Gissel by Cappelen Damm AS

Clare Mackintosh

Gissel Oversatt av Ulrik Farestad

Clare Mackintosh Originalens tittel: Hostage Oversatt av: Ulrik Farestad First published in Great Britain in 2021 by Sphere Copyright © Clare Mackintosh Ltd 2021 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70276-2 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt 70 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Sheila Crowley

NØDSENTRAL: Hva gjelder det? INNRINGER: Jeg er like ved flyplassen … Jeg ser … Herregud! NØDSENTRAL: Kan du bekrefte posisjonen din? INNRINGER: Flyplassen. Jeg ser et fly … det flyr opp ned. Og det styrter i en fryktelig fart. Å, herregud, herregud! NØDSENTRAL: Utrykningskjøretøy er på vei. INNRINGER: De kommer for sent – det [utydelig]. Det kommer til å krasje, det kommer til å krasje. NØDSENTRAL: Kan du bekrefte at du befinner deg på trygg avstand? INNRINGER: [utydelig] NØDSENTRAL: Går det bra med deg? INNRINGER: Det krasjet. Det krasjet faktisk. Å, herregud, det brenner … NØDSENTRAL: Brannmannskapene er der om mindre enn ett minutt. Sammen med ambulansen. Har du noen hos deg? INNRINGER: Det ryker av hele flyet – det [utydelig]. Herregud, noe eksploderer – det er som en stor ildkule – NØDSENTRAL: Brannmannskapene er på plass. INNRINGER: Jeg kan ikke se flyet lenger, bare røyk og flammer. Det er for sent. Det er for sent. Ingen kommer seg levende ut derfra.

PROLOG

Ikke løp, ellers faller du. Forbi parken, opp bakken. Vent på grønn mann, vent, vent … Nå! Katt i vinduet. Ser ut som en statue. Bare den ytterste haletippen rører på seg. Rykk, rykk, rykk. Enda en vei å krysse. Ingen grønn mann, ingen trafikkvakt – det burde ha stått en her … Se deg til høyre og venstre. Vent, vent … Nå! Ikke løp, ellers faller du. Postkasse, lyktestolpe, busstopp, benk. Stor skole – ikke min skole, ikke ennå. Bokhandel, tomt butikklokale, og så meglerkontoret, hvor de selger hus. Her er slakterbutikken. Fuglene i vinduet henger med snor rundt halsen. Jeg lukker øynene så jeg slipper å møte de stirrende blikkene. Døde. Døde alle sammen.

del 1

08.03 – MINA

«Slutt med det, ellers faller du.» Hele ukens snøfall er blitt presset sammen til is, og hver morgen ligger trusselen skjult under nattens pudderdekke. For hver meter glir støvlene mine lenger enn jeg hadde tenkt, og det knyter seg i magen idet jeg forbereder meg på fallet. Vi går langsomt fremover, og jeg skulle ønske at jeg hadde kommet på å trekke Sophia på kjelken i stedet. Hun åpner øynene motvillig, snur hodet vekk fra butikkene, nesten som en ugle, og gjemmer ansiktet i jakkeermet mitt. Jeg klemmer hånden hennes i vanten. Hun hater fuglene som henger i vinduet til slakteren. De skimrende fjærkragene passer grusomt dårlig sammen med de livløse øynene som de egentlig skal fremheve. Jeg avskyr de fuglene selv. Adam sier at jeg har gitt fobien videre til henne, som om den var en forkjølelse, eller et uønsket smykke. «Så hvor fikk hun den fra da?» sa han da jeg protesterte. Han løftet hendene og snudde seg mot en usynlig tilhørerskare, som om fraværet av svar bekreftet poenget hans. «Ikke fra meg.» 13

Selvfølgelig ikke. Adam har ingen svakheter. «Sainsbury’s,» sier Sophia. Hun ser på butikkene igjen, nå som vi er kommet trygt forbi fuglene. Hun uttaler det fremdeles sjainsbuvvi, og det er så søtt at jeg blir varm om hjertet. Jeg skatter slike øyeblikk – det er disse øyeblikkene som veier opp for alt. Pusten hennes lager små skyer i luften. «Her er skobutikken. Og her e-e-e-e-r» – hun drar ut ordet og venter med det neste – «grønnsakbutikken,» erklærer hun da vi passerer den. Gjønnsakbutikken. Herregud, som jeg elsker denne jenta. Det gjør jeg virkelig. Denne rutinen begynte i sommer, da Sophia var full av begeistring og nerver før skolestart. Spørsmålene kom i en eneste strøm. Hvordan var læreren hennes? Hvor skulle de henge fra seg jakkene? Kom hun til å få plaster hvis hun skrubbet seg på kneet? Og hvordan kommer vi oss dit, kan du si det en gang til? Og jeg repeterte: Opp bakken, over en vei, så enda en vei, og inn i storgaten. Forbi busstoppet ved ungdomsskolen, bortover promenaden med bokhandelen, meglerkontoret og slakteren. Videre rundt hjørnet til Sainsbury’s. Forbi skobutikken, grønnsakbutikken, forbi politistasjonen, opp bakken, forbi kirken, og så er vi fremme, forklarte jeg. Man må være tålmodig med Sophia, og det sliter Adam med. Man må fortelle henne ting om igjen og om igjen. Og man må forsikre henne at ingenting har endret seg, og at det aldri kommer til å endre seg. Adam og jeg fulgte henne sammen da hun begynte på skolen i september. Vi tok henne i hånden på hver vår side og husket henne mellom oss, som om vi fremdeles var en vanlig familie. Slik kunne jeg heldigvis bortforklare tårene mine. «Hun kommer til å løpe av gårde uten å se seg tilbake, bare vent,» sa tante Mo da hun så ansiktet mitt før vi gikk hjemmefra. Hun er ikke en ordentlig tante, men «Mrs. Watt» blir litt for stivt. Det passer ikke til en nabo som lager kakao og husker bursdager. 14

Jeg fikk meg til å smile tilbake til Mo. «Ja. Det er tåpelig, ikke sant?» Det var tåpelig å ønske at Adam fremdeles bodde sammen med oss. Tåpelig å tro at dette var noe mer enn et rollespill for Sophias skyld. Mo huket seg ned og smilte til Sophia. «Ha det fint i dag, lille blomst.» «Kjolen klør.» Sophia rynket pannen misfornøyd, men det fikk ikke Mo med seg. «Så fint, vennen min.» Mo skrur av høreapparatet for å spare på batteriene. Når jeg skal besøke henne, må jeg stille meg i blomsterbedet ved stuevinduet og vinke til hun ser meg. Du kunne bare ha ringt på! sier hun da, som om jeg ikke har stått og trykket på ringeklokken i ti minutter. «Hva kommer nå?» spurte jeg Sophia den første dagen, da vi gikk forbi grønnsakbutikken, og nervøsiteten spredte seg fra fingrene hennes til mine. «Politistasjonen!» svarte hun triumferende. «Politistasjonen til pappa.» Adam jobber ikke der, men det spiller ingen rolle for Sophia. Når vi ser en politibil, er det pappas bil, og alle uniformerte betjenter er pappas venner. «Nå skal vi opp bakken.» Hun husket alt. Dagen etter tilføyde hun flere detaljer – ting jeg ikke hadde lagt merke til selv. En katt i en vinduskarm, en telefonkiosk, en søppelkasse. Disse observasjonene er blitt en fast del av dagen, og er like viktige for Sophia som påkledningen om morgenen (hun tar på seg skoleuniformen ovenfra og ned), eller tannpussen, når hun står som en flamingo og bytter bein samtidig som hun bytter side i munnen. Disse ritualene kan enten virke sjarmerende eller drive meg til vanvidd, alt etter hvordan dagen min er. Sånn er det å være mamma. Skolestarten markerte slutten på ett kapittel og begynnelsen på et nytt, og vi hadde forberedt Sophia på overgangen ved å sende henne på førskolen tre dager i uken det 15

siste året. Resten av tiden tilbrakte hun sammen med meg eller Adam, eller med Katya, den beskjedne, men vakre au pairen som ankom med matchende bagasje og null engelskkunnskaper. På onsdagene gikk hun på språkkurs om ettermiddagen, og i helgene jobbet hun i matbutikk for å spe på inntekten. Etter seks måneder erklærte hun at vi var den snilleste familien i hele verden, og ba om å få bli værende i enda et år. Jeg spurte om hun kanskje hadde fått seg kjæreste, og rødmen i ansiktet hennes tydet på at jeg hadde rett, men hun ville ikke røpe hvem det var. Jeg ble veldig glad – og lettet. Både Adam og jeg hadde en arbeidstid som gjorde det umulig å bruke barnehage, og vi hadde ikke råd til å ansette barnepike, slik mange av kollegaene våre gjorde. Jeg hadde vært nervøs for at det skulle føles forstyrrende å ha en fremmed i huset, men Katya tilbrakte mesteparten av tiden på rommet sitt, hvor hun skypet med venner i hjemlandet. Vi inviterte henne ofte til bords, men hun foretrakk å spise alene, og hun hjalp til med husarbeidet, vasket gulv og sorterte klesvasken, selv om jeg stadig gjentok at det ikke var nødvendig. «Du er her for å hjelpe til med Sophia, og for å lære deg engelsk.» «Det går bra,» svarte hun da. «Jeg liker å hjelpe til.» En dag kom jeg hjem og fant flere av sokkene til Adam på sengen vår. De var pent stoppet på hælen, der det går hull på alle sokker som Adam tar på seg. «Hvor har du lært å gjøre det?» Jeg kunne så vidt sy i knapper og legge opp bukser – og det ble ofte skjevt – men stopping var en ordentlig husmorferdighet, og Katya var ennå ikke fylt tjuefem. Hun trakk på skuldrene, som om det var en filleting. «Jeg lærte det av mamma.» «Jeg vet ærlig talt ikke hva vi skulle ha gjort uten deg.» Jeg kunne ta ekstravakter på jobben fordi jeg visste at Katya fulgte Sophia til og fra skolen, og Sophia forgudet henne, noe som slett ikke var en selvfølge. Katya hadde tål16

modighet til å leke gjemsel i evigheter, og Sophia fant stadig mer utspekulerte gjemmesteder etter som tiden gikk. «Klar eller ei, her kommer jeg!» ropte Katya, som var nøye med å uttale alle de nyvunne ordene korrekt, og så gikk hun rundt i huset og lette etter henne. «Er du i skoskapet? Nei … Kanskje bak baderomsdøren?» «Det virker ikke særlig trygt,» sa jeg da Sophia kom stormende ned trappen med triumferende mine og fortalte at Katya ikke hadde klart å finne henne i tørkeskapet, der hun hadde ligget sammenkrøpet på en hylle. «Jeg vil ikke at du skal gjemme deg på steder hvor du kan sette deg fast.» Sophia skulte på meg og løp av gårde for en ny omgang med Katya. Jeg lot det ligge. Faren min kritiserte Adam og meg for at vi var overforsiktige i barneoppdragelsen, men det hendte like ofte at jeg tryglet ham om å være litt mer restriktiv. «Hun kommer til å falle,» kunne jeg si, og jeg klarte nesten ikke å se på når han fikk henne til å klatre i trær eller hoppe på ustø steiner i bekken. «Det er sånn man lærer å fly.» Jeg visste at han hadde rett, og jeg kjempet mot impulsen til å behandle henne som et spedbarn. Dessuten merket jeg at disse vågestykkene hadde en positiv effekt på henne, og at hun nøt følelsen av å bli betraktet som «stor jente». Katya oppfattet dette med en gang, og de knyttet raskt tette bånd til hverandre. Vi jobber fremdeles med å få Sophia til å takle forandringer – hun sliter særlig med nye mennesker – og det var derfor jeg ble så lettet da Katya ba om å få bli værende. Jeg hadde gruet meg til ettervirkningene av avskjeden hennes. Den kom plutselig i juni, et par uker etter at Katya hadde bedt om å få bli værende. Et par uker etter at jeg hadde begynt å roe meg. Ansiktet hennes var rødsprengt og tårevått, og hun pakket sakene sine i all hast, tok fuktige klær fra tørketrommelen og stappet dem i kofferten. Var det på grunn av kjæresten? Hun nektet å se på meg. Var det noe jeg hadde gjort? 17

«Nå jeg drar.» Mer sa hun ikke. «Vær så snill, Katya, la oss snakke om det, uansett hva det er.» Hun nølte, og jeg merket at hun så på Adam. Øynene hennes var sinte og såre, og jeg snudde meg akkurat idet han ristet taust på hodet, som om han instruerte henne. «Hva er det som foregår?» Jeg så fra den ene til den andre. En gang hadde Adam fleipet og sagt at han ville bli tvunget til å ta Katyas parti hvis hun og jeg noensinne begynte å krangle. «Det er ikke lett å finne gode au pairer,» sa han. «Veldig morsomt.» «Du hadde gjort det samme.» Jeg skar en hånlig grimase. «Du vinner.» «Hva?» sa jeg. De hadde kranglet – det var lett å se – men hvorfor? Det eneste de hadde til felles, var Sophia, hvis man så bort fra krimseriene som Adam var så begeistret for, og som jeg ikke kunne utstå. Det var det eneste som kunne lokke Katya ut av soverommet på lørdagskvelden. Hvis jeg ikke var på jobben, tok jeg meg en joggetur i stedet, og etter å ha løpt en mil kom jeg hjem og fikk med meg de dystre rulletekstene og slutten av diskusjonen deres. Men krimserier var ikke noe å krangle om. «Spør ham!» freste Katya – det var den eneste gangen hun ikke var smørblid mot meg. Et bilhorn tutet utenfor – det var drosjen som skulle kjøre henne til flyplassen – og endelig møtte hun blikket mitt. «Du er snill kvinne. Du ikke fortjener sånn dritt.» Da var det noe som brast inne i meg, som en ørliten sprekk i utkanten av en islagt innsjø. Jeg ville ta et skritt tilbake, la isen forbli intakt, men det var for sent. Knak. Da hun hadde gått, snudde jeg meg mot Adam. «Ja vel?» «Hva mener du?» Han glefset til meg, som om spørsmålet mitt – selve nærværet mitt – var irriterende og anmassende. Som om dette var min feil. Jeg tenkte på blikket de hadde vekslet, på de rødkantede 18

øynene til Katya og den underforståtte advarselen. Du ikke fortjener sånn dritt. «Jeg er ikke dum, Adam. Hva er det som foregår?» «Med hva?» Igjen uffet han seg litt før han snakket, som om han tenkte på andre, mer høyverdige saker, og jeg forstyrret ham med uvesentlighetene mine. «Med Katya. » Jeg snakket slik enkelte folk snakker til utlendinger. Det føltes som om jeg hadde tråkket inn i noen andres liv. Dette var ikke en samtale jeg noensinne hadde trengt å ha, eller noensinne hadde forestilt meg at jeg skulle ha. Da han snudde seg for å gjøre et eller annet som var fullstendig unødvendig, så jeg at skyldfølelsen krøp som flammetunger oppover nakken hans. Sannheten ramlet ned i hodet mitt, som løsningen på et kryssord som man har kastet i søpla for lenge siden, og munnen min formet ordene som jeg ikke ville si. «Du har ligget med henne.» «Nei! Herregud. Nei! Fy fader, Mina – hva er det du tror om meg?» Jeg ville så inderlig gjerne stole på ham. Han hadde aldri gitt meg noen grunn til å tvile før. Han elsket meg. Jeg elsket ham. Jeg måtte anstrenge meg for å snakke rolig. «Hva forventer du at jeg skal tro? Det er åpenbart noe på gang mellom dere.» «Hun lot plastilinet ligge strødd på kjøkkenet. Jeg kjeftet på henne. Hun tok det personlig, rett og slett.» Jeg stirret på Adam, på det rødmende, løgnaktige fjeset hans. «Du kunne i det minste ha funnet på en troverdig bortforklaring.» Det at han ikke gadd å fabrikkere en dekkhistorie, var nesten like sårende som selve løgnen. Betydde jeg så lite for ham? Katyas avskjed gikk som en revne gjennom familien. Sophia ble rasende, og sorgen over å ha mistet vennen kom til uttrykk ved knuste leker og opprevne bilder. Hun klandret meg, rett og slett fordi det var jeg som fortalte henne det, og jeg måtte virkelig beherske meg for ikke å røpe at det var 19

