Gutten fra skogen

Harlan Coben

Gutten fra skogen Oversatt av Line Gustad Fitzgerald

Harlan Coben Originalens tittel: The Boy From the Woods Oversatt av Line Gustad Fitzgerald Copyright © 2020 by Harlan Coben Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70273-1 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: (gutt) Anah Olsen/EyeEm/Getty Images og www.stock-adobe.com / www.stock-adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 9,7/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Ben Sevier redaktør og venn tolv bøker – hittil

Fra North Jersey Gazette 18. april 1986

FORLATT «VILLGUTT» FUNNET I SKOGEN Mystisk gåte omgir funnet av «Virkelighetens Mowgli» Westville i New Jersey – En av de underligste sakene i nyere tid gjelder funnet av en ung, langhåret gutt, antakelig mellom seks og åtte år gammel, i Ramapo Mountain State Forest i nærheten av forstaden Westville. Enda mer underlig er det at myndighetene ikke aner hvem gutten er eller hvor lenge han har bodd der helt alene.

«Det er som Mowgli i filmen ‘Jungelboken’», sa politibetjent Oren Carmichael.

Gutten – som snakker og forstår engelsk, men som ikke vet hva han heter – ble først observert av Don og Leslie Katz, to turgåere fra Clifton i New Jersey. «Vi ryddet opp etter pikniken da vi hørte at det raslet inne i skogen», sa Mr. Katz. «Først var jeg redd det var en bjørn, men plutselig så vi at han løp av sted, klart som dagen.»

Skogvoktere i samarbeid med lokalt politi fant gutten, tynn og kledd i fillete klær, på en provisorisk leirplass tre timer senere.

«Per i dag vet vi ikke hvor lenge han har bodd i skogen eller hvordan han havnet her», sa politimester i New Jersey State Park, Tony Aurigemma. «Han kan ikke huske noen foreldre eller voksenpersoner. For øyeblikket er vi i kontakt med andre politimyndigheter, 7

men hittil finnes det ingen savnede barn som passer med guttens alder og signalement.»

Det siste året har turgåere i Ramapo Mountain-området meldt ifra om en «villgutt» eller «liten Tarzan» som passer med guttens signalement, men observasjonene er stort sett blitt avfeid som vandrehistorier.

«Det er nesten som om noen bare satte gutten til verden og forlot ham i villmarken», sa James Mignone, en turgåer fra Morristown i New Jersey.

«Det er den merkeligste redningsaksjonen noen av oss har vært med på», sa politimester Aurigemma. «Vi vet ikke om gutten har vært her ute i flere dager, uker, måneder, eller i flere år for den saks skyld.»

Hvis noen har opplysninger om guttungen, bes de ta kontakt med politiet i Westville.

«Noen der ute må jo vite noe», sa politibetjent Carmichael.

«Gutten havnet ikke i skogen ved et trylleslag.»

del en

kapittel

en

23. april 2020 Hvordan overlever hun?

Hvordan orker hun å gå gjennom den torturen hver eneste dag?

Dag etter dag. Uke etter uke. År etter år.

Hun sitter i aulaen på skolen og ser rett fram, uten å se, uten å blunke. Ansiktet er forsteinet, en maske. Hun ser verken til venstre eller høyre. Hun rører ikke på seg i det hele tatt.

Hun ser bare rett fram.

Hun er omgitt av klassekamerater, deriblant Matthew, men hun ser ikke på noen av dem. Hun snakker ikke med dem heller, men det hindrer dem ikke i å snakke til henne. Guttene – Ryan, Crash (ja, det er det han heter), Trevor, Carter – slenger dritt til henne, hvisker stygge ting, gjør narr av henne, hånler. De kaster ting på henne. Binderser. Gummistrikker.

Knipser størknet snørr. De stikker små papirbiter i munnen, lager våte kuler av papiret og slynger dem mot henne med ulike metoder.

Når papiret fester seg til håret, ler de enda mer.

Jenta – hun heter Naomi – rører ikke på seg. Hun prøver ikke å dra papirklysene ut av håret engang. Hun ser bare rett fram. Øynene er tørre. Matthew kan huske en gang, for 11

to–tre år siden, da øynene hennes ble fuktige av den evinnelige, nådeløse daglige hånen.

Men ikke nå lenger.

Matthew ser på. Han gjør ingenting.

Læreren er blitt apatisk og legger knapt merke til det. Noen roper oppgitt: «Det holder nå, Crash», men verken Crash eller noen av de andre tar notis av det.

Imens tar Naomi bare imot.

Matthew burde gjøre noe for å få slutt på mobbingen. Men han gjør ikke det. Ikke nå lenger. Han prøvde en gang.

Det gikk ikke bra.

Matthew prøver å huske hvordan det begynte å gå galt for Naomi. På barneskolen var hun en blid jente. Smilte alltid, det var sånn han husket det. Ja da, klærne hadde gått i arv, og hun vasket ikke håret ofte nok. Noen av jentene ertet henne litt for det. Men det hadde gått greit til den dagen, i fjerde klasse, da hun plutselig ble dårlig og kastet opp i timen til Mrs. Walsh. Spyspruten spratt opp fra linoleumsgulvet, våte brune biter traff Kim Rogers og Taylor Russell, og det luktet så ille, så surt, at Mrs. Walsh måtte tømme klasserommet for elever, Matthew iblant dem, og sende alle ut på idrettsplassen mens de holdt seg for nesa og lagde blæ-lyder.

Og etter det ble ingenting som før for Naomi.

Matthew hadde alltid lurt på det. Hadde hun kjent seg dårlig den morgenen? Hadde faren hennes – for moren var allerede ute av bildet – tvunget henne til å gå på skolen? Ville alt blitt annerledes for Naomi hvis hun ble hjemme den dagen?

Var det at hun spydde den avgjørende hendelsen, eller var det uunngåelig at hun havnet på denne ulendte, mørke og vonde stien?

Nok en papirklyse fester seg til håret. Flere ukvemsord.

Flere ondskapsfulle spydigheter.

Naomi sitter der og venter på at det skal ta slutt.

Ta slutt for nå i hvert fall. For i dag kanskje. Hun må jo vite at det ikke kommer til å ta slutt for godt. Ikke i dag. Ikke i morgen. Plagingen tar aldri særlig lange pauser. Den er hennes faste følgesvenn.

Hvordan overlever hun?

12

Noen dager, sånn som i dag, følger Matthew ordentlig med og har lyst til å gjøre noe.

De fleste dagene gjør han ikke det. Mobbingen skjer like fullt da også, så klart, men den er så hyppig, så vanlig, at den blir bakgrunnsstøy. Matthew har skjønt den fæle sannheten: Du blir immun mot råskap. Den blir normal. Du godtar den.

Du går videre.

Har Naomi også bare godtatt den? Har hun blitt immun mot den?

Matthew vet ikke. Men hun sitter der, hver dag, på bakerste rad i klasserommet, første rad i aulaen, helt alene ved et hjørnebord i kantinen.

Helt til hun en dag – en uke etter denne samlingen – ikke er der.

En dag forsvinner Naomi.

Og Matthew må finne ut hvorfor.