kjøttklumper som har flaks hvis de tjener en tidel av det.

Og hvis dere har folk som er trenet i personbeskyttelse, ville du sendt en av dem sammen med Kate og Jade i går formiddag. Kanskje med Taylor bak rattet og Gregory som væpnet vakt. Men det gjorde du ikke, og det tyder på at det ikke er livvakttjenester dere driver med.»

«Mine forretninger er konfidensielle,» sa Lane.

«Ikke nå lenger. Ikke hvis du vil ha kona og datteren din tilbake.»

Ikke noe svar.

«En Jaguar, en Mercedes og en BMW,» sa Reacher. «Pluss flere der de kom fra, det er jeg sikker på. Videre har du en leilighet i Dakota-bygningen, og kontanter så det holder. I tillegg har du fem–seks mann som tjener tjuefem tusen i måneden. Til sammen blir det mange penger.»

«Alt er lovlig.»

«Bortsett fra at du ikke vil involvere politiet.»

Lane skottet ubevisst på bildet av den blonde kvinnen.

«Det er ingen forbindelse,» sa han. «Det er ikke det som er grunnen.»

Reacher fulgte Lanes blikk.

«Hvem er hun?» spurte han.

«Var,» sa Lane.

«Var hva?»

«Anne,» sa Lane. «Hun var min første kone.»

«Og?» Det ble stille en lang stund.

«Du skjønner, jeg har gjennomgått dette før,» sa Lane.

«For fem år siden. Anne ble tatt fra meg, på akkurat samme måte. Men den gangen fulgte jeg politiets råd. Jeg ringte 31

dem, selv om folkene på telefonen hadde sagt svært klart at jeg ikke skulle gjøre det. Politiet ringte FBI.» «Hva skjedde?»

«FBI rotet det til på en eller annen måte,» sa Lane. «De må ha blitt observert ved pengeleveringen. Anne mistet livet. De fant liket henne i New Jersey én måned senere.»

Reacher sa ikke noe.

«Derfor vil jeg ikke blande inn politiet denne gangen,» sa Lane.

6 Reacher og Lane satt i stillhet en lang stund, før Reacher sa: «Femtifem minutter. Du burde være klar til den neste samtalen.»

«Du går ikke med klokke,» sa Lane.

«Jeg vet alltid hva klokken er.»

Reacher fulgte ham tilbake til stuen. Lane stilte seg ved bordet igjen, med fingrene sprikende på bordplaten. Reacher gjettet på at han ville ta telefonen med mennene rundt seg. Kanskje han trengte trøsten. Eller støtten.

Telefonen ringte presis klokken to om natten. Lane tok den og lyttet. Reacher hørte de svake robotpipene fra øretelefonen. Lane sa: «Få snakke med Kate,» men anmodningen ble tydeligvis avslått, for han fortsatte: «Ikke skad henne, er du snill.» Han lyttet et minutt til og sa: «Ja vel.»

Så la han på.

«Om fem timer,» sa han. «Klokken syv i dag. Samme sted, samme fremgangsmåte. Den blå BMW-en. Bare én person.»

«Jeg gjør det,» sa Gregory.

De andre mennene i rommet rørte frustrert på seg. «Vi burde være der alle sammen,» sa en av dem. Han var en mørk, liten amerikaner som så ut som en revisor, hvis man så bort fra øynene, som var like flate og døde som på en hammerhai. «Etter ti minutter ville vi vite hvor hun er, det kan jeg love deg.» «Én mann,» sa Lane. «Det var instruksen.»

«Vi er i New York,» sa mannen med haiøynene. «Det er alltid folk rundt en. De kan ikke forvente øde gater.»

33

«De kjenner oss åpenbart,» sa Lane. «De ville gjenkjent dere.»

«Jeg kan dra,» sa Reacher. «Meg vil de ikke gjenkjenne.»

«Du kom inn sammen med Gregory. Det er mulig de holder øye med bygningene.»

«Mulig,» sa Reacher, «men lite sannsynlig.»

Lane sa ikke noe.

«Det er ditt trekk,» sa Reacher.