Adams skyld. Han og jeg holdt avstand til hverandre. Jeg var oppfarende og såret, og han var fåmælt og full av en tilgjort bitterhet som skulle få meg til å tvile på meg selv. Jeg sto på mitt. Katya var et kryssord som jeg hadde løst, og nå forsto jeg at stikkordene ikke hadde vært kryptiske i det hele tatt. Adam hadde svart unnvikende om fridagene sine i månedsvis, og han hadde passet så godt på mobilen at han tok den med på badet når han dusjet. Jeg hadde vært dum som ikke skjønte det før. «Opp bakken,» sier Sophia nå. «Og så forbi kirken, og så –» Jeg fester grepet for sent. Fingrene hennes glipper fra hånden min, føttene sklir under henne, og bakhodet treffer bakken. Hun sperrer opp øynene av sjokk, og så smalner de mens hun prøver å finne ut hvor skadet hun er, hvor skremt og hvor flau. Jeg avbryter vurderingen hennes, slipper sekken på bakken og løfter henne fra fortauet. I farten dulter jeg borti en mann som går i motsatt retning. «Opp igjen,» sier jeg i en likefrem tone, som en barnepike. Sophia ser på meg. Underleppen dirrer av forbitrelse, og de mørke øynene gransker meg for å finne ut hvor alvorlig fallet var. Jeg smiler for å vise at det var helt ufarlig, og så kikker jeg opp på skyformasjonene. «Ser du hunden? Den står på bakbeina – ser du hodet, der? Og halen?» Hun kommer ikke til å gråte. Hun gråter aldri. I stedet blir hun rasende og utstøter sinte, umælende hyl som skal formidle at det er min feil, alltid min feil. Eller så løper hun ut i veien for å bevise et eller annet som bare hun selv forstår. At jeg elsker henne? At jeg ikke elsker henne? Hun følger blikket mitt. Et fly skjærer over himmelen og sneier borti skyene, som ser ut som om de er kompakte nok til å stanse det. «747,» sier Sophia. Jeg puster ut. Distraksjonen virket. «Nei, det er et A380. 20

Den har ikke sånn bule foran – ser du?» Jeg setter henne varsomt ned, og hun viser frem vantene, som er gjennomvåte av snø. «Stakkars Sophia. Se, her er kirken – hva kommer etter den?» «S-s-skolen.» «Vi er snart fremme,» sier jeg, og smilet mitt er som et fargerikt teppe som jeg feier alt rotet under. Sekken min – det vil si sekken til Sophia – har veltet, og innholdet har falt ut på fortauet. Jeg stapper klesskiftet tilbake og går etter drikkeflasken. Den ruller bortover, og navnet til datteren min titter frem og forsvinner, rundt og rundt. «Er denne din?» Mannen jeg dultet borti, holder noe frem mot Sophia. Det er Elefant. Snabelen hans er sammenpresset og glatt etter fem år med kjærlighet. «Gi ham til meg!» roper Sophia, og tar et skritt tilbake og gjemmer seg bak meg. «Beklager.» «Ingen fare.» Mannen lar seg ikke affisere av Sophias frekkhet. Jeg burde ikke unnskylde henne. Det går imot følelsene hennes, og egentlig behøver hun støtte. Men det er vanskelig å være taus når man møter hevede øyenbryn og blir overøst med kritikk for manglende barneoppdragelse. Jeg tar imot Elefant, og Sophia river ham til seg og trykker ham mot ansiktet. Elefant kommer fra huset hvor Sophia tilbrakte de fire første månedene av livet sitt. Han er det eneste hun har igjen fra den tiden, selv om ingen vet om han egentlig tilhørte henne, eller om han bare ble rasket med den dagen barnevernet hentet henne. De er i alle fall blitt uatskillelige. Hun holder Elefant i snabelen til vi kommer frem til skolen, hvor hun viser frem de våte vantene til miss Jessop. Jeg henger opp jakken til Sophia og legger luen og skjerfet i sekken hennes. Det er 17. desember, og hele skolen dirrer av forventning. På oppslagstavlene er det hengt opp fargerike 21

ark med dansende bomullssnømenn, og flere av lærerne har røde øredobber som glimter som julepynt, eller som varselsignaler. Gulvflisene er våte, og det ligger snøklumper fra folk som har stampet med beina ved døren og trampet videre til klesknaggene. Jeg tar ut matboksen til Sophia og gir den til miss Jessop, og så fortsetter jeg å rote gjennom innholdet i sekken. Katya pleide å tømme den hver kveld. Hun vasket bort klissete fingeravtrykk og foretok en skjønnsom utvelgelse av kunstverkene. Jeg har alltid planer om å gjøre det samme, men så slenger jeg sekken i gangen om ettermiddagen og glemmer den til vi skal gå til skolen neste morgen. «Er dere klare for julen?» Læreren til Sophia er veldig tynn, og den glatte huden hennes tyder på at hun enten er midt i tjueårene, eller har rundet tretti og holder seg godt. Jeg tenker på all kosmetikken jeg har kjøpt på taxfree i årenes løp, på alle hudpleiekurene jeg har begynt på med gode forsetter, bare for å bytte til våtservietter igjen. Jeg vedder på at miss Jessop bruker ansiktsrens, toner og fuktighetskrem. «Mer eller mindre.» Reservegenseren til Sophia har fått en isklump på seg, og stoffet rundt den er fuktig og kaldt. Jeg rister på den og forsetter den fåfengte letingen blant biter av eggekartong og tomme juicebokser. «Jeg finner ikke EpiPen-en hennes – har dere fremdeles den jeg ga dere?» «Ja, du trenger ikke å uroe deg. Den ligger i medisinskapet, og er merket med navnet hennes.» «Hårstrikkene mine har feil farge,» utbryter Sophia. Miss Jessop bøyer seg for å betrakte flettene til Sophia. Den ene er festet med en rød strikk, og den andre med en blå. «Strikkene dine er veldig fine.» «Jeg har alltid to blå strikker på skolen.» «Ja, men jeg liker disse kjempegodt.» Miss Jessop snur seg mot meg igjen, og jeg beundrer evnen hennes til å få det siste ordet. Sophia og jeg kranglet om «hårstrikkskandalen» gjennom hele frokosten og på mesteparten av sko22

leveien. «Ikke glem at vi skal ha julelunsj i morgen. Da trenger hun ikke matpakke.» «Den er god. I dag kommer barnevakten og henter henne. Becca. Jeg tror du har møtt henne tidligere.» «Ikke Mr. Holbrook?» Jeg betrakter henne et øyeblikk og lurer på om smilet hennes dekker over noe. Skuffelse? Skyldfølelse? Men uttrykket hennes er troskyldig, og jeg ser vekk og bretter sammen den fuktige genseren til Sophia. Pokker ta Adam. Han har gjort meg til en av disse paranoide konene som jeg alltid har syntes synd på. «Han visste ikke om han kom til å rekke det etter jobben, så det var tryggere å skaffe barnevakt.» «Hvor skal du i dag?» «Til Sydney.» «Med en Boeing 777,» sier Sophia. «Som har plass til 353 passasjerer. Det tar tjue timer å fly dit, og så må de dra hele veien tilbake, og det tar også tjue timer, men de skal bo på hotell først.» «Oi, så spennende. Blir du lenge borte?» «Fem dager. Jeg kommer hjem før jul.» «De har fire piloter fordi det er en lang reise, men alle flyr ikke samtidig. De bytter på.» Sophia har lært seg hver minste detalj om alle flyene jeg flyr med. På YouTube kan man se en omvisning i en 747, og hun har sikkert sett den videoen hundre ganger. Hun kan den utenat, og hun beveger leppene taust mens kommentatoren snakker. Det er et imponerende partytriks. «Av og til er det nesten litt skummelt,» sa jeg til faren min og smilte for å ta brodden av bekjennelsen. Adam og jeg hadde nettopp oppdaget at Sophia ikke bare gjentok ordene fra yndlingsbøkene sine fra minnet, slik vi hadde trodd, men at hun faktisk leste selv. Hun var tre år gammel. Pappa lo. Han tok av seg brillene og pusset dem nederst på skjorten. «Ikke vær dum. Hun er en oppvakt jente. Hun har en strålende fremtid foran seg.» Øynene hans ble våte, og jeg måtte blunke selv. Han savnet mamma like mye som 23

jeg, men samtidig undret jeg på om han tenkte tilbake på en tid da de sa lignende ting om meg. Psykologen konkluderte med at Sophia hadde hyperleksi, og det var den første positive diagnosen i en strøm av forkortelser og nedslående merkelapper. Tilknytningsforstyrrelse. Atferdsforstyrrelse. Ekstrem kravavvisning. Adopsjonsbyråene reklamerer ikke med sånne ting. Adam og jeg prøvde å unnfange i årevis. Vi kunne ha prøvd mer, men stresset begynte å tære på meg, og jeg merket at jeg begynte å bli en sånn kvinne. En som alltid vet når hun har eggløsning, en som ikke kommer når vennene har babygaveselskap, og som bruker alle sparepengene på prøverørsbefruktning. «Hvor mye koster det?» Jeg var et sted over Atlanterhavet, og røpet hemmelighetene mine – i hvert fall noen av dem – til kollegaen jeg jobbet sammen med den dagen. Sian var snill og moderlig, og vi begynte å utveksle livshistorier innen hjulene hadde lettet fra rullebanen. «Flere tusen.» «Kan ikke foreldrene dine hjelpe deg litt?» Jeg fortalte henne ikke om mamma. Det var fremdeles for sårt. Og tanken på å låne penger av pappa, etter alt som hadde skjedd … Jeg ristet på hodet og endret tema. «Det handler ikke bare om penger. Jeg vet at jeg ville ha blitt besatt av det. Jeg er allerede besatt. Jeg ønsker meg barn. Men samtidig vil jeg bevare vettet.» «Det kan du bare glemme.» Sian snøftet. «Jeg har fått fire barn, og er blitt sprøere for hver gang.» Vi ble godkjent som adoptivforeldre. Det tok en stund, ikke minst fordi vi gjorde det klart at vi ville ha et barn som var under ett år gammelt. Adam jobbet i politiet og hadde vært ute for barnevernssystemets verste tilfeller, og ingen av oss følte at vi hadde det som skulle til for å takle det. Det ville bli enklere med en baby, trodde vi. Vi fikk tilbud om å adoptere Sophia da hun var fire måneder gammel. Hun var blitt tatt fra moren, som hadde 24

forsømt henne, og som tidligere hadde mistet fem barn av samme grunn. Adopsjon er imidlertid en langsom prosess, og det føltes som om vi ventet i endeløse måneder mens hun var hos fosterfamilien. Vi måtte bevise for sosialomsorgen at vi var godt forberedt, og vi ble fryktelig overtroiske – Adam gikk omveier for å unngå stiger og svarte katter på veien. I mellomtiden fylte vi det nymalte soverommet til Sophia med alle tingene vi trengte, uten å ta dem ut av innpakningen, slik at de kunne leveres tilbake hvis noe gikk galt. Retten godkjente adopsjonen da Sophia var ti måneder gammel, og Adam kjørte til gjenvinningsstasjonen med bilen full av papp og plastemballasje. Omsider hadde vi familien vår. På film kan det gjerne se ut som om den lykkelige slutten kommer på dette tidspunktet. Men det viser seg at man må jobbe litt hardere for det. Nå løper Sophia bort til de nye vennene sine, og jeg iakttar henne gjennom glassruten. De er snart ferdige med semesteret, men det er fremdeles noen barn som gråter når de blir levert. Jeg lurer på om foreldrene deres ser på Sophia og tenker at jeg er en heldig mamma, akkurat som jeg ser på barna som klamrer seg til mødrene sine, og tenker det samme. Da jeg kommer hjem, legger jeg igjen en lapp til Becca, tenåringsjenta som passer på Sophia en gang iblant. Jeg tar ut lasagne fra fryseren, i tilfelle Adam ikke kommer hjem før middag, og så legger jeg et rent håndkle på sengen i gjesterommet, selv om han åpenbart vet hvor tørkeskapet er. Når man har passet på noen i et tiår, er det vanskelig å bryte vanen. «Hvorfor kan jeg ikke bare sove i sengen vår?» spurte han den første gangen. Jeg svarte med dempet stemme. Ikke for Sophias skyld, men fordi jeg ikke ville såre noen av oss unødig. «Fordi det ikke er vår seng lenger, Adam.» Det hadde ikke vært vår seng siden Katya dro. 25

«Hvorfor oppfører du deg sånn?» «På hvilken måte?» «Du er så kald. Det er som om vi ikke kjenner hverandre.» Ansiktet hans rynket seg. «Jeg elsker deg, Mina.» Jeg åpnet munnen for å svare at jeg ikke lenger følte det samme, men jeg fikk meg ikke til å si det. Vi prøvde parterapi, naturligvis. For Sophias skyld, ikke vår egen. Tilknytningsvanskene hennes var dypt rotfestet, som et muskelminne fra tiden da hun gråt uten å få trøst. Hvordan ville hun reagere hvis vi ble separert permanent? Sophia var vant til at Adam hadde nattvakter – og at jeg var bortreist flere dager i strekk – men vi kom alltid, alltid tilbake. Adam svarte mest med enstavelsesord, og var like unnvikende mot terapeuten som mot meg. I juli gikk han med på å flytte ut. «Jeg behøver tid,» sa jeg til ham. «Hvor mye tid?» Det kunne jeg ikke svare på. Jeg visste ikke. Jeg så at han nølte foran koffertene, som var lagt inni hverandre som firkantede babusjkadukker. Det må ha vært optimismen som fikk ham til å velge den minste. Personalavdelingen fant et rom til ham i et hus med tre politirekrutter, hvor det var mye høy stemning og billig øl, og hvor beboerne prøvde å overgå hverandre med beretninger om sine bragder i tjenesten. «Jeg kan ikke ha Sophia der,» sa han til meg. «Det passer seg ikke.» Derfor redde jeg opp gjestesengen, slik at Adam kan sove der når jeg er på jobben, og jeg vet ikke hvem av oss det er verst for. Jeg tar på meg uniformen og dobbeltsjekker håndbagasjen. Dagens flytur er veldig viktig. Den siste direkteflyvningen mellom London og Sydney skjedde i 1989 – det var et PR-stunt med tjue passasjerer om bord. Kommersiell flyvning har ikke vært mulig, og det har tatt mange år å utvikle et fly som kan takle hele distansen med fullsatt kabin. Jeg legger igjen en lapp på sengen til Sophia – et tusjhjerte 26

med teksten Mamma elsker deg under. Det har jeg gjort hver gang jeg flyr, helt siden hun lærte seg å lese. «Fikk du lappen min?» spurte jeg en gang under en videosamtale før leggetid. Jeg husker ikke hvor jeg var, men solen sto høyt på himmelen, og synet av Sophia som kom rett fra badet, ga meg et anfall av hjemlengsel. «Hvilken lapp?» «På sengen din. Jeg la den på puten, som alltid.» Hjemlengselen gjorde meg urimelig. Jeg ville at Sophia skulle savne meg, bare fordi jeg savnet henne. «Ha det, mamma. Katya og jeg skal lage hule.» Bildet på skjermen ristet, og jeg ble sittende og se på taket på kjøkkenet. Jeg avsluttet samtalen før Katya rakk å synes synd på meg. Jeg skrur opp lyden på Radio 2 og setter kursen mot flyplassen, men jeg klarer ikke å ignorere skyldfølelsen. «Folk må jobbe,» sier jeg høyt. «Sånn er livet.» Jeg fortalte Adam at vaktlisten var blitt endret, og at jeg hadde prøvd å slippe unna, men at jeg måtte være borte i fem dager. Hva kan man gjøre? Jobb er jobb. Jeg løy.