Gulltårnet by Cappelen Damm AS

Holly Black og Cassandra Clare

GULLTÅRNET Oversatt av John Grande

Holly Black og Cassandra Clare Originalens tittel: The Golden Tower Oversatt av John Grande Text copyright © 2018 by Holly Black and Cassandra Clare LLC Illustrations copyright © 2018 by Scott Fischer Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-39568-1 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Christopher Stengel Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Enso creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

T IL CA MM IE O G E LLIOT, S OM B EG G E ER FLI NK E T IL Å VÆR E SL EM M E

‫ݜ‬ÂÚ

FØRS TE K APITTEL

O R FØR ST E GA N G i Calls liv virket huset han

hadde vokst opp i, lite. Alastair stanset bilen, og de stavret seg ut sammen med Valdsverk, som løp av sted langs plenkanten og bjeffet. Alastair kastet et blikk på Call før han låste bilen – han hadde ingen koffert som skulle bæres inn, ingen bager eller annen bagasje å tenke på. Call hadde kommet tomhendt hjem fra mester Josef. Ikke helt tomhendt, sa Aarons stemme i hodet hans. Du har jo meg. Call forsøkte å la være å smile. Det hadde vært rart om faren hans så at han sto og gliste ut i løse luften, spesielt siden han ikke hadde hatt noe særlig å smile for i det siste – Magisteriet hadde seiret over mester Josef og styrkene hans, men mange hadde mistet livet. Calls bestevenn, Aaron, var blitt vekket fra de døde bare for å dø igjen. 7

Det var i hvert fall det alle trodde. «Går det bra med deg?» Alastair myste på Call. «Du ser litt nedfor ut.» Call sluttet å forsøke å la være å smile. «Bare glad for å være hjemme.» Alastair ga ham en keitete klem. «Det skjønner jeg godt.» Huset virket mindre på innsiden også. Call gikk inn på rommet sitt, og Valdsverk fulgte pesende i hælene på ham. Det var fortsatt rart å se Valdsverk med vanlige grønne ulveøyne istedenfor regnbueskimrende kaosbitte øyne. Call bøyde seg ned og klødde Valdsverk bak ørene, og ulven gjespet og logret så halen dunket i gulvet. Call trasket rundt i rommet mens han løftet på ting litt tilfeldig og la dem fra seg igjen. Den gamle uniformen fra jernklassen. Glatte småsteiner fra grottene i Magisteriet. Et bilde av ham og Aaron og Tamara der de smilte fra øre til øre. Tamara. Det knøt seg i magen. Han hadde ikke snakket med Tamara siden hun satt på kne og bøyde seg over ham mens han lå livløs på slagmarken utenfor hovedkvarteret til mester Josef. Akkurat da hadde det vært mulig å tro at hun brydde seg om ham på den måten han håpet, men i tausheten etterpå hadde han skjønt hvordan det lå an. Det var én ting å ønske at noen ikke skulle dø, men tross alt noe helt annet å ville snakke med dem etter at de hadde overlevd. Tamara hadde ikke villet at Call skulle vekke Aaron fra de døde, og etter at han hadde gjort det, hadde hun ment at Aaron ikke var seg selv. I rettferdighetens navn skulle det sies at Aaron faktisk ikke hadde oppført seg som seg selv. Det hadde vist seg at det skjedde underlige ting med en sjel når man brakte den tilbake til en kropp som så vidt hadde 8

begynt å råtne. Ironisk nok var Aaron langt mer seg selv nå som han herjet omkring oppe i hodet på Call. Men Tamara visste ikke at Aaron fremdeles var her, og med tanke på hvordan hun hadde reagert før, var Call rimelig sikker på at hun kom til å bli ytterst mistenksom hvis hun fikk vite det. Hun trodde allerede at Call var en ond trollmann, eller i det minste en trollmann med onde tilbøyeligheter. Og det hadde Call egentlig ikke lyst til å tenke på, for av alle mennesker i verden var Tamara den som hadde stolt mest på ham. Vi blir uansett nødt til å si det til henne, vet du. Call skvatt. Selv om Aaron hadde vært hos ham hele tiden mens han lå på sykestua på Magisteriet og hentet seg inn etter å ha brukt for mye kaosmagi i kampen mot Alex, klarte han aldri å venne seg til at et annet menneske hørte og svarte på tankene hans. Det banket på døren, og Alastair åpnet den. «Har du lyst på middag? Jeg kan lage noen ostesmørbrød med chiliost. Eller kanskje vi kan bestille pizza.» «Ostesmørbrød høres kjempebra ut», sa Call. Alastair gjorde seg flid med ostesmørbrødene, hadde smør i pannen så brødet ble sprøtt og godt, og åpnet en boks med tomatsuppe. Faren til Call hadde aldri vært noe særlig til kokk, men å sitte ved middagsbordet sammen med ham – og snike skorper under bordet til Valdsverk – var mye bedre enn det lekreste festmåltid mester Josef kunne trylle frem. «Nå», begynte Alastair så fort de hadde satt seg og begynt å spise. Tomatsuppen var salt og søt, helt som den skulle, og chiliosten var akkurat passe sterk. «Vi er nødt til å snakke om fremtiden.» 9