«Jeg skal tenke på det,» sa Lane.

«Tenk fort. Det beste er om vi drar herfra i god tid.»

«Jeg skal ta avgjørelsen om en time,» sa Lane. Han flyttet seg bort fra telefonen og satte kursen mot kontoret. Går for å telle pengene, gjettet Reacher. Han lurte på hvordan fem millioner så ut. Det samme som én million, tenkte han.

Men med hundrelapper istedenfor tjuedollarsedler.

«Hvor mange penger har han?» spurte Reacher.

«Mye,» sa Gregory.

«Han har tapt seks millioner på to dager.»

Fyren med haiøynene smilte.

«Vi skal få dem tilbake,» sa han. «Det kan du stole på.

Så snart Kate er trygt hjemme, slår vi til. Så skal vi se hva som er opp og hva som er ned. Denne gangen har de stukket hånda i feil vepsebol, det er sikkert. Og de tok livet av Taylor. Han var én av oss. De kommer til å angre på at de ble født.»

Reacher så inn i mannens tomme øyne, og trodde på hvert ord han hadde sagt. Så rakte mannen hånden brått frem. Og litt forsiktig. «Jeg er Carter Groom,» sa han. «Hyggelig å treffe deg. I hvert fall så hyggelig som det kan være, situasjonen tatt i betraktning.»

De fire andre presenterte seg med en dempet strøm av navn og håndtrykk. Alle var høflige, ikke noe mer. Alle sammen var svært reserverte foran en fremmed. Reacher 34

forsøkte å knytte navnene til ansiktene. Gregory kjente han allerede. En fyr med et stort arr over øyet het Addison. Den minste av dem var en latinamerikaner som het Perez. Den høyeste het Kowalski. En svart fyr ble kalt Burke.

«Lane sa at dere driver med livvakttjenester og bedriftssikkerhet,» sa Reacher.

Det ble brått stille. Ingen sa noe.

«Slapp av,» sa Reacher. «Jeg ble ikke spesielt overbevist uansett. Jeg ville gjette på at dere var underoffiserer. Krigere. Derfor tror jeg Lane driver med noe helt annet.»

«Som hva da?» spurte Gregory.

«Jeg tror han er leiesoldathallik,» sa Reacher.

Mannen som ble kalt Groom ristet på hodet. «Feil ordvalg, kamerat.»

«Hva ville være riktig ordvalg?»

«Vi er en privat militær bedrift,» sa Groom. «Har du problemer med det?»

«Egentlig har jeg ingen oppfatning.»

«Da er det best du får deg en, og den bør være god. Vi driver lovlig. Vi arbeider for Pentagon, som vi alltid har gjort. Akkurat som du gjorde, da du var i bransjen.»

«Privatisering,» sa Burke. «Pentagon elsker det. Det er mer effektivt. Den store regjeringens dager er over.»

«Hvor mange mann har dere?» spurte Reacher. «Bare de som er her?»

Groom ristet på hodet igjen. «Vi er A-laget. Som offiserer. Så har vi en navneliste over medlemmene i B-laget. Vi stilte med hundre mann i Irak.»

«Er det der dere har vært? I Irak?»

«Og i Colombia, Panama og Afghanistan. Vi drar hvor som helst onkel Sam har behov for oss.»

«Hva med der onkel Sam ikke trenger dere?»

Ingen sa noe.

35

«Jeg gjetter på at Pentagon betaler med sjekk,» sa Reacher. «Men det virker som om det er en haug med kontanter her også.»

Ingen reaksjon.

«Afrika?» sa Reacher.

Ingen reaksjon.

«Samme det,» sa Reacher. «Det raker ikke meg hvor dere har vært. Jeg må bare vite hvor fru Lane har vært. I de siste par ukene.»

«Hvilken rolle spiller det?» spurte Kowalski.

«Dere har vært under overvåkning,» sa Reacher. «Ikke sant? Jeg tror ikke skurkene vanker på Bloomingdale's hver dag, i tilfelle det skulle skje noe.»

«Fru Lane var i Hamptons,» sa Gregory. «Mesteparten av sommeren, sammen med Jade. De kom først hjem for tre dager siden.»

