Page 1


Agnes Lidbeck

GĂĽ tapt Oversatt av Monica Aasprong


Agnes Lidbeck Originalens tittel: Gå förlorad Oversatt fra svensk av Monica Aasprong Gå Förlorad © Agnes Lidbeck, first published by Norstedts, Sweden, in 2019. Published by agreement with Norstedts Agency. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020

ISBN 978-82-02-65545-7 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslag: Sara R. Acedo Omslagsfoto (mann): Leland Bobbe/The Image Bank/Getty images Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Ã…se


i


Det finnes en bevegelse man kan gjøre med hendene, for å drepe veps. Å rulle raskt, diagonalt, slik at håndflatene blir beskyttet mot brodden. Korrekt utført knuser den vingene, uten at man blir stukket. Men hvis man mislykkes og stikker seg, dør dyret uansett. Det faller til bakken, og blir knust under hælen. * Anders sitter ved bordet på uteserveringen og ser mannen rulle veps etter veps. Det er til underholdning for Anders, forstår han, for mellom hver veps kikker mannen på ham, og gjør en klovnemine. Oppsperrede øyne. Leppene en O. På bordet står en vaffel med syltetøy og krem, til tross for heten. På bakken ligger grus. Under bordet, og på stolene i nærheten, hopper noen spurver. Gunnels kjole går halvveis ned på låret. Anders har syltetøy på finskjorta. Mannen og Gunnel røyker, til tross for heten. Både bordet og stolene gynger lett ved hver bevegelse, armen rister aske over grusen, over grusen som gjør møblene ustødige, i ferd med å flyte bort, som båten de tok hit, som de hvite ansiktsløse statuene i parken. En spurv pikker Anders på 9


skulderen, og han våkner. Nå knaser det ikke i grusen. Heten er blitt til tyngden av dyna. Kløende fotsåler. Fremdeles med øynene lukket leter han etter føttene til barnet, for å krumme hånden rundt dem. Det er den første impulsen på vanlige dager, å kjenne etter om barnet ligger inntil ham. Men hun er der ikke. Er hun død? Mens drømmen fortsatt er i kroppen, beveger fantasien seg i store buer, mellom sjakter av søvn å falle ned i. Anders kjemper seg opp på albuen, skulderen er øm – framovervridd, sa kiropraktoren for et halvt år siden, og han har fortsatt ikke fått bukt med smerten. Nei, hun er ikke død. Hun ligger bare på den andre siden av Kristina. Merkelig. Hun pleier å ligge inneklemt i midten. Nå har hun i stedet hodet på den andre, ytterste armen til Kristina. Anders lar tankene spinne: De ligger skjult for meg i mørket, omsluttet av hverandre, umulige å nå, jeg er løs, løsnet, løsrevet. Spurvene fra drømmen blir strødd over himmelen idet flokken letter. Den oppskremte flaksingen med vinger og greiner mot sommerstormhimmelen. Han har sovnet igjen. Gunnel løfter en fjær til munnen: røyk. * Betraktet utenfra er de tre en symbiose: Anders, Kristina og datteren deres, Anna, i mørket. Lyden bærer, selv om man ikke kan se noen detaljer. Lyden bærer i en seng hvor man puster unisont. Rykningen som begynner ved tinningen til en av dem, forplanter seg til den andres nesevinge. Klynkelyder fra halsen til barnet. Den halve lyden blir en drømt hysjing i munnen til Kristina. 10


Lyden når Anders’ ryggmarg. Han våkner igjen, og nå må han pisse. Morgenen er et faktum. * Anders smyger seg ikke ut av rommet, men han går stillferdig, hensynsfullt bevisst på hvor gulvet knirker, borte ved døra. Å knirke og vekke ville ha vært aggressivt, den type demonstrative handlinger driver man kun med hvis man er kjip. Han trenger ikke å slå på lyset over speilet på badet for å se. Det er morgen allerede, så vidt grålysning gjennom melkefarget glass. Hånden gjennom håret, hånden langs neseryggen, nakken i en knekk mot høyre, hvis man ikke trekker ned, våkner de ikke , håndflaten er klebrig mot gelenderet ned langs trappa, morgenfuktig, han har sovet for tungt. Hvorfor holde seg i gelenderet? Er jeg redd for å falle hodestups? Har søvn i beina. Gårsdagskvelden i beina. Han blir fort kald mens han tømmer postkassen for avisen, skynder seg tilbake langs hagegangen, han skyver ermene på pysjamasen opp til albuene og baker ut brødet som har kaldhevet over natta. Deigen han satte kvelden før. En fornøyelse han unner seg. Melslagene, steketemperaturen, bunn å banke knokene mot. * Brødene til Anders fortjener omtale, å bli beskrevet i samtaler, å bli sammenliknet med andre, foregående brød. De har struktur og fargedybde på fotografiene han tar av dem. Det er klart man kan være kyniker hvis man vil, tenker Anders, men brødene er faktisk ikke bare en skorpe man kan fotografere, ikke bare et melslag å nikke fagkyndig til. 11


Et brød er mer, de er noe å legge hendene mot og kjenne varmen fra. Varmen, konkretisert: når Anna har spist tre skiver ekstra mellom måltidene, og det blir på tide å bake igjen en dag før han hadde tenkt. Da tar han fram bakebollen med spøkefull resignasjon, legger hånden på håret hennes og sier humrende at hun kommer til å spise dem ut av huset. Når han humrer og legger hånden på hodet hennes, sier hun med stolthet at hun kan spise enorme mengder. Og da Kristina kommer ut på kjøkkenet, sier hun det igjen. «Mamma, ikke sant at jeg kan spise enorme mengder?» Da, vet Anders, stående der alene på kjøkkenet med deigen, da når jeg står her med bakebollen, og hun viser med hendene hvor mye hun kan spise, da kan det hende at Kristina ser meg inn i øynene og slår ring om den befriende voksenlatteren og bare så vidt slipper ut noe til tredjemann, som en stråle fra munnviken. Da kan det hende at Anna ikke får være med på alt. At Kristina ser på meg mens hun sier: «Oi da, pappa må bake i dag igjen.» Så kan det være værvarsel for kystområdene på radioen, og den felles latteren vår kan bli liggende mellom oss, og bare der. Slike scener inntreffer. Det vet Anders. Latter har forekommet. Men det må være noen år siden Anna skrøt av at hun kunne spise. Tiden må ha gått. Dette er ikke en sånn deig. Dette er en deig jeg sto for meg selv på kjøkkenet og satte. Muttern hadde vært på middag, han tok et siste glass etter at hun hadde satt seg i taxien. Han kaller henne muttern bak ryggen hennes, og Gunnel når hun er i rommet. Han vet at hun liker de blodigste skivene av lammet. 12


Nå står det siste glasset duftløst og skylt i oppvaskkummen. Han spyler den klissete, altfor klissete, deigen av fingrene. Det siste glasset, det han drakk alene og idet han svelget, målte opp feil melmengde.

Profile for Cappelen Damm AS

Gå tapt  

Livets små sannheter og løgner. Avstanden mellom hva man vil være og hva man er. Sprengkraften i våre følelsesmessige reaksjoner og våre ras...

Gå tapt  

Livets små sannheter og løgner. Avstanden mellom hva man vil være og hva man er. Sprengkraften i våre følelsesmessige reaksjoner og våre ras...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded