Monika N. Yndestad
graven
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-62184-1 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Erlend Askhov Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Per Åge Det regner ikke alltid i Bergen. Noen ganger sludder det.
prolog
Gaten var brøytet. Det kunne ikke være derfor hjemmesykepleieren var for sen. Hun skjøv undergardinene helt til side, og flyttet vekk krydderplanten slik at hun fikk sett gaten bedre. En bil passerte i sakte fart. Hun fulgte den med blikket til den forsvant, selv om det ikke var den hun ventet på. Det var ingen andre å se på den andre siden av den glisne hekken med døde vinterblader. Hun sukket. Hekken burde vært klippet ned, men det hadde hun ikke ork til, og å mase for mye på barna var uaktuelt. De hadde nok med egne eiendommer. Hun trakk blikket til seg. Lyttet etter motordur, men det var ikke noe mer å høre. Bare hjemmesykepleieren kom slik at han kunne få sårstell og medisiner, og de kunne begynne dagen. Døren til huset på motsatt side av gaten ble åpnet. Det var nabojenten som kom ut. Hun snakket i mobiltelefonen sin, slik alle unge alltid gjorde. Eller så tekstet de. Tekstet. Det lød så fremmed. Hørtes vanskelig ut, men så hadde hun heller ikke interesse for alt det nye, selv om barna insisterte på at hun måtte ha mobil. Hun trommet utålmodig med fingrene mot kjøkkenbenken da hun endelig hørte motordur, men forstod med det samme at det ikke var hjemmesykepleieren. Lyden var annerledes, kraftigere. Ved siden av nabojenten stanset en 7
rusten, halvt nediset bil. Den samme som hadde passert tidligere. Typisk ungdomsbil. Hun smilte vemodig da hun så jenten sette seg inn i passasjersetet, og tenkte at det var hyggelig at hun hadde fått seg kjæreste. Hun løftet hånden og vinket henne vel av gårde.
del en
Bergen, oktober 1993
1
«Herren er min hyrde, det mangler meg ingenting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann.»
Alice Bratt hørte salmesangen med det samme hun slukket motoren. Hekken hun hadde parkert på innsiden av, skjulte bare delvis den grå betongklossen som var et menighetshus. Frikirken Levende Ord var mye omtalt i pressen, spesielt pastoren, som ikke tålte homofili. Alice vred på sladrespeilet og frisket opp den litt for røde lipglossen. Etterpå dro hun børsten gjennom det lyse håret, som alltid krøllet seg i tuppene. Hun hadde kledd seg med omhu og håpet hun så passe profesjonell ut i skinnjakke og nykjøpte Doc Martens-boots. Hadde hun glemt noe? I skuldervesken lå blokk og blyant, og det siste hun hadde gjort før hun kjørte hjemmefra, var å sette film i kameraet. Eneboligen hun hadde parkert foran, skilte seg ikke ut fra de andre boligene i området, alle i toetasjes syttitallsstil med hage rundt. Det var et velholdt strøk, i alle fall på utsiden. Alice trakk pusten, og repeterte spørsmålene hun hadde forberedt. Hun gikk bort til det overbygde inngangspartiet, der det stod blomsterkrukker med vintergrønne busker. Hun rakk ikke å ringe på før døren ble åpnet. Mannen som kom ut, 11
så ut til å være i begynnelsen av tyveårene som hun selv, med litt for lang brunlig hockeysveis og ring i det ene øret. Øynene satt langt fra hverandre, kanskje for å gi plass til en dominerende nese. Ørnenese og kviser i pannen. Og nærmere to meter høy. Alice følte seg veldig liten der hun stod. Hun så bakover mot bilen. Var det for sent å kjøre sin vei? – Er du journalisten? spurte han og smilte gutteaktig. Alice nikket. Hun skulle til å presentere seg selv da mannen avbrøt henne. – Kan jeg få se pressekortet? Det er ikke for å være vanskelig, men jeg vil ha kontroll over hvem jeg slipper inn. Det forstår du sikkert. Alice tok et skritt tilbake. – Jeg kan vise legitimasjon, men jeg har ikke fått pressekort enda, sa hun. – Er du så fersk? Jeg forstod det slik at du jobbet for BA; det var det du sa da du ringte. – Jeg jobber ikke for BA, men skal levere artikkelen til dem. Alice fant frem lommeboken og tok ut bankkortet. – Jeg er den jeg sier at jeg er. Mannen studerte legitimasjonen og ga henne bankkortet tilbake. – Jeg ville ha foretrukket pressekort, men du ligner ikke på dem. Stilig jakke, forresten. Kjører du motorsykkel? – Eh, nei, svarte Alice forvirret. – Hvem er det jeg ikke ligner på? – Kvinnegruppa Ottar. Jeg vil ikke ha dem rekende her … Han tidde og så på henne. – Men du ser grei nok ut. Han vinket henne inn i en firkantet furuentré med rosemalte knagger på den ene veggen og låste døren omhyg12
gelig. Han hadde to sikkerhetslenker. Omsider rakte han frem hånden. – Jeg vil kun omtales som Guy. Har vi en avtale på det? – Alt skal være anonymt, det lover jeg, bekreftet Alice. Hun prøvde å høres sikrere ut enn hun følte seg. – Det siste jeg ønsker, er at naboene begynner å stille spørsmål, sa han. Alice tenkte at det hadde han i tilfelle lagt opp til selv, men hun sa det ikke høyt. – Bor du alene? – Ja, det er mitt hus. Studioet er i kjelleren. – Så du eier huset? spurte Alice overrasket. Selv leide hun en ettroms hybel, og hvis hun ikke lyktes i å selge denne artikkelen til BA, ville hun slite med å få betalt denne månedens husleie. Guy gjorde tegn til at hun skulle følge etter ham. Fra hallen gikk det en bred, hvitmalt trapp til etasjen over. Hun passerte den, og rundet et hjørne der det stod et garderobeskap. Kjellerdøren var umalt. Da Guy åpnet den, så Alice at den var dobbel. Hun stanset nølende opp og kjente på hvor utsatt hun gjorde seg. Men så presset hun leppene sammen. Døren slo igjen etter henne. – Alt her er lydisolert. Det er heller ingen vinduer, forklarte han. Den eneste lyskilden i den svarte kjelleren var avlange lysrør i taket. Det ene blinket hissig. Bak et forheng hørte hun stemmer, heldigvis jentestemmer. Guy dro det til side. Den andre delen av rommet var innredet med en gedigen himmelseng med gullforgylte stolper. Ved siden av sengen stod et kamerastativ. Alice så også en rekke mikrofoner, som nok var ment å fange opp hvert minste stønn. I det innerste hjørnet stod det en hjørnesalong og flere kamerastativ. Det var fra sofaen hun 13
hadde hørt stemmer. Det satt to jenter i den. De var tekkelig kledd i morgenkåpe, og fniste da de så henne. Guy pekte mot sofaen. Noe durte. Alice snudde seg mot lyden. Den kom fra et lite kjøleskap med glass i fronten. – Jeg har dessverre bare alkohol å tilby, hvitvin og øl. – Jeg kjører, ellers takk, sa hun høflig. Alice satte seg ubekvemt ytterst i sofaen. Hun tok frem en A4-blokk fra skuldervesken og lette frem en kulepenn i bunnen av vesken. – Hvorfor vil du skrive om porno? Jentene mine er alle lovlige. Alice ville ikke spille ut alle kortene med en gang. – Det er et spesielt nabolag, begynte hun. – Tenker du på kirken? – Ja. – Vi hører ikke lovsangen her inne, flirte han. Men så smalnet øynene. – Du har vel ikke tenkt å skrive hvor jeg bor? – Ikke hvilken kirke det gjelder, presiserte Alice. Guy så fortsatt skeptisk ut, men så nikket han. – Jeg skal uansett flytte om ikke så lenge. Må ekspandere, vet du. Men det viktigste er at du får med firmanavnet, Bergen Girls. Ellers vil ikke folk vite hvor de finner bergensjentene. Alice hadde vært for opptatt med sine egne spørsmål til å høre ordentlig etter. Nå noterte hun i rasende fart. – Bergen Girls? – Ja, det var det jeg sa. Bergen Girls. Vil du se på noe av det vi har laget? Alice rakk verken å protestere eller bekrefte før Guy reiste seg og gikk bort til en tv-skjerm. I hyllen under stod det en videospiller, som han ubedt skrudde på. Alice kjente seg ille berørt da hun så de første scenene. Jentesex. 14
Men heldigvis ikke de samme jentene som satt i sengen. Alice konsentrerte seg om A4-blokken og lot som om hun noterte noe. – Vil du se mer? Hun ristet på hodet, og forsøkte å skjule hvor lettet hun ble da Guy slo av videoen. – Hvor lenge har du drevet med dette? spurte hun. – Noen måneder. Har et dusin filmer i salg, kortfilmer. – Hvorfor lager du porno? – Det er det folk vil ha, og da helst lokale jenter i aksjon i sengen. Jentene mangler ikke akkurat tilbud, repliserte han med et skuldertrekk. – Hva mener du med det? – Det jeg sier. At det er mange som ønsker selskap av dem. – Formidler du kontakt? – Jeg er da ingen hallik. Jentene begynte å le. Alice skottet usikkert på dem. De var yngre enn henne, det kunne hun lett se. Men om de var sytten eller nitten, var umulig å avgjøre. Til det var de begge for sterkt sminket. Hun tok sats. – Sier dere ja til menn som spør? Jentene svarte med å se spørrende, nærmest litt panisk, på Guy. – Jeg sa jo at jeg ikke formidler kontakt, og da kan de heller ikke si ja til noe som helst, sa han kort. Alice så ned på notatene. Det var så vidt hun ville klare å lese det hun selv hadde skrevet. Det stod fortsatt ubesvarte spørsmål på listen. – Ser du selv på porno? – Ikke nå lenger, nå er jeg mest opptatt av å lage den, flirte han. På bordet stod et askebeger, og ved siden av lå flere sigarettesker. Guy plukket opp den ene, tok ut en sigarett og tente den med en sølvfarget lighter. Hun la merke til at han 15