«Hvem kjørte dem hjem?»

«Taylor.»

«Og etter det var de her?»

«Stemmer.»

«Skjedde det noe i Hamptons?»

«Som hva da?» spurte Groom.

«Som noe uvanlig,» sa Reacher. «Noe som avvek fra det vanlige.»

«Egentlig ikke,» sa Groom.

«Det dukket opp en kvinne der en dag,» sa Gregory.

«Hva slags kvinne?»

«Bare en kvinne. Hun var feit.»

«Feit?»

«Ganske kraftig. Rundt førti. Langt hår, midtskill. Fru Lane tok henne med en tur på stranden. Så dro kvinnen. Jeg regnet med at hun var en venninne som kom på besøk.»

«Sett henne før?»

36

Gregory ristet på hodet. «Kanskje en gammel venninne.

Fra fortiden.»

«Hva gjorte fru Lane og Jane da de kom tilbake til byen?»

«Jeg tror ikke de hadde gjort noe ennå.»

«Jo, hun gikk ut én gang,» sa Groom. «Fru Lane, mener jeg. Ikke Jade. Ute og shoppet på egen hånd. Jeg kjørte henne.»

«Hvor?» spurte Reacher.

«Staples.»

«Kontorutstyrsbutikken?» Reacher hadde sett butikkene overalt. En stor kjede, røde og hvite kjenningsfarger, store lokaler med saker han ikke hadde bruk for. «Hva kjøpte hun?»

«Ingenting,» sa Groom. «Jeg ventet i tjue minutter ved fortauskanten, og hun kom tomhendt ut.»

«Kanskje hun avtalte levering,» sa Gregory.

«Det kunne hun ha gjort online. Ingen grunn til å slepe meg ut i bilen.»

«Kanskje hun bare så seg om,» sa Gregory.

«Merkelig sted å se seg om,» sa Reacher. «Hvem gjør det?»

«Skolen begynner snart,» sa Groom. «Kanskje Jade trengte noen skolesaker.»

«Da ville hun ha vært med,» sa Reacher. «Tror du ikke det? Og hun ville ha kjøpt noe.»

«Hadde hun med seg noe inn?» sa Gregory. «Kanskje hun skulle bytte noe.»

«Hun hadde en bag,» sa Groom. «Det er mulig.» Så så han opp og forbi Reachers skulder. Edward Lane var kommet inn i rommet igjen. Han hadde med seg en stor skinnbag som han kavet med. Fem millioner dollar, tenkte Reacher.

Er det sånn det ser ut. Lane slapp bagen i gulvet ved inngangen til entreen. Den landet på tregulvet med et smell, og ble liggende som et lite dyrekadaver.

37

«Jeg må se et bilde av Jade,» sa Reacher.

«Hvorfor det?» spurte Lane.

«Fordi du vil at jeg skal gi meg ut for å være politimann.

Og bilder er det første politifolk spør etter.»

«På soverommet,» sa Lane.

Reacher trådte inn bak ham og fulgte ham inn i et soverom.

Det var et nytt, høyloftet, kvadratisk rom, malt i offwhite, like opphøyd som et kloster og like stille som en grav. Det sto en stor dobbeltseng der, i kirsebærtre, med smale sengestolper. På hver side var det matchende bord. Et matchende skap kunne romme et fjernsynsapparat. På et matchende skrivebord med stol sto det et innrammet fotografi. Bildet var i 25 x 20 centimeter, rektangulært, og var plassert vannrett, i det fotografer kaller landskap, i motsetning til portrett.

Men det var et portrett, det var sikkert. Det var et portrett av to mennesker. Til høyre sto Kate Lane. Det var det same fotografiet som sto i stuen. Samme holdning, samme øyne, samme gryende smil. Men bildet i stuen var beskåret for å utelate hennes øyesten, datteren Jade. Jade sto til venstre på bildet i soverommet, og holdningen hennes var som et speilbilde av moren. De skulle til å se på hverandre med kjærlighet i blikket, med gryende smil om munnen, som om de delte en privat spøk. På bildet var Jade kanskje syv år gammel. Hun hadde langt, mørkt hår med noen bølger, som fin silke. Hun hadde grønne øyne og porselenshud. Hun var en nydelig unge. Det var et nydelig fotografi.