Call tittet forfjamset opp fra suppen. «Fremtiden?» «Du begynner snart i gullklassen på Magisteriet. Alle er enige om at du har, øh, lært nok magi til å ha bestått sølvklassen. Du får gå gjennom porten så fort du er tilbake på skolen til høsten.» «Jeg kan ikke dra tilbake til Magisteriet!» sa Call. «Alle hater meg.» Alastair dro håret tilbake med en fraværende bevegelse. «Sikkert ikke så mye nå lenger. Du er en helt igjen.» Faren til Call var på mange måter en fantastisk pappa, men han kunne gjerne jobbe litt med oppmuntringsteknikken. «Uansett, du trenger bare å komme deg gjennom ett skoleår til. Og nå som mester Josef er borte, blir det sikkert ganske rolig.» «Kollegiet …» «Du behøver ikke å gå på Kollegiet, Call», sa Alastair. «Og jeg tror det er best at du ikke gjør det. Nå som Aaron er borte, er du den eneste makaren. De kommer til å prøve å utnytte deg, og de kommer aldri til å stole på deg. Du kan aldri leve et normalt magusliv.» Call var ikke så sikker på om det fantes noen maguser som levde et normalt liv. «Hva skal jeg gjøre isteden, da? Studere på vanlig college?» «Jeg har aldri studert i det hele tatt», sa Alastair. «Vi kan ta oss fri en stund, reise litt. Jeg kan lære deg yrket mitt – vi kan starte et firma et sted, far og sønn. I California, kanskje.» Han rørte litt i suppen med skjeen. «Vi blir sikkert nødt til å skifte navn. Unngå Magisteriet og Rådet. Men det er verdt det.» Call visste ikke hva han skulle si. Akkurat nå hørtes det helt perfekt ut å slippe å tenke på Rådet og hvordan de så på makarer, eller på alle som hatet Konstantin Galen, Dødens fiende, 10

som hadde lagt sjelen sin i Calls kropp og levde videre der. Men … «Du, det er noe jeg må fortelle deg», sa Call. «Aaron er ikke borte på ordentlig.» Alastair rynket brynene bekymret. Au da, tenkte Aaron. Jeg håper han ikke får helt hetta. «Hva mener du?» sa Alastair varsomt. «Han er fortsatt i hodet mitt, ikke sant. Han lever liksom videre inne i meg», datt det ut av Call. Du trenger virkelig ikke å fortelle ham dette, sa Aaron. Det kunne han si, han som nettopp hadde påstått at de måtte fortelle det til Tamara. Alastair nikket langsomt, og Call senket skuldrene lettet. Faren hans tok det pent. Kanskje han hadde noen forslag til hva de kunne gjøre. «Det er en fin måte å se det på», sa Alastair omsider. «Du takler dette veldig bra. Det er tungt å sørge, det vet jeg godt. Men det beste du kan gjøre, er å minnes den du har mistet, og –» «Du skjønner ikke», avbrøt Call. «Aaron snakker til meg. Jeg hører ham.» Alastair fortsatte å nikke. «Jeg følte det sånn iblant etter at vi mistet moren din. Det var nesten som om jeg kunne høre Sarah kjefte på meg. Spesielt den gangen jeg lot deg krabbe rundt ute og du spiste jord mens jeg ikke fulgte med.» «Spiste jeg jord?» spurte Call. «Det styrker immunforsvaret», sa Alastair, litt på defensiven. «Du klarer deg fint.» «Ja, kanskje det», sa Call. «Men det er ikke det som er poenget. Poenget er at Aaron virkelig er hos meg, helt på ordentlig.» 11

Alastair la hånden mildt på skulderen til Call. «Det er han helt sikkert», sa han. Og Call hadde ikke hjerte til å si noe mer. µ

‫ݜ‬ÂÚ

Natten før han dro hjemmefra for å ta fatt på det siste året på Magisteriet, lå Call våken i sengen mens månen tegnet en hvit stripe over sengetøyet. Han hadde pakket en bag til reisen til Magisteriet neste dag, der han skulle ta på seg den dyprøde uniformen gullklassingene gikk i. Han husket at han hadde sett på Alex Strike i gullklasseuniformen, hvor kul og selvsikker han hadde virket sammen med vennene sine. Nå var Alex død. Og Call var glad til. Alex hadde myrdet Aaron og fortjente alt han hadde fått. Call, hvisket Aarons stemme. Ikke tenk på disse tingene. Du må bare komme deg gjennom morgendagen. «Men alle kommer til å hate meg», sa Call. Han visste at faren hans var uenig, men han var rimelig sikker på at han hadde rett. Han hadde kanskje blitt stående på riktig side i det forrige slaget, og han hadde kanskje reddet Magisteriet, men han bar fremdeles den fordervede sjelen til Konstantin Galen i seg. Valdsverk klynket og snuste på hånden til Call før han ga seg til å krype innunder dynen. Det hadde vært søtt da han var valp, men med en fullvoksen ulv var det direkte farlig, selv om han ikke var kaosbitt lenger. Kutt ut, Valdsverk, tenkte Aaron, og Valdsverk løftet hodet og blunket. Han hører meg! Aaron hørtes henrykt ut. «Det er bare noe du innbiller deg», sa Call. Det banket på døren. «Call? Snakker du i telefonen?» spurte Alastair. 12

«Nei!» ropte Call. «Jeg bare – snakker med Valdsverk.» «Akkurat.» Alastair hørtes ikke overbevist ut, men skrittene fjernet seg. Du har Tamara og Valdsverk og meg, sa Aaron. Så lenge vi holder sammen, kommer vi til å klare oss.