«Får jeg lov?» spurte Reacher.

Lane nikket uten å si noe. Reacher tok bildet og så nærmere på det. Fotografen hadde fått med seg tilknytningen mellom mor og datter perfekt. De var like av utseende, men i tillegg var det ingen tvil om slektskapet. Ikke i det hele tatt. De var mor og datter, men de var også venner. De så ut til å dele mye. Det var et flott bilde.

38

«Hvem tok det?» spurte Reacher.

«Jeg fant en fyr nede i byen,» sa Lane. «Ganske berømt.

Veldig dyr.»

Reacher nikket. Hvem fyren enn var, var han verd prisen. Selv om kvaliteten på kopien ikke var så god som på bildet i stuen. Fargene var litt dårligere, og konturene i ansiktene virket litt plastiske. Kanskje det var en maskinkopi.

Kanskje Lane ikke hadde tatt seg råd til en skikkelig kopi av stedatteren.

«Veldig pent,» sa Reacher. Han satte bildet stillferdig ned på bordet igjen. Det var helt stille i rommet. Reacher hadde lest en gang at Dakota-bygningen var den best lydisolerte bygningen i byen. Den ble bygd på omtrent samme tid som Central Park ble anlagt. Mellom etasjene hadde byggherren lagt én meter av leiren og gjørmen som ble gravd ut av parken. Veggene var også tykke. All massen fikk bygningen til å virke som om den var hugd ut av fjell. Og det må ha vært en fordel, tenkte Reacher, da John Lennon bodde der.

«Ok,» sa Lane. «Sett nok?»

«Har du noe imot at jeg undersøker skrivebordet?»

«Hvorfor skulle du gjøre det?»

«Det er Kates, ikke sant?»

«Jo, det er det.»

«Det er det politiet ville gjort.»

Lane trakk på skuldrene, og Reacher begynte med de nederste skuffene. I skuffen til venstre lå det esker med brevpapir, notatblokker og kort med navnet Kate Lane preget inn. I den høyre var det arkivmapper og innhold knyttet til Jades utdannelse. Hun var skrevet inn på en privat skole ni kvartaler nord for leiligheten. Det var en dyr skole, etter regningene og de kansellerte sjekkene å dømme. Alle sjekkene var trukket fra Kate Lanes privatkonto. I de øverste 39

skuffene lå det penner og blyanter, konvolutter og frimerker, selvklebende avsenderlapper og et sjekkhefte. Og kredittkortkvitteringer. Men ingenting av særlig betydning. Ikke noe nytt. Ingenting fra Staples, for eksempel.

Midtskuffen øverst inneholdt ikke annet enn to amerikanske pass, ett til Kate og ett til Jade.

«Hvem er faren til Jade?» spurte Reacher.

«Spiller det noen rolle?»

«Det kan gjøre det. Hvis dette var en vanlig bortføring, måtte vi avgjort ha sett litt på ham. Det er vanligvis fremmedgjorte foreldre som bortfører barn.»

«Men dette er kidnapping for løsepenger. Og det er Kate de snakker om. At Jade var der, var bare en tilfeldighet.»

«Bortføringer kan forvanskes. Og faren måtte gi henne klær og mat. Og sende henne på skolen. Det er mulig han trenger penger.»

«Han er død,» sa Lane. «Han døde av magekreft da Jade var tre.»

«Hvem var han?»

«Han eide en gullsmedbutikk. Kate drev den i et år etter skilsmissen. Ikke særlig godt. Hun hadde vært modell.

Men det var der jeg møtte henne. I butikken. Jeg kjøpte et armbåndsur.»

«Noen andre slektninger? Eiesyke besteforeldre, tanter eller onkler?»

«Ikke som jeg har møtt. Det vil si at ingen møtte Jade de siste årene. Og det vil si at de ikke kan beskrives som eiesyke.»

Reacher lukket den midterste skuffen. Rettet på bildene og snudde seg.

«Skap?» sa han.

Lane pekte på et par smale, hvite dører. Bak dem var det et skap, stort til å være i en leilighet i New York, lite til å 40

være andre steder. Det var en snor til lyset. Inne i skapet var det hyller med kvinneklær og -sko. Det hang en aroma i luften. På gulvet lå det en pent brettet jakke. Klar til å leveres til renseriet, tenkte Reacher. Han tok den opp. Den hadde en merkelapp fra Bloomingdale’s. Han undersøkte lommene. De var tomme.

«Hva hadde hun på seg da hun dro hjemmefra?» spurte han.

«Jeg vet ikke helt,» sa Lane.

«Hvem kan tenkes å vite det?»

«Vi gikk ut før henne alle sammen,» sa Lane. «Jeg tror ikke det var noen igjen. Bortsett fra Taylor.

Reacher lukket klesskapet og gikk bort til lintøyskapet.

Det hadde doble dører øverst og skuffer nedenfor. I en av skuffene lå det smykker. En annen var full av forskjellige ting som papirlommer med knapper fra nye plagg og tilfeldige vekslepenger. I en tredje var det blondeundertøy. Bh-er, truser, alt enten hvitt eller svart.

«Kan jeg få se Jades rom?» spurte Reacher.

Lane førte an bort en kort korridor. Jades rom var malt i pastellfarger, og var utstyrt med barneting. Teddybjørner, porselensdukker, leker, spill. En lav seng. En pyjamas som var foldet sammen på sengen. Et nattlys lyste fortsatt. Et lavt skrivebord dekket av tegninger gjort med fettstift på vokspapir. En liten stol var satt pent inn under pulten.

Ingenting som betydde noe for en MP. «Jeg er ferdig,» sa Reacher. «Beklager at jeg trengte meg på.»

Han fulgte etter Lane tilbake til stuen. Skinnbagen sto fortsatt på gulvet i nærheten av entreen. Gregory og de fem andre soldatene satt fortsatt i stolene sine, fortsatt tause og tankefulle.

«Avgjørelsens time er inne,» sa Lane. «Skal vi regne med 41

at Reacher ble observert på vei inn i bygningen i kveld, eller ikke?»

«Jeg så ingen,» sa Gregory. «Og jeg tror det er svært lite sannsynlig. Overvåkning døgnet rundt ville spise opp mannskapet. Jeg ville si nei.»

«Jeg er enig,» sa Lane. «Jeg tror Reacher fortsatt er ukjent for dem. Derfor bør han være ute på gaten klokken syv. Vi burde prøve med litt overvåkning på egen hånd.»

Det kom ingen innvendinger. Reacher nikket.

«Jeg skal holde øye med fasaden på bygningen i Spring Street,» sa han. «På den måten vil jeg se minst én av dem.

Kanskje to.»

«Sørg for at du ikke blir iakttatt,» sa Lane. «Du forstår hvorfor jeg er urolig, ikke sant?»

«Fullstendig,» sa Reacher. «De vil ikke oppdage meg.»

«Bare overvåkning. Du får absolutt ikke gripe inn.»

«Ta det med ro.»

«De kommer til å være der tidlig,» sa Lane. «Det vil si at du også må være i stilling tidlig.»

«Ta det med ro,» gjentok Reacher. «Jeg drar nå.»

«Vil du ikke vite hvilken bygning du skal overvåke?»

«Det er unødvendig,» sa Reacher. «Jeg ser Gregory når han dropper nøklene.»

Så fant han veien ut av leiligheten på egen hånd og tok heisen ned. Nikket til dørvakten og gikk ut på gaten. Satte kursen mot T-banestasjonen på hjørnet av 72. gate og Broadway.

Kvinnen som holdt øye med bygningen så ham gå sin vei.

Hun hadde sett ham komme sammen med Gregory, og nå gikk han sin vei alene. Hun sjekket armbåndsuret og noterte klokkeslettet. Hun skakket på hodet og sporet ham vestover.

Så mistet hun ham av syne, og trakk seg inn i skyggene igjen.